Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Sjokkterapi på haitisk vis

Skrevet av Fredsvenn den mai 18, 2010

shockdoctrine.jpg image by speakphotos

http://coto2.files.wordpress.com/2010/01/haiti_map.gif?w=391&h=310

http://www.internationalist.org/haitimanifsalairemin0908.jpg

Haiti ble ofre for amerikansk okkupasjon i etterkant av jordskjelvet med styrke 7,0 Mw (tilsvarende 7,3 på Richters skala) som rystet landet den 12. januar 2010. USA sendte både kampstyrker og nødhjelp. Det internasjonale samfunnet

Haiti, som opprinnelig var en fransk koloni, erklærte, etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen, seg uavhengig i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.

På tross av at landet gikk fra å være et offer for et av de mest barbariske former for plantasjeøkonomi og ble et av de beste eksemplene for frihet i verdenshistorien måtte landet ut med en voldsom erstatning til Frankrike for å ha gjort opprør, og stormaktene nektet lenge å ha noe med den opprørske svarte nasjonen å gjøre. Det har vært en enorm forskjellsbehandling mellom den svarte republikken Haiti og den delen av øya som beholdt både slavehandelen og koloniherrenes navn  Sainte Dominique.

Mellom 1957-71 styrte legen François Duvalier, også kjent som Papa Doc, et navn innen haitisk voodoo for mannen med ljåen, styre, diktatorisk og brutalt. Han innledet det et nesten 30 år lange terrordynastiet. Makten gikk deretter over til hans sønn, Jean-Claude Duvalier, også kjent som Baby Doc, som kom til makten i 1957. Titusener ble drept under Duvalier og hans sønn, som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form, men som til slutt ble tvunget til å måtte gå av i 1985/1986.

Etter et nytt diktatorisk styre fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide, som hadde vært en ledende motstander av Papa Doc og Baby Doc, i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Aristide ble, da han inntrådte den 7. februar 1991, Haitis første demokratisk valgte president (med 67,5 % av stemmene) siden landet ble selvstendig i 1804. Men allerede den 30. september samme år ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. Aristide dro i landflyktighet, først til Venezuela, og så til USA.

I 1993 innledet USA og en rekke andre land blokade av landet, og høsten 1993 innførte FN økonomisk blokade av Haiti for å tvinge militærregjeringen til å gå av. Flere tusener forsøkte å flykte fra Cédras’ styre, og forsøkte seg som båtflyktninger til USA. Men USA nektet dem status som flyktninger. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet, som da var i ulage sosialt og økonomisk; følgene av de nesten 10.000 politiske mord og den økonomiske embargo som landet ble ilagt under Aristides eksil.

Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval, men ble igjen valgt til president i november 2000 med sitt nye parti Fanmi Lavalas. Denne gangen ble valget imidlertid heftig anfektet av anklager om valgfusk og rapporter om vold og trusler mot opposisjonen. Dette resulterte i at nær all internasjonal bistand til Haiti ble kansellert. I begynnelsen av 2003 utgjorde tilbaketrukkede lån og bistand til sammen mer enn 500 millioner amerikanske dollar, noe som gjorde den haitiske valutaen ustabil, og kombinert med sterk økning i bensinpriser, resulterte dette i høy inflasjon.

I 2004 hjalp USA en støttet, trent og bevæpnet paramilitær styrke av tidligere CIA-støttede dødsskvadroner og soldater fra militæret som president Aristide hadde nedlagt i 1995, i et angrep på haitiske politistasjoner, massakrerte regjeringsstøttespillere og løslot menneskerettighetsmisbrukere fra fengsler. USA, Canada og Frankrike gjorde ingenting for å hjelpe Haitis svake demokrati. I stedet krevde de at Aristides valgte regjering skulle dele makt med politiske representanter fra Haitis rike selskapselite, som hadde tapt valget i år 2000 og som støttet opprørerne.

Aristide ble etter et blodig militærkupp den 28. februar 2004 tvunget til å si fra seg makten og tvunget til å forlate landet i februar. Han ble kidnappet og tvunget i eksil av USAs marine med hjelp fra en utenlandsk okkupasjonsstyrke bestående av kanadiske og franske tropper. Den dagen ble Haitis folkevalgte regjering, som hadde mandat til å regjere frem til  2006, illegalt skiftet ut med et marionettregime, som ble anerkjent av Aristides politiske opposisjon, okkupasjonsregjeringene, som vil si USA, Canada og EU, samt FNs sikkerhetsråd, mens andre, slik som Jamaica, St. Kitts og Nevis, Venezuela og Cuba, samt Den afrikanske union, markerte sin avstandtagen og erklærte offisielt at de ikke anerkjente denne regjeringen.

Boniface Alexandre ble ut fra suksesjonsreglene, i egenskap av sitt verv som leder for høyesterett, fungerende president i etterkant av kuppet mot Aristide. Han hadde i 1990 blitt dommer ved Haitis høyesterett og i juni 2001 utnevnte president Aristide ham til president for Høyesterett. Han var fungerende president i Haiti frem til 2006, men hans presidentsperiode ble ikke kronet med den samme suksess og beundring som hans dommergjerning. Han fratrådte derfor det midlertidige prsidentverv den 14. mai 2006, da René Préval, vinner av presidentvalgene i februar 2006, ble tatt i ed som president.

Under Boniface Alexandre ble Gerard Latortue utpekt til regjeringssjef for en overgangsregjering den 9. mars, mens han ennå bodde i USA. De internasjonale intervensjonsstyrker innsatte et de vises råd – et organ som ikke var hjemlet i haitisk lovverk – som utvalgte Latortue. Han ble tatt i ed tre dager etter og dannet ny regjering.

Aristide havnet i eksil i Sør Afrika, hvorfra han fortsatte å hevde sin lovlige rett til presidentembetet. Regjeringen ble også møtt med motstand av det haitiske politiske parti Fanmi Lavalas. Dramatiske opprør fulgte Aristides avgang, og flere hundre ble drept i sammenstøt mellom politiet og den politiske opposisjon.

I de to neste årene år ble Haiti styrt av et ulovelig og brutalt kuppetinstallert regime som med FNs støtte var ansvarlig for et terrorvelde hvor flere tusen prodemokrati, pro-Aristide støttespillere ble henrettet og kom i fengsel uten dom. Dette regime kunne ikke ha overlevd uten sterk støtte fra USA , Canada, Frankrike og FNs fredsstyrker.

En rekke menneskerettsorganisasjoner har fremlagt dokumentasjon om massakrer som skal ha vært utført av politets dødsskvadroner for Latortue-regjeringen. Journalisten Abdias Jean ble drept av styrker tro mot Latortue-regjeringen og andre journalister som Jean Ristill og Kevin Pina ble tidvis satt i fengsel. Hundrevis av Lavalas-aktivister og -politikeres har blitt illegalt fengslet, og flere tusener har blitt drept.

I 2006 vant den Aristide-forbundede kandidaten René Preval på tross av utenlandsk okkupasjonsregjeringer og på tross av at den haitiske eliten forsøkte å rigge valget, men det internasjonale samfunnet opprettholdt på tross av valgsuksessen for Haitis fattige majoritet okkupasjonen i landet via FN styrkene, som fortsatte å utføre brutale raid som drepte uskyldige folk i fattige, urbane samfunn hvor støtte for Aristides tilbakevending ennå var høy.

Haiti ble etter det demokratiske valget i 2006 lovet en verdensbistand på 750 millioner dollar under en donorkonferanse i hovedstaden Port-au-Prince. Støtten skulle gå til å møte de enorme humanitære behovene i landet, bygge opp landets infrastruktur og bistå den nye regjeringen, noe som ga nytt håp blant Haitis befolkning.

I 2006 ble Latortue etterfulgt av Jacques-Edouard Alexis. Ingen av de seks partiene i koalisjonen som Alexis leder, har flertall i regjeringen. Alexis har lovet at hans regjering skal gjenopprette lov og orden, og øke tilgangen på grunnleggende tjenester. Han har også forespeilet en 25 års utviklingsplan for å bekjempe Haitis sosiale problemer, men kritikken av den økonomiske politikken til Alexis førte i februar 2008 til en mistillitsavstemning, men det var ikke flertall for at han skulle gå av.

De påfølgende årene ble preget av en stadig kapitalflukt av utenlandsk kapital og emigrasjon av menneskelige ressurser (særlig fra landets økonomiske elite, som gjennom 184-gruppen hadde støttet kuppet mot Aristide og hadde bidratt sterkt til den nye regjeringen). Perioden bar samtidig preg av tiltakende gjengkriminalitet og opptreden av privatmilitser, og da særlig i og rundt Port-au-Prince.

Tidlig i april 2008 brøt det ut opprør på grunn av høye matpriser, og Alexis kunngjorde et investeringsprogram som skulle gjøre levekostnadene lavere. Den 10. april ble det kjent at 16 senatorar (et flertall ettersom det haitiske senatet har 30 medlemmer) hadde skreveyt under på et brev der de rådet Alexis til å gå av i løpet av to dager. Senatet gjorde deretter, den 12. april, et vedtak om at han skulle fratre stillingen sin. Alle 16 senatorane, som var til stede, stemte for.

Michèle Duvivier Pierre-Louis, Haitis andre kvinnelige statsminister, ble statsminister i Haiti fra september 2008 til november 2009. Hun har vært leder for Knowledge and Freedom Foundation (FOKAL), en NGO finansiert av George Soros, siden 1995. Hun ble i 2008 nominert som statsminister av president Prévals i etterkant av at hans to første nominerte personer var blitt forkastet av hans representantråd. Jean-Max Bellerive er den nåværende statsministeren i Haiti.

President Aristide har hele tiden fra hans tvungne eksil i Sør Afrika sagt at han og hans kone er forberedt på å komme umiddelbart, men USAs soldater, som nå under dekke av hjelpearbeide forårsaket av jordskjelvet i tusentals stasjonerer seg i Haiti, synes også denne gangen å være mer opptatt med å stanse bevegelsen som arbeider for at Aristide skal vende tilbake enn med hjelp og bistand. “Vi føler dypt og ekte at vi skulle ha vært med dere i Haiti og forsøke å å gjøre vårt beste for å forhindre død”, sa Aristide, og la til på kreolsk at “Hvis en lider så lider vi alle. Samhold gir styrke. Mot. Fortsett kampen.”

Det Haiti har opplevd i etterkant av jordskjelvet er lite annet enn hva som har blitt kjent som sjokkterapi. Obama, som kritiserte den hjelpen som ble gitt av Bush administrasjonen i etterkant av hurrikanen Katrina i 2005, hvor det i etterkant også foregikk massiv sjokkterapi, har vendt seg til tidligere president Bill Clinton, som er FN utsending til Haiti, og George W. Bush, som etter sin tid som president stort sett har holdt seg i ro, for hjelp. Sammen har de blitt enige om å lede en støttekampanje i den private sektor.

Sammen har de tre forhenværende og værende amerikanske presidenter kommet ut med en felles erklæring som har gitt uttrykk for dyp sorg overfor det som har funnet sted i Haiti: “Dette er en av de gangene som skriker på amerikansk lederskap.” ”I dagene og ukene som kommer vil vi trekke oppmerksomhet til de mange måtene amerikanske borgere og selskaper kan hjelpe til med å møte de presserende behovene til det haitiske folk.”

Den 15. april ratifiserte det haitiske parlament en lov som forlenger den 18 månders lange unntakstilstanden som president René Préval erklærte i etterkant av jordskjelvet. Parlamentet ga samtidig formelt sin makt over finans- og gjenoppbygging til en utenlandsk ledet Interim Commission for the Reconstruction of Haiti (CIRH), som har i oppgave å lede post-jordskjelvsgjenoppbyggingen av Haiti via de 9.9 milliarder dollarene i internasjonal hjelp, inkludert det å forme politikken, prosjektene og budsjettene. Verdensbanken vil styre pengene.

Hovedparten av medlemmene i CIRH er utenlandske. Kriteriet for å bli et stemmegivende medlem er at institusjonen har gitt minst 100 millioner dollar uder to påfølgende år eller har ettergitt minst 200 millioner dollar i gjeld. Institusjoner som har gitt mindre får et sete. Organization of American States og NGOer som arbeider i Haiti har ingen stemme. CIRH blir ledet av FNs spesialutsending Bill Clinton og statsminister Jean-Max Bellerive. Préval har vetomakt, men få antar at han vil bruke den. Dette både på grunn av han ikke har pleid å utfordre det internasjonale hjelpeapparat og på grunn av de mulige tiltakene som kan bli satt i gang hvis han skulle finne på å gjøre det.

Man har samtidig endret konstitusjonsprosessen gjennom å gi Préval og andre valgte ledere retten til å forlenge deres periode frem til den 14. mai 2011, hvis nye valg ikke ble utført før slutten av november, noe som sammen med Prévals rett til å styre via rettskjennelser via den forlengede unntakstilstanden og det at parlamentet ga sin makt til CIRH har ført til haitierne har demonstrert for å vise sin motvilje.

Journalisten og juristen Antonal Mortiné, som er utøvende sekretær for Haitian Platform of Human Rights Organizations (POHDH ved dets franske forkortelse), ga i et intervju uttrykk for at dette ikke stake rut en ny vei for Haiti, slik man hadde håpet på, men at man går videre på den skjeve veien som man var igang med. ”Kort tid etter jordskjelvet kom den haitiske regjeringen opp med Post-Disaster Needs Assessment, som vil si gjenoppbyggingsrammeverket, som er en plan som ikke har noen visjon om et nytt Haiti. Den ble laget uten deltagelse eller til og med konsultasjon fra haitiske aktører fra ulike sektorer i samfunnet, fra diasporaen eller til og med deler av Haiti med unntak av Port-au-Prince. Den tar ikke med i beregningen at landet var konstruert på en basis av ulikhet, mangel på respekt for fundamentale menneskerettigheter og utstrakt ekskludering. Sosiale bevegelser, og da spesielt menneskerettighetssektoren og POHDH, har foreslått, at regjeringen i første omgang skulle avholde en nasjonal konsultasjonsprosess, som skulle ha inkludert folk som holder til i flyktningleirene. Vi ville ha kommet frem til en consensus med deltagelse og vigilance fra ulike sektorer vedrørende livet og oppbyggingen av nasjonen i etterkant av jordskjelvet. Vi foreslo også at det skulle være et konsultasjonsorgan, som inkluderte ulike sektorer og ulike bransjer av makt, som skulle utvikle en konstruksjonsplan. Ingen ga oss noen oppmerksomhet.

På toppen av dette har vi det internasjonale samfunnet, som ikke responderte på krisen gjennom å fremme interessene til det haitiske folk. I stedet tok de fordel av situasjonen til ytterligere å fremme og forskanse sin egen makt.  Siden 1804, da Haiti ble den første svarte republikken, har det internasjonale samfunnet alltid brukt strategier for å få hendene sine over Haiti. Vi har for eksempel hatt 3 militærokkupasjoner i løpet av mindre enn et århundre: Det utført av USA fra 1915 til 1934, de multinasjonale styrkene som førte Aristide tilbake i 1994 og deretter ble værende frem til 1998, og deretter en midlertidig multinasjonal styrke, som startet den 28. februar 2004 og som de omgjorde til United Nations Stabilization Mission in Haiti (MINUSTAH) det samme året.

Det er eksempler på hjelp som har kommet og som har vært betydningsfull, slik som solidaritet fra internasjonale sosiale bevegelser og fra haitiere rundt om i landet. Cuba gir medisinsk hjelp og Guadalupe og Martinique har tilbydd plass og helsefasiliteter hvor folk kan helbrede seg. Andre land og folk har kommet for å hjelpe oss også, og vi setter stor pris på det. Men USA og Canada ankom med militæret. Ikke minst ankom 20.000 amerikanske soldater uten noen godkjennelse, hverken gjennom FN, OAS eller Caribbean Community (CARICOM). Dette trengte vi ikke. Vi var ikke i krig. Vi trengte ikke tanks. Vi trengte ingeniører, traktorer, sykepleiere, leger, arkitekter og psykologer.  Vi trengte geologer som kunne finne u tom mulighetene for fremtidige jordskjelv. Vi trengte ikke soldater. Vi trengte folk som kunne hjelpe til med å frigjøre dem som var fanget i murbrokkene og trekke ut dem som hadde dødd i murbrokkene.

Nå har de utviklet CIRH, som har gjort militærokkupasjonen til et nytt nivå av økonomisk og politisk okkupasjon, på tross av at vi allerede hadde en økonomisk okkupasjon med nedlegging av handelsbarrierer og ødeleggelse av den lokale produksjonen.

CIRH gir kun makt til den haitiske utøvende bransjen og til det internasjonale samfunnet. Dette svarer ikke til konstitusjonelle normer; Det er illegalt. Konstitusjonen tar for seg 3 bransjer, men kun en er involvert i CIRH. Kun dem som star presidenten nærme, samt en kommisjon hvor majoritetsmakten er utenlandsk, har makt. Dette har gjort Haiti til en rèstavak (barneslave) og åpner dørene opp for de diktatoriske maktene, som vi har pleid å måtte få til å vende tilbake til hvor de kom fra. Dette er ikke en vei mot demokrati.

CIRH har er ikke ansvarlig overfor noen, og da spesielt ikke til parlamentet som stemte for det. Det eneste organset som den er ansvarlig overfor er Verdensbanken, som styrer og kontrollerer all hjelp. Dette vil gi den en sjanse til å mer makt enn den har hatt i de siste 30 årene. Vi har et uttrykk som går slik: ”Den som finansierer, kontrollerer.” Det er ingen intern kontroll og parlamentet trenger ikke å motta rapporter, og ikke heller har den noen form for oversikt.

CIRH er kun for de rike. Alt som trengs for å være en del av den er at man betaler 100 millioner dollar. Dette er en kommersialisering av landet. Vi har blitt et marked. Haiti er kun et rom hvor andre kan komme for å bruke deres økonomiske og politiske makt. De transforemerer en naturkatastrofe over til en mulighet for å okkupere vårt land, å bruke det som en base for å addressere andre problemer til det karibbiske basseng og å invadere Haiti med deres produkter, noe som vil sette den nasjonale produksjonen ennå mer på knærne enn det som allerede er tilfelle. Og vår regjering gjør ingenting for å motsette seg det.

Vi er imot de store internasjonale NGOene og regjeringen, som drar fordel av situasjonen på vegne av befolkningen, og da speielt de menneskene som sover på gatene under mye regn og vind. Disse står opp mot usikkerhet, sårbarhet og fare, ettersom de risikerer nye naturkatastrofe med nye kommende orkaner. Vi er imot forlengelsen av av den utøvende bransjens mandater.

Siden sist uke har det vært mye motstand mot presidenten, CIRH og unntakstilstandsloven. Disse mobiliseringene blir skapt av organisasjoner som ikke har tillitt innen befolkningen. Mange folk mener at det er behov for en bevegelse som arbeider for å endre forholdene, men som ikke blir ledet av disse menneskene. Men I morgen kan det komme en ny sosial eksplosjon. Vi må sende et anrop til dem som er i solidaritet med Haiti og de sosiale bevegelsene i alle regioner i hele verden: Stå sammen med Haiti i sin kamp til forsvar av demokratiet!”

Brasil og Mexico innfører sanksjoner mot USA

Ekvadors president Rafael Correa kritiserer bistandsimperialismen som nå finner sted i Haiti

Et opprop om solidaritet og støtte til folket på Haiti – Disaster Capitalism Alert: Stop Them Before They Shock Again

En ny verdensorden under ledelse av de sosiale bevegelsene og folkene selv blir utformet

Foreign-Led Commission Now Governs Haiti

About these ads

Ett Svar til “Sjokkterapi på haitisk vis”

  1. [...] Sjokkterapi på haitisk vis [...]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: