Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Seminar om finanskrisen på Island og dets etterspill

Posted by Fredsvenn den januar 30, 2010

https://i2.wp.com/www.attac.no/kontakt/pressebilder/frontpage/image3.jpg

https://i2.wp.com/villelecture.saint-lo.fr/wp-content/uploads/boreales-2008-fusion.jpg

Einar Mar Gudmundsson

Den islandske forfatteren Einar Mar Gudmundsson, som nylig har utgitt boken Den hvite boken om krisen på Island, vunnet Nordisk Råds litteraturpris og som er styremedlem i Attac Island, er i Norge.

“Jeg er blitt en slags folkets buktaler”, sier Gudmundsson med henvisning til sin nye bok: Den hvite boken, som er et rasende litterært oppgjør med den ansvarsløsheten som forfatteren mener preger både de ansvarlige bankmenn og styresmaktene på Island som lot seg blende av finansakrobatene. Boken kom ut på Island tidlig på sommeren, og lanseres i norsk oversettelse i disse dager. I boken bruker forfatteren ord som ”Gjennomkorrupt neokapitalisme, inkompetente styresmakter og en umoralsk overklasse”, samt uttrykket “Uaktsomt landssvik” for å karakterisere framferden til dem han kaller finansforbryterne. Og som den forfatter han er bruker han eksempler og bilder fra litteraturhistorien for å klargjøre sine synspunkter.

En forfatters oppgjør

Konferanse på Håndverkeren konferansesenter, Rosenkrantz’ gate 7, torsdag kl. 19.00-21.00 den 4. februar

Islands økonomi ble kjørt i grøften med finanskrisa. Nå er Island satt under administrasjon av IMF. Også Norge har gitt lån under IMFs kontroll. Kan Norge bli en alliert for islendinger som ønsker å slippe ut av IMFs klør?

Innledere:
Einar Mar Gudmundsson, forfatter, Attac Island

Gunnar Skuli Armansson, lege, Attac Island

Bjarni Gudbjornson, aktivist, Attac Island

Dag Seierstad, SV

Per Olaf Lundteigen, Sp

Steinar Gullvåg, Ap

Emilie Ekeberg, leder i Attac Norge

Bokbad med Einar Mar Gudmundson fredag den 5. februar kl. 19.30-21:30 på Teaterbåten MS Innvik, Langkaia 1 (ved operaen). Aslak Sira Myhre er badesjef. Musikalsk innslag ved Bård Watn med musikere.

Inngang: 100 kr / gratis for deltakere på Attac-konferansen

En annen verden er mulig – men hvilken?

https://i2.wp.com/www.welt.de/multimedia/archive/00681/eng_iceland_horses__681045a.jpg

"NÅ ER DET NOK": Folket på Island er lei av det de mener  er en udugelig økonomisk styring av landet.

https://i1.wp.com/www.telegraph.co.uk/telegraph/multimedia/archive/01244/lithuania_protest_1244731c.jpg

"IKKE MER DAVID":  Folket på Island er lei av det de  mener er en udugelig økonomisk styring  av landet.

https://i2.wp.com/observers.france24.com/files/images/090127%20iceland%20T.jpg

(Hundrevis av islendinger utenfor boligen til president Olafur Ragnar Grimsson 2. januar, der de overleverte en underskriftskampanje mot avtalen om å nedbetale gjelden.)

https://i2.wp.com/www.topstoryweekly.com/wp-content/uploads/2008/10/02_iceland.jpg

https://i1.wp.com/i.telegraph.co.uk/telegraph/multimedia/archive/01006/landsbanki-bank-46_1006451c.jpg


Iceland’s Meltdown

Photos of the economic crisis protests in Iceland

https://i1.wp.com/www.neoformix.com/2008/BushOnFinancialCrisisDollar_wordle.png

http://updownacross.files.wordpress.com/2009/04/emilia8004fb0i18j86ww080o0ock04w848td8r2s3w1cs4kksc4okksgg8thjpeg.jpg

27 visualizations to understand the financial crisis

https://i0.wp.com/www.shipmanagementinternational.com/wp/wp-content/uploads/2008/10/global_financial_crisis.jpg

Børsene stuper,  milliarder av dollar forsvinner og sentralbankene skjelver. Det er godt  at krisen verden opplever ikke er en årlig foreteelse.

Protests in Europe Against Economic Crisis

The 2009 Financial Crisis Timeline in Photos

Here is a prime example of what happens when money, greed and government mismanagement are the sole administrative bodies of a country. The affects can and will be devastating as can be attested to by the small Atlantic Ocean country of Iceland. In beginning of October 2008 the financial structure and banks in Iceland collapsed. This nation of 320 thousand citizens were financially crushed, due to gradually higher loans tied to foreign currency and in many instances loans escalated by 100 % at the same time real estate value was on the decrease. This financial crash will leave many families homeless and in poverty for years to come, all due to carelessness of corrupt politicians, possibly criminally insane.

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 prosent. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Eksemplet Island

Islands økonomiske krise

Islands spektakulære og plutselige økonomiske kollaps var et resultat av makroøkonomisk ubalanse bygget opp over lengre tid drevet av en blomstrende økonomi og aggressiv ekspansjon utført av islandske banker.

Islands økonomi var sårbar for de ulike eksterne sjokkene som oppsto under den globale finanskrisen. Dette ikke aller minst på grunn av at finanssektoren i landet hadde blitt en stor og dominerende næring som i stor grad påvirket landets økonomi.

Finanskapitalens herjinger på Island er velkjent. Med fiskekvoter som pant og liberaliseringskåte politikere som veiryddere skulle finansturnere gjennom C-momenter svinge lille Island opp til en stormakt innen kreditt og finansvesen. Islandske banker og investeringsselskaper vokste som paddehatter over hele Europa, også i Norge. Det internettbaserte spareprogrammet IceSave sto alene for en omsetning som var tolv ganger så stor som hele Islands bruttonasjonalprodukt. Innenfor EU kunne de friskt utnytte de liberale kravene til egenkapitaldekning.

Finanssektoren utgjorde hele 90 prosent av den islandske børsen i starten av 2008 og de islandske bankene var 9 ganger større enn Islands samlede BNP. Dette merktes da det foregikk en overoppheting i den globale økonomien forårsaket av en subprime-lånekrise skapt av finansiell  uro i USA som spredte seg over hele verden fra høsten 2007 og videre i 2008.

På Island har problemene sin bakgrunn i en overdimensjonert finansnæring og grunnleggende makroøkonomiske ubalanser. Rekordhøy rente, høy prisstigning og en islandsk krone i fritt fall ble hovedårsaken til problemene. I et foredrag for Kredittilsynet i april 2008 pekte sentralbanksjef Ingimundur Fridriksson på tre faktorer som årsak til overopphetingen av den islandske økonomien:

  • Byggingen av energi- og aluminiumverket fra 2003
  • Liberaliseringen av finansnæringen, der private banker nå kunne låne ut penger til private mot kausjon, som gjorde at låneopptaket, og dermed det private forbruket økte.
  • Reduksjonen av direkte og indirekte skatter, som sammen med en økning i folks inntekter, ga en rask økning av disponibel inntekt

Disse faktorene gjorde at handelsunderskuddet og inflasjonen ble høy. Sentralbanken har holdt styringsrenten høy for å forsøke å avkjøle økonomien og holde inflasjonen nede, men den steg slik at den i desember i 2008 var på hele 18 prosent mot omkring 6 prosent i det meste av 2008. Dette oversteg inflasjonsmålet på 2,5 prosen, som ble satt i 2001. Sentralbankens utlånsrente har steget gradvis fra 2004, og har fra april til januar 2009 derfor ligget på rundt 15 prosent, noe som er det høyeste nivået siden våren og sommeren 1989.

IceSafe

Icesave var en internettbasert spareordning som ble tilbudt kunder i den islandske banken Landsbanki. Banken hadde filialer på Island, samt i Storbritannia, Nederland og Tyskland. Innskuddsrentene som ble tilbudt var svært høye, og trakk dermed til seg mange kunder. Bare i Storbritannia var det over 300.000 Icesave-kontoer.

Den 15. September 2008 kollapset investeringsbanken Lehman Brothers i USA, og mange mener det var det som startet finanskrisen for alvor, selv om finansmarkedene allerede hadde vært urolige en stund.

Det landet som ble umiddelbart mest rammet av finanskrisen var Island, der statsminister Geir Haarde, leder i det konservative partiet Sjálfstæðisflokkurinn fra 2005 til 2009, fortalte i en offentlig tale at landet var på randen av konkurs.

Pyramiden kollapset høsten 2008 da alle de tre store bankene, Glitnir, Landsbanki og Kaupthing, i løpet av en uke gikk over ende og ble overtatt av staten og innskuddene ble midlertidig frosset. Da bankene fikk problemer, forsøkte myndighetene å tre støttende til for å sikre et fungerende finansielt system. Den islandske staten så ingen annen utvei enn å nasjonalisere bankene, men ettersom staten ikke hadde finansiell styrke til å overta bankenes samlede forpliktelser forsvant også tilliten til pengepolitikken og valutakursen uten at sentralbanken kunne avhjelpe situasjonen. Over halvparten av bedriftene er teknisk konkurs. Det er en enorm arbeidsløshet.

Verden går i disse dager gjennom en dyp finanskrise – den alvorligste krisen siden 1930-tallet. Vi står foran et kraftig økonomisk tilbakeslag over hele verden. Også sentralbankenes troverdighet settes på prøve i denne situasjonen. Mange utenlandske banker har hatt store tap og frykten råder. Myndighetene setter i verk tiltak for å gjenskape tilliten i finansnæringen. Makroøkonomisk politikk rettes inn mot å begrense virkninger krisen på realøkonomien. Det er tydelig at det trengs et bedre regelverk slik at finansnæringen i større grad på egen hånd kan ivareta sin troverdighet.

I dramatiske tilfeller, som på Island, ser vi et eksempel på at inflasjonen kommer ut kontroll når tilliten til statsfinansene svekkes alvorlig. I denne situasjonen var det ikke tilstrekkelig at den islandske sentralbanken fulgte et inflasjonsmål. De islandske bankenes kollaps er blitt et symbol på den globale finanskrisen. Etter flere år med voldsom vekst, er bankene nå i ferd med å dra med seg hele Islands økonomi i et finansielt jordskjelv som landet aldri har sett maken til.

En av dem som ble målskive for det islandske folks raseri var sentralbanksjef David Oddsson, som de krevde at trakk seg. Dette fordi han ikke har hatt kontroll over bankene og har tatt mange gale avgjørelser. Ifølge sjeføkonom Yngvi Orn Kristinsson har bankene fått fritt spillerom av sentralbanken til å ekspandere, noe som har ført til at bankene har blitt for store i forhold til Islands økonomi samtidig som det ikke var en sterk sentralbank. Verdien av Islands tre største banker, Glitnir, Kaupthing og Landsbanki, var en periode så høy som 8-10 ganger Islands BNP. Samtidig hadde sentralbanken svært små reserver av utenlandsk valuta. Når staten overtok de tre bankene og måtte svare for bankenes enorme utenlandske gjeld hadde de gjennom sentralbanken ikke i nærheten av nok utenlandsk valuta til å betale for seg. Landet var derfor på randen av konkurs.

Hvem betaler?

Den britiske regjeringen tok 9. oktober 2008 i bruk sin anti-terrorlov, Anti-Terrorism, Crime and Security Act, fra 2001 for å fryse rundt 4 milliarder pund som britene hadde til gode i krisebanken Landsbanki. Dette til tross for at Icesave banken opererte under EØS/EU lover og under tilsyn av 3 land, ikke bare Island: Storbritannia, Nederland og Island. EØS, EFTA og EU-rettslige instanser utstedte aldri en eneste klage mot driften av Icesave.

Icesave-kundene i Nederland og Storbritannia har så langt fått dekket tapene sine av hjemstatene, men forventer at Island skal betale tilbake de pengene de nederlandske og britiske myndighetene har brukt på å dekke tapene av Icesave.

Nederland og Storbritannia har videre inngått en låneavtale med Island på 3,8 milliarder euro (omkring 33 milliarder norske kroner), som Island nå blir presset til å gå med på å betale. Avtalen ble inngått i juni, og har vært diskutert i Alltinget i hele sommer.

Den såkalte  Icesave-avtalen, som har til hensikt å gi statsgaranti for de beløpene London og Haag mener de har rett til å kreve av Island for å dekke det de har utbetalt til sine borgere som tapte penger på grunn av Landsbankis ”konkurs”, har i stor grad blitt påtvunget Island: et lån på 3,8 milliarder euro til 5,5 prosent rente, et lån som skal nedbetales frem til 2024. Summen tilsvarer 40 prosent av Islands bruttonasjonalprodukt eller over 100.000 kroner for hver av de 320.000 innbyggerne på øya, en sum som har fått islendingene til å rase.

Men den islandske staten blir neppe sittende med 33 milliarder kroner i gjeld som følge av avtalen. Årsaken er at det fortsatt er store verdier igjen i konkursboet fra banken som sto bak Icesave, Landsbanki. De siste anslagene fra boet til Landsbanki viser at kreditorer med prioriterte krav i boet kan regne med å få tilbake oppunder 90 prosent av sine verdier når fordelingen til slutt gjøres opp.

Ifølge boets talsmann Páll Benediktsson har avviklingsstyret allerede akseptert kravene knyttet til Icesave-avtalen, men det vil ta 4-6 år før banken kan frigjøre verdiene ettersom banken ikke vil selge ut eiendelene med en gang til en lav pris, noe som har ført til at Islands regjering har bedt om å få slippe avdrag på gjelden frem til 2016. Rentene vil likevel løpe.

Med dagens anslag på oppgjøret fra Landsbanki og medregnet en rente på 5,55 prosent på Icesave-gjelden anslår islandske myndigheter nå at regningen vil havne på rundt 10 milliarder norske kroner med dagens vekslingskurser. Dette vil utgjøre rundt 15 prosent av den årlige verdiskapningen (BNP) i Island. Men selv om utsiktene til å få tilbake såpass vesentlige deler av det tapte beløpet dessuten er blitt bedre gjennom året, ser ikke ut til å ha rikket folkeopinionen.

Eva Joly, som er mest kjent for sin avsløring av korrupsjon i det franske selskapet og som senere fikk jobb som spesialrådgiver for Norad der hun har fokusert på korrupsjon i U-land, ble ansatt som spesialrådgiver på Island av justisministeren på Island i forbindelse med granskning av bankkrasjet og mulige ulovlige forretninger, transaksjoner av store pengebeløp til flere forskjellige bekvemmelighetskontoer i skatteparadiser rundt om i verden. Hun fikk i oppgave å finne ut hvor de islandske pengene hadde tatt veien. For eksempel lånte Islands største bank Kaupthing ut over 20 milliarder kroner til sine eiere bare måneder før den kollapset og at store beløp gikk til kontoer i skatteparadiser.

Joly tviler sterkt på påstandene om at verdiene i konkursboet til Landsbankinn skal utgjøre mellom 70 og 90 prosent av Icesave-gjelden. ”Svært mye av deres verdier ligger i milliardlån til aktører og store kunder som selv er i store vansker.

De kriminelle finansfolkene og politikerne stakk av fra regningen, mens islandske familier sliter med gigantgjeld og eksploderende rente. Bakmannen i det internettbaserte Icesave, Thor Björgulfsson, lever et luksusliv i London med en personlig gjeld på omlag to millarder norske kroner og en formue på 60 milliarder kroner, ifølge Børsen og Berlingske Tidende.

Mange islendinger retter raseriet mot myndighetene og Alltinget som nå ønsker å la dem betale for feilene som har blitt gjort av grådige bankansatte. Haarde annonserte sin kommende avgang som partileder og statsminister den 23. januar 2009. Etter flere dagers protester mot den islandske regjeringen, og krav om regjeringens avgang, holdt han en pressekonferanse der han både informerte om at han hadde spiserørskreft og at det vil bli avholdt nyvalg. Selvstendighetspartiets forslag til valgdag ble 9. mai 2009. Den 26. januar 2009 kunngjorde Haarde at han trakk seg som statsminister, etter en ny uke med daglige protester utenfor regjeringskontorene. Den 1. februar tok Jóhanna Sigurðardóttir over som statsministermen.

Ansvaret

Landsbanki, offisielt kjent som NBI hf og fult ut privatisert fra og med 2003, er en islandsk bank som også har hatt filialer i Europa. Når en bank ønsker å ekspandere til et annet EØS-land, er det to måter å gjøre det på. Enten kan banken opprette en filial, som innebærer at filialen følger hjemlandets regelverk, eller den kan ekspandere ved å gi banken samme navn, men registrere den som en uavhengig bank i det nye landet. Banken må da følge regelverket i det landet den opererer i. Glitnir i Norge er et eksempel på en uavhengig bank som er registrert i Norge og følger norske regler for innskuddsgarantier. Landsbanki i Storbritannia og i Nederland derimot var filialer av Landsbanki på Island, og fulgte dermed islandske regler, og ble ført tilsyn med av det islandske kredittilsynet.

Direktiv 94/19/EC om innskuddsordninger er laget for å beskytte privatpesoners bankinnskudd, og krever at banker skal ha en form for garantiordning. I følge direktivet skal innskudd i europeiske banker være forsikret for minst 20.000 euro per kunde per bank, slik at kundene ikke skal tape alt hvis banken går konkurs. Direktivet er imidlertid et minimumsdirektiv og stiller ikke mange krav til organiseringen av garantiordningen. Det stiller heller ikke klare krav til finansieringen, altså at det skal finnes et fond med penger som kan dekke eventuelle tap av innskudd, slik som vi har i Norge.

Det er tolkningen av dette direktivet Icesave-saken nå først og fremst dreier seg om. Direktivet er ikke klart på hva som kan skje dersom garantifondet går tomt, slik det gjorde i Icesave-saken. Spørsmålet er om staten i siste instans blir garantist for bankkundenes tapte sparepenger.

Nederland og Storbritannia mener Island må garantere for de tapte innskuddene i henhold til EØS-forpliktelsene fordi IceSave var en avdeling av en Landsbanki med hovedkontor i Reykjavik og ikke en selvstendig, juridisk enhet underlagt Londons eller Haags jurisdiksjon og deres garantifond. På Island er det imidlertid mange som mener staten ikke kan ventes å garantere for private aktører. Avtalens motstandere mener det er urettferdig at skattebetalerne skal svi for bankenes feiltrinn.

Islendingene har gode grunner til ikke å godta avtalen med Storbritannia og Nederland om kompensasjon for tapene i Icesave. Det rettslige grunnlaget er tvilsomt; britiske og nederlandske innskytere valgte frivillig å satse penger i en islandsk nettbank. De var lokket av utsikter til høy rente, men motstykket var en høy risiko, som de burde ha innsett. Eieren, Landsbanki, var en privat islandsk bank; uten noen statlig garanti. Britiske og nederlandske innskytere er dekket av sine lands generelle garantiordninger; de var aldri forespeilet noen islandsk statsgaranti for sine risikofylte innskudd.

På denne bakgrunn fraråder flere toneangivende kommentatorer, som Martin Wolf i Financial Times, Island fra å godta avtalen og betale. Flere sakkyndige mener at den islandske stat ifølge internasjonal og europeisk rett ikke er forpliktet til å yte vederlag, og at i en eventuell rettssak ville Storbritannia ikke være sikker på seier.

Da den amerikanske banken Lehman Brothers gikk over ende høsten 2008, fikk utenlandske kreditorer ingen erstatning av den amerikanske stat, men innskytere i USA var dekket av den føderale bankgarantien. Norske kommuner hadde kjøpt verdipapirer (Terra) av Citibank, utstedt av Lehman; det kom ikke på tale å be Washington om å punge ut.

Den politiske bakgrunnen er i korthet at Gordon Brown i oktober 2008 egenrådig stengte den britiske virksomheten til Icesave, uten å rådføre seg med islandske myndigheter om mulige løsninger. Deretter brukte Brown antiterrorlover til å fryse den islandske stats og sentralbanks tilgodehavende i Storbritannia. Under normale forhold ville islandske myndigheter ha kunnet forhandle med innskyterne om en begrenset erstatning, i tillegg til beløp gitt fra britiske og nederlandske garantiordninger. Statsminister Brown ønsket imidlertid en konfrontasjon.

Et resultat av spekulasjon

”Det er en økonomisk krise på den måten at landet har levd over evne og må tilpasse etterspørselen kraftig de neste årene for å gjenvinne balansen. Det kan i sin tur føre til en finanskrise”, sa Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i First Securities til NRK. Man kan stille spørsmål ved om dette stemmer med virkeligheten.

Sparerne i IceSave var mange, tiltrukket av de rekordhøye rentene i denne spareordningen. ”Dette er virkelig et skoleeksempel på en boble av dårlig bankvirksomhet, uansvarlighet og mangel på internasjonale reguleringer. Det islandske folk betaler regningen, på samme måte som det angolske folket betaler regningen for sine lederes galskap”, sier Joly, som mener at Island kun delvis bærer ansvaret for situasjonen, men må nå stå for 100 prosent av ansvaret.

”Jeg har ved flere anledninger understreket at de britiske og nederlandske kravene og metodene er overdrevne og illegitime. Man kan ikke forlange av noe land å gi frivillig avkall på 50 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt, at det skal sette seg i gjeld for flere årtier og sette samholdet i samfunnet på spill. Det burde være utenkelig å forsøke å oppnå dette gjennom press fra IMF eller ved å bruke antiterrorlover.”

Hun mener engelske og nederlandske myndigheter selv har ansvaret for at islandske banker fikk herje fritt, og at de nå forsøker å dekke over dette ansvaret. Det var den “vanvittige dereguleringen av finansmarkedene som ikke minst Nederland og Storbritannia sto i spissen for”, som skapte grunnlaget for de unge islandske bankfolkenes spill med luftpenger”, sier hun og har kalt Storbritannias trusler mot Island for utpressing.

Ifølge Eva Joly hadde ikke den islandske staten direkte ansvar for IceSaves katastrofale oppbygging av gjeld. ”Det var private banker der folk satte inn penger på høyrentekonto, folk som etter min oppfatning tok en risiko. Fram til 1994 var denne risikoen privat, men i 1994 kom det et EU-direktiv som satte krav om en garanti for sparere, begrenset til 20.000 euro per konto. Dette var ingen statsgaranti, det har ingen land, men de kan opprette garantifond. Island lagde et slikt fond, som skulle bygges opp med tilførsel på en prosent av innskuddene.”

Ifølge Joly var fondet på 46 millioner dollar da IceSave gikk konkurs, mens kravene var på 5 milliarder dollar, noe som gjorde fondet helt ute av stand til å dekke gjelden til sparerne. Samme type fond i andre land ville heller ikke klart å dekke gjelden hvis en stor bank skulle gå over ende.

”Så hvordan løser man det? Det jeg tror har skjedd når det gjelder Island, er at det var et forhandlingsgrunnlag, fordi løsningen sto ikke i lovteksten. Storbritannia og Nederland forhandlet med Island, og fikk denne private gjelden til å bli offentlig. I fjor sommer gikk Island med på å betale denne private gjelden med skattebetalernes penger, men på visse betingelser, knyttet til veksten i islandsk økonomi.”

Hun mener at Island ga etter for å få en pustepause. ”OK, det blir ro – men med en gjeld som jeg ikke tror er til å leve med for Island. Når noen er lykkelige over sju års utsettelse av avdragsbetalingen, med en rente på 5,5 prosent, i ei tid der renten ligger på 2 prosent, da synes jeg det er en rar oppfatning av lykke.”

Ifølge Joly kan man ikke finne løsninger i historiske referanser, siden ingen utviklede land har vært i en slik situasjon etter krigen. ”Alle G20-lederne sa da krisen rammet at de ville jobbe for bedre regulering og kontroll. Det har ikke skjedd. Vi må tilbake til årsaken til problemet: Den vanvittige dereguleringen, som jo både Storbritannia og Nederland har vært pådrivere for.”

Solidaritet

Islands innstendige oppfordringer om at verdenssamfunnet yter det kriserammede samfunnet ytterligere økonomisk nødhjelp har blitt møtt med en relativt kald skulder. For første gang på mer enn 30 år har IMF gitt lån til et industriland i Vesten, men på typiske vilkår som høy rente, nedskjæringer i velferdssystemet, fall i valutaverdi og oppsigelser av offentlig ansatte. IMF vil gjenreise økonomien med utenlandske lån, og med utenlandsk kapital.

I strid med IMFs anbefalinger kuttet sentralbanken på Island styringsrenten litt for å lette det enorme presset på husholdningene. IMF svarte med trusler om å holde tilbake ytterligere lån, slik Storbritannia og Nederland har krevd. Det førte til at Islands internasjonale rating falt enda mer, noe som gjør utenlandske låneopptak enda dyrere.

IMF mer enn antyder at dets hender er bundet av Islands gjeldsforpliktelser overfor Nederland og Storbritannia. Joly etterlyser solidaritet fra de nordiske landene og mener Norge bør gi lån til Island uten forbehold. Ifølge henne står Norge på feil side. Hun mener Norge bør jobbe for at IMF ikke blir en torpedo for Nederland og Storbritannia. I motsetning til Færøyene gjorde Norge og andre nordiske land kreditten avhengig av at Island også inngikk avtale med de britiske og nederlandske kreditorene.

Norge har sammen med Danmark, Sverige og Finland tilbudt Island et langsiktige lån på 1,8 milliarder euro i denne omgang. Det tilsvarer over 14,7 milliarder kroner, noe som er en svært stor sum for den lille islandske økonomien. Den norske andelen er på 480 millioner euro. En betingelse for støtten fra Norden har imidlertid vært at Icesave-saken løses. Så langt har Island fått overført mellom 60 og 70 prosent av dette beløpet, men det er uklart om dette nå vil kreves tilbakebetalt.

Joly tok allerede i august i fjor et kraftig oppgjør i en kronikk i Aftenposten mot det hun kaller ”Sviket mot Island.” I kronikken skriver hun blant annet at ”de skandinaviske landene glimrer med sitt fravær når det gjelder reaksjoner på den utpressingen som Island utsettes for.”

Hun påpeker at gjelden, som finansakrobatene etterlot seg, ikke var statsgjeld. ”Det er ikke den islandske staten som har tatt opp lån de har misligholdt. IMF har en systemisk oppgave, de skal passe på makroøkonomien, ikke være pengeinnkrevere for enkeltland. Det er i alles interesse at Island klarer seg, og de nordiske landene burde gå i spissen for å hjelpe Island”, sier hun.

I begynnelsen av januar møtte Støre den islandske finansministeren, Steingrímur J. Sígfusson, til samtaler i Oslo den 7. januar. Sígfusson hadde også møte med finansminister Sigbjørn Johnsen. Etter møtet sa Støre at Norge ville stå ved sine forpliktelser til Island, så lenge den Islands regjeringen står ved sine forpliktelser overfor IMF.

Den islandske statsministeren la ikke skjul på at han satte stor pris på Norges støtte, men la til at ”Vi skulle selvfølgelig ønsket at det var en mindre del av støtten som kom fra IMF og mer fra dere. Hvis Norge hadde vært i samme posisjon som oss tror jeg heller ikke at dere hadde tatt imot støtte fra IMF med åpne armer. Det ville nok vært en ganske livlig diskusjon først.” Norge setter med andre ord kondisjoner.

Joly mener det er en skandale at de nordiske landene gjemmer seg bak IMF og stormaktene. ”De nordiske landene skal ikke opptre som inndrivere for britene. Sverige burde ikke være så arrogant. Neste gang er det dere som behøver støtte fra det internasjonale samfunnet”, sier hun.

Bakgrunnen er at blant annet Sverige har holdt tilbake krisepenge i påvente av at Island skal bla opp 31 milliarder kroner til Storbritannia og Nederland. ”Vi vil at Island holder seg til sine internasjonale forpliktelser. Deretter vil vi følge opp våre egne forpliktesler”, sa Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt, som har gjort det klart at ingen nye nordiske overføringer til Island vil komme før IMF godkjenner det. Dermed går Island glipp av en stor del av en lovet nordisk bistand.

Folkeavstemning

Icesave-saken var oppe til debatt i Alltinget på Island. Etter beinhardt press fra Nederland, England og IMF gikk slukøra islandske forhandlere med på å tilbakebetale tapene til hollandske og britiske lånekunder. Med knapt flertall, 33 mot 30 stemmer, ble avtalen vedtatt i Alltinget den 28. august, noe som vil si at  Alltinget dermed ratifiserte avtalene fra juni. Islendingene var rasende og gikk ut i gatene i protest. Selv om presidenten ikke ville signere den nye loven, så vil den gjelde frem til den eventuelt nedstemmes i en folkeavstemning.

Mens noen mener at avtalen er den eneste veien til en normalisering av den islandske økonomien etter sammenbruddet i 2008 har organisasjonen Indefence ifølge Reuters samlet inn over 61.000 underskrifter, eller hver fjerde velger på Island, mot avtalen med krav om en folkeavstemning om saken. De nekter for at landet skal betale tilbake gjelden etter tidenes bankkollaps og har krevd at president Olafur Ragnar Grimsson legger ned et veto mot den omstridte Icesave-avtalen om kompensasjon til Storbritannia og Nederland.

Presidenten, under press fra befolkningen, trosset politikerne, lyttet til sitt eget folk og satte foten ned for ublu krav om at islendingene skal gjøre opp regningen etter borgerklassens finansorgie til en pris av hundre tusen kroner per hode. Han la ned veto mot Icesave-avtalen og  folkeavstemning vil bli holdt den 6. mars 2010. Nylige meningsmålinger viser at oppunder 70 prosent av den voksne befolkningen vil stemme ned regjeringens løsning.

Ifølge økonomiprofessor Thorolfur Matthiasson ved Islands universitet vil regjeringen trolig trekke loven tilbake, slik at det ikke vil bli noen folkeavstemning. De vil i stedet forsøke å få til en ny avtale med Storbritannia og Nederland, noe som ifølge ham tidligst kan skje etter det forestående valget i Storbritannia i mai. Det er konstitusjonelt svært omstridt at presidenten nekter å underskrive en lov som er vedtatt av Alltinget.

Statsviter Gunnar Helgi Kristinsson mener presidenten har tiltatt seg mer makt enn noen tidligere president. Island har liten erfaring med veto fra presidenten. Vanligvis er presidentens godkjenning bare en formalitet, og det har kun skjedd én gang tidligere i Islands historie at det nedlegges veto. Forrige gang det skjedde ble lovforslaget trukket tilbake og aldri lagt frem igjen. Nå overlates beslutningen til det islandske folket, som må stemme over hvorvidt pengene skal betales tilbake.

Trusler

Etter at Grimsson la ned veto mot den omstridte Icesave-avtalen braket hylekoret løs for alvor.”Uansvarlig” og ”Slutt på tålmodgheten med Island” var overskriftene i finansavisene. Storbritannia kom med åpne trusler mot Island, som på tross av lite popularitet blant folket har levert inn søknad om EU-medlemskap med den økonomiske krisen som bakteppe.

Den britiske finansministeren Alistair Darling gikk ut med en klar beskjed til det islandske folket på en pressekonferanse i London. Han advarte med å si at tingene ville bli ”langt vanskeligere” for Island dersom Storbritannia, som også har blitt hardt rammet av finanskrisen, ikke får lånet tilbakebetalt. Han medgir at lånet utgjør en ”vanskelig byrde” på den kriserammede landets skuldre, men understreker like fullt at det er ”veldig viktig” for Islands økonomiske fremtid at avtalen underskrives. ”Britiske myndigheter forventer at Island oppfyller sine forpliktelser”, gjentok Darling.

I forkant av kommende parlamentsvalg håper kanskje statsminister Brown å slå politisk mynt på Icesave. Storbritannia kan bli Europa neste gjeldsbombe og vil kanskje i løpet av året måtte søke hjelp fra Det internasjonale pengefond, IMF. Utsiktene er nå at det islandske folk i kommende folkeavstemning vil forkaste avtalen.

Joly håper at Storbritannia og Nederland vil fire på kravene innen folkeavstemningen. Hun mener at landene har et moralsk ansvar overfor Island. ”Det er et utrykk for svakhet at statsminister Gordon Brown må vise at han som statsmann i hvert fall kan dominere lille Island”, sier Joly, som legger til at ”Det er stormaktspolitikk hentet fra 1800-tallet.” Det er det såkalte gunboat diplomatiet, som vil si at de mektige fortsetter som før å plyndre svakere land for ressurser med hjelp fra WTO, Verdensbanken og IMF. Mens man før angrep nasjoner med kanonbåter bruker man i dag de multinasjonale organisasjonene.

Det nederlandske finansdepartementet sa de ville kreve en umiddelbar forklaring fra Island.  etter at Grimsson sa han ikke vil undertegne avtalen, men heller legge den ut til folkeavstemning. ”Vi er svært skuffet over avgjørelsen. Vi venter nå en umiddelbar forklaring fra Island om hva som nå skjer. Vi mener Island har plikt til å betale, så det er uakseptabelt for oss at det ikke er noen løsning”, sa talsmann Rudd Slotboom.

Island har ifølge den nederlandske finansministeren Wouter Bos ikke kommet med en offisiell forespørsel til Nederland om å reforhandle avtalen. I et brev til den nederlandske nasjonalforsamlingen skriver han at det er lite annet å gjøre enn å vente på utfallet av folkeavstemningen. Han påpeker også at han er beroliget av gjentatte forsikringer fra den islandske regjeringen om at gjelden vil bli betalt, uansett utfall av folkeavstemningen.

Hvis det blir nei i avstemmingen vil et annet vedtak gjelde. I dette vedtaket, som Alltinget fattet 28. august i fjor, forplikter Island seg til å betale de to landene, men vedtaket har reservasjoner, slik som at nedbetalingsplanen vil bli linket til veksten i BNP på Island, som Storbritannia og Nederland ikke godtar ettersom beløpet som da skal tilbakebetales vil bli mindre. Det gjenstår derfor å se om Nederland og Storbritannia vil godta disse forbeholdene.

En finsk tjenestemann sa at presidentens beslutning trolig også vil føre til at lånet på 1,8 milliarder euro som de nordiske landene har lovt å gi Island som en del av IMFs hjelpepakke, utsettes. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) sa Norge vil avvente den videre behandlingen av saken på Island, herunder en eventuell folkeavstemning.

Ifølge eksperter risikerer Island å bli svartelistet på finansmarkedet etter at presidenten nektet å undertegne loven om kompensasjon til Storbritannia og Nederland. Det globale ratingbyrået Fitch nedgraderte Islands kredittverdighet fra BBB- til BB+, som betyr at de anser investeringer som usikre, mens det amerikanske kredittratingbyrået Standard&Poor’s signalisert at de ville senke landets kredittvurdering, noe som kan gjøre det vanskelig å låne penger.

Sier Alltinget nei faller etter alt og dømme regjeringen og resultatet kan bli nyvalg eller en nasjonal samlingsregjering. Det kan i verste fall kaste landet ut i økonomisk isolasjon.  Det å anerkjenne Icesave-avtalen er en betingelse for lån og støtte fra IMF – og fra land som har lovet direkte støtte, blant dem Norge. Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på hva som blir Norges holdning dersom den tillyste folkeavstemningen på Island i februar ender med et nei. At avtalen blir avvist, kan altså føre til at IMF ikke vil utbetale lån som er innvilget for å hjelpe Island med å få økonomien på beina igjen. Det vil også trolig blokkere søknaden om EU-medlemskap.

Vender de islandske parlamentarikerne tommelen ned er mye uvisst. Faren er betydelig for en ny nedadgående spiral etter at økonomien de siste månedene har vist tegn til stabilisering. Nettopp derfor er en godkjenning av avtalen tross alt det mest sannsynlige før fristen løper ut i slutten av neste måned.

EU-medlemsskap

Svaret Alltinget gir i forhold til folkeavstemningen vil også kunne gi signaler om den kommende EU-debatten i landet. Sier Alltinget nei til Icesave har EU-toget gått. Blir det et ja, kan det være et forhåndsvarsel om hva som er i vente. På vår kant av Nordsjøen kan vi prise oss lykkelig over at vi slipper å ta økonomiske og utenrikspolitiske valg i en slik tvangssituasjon. Begeistringen for et medlemskap i EU er begrenset i befolkningen. De siste meningsmålingene viser at flertall er imot. Knapt noe land er blitt medlem av EU av lyst. Drivkraften har oftest vært frykt for å tape enda mer på isolasjon.

Ved å nekte å betale vil et medlemskap i EU ligge enda lenger unna enn nå. Dette på tross av at Storbritannias utenriksminister David Miliband ifølge Islands utenriksminister Össur Skarphédinsson har sagt at usikkerheten om Icesave-avtalen ikke vil påvirke EU-søknaden. Etter å ha registrert at den rasende islandske folkeopinionen nå også retter seg mot EU, gikk deretter utenriksminister David Miliband ut og forsikret at tilbakebetalingskravet ”ikke ville påvirke Islands EU-søknad.”

Fiskeri er antatt å bli avgjørende. Analytikere har pekt på at Island gjennom forhandlinger sannsynligvis kan få omtrent den kontrollen over fiskeriressursene landet har i dag på tross av at man formelt må underordne seg EUs felles fiskeripolitikk. I så fall kan debatten bli et oppgjør der nasjonalfølelse og selvstendighetstrang veies mot bitre økonomiske realiteter.

Et EU-medlemskap vil ikke på noen måte løse landets problemer. Myten om at EU og et valutasamarbeid med Brussel skulle være Islands ”redning” er en myte. Det er nok å peke på den økonomiske krisekatastrofen Hellas, som befinner seg i EU. Skulle inflaterte islandske kroner erstattes med euro måtte islendingene nøye seg med å knaske tørrfisk og tilbringe døgnet i varmt kildevann i uoverskuelig framtid om de skulle overleve. Russland er sikkert villig til å strekke seg langt for å knytte tettere bånd til Island og dele fiskeressursene, men USA og Islands NATO-medlemskap vil effektivt blokkere for et særlig tett samarbeid.

Alternativt

Ifølge Joly bør man i stedet for å hyle opp over at Grimsson sender saken til folkeavstemning spørre om hvorfor han gjør det. Ifølge Joly er svaret: ”Fordi dette er et alvorlig spørsmål, og fordi det er et folkeopprør. Han vil at borgerne skal være med på å bestemme. Mitt håp er at vi kan bruke anledningen til å gå gjennom saken en gang til.”

Joly tror ikke på løsninger basert på optimistiske evalueringer som sier at Island bare må godta det hele og at de vil klare det. Da må man i så fall også ha disposisjoner som sier hva vi gjør hvis det ikke stemmer. Ifølge henne har alle interesse av at Island forblir et oppegående samfunn. ”Å bare presse maksimalt og å overdrive frykten for hva som vil skje med Island om de ikke betaler, som Norge gjør, bidrar ikke til noen løsning. Vi må tenke nytt, ikke straffe de islandske borgerne for at de hadde liberale regjeringer, og ikke gjemme oss bak Storbritannia, som har sine egne interesser å forsvare”, sier hun.

Umiddelbart fremstår tre utveier for Island. Den første er etter beste evne å klare seg på egen hånd og ta sjansen på at det fra EUs side eller fra IMF, ikke vil komme mottiltak. I den utstrekning Island får lån fra IMF, selv uten en løsning på Icesave, har landets økonomi utsikter til ny vekst om noen år, men i mellomtiden må levestandarden ned.

Regjeringen i Reykjavik legger i disse dager fram et krisebudsjett som innebærer skatteøkninger og kraftige nedskjæringer og kutt. Det kan føre til nytt opprør på Island. Arbeiderklassen og folket erfarer kapitalismens grimme ansikt og hvordan politikerne er nikkedokker for innenlandsk og utenlandsk finanskapital. Etter å ha blitt svindlet av finansbaroner og politikere skal de nå svindles av IMF og utenlandske kreditorer. Dette vil islendingene neppe finne seg i like lite som for eksempel nordmenn ville finne seg i å måtte spytte i hundre tusen kroner pr hode for å betale konkursboet etter for eksempel Storebrand.

Milliardutgiften er det siste Island trenger i en tid med sterk økonomisk motgang. Nylig viste fersk statistikk at landets bruttonasjonalprodukt falt 7,2 prosent fra tredje kvartal 2008 til samme kvartal i fjor. Fra andre til tredje kvartal i 2009 var fallet 5,7 prosent.

Den andre utveien er å søke hjelp i Norge. Som en av verdens ledende kreditorer og finansielle investorer har Norge ressurser til å bistå Island. Norge bør selvsagt ikke erstatte tapene i Icesave, men yte langsiktige lån som kan hjelpe islandsk økonomi på fote. Motstykket må være stramme betingelser og strenge krav om opprydding i islandsk finansnæring, eventuelt rettslig forfølgelse av de ansvarlige for Islands bankkrise.

For Island gjenstår en tredje utvei, å søke hjelp i Russland, hvis økonomi forsiktig er på vei oppover igjen. Russland har fortsatt valutareserver til å kunne yte Island bistand. Hjelp fra Russland ville neppe komme uten motkrav, og dermed tettere økonomiske og politiske bånd. For Island ville Russland bli en enda viktigere handelspartner og en kilde for kapital, kanskje også matvarer. En slik løsning ville kunne være nyttig for Russland og vil kunne gjøre Island til et bruhode for russiske interesser i Nord-Atlanteren og styrke både Islands og Russlands stilling i Nord-Atlanteren, også overfor Norge.

For Norge er dette ingen gunstig utvikling, med svekket forhandlingsposisjon overfor de to viktigste konkurrentene i Nord-Atlanteren; med et økonomisk og politisk fotfeste i Island ville Russland kunne styrke sin stilling overfor Norge også i nordområdene. På denne bakgrunn er det i Norges egeninteresse å bistå Island i nødens stund. Det er urimelig av Norge å kreve at IMF må godta Islands opplegg. IMF har i mange tiår stått for en stram markedsliberal linje, inspirert av USA, og vært en svøpe for mange utviklingsland med pålegg om budsjettbalanse og privatisering, men griper ikke inn overfor budsjettunderskudd og statsstøtte i USA.

Nyheten om at Eva Joly ville bli spesialrådgiver på Island kom kun kort tid etter at det ble kjent at nordmannen Svein Harald Øygard ville bli konstituert som sentralbanksjef på øya. Vårhalvåret 2009 satt derfor Norge så å si på begge sider av bordet – med McKinsey-toppen Svein Harald Øygard som islandsk sentralbanksjef. Island har nå tatt kontakt med flere land for å finne noen som kan mekle i forhandlingene om Icesave-avtalen med Nederland og Storbritannia. Den mest aktuelle kandidaten er Norge.

Den norske regjeringen bør bryte med IMF-serviliteten og gi bilaterale avdragsfrie og rentefrie strakslån til Island, for eksempel i den størrelsesorden som er foreslått av Senterpartiet (Sp), som via partiets finanspolitisk talsmann Per Olaf Lundteigen har rykket ut med at partiet er innstilt på å tilby islendingene lån på inntil 100 milliarder kroner til 4 prosents rente helt uavhengig av IMF og koblingen til IceSave-saken.

Dette ville innebære en kraftig styrking av den islandske valutaen og dempe inflasjonen i det importavhengige landet. Eneste vilkår måtte være at lånet ikke skal gå til å dekke Icesave-kreditorenes krav, men til å trygge islandsk offentlig sektor og velferdsordninger slik at byrdene av krisen ikke veltes over på det islandske folket. På denne måten kan Island bli hjulpet ut av klørne på IMF.

Det er nå duket for splid innad i den rødgrønne regjeringen. Sp skiller seg skarpt ut fra Ap og det såkalte sosialistiske SV og tidligere finansminister Kristin Halvorsen, som har stått hardt på at lån til Island skal gå gjennom IMF.

Den islandske regjeringen, som ble innsatt etter at folkeopprøret og gatas parlament i praksis avsatte Haarder-regjeringen på høyst uparlamentarisk vis, består av en koalisjon som ligner den norske. Under trykket fra folket er den i full oppløsning og helseministeren har gått av i protest mot sin egen regjerings takling av Icesave-saken. Utspillet fra det norske Sp kan bidra til mer politisk splid i både Island og Norge.

I den grad dette kravet tvinges igjennom, er det likevel bare en kortsiktig løsning så lenge de islandske arbeiderne og folket ikke velger å gjøre opp med det kapitalistiske systemet som har ført dem inn i uføret, og som kommer til å gjøre det igjen og igjen. Men det ville være en håndsrekning fra et broderfolk til et annet som kan gi islandske arbeiderfamilier en pust i bakken, mens de – og vi – finner ut av hvordan vi en gang for alle skal bli kvitt klassen av parasitter som plyndrer våre lommebøker, våre naturressurser og alt vi skaper og produserer. Det langsiktige svaret for Island som for Norge er ikke nye imperialistiske overenskomster og unioner, men å danne et nytt samfunnet grunnlagt på ekte verdier som frihet, likeverd og solidaritet.

Island – Wikipedia

Landsbanki – Wikipedia,

Icesave dispute – Wikipedia

Iceland banking crisis news and more

2009 Icelandic financial crisis protests – Wikipedia

Global Financial Crisis Fells Iceland Government

The Icesave dispute – The view from Iceland

Icelandic Financial Crisis, Timeline of events

Eva Joly: Iceland is being blackmailed

Icesave-samtaler avsluttet uten enighet – adressa.no

Morgenbladet.no – Arven fra Island

Toppen av icesave-fjellet

Island stemmer over Icesave-avtalen 6. mars

Island vil ha Norge som megler i Icesave-striden

Island på kanten

Sviket mot Island

Solidaritet med Island – krev at Norge gir lån uten vilkår

Norge må hjelpe Island : Dagsavisen

E-24 Island

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: