Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for april, 2010

Full krise i Hellas

Posted by Fredsvenn den april 29, 2010

Aksjemarkedene stuper på statlig gjeldsfrykt, her  fra børsen i Tyskland. Nå melder børsen i Hellas at de forbyr shorting  av aksjer.

Aksjemarkedene stuper på statlig gjeldsfrykt, her fra børsen i Tyskland. Nå melder børsen i Hellas at de forbyr shorting av aksjer.

To av tre grekere frykter sosial uro når regjeringen skal gjennomføre nye kutt for å etterkomme krav fra långivere som EU og IMF.

Hellas-krisen har rammet hele eurosamarbeidet i EU og skapt frykt for at krisen kan spre seg til andre EU-land med store budsjettunderskudd og stor statsgjeld. Spania, Portugal og Irland er utsatt, men også Italia og Frankrike kan være i faresonen.

Frykt har sendt hedgefondene over i eurospekulasjon. Krisen i Hellas og flere andre euroland har skapt en massiv mistillit til euro i valutamarkedene, noe som har gitt næring til spekulasjonene mot euroen i de internasjonale finansmarkedene. Dette igjen har ført til at euroen har falt kraftig i verdi mot de andre store valutaene – dollar, yen og pund.

Økonomien i Hellas var spådd en nedgang på 2 % i inneværende år, men den greske sentralbanksjefen George Provopoulos har nå gått ut med enda dystrere prognoser. I sin årsmelding hevder han at ”Det er stor fare for en enda sterkere nedgang.” ”Hellas’ underskudd på fjorårets statsbudsjettet kan vise seg å bli hele 14 prosent”, opplyser finansminister George Papakonstantinou.

Statsminister George Papandreou har nå bedt om drøyt 350 milliarder kroner i kriselån fra EU og IMF. En meningsmåling som er utført for fjernsynsstasjonen Mega TV viser at hele 60,9 prosent av grekerne sier de ikke støtter lånesøknaden. De mener at Papandreou skulle ha holdt IMF utenfor og nøyd seg med å be EU om bistand.

Men ifølge landets finansminister har Hellas i realiteten ikke noe annet valg enn å søke hjelp hos EU og IMF. Ifølge Axel Weber i styret for den europeiske sentralbanken ECB trenger grekerne opptil 80 milliarder euro eller 636 milliarder kroner i internasjonal hjelp.

Landet sliter med stort budsjettunderskudd og en gigantisk statsgjeld som stadig vokser. Under EU-toppmøtet i Brussel 11. februar forpliktet eurolandene seg til å gi Hellas økonomisk støtte dersom landet får betalingsproblemer. Det internasjonale pengefondet (IMF) er bedt om å gi teknisk assistanse.

Statsgjelden tilsvarer 120 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), som er den samlede summen av de varer og tjenester landet produserer. Det er ventet at gjelden vil nå 125 % i løpet av året. Eurosonens grense er på 60 %. Underskuddet på statsbudsjettet i 2009 kom opp i 14 %. EU-kommisjonen krever at dette årlige underskuddet skal ned i 3 % innen 2013.

Valutaunionen til EU, som Hellas er medlem av, er basert på en slags ”frihet under ansvar”. I en valutaunion kan ingen regjering tillate at en annen regjering slipper pengesekken løs i en vanskelig situasjon. Da blir denne regjeringen ”gratispassasjer” i forhold til andre regjeringer som holder igjen på utgiftene sine. Den bevilger seg i så fall en vekst som de andre regjeringene avstår fra. EU har lovfestet denne gjensidige disiplineringen med den såkalte ”stabilitetspakten”. Det er den som krever at underskudd på statsbudsjettet ikke må være større enn 3 %.

Dette har som konsekvens at Hellas ikke kan vente pengestøtte fra EU eller fra andre EU-land når landet er i krise. For det ville føre ekstra penger inn i gresk økonomi og ha samme virkning som om pengene kom fra et underskudd på statsbudsjettet. EU erkjenner at situasjonen i Hellas er problematisk, ”men det er et innenlandsk problem som må løses med innenlandske avgjørelser” – som det ble sagt av det svenske formannskapet i EU før jul.

Hellas kan heller ikke få økonomisk hjelp fra IMF – av samme grunn. Ekstra penger inn i gresk økonomi gir ikke den innstramningen som de femten andre finansministrene i valutaunionen forlanger.

Medlemskapet i valutaunionen har med andre ord blitt en tvangstrøye for den greske regjeringen. Men EUs stolte valutaunion står også maktesløs i denne situasjonen. ”De offentlige finansene i Hellas og andre kriserammede medlemsland stiller valutaunionen overfor en svært alvorlig utfordring”, sa Olli Rehn, en sannsynlig økonomikommissær i den nye EU-kommisjonen, i en utspørring i EU-parlamentet. Men EU-kommisjonen har ikke andre virkemidler enn å pålegge den greske regjeringen å få ned underskuddet på statsbudsjettet raskest mulig. Av hensyn til den indre solidariteten i valutaunionen.

Den greske statsgjelda er på topp i EU – like høy som den italienske. Den ventes å øke i løpet av 2010 fra 113 prosent av BNP til 125 prosent. Det kan bli vanskelig å betjene ei slik gjeld hvis rentenivået etter hvert stiger mot mer normale høyder. Det kan bli ekstra vanskelig fordi det også her er ”dyrt å være fattig”.

En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av mulige långivere. I dagens situasjon må den greske regjeringen betale langt høyere rente enn de fleste andre EU-regjeringer. Går det ille nok, ender det med at ingen vil kjøpe greske statsobligasjoner.

Myndighetene har lovet sine EU-partnere at et stabiliseringsprogram skal bringe underskuddet ned i 8,7 % i år og under 3 % innen 2012. Dette betyr at staten må skaffe til veie omkring 55 milliarder euro, 470 milliarder kroner, i 2010 for å kunne refinansiere gjelden og holde fram med å utbetale pensjoner og lønninger.

Årsaken til motstanden mot lånesøknaden er at folk frykter krav til reformer som følger med kriselånet fra IMF. Papandreou har varslet nye kutt i statsbudsjettet i et forsøk på å bringe landet ut av gjeldskrisen. Ifølge ham må Hellas forandre alt fra den økonomiske strukturen til folks vaner og tankesett for å skape en levedyktig økonomi.

EU presser på regjeringen i Athen om å foreta enda større nedskjæringer og innstramninger for å redusere det store underskuddet i statsbudsjettet, noe også den tyske forbundskansleren Angela Merkel, som har vært en av de sterkeste pådriverne blant eurolandene i EU, har gjort.

Folkets støtte er viktig for statsministeren, som nå ber om fred og ro til å gjennomføre de nødvendige, dyptgripende økonomiske reformene. Men fagforeninger har de siste månedene gått til streik i protest mot innstrammingstiltakene. Flere av demonstrasjonene har fått voldelige forløp. To av tre grekere frykter mer sosial uro i tida som kommer.

Ved valget i oktober feide sosialdemokraten George Papandreou til side den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis med løfte om å få Hellas ut av krisa ved å straffe de rike og hjelpe de fattige. Hovedgrunnen til at den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis tapte valget, var at den hadde kjørt gresk økonomi i grøfta. Ingen steder ellers i EU var statsfinansene så ute av balanse.

Valutaunionen til EU bygger på at ingen medlemsland skal ha større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet). Karamanlis-regjeringen hadde kjørt underskuddet opp i både 6 og 7 prosent og fikk stadige krav fra EU-kommisjonen om å stramme inn. Den store smellen kom rett før jul da det ble klart at EU i årevis var ført bak lyset av de greske statistikkmyndighetene. Papandreou måtte erkjenne at underskuddet på statsbudsjettet var så stort som 12,7 prosent av BNP. Ingen andre EU-land er i nærheten av et slikt underskudd.

EU-kommisjonen krever at dette årlige underskuddet skal ned i tre prosent innen 2013. Det krever dramatiske kutt i offentlige utgifter – og at en del skatter og avgifter økes betydelig. Så kraftige innstramninger vil kaste langt flere ut i arbeidsløshet og øke de sosiale forskjellene. Arbeidsløsheten er alt oppe i 10 prosent – målt så offisielt som det går an i Hellas.

Mange husker Papandreous lovnader. Han møter fort seg sjøl i døra med en slik innstramningspolitikk. Det blir ikke lett å stramme inn slik at det bare er de rike som straffes, mens de fattige hjelpes. Fagbevegelsen har varsla full kamp hvis lønninger og trygder rammes.

Globale investeringsfond har tjent store penger på Hellas-krisen. Flere hedgefond har innkassert store gevinster på å spekulere i utfallet av den greske økonomiske krisen. Hedgefondene har ifølge avisen Financial Times kjøpt opp gresk gjeld (statsobligasjoner) fra europeiske banker. Disse har solgt unna greske statsobligasjoner fordi de frykter at Hellas ikke vil være i stand til å oppfylle sine låneforpliktelser.

Hedgfondenes veddemål mot euroen stiger, på økende frykt for innstramming i reguleringer mot deres posisjoner i statsgjeld i Hellas og andre svake land i eurosonen, skriver Financial Times. Men hedgefondene sikret seg mot slike mulige mislighold av gjeldsforpliktelsene da de i fjor var storkjøpere av såkalt kredittapsforsikring, eller CDS (credit default swap). Slike forsikringer fikk de kjøpt billig før Hellas-krisen ”eksploderte” i fjor høst, skriver den britiske avisen.

Mange av de største hedgefondene har blitt stadig mer bekymret for den kraftige kritikken fra europeiske politikere. Kritikken dreier seg om at hedgefondenes posisjoner i utsatte land øker krisen i noen markeder. Lord Turner, sjef i det britiske finanstilsynet, har også blitt kritisk. Han støtter undersøkelser av spekulative posisjoner i finansinstrumenter som tjener på et fall i prisingen av obligasjoner i land eller bedrifter.

Hedgefond som Brevan Howard og Moore Capital har konkludert med at den politiske og reguleringsmessige risikoen knyttet til posisjoner mot enkeltland i eurosonen nå er for stor. I sitt seneste brev til investorer skrev Brevan Howard, Europas største hedgefond som forvalter rundt 27 milliarder dollar, at shortsalg i statsobligasjoner var ”utvidet, overinvestert og at de fundamentale forholdene er fullt priset inn.”

I brevet sto det i tillegg at handlene var eksponert for ”regulatorisk skvis, på linje med shortposisjoner i finansaksjer i 2008.” Hedgefondet har gått ut av alle sine posisjoner i statsgjeld i eurosonen. Samtidig beskylder Moore Capital EU-myndighetene for å drive med ”uinformert skyldutdeling”, og at det ikke lenger har noen netto shortposisjoner mot gresk statsgjeld. Verdien på markedsposisjonene som vedder på fall i euroen har samtidig steget kraftig. ”Hedgefond viser nå det samme synet på svakhet i eurosonen, denne gangen gjennom euroen”, sier en forvalter i et milliardfond i London til FT. Det er nå 12,1 milliarder dollar i shortposisjoner mot euroen, ifølge Commodity Futures Trading Commission. I begynnelsen av februar var det rundt syv milliarder dollar i shortposisjoner.

Aksjestup

Aksjemarkedene verden over har det siste døgnet stupt på frykt knyttet til den greske økonomien. Børsen i Hellas stupte med 6 % tirsdag, og fortsetter med et fall på vel 0,5 % onsdag. Nå melder børsen i Aten at det greske finanstilsynet forbyr shortsalg av aksjer i to måneder. Dette var et grep flere land, også Norge, innførte da børskollapsen var på sitt verste i 2008. Kredittilsynet stoppet da shortsalg av aksjer og grunnfondsbevis utstedt av selskaper i finans- og banksektoren på grunn av finanskrisen.

Shortsalg går ut på å selge innlånte aksjer, for så å kjøpe dem tilbake senere og levere dem tilbake til utlåneren. Den eventuelle gevinsten kommer i stand ved at aksjene selges på høyere kurser enn de kjøpes tilbake, i motsatte fall vil transaksjonene påføre investoren tap.

Tirsdag ble det klart at kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s har nedgradert sin vurdering av den greske statsgjelden tre grader fra karakteren BBB+ til BB+, noe de begrunner med at de er bekymret over landets evne til å gjennomføre de planlagte innstramningene.

Karakterer fra dette nivået og nedover kalles spekulativ, eller mer uformelt: ”junk”. I tillegg er utsiktene betegnet som negative, hvilket innebærer at det er fare for videre nedgradering. Den nye ratingen er under det Den europeiske sentralbanken (ESB) stiller som minstekrav for lånepant.

Les mer: Søppelkarakter til Hellas

Analytikerne Shakeb Syed og Knut Anton Mork hos Handelsbanken Capital Markets skriver i sin morgenrapport at dersom de andre kredittratingbyråene Moody’s og Fitch gjør det samme, vil greske statspapirer ikke lenger kunne benyttes som pant i ESB, noe som de mener vil kunne gi følgende effekter:

* Greske banker vil ikke kunne låne fra ESB, selv med ESBs lettelser i pantekravene den siste tiden. Det vil ytterligere heve de greske bankenes likviditetsrisiko.

* I neste omgang vil den greske stat også svi. Ikke bare av den åpenbare grunn at statsrentene vil stige ytterligere, men spesielt fordi at greske banker har vært storkjøpere av greske statsobligasjoner i det siste. Motivet har neppe vært profittorientert, etter som misligholdsrisikoen mer enn oppveier de høye rentene som gresk stat betaler. Snarere er nok motivet å holde den greske stat i gang, ikke nødvendigvis som veldedighet, men fordi greske bankers eksistens naturligvis i stor grad er avhengig av at staten overlever. Hvis greske statsobligasjoner ikke blir godtatt som lånepant av ESB, vil altså denne finansieringskilden tørke opp for den greske stat, hvilke øker både likviditets- og misligholdsrisikoen.

* Det er ikke bare greske banker som har kjøpt landets statsobligasjoner, tyske banker har også gjort det. Derfor vil en ytterligere oppgang i greske statsrenter og økt misligholdsrisiko også ramme tyske banker. Dette bør være et insentiv for tyskerne til å hjelpe Hellas ut av knipen.

* Dette vil naturligvis også ha store ringvirkninger til andre søreuropeiske land med skakkjørte statsfinanser som resten av PIGS-landene (Portugal, Italia, Hellas (Greece) og Spania journ. anm.). De siste dagenes oppgang i portugisiske statsrenter – altså før gårsdagens nedgradering – er indikasjon på at smitten ikke lenger kun er et risikoscenario.

– Dette setter naturligvis press på EU og IMF om å få fortgang i prosessen om å gi Hellas lån, slik Hellas ba om sist fredag. Derfor annonserer EU et møte den 10. mai, hvor nettopp dette skal diskuteres. Dette er neppe en tilfeldig dato, etter som det er dagen etter det tyske regionvalget. I frykt for at kollisjonsregjeringen kan miste majoriteten i parlamentets øverste hus, ønsker ikke Merkel å bevilge lån til Hellas før dette valget, melder Syed og Mork.

De siste dagene er det blitt klart at Hellas vil benytte seg av en støttepakke fra EU og IMF. Pakken ventes å bli på inntil 45 milliarder euro, men det skal fortsatt diskuteres om detaljene, og Tyskland er svært skeptisk til å støtte uten harde innstramninger i Hellas.

Usikkerheten har drevet renten på greske statsobligasjoner til ekstreme høyder. Risikoen er nå så stor at Hellas må betale en årlig rente på vel 12 prosent for å låne penger i ti år. For å låne penger i to år er renten på utrolige 24 % i året.

Til sammenligning la Nigeria før helgen ut tre statslån, med en rente som varierte fra 4 til drøyt 7 %, avhengig av lånenes løpetid, ifølge Reuters. Og det er ikke bare Nigeria som kan låne billigere enn Hellas. Kenya betalte 8,6 % rente da et tiårig statslån ble lagt ut før helgen.

Samtidig som dette finner sted kuttet ratingbyrået også Portugals statsgjeld to grader til fra A+ til A-. Onsdag stupte børsen i Lisboa med rundt 6 %. Børsen i Spania er ned vel 3 % og her hjemme faller Oslo Børs med 1,5 % til 382,29 poeng. Dette kommer etter kraftige fall tirsdag der børsene i USA avsluttet en elendig dag med fall på vel 2 %.

Aksjene til banker, som er store innkjøpere av statsgjeld og er sensitive mot nasjonale økonomiske svingninger, står for den største nedgangen på børsene. Flere av de største bankene i Sør-Europa har falt med 5 % eller mer.

From Greece

The financial situation in Greece is getting worse everyday. For the time being, it is impossible for the country to borrow from the financial markets. The rate of interest for the Greek 10 years bonds is 10,55 % (18,50 % for the 2 years bonds). In reality nobody wants to lend Greece.

The government tries to speed up the process of the EU-IMF aid. If they don’t get the money until May 18, the state will be obliged to suspend payments. Nevertheless, the terms imposed by Germany and IMF for the loan will cause a real social disaster. Our European “partners” demand:

15% reduction in salaries both in private and public sector

Increase of the age limit before retirement to 67 years

Decrease of the pensions thousands (maybe hundreds of thousands) of job cuts in the public sector

Abolition of collective labour agreements between trade unions and employers

Abolition of any legal restriction in job-cuts in the private sector

Cuts in public expenditure (it is already announced that next year the pupils in every class will go from 25 to more than 30).

As you understand this is the worst possible IMF plan.

But it is highly possible that the situation will finally get out of control even with this catastrophic plan. Many people compare the situation with that of Argentina. First of all, there is a wave of money withdrawal of the banks. Rich and middle class people are afraid that the Germans will kick Greece out of the euro-zone. They are trying to save their Euros by transferring them to Cyprus or by making real-estate investments in London (some just keep the at home…).

In addition to that, as the time goes by, it seems impossible that Greece will be able to pay its debt event with the IMF aid. It is said that among the five next GNP, the one should be used to pay the public debt.

In conclusion, Greece is in front of the abyss.

On May 5, there will be a general strike in Greece. It would be a good idea for the European movements to make of this day a day of solidarity to the Greek people and international resistance to the IMF-EU neoliberal policies.

P.S. When I started to write this note at 11:00 the rate of interest it was 10,58. Now it is 11:25 and the rate is 10,85 %…

Yannis Almpanis (member of the Network for Political and Social Rights)

Posted in Økonomi | Leave a Comment »

WWF og Greenpeace ønsker velkommen til seminar: Til siste oljedråpe? Hvorfor Statoil bør ut av tjæresand

Posted by Fredsvenn den april 29, 2010

Tid: Mandag 10 mai kl 1300-1600

Sted: Håndverkeren, Rosenkrantzgate 7 i Oslo

Tjæresand er en klimaversting, ødelegger naturmangfoldet over enorme arealer og forgifter leveområder for mennesker og dyr. Statoils generalforsamling skal 19. mai behandle et forslag fra WWF og Greenpeace om å trekke selskapet ut av tjæresand.

WWF og Greenpeace inviterer i den forbindelse til et seminar der vi forklarer hvorfor regjeringen, som på vegne av det norske folk eier 67 prosent av aksjene i Statoil, må stemme for vårt forslag.

På seminaret kommer en av Canadas fremste eksperter på miljøgifter og ferskvann for å legge fram ny forskning. Representanter fra kanadisk urbefolkning vil fortelle om konsekvensene for menneskene som berøres. I tillegg kommer norske eksperter og investorer for å belyse problematikken rundt tjæresand, klimapåvirkning og Norges rolle.

Påmelding til seminar

Med vennlig hilsen

Nina Jensen

Conservation Director Policy/Fagsjef

Conservation Policy Department

WWF-Norway

LES: Klimanasjonen Norges Akilles

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Indonesisk diktatorgjeld og norsk gjeldsrevisjon – En skamplett på Norge

Posted by Fredsvenn den april 29, 2010

Verdens nye herskere

https://i1.wp.com/3.bp.blogspot.com/_o1Kfs2QNTUQ/SQFHEtyVXbI/AAAAAAAAAw4/uNU9WeUp6B4/s400/dh911x.jpg

Verdens nye herskere (2002), orginaltittel: The new rules of the world, av John Pilger

https://i1.wp.com/www.natcapsolutions.org/e-lert/V5/Gro_Harlem_Brundtland.jpg

https://i0.wp.com/www.utwatch.org/images/freeportbook.jpg

https://i1.wp.com/ekstranett.innovasjonnorge.no/Felles_fs/CVCTeamNorway/Bilder/Illustrations/Brundtland.jpg

https://i1.wp.com/www.coverbrowser.com/image/time/2266-1.jpg

https://i1.wp.com/s3.amazonaws.com/corpwatch.org/img/original/2-14-Suharto_s-Legacy-copy.jpg

» ‘Global economy’ is a modern Orwellian term. On the surface, it is instant financial trading, mobile phones, McDonald’s, Starbucks, holidays booked on the net. Beneath this gloss, it is the globalisation of poverty, a world where most human beings never make a phone call and live on less than two dollars a day, where 6,000 children die every day from diarrhea because most have no access to clean water.»

Aksjon slett u-landsgjelda (SLUG) lanserer i dag rapporten Is Indonesia’s debt to Norway illegitimate?

Rapporten omhandler indonesiske miljø- og utviklingsprosjekter finansiert av norske bistandsmidler og eksportkreditter under Suhartos diktatorvelde på 90-tallet. Med bred støtte fra USA og den vestlige verden sto Suharto bak drap på over 1 million venstreopposisjonelle, og utslettet 1/3 av Øst-Timors befolkning – en brutalitet som ikke står tilbake for Pol Pot.

USA ga via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater.

Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse fremveksten av kommunisme i de landene.

Verdens nye herskere (2002), orginaltittel: The new rules of the world, av John Pilger belyser den moderne imperalismens natur. Han avslører blant annet gjennom frigjorte dokumenter hvordan general Suhartos blodige maktoppvisning i Indonesia på 1960-tallet inngikk i den vestlige verdens plan for å innføre en “global økonomi” i Asia.

Boken består av fire essays, og begynner med: Mønstereleven. Historien handler om hvordan den “globale økonomien” ble klekket ut i Asia i det blodbadet som bragte general Suharto til makten i Indonesia i 1965-66. Blant annet blir et bemerkelsesverdig møte i 1967 mellom verdens mektigste næringsledere, der de delte opp Indonesias økonomi, sektor for sektor, beskrevet.

Følgene var at et fjell av kobber og gull, nikkel og bauxitt ble delt ut til amerikanske transnasjonale selskaper. En gruppe amerikanske, japanske og franske selskaper fikk regnskogene på Sumatra, osv. Indonesia ble beskrevet (før 1998) som “blomstrende, dynamisk økonomisk suksess”, og en “mønsterelev i globalisering”.

Men møtet diskuterte ikke de en million døde, som var en følge av blodbadet til Suharto. 70 millioner lever i fattigdom i Indonesia. I 1997 avslørte en rapport, at  minst 20-30 % av bankens lån er spredt gjennom uformelle utbetalinger til ansatte og politikere i regjeringen. Da Suharto ble tvunget til å trekke seg i 1998, tok han med seg en etterlønn på anslagsvis 15 milliarder dollar, tilsvarende 13 % av utenlandsgjelden fra verdensbanken.

Boken tar også for seg hvordan Suharto kom til makten. Sukarno var populist, grunnlegger av det moderne Indonesia og av den alliansefri bevegelsen blant utviklingsland. I 1955 innkalte han “Asia-Afrika konferansen”. Det var første gang lederne i verdens utviklingsland, flertallet av menneskeheten, møttes for å utarbeide sine felles interesser. Dette skremte vestmaktene!

I 1990 avslørte den amerikanske undersøkende journalisten Kathy Kadane omfanget av den hemmelige amerikanske medvirkningen til massakrene i 1965-66 som gjorde det mulig for Suharto å gripe makten.

“De utarbeidet systematisk omfattende lister over kommunistiske arbeidere. Opptil 5.000 navn ble overlevet til den indonesiske hær, og amerikanskerne krysset senere av navnene på de som var blitt drept eller fengslet.”

Det britiske utenriksdepartementets Information Research Department (IRD) åpnet et kontor i Singapore. IRD var en topphemmelig kald krigspropagandaenhet. Pilger skriver at “det ville være sunt om dagens journalister gransket den avgjørende rollen vestlig propaganda spilte den gangen.”

Da Sukharto var i ferd med å utnavne seg selv som fungerende president rapporterte pressen: “Vestens beste nyheter fra Asia” og “Håp … der det før ikke fantes noe.”

I 1995 ankom en ambisiøs statsminister Gro Harlem Brundtland med over 70 nordmenn i sitt følge Indonesia for å besøke daværende president Suharto. Velkomsten var varm. Portretter av statsministeren og ektemannen Arne Olav var hengt opp langs veiene. Alt lå til rette for gode samtaler for å fremme norsk næringsliv i det som den gang var en av de raskest voksende av de såkalte sørøstasiatiske ”tigerøkonomiene.”

Og besøket ga resultater for både statsministeren og for daværende finansminister Jens Stoltenberg. I kjølvannet av turen ble det undertegnet syv avtaler til en verdi av over én milliard kroner. Hovedsakelig var det snakk om norsk miljøteknologi som nå skulle komme indonesierne til gode. 15 år senere er det klart at mange av disse avtalene var langt fra gunstige for Indonesia, som fortsatt skylder Norge rundt 600 millioner kroner for de syv prosjektene.

Ambisiøse planer, mislykkede prosjekter, norske næringslivsinteresser og indonesisk milliongjeld avdekkes. Indonesias innkjøp av norsk miljøteknologi på 1990-tallet ble en dyr investering.

Det første eksemplet SLUG har tatt for seg er et bølgekraftprosjekt som skulle bygges utenfor Java-øya av det norske selskapet Indonor. Men før byggingen kunne ta til, slo Asia-krisen i 1997 inn med full kraft i Indonesias økonomi, noe som gjorde det vanskelig for Indonesia å finansiere en lang rekke tiltak, deriblant dette. Bølgekraftprosjektet ble til slutt skrinlagt, men landet skylder fortsatt Norge rundt 15 millioner kroner.

”Dette var et prosjekt som aldri ble påbegynt. Hvorfor skal vi måtte betale for det da?”, spør Don Marut, leder for den indonesiske organisasjonen INFID, som har vært med på å lage rapporten fra SLUG. Prosjektet ble mildt sagt svært pinlig for Norge.

Det andre eksempelet i SLUG-rapporten tar for seg salget av en rekke bøyer som skulle hjelpe til med å måle forurensing og annen informasjon fra havet utenfor landets lange kystlinje. Prosjektet, kalt Seawatch, var verdt 105 millioner kroner.

10 av 12 bøyer ble utplassert etter planen. Men etter få år var bøyene satt på land. Ifølge Don Marut var årsaken at teknologien på ingen måte var tilpasset tropiske farvann, og det ble i tillegg gitt altfor dårlig opplæring i hvordan teknologien skulle benyttes.

Et bølgekraftverk som aldri ble bygget. Målebøyer som ikke egnet seg for tropiske farvann. En rapport utarbeidet av FAFO i 2000 konkluderte med at disse to prosjektene, i tillegg til to andre, hadde mislyktes. Det norske næringslivseventyret Brundtland satte i gang i 1995 endte ikke som planlagt. Nå krever SLUG at Norge ettergir gjelden for de to prosjektene deres egen rapport har tatt for seg – en sum på rundt 60 millioner kroner – og at norske myndigheter foretar en full evaluering av resten av Indonesias gjeld til Norge.

”Dette er klassiske eksempler på diktatorgjeld. Prosjektene ble aldri godkjent av noe folkevalgt organ i Indonesia. Det er også helt tydelig at det ble gjort et altfor dårlig forarbeid for å forsikre seg om at norsk teknologi egnet seg for indonesiske forhold”, sier SLUG-styreleder Kristian Øvretveit. Konklusjonen er klar: Indonesia betaler ned gjeld fra prosjekter som landets innbyggere ikke har fått noen glede av.

”Denne saken er selvfølgelig svært beklagelig. Men vi skal se nærmere på hvordan gjelden fattige land har til Norge oppsto. Regjeringen har bestemt at vi skal gjennomføre en slik gjeldsrevisjon”, sier Ingrid Fiskaa (SV), statssekretær for utviklingssaker i Utenriksdepartementet. Norske myndigheter må gjennomføre gjeldsrevisjonen de har lovet og få ryddet opp i gammelt snusk!

Her skulle det ha ligget et norsk bølgekraftverk

Bli tilhenger av Gjeldsrevisjon på Facebook

John Pilger: Globaliseringens forbannelse

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Gjør 1. mai til en levende kampsak! – Vi har ennå mye å kjempe for!

Posted by Fredsvenn den april 28, 2010

File:1mei.jpg

Bilde

1.mai i Trondheim

Det er ikke mange dagene igjen til 1.mai, og her kommer programmet for hele dagen. Hovedtaler på Torvet er tidligere LO-leder Gerd Liv Valla, og det blir appeller ved Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og Jo Skårderud leder av LOs Ungdomsutvalg i Sør-Trøndelag. Merk også at det blir gratis utekonsert på Lilletorvet med blant annet Tre Små Kinesere.

1. mai i Bergen

Bergen og omland inviterer til demonstrasjon på Torgalmenningen kl. 15.00. De organsiasjonene som skla delta i årets 1. mai tog møter opp i Håkonsgaten eller Tårnplass for oppstilling, kl. 14.15. Fellesorganisasjon (FO) fanen går fra Folkets Hus til Torgalmenningen kl. 14.15. Prosesjonen avmarsjerer fra Torgalmenningen kl. 15.35. Årets talere er: Forbundsleder i Handel og Kontor (FHK), Sture Arntzen og Helseminister (AP) Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Hovedparolen er «Hev kvinnelønnen – Likelønn nå!»

I Arbeiderbevegelsen har alltid kultur vært viktig! På Torgallmenningen skal bandet Gatas Parlement holde konsert. Konserten starter kl. 14.00-14.45

Youngstorget i Oslo

1. mai-arrangementet på Youngstorget i Oslo begynner kl. 11.15 med janitsjarmusikk og appeller. Demonstrasjonstoget går fra Youngstorget kl. 12.45.

1. mai.no

LO-Oslo.no

Last ned:

Paroler, program og togoppstilling med kart over Youngstorget

Det politiske grunnlaget for 1. mai i Oslo 2010

1. mai-plakat

1. mai – Arbeidernes internasjonale kampdag

1. mai-slagord gjennom tidene

Luna Park

Rødt Oslo inviterer kjente og ukjente til 1. mai-fest rett etter toget på utestedet Luna Park, ett og et halvt minutt å gå fra Youngstorget! Programmet starter kl. 15.30, men dørene åpner kl.14.00.

Rødt Oslos 1. mai-fest

Rød på Blå

Venstrealliansen inviterer alle unge radikale med på å feire arbeidernes dag på Blå i Oslo med appell, debatt og konsert. Fra klokka fem kan du nyte grillmat og pils på uteserveringa til Blå, samt delta i Manifest-samtalen. Etter at sola har gått ned fortsetter festen inne med konserter av Sandra Kolstad og Lucy Swan. Gerd-Liv Valla holder appell, og vi synger Internasjonalen!

Rød på Blå: Lucy Swann + Sandra Kolstad

Bilde

Folk flest fest

Humla åpner dørene etter toget og Blitz sin markering. Det blir mulighet for billig drikke og en matbit, noen korte appeller, et par konserter og dubstepping til langt på natt.

Frihetlig.org

Rudolf Nilsens plass

Grünerløkka og Gamle Oslo SV inviterer alle til frokost og kaffe 1. mai. Klokka 10.00 samles vi på Rudolf Nilsens plass ved statuen, til frokost og høytid. Erik Solheim kommer for å holde appell og legge på krans på statuen av dikteren. Der kan vi friste med sekkeløp for barna, arbeidersanger, kransenedleggelse og morgenkaffe med Erik Solheim.

London May Day: Power to the People's Assembly, Saturday 1 May  2010

An Election Meltdown mass protest has been called by the same groups behind last year’s anti-G20 protests during which newspaper vendor Ian Tomlinson was killed by the police.

Says the event website:

On International Worker’s Day, Saturday 1st May 2010, the Four Horsemen of the Apocalypse will take to the streets again at the head of four Mayday Carnival Parades.

All four Parades will converge on Parliament Square at 2:30pm, and the carcasses of the four party leaders will be hung, drawn and quartered, or guillotined in accordance with the wishes of the assembled multitudes in a Mayday Carnival.

A People’s Assembly will convene on the green, where people can meet as equals to decide what we really want.

Election Meltdown has been invited by the Peace Camp at Parliament Square to set up a Democracy Camp from Mayday, Sat May 1st, till the so-called election on Thursday May 6th.

The Carnival will set up a Direct Democracy Village to occupy the Square until the General Election likely to be on Thurs May 6.

If you are satisfied that you are being represented in this election by politicians of honesty and integrity who put yours and the planet’s interests before theirs, then you need do nothing but select between such morally upstanding indivduals.

Otherwise, if you are furious about the continued onslaught in Afghanistan, about more and more money being poured into bankers gambling debts while ordinary people’s jobs go to the wall, and about the complete and utter silence among the party leaders on Climate Change while relying on a volcano to save the planet…come and join the camp!

Bring tents and sleeping bags, besiege Parliament and join the People’s Assembly!

Can we oust the bankers from power?

Can we get rid of the corrupt politicians in their pay?

Can we guarantee everyone a job, a home, a future?

Can we establish government by the people, for the people, of the people?

Can we abolish all borders and be patriots for our planet?

Can we all live sustainably and stop climate chaos?

Can we make capitalism history?

YES WE CAN!

DEATH TO THE OLD, CORRUPT ORDER – POWER TO THE PEOPLE’S ASSEMBLY!

Over hele verden synger arbeiderne Internasjonalen, som i stor grad forbindes med 1. mai.

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen

1. mai – Arbeidernes internasjonale kampdag

Den internasjonale arbeiderdag (også kjent som May Day) er en feiring av den internasjonale arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske prestasjoner. Dagen inkluderer organiserte gatedemonstrasjoner og opptog rundt om i verden gjennomført av millioner av arbeidere og deres fagforeninger. Dagen er en dag som har blitt vunnet gjennom kamp – en dag hvor vi markerer de seire som har blitt vunnet, men – ikke minst – også en dag tiltenkt den videre kamp for et bedre samfunn!

Dagen brukes til å markere den kamp som foregår hver dag – hele året! Men samtidig brukes den til å minnes dem som kjempet før oss. Dette ettersom dagen er et resultat av arbeiderkampene mot elendige arbeids- og levevilkår på 1800-tallet. Ikke minst er dagen en minnesdag for Haymarket massakeren på Haymarket Square i Chicago. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag.

Det røde flagget, som er et av arbeiderbevegelsens viktigste symboler og som symboliserer at alle arbeidere er en del av et internasjonalt felleskap, et fellskap tøftet på klassetilhørighet som stod over det nasjonale felleskapet, er viktig. Arbeiderbevegelsen er en internasjonal bevegelse og 1. mai er en dag som skal forene arbeidere i alle land.

Opprinnelsen til 1. mai

For arbeiderorganisasjonene har det pågått en uavbrutt kamp for å få ned lengden på normalarbeiddsdagen helt siden fagbevegelsen i England fikk igjennom 10 timers normalarbeidsdag for barn og kvinner i 1847.

8-timers arbeidsdag eller 40-timers uke er historisk sett den mest kjente normalarbeidsdag. Kampen for 8-timersdagen startet under den industrielle revolusjon i Storbritannia, hvor industriproduksjon i fabrikker foregikk under dårlige arbeidsforhold med lange arbeidsdager. Arbeiderne led under dårlig helse, velferd og moral, og barnearbeid var vanlig. Arbeidsdagen kunne vare fra 10 til 16 timer og 6 dagers uke.

Parolen lød: – 8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile. Ettersom normalarbeidsdagen er generelt gjeldende innenfor et gitt land eller en bransje, hindrer den at arbeiderne spilles ut mot hverandre eller tilbyr å arbeide lenger for å bevare sin jobb. Prinsippet om normalarbeidsdagen innebærer dessuten, at en arbeider ikke behøver å arbeide ut over det normale for å brødfø seg selv og sin familie.

I Oktober 1884 besluttet en kongress avholdt av Federation of Organized Trades and Labor Unions (FOTLU), en føderasjon av arbeideorganisasjoner dannet i Terre Haute, Indiana, i 1881, men som i 1886 kom til å skifte navn til American Federation of Labor (AFL), seg enstemmig for at man ville arbeide for at 8-timers dagen ville bli innført den 1. mai 1886.

Da dagen nærmet seg i 1886 forberedte de amerikanske arbeiderorganisasjonene seg for en generalstreik til støtte for 8-timers dagen. På lørdag den 1. mai ble demonstrasjoner avholdt rundt om i USA. Massemøter ble avholdt overalt. Hetest gikk det til i de store byene hvor tusenvis av arbeidere gikk i demonstrasjon gjennom gatene. Arbeidsgiverne ble truet med omfattende streiker viss de ikke gikk med på kravet.

I Chicago ble det 1886 avholdt en demonstrasjon til støtte for streikende arbeidere som krevde 8-timers dagen innført. Politiets maktmisbruk førte der raskt til voldsomme sammenstøt og til at det utviklet seg til gatekamper mellom arbeidere og politi som kom til å vare i flere dager og kulminere i et voldsomt slag tirsdag den 4. mai.

En ukjent person kastet en bombe mot politiet da disse var ved å spre demonstrasjonen, noe som fikk politiet i byen til å skyte mot demonstrantene. De amerikanske myndigheters beryktede brutalitet overfor den organiserte arbeiderbevegelse fikk nærmest fritt løp. Politiet drepte et ukjent antall sivile demonstranter, samtidig som 8 politimenn døde som et resultat av friendly fire.

Etter urolighetene ble redaksjonen på avisen Arbeiter­zeitung, en gruppe på ble 8 anarkister også omtalt som Chicago-anarkistene, stilt for retten og uskyldig dødsdømt – til skrekk og advarsel for andre aktivister. Av de dødsdømte ble fire hengt, to fikk livsvarig fengsel, en begikk selvmord og kun én ble senere benådet. 150.000, deri­blant Marcus Thrane, som i 1863 selv ut­vandret til Amer­ika, og Knut Hamsun, deltok i de henrettedes begravelse. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

Da saken ble tatt opp noen år senere, ble det klart at det hadde skjedd justismord – bokstavlig talt – for det var ikke klare bevis for at de hadde gjort lovbruddet de ble dømt og hengt for. I følge Knut Hamsun, som tok avstand fra justismordet på Chicagoanarkistene og som bar en sort sørgesløyfe i jakkeslaget i protest mot justismordet på dem, var det en politispion som kastet en bombe inn i folke­massen under en demonstrasjon på Hay­market i Chicago 4. mai 1886.

Forfatteren og journalisten Arne Dybfest, født 30. juni 1869 i Trondheim, kom under innflytelse av den anarkistiske bevegelsen og korresponderte bl.a. med Krapotkin. Men så inntraff den såkalte Haymarket-affæren og Dybfest besøkte de dødsdømte i fengselet. Han beskrev lederen blant dem, Albert Parsons, som en “Livsgledens Apostel i Lidelsens Øieblik.”

I første omgang betydde det hele et tilbakeslag for 8-timers-bevegelsen i USA. Men svært mange mennesker og organisasjoner av ulike politiske retninger reagerte i varierende grad med avsky på justismordet og hengningen av Chicagoanarkistene etter Haymarket affæren. I 1888 kom spørsmålet atter på dagsordenen, og det ble besluttet å lage en ny 8-timers-kampanje som skulle kulminere den 1-mai 1890 – til minne for massakeren.

Den annen internasjonale ble dannet da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889, som vil si på hundreårsjubileet for den franske revolusjon. Dette etter at det først hadde vært gjort en rekke mislykte forsøk på å gjenopplive Den første internasjonale på 1870- og 1880-tallet. Grunnlaget var de sterke arbeiderpartier som var dannet i de fleste europeiske land i disse årene; særlig kom det tyske sosialdemokratiet til å få en avgjørende innflytelse på Internasjonalens politikk.

AFL sendte en representant til Paris for å delta i de to internasjonale arbeiderkongressene. Her oppfordret han de europeiske arbeiderne til å demonstrere for 8-timers-dagen den 1.mai 1890 sammen med deres amerikanske brødre. Dette til minne om Haymarket-anarkistene.

Forslaget vant stor støtte blant de tilstedeværende og den 14.juli 1889 ble det besluttet å gjøre den 1.mai 1890 til Arbeidernes internasjonale kampdag ettersom den markerte begynnelsen på en generalstreik som resulterte i innføringen av 8-timers arbeidsdagen i USA. Dagen skulle brukes som manifestasjon av arbeiderklassens styrke og utgangspunkt for hele arbeiderbevegelsens kamp.

Markeringen var så suksessfulle at dagen formelt ble anerkjent som en årlig begivenhet på Internasjonalens andre kongress i 1891. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

1. mai

I 1904, under Internasjonalens møte i Amsterdam, ble alle sosialdemokratiske partiorganisasjoner og fagforeninger i alle land bedt om å demonstrere den 1. mai for innføring av 8-timers dagen og for verdensfred. Ettersom den mest effektive måten å demonstrere på var å streike gjorde kongressen det obligatorisk for alle proletariske organisasjonene i alle land hvor det var mulig uten at arbeiderne kom til skade å stanse å arbeide den 1. mai.

Disse hendelsene minnes i dag som 1. mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Helt fra første stund var maidagen på samme tid en festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke.

I USA hadde Central Labor Union og Knights of Labor (= Arbeidets riddere), som ble etablert i 1869 og som var den største og en av de viktigste amerikanske arbeiderorganisasjoner på 1800-tallet før den ble fortrengt av AFL på 1890-tallet, allerede i 1887 sørget for at første mandag i september ble Labor Day, slik at man fikk distansert seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser.

Den første Labor Day ble organisert av Knights of Labor i New York City den 5. september 1882. De begynte å holde den hvert år og kalle den for en nasjonal helligdag, noe andre andre arbeiderorganisasjoner gikk imot ettersom de heller ønsket å holde den på 1. mai slik man hadde begynt å gjøre andre steder i verden. Etter Haymarket Square opprøret i mai 1886 fryktet president Cleveland at det å markere Labor Day på 1. mai kunne bli en mulighet til å minnes opprørene, og dermed også justismordet. Han støttet derfor i 1887 Knights of Labors sitt forslag om å flytte den til den første mandagen i september. På denne måten håpte man på å distansere arbeideraktivisme fra det radikale venstre. I 1958 erklærte president Dwight D. Eisenhower 1. mai som både Loyalty Day og som Law Day.

Canada følger USAs linje. Mens fagforeninger organiserer Labour Day parader og piknikker er det mange canadiere som anser Labour Day som mandagen i sommerens siste langhelg, og som en vanlig fridag.

1. mai har lenge vært et viktig utgangspunkt for demonstrasjoner for ulike sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske grupper. Enkelte tenner bål til mine om Haymarket martyrene. I andre land enn i USA og Canada har arbeiderne forsøkt å gjøre dagen til en offisiell helligdag. Dagen er derfor markert via massive gatedemonstrasjoner ledet av arbeidere, deres organisasjoner, anarkister og ulike kommunistiske og sosialistiske partier i mesteparten av dagens verden. Men på tross av dette så markeres den offisielle helligdagen for arbeiderne i USA i september.

På grunn av sin status som en feiring av arbeiderbevegelsens og den sosialistiske bevegelsens seire har dagen blitt en viktig offisiell helligdag i kommunistiske land slik som i Kina, på Cuba og i det tidligere Sovjet hvor dagens feiringer inkluderer folkelige og militære parader. Men dagen har også opplevd høyrefløysmassakre av deltagere slik som i Taksim Square massakren i Tyrkia i 1977. I 2009 kom det på nytt til sammenstøt mellom demonstranter og tyrkisk opprørspoliti under 1. mai demonstrasjonene i Istanbul der tusenvis av tyrkiske arbeidere deltok i en demonstrasjon på Taksim plass da noen tilfeldige skudd gikk av. Folkemassen fikk panikk, og flere ble trampet ihjel eller alvorlig skadet. Minst 2 politioffiserer og 6 demonstranter ble skadd.

I Tyskland var det nazistene som kom til å introdusere 1. mai som nasjonal helligdag i april 1933. Dette på tross av at dagen inntil da var blitt organisert uavhengig av Det sosialdemokratiske parti, som til og med da de kom til makten i årene etter Første verdenskrig unngikk å ettersom både sosialdemokratene og kommunistene mente at arbeiderne skulle organisere deres egen helligdag uten innblanding fra det tradisjonelt konservative tyske statsbyråkratiet, og av kommunistpartiet siden 1918. Den nylige innstallerte Nazi regjeringen erklærte 1. mai som Day of National Work og annonserte at alle feiringer skulle bli organisert av regjeringen. En hver separat markering gjort av kommunister, sosialdemokrater eller arbeiderorganisasjoner ble bannlyst.

I etterkant av Andre verdenskrig forble dagen en nasjonal helligdag i både Øst- og Vest Tyskland. I dag blir den kalt Day of Labour og inkluderer flere demonstrasjoner og markeringer utført av uavhengige arbeiderorganisasjoner.

EuroMayDay

Labour Day

London May Day Organising Committee

1. mai i Norge

Samarbeidsprosjektet Stoltenberg  lanserte i sin nyttårstale, skal nå realiseres.

https://i2.wp.com/www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2009/05/01/1241176617557_846.jpg

Har 1. mai i Norge blitt kooptert av regjeringen?

https://i1.wp.com/farm1.static.flickr.com/221/483035132_43d68982f5.jpg

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått sammen om arrangementene. Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom de 121 årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle. Dette på tross av at ordlyden har variert litt. Fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”.

Dagens parole «Samarbeid for arbeid» har sin bakgrunn i Jens Stoltenbergs nyttårstale hvor han hevdet at ¨Arbeidskraften er vår viktigste ressurs», noe som førte regjeringen til å starte opp prosjektet Samarbeid for arbeid. Stoltenberg forteller at prosjektet går på disse tre hovedtemaene: Mobilisering av arbeidskraft, kvalifisering av arbeidskraft og skaping av lønnsomme norske arbeidsplasser.

Skal hele folket komme i arbeid, må alle folk få muligheten til det. Har vi ikke arbeid til alle får de som ikke har det i mindre grad mulighet til å brødfø seg selv. Spørsmålet er hvorfor omtrent 600.000 mennesker av en arbeidsstyrke på 3,6 millioner har blitt skjøvet ut av arbeidslivet. De fleste vil inn, men greier det ikke – selv med inkluderende arbeidsliv (IA), mange titalls milliarder i velferdstiltak og høykonjunktur.

Svaret må være at det først og fremst mangler en politikk og kultur for helhetlig tenkning om menneskets plass i samfunnet – politikk for menneskenes plass i arbeidslivet der retten til arbeid ivaretas på en langt mer kraftfull og bevisst måte enn i dag. Saken er den at full sysselsetting ikke lar seg gjøre i det kapitalistiske samfunnet ettersom arbeiderne da ikke ville trenge å konkurrere seg i mellom om lønningene. Det mangler et arbeidsliv, både offentlig og privat, med overordnet målsetting om i praksis å sysselsette alle. Det er ikke kun små forordninger vi trenger. Et nytt system er nødvendig.

Arbeiderparti politikeren Carl Jeppesen var med da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale, og 1. mai ble vedtatt som demonstrasjonsdag. Det var blant annet han som sørget for at denne dagen også ble innført i Norge.

Den første 1. maifeiringen i Norge ble avholdt i 1890, men kom for mange i arbeiderklassen til å bli langt viktigere enn grunnlovsdagen den 17. mai. Arbeiderbevegelsen mønstret under musikk, faner og flagg, for å feire dagen og for å demonstrere for sine krav. I enkelte tidsperioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste.

I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3600 mennesker deltok i 1. maitog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter, men enkelte steder ble festlighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

Det blir hevdet at arbeiderrådsbevegelsens parole om 8‑timersdagen var av avgjørende betydning for innføringen av 8‑ timersdagen i Norge. Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen ”8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile”, slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892.

I 1935 erklærte Arbeiderpartiregjeringen 1. mai som offisiell flaggdag og i 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag. Dagen reguleres i Norge som bevegelig helligdag i egen lov om 1. og 17. mai.

For arbeiderbevegelsen i Norge og arbeidere over hele verden er 1.mai en svært viktig festdag og en politisk viktig dag. Dagen har ofte handlet like mye om å dyrke samhold og identitet som kampsaker og paroler. 1. mai har hatt og har stor betydning for både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Som vanlig på på slike dager, starter 1. mai tidlig med samlinger, taler og felles frokost. Musikkorps og sang hører også med. I 1.maitogene er det vanlig å gå under parloler og under forskjellige bannere. Noen går også med norske flagg.

I Norge har til alle tider forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av LO vært hovedarrangør av dagen. Forbindelsen med kommunismen og forbindelsen med de storstilte militærparadene på Den Røde Plass i Moskva i det tidligere Sovjet har vært tung for mange anti-kommunister i Norge, og mange har demonstrert mot feiring men bråkete og støyende aktiviteter som gressklipping og annet hagearbeid kombinert med skittent arbeidstøy.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen 1980-tallet var natt til 1. mai preget av opptøyer og rene gateslagsmål mellom ungdom og politiet. Natt ti 1. mai 1980 gikk ungdommer berserk i Oslos gater. I Tromsø okkuperte de sitt eget hus, og etter hvert ble flere hus i Oslo også okkupert. Dette var starten på dannelsen av Blitz-miljøet. Motivet for okkupasjonen av husene var blant annet de høye boligprisene.

I de senere årene begynte også andre politiske retninger enn den tradisjonelle arbeiderbevegelsen å markere dagen, enten gjennom møter og deltakelse av andre deler av den politiske venstresiden. Men også den politiske høyresiden i Norge har på ulike måter valgt å markere dagen. Enten i form av motstand, men også egen form for deltakelse eller selvstendig markering.

I 1995 bestemte daværende leder i FRP Carl Ivar Hagen seg for at 1. mai var en dag Fremskrittspartiet ønsket å markere. FRP ville markere seg som et parti for arbeidsfolk i Norge. Dette var ikke populært og Hagen måtte holde sin tale på Youngstorget med politbeskyttelse bak beskyttende skjold. Egg og ukvemsord haglet mot partilederen. Dette på grunn av at Fremskrittspartiets inntog i 1.maifeiringen ble sett på som et forsøk på å splitte arbiedsfolk.

Med jevne mellomrom tas det til orde for, som oftest fra borgerlig side, å omgjøre dagen til normal arbeidsdag, men selv om oppslutningen om 1. mai har variert fra land til land, må feiringen av dagens ansees for å ha kommet for å bli.

6-timers arbeidsdag

Fagorganisasjonene bør nå arbeide for at 6-timers arbeidsdag/30-timersuken, noe som har florert på fagbevegelsens agenda snart i 20 år, blir innført, og da selvsagt med full lønn. Utprøvinger viser at dette er en fruktbar vei å gå for å redusere sykefraværet. Andre positive konsekvenser er at det vil bli enklere å kombinere barn og karriere, føre til mindre ufrivillig deltid og øke muligheten for å få flere ut i arbeid, samt at mennesker med redusert arbeidsevne klarer å stå lengre i jobben sin. Det at vi får litt mer fritid vil gi mer overskudd til å utøve våre hobbier, noe som igjen øker den enkeltes livskvalitet, noe som igjen gir gevinst i form av bedre helse.

”Milliardene som brukes til kontantstøtte er akkurat summen vi trenger for å finansiere en 6 timers arbeidsdag med full lønn for småbarnsforeldre. En glitrende god løsning på tidsklemma”, sa Yrkesorganisasjonenes Sentralforbunds (YS) leder Randi Bjørgen, som hevder at ”En fleksibel 6-timersdag er absolutt målet vårt, et prioritert mål, og etter vår mening den beste løsningen på tidsklemma.”

”Vi har beregnet konkret at vi kunne finansiert en 6 timersdag, for både mor og far, med full lønn, for eksakt det samme beløpet som vi i dag bruker på kontantstøtte. Altså for de mødre og fedre som har barn fra 1-5 år. Det er en glimrende ide”, sier Bjørgen.

For 20 år siden var altså ”6-timersdagen” et begrep. En fanesak i 8.mars – togene. En kampsak for kvinnebevegelsen, og for deler av fagbevegelsen. Pådrivere var blant andre en del Arbeiderparti-kvinner, som fikk programfestet 6-timersdagen som mål for partiet, men på et tidspunkt forsvant 6-timersdagen som kampsak. Arbeiderpartiet går i stedet inn for flere barnehager og fleksible pensjonsordninger for småbarnsforeldre.

6-timersdagen kan løse flere av problemene offentlig sektor strir med ettersom det vil gjøre at det lettere kan ansettes folk i fulle stillinger. Innen helse, hvor det tungt både fysisk og psykisk, kan ansatte få et lenger pusterom mellom vaktene, kanskje nok tid til at de kan restaurere seg litt mer. Så slipper en at de starter med 100% oppladning, men etterhvert utlades mer og mer, til det ender med sykemeldinger for utbrenthet…

Seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon er sagt å koste mindre enn kontantstøtten. Forskjellen er at kontantstøtten i praksis begrenser den enkeltes frihet, mens sekstimersdagen øker friheten. Det er lenge siden arbeiderbevegelsen kjempet for 8-timers arbeidsdag og vant. Siden da har produktiviteten og verdiskapingen skutt i taket med ny teknologi og effektivisering. Likevel må vi fortsatt jobbe like lenge. Det er på tide at verdiene som vanlige folk lager, nå kommer vanlige folk til gode.

Også SV var en pådriver for 6- timersdagen på slutten av 1970-tallet og på begynnelsen av 1980-tallet. I dag er det en prioriteringsdebatt i partiet. I Soria Moria-erklæringen fikk partiet med at spørsmålet om redusert arbeidstid skulle bli utredet. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) pekte på at redusert arbeidstid vil komme og at det er viktig at denne utviklingen styres slik at økt fritid blir et gode for alle og ikke bare for dem som har råd til det. Men ifølge henne kan en innføring av 6-timers arbeidsdag uansett ikke gjennomføres uten at alle partene i arbeidslivet er med på det.

Kronargumentet mot 6-timersdagen, altså med bibehold av full lønn, er at det koster så mye. Bedriftene har ikke råd,- samfunnet har ikke råd. Nå er det en del private produksjonsbedrifter i andre land, for eksempel Finland, som har funnet ut at en gjennomtenkt 6-timersdag med full lønnskompensasjon kan lønne seg, både for bedriftseier og ansatte.

I 1996 innførte plastrørsbedriften KWH Pipe i Vasa, Finland, et forsøk med 6 timers arbeidsdag, med 8 timers lønn. Det var så vellykket – at nå jobber samtlige 200 arbeidere 6–timers skift, med full lønn.

Mangeårig klubbleder Roger Svahnfors forteller at de to første årene økte produktiviteten med 58%, og sykefraværet ble mer enn halvert. Arbeiderne har fått kortere arbeidsdag for samme lønn, og jobber kanskje mer effektivt.

Bladet LO-aktuelt, som har besøkt denne rørbedriften, skriver at mange private bedrifter i Finland har gått over til 6 timers dag med full lønnskompensasjon, og bladet nevner flere bedrifter som har oppnådd lavere sykefravær, høyere produktivitet og bedre arbeidsmiljø.

På oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet har Statistisk sentralbyrå (SSB) undersøkt de økonomiske følgene av redusert arbeidstid. Fire ulike former for arbeidstidsreduksjon er blitt analysert: To varianter av kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie.

Disse beregningene har deretter blitt sammenlignet med hvordan økonomien utvikler seg uten redusert arbeidstid. I alle tilfellene gir redusert arbeidstid noe mindre produksjon, men veksten i verdiskapningen øker, om enn noe saktere enn vanlig. Dersom vi jobber like mye som i dag i 2050, vil veksten i verdiskapningen være på 124 prosent, mens den vil være på 118 prosent dersom vi tar ut mer fritid i 2050.

Rapporten Arbeid og fritid prioriteringer i det 21. århundre viser at det er absolutt realistisk å innføre 6-timers arbeidsdag i Norge. Det er imidlertid et politisk spørsmål om vi vil ta noe av velstanden vår ut i mer fritid, for det vil jo koste.

Hos Tine Midt-Norge i Heimdal er det satt i gang et forsøksprosjekt hvor de 170 ansatte jobber sekstimersdag eller fire dagers uke med den samme lønnen som før. Hittil har det gitt bra resultater: Sykefraværet har gått ned 25 prosent og produksjonen har gått opp 5 prosent siden forsøket ble satt i gang 10. april i fjor. ”Så langt har kortere arbeidsdag virket gunstig for vår bedrift. Nå utvider vi forsøksperioden til å gjelde ut 2009 slik at vi kan se om de positive virkningene vedvarer”, sier meierisjef Jan Eiler Wessel.

Borgerlønn

https://i2.wp.com/www.bin-italia.org/img/bienlogo_banner.jpg

https://i0.wp.com/www.archiv-grundeinkommen.de/bilder/Nobelpristagere_for_Basic_Income.jpg

Borgerlønn er en betegnelse på en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, et minimumsbeløp som utbetales uavhengig av sosial status. Motivasjonen for å innføre borgerlønn kan for eksempel være et ønske om at ingen fortjener å sulte eller fryse. Tanken bak er ganske enkelt at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv, skal være garantert et økonomisk eksistensminimum.

Hvorfor dette evinnelige mantraet om arbeid til alle når full sysselsetting ikke synes praktisk mulig å oppnå? Vi lever tross alt i et turbokapitalistisk samfunn og det er tilsynelatende bred politisk interesse for at vi skal fortsette å gøre det i all overskuelig framtid. Nei, den nye og gode nøkkelen må være borgerlønn. En slik garanti-inntekt vil i langt større grad enn dagens trygdeytelser bidra til at de som faller utenfor får leve et liv i verdighet og med nødvendig innflytelse over sin livssituasjon. Videre trenger vi en ny generasjon politikere som er vidsynte nok til å kunne forestille seg at det er mulig for mennesker å bidra til fellesskap, samt leve vitale og meningsfylte liv uten å delta i det ordinære arbeidslivet.

Det norske velferdssamfunnet har et stort antall ordninger som gir økonomisk støtte til mange grupper vanskeligstilte personer, men disse skiller seg fra borgerlønn i at utbetalingene er betinget, behovsprøvet eller fører med seg forpliktelser.

Kommunenes sosialkontor skal fange opp de som faller utenfor andre ordninger. En vanlig påstand er at ikke alle i målgruppen blir fanget opp. For eksempel kan den enkelte saksbehandler av ulike årsaker nekte klienten penger som vedkommende har krav på. I tillegg kommer at en del vegrer seg mot å henvende seg på sosialkontoret. Et annet problem er at store deler av de godene, som er i velferdsnorge, er knyttet opp mot arbeid, som vil si at svært mange faller utenfor.

Ved eventuell innføring av borgerlønn kan et stort antall ytelser eller ordninger reduseres eller fjernes. Administrasjonen av disse kan da reduseres eller fjernes, med betydelig innsparing av kostnader. Av disse ordningene kan nevnes: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, landbrukstilskudd, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte, husbanklån, minstefradrag for skatt, rabattordninger for vanskeligstilte, subsidieordninger for matvarer osv.

Tanken om en garantert minsteinntekt eller borgerlønn for alle er ikke ny. Lasse Ekstrand, svensk sosiolog, argumenterer for at tanken kan spores helt tilbake til Aristoteles som i sin nikodomeiske etikk sa ”ingen (med-) borgere skal lide mangel på livsnødvendigheter.” Jean Luis Vivres (1492-1540) var den første bak et detaljert program som ligner på det som i dag kalles borgerlønn.

Thomas Paine (1739-1809) argumenterte i et forslag i 1776 for at de eiendomsbesittende hadde en moralsk forpliktelse til å sikre de ikke-besittende lik rett til naturens ressurser, ut i fra et argument at disse ressursene var Guds gaver. I 1796 utdypet han dette i publikasjonen Agrarian Justice gjennom å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle, og at den private eiendomsretten forhinderet oppfyllelsen av denne rettigheten. Som en erstatning for dette skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for denne ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie.

Tanken om en utjevnende grunnkapital av denne typen ble i 1853 fremført av François Huet, som argumenterte for en slik ytelse, som Paine, med den begrunnelse at naturressursene tilhørte alle samfunnsborgere. I tillegg mente han at det samme prinsippet gjaldt for varer som var produsert av samfunnsborgere som ikke lenger var i live. Ytelsen skulle finansieres gjennom skatt på arv og gaver, og det skulle være opp til den enkelte borger å benytte disse ressursene på den måten denne selv ønsket. Paines og Huets varianter skiller seg fra borgerlønnstanken på et viktig prinsipp: De mente at beløpet skulle utbetales samlet én gang.

Den første kjente ideen om en borgerlønn / universell basisinntekt ble formulert av Joseph Charlier, argumenterte for at en territorial dividende skulle utbetales til alle borgere som en følge av deres likemessige eiendomsrett til det nasjonale territoriet, i Solution of the Social Problem fra 1848.

I 1849 presenterte John Stuart Mill i en ny utgave av Principles of Political Economy et utkast til en redistribusjonsordning hvor alle samfunnsmedlemmer, arbeidende eller ikke, skulle være berettiget til en garantert minimumsinntekt som skulle sikre

eksistensminimum. Resten av samfunnets produksjonsavkastning skulle fordeles mellom arbeid, kapital og talent etter en forhåndsbestemt nøkkel. Både Mill og Charlier var her inspirert av den franske utopiske sosialisten Charles Fourier.

Tanken om en borgerlønnsordning har siden blitt reist innen akademiske miljø, og har i løpet av 1900-tallet vært gjenstand for vekslende interesse under varierende benevnelser som statsbonus, borgerlønn, borgerinntekt, garantiinntekt, etc. Interessen for borgerlønnstanken har imidlertid tiltatt sterkt fra 80-tallet og utover.

I 1984 ble det i England etablert en forskningsgruppe, Basic Income Research Group, senere Citizen’s Income Researh Group, som i 1986 var en av initiativtakerne til dannelsen av det europeiske nettverket av borgerlønnsforskere, Basic Income European Network (BIEN), som i 2004 ble Basic Income Earth Network.

BIENs sekretariat har vært Walter Van Trier (1986-1994), Philippe Van Parijs (1994-2004) og David Casassas (2004- ). Andre sentrale personer inkluderer Gunnar Adler-Karlsson (Sverige), Götz Werner (Tyskland), Saar Boerlage (Nederland), Herwig Büchele (Østerike), André Gorz (Frankrike), Michael Hardt, Antonio Negri, Charles Murray (USA), Keith Rankin (New Zealand), Daniel Raventós (Spania), Osmo Soininvaara (Finland), Guy Standing (Storbritannia), Eduardo Suplicy (Brasil) og Walter van Trier (Belgia).

I 1968, James Tobin, Paul Samuelson, John Kenneth Galbraith sammen med 1200 andre økonomer signerte et dokument som oppfordret den amerikanske kongressen til å introdusere et system for inkomstgaranti og støtte. I presidentkampanjen i 1972 hadde senator George McGovern et opprop for en såkalt ”demogrant” som lignet på borgerlønn. I 1973 skrev Daniel Patrick Moynihan The Politics of a Guaranteed Income hvor han tilrådet borgerlønn og diskuterte Richard Nixons GAI forslag. Mike Gravel, tidligere amerikansk kongressmedlem og presidentkandidat, tilråder skatterabatt betalt som en månedlig sjekk fra regjeringen til alle borgerne. Nobelprisvinnere i økonomi som støtter borgerlønn inkluderer Herbert Simon, Friedrich Hayek, James Meade, Robert Solow og Milton Friedman.

I sin bok Full employment regained? hevder James Meade at en gjenkomst av full sysselsetting kun kan bli oppnådd viss arbeidere selger sin arbeidskraft at a lav nok pris, slik at den nødvendige lønnen for ufaglært arbeid ville være for lav til å generere en sosialt ønskelig fordeling av innkomst og at en borgerlønn derfor ville være nødvendig. Marshall Brain argumenterte i sin bok Robotic Nation at den økende automatiseringen på arbeidsplassen til slutt ville ta over for en stor prosent av arbeiderne og at et årlig stipend ville være nødvendig for å opprettholde økonomien. Jeremy Rifkin kom med en tilsvarende konklusjon i sin bok The End of Work.

Men på tross av at mange gjennom tiden både har argumentert og arbeidet for det så har finnes det hittil ikke noe eksempel på land som har innført borgerlønn, men i delstaten Alaska har de hatt en form for borgerlønn siden 1977. I Norge har partiene Venstre og Miljøpartiet De Grønne innføring av borgerlønn i sitt partiprogram.

Den katolske kirke

http://iconodule.files.wordpress.com/2007/05/546.jpg

I en separat 1. mai relatert erklæring innførte den romerskkatolske kirken en Skt. Josefs Dag i 1955, noe som kristianiserte 1. mai som Den hellige Josef, Håndverkeren dag. Pave Pius IX (1846-78) utnevnte den 8. desember 1870 den hellige Josef til Universalkirkens beskytter, og han oppmuntret også hans patronatsfest på tredje søndag etter påske, som han hadde innført for hele Kirken den 10. september 1847. Opprinnelig var festen feiret av karmelittene i Italia og Frankrike. Oppvurderingen av søndagen under den hellige pave Pius X (1903-14) førte til at høytiden i 1911 ble flyttet fra tredje søndag til tredje onsdag etter påske. Samtidig ble den oppgradert til en fest av første klasse med oktav. Pave Pius XI (1922-39) ga dagen navnet Solemnitas Sancti Joseph, St. Josefs høytidsfest. Dagen ble avskaffet ved et dekret fra Rituskongregasjonen i 1956.

Denne festen ble den 1. mai 1955 erstattet av pave Pius XII (1939-58) med en fest for St. Josef den 1. mai (feiret første gang den 1. mai 1956). Tittelen «Den universelle kirkes vernehelgen», som var knyttet til Høytidsfesten, ble overført til hovedfesten for St. Josef den 19. mars. Tidligere var 1. mai festdag for apostlene Filip og Jakob den yngre (i 1955 flyttet til 3. mai).

Pave Pius XII innførte feiringen av St. Josef, den ydmyke tømmermannen, som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Han uttrykte håp om at festen for Josef ville understreke arbeidets verdighet, og at den ville gi en åndelig dimensjon til fagforeninger. Han ville at 1. mai skulle få en kristen innvielse og ikke mer være årsak til splid, hat og vold, men i stedet være en stadig tilbakevendende invitasjon til det moderne samfunn om å fullføre det som den sosiale freden ennå mangler. Skt Josef er den eneste beskyttende helgen for folk som bekjemper kommunisme.

Festen fikk navnet Høytiden for Josef arbeideren, den salige Jomfru Marias ektemann, bekjenner og skytshelgen for arbeidende mennesker og var en dobbel av første klasse. Navnet på latin var Solemnitas Sancti Joseph Opificis. Ordet Opifex = arbeidsmann ble gjerne oversatt med ordet Arbeider, men egentlig menes det arbeidende, skapende menneske. I den norske messeboken hadde den også navnet St. Josef, arbeideren.

Etter kalenderreformen i 1969 nedgraderte pave Paul VI (1963-78) dagen fra obligatorisk til valgfri minnedag. I den nye norske messeboken heter dagen nå Den hellige Josef, håndverkeren. Dagen faller på den første i måneden mai, som er viet Jomfru Maria, og ved nedgraderingen ble 1. mai frigitt for nasjonale eller stedlige fromhetstradisjoner. Mariansk fromhet kan nå feire votivmesse for Maria, mange steder var hun feiret ved inngangen til Mariamåneden mai som Maidronning.


Posted in 1. mai | Leave a Comment »

Norgespremiere på Oliver Stones film om Hugo Chavez

Posted by Fredsvenn den april 28, 2010

Hugo Chavez’ Venezuela:

Bærekraftig fattigdomsreduksjon eller økonomisk katastrofe

Verdens ledende eksperter diskuterer Venezuelas økonomi

Verdens ledende eksperter på Venezuelas økonomi diskuterer Hugo Chavez’ politikk fulgt av Norgespremiere på Oliver Stones film om Chavez og venstrebølgen i Latin-Amerika. Diskusjon og film på engelsk.

Sterkere statlig styring av den venzolanske økonomien og bedre fordeling av oljerikdommen har endret Venezuelas økonomi betydelig. Vi hører ofte om devaluering, inflasjon og energikrise, men også om imponerende fattigdomsreduksjon. Hvem kan vi tro på?

Er det mulig å gjøre en skikkelig analyse av Venezuelas økonomi? Er fattigdomsbekjempelsen varig eller er det bare kortvarig sløsing med oljepenger? Er fattigdomsreduksjonen bærekraftig i en stadig mer turbulent verdensøkonomi?

Noen av verdens ledende eksperter på venezolansk økonomi kommer til Parkteatret for å diskutere nettopp dette. Frontene står skarpt.

Gjester/paneldeltakere:

Mark Weisbrot, Co-director of Centre for Economic Policy Research, Washington D.C.
Julia Buxton, Department of Peace Studies, Bradford University
Ricardo Villasmil, Andrés Bello Catholic University, Caracas

Ordstyrere:

Henrik Wiig (NIBR) and Benedicte Bull (NorLARNet/SUM, UiO).

Film: South of the Border:

(Oliver Stone, USA 2009)

I januar 2009 dro Oliver Stone til Venezuela for å intervjue Hugo Chavez og for å undersøke om det bildet som amerikanske medier gir av presidenten i Venezuela har noen forbindelse med virkeligheten.

I de store amerikanske TV-kanalene, fra Fox News til CNN, omtales Chavez som en diktator, og til tider som den største trusselen mot USA. Oliver Stone ønsket å kontrastere dette bildet. Filmen starter med en presentasjon av Chavez, inkludert en rekke intervjuer som er gjort mens Stone følger presidenten rundt i Caracas og i Venezuela. Utover i filmen reiser Stone også rundt i Latin-Amerika og intervjuer andre statsledere, som Lula i Brasil, Correa i Ecuador, Morales i Bolivia, Kirchner i Argentina, Lugo i Paraguay og også Raol Castro på Cuba, om deres syn på Chavez og på den nye venstrebølgen i Latin-Amerika.

I samarbeid med:

NIBR (Norsk institutt for by og regionsforskning) og
NorLarNet (Norwegian Latin America Research Network)

Program onsdag 28. april på Parkteatret:

18:45: Dørene åpner
19:00: Introduksjon/innlegg
ca. 19:45: Diskusjon
20:45: Pause
21:00: Film: South of the Border
22:20: Slutt


Bill. kr 80 selges i døra
Parkteatret Scene
Olaf Ryes plass 11 (Grünerløkka)

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Demonstrasjon til støtte for etiopiske flyktninger

Posted by Fredsvenn den april 27, 2010

Ethiopian Asylum Seekers Association in Norway har planlagt en demonstrasjon torsdag den 29. april for å komme den uoverkommelige smerten til mange av våre etiopiske brødre i møte. Demonstrasjonen vil starte ved Oslo S (Jernbanetorget) kl. 13.00 og derfra gå til ulike regjeringslokaler for å der å levere vår apell. Velkommen!

Med beste hilsinger!
The Association!

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

KONFERANSE: Oslo Freedom Forum

Posted by Fredsvenn den april 27, 2010

https://i1.wp.com/www.templeton.org/templeton_report/20090722/images/freedom_forum.gif

- BØR TREKKE STØTTEN  TIL KONFERANSEN: Utenriksdepartementet ved statsråd Jonas Gahr Støre  støtter konferansen, og bør ifølge Prior-forsker Wenche Hauge trekke  støtten, dersom han mener alvor med sin støtte til demokrati og  menneskerettigheter.  Foto: Keith Hamett / Dagbladet

https://i1.wp.com/www.voltairenet.org/IMG/jpg/obama_vert_en.jpg

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/archive/c/c5/20080316090728!Color_Revolutions_Map.png

Utenriksdepartementet (UD) ved statsråd Jonas Gahr Støre, som støtter Oslo Freedom Forums (OFF) konferanse, bør ifølge Prior-forsker Wenche Hauge trekke støtten, dersom han «mener alvor med sin støtte til demokrati og menneskerettigheter.»

– Støre, Bondevik og Nobels fredssenter bør trekke seg fra menneskerettskonferanse

Kuppmakere til Freedom Forum

– Oslo Freedom Forum er svekket

Freedom Forum i naive Norge

Den såkalte menneskerettighets-konferansen Oslo Freedom Forum (OFF) arrangeres i Oslo fra mandag 26. april til torsdag 29. april. Forumet vil holde pressekonferanse på Grand Hotell før det blir mottakelse i Oslo Rådhus.

OFF, som ifølge dem selv fokuserer på menneskerettigheter som medfødte rettigheter; rettigheter du har i kraft av å være menneske slik de ble definert av opplysningstidens filosofer og slått fast i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, er en konferanse om menneskerettigheter etter mønster fra det økonomiske forumet i Davos.

Konferansen som konsept er basert på Technology, Entertainment & Design (TED), som er en årlig konferanse i USA med foredragsholdere og underholdere fra øverste hylle innenfor mange sjangre og disipliner. Foredragene vil bli filmet og lagt ut på nettet etter konferansen.

Konferansen arrangeres av amerikanske Human Rights Foundations (se: HRF), som er grunnlagt og ledet av norsk-venezuelaneren Thor Leonardo Halvorssen Mendoza, som er grunnlegger av HRF og som driver filmproduksjon i Hollywood. New York Times har kalt ham en uavhengig, uredd og politisk ukorrekt filmskaper.

Den første OFF konferansen ble gjort mulig gjennom støtte fra John Templeton Foundation, Norges regjering og Oslo kommune og ble avholdt i Oslo i mai 2009.

Forumet, som er en del av HRFs pågående kampanje ”for å forsvare og fremme frihet rundt om i verden”, har som formål å feire “Fremragende individer og hva de har gjort for menneskeheten, inspirere ledere fra alle samfunnets sider med deres historier og legge til verdifull innsikt til menneskerettighetsbevegelsen.”

Forumet akter å samle verdensledere, inkludert tidligere statsledere, nobelprisvinnere og kjente tidligere samvittighetsfanger, samt kjente norske og internasjonale deltagere fra politikk, næringsliv og kultur. I tillegg kommer et utvalg forfattere og foredragsholderne.

På konferansen skal mennesker som betegnes som ”Human Rights Heroes” og ”Voices of Freedom” dele sine førstehåndskunnskaper om ”kampen for menneskerettigheter”. Blant talerne er en rekke verdenskjente «menneskerettighets- og fredsforkjempere», slik som Lech Walesa, det frigitte gisselet Ingrid Betancort, Hernando de Soto, sjakkmesterdissidenten Garry Kasparov, Leopoldo López, som ledet arrestasjonen av justisministeren under militærkuppet i Venezuela i 2002, og Sima Samar.

En viktig støttespiller er Civita, som er ledet av tidligere Høyre-politiker Kristin Clemet, som også er leder av OFF styre. Clemet har i år fått med flere symboltunge representanter for Nobelpris-landet Norge. Foruten the Thiel Foundation, Universitetet i Oslo (UiO), Den norske Forfatterforening (DnF), Utenriksdepartementet (UD) og Oslo kommune, som gir 1,6 millioner kroner til arrangementet, mot stemmene til venstresiden i bystyret, er såkalte sentrale aktører nasjonalt og internasjonalt innen fred- og menneskerettigheter offisielle støttespillere, deriblant: Oslosenteret for fred og menneskerettigheter (ledet av Kjell Magne Bondevik), Nobels fredssenter (Geir Lundestad som styreleder), Amnesty International, Den norske Helsingforskomité og Stiftelsen Fritt Ord.

Oslo Freedom Forum se: Om, Talere, Støttespillere …

Ambisjonene er høye, men er dette forumet virkelig hva det utgir seg for å være? Blant årets profilerte talere finnes noen rulleblad som burde vekke uro hos Bondevik, UD og andre støttespillere for frihetsforumet som blant andre Civita står bak. To av årets gjester var så sent som i 2002 delaktige i militærkuppet mot Venezuelas folkevalgte president.

Den 10. april 2002 gikk en rekke generaler fra Venezuelas væpnede styrker ut og krevde den lovlig valgte presidenten og regjeringens avgang. Amnesty International beskriver hendelsesforløpet slik: ”Under den påfølgende krisen, tvang høyre militærbefal presidenten ut av sitt embete og satte ham i arrest. Etter kuppet ble en de facto sivil-militærjunta etablert under ledelse av Pedro Carmona, leder for arbeidsgiverforeningen Fedecamaras. De facto-regjeringen utstedte drakoniske dekreter, inkludert oppløsning av Nasjonalforsamlingen, og summariske avsettelser av høyesterett, statsadvokaten og sivilombudsmannen. Politiet gjennomførte raid mot hjemmene til en rekke av president Chávez’ tilhengere.” Norge, det internasjonale samfunn og selv USA under George W. Bush fordømte kuppet.

Mannen som ledet den væpnede arrestasjonen av justisministeren under militærkuppet heter Leopoldo López. López gikk sammen med resten av ledelsen i partiet Primero Justicia like før kuppet ut på TV og stilte ufravikelig krav om at nasjonalforsamlingen, sentralbanksjefen, riksadvokaten og den folkevalgte presidenten måtte vekk for å få landet ut av «den fastlåste situasjonen.» Kort tid senere rullet panservognene gjennom hovedstaden. Under OFF opptrer han som ”Hero of Human Rights.”

En annen av Kristin Clemets gjester heter Marcel Granier. Granier er leder for Empresas 1BC, også kjent som Grupo Phelps, Centro Corporativo 1BC og Grupo 1BC, som er et privateid venezuelansk mediekonglomerat, og Radio Caracas Televisión (RCTV), som før det gikk over til å bli kabel TV i 2007 var den mest sette fjernsynskanalen i Venezuela.

Granier og hans TV nettverk har blitt kritisert for å ha støttet kuppforsøket i 2002. Han spilte en viktig rolle i militærkuppet. Midt under selve kupphandlingene satt general Alberto Camacho, viseminister for den sivile sikkerheten, i sofaen i RCTVs studio, så inn i kamera og fortalte aktørene innen de militære styrker, som fortsatt motsatte seg kuppet, at motstand er ”meningsløst”.

Kuppmakerne hadde makten noen dager og i triumfens timer snakket de åpent om hvor viktig mediene hadde vært for å vinne kampen. Juntaens forsvarsminster Hector Ramírez uttalte at ”heldigvis har vi et stort våpen, som er mediene.” Den dagen Pedro Carmona ble innsatt som diktator var Marcel Granier hjertelig til stede i presidentpalasset og klemte og gratulerte kupptilhengerne. Carmona-regimets forsvarsminister takket offentlig medienes innsats, der RCTV spilte en sentral rolle, for viktige bidrag til avsettelsen av den lovlig valgte regjeringen. I dag er han en av Kristin Clemets ”Voices of Freedom.”

En tredje kupptilhenger på gjestelisten er Armando Valladares. Han støttet militærkuppet mot Honduras’ lovlig valgte president (28. juni i fjor). Et kupp som ble fordømt av både president Obama og Vesten for øvrig, så iherdig at det brutale Roberto Micheletti-diktaturet dekorerte ham med en av de høyeste ordener Honduras har gitt noen utlending. Dette samtidig som Honduras er blitt verdens farligste land for journalister. Bare de siste seks ukene er syv journalister drept, ifølge Reportere uten grenser. Under OFF opptrer kupptilhenger Armando Valladares som ”Hero of Human Rights.”

Samtidig som OFF åpnet offentliggjorde Manifest Analyse en rapport og en video om de tre ovenfornevnte deltakerne på OFF, som blir anklaget for å ha vært involvert i eller aktivt støttet militærkupp i Latin-Amerika. Filmen viser Leopoldo López og Marcel Granier under militærkuppet i Venezuela. De var begge markante tilhengere av militærkuppet mot Venezuelas folkevalgte president (samt mot regjering, nasjonalforsamling, høyesterett og lokale folkevalgte) våren 2002. Mens López deltok personlig, sammen med politistyrken han kommanderte, i arrestasjonen av landets lovlig innsatte justisminister, var Marcel Granier til stede i presidentpalasset og gratulerte kupptilhengerne som samme dag avsatte regjeringen og høyesterett og innsatte Pedro Carmona som diktator.

Dokumentasjonen viser hvilke handlinger López uførte i forbindelse med militærkuppet, deriblant hvordan han arrestere justisministeren, samt hvordan Marcel Graniers TV-kanal RCTV agerte som talerør for kuppgeneralene og innførte hard sensur mot tilhengerne av den folkevalgte presidentens regjering.

Hendelsene i Venezuela i 2002 og Honduras i 2009, sammen med kuppet på Haiti i 2004 og hendelsene i 2010, demonstrerer at Latin-Amerikas ubehagelige tradisjon for militærkupp mot lovlig valgte regjeringer ikke er et problem fra fortiden, men en fare som sprer frykt i befolkningene her og nå. Man kan dessverre ikke lenger si at det hører fortiden til at panservogner overkjører demokratiet i Latin-Amerika. Kuppfaren sprer frykt her og nå. Derfor må Norge tale med en tydelig stemme. Det vil være utilgivelig naivt å glemme at også den som innstifter diktatur gjerne heiser frihetens fane. Å løfte frem latinamerikanske kuppdeltakere som ”Voices of Freedom” er misbruk av Nobelprisbyen Oslos renommé.

Desto mer oppsiktsvekkende at Civitas David Hansen (KrF) har klart å få hovedstaden i «fredsnasjonen» Norge til å skjenke 1,6 millioner skattekroner til et såkalt frihetsforum som Freedom House står bak.

Hva Civita og deres hovedeier Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) tror de kan oppnå ved å invitere kupptilhengere til Oslo kan de best redegjøre for selv. Hva Leopoldo López og Marcel Granier får ut av å opptre sammen med Lech Walesa synes rimelig innlysende. Derimot er det grunn til å spørre om Kjell Magne Bondevik virkelig ønsker å assosieres med disse kreftene. Problemet blir ikke mindre av at Nobels fredssenter står på listen over støttespillere.

An Account of April 11-13, 2002, in Venezuela

Det er grunn til å spørre om alle som støtter OFF vet at tilhengere av militærkupp opptrer under Oslo Freedom Forum 2010 som ”Voices of Freedom” og ”Heroes of Human Rights.”

Direktør ved Nobels Fredssenter, Bente Erichsen, som er en av konferansens offisielle støttespillere, sier ”Det er synd at det kan sås tvil om noen av deltakernes politiske holdninger. Det svekker hele arrangementet.” Hun mener det er en ”svakhet” og et ”problem” ved OFFs presentasjonen at tre av talerne har blitt anklaget for å ha vært involvert i eller aktivt støttet militærkupp, men uten at deres rolle i disse kuppene nevnes. Hun mener det er problematisk at ”det kun nevnes at de har vært ofre for forfølging fra henholdsvis Chavez og Castro-regimet” ettersom dette ”gjør at de blir renvasket av arrangørens vignetter.” Hun håper derfor at det vil bli gitt anledning til å stille spørsmål, etter at de har talt. Men dette står det ikke noe om i programmet.

Erichsen, som understreker at Nobels fredssenter ikke støtter arrangementet økonomisk, mener det overordnede temaet for konferansen er i  utgangspunktet interessant, men at fredssenteret hverken har eller kommer til å legge seg opp i arrangementet og avviklingen av det. Dette, ifølge Erichsen, fordi ”vi i dette landet setter ytringsfriheten høyt.”

Erichsen vil ikke følge oppfordringen fra seniorforsker Wenche Hauge ved Fredsforskningstinstituttet (Prio) som mener de offisielle støttespillerne til konferansen, slik som UD, Nobels fredssenter, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter og Amnesty, bør trekke sin støtte til arrangementet.

Heller ikke Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, som blir ledet av Kjell Magne Bondevik, vil følge oppfordringen om å trekke sin støtte til arrangementet. ”Konferansen utgjør en viktig møteplass for å utveksle ideer i kampen for menneskerettighetene”, skriver spesialrådgiver Alf-Åge Hansen, ansvarlig for senterets menneskerettighetsarbeid, i en e-post til Dagbladet. Ifølge ham så kjenner heller ikke senteret de enkelte talernes bakgrunn.

Han presiserer at Oslosenteret ”i likhet med UD og store deler av menneskerettighetsmiljøet i Norge” er en av mange støttespillere, og ikke gir konferansen økonomisk støtte.  Det at ”Oslosenteret har sagt ja til å være støttespiller for konferansen, betyr selvsagt ikke at vi nødvendigvis går god for alle meninger eller politiske sympatier som involverte deltakere måtte ha”, skriver Bondeviks rådgiver.

Også Amnesty International presiserer at organisasjonen kun er en av flere støttespillere, og at de ikke har deltatt i utvelgelsen av talere.Vi har etter Dagbladets henvendelse sjekket så godt  det lar seg gjøre i våre arkiver, og kan ikke se at vi har noe på de tre aktuelle talerne. Vi kan dermed verken gå god for dem, eller ikke gå god for dem”, sier Ina Tin, Amnestys kommunikasjonssjef i Norge, som fortsetter med å si at ”OFF er blitt et veldig viktig forum for meningsutveksling. Arrangøren har klart å samle mange spennende mennesker, som har mye relevant å si om menneskerettigheter, og som selv har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd. Det kan gi oss impulser, og derfor har vi valgt å støtte konferansen. Det betyr ikke at Amnesty er enig i alt hver enkelt deltaker gir uttrykk for.”

UD har foreløpig ikke respondert på Dagbladets henvendelse, og Oslo Freedom Forum ønsker ikke å kommentere denne saken.

Saken er den at vi allerede i flere år nå har vært ofre for manipulering og propaganda fra ikke kun fra de store og internasjonale selskapenes side, men også fra regjerinens og de internasjonale organisasjoners side. De forsøker å innprente i oss et forvrengt verdensbilde hvor Vesten, og da selvfølgelig ikke minst USA, representerer det gode og at det gode gjennom Krigen mot terror (forøvrig et totalt igjennom oppdiktet begrep – nettopp for å kunne holde på slik man gjør – føre en evig krig mot hva de ser på som det onde – enten er dere med oss, eller dere er mot oss sa Bush – Og jeg sier: heller mot dem enn med dem) går til krig mot det onde, som lite annet er enn nasjoner og folk som vil utvikle seg på egne premisser og ikke oppfører seg slik den globale klassen av kapitalister forventer av dem.

Denne klassen forsøker å manipulere oss til å tro at de vil godt gjennom å få oss til å tro at de fokusere på menneskerettigheter og fred. De bruker våre skattepenger på å opprette organisasjoner, slik som Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, og fete stillinger til seg selv hvor fra de kan spre det budskapet som best gavner dem. Vi skal ikke glemme at Jagland og Bondevik er de to norske lederne som har sendt Norge i krig, men som nå sitter som ledere i hver sin fredsorganisasjon. Flere av de norske lederne deltar samtidig i internasjonale grupper, slik som International Crisis Group (ICG).

ICG, som hevder å være en uavhengig, internasjonal organisasjon som arbeider for å hindre og løse dødelige konflikter i hele verden, ble grunnlagt i 1995 av Fred Cuny, som forsvant i Tsjetsjenia i 1995, visepresident i Verdensbanken, Mark Malloch Brown, som offentlig forsvarte håndteringen av Oil-for-Food programmet utført av FN, og da Kofi Annan spesifikt, samtidig som en intern FN revisjon kom frem til at det hadde vært overkompensasjon på omkring 557 millioner dollar, og den tidligere amerikanske diplomaten Morton Abramowitz, viss karriere involverte ham i både det afghanske mujahedeen, som han blant annet forsynte med stinger raketter, og KLA, de kosovo-albanske opprørerne, som også Marrti Athisaari hadde gode kontakter med.

ICG råd, som inkluderer fremtredende figurer fra områder innen politikk, diplomati, handel og media, slik som den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari, den britiske politikeren og EUs utrikeskommissiæren Christopher Patten, den tidligere FN ambassadøren til FN Thomas R. Pickering, den tidligere australske utenriksminister Gareth Evans, det tidligere kongressmedlemmet Stephen Solarz og generalsekretæren av International Chamber of Commerce (ICC) Maria Livanos Cattaui, er med andre ord en organisasasjon med bias fra den vestlige herskende maktelite.

Nobels fredspris, en fredspris som  ble opprettet av svensken Alfred Nobel i hans testamente, blir også misbrukt. Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: ”reduksjon av militærstyrker” og ”arrangering av fredskongresser.” Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: ”nasjonenes forbrødring.”

Marrti Ahtisaari, som er assosiert med filantropen George Soros og hans Open Society Institute (OSI) og Soros Foundations Network (SFN), tok ikke kun parti med krigshisserne i 1999, da han truet med å teppebombe Beograd, noe som i følge ham selv ville ha kostet 500.0000 serbere livet, men han tok også side med Shock & Awe brigaden 4 år senere da han støttet den USA-ledede aggresjonen mot Irak. Ifølge Ahtisaari ville han ha støttet invasjonen uansett argumentet rundt masseødeleggelsesvåpnene. Han hvdet blant annet: ”Ettersom jeg vet at om lag en million mennesker har blitt drept av Iraks regjering, så trenger jeg ikke disse masseødeleggelsesvåpnene.”

Dette argumentet var den primære årsaken eller rettferdiggjørelsen til at USA utførte sitt angrep og et av hovedpunktene når man nå forsøker å få dømt George Bush og Tony Blair som krigsforbrytere. Det er ingen grense for hva som kan skje hvis man tillater politikere å lyve for på den måten å overbevise sine borgere om å gå til krig. Det er ikke kun guttunger som går på slang som bør få tiltale foruten statsledere som bevisst unndrar seg sannheten for på den måten å fremprovosere en krig mot et annet land.

Men hyklere som først er for krigen, men som etter at den har startet skifter side har jeg liten sympati for. De gjør hva de selv tjener på. Koste hva det koste vil. De er opportunister. Dem som setter seg mot dem blir sett på som kriminelle elementer for viss Geneve konvensjonen ikke gjelder for, og ikke som motstandskjempere som har legal rett til å forsvare sitt land.

Men nok om det. Primus motor Thor Halvorssens familiebakgrunn er Venezuelas ypperste politiske og økonomiske elite, et sjikt som aldri har akseptert at det fattige folket ”der nede” velger en annen vei, og en annen president, enn de har utpekt for landet. Det er nettopp dette sjiktet López og Granier tilhører. Legg til at Halvorssens far (ifølge Associated Press) jobbet for CIA fra midten av 1980-tallet med å støtte den brutale Contras-militsen i Nicaragua, så aner vi konturene av noe godt til høyre for den politiske skalaen i Norge.

Thor Halvorssen nekter å offentliggjøre hvor hans amerikanske HRF får sin finansiering fra, men vi vet at Freedom House , som er støttespiller for årets arrangement, får de fleste av millionene sine fra USAs statlige National Endowment for Democracy (NED) og at mye av det NED er satt til å gjøre av en av grunnleggerne var ting som ble ”gjort i det skjulte av CIA for 25 år siden.” I styret har man kunnet se kjente navn fra den mest krigerske delen av USAs høyreside, som Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz.

En tidligere CIA-sjef, James Woolsey, ble i januar 2003 styreleder i NED. Både Newt Gingrich, tidligere taler ved Representantenes hus i den amerikanske administrasjon, som er med i Council on Foreign Relations (CFR), Manhattan Institute for Policy Research (MIPR) og American Enterprise Institute (AEI), og R. James Woolsey, som satt i Rumsfelds sikkerhetsråd sammen med Richard Perle, taler for en bred krig mot Islam, noe Woolsey kaller for Den Fjerde Verdenskrig i artikler på Foundation for the Defense of Democracies (FDD) sin webside.

Begge sitter i rådet i FDD, sammen med DLC Braziles, som sørget for Lieberman og McCains politiske ekteskap. Direktørene for FDD, Steve Forbes, er redaktør for Forbes magasinet og tidligere president forkandidat for det republikanske parti; samt tidligere Kongressmedlem Bob Dole, visepresident deltager Jack Kemp og Jeane Kirkpatrick, Reagan administrasjonens FN ambassadør og skaper av Sosial Demokratene i USA. Det er med andre ord en høyreradikal gruppe bestående av kristne sionister, imperialister, og neokonservative og ble skapt rett etter 9/11 for å styrke krigen mot terrorisme.

Terroristene skal omringes av spioner, overløpere må kjøpes, svake ledd tvinges, celler infiltreres. USA nøyer seg ikke med å straffe gjerningsmennene. Deres støttespillere har også erklært Amerika krig. Det gjelder organisasjoner og særlig land som huser, skjuler, bistår, finansierer eller på annen måte hjelper terroristene. Er vi vitne til den fjerde verdenskrig? Tidl CIA-direktør James Woolsey mener så og hevder dette er en (lang) krig mot ”islamske ekstremister, de religiøse lederne i Iran og ”fascistene” i Irak og Syria”. Også Subcomandante Marcos mener den fjerde verdenskrig har startet, men at dette er en krig om markeder, om territorium, en krig drevet frem av nyliberalismens umettelige hunger etter evigvarende økonomisk vekst. M.a.o. en krig mot folk flest. En krig som føres med bomber, propaganda, skremsel, terrorlover og økonomiske virkemidler.

Antikrigsbevegelsen har ikke tatt feil og trenger ikke bøye seg i støvet og unnskylde seg. Resultatene av USAs ”demokratiseringsprosess” er tydelige: intet demokrati, kaos, død, miljøforurensing og ustabilitet, noe som igjen legitimerer ytterligere amerikansk tilstedeværelse samt militæraksjoner.

Før 1989 forklarte Vestens ledere at trusselen om atomkrig skyldtes fienden i øst, Sovjetunionen. Etter at muren brøt sammen forklarte den amerikanske presidentrådgiveren Francis Fukuyama at historien var slutt. Slutten på den kalde krigen mellom supermaktene USA og Sovjet representerte overgangen til en ny og harmonisk tid, en tid med slutten på krig, og som han la til, slutten på klassekrig. Det er lett å se at Fukuyama tok feil. Krigen mot terrorismen var slutten for ”slutten på historien.” I dag blir vi forklart at usikkerheten for kloden skyldes terrorister, bandittstater og onde akser. Dette er like lite sant som at krigen mot terrorismen bare handler om terrorister.

Bush og de andre toppolitikerne i USA har verken definert noen slutt på krigen mot terrorismen eller noen klar begrensning i innholdet. Hvert nytt stadium av krigen gjør det klarere at den har lite å gjøre med al-Qaida eller World Trade Center, men handler om hva amerikanske generaler kaller Full Spectrum Dominance. Ifølge Robert Zoellick, USAs handelsminister, handler krigen mot terrorismen om å forsvare den frie handelen. Den samme Zoellick har antydet at krigen mot terrorismen også bør utvides til å omfatte de såkalte ”intellektuelle terroristene,” grupper og enkeltpersoner som opponerer mot systemet.

I følge Adam Curtis fra BBC i dokumentarserien The Power of Nightmares er terrorisme ”en fantasi som har blitt overdrevet og fordreid av politikere. Det er en mørk illusjon som har spredd seg til alle regjeringer i hele verden, etterretningsbyråer og det internasjonale media.” Den evige krigen mot terrorismen har blitt fremmet av George W. Bush som en reaksjon på 11. september. Som på mange måter er en videreføring av den feilslåtte ”krigen mot narkotika” som også har mange ulike betydninger fra sted til sted.

Også Norge flyttet utenrikspolitiske grenser i ly av krigen mot terrorismen: I Afghanistan og Irak har norske soldater for første gang etter Andre verdenskrig deltatt aktivt i krig. De deltok verken i FN- eller i NATO-regi. De sto direkte under amerikansk kommando. Hvor dypt det norske etablissementets lojalitet til USA stakk, avslørte utenriksministeren Jan Petersen. På spørsmål fra Dagbladet svarte han at «Regjeringen støtter bombingen i Afghanistan, uansett hvor sterk motstanden er i befolkningen». I tillegg innføres nye terrorlover og rettigheter innskrenkes. Norske fly dreper mennesker i Afghanistan.

Og Norge tjener penger på krig. I fjor tjente Norge 300 millioner kr på å selge våpen til USA, nesten en firedobling fra året før. Seks milliarder norske pensjonskroner er investert i våpenprodusenter. Andre krigsprofitører som tjener blodpenger på krig er bl.a. Kværner, Stena Line/DFDS og Maersk. Er det rart at Norge indirekte støtter USAs imperialistiske politikk? De har tross alt de samme interessene.

USAs nye treningsmanual – ”stabilitetsoperasjoner”

Colored Revolutions: A New Form of Regime Change, Made in USA

Konspirering rundt valget i Iran

Fødselen (eller sluttfasen) til den nye verdensorden

Med løgn som våpen

Posted in Den nye verdensorden, Konferanser, Krigen mot terror, Menneskerettigheter | 2 Comments »

En annen verden er mulig!

Posted by Fredsvenn den april 26, 2010

https://i2.wp.com/www.indymedia.ie/attachments/jul2005/statoil_1_small.jpg

https://i2.wp.com/www.sccs.swarthmore.edu/users/06/adem/pictures/absolut/images/absolut%20capitalism.jpg

https://i1.wp.com/images.solidcactus.com/gxonlinestore/anotherworld.jpghttps://i0.wp.com/farm3.static.flickr.com/2390/1794691917_8dd5066998.jpg

https://i1.wp.com/cache.daylife.com/imageserve/09If8QZaZO9BK/610x.jpg

Attac arbeider under mottoet: ”En annen verden er mulig.” Målet er en mer rettferdig og demokratisk verden. Den nyliberalistiske politikken, som er blitt stadig mer dominerende på verdensbasis, bør erstattes med en alternativ politikk som setter menneskelige hensyn i sentrum.

Attac har et mål om en annen globalisering, og er selv en pådriver gjennom å globalisere kampen for en annen verden og en alternativ politikk til den nyliberalistiske. Attac ønsker en globalisering, som setter menneskelige hensyn foran økonomiske interesser.

Monetarisme er en økonomisk teori fremsatt av den amerikansk økonomen Milton Friedman og på sitt ytterste praktisert av Margaret Thatcher, viss ”monetaristiske medisin” for å få orden på den britiske økonomien kanskje det mest kjente eksemplet på monetaristisk politikk.

Det å snakke om demokrati innen et monetaristisk system blir meningsløst. Dettte ikke minst ettersom systemet oppfordrer til et jag etter profitt hvor det er pengene som får det siste ordet, mens mennesker og natur kommer i annen rekke.

Enda værre blir det om vi tar globaliseringen i betraktning. Med en global økonomi blir det mulig for kapitalister å investere i et annet land enn opphavslandet, noe som gjør at avstanden mellom dem som blir berørt og dem som tar beslutningene raskt blir stor. Dette igjen kan blant annet føre til at man tar mindre ansvar for de valg som blir tatt ettersom man slipper å forholde seg til de negative konsekvensene ens beslutninger fører til.

Regnskogen i Tasmania

Stans Nordea finansiering av Gunns Pulp Mill nå!

Skogene i Tasmania er ikke kun hjem for plante- og dyrearter, som ikke blir funnet andre steder i verden, men er essensielle for vårt globale klima ettersom de lagrer mer karbon per hektar enn nesten noe annet sted i verden. Allikevel var et australsk selskap i ferd med å felle trærne og slippe napalm i området, noe som setter i gang store branner og fjerner skogene. Dette for å mate papirfabrikken Gunns Pulp Mill med lokal skog.

Mange australiere arbeidet hardt for å stanse fabrikken. De startet blant annet en internasjonal kampanje med det til formål å påvirke og å informere potensielle finansielle støttespillere om saken, noe som fikk 15 av verdens ledende banker, inkludert alle dem i Australia, til å stanse finansieringen av fabrikken. Til slutt var Nordea, som holder til i Skandinavia, den eneste banken som vurderte å involvere seg i denne sosiale, miljømessige og økonomiske destruktive fabrikken.

Nordea er avhengig av kunder fra hele Skandinavia, noe som gjorde at skandinavere hadde en unik mulighet til å redde noen av verdens vakreste og mest verdifulle skoger, og dermed være med på å redde det globale klimaet. Det var skandinaviere, mer enn noen andre, som hadde makt til å redde disse trærne. Det endte med at Nordea ikke finansierte fabrikken.

Hydro i Qatar

Fra Norge til Qatar – Utflagging av Hydro

Et annet tilfelle er det når norske selskaper som Telenor, Yara eller Statoil Hydro går direkte inn og investerer i fremmede land slik som blant annet gjelder for Hydros nye aluminiumsverk i Qatar, Qatalum, som offisielt ble åpnet av emiren av Qatar, Hamad bin Khalifa al-Thani, og Norges kronprins Haakon Qatalum, samt diverse representanter for den norske regjeringen, mandag den 12. april.

Stikk i strid med hva Hydro skriver på sin egen hjemmeside: at fabrikkanlegget “vil det være blant de mest effektive smelteverkene i hele verden, både med hensyn til energi, utslipp og kostnader”, hevder kritikerne at det norske industriprosjektet setter norske arbeidsplasser i fare, bryter menneskerettighetene og er en miljøversting.

De fleste av arbeiderne er sørøstasiatiske fremmedarbeidere, som ikke har lov til å organisere seg eller danne fagforeninger, noe rådgiver i Forum for utvikling og miljø (ForUM), Gunhild Ørstavik, hevder er: ”brudd på grunnleggende menneskerettigheter og en hån mot rettigheter norsk og internasjonal fagbevegelse har kjempet hardt for de siste 120 årene.”

Ørstavik mener at staten som deleier i Hydro har et direkte ansvar for å fremme og overholde menneskerettighetene, samt å hindre overgrep og grov utbytting. Arbeiderne ved Qatalum-prosjektet jobber ti timers arbeidsdag seks dager i uken og får betalt helt ned i seks kroner i timen. Hydros ledelse var klar over denne situasjonen før de inngikk avtale med sin samarbeidspartner Qatar Petroleum.

Statoil i Canada

Klimanasjonen Norges Akilles

Et annet eksempel er StatoilHydros engasjement i Alberta, Canada, hvor selskapet i 2007 gjennom sitt oppkjøp av selskapet North American Oil Sands Corporation (NAOSC) investerte 12 milliarder for rettighetene til å utvinne tjæresand i et 1.100 km2 stort villmarksområde, noe som tilsvarer et område på størrelse med Jotunheimen nasjonalpark.

Verdens største gjenværende oljeforekomst ligger ikke i Irak eller Saudi-Arabia, men i Canada. Problemet er kun det at det å utvinne denne oljen, som av mange blir betegnet som verdens skitneste, har enorme miljømessige konsekvenser og er skadelig både for natur og mennesker.

Ifølge Greenpeace bør Statoil bruke sin innovasjonskraft på noe mer fremtidsrettet enn å dampkoke olje ut av canadisk villmark. “Statoils planer for utvinning av olje fra tjæresand skiller seg ikke vesentlig fra andre selskapers planer, og vil medføre både store klimagassutslipp og miljøødeleggelser. I en tid der verden trenger bærekraftige energiløsninger mener vi at utvinning av tjæresand er å gå baklengs inn i fremtiden.”

Tjæresand, som man ikke minst finner i land som Canada, Venezuela og Saudi-Arabia er en blanding av petroleum i nesten fast form. Det er en svart, klebrig sand som inneholder noe få prosent lavgradert olje. Utvinning og oppgradering har mer karakter av gruvedrift enn oljeutvinning, og krever bl. a. store energimengder til oppvarming for å gjøre stoffet håndterbart, noe som fører til store utslipp av drivhusgassen CO2. For Statoils del snakker man 15 ganger høyere utslipp per fat olje enn selskapets gjennomsnitt på norsk sokkel. Sammenlignet med Statoils produksjon i Nordsjøen vil det forbrukes omtrent 10 ganger mer energi for å lage en liter bensin fra tjæresand.

Utvinningen fører også til store mengder sur nedbør, forurensning av luft og vann, fragmentering og ødelegging av våtmarker og skog og store mengder giftig avfall. I tillegg fører utvinningen til at den lokale urbefolkningen ikke får praktisert sin grunnlovsfestede rett til å leve på tradisjonelt vis, av fangst, jakt og fiske. På toppen av dette blir det frigitt enorme mengder fossile ressurser som jorden ikke vil tåle at vi forbrenner.

Ifølge Kåss er klimagassutslipp i Canada de kanadiske myndigheters ansvar. Norge skal kun legge press på andre demokratiske land via internasjonale klimaavtaler. Problemet er kun at Canada, som har ratifisert Kyotoprotokollen, noe som innebar en forpliktelse om å redusere nasjonale utslipp med 6 % fra basisåret 1990, har gjort lite annet enn å bryte den.

I 2002 hadde istedet Canadas totale drivhusgassutslipp økt med 24 % siden 1990, og i 2006 erklærte regjeringen at den forpliktende utslippsreduksjonen ikke var oppnåelig. Landet var ved klimakonferansen i 2007 og under de nylig aholdte klimaforhandlingene i København en viktig medspiller for USAs forsøk på å hindre en forpliktende videreføring av Kyotoprotokollen. Tjæresandforekomstene var en avgjørende faktor. Landet tenker nå på å bygge et atomkraftverk. Også her er tjæresandforekomstene en avgjørende faktor.

Hvis ikke en eier kan si noe om strategier, hva er da vitsen med å være eier? Hvorfor skal vi eie selskaper når vi ikke vil drive aktiv påvirkning av selskapene? Tjæresand er en del av en viktig strategi for StatoilHydro. Tjæresandvalget er feil, og det er statens ansvar å hindre Statoil å gjøre slike veivalg. Staten burde plassert penger i de selskapene og sektorene som kan løse klima- og miljøproblemene, ikke i selskaper som bidrar til å forsterke krisen.

Ekspansjon og menneskerettigheter

Raftoprisvinner kritiserer Statoil

Oljetilgang har spilt en stadig viktigere geopolitisk rolle og har ført til konflikter rundt om i verden for kontroll av energiressursene. Det har blitt dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken var å fange Osama bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i Det kaspiske hav og Sentral-Asia, samt benytte seg av Afghanistans geostrategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak.

Men Det kaspiske hav har også blitt en viktig inntektskilde til Oljefondet, og Norges regjering gir full støtte til Statoils investeringer i regionen. Dette mens FN og andre menneskerettighetsorganiasjoner fordømmer de massive menneskerettighetsbruddene i landene og for regimenes totale fravær av ytringsfrihet.

Statoil er engasjert i oljeleting og produksjon mange steder i verden. Selskapet, som i flere tilfeller har blitt anklagd og tiltalt for korrupsjon (deriblant i Horton-saken hvor Statoil inngikk forlik etter å ha innrømmet at selskapet betalte bestikkelser), står blant annet tungt i Aserbajdsjan, hvor presidenten Ilham Alijev styrer med jernhånd og hvor all opposisjon er undertrykt, og i Turkmenistan, hvor Gurbanguly Berdymukhammedov, blir beskyldt for korrupsjon og mange grove brudd på menneskerettighettene.

Statoil blir blant annet kritisert for å ikke ta ansvar av Helsingforskomiteen og Raftoprisvinner Malahat Nasibova, som da hun i fjor var i Norge for å motta Raftoprisen for sin kamp for ytringsfriheten kritiserte Statoil, som hun mener bidrar til å legitimere Alijevs overgrep mot egen befolkning:

”Norge har satt fokus på etikk i forvaltningen av pengene dere har i Oljefondet. Da kan dere ikke la vær å sette det samme kritiske søkelyset på hvordan oljepengene, som fyller opp dette fondet, tjenes inn. I Aserbajdsjan er det mye snakk om den norske modellen, og hvordan Norge har klart å bruke oljepengene til å bygge en demokratisk velferdsstat. Norge ligger helt i toppen på internasjonal statistikk om levekår. Norge trekkes derfor ofte fram som et forbilde. Vi føler at Norge, gjennom Statoil, ikke lever opp til denne visjonen.”

Statoil har i likhet med andre oljeselskaper styrket det sittende regime ved at de har sørget for økte inntekter til det aseriske diktaturet. På spørsmål fra NRK om Alijev opplevde at Statoil forsøkte å presse på for å stoppe brudd på menneskerettighetene i landet svarte diktatoren følgende: ”Press fra Norge? Hvorfor skulle jeg oppleve press fra Norge? Tror du Norge er i en posisjon til å presse meg?”

Statoil hevder på sin side at beskyttelse av menneskerettighetene utenfor deres egen virksomhet er myndighetenes oppgave. ”Vi mener at det ikke er vår oppgave å gå til presidenten å fortelle ham hvordan han skal styre landet”, sa Kai Nielsen i Statoil.

Oljefondets etikk

Oljefondet – Hva nå?

Statens pensjonsfond – Utland, også kalt Oljefondet, eier 1 prosent av verdens aksjer, og har enorme milliardverdier i noen av verdens største selskaper.  På slutten av 2009 var markedsverdien av oljefondet på 2640 milliarder kroner.

I forbindelse med finanskrisen sank verdien av oljefondet med 633 milliarder kroner i 2008. Mange fryktet at det ville ta 10-20 år å tjene inn igjen pengene, men i sin årsrapport for 2009 kunne Oljefondet fortelle om “det beste året i fondets historie.” Det hadde en avkastning på 613 milliarder kroner, noe som tilsvarer like mye som OECD-landenes samlede bistandsoverføringer i 2007 eller en femdel av utenlandske direkteinvesteringer i utviklingsland i 2007 før finanskrisen.

“Noen ganger er det grunn til å stoppe opp og bare glede seg”, skrev Dagens Næringsliv på lederplass. Men det at enorme summer tapes og vinnes avspeiler en enormt ubalansert og sårbar verdensøkonomi, som rammer de aller fattigste, både som enkeltpersoner og som nasjoner, aller hardest. I tillegg kommer at det slettes ikke er sikkert at man får tilbake pengene under neste finanskrise, som mest sannsynlig ikke trenger å vente særlig lenge på seg ettersom våre ledere tydeligvis ikke er i stand til å tenke seg et alternativt økonomisk system. Vil investeringene da forsvinne som dugg for sol? Og hvilken rett har Norge egentlig til å sitte på et slikt fond? Penger tjent på at vi tilfeldigvis har olje.

Det nåværende regelverket for fondets aksjekjøp sier at kjøp ikke skal bidra til “uakseptabel risiko for medvirkning miljøødeleggelser, grov korrupsjon eller andre grove brudd på menneskerettighetene.” Men på tross av dette vant Oljefondet organisasjonen Framtiden i våre henders kåring av årets etikkversting i 2009.

I en rapport for ForUM i januar konkluderte Mark Curtis bl.a.: “Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har riktignok etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet. Oljefondet er dessuten ikke nevneverdig mer etisk enn en rekke andre investeringsfond.”

En ny strategi for ansvarlig forvaltning ble lagt fram sist uke, men Norwatch og andre er kritiske til etikken og i Stortinget forrige uke kalte SVs Lars Egeland retningslinjene for “et slags regelverk for minimumsetikk” og sa bl.a.: “Oljefondet i dag opererer på kapitalismens premisser. Vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi syns er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk.”

Norwatch, som kalte tittelen på en pressemelding “Kanonår for Oljefondet i tabu-land” skriver bl.a.: “Oljefondet tjente i 2009 mer enn noensinne, og har økt kraftig sine investeringer i tabuland. Investeringene i aktiviteter som styrker militærdiktaturet Burma og Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara har økt med hele 42,5 prosent fra 19 til 27,1 milliarder kroner, viser Norwatchs beregninger.”

Oljefondet fortsetter å investere i tømmerselskaper og andre regnskogsverstinger, sier Regnskogsfondets Lars Løvold , mens lederne i Den norske Burmakomité, FIVH og Kirkens Nødhjelp i en felles kronikk i Dagsavisen sist uke skrev: “Total er medansvarlig for drap, tvangsarbeid og tvangsflytting i Burma, i motsetning til hva Etikkrådet konkluderte med for få år siden. Den norske Burmakomité mener Pensjonsfondet må trekke seg ut av Total.”

Ifølge Aftenposten: “Dine penger investeres i forurensing, diktaturer og genmodifiserte frø.” Avisen gjentok sin appell til leserne om å rapportere om tvilsomme investeringer.

Norges klimaforpliktelser

Men på tross av at Statoil etterhvert har blitt kjent for å bryte både de skrevne og uskrevne etiske reglene for akseptabel oppførsel er det få av selskapets investeringer som er så kontroversielle som tjæresandprosjektet i Canada.

”Det er verdens skitneste form for oljeutvinning. Det er dyrt, miljøskadelig og gir potensielt store erstatningskrav i framtiden. Olje fra tjæresand er den ressursen verden ikke har råd til å utvinne”, sier Truls Gulowsen i Greenpeace. Det er latterlig at store eierposter forvaltes av byråkrater som ikke har mandat til å gjøre annet enn å håpe på størst mulig profitt fra selskapenes aktivitet.

Jesse Tungilik fra Nunavut-provinsen i Nord-Canada hadde som aktivist reist til klimatoppmøtet i København for der å skape oppmerksomhet om klimaforandringene på Arktis og å kreve handling fra verdens toppledere. ”Problemet er at vi føler oss alene. Vi har ikke tilstrekkelig støtte fra den canadiske regjeringen. Vi har bruk for økonomisk støtte. Vi mangler penger til å forberede innbyggerne i de mindre samfunnene vedrørende kunnskap og infrastruktur. Problemet er imidlertid at ingen arbeider med praktiske løsninger.”

Tungilik vil eksempelvis ha den canadiske regjeringen til å stanse sin utvinning av tjæresand, som han hevder ”er et av de mest ødeleggende projekter på Jorden” og som ”ville ha vært en god start for den canadiske regjeringen.”

Den amerikanske klimaforskeren James Hansen, som leder NASAs Goddard Institute og er kalt klimatrusselens bestefar, vant årets Sofiepris, en pris opprettet i 1997 av forfatteren Jostein Gaarder og Siri Dannevig og som deles ut for å inspirere personer som arbeider for en bærekraftig fremtid. Dette for sin nøkkelrolle i å øke forståelsen av menneskeskapte klimaedringer.

Hansen er krystallklar på at klimaedringene er menneskeskapte og mener politikerne bruker klimadebatten som skalkeskjul for å la være å handle. Ifølge ham sier ledere i land som USA og Norge de riktige tingene, “men fortsetter å øke utvinning av kull samtidig som Norge kaster seg over tjæresanden i Canada.“

Et spørsmål om demokrati

For å sette en stopper for planene om utvinning av tjæresand gikk Greenpeace inn som aksjonær i det statlige selskapet. På Statoils generalforsamling våren 2009 kom organisasjonen med forslag om at selskapet skulle trekke seg ut av prosjektet. Flere aksjonærer, deriblant Storebrand, den norske og den svenske kirken, svenske SPP, svenske 7:e AP fonden, Folksam og KPA sa de ville støtte forslaget. Det var uklart hva DnB Nor, Nordea og amerikanske fond som JP Morgan ville stemme, men slaget var tapt for Greenpeace. Dette på grunn av at embedsmenn fra Olje- og energidepartementet og den norske stat, som har 67 % av stemmene (mars 2009) og dermed har aksjemajoritet, stemte mot, noe som effektivt blokkerte forslaget.

Ifølge leder for ansvarlig eierskap i Folksam, Carina Lundberg Markov, hadde ikke Statoil fulgt opp sine egne løfter. ”Vi har ikke sett noe konkret resultat av vår dialog med Statoil om å gjøre utvinningen på en miljømessig god måte. I stedet har de planlagt et prosjekt som er veldig energikrevende og en stor belastning for miljøet. Når Greenpeace kom med denne resolusjonen, mente vi det var en god måte for oss å legge press på StatoilHydro”, sa Lundberg Markov.

Men regjeringen var splittet i saken. Miljøvernminister Erik Solheim hadde tidligere uttalt seg kritisk til oljeutvinning fra tjæresand, men på tross av dette stanset de rødgrønne regjeringspartiene et forslag fra Kristelig Folkeparti om å få til en hastedebatt i Stortinget om saken. Statssekretær Robin Kåss i Olje- og energidepartementet sa han ikke så det som statens ansvar å gripe inn overfor Statoil.

Staten representerer det norske folk. Hver nordmann eier Statoil-aksjer for over 65.000 kroner med dagens aksjekurs. Klimakonsekvensene av fortsatt satsning på tjæresand undergraver derfor norske klimamål og truer klodens klima. Gjennom Statoil er det norske folk dermed direkte engasjert i et prosjekt som truer miljø og klima lokalt og globalt. Hvis Norge eller Statoil mener alvor med begrepet bærekraftig energi har vi ingenting i tjæresandområdet å gjøre.

Staten representerer det norske folk. Hver nordmann eier Statoil-aksjer for over 65.000 kroner med dagens aksjekurs. Klimakonsekvensene av fortsatt satsning på tjæresand undergraver derfor norske klimamål og truer klodens klima. Gjennom Statoil er det norske folk dermed direkte engasjert i et prosjekt som truer miljø og klima lokalt og globalt. Hvis Norge eller Statoil mener alvor med begrepet bærekraftig energi har vi ingenting i tjæresandområdet å gjøre.

“Når regjeringen ikke lenger representerer våre interesser eller følger våre moralske normer har vi et ansvar for å si i fra”, slår generalsekretær Rasmus Hansson i WWF Norge fast. “Norge kan ikke eksportere klimakrisen til Canada og samtidig kalle seg en klimaleder”, hevder Jessica Wilson fra Canada, som vil være i Norge frem til Statoils generalforsamling i mai. Hun hevder det kanadiske miljøregelverket ikke fungerer og at utvinningen av tjæresand fører til enorme sosiale og helseproblemer.

Det blir under Statoils generalforsamling den 19. mai 2010 på nytt en mulighet for alle som har aksjer i Statoil til å vise ansvar. World Wildlife Fund (WWF) Norge og Greenpeace har lansert kampanjen Vi eier Statoil og vil på nytt foreslå at selskapet trekker seg ut av tjæresandutvinning i Canada.

Det er Olje- og energidepartementet som forvalter statens eierskap i selskapet. Organisasjonene ber derfor nå Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen om å støtte forslaget. Den norske regjeringen må opptre som en aktiv forvalter av majoritetsposten i Statoil, respektere det norske folks ønsker og stemme for forslaget om å holde seg unna tjæresand.

Konklusjon

Den økonomiske globaliseringen slik den foregår i dag, samt konsekvensene av den nyliberalistiske politikken som dominerer i den økonomiske og politiske sfæren, har en rekke negative konsekvenser. Det sterke presset om liberalisering, frihandel og privatisering som nyliberalismen fremmer er ikke en nødvendig, naturlig utvikling alle land må tilpasse seg.

Fra 1980-tallet, da oljeinvesteringene begynte å gi avkastning, har det skjedd en rask utvikling med sentralisering av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra de norske selskapers side. De norske kapitalistene sikter mot det globale markedet, tar del i det globale utbyttingskappløpet og utnytter rått de nasjonale ressursene til slike formål. Samtidig legges Norge åpent for den internasjonale storkapitalen.

Dagens markedsliberalisering og globalisering innebærer oppheving av tollbarrierer og åpen frihandel. Hele basisen for markedsliberalisme som tyngdepunktet i norsk politikk er at produksjon skjer der det er mest lønnsomt. Det vil som regel lønne seg rent økonomisk å flagge ut til skatteparadiser og områder med mindre lønnskostnader og miljøkrav.

Det er suksessen i Norge som gjør selskapene ivrige på å maksimere profitt i enda større grad. Store selskaper har evnen til å omstille seg. Deres sterke posisjon gjør utflagging lettere, ikke vanskeligere. Styrene krever mer penger. De vil ha mer tilbake for mindre arbeid, samt lavere miljøkrav. Det er lenge siden nøysomhet og sosialt ansvar sto på dagsordenen. Når Norges Bank kan flagge ut pengeproduksjonen, hvorfor skal ikke andre? Men Norge må innse at vi gjennom å utflagge i et globalt marked er i ferd med å utkonkurrere oss selv og at et alternativt økonomisk system er nødvendig.

Attac har et mål om en annen globalisering, og er selv en pådriver gjennom å globalisere kampen for en annen verden og en alternativ politikk til den nyliberalistiske. Attac ønsker en globalisering som setter menneskelige hensyn foran økonomiske interesser. En annen verden er mulig!

Posted in Økonomi, Klima og miljø, Menneskerettigheter, Norge | Leave a Comment »

Klimanasjonen Norges Akilles

Posted by Fredsvenn den april 24, 2010

Tjæresand i Canada

Tjæresand: en kilde til olje som planeten ikke har råd til

Vi eier Statoil: Dropp tjæresand, redd klimaet!

Raftoprisvinner kritiserer Statoil

Malahat Nasibova og Nakhitsjevan

Verdens største gjenværende oljeforekomst ligger ikke i Irak eller Saudi-Arabia, men i Canada. Problemet er kun at dette er svært skitten olje, og å utvinne den har enorme miljømessige konsekvenser.

Tjæresand, som man ikke minst finner i land som Canada, Venezuela og Saudi-Arabia er en blanding av petroleum i nesten fast form. Det er en svart, klebrig sand som inneholder noe få prosent lavgradert olje. Utvinningsprosessen har mer karakter av gruvedrift enn oljeutvinning, og krever bl. a. store energimengder til oppvarming for å gjøre stoffet håndterbart.

Utvinning av tjæresand, av mange betegnet som verdens skitneste olje, er skadelig både for natur og mennesker. Utvinning og oppgradering av tjæresanden til råolje er ekstremt energikrevende og fører til store utslipp av drivhusgassen CO2. For Statoils del snakker man 15 ganger høyere utslipp per fat olje enn selskapets gjennomsnitt på norsk sokkel. Sammenlignet med Statoils produksjon i Nordsjøen vil det forbrukes omtrent 10 ganger mer energi for å lage en liter bensin fra tjæresand.

Utvinningen fører også til store mengder sur nedbør, forurensning av luft og vann, fragmentering og ødelegging av våtmarker og skog og store mengder giftig avfall. I tillegg fører utvinningen til at den lokale urbefolkningen ikke får praktisert sin grunnlovsfestede rett til å leve på tradisjonelt vis, av fangst, jakt og fiske. På toppen av dette blir det frigitt enorme mengder fossile ressurser som jorden ikke vil tåle at vi forbrenner.

Kostnaden ved å utvinne olje fra sanden har inntil nylig vært vesentlig ulønnsom, men ettersom den beste oljen brukes opp må vi ty til stadig dårligere varianter. Dette er en utvikling som fyrer opp under den drivhuseffekten som allerede er i ferd med å ta knekken på jordas økosystemer. Utvinningen av olje fra tjæresand i det nordlige Alberta, Canada, er et eksempel på dette. Kostnadsnivået for olje fra tjæresand krever at oljeprisen er over 80 dollar fatet for at dette skal ha noen lønnsomhet. Ved den senere økningen i oljeprisen  har lønnsomheten forbedret seg dramatisk.

I 2007 investerte StatoilHydro 12 milliarder for rettighetene til å utvinne tjæresand i et 1.100 km2 stort villmarksområde i Alberta, Canada, som tilsvarer et område på størrelse med Jotunheimen nasjonalpark. De kjøpte da opp selskapet North American Oil Sands Corporation (NAOSC), som står for en av minst åtte større satsinger i området. NAOSC planlegger å starte et anlegg for produksjon av 10.000 fat olje per dag i slutten av 2009, med en mulig opptrapping til 200.000 fat olje per dag i 2020.

Ifølge Greenpeace bør StatoilHydro bruke sin innovasjonskraft på noe mer fremtidsrettet enn å dampkoke olje ut av canadisk villmark. “StatoilHydros planer for utvinning av olje fra tjæresand skiller seg ikke vesentlig fra andre selskapers planer, og vil medføre både store klimagassutslipp og miljøødeleggelser. I en tid der verden trenger bærekraftige energiløsninger mener vi at utvinning av tjæresand er å gå baklengs inn i fremtiden.”

Støtte til diktaturer

Statoil er engasjert i oljeleting og produksjon mange steder i verden. Selskapet, som i flere tilfeller har blitt anklagd og tiltalt for korrupsjon (deriblant i Horton-saken hvor Statoil inngikk forlik etter å ha innrømmet at selskapet betalte bestikkelser), står blant annet tungt i Aserbajdsjan, hvor presidenten Ilham Alijev styrer med jernhånd og hvor all opposisjon er undertrykt, og i Turkmenistan, hvor Gurbanguly Berdymukhammedov, blir beskyldt for korrupsjon og mange grove brudd på menneskerettighettene.

Berdymukhammedov tok over som president etter Saparmurat Nijazov, som tok tilnavnet Turkmenbasji som betyr Leder for alle turkmenere akkurat som Ataturk gjorde i Tyrkia og utnevnte seg selv som ”president for livstid” i 1999. Nijazov styrte landet diktatorisk frem til sin død i 2006.

Oljetilgang har spilt en stadig viktigere geopolitisk rolle og har ført til konflikter i Sørvest-Asia, Sentral-Asia, Sør-Amerika og Nord-Afrika for kontroll av energiressursene. Det har blitt dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken var å fange Osama bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i Det kaspiske hav og Sentral-Asia, samt benytte seg av Afghanistans geostrategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak.

Men Det kaspiske hav har også blitt en viktig inntektskilde til Oljefondet, og Norges regjering gir full støtte til StatoilHydros investeringer i regionen. Dette mens FN og andre menneskerettighetsorganiasjoner fordømmer de massive menneskerettighetsbruddene i landene og for regimenes totale fravær av ytringsfrihet.

StatoilHydro blir blant annet kritisert for å ikke ta ansvar av Helsingforskomiteen og Raftoprisvinner Malahat Nasibova, som da hun i fjor var i Norge for å motta Raftoprisen for sin kamp for ytringsfriheten kritiserte Statoil, som hun mener bidrar til å legitimere Alijevs overgrep mot egen befolkning:

”Norge har satt fokus på etikk i forvaltningen av pengene dere har i Oljefondet. Da kan dere ikke la vær å sette det samme kritiske søkelyset på hvordan oljepengene, som fyller opp dette fondet, tjenes inn. I Aserbajdsjan er det mye snakk om den norske modellen, og hvordan Norge har klart å bruke oljepengene til å bygge en demokratisk velferdsstat. Norge ligger helt i toppen på internasjonal statistikk om levekår. Derfor trekkes ofte Norge fram som et forbilde. Vi føler at Norge gjennom Statoil ikke lever opp til denne visjonen.”

StatoilHydro har i likhet med andre oljeselskaper styrket det sittende regime ved at de har sørget for økte inntekter til det aseriske diktaturet. På spørsmål fra NRK om Alijev opplevde at Statoil forsøkte å presse på for å stoppe brudd på menneskerettighetene i landet svarte diktatoren følgende: ”Press fra Norge? Hvorfor skulle jeg oppleve press fra Norge? Tror du Norge er i en posisjon til å presse meg?”

StatoilHydro hevder på sin side at beskyttelse av menneskerettighetene utenfor deres egen virksomhet er myndighetenes oppgave. ”Vi mener at det ikke er vår oppgave å gå til presidenten å fortelle ham hvordan han skal styre landet”, sa Kai Nielsen i Statoil.

Det er nå det gjelder

Men på tross av at StatoilHydro etterhvert har blitt kjent for å bryte både de skrevne og uskrevne etiske reglene for akseptabel oppførsel er det få av selskapets investeringer som er så kontroversielle som tjæresandprosjektet i Canada.

Canadas ratifikasjon av Kyotoprotokollen innebar en forpliktelse om å redusere nasjonale utslipp med 6 % fra basisåret 1990. I 2002 hadde istedet Canadas totale drivhusgassutslipp økt med 24 % siden 1990, og i 2006 erklærte regjeringen at den forpliktende utslippsreduksjonen ikke var oppnåelig. Landet var ved klimakonferansen i 2007 og under de nylig aholdte klimaforhandlingene i København en viktig medspiller for USAs forsøk på å hindre en forpliktende videreføring av Kyotoprotokollen. Tjæresandforekomstene var en avgjørende faktor.

Da StatoilHydro kjøpte seg inn i Canada-prosjektet i 2007 gikk Greenpeace inn som aksjonær i det statlige selskapet med hensikt om å sette en stopper for planene. På StatoilHydros generalforsamling våren 2009 kom organisasjonen med forslag om at selskapet skulle trekke seg ut av canadisk tjæresand. Flere aksjonærer, deriblant Storebrand, den norske og den svenske kirken, svenske SPP, svenske 7:e AP fonden, Folksam og KPA sa de ville støtte forslaget. Det var uklart hva DnB Nor, Nordea og amerikanske fond som JP Morgan ville stemme, men slaget var tapt for Greenpeace. Dette på grunn av at embedsmenn fra Olje- og energidepartementet og den norske stat, som har 67 % av stemmene (mars 2009) og dermed har aksjemajoritet, stemte mot, noe som effektivt blokkerte forslaget.

Ifølge leder for ansvarlig eierskap i Folksam, Carina Lundberg Markov, hadde ikke StatoilHydro fulgt opp sine egne løfter. ”Vi har ikke sett noe konkret resultat av vår dialog med StatoilHydro om å gjøre utvinningen på en miljømessig god måte. I stedet har de planlagt et prosjekt som er veldig energikrevende og en stor belastning for miljøet. Når Greenpeace kom med denne resolusjonen, mente vi det var en god måte for oss å legge press på StatoilHydro”, sa Lundberg Markov.

Men regjeringen var splittet i saken. Miljøvernminister Erik Solheim hadde tidligere uttalt seg kritisk til oljeutvinning fra tjæresand, men på tross av dette stanset de rødgrønne regjeringspartiene et forslag fra Kristelig Folkeparti om å få til en hastedebatt i Stortinget om saken. Statssekretær Robin Kåss i Olje- og energidepartementet sa han ikke så det som statens ansvar å gripe inn overfor StatoilHydro. Ifølge Kåss er klimagassutslipp i Kanada de kanadiske myndigheters ansvar. Norge skal kun legge press på andre demokratiske land via internasjonale klimaavtaler. Men hvis ikke en eier kan si noe om strategier, hva er da vitsen med å være eier? Tjæresand er en del av en viktig strategi for StatoilHydro. Tjæresandvalget er feil, og det er statens ansvar å påse at Statoil ikke gjør sånne veivalg.

”Den norske stat har gjort mange klimaresulosjoner i andre selskaper de siste årene, hvorfor kan vi ikke gjøre det i selskapet der vi er største eier? Det er en gigantisk ansvarsfraskrivelse å forsøke å late som man tror at Kyotoprotokollen alene kan løse klimaproblemene. Når man sier én ting internasjonalt gjennom klimaforhandlinger og stemmegivning i internasjonale selskaper og noe helt annet gjennom manglende styring av StatoilHydro, mister Norge klimatroverdighet. Mange klimabevisste nordmenn mister lysten til å gjøre klimatiltak når ikke staten kan følge opp ordene med handling”, sier Truls Gulowsen i Greenpeace.

Jesse Tungilik fra Nunavut-provinsen i Nord-Canada hadde som aktivist reist til klimatoppmøtet i København for der å skape oppmerksomhet om klimaforandringene på Arktis og å kreve handling fra verdens toppledere. ”Problemet er at vi føler oss alene. Vi har ikke tilstrekkelig støtte fra den canadiske regjeringen. Vi har bruk for økonomisk støtte. Vi mangler penger til å forberede innbyggerne i de mindre samfunnene vedrørende kunnskap og infrastruktur. Problemet er imidlertid at ingen arbeider med praktiske løsninger.” Han vil eksempelvis ha den canadiske regjeringen til å stanse sin utvinning av tjæresand, som han hevder ”er et av de mest ødeleggende projekter på Jorden” og som ”ville ha vært en god start for den canadiske regjeringen.”

Veien videre

I år blir det igjen en mulighet for alle som har aksjer i StatoilHydro til å vise ansvar. World Wildlife Fund (WWF) Norge og Greenpeace har lansert kampanjen Vi eier Statoil og vil på nytt foreslå at StatoilHydro trekker seg ut av tjæresandutvinning i Canada under StatoilHydros generalforsamling den 19. mai 2010. Forslaget som i år skal diskuteres over og stemmes om er følgende:

“Statoil bør trekke seg ut av tjæresandaktiviteter i Canada på grunn av skadelige klima-, miljø- og sosiale konsekvenser. Investeringen i tjæresand er ikke i tråd med de internasjonale målsetningene om at temperaturen på verdensbasis ikke må øke med mer enn 2°C. Utvinning av tjæresand er et strategisk veivalg, som ikke er forenlig med Statoils retningslinjer for bærekraftig utvikling og miljø. Statoil bør gå foran som et godt eksempel og trekke seg ut av videre aktiviteter i tjæresand.”

Den norske stat eier 67 prosent i StatoilHydro og har dermed i aksjemajoritet i StatoilHydro. Det er Olje- og energidepartementet som forvalter statens eierskap i selskapet. WWF Norge og Greenpeace ber derfor nå Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen om å støtte forslaget.

“Utvinning av tjæresand i Alberta, Canada verken er eller kommer til å bli miljømessig bærekraftig. Dette gjelder både den lokale miljøbelastningen i et område på størrelse med Sør-Norge, og de globale konsekvensene i form av økte utslipp av klimagasser. StatoilHydro må derfor vise lederskap, og respektere både internasjonale forhandlinger i FN-regi og norske tverrpolitiske prinsipper og trekke seg ut av tjæresand”, skriver WWF Norge.

Den amerikanske klimaforskeren James Hansen, som leder NASAs Goddard Institute og er kalt klimatrusselens bestefar, vant årets Sofiepris, en pris opprettet i 1997 av forfatteren Jostein Gaarder og Siri Dannevig og som deles ut for å inspirere personer som arbeider for en bærekraftig fremtid. Dette for sin nøkkelrolle i å øke forståelsen av menneskeskapte klimaedringer. Han er krystallklar på at klimaedringene er menneskeskapte og mener politikerne bruker klimadebatten som skalkeskjul for å la være å handle. Ifølge ham sier ledere i land som USA og Norge de riktige tingene, “men fortsetter å øke utvinning av kull samtidig som Norge kaster seg over tjæresanden i Canada.“

”Det er verdens skitneste form for oljeutvinning. Det er dyrt, miljøskadelig og gir potensielt store erstatningskrav i framtiden. Olje fra tjæresand er den ressursen verden ikke har råd til å utvinne”, sier Truls Gulowsen i Greenpeace.

Staten representerer det norske folk. Hver nordmann eier StatoilHydro-aksjer for over 65.000 kroner med dagens aksjekurs. Klimakonsekvensene av fortsatt satsning på tjæresand undergraver derfor norske klimamål og truer klodens klima. Gjennom StatoilHydro er det norske folk dermed direkte engasjert i et prosjekt som truer miljø og klima lokalt og globalt. Hvis Norge eller StatoilHydro mener alvor med begrepet bærekraftig energi har vi ingenting i tjæresandområdet å gjøre.

“Når regjeringen ikke lenger representerer våre interesser eller følger våre moralske normer har vi et ansvar for å si i fra”, slår generalsekretær Rasmus Hansson i WWF Norge fast. “Norge kan ikke eksportere klimakrisen til Canada og samtidig kalle seg en klimaleder”, hevder Jessica Wilson fra Canada, som vil være i Norge frem til StatoilHydros generalforsamling i mai. Hun hevder det kanadiske miljøregelverket ikke fungerer og at utvinningen av tjæresand fører til enorme sosiale og helseproblemer.

Den norske regjeringen må nå opptre som en aktiv forvalter av majoritetsposten i StatoilHydro, respektere det norske folks ønsker og stemme for forslaget om å holde seg unna tjæresand!

Åpent seminar

FN-sambandet og Oslo dokumentarkino inviterer til film og diskusjon på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, tirsdag den 27. april kl. 19.00-21.00.

Inngang: 80 kroner

Innledere:

Helge Ryggvik (forsker og forfatter, Universitetet i Oslo)
Line Henriette Hjemdal (Energi og miljøkomiteen i Stortinget, KrF)
Truls Gulowsen (leder Greenpeace Norge)

-Hva er de miljømessige konsekvensene av oljesandprosjektet?
-Hvorfor vil Statoil bruke så enorme ressurser på et prosjekt som er så kontroversielt?
-Burde regjeringen gripe inn i Statoils strategiske beslutning om å investere i oljeutvinning i Canadas oljesand?

Program:

18.00 Billettsalget starter
19.00 Diskusjon
20.15 Film: Petropolis til ca. 21.00

Petropolis:

Filmet først og fremst fra et helikopter gir Peter Mettlers film Petropolis: Aerial Perspectives on the Alberta Tar Sands et perspektiv på verdens største industrielle, finans- og energiprosjekt.

Posted in Klima og miljø, Konferanser, Norge | 1 Comment »

Oljefondet – Hva nå?

Posted by Fredsvenn den april 21, 2010

https://i0.wp.com/gfx.dagbladet.no/dinside/2004/08/23/oljefondet.jpg

https://i1.wp.com/gfx.dagbladet.no/pub/artikkel/4/42/420/420631/penger.jpg

Statens pensjonsfond – Utland, også kalt Oljefondet, eier 1 prosent av verdens aksjer, og har enorme milliardverdier i noen av verdens største selskaper.  På slutten av 2009 var markedsverdien av oljefondet på 2640 milliarder kroner.

Oljefondet har gamblet med mange milliarder i amerikanske banker og finansinstitusjoner. Det har gått fryktelig dårlig. Alt om Oljefondets gambling med flere hundre milliarder kroner i alt fra banker til olje, kosmetikk, kull, kasino, gull og annet tull her:

Alt om Oljefondets gambling på børsene og Oljefondets milliardhevn

Oljefondet hadde i fjor sitt beste år noensinne. Etter et tap på 633 milliarder kroner i 2008 på grunn av finanskrisen kunne Oljefondet i sin årsrapport for 2009 sist uke fortelle om “det beste året i fondets historie.” Det hadde en avkastning på 613 milliarder kroner – like mye som OECD-landenes samlede bistandsoverføringer i 2007 eller en femdel av utenlandske direkteinvesteringer i utviklingsland i 2007 – før finanskrisen.

“Noen ganger er det grunn til å stoppe opp og bare glede seg”, skrev Dagens Næringsliv på lederplass. Etter et tap på 633 milliarder kroner i 2008 på grunn av finanskrisen kunne Statens pensjonsfond utland i sin årsrapport for 2009 sist uke fortelle om “det les mer beste året i fondets historie”:

“Kursoppgangen i de internasjonale finansmarkedene ga den høyeste årsavkastningen noensinne for Statens pensjonsfond utland i 2009. Fondet fikk en avkastning på 25,6 prosent, tilsvarende 613 milliarder kroner, og en meravkastning på 4,1 prosentpoeng.”

Som man ser så er det enorme summer som tapes og vinnes, noe som avspeiler en enormt ubalansert og sårbar verdensøkonomi, som rammer de aller fattigste, både som enkeltpersoner og som nasjoner, aller hardest. For Oljefondet kan man si at man har fått tilbake de pengene man har investert, men hva vil skje under neste finanskrise, som mest sannsynlig ikke trenger å vente særlig lenge på seg. Vil investeringene da forsvinne som dugg for sol? Og hvilken rett har Norge egentlig til å sitte på et slikt fond? Penger tjent på at vi tilfeldigvis har olje.

https://i0.wp.com/neatorama.cachefly.net/images/2008-10/stock-market-the-ride.jpg


I sin årsrapport skriver Oljefondet at fondet i henhold til referanseporteføljens strategiske vekter skal plassere 50 prosent av sine aksjeinvesteringer i Europa, 35 prosent i Amerika og Afrika og 15 prosent i Asia og Oseania.  De tre største beholdningene er britiske selskaper. Den størset investeringen på London-børsen er i den britiske storbanken HSBC hvor fondet ved nyttår hadde plassert 22,4 milliarder kroner. Nummer to og tre på listen er oljeselskapene Royal Dutch og BP, med aksjebeholdninger på 19,0 og 18,4 milliarder kroner. “Ettersom oljeselskaper og finansinstitusjoner er blant verdens største selskaper, er de godt representert på listen over fondets største aksjebeholdninger målt i markedsverdi”, skriver oljefondet.

Av oljefondets ti største aksjeplasseringer er ingen av selskapene amerikanske selskaper, men om man ser på de største eksponeringene i obligasjonsmarkedet, hvor av statsobligasjoner utgjør 15 prosent av de samlede investeringene i Oljefondet, er det USA som troner på toppen. Oljefondet hadde ved nyttår plassert 107 milliarder kroner i amerikanske statsobligasjoner, noe som mer enn 40 milliarder kroner mer enn nummer to på listen. USA, Storbritannia, Japan, Tyskland, Frankrike og Italia var utstederne av fondets seks største obligasjonsbeholdninger ved utgangen av 2009.

Nasjonalstater er de største utstederne i obligasjonsmarkedene, og fondet vil normalt ha store beholdninger av statsgjeld. Kjøp av statsobligasjoner betyr i praksis at fondet låner ut penger til andre lands regjeringer. Da finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) nylig la fram stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond utland, inkluderte den klare instrukser om etiske retningslinjer. Johnsen, som tidligere mente at etiske retningslinjer på disse investeringene ville få en politisk overtone og at forholdet til land er noe utenrikspolitikken skal ivareta, kom nå med at Oljefondet ikke skal eie statsobligasjoner i land som er utsatt for FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak av stort omfang.

Det nåværende regelverket for fondets aksjekjøp sier at kjøp ikke skal bidra til “uakseptabel risiko for medvirkning miljøødeleggelser, grov korrupsjon eller andre grove brudd på menneskerettighetene.” Men på tross av dette vant Oljefondet organisasjonen Framtiden i våre henders kåring av årets etikkversting i 2009.

Det store spørsmålet bør ikke kun stilles overfor hvilke “minimale” etiske spilleregler vi følger foruten hva vi bør gjøre med pengene som kun lager stadig større problemer etter hvert som de hoper seg opp. Er det galskap å gi bort oljepengene? Noen vil kanskje hevde det. Men hva er mer sinnssykt enn at millioner av barn dør av fattigdom uten at vi gjør noe med det?

I boken «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige», som tar for seg tema som bistand, verdensøkonomi og pensjonsfondet, og tilhørende nettside http://www.oljefondettilbistand.com blir det argumentert for at vi bør gjøre pensjonsfondet om til et solidaritetsfond hvor pengene brukes på helse, utdanning, modernisering av jordbruket, utbygging av infrastruktur og andre utviklingsfremmende formål i fattige land.

“Jeg har skrevet boka for å få frem budskapet mitt om at bistand virker, at vi kan opprettholde en høy levestandard uten oljepengene og at vi kan utrette mye for verdens fattige ved å gi bort oljefondet – ikke for å tjene penger”, sier Tor Økland Barstad som er forfatter av boka og som står den tilhørende hjemmesiden.  Ifølge ham:

“Ved å bruke oljefondet på bistand kan vi hjelpe flere hundre millioner mennesker til økt levestand – enten det dreier seg om å få skolegang, få tilgang på rent vann, få nok mat, få bedre helsetilbud eller økt inntekt. Vi kan løfte flere titalls millioner mennesker opp av fattigdom og redde titalls millioner barn fra å dø. Alt dette kan vi få til uten at vi selv må gå noe særlig ned i levestandard.”

Han hevder at oljefondet burde brukes på:

1. Bistand: Støtte til utdanning, støtte til utbygging av infrastruktur, støtte til vaksinering, støtte til modernisering av jordbruket, mikrokreditt, helsebistand, ++. Ved å gi penger til de formene for bistand som vi vet virker og som allerede har gitt gode resultater, men som trenger mer støtte for å kunne skaleres opp, tror vi at vi kan utrette en positiv forskjell for verdens fattige.

2. Bekjempning av klimaendringene: Vi tror at den mest kostnadseffektive måten å gjøre dette på er å finansiere forskning på fornybar energi, miljøvennlig teknologi og noen av de mer kreative forslagene til å bekjempe global oppvarming.

3. Forskning: Ved å finansiere forskning på de teknologiene som vil drive den teknologiske veksten i fremtiden kan vi gi verden en gave som menneskeheten vil ha glede av for all fremtid.

“Vårt mandat som finansforvalter er ikke å utrydde fattigdommen i Afrika, men å forvalte penger slik at de gir høyest mulig avkastning,” sa Henrik Syse til Dagens Næringsliv lørdag 3. november 2007. Men miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og finansminister Kristin Halvorsen har åpnet en debatt vedrørende det å åpne for et mulig separat fond, som har mer eksplisitte politiske målsetninger.

Ifølge Christoffer Ringnes Klyve, utenlandssjef i Utviklingsfondet:

“Signalene de har gitt til nå, tyder på at det de først av alt ønsker seg, er et eget fond som kan investere i miljøvennlig teknologi. Dette er vel og bra, men bør ikke være den eneste ideen på bordet i denne diskusjonen. Et eventuelt nytt fond bør også ha et mandat om å bidra til bekjempelse av fattigdom, først og fremst fordi Norges tapping av petroleumsressurser fra Nordsjøen i dag bidrar til fattigdom andre steder i verden.”

Det var hard kamp før etiske retningslinjer for forvaltningen av fondet ble innført i 2004. Da EU-kommisjonens leder, José Manuel Barroso, for et par år siden betegnet det norske oljefondet som en “gullstandard” var det imidlertid ikke primært de etiske retningslinjene han hadde i tankene, men standardene for “innsyn, ledelse og ansvarlighet” og i en rapport for ForUM i januar konkluderte Mark Curtis bl.a.:

“Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har riktignok etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet. Oljefondet er dessuten ikke nevneverdig mer etisk enn en rekke andre investeringsfond.”

En ny strategi for ansvarlig forvaltning ble lagt fram sist uke, men Norwatch og andre er kritiske til etikken og i Stortinget forrige uke kalte SVs Lars Egeland retningslinjene for “et slags regelverk for minimumsetikk” og sa bl.a.:

“Oljefondet i dag opererer på kapitalismens premisser. Vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi syns er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk.”

Norwatch, som kalte tittelen på en pressemelding “Kanonår for Oljefondet i tabu-land” skriver bl.a.:

“Oljefondet tjente i 2009 mer enn noensinne, og har økt kraftig sine investeringer i tabuland. Investeringene i aktiviteter som styrker militærdiktaturet Burma og Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara har økt med hele 42,5 prosent fra 19 til 27,1 milliarder kroner, viser Norwatchs beregninger.”

“God avkastning over tid avhenger av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og sosial forstand”, skrev finansminister Sigbjørn Johnsen i Aftenposten. Han konkluderte:

“Et viktig mål for arbeidet med ansvarlige investeringer er å bidra til beste praksis på området. De nye grepene vi nå tar er helt i tråd med denne ambisjonen. Som langsiktig investor har vi påtatt oss et stort ansvar knyttet til å fremme bærekraftig utvikling på lang sikt. Vi er ydmyke overfor oppgaven og ser frem til debatt om disse viktige spørsmålene.”

“Dine penger investeres i forurensing, diktaturer og genmodifiserte frø”, rapporterer Aftenposten og gjentar sin appell til leserne om å rapportere om tvilsomme investeringer.

Oljefondet fortsetter å investere i tømmerselskaper og andre regnskogsverstinger, sier Regnskogsfondets Lars Løvold , mens lederne i Den norske Burmakomité, FIVH og Kirkens Nødhjelp i en felles kronikk i Dagsavisen sist uke skrev:

“Total er medansvarlig for drap, tvangsarbeid og tvangsflytting i Burma, i motsetning til hva Etikkrådet konkluderte med for få år siden. Den norske Burmakomité mener Pensjonsfondet må trekke seg ut av Total.”

Oljefondet til bistand!

Hvordan bruke oljefondet

Oljefondet – rekordvekst, men etisk?

Lag en ny bank! Oljefondet kan utkonkurrere Verdensbanken, Kina og Banco del Sur

Gutta som fikk oljeformuen i hendene

https://i1.wp.com/media.fvn.no/archive/00467/kielland468_467248a.jpg

https://i1.wp.com/twincities.indymedia.org/files/Anti%20Capitalist%20Bloc.JPG

Posted in Økonomi, Norge, Uncategorized | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

The American Dream? Leave It All Behind

Posted by Fredsvenn den april 19, 2010

Hvis banker er «for store tilå feile» – betyr det a resten av oss er i akkurat riktig størrelse? I dagens økonomi har det å gå konkurs blitt vanlig og det har blitt en ny type underklasse.  Debut musikkvideoen fra The Dalliance, Leave It All Behind, handler om det å gå konkurs i USA.

Lytt: HER

https://i0.wp.com/weblogs.hollanddoc.nl/bridgingthegap/files/2009/11/american-dream-is-over.jpg

Posted in Økonomi | Merket med: , | Leave a Comment »

Obama benekter folkemordet mot armenerne

Posted by Fredsvenn den april 18, 2010

Ved siden av holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig ble begrepet folkemord skapt av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin for å beskrive folkemordet på armenerne, som innen akademiske sirkler blir ansett for å være et av de første moderne folkemord ut fra den systematiske, organiserte måten hvor på drapene ble utført. Det er det nest meste studerte folkemordet etter holocaust.

Flere internasjonale organisasjoner slik som:

  • EU parlamentet
  • Europarådet
  • International Center for Transitional Justic
  • International Association of Genocide Scholars
  • World Council of Churches
  • Human Rights Association (Tyrkia)
  • European Alliance of YMCAs
  • Permanent Peoples’ Tribunal
  • Mercosur

Flere land slik som:

Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Kypros, Iran, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Tyskland, Ukraina, Uruguay, Vatikanet, Venezuela og Østerrike.

I 2007 lagde Elie Wiesel Foundation for Humanity et brev signert av 53 nobelprisvinnere som anerkjente Genocide Scholars konklusjon om at det utgjorde et folkemord.

Mens Storbritannia har nektet å anerkjenne folkemordet har Skottland, Wales og Nord Irland anderkjent det og i USA har hele 44 av 50 stater anerkjent folkemordet. I 2006 utstedte det franske parlament at man vile lage en lov som aktet å straffe en hver person som benektet folkemordet med opp til 5års fengsel og en bot på 45,000 euro. På tross av tyrkiske protester antok den franske nasjonforsamlingen en lov som gjorde det til en forbrytelse å benekte folkemordet.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen, hvor resolusjoner vedrørende anerkjennelse av folkemordet og Tyrkias ansvar har blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte “orientalister” som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne. Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, trakk på slutten av 2000 en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”Benekterne av Holocaust har et formål: Å forlenge nazismen og å vende tilbake til Nazi lovgivning. Ingen vil ha Ungtyrkerne tilbake og ingen vil gjeninnføre osmansk lov. Hva er det armenerne vil? Armenerne vil dra fordel av begge verdenene. På den ene siden taler de med stolthet om deres kamp mot den osmansk despotisme, mens de på den andre vil sammenligne deres tragedie med holocaustet mot jødene. Dette aksepterer jeg ikke. Jeg sier ikke at armenerne ikke led forferdelig, men jeg finner nok grunn for meg til å stanse deres forsøk på å bruke massakren til å forringe verdien av Holocaust og istedet forholde seg til det som en etnisk disputt.”

Den 19. januar 2008 erklærte den daværende amerikanske senatoren, nåværende president Barack Obama, at «To år siden kritiserte jeg statssekretæren for å ha sparket USAs ambassadør til Armenia, John Evans, etter at han med rette brukte begrepet «folkemord» for å beskrive Tyrkias slakt av tusener av armenere fra og med 1915. Jeg delte med statssekretær Rice min sterke overbevisning om at folkemordet på armenerne ikke er en påstand, en personlig mening eller et synspunkt, men heller et godt dokumentert fakta støttet av en overhvelmende mengde historiske bevis. Faktaene er unektelige. En offisiell politikk som ber diplomater om å fordreie historiske faktaene er en uholdbar politikk. Som senator vil jeg på det sterkeste støtte en utstedelse av en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne, og som president vil jeg anerkjenne folkemordet på armenerne.»

Den 24. april 2009 erklærte Obama «Jeg har kontinuerlig erklært mitt syn om det som foregikk i 1915, og mitt synspunkt vedrørende dette historiske faktum har ikke endret seg. Mitt mål forblir oppnåelsen av en utførlig, åpenhjertig og rettferdig anerkjennelse av faktaene.»

Utenrikskomiten i Representantenes hus i USA besluttet har nå for tredje gang i mars 2010, etter i det siste minuttet først å ha blitt advart av Obama administrasjonen om at det ville komme til å fiendtliggjøre Tyrkia, som er en av USAs nøkkelallierte, å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet. Et positivt vedtak ville ha tillatt resolusjonen å bli overveid av hele Kongressen.

Utenrikskomiteleder Howard Berman sa at Tyrkia er en «en lojal alliert av USA i en urolig region», men, som han sa «Ingenting rettferdiggjør det at Tyrkia fornekter realitetene rundt folkemordet mot armenerne.» Både demokratiske og republikanske lovgivere sa resolusjonen ville vise USAs lederskap vedrørende menneskerettigheter. Republikaner Dan Burton (R-Ind.), som stemte mot resolusjonen, sa han hadde sympati for de armenske ofrene, «Men vi er i det 21. århundrede. Vi har soldater i fielten. Vi risikerer å miste en operasjonsbase i Tyrkia.»

Utenriksminister Hillary Clinton, som hadde oppfordret Utenrikskomiteen om ikke å avholde stemmeangivningen ettersom dette ville fiendtliggjøre Tyrkia, erklærte deretter at «Obama administrasjonen på det sterkeste går imot resolusjonen som ble vedtatt og vil arbeide veldig hardt for å sikre at den ikke kommer til Kongressen.» Clinton anerkjente administrasjonens endring av synspunkt vedrørende denne saken og sa at forholdene har «endret seg på veldig betydelige måter.» Hennes beskjed ble understreket av sekretærassistent Phillip J. Crowley, som sa “lederskapet i Kongressen forstår vår posisjon og har tatt dette i betraktning da de har evaluert om noen videre handling vil bli utført.» Administrasjonen forsøkte med andre ord å stanse en resolusjon vedrørende folkemordet på tross av at dens kampanjelovnader om å erklære det.

En lignende skadekontroll ble gjort Bush administrasjonen, som forhindret den fra å nå parlamentet, i etterkant av at en folkemordsresolusjon trumfet igjennom i 2007. Amerikanske embedsfolk håpte også denne gangen at resolusjonen ennå en gang ville bli forhindret. Både Hillary Clinton, Barack Obama og den tyrkiske presidenten Abdullah Gül ba utenrikskomiteen om å droppe den annonserte avstemningen. Tyrkias utenriksminister truet med at forbindelsene til USA og Israel vil bli skadelidende om USA vedtok resolusjonen og i den offisielle tyrkiske uttalelsen het det seg at «resolusjonen anklager den tyrkiske nasjonen for en forbrytelse den ikke har begått.»

Men resolusjonen har bred støtte i representantenes hus hvor armenernes skjebne blir sammenlignet med jødenes lidelse under Holocaust. En ikke-bindende resolusjon, som ber Barack Obama om offentlig kalle det som foregikk for et folkemord og å sikre at amerikansk utenrikspolitikk reflekterer en forståelse av det, ble derfor vedtatt med 23 mot 22 stemmer.

Mens det forble uvisst hvilke skritt den tyrkiske regjeringen vil ta så vekket dens trusler og første reaksjon administrasjonens oppmerksomhet. Raskt etter at avstemningen var blitt holdt sa en tyrkisk regjeringsansatt at «kongressledere må forstå den dårlige innvirkningen enhver videregående handling ville ha på normaliseringen mellom Tyrkia og Armenia.» Saken er den at Tyrkia allerede på forhånd har skrinnlagt denne prossen, som kun blir brukt til å forlange innrømmelser fra Armenia og for å forsinke prosessen vedrørende anerkjennelse.

I 2007 ville kongressen i USA se om man skulle vedta en resolusjon, men bare timer før utenrikskomiteen skulle stemme over forslaget kom Bush-administrasjonen med en sterk oppfordring til å avvise forslaget. Med 27 mot 21 stemmer vedtok utenrikskomiteen resolusjonen, til tross for appeller fra president Bush, utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates om å la være.

«Moral må gå foran realpolitikk», sa den demokratiske kongressrepresentanten Adam Schiff som sto bak resolusjonen som vil stadfeste at massedrapene på armenere i 1915 var folkemord, mens Tyrkia så med ublide øyne på resolusjonen og truet med å straffe USA.

Ifølge Newsweek: «Anslaget passerte på tross av en lobbyinnsats fra den tyrkiske regjeringen, som leide en hær av K Street lobbyister for å bekjempe den. Gruppen inkluderte tidligere parlaments majoritetsleder Dick Gephardt, som da han var kongressmedlem hadde støttet folkemordsresolusjoner, men som skiftet side i mars da hans selskap signerte en kontrakt på 1.2 millioner dollar per år for å representere tyrkerne.»

Den armenske innsatsen ble styrket av kampanjebidrag: Annie Totah, leder av Armenian American Political Action Committee, fortalte Newsweek at hun hadde samlet in «hundretusener av dollar» for demokratiske kandidater og nylig blitt med i Hillary Clintons finanskomite. (Clinton var en av dem som støttet resolusjonen i Senatet.)

«Resolusjonen om folkemordet på armenerne er en test for det amerikanske demokrati. Den vil avdekke prioritiene til USA – gode forbindelser med Tyrkia eller den historske sannheten», sa det russiske statsdumamedlem, Konstantin Zatulin, på en nyhetskonferanse i Yerevan den 21. oktober 2007.

I etterkant av at Utenrikskomiten i Representantenes hus for tredje gang hadde besluttet å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet gikk Obama bort fra sin valgkampanjes lovnad om å arbeide for anerkjennelse av folkemordet og at de «utbredte dokumenterte faktaene» vil bli fult påminnet under hans tid som president.

Da Obama ble spurt om hans synspunkt hadde endret seg eller om han dempet dem i lys av den sårbare tyrkisk-armenske dialogen svarte han at han ikke er interesert i «vende disse forhandlingene den ene veien eller den andre ettersom de har nyttige diskusjoner. Jeg vil være så opmmuntrende som mulig rundt de forhandlingene, som beveger seg fremover og kan komme til å bære frukt veldig, veldig raskt. Hva jeg vil gjøre er å ikke fokusere på min mening akkurat nå, men heller fokusere på synspunktene til det tyrkiske og armenske folk. Hva jeg fortalte den tyrkiske presidenten er at jeg vil være så konstruktiv som mulig når det kommer til å bevege disse sakene raskt fremover. Jeg føler at de beveger seg raskt. Jeg vil, som USAs president, ikke foregripe noen mulige forordninger og annonseringer som kan bli gjort i nær fremtid.»

Som senatorer hadde både Obama, visepresident Biden og Clinton bedt det Hvite hus om å fordømme drapene på armenerne som folkemord, men administrasjonen behøver tyrkisk samarbeid på en reke punkter. Tyrkia har bidratt med soldater til koalisjonen i Afghanistan og tillatt bruken av en luftbase for å forsyne USAs styrker i Irak. Tyrkia har for tiden et roterende sete i Fns sikkerhetsråd og vil dermed også ha noe å si vedrørende sanksjoner mot sin nabo, Iran.

President Obama skuffet først armenerne i sin tale den 24. april 2009, da han ikke refererte til drapene som folkemord, men kun som en av de store grusomhetene i det 20. århundre, noe han heller ikke gjorde da han snakket til det tyrkiske parlament samme måned. I skarp kontrast brukte Obama ordet i sin kampanje. I sin 19. januar erklæring brukte han ordet hele 11 ganger. Den offisielle unnskyldningen er at det kan skade en viktig åpning mellom Armenia og Tyrkia, men det er ingenting som tyder på at den armenske regjeringen er bekymret om den potensielt negative konsekvens i deres bilaterale forhold over en resolusjon utstedt av et lovgivende organ i et tredje land. Det er langt mer sannsynlig at bekymringen gjelder at man ikke vil ødelegge samarbeidet med Tyrkia, som grenser til Iran, når det kommer til sanksjonene mot den islamske republikken.

Under oppløpet til folkemordsresolusjonen i 2007 lovet parlamentstaler Nancy Pelosi at hun ville tillate resolusjonen å bli stemt på. Med 226 støttespillere, noe som tilsvarer en overlegen majoritet, var det liten tvil om at den vile bli trumfet igjennom. Men som svar på Bush administrasjonens og republikanernes kongressledere om at det ville skade den “globale krigen mot teror,” brøt Pelosi med hennes lovnader og brukte hennes makt som taler til å forhindre en stemmeavgivelse av resolusjonen.

For mer info: Obama and the Denial of Genocide

Barack Obama sidesteps Armenian genocide row on trip to Turkey

Obama Declines to Call Armenian Deaths in World War I a ‘Genocide’

Over Turkish protests, House panel calls killing of Armenians ‘genocide’

Robert Fisk: Will Obama honour pledge on genocide of Armenians?

Obama against Armenian ‘genocide’ bill

Obama Breaks His Promise on the Armenian Genocide

House presses to stop Armenian genocide vote

ANCA Calls On Obama To Honor Armenian Genocide Recognition Pledge

Tekster:

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Folkemordet på armenerne

Bilder: Gå inn i din tid …

Dark forest in the mountains-#5

Dark forest in the mountains-#4

Dark forest in the mountains-#3

Dark forest in the mountains-#2

Posted in Armenia, Sørvest Asia/Kaukasus, USA | Merket med: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Fred i Afghanistan – Motstanden mot okkupasjonen er legitim

Posted by Fredsvenn den april 18, 2010

Rome International Conference

Stop the bombing and massacre of the innocents!

Stop torture and the violation of human rights in awful prisons!

Freedom for all imprisoned patriots!

Indemnify all victims of occupation and of the brutalities committed by the occupiers!

Recognise the Resistance as a legitimate national liberation struggle!

Recognise the Afghan patriots as legitimate fighters and not as terrorists!

Withdraw immediately US and NATO occupying troops from Afghanistan!

No more occupying troops, not even UN troops!

Charge G. W. Bush for his war crimes!

For the right to self-determination of all oppressed people and of Afghanistan!

International promoter committee

Left Radical of Afghanistan – Afghanistan
Afghanistan Socialist Association – Afghanistan
Radical Revolutionary Youth of Afghanistan – Afghanistan
Anti Imperialist Front (AIF) – Pakistan
Pakistan Mazdoor Kissan Party – Pakistan
International Socialists – Pakistan
Awami Muzhaimat – Pakistan
Workers Party – Pakistan
G.N. Saibaba, Revolutionary Democratic Front – India
Özgür Der – Turkey
International Action Center – USA
Anti-imperialist Camp – Europe

For all these reasons we invite whoever shares the spirit of this appeal
to sign it => signit@peaceforafghanistan.net

and to participate in the international conference «PEACE FOR AFGHANISTAN» which will be held in Rome before the end of 2010.

Help us to build the conference circulate this call

https://i1.wp.com/zoriah.typepad.com/photos/uncategorized/2008/05/06/zoriah_ac5_afghanistan_children_war.jpg

Rethink Afghanistan War (Part 2): Pakistan

Rethink Afghanistan War (Part 3): Cost of War

Rethink Afghanistan War (Part 5): Women

Rethink Afghanistan War (Part 6): Security

Afghanistan War

USAs og NATOs krigsplaner i Afghanistan er i krise. President Karzai fikk i sist måned ikke støtte fra de lokale ledere til et NATO angrep på Kandahar, noe som var planlagt å finne sted i juni 2010. Avisen The Guardian har nå rapportert at USA nedgraderer offansiven på Kandahar, og beskriver det som en opperasjon som går ut på å «endre den politiske kulturen.»

Det er liten tvil om at dette reflekterer ekte bekymringer vedørende en militær mobilisering fremmet av USA som en avgjørende faktor for å få bukt med Taliban og andre styrker som går imot den amerikanske okkupasjonen. En undersøkelse finansiert av den amerikanske hær i Kandahar provinsen viste at hele 94 % støttet forhandlinger med Taliban og motsetter seg militær konfrontasjon. Hele 84 % sa de anser Taliban som «våre afghanske brødre.»

Ikke overraskende vokser opposisjonen mot krigen i Storbritannia. Sist uke viste en meningsmåling for The Independent on Sunday at hele 77 % av britene vil ha soldatene trukket tilbake fra from Afghanistan, noe som er den høyeste tallet siden krigen begynte i 2001. Den samme målingen viste at 50 % mener tilstedeværelsen av amerikanske soldater i Afghanistan gjør Storbritannias gater mindre trygge fra terroristangrep, noe som kolliderer med hovedrettferdiggjøringen Gordon Brown gir for at Storbritannia skal støtte den USA ledede krigen.

USA og andre vestlige land kriger i Afghanistan, Irak og Pakistan. USA er på frammarsj i Somalia og Yemen, og har kommet med krigstrusler mot Iran. Israels okkupasjon og undertrykkelse av det palestinske folk med vestlige våpen bidrar til å forsterke dette bildet av «vesten mot resten» og «oss mot dem». Alt dette skaper raseri og fortvilelse blant muslimer verden over, som uttrykker sinne gjennom demonstrasjoner og aksjoner.

Verden blir dessverre et farligere sted med den arrogansen som vises overfor verdens muslimer. Norge har et moralsk og politisk ansvar overfor USA, som antagelig er den største trusselen mot verdensfreden. Regjeringen burde også engasjere seg og støtte folk i Midtøsten mot USAs krigføring. I Afghanistan bør Norge kun bidra med politisk og økonomisk hjelp for at folket kan bygge opp et demokratisk alternativ, slik mange afghanere kjemper for.

Det har samtidig foregått en systematisk mobbing og trakassering av muslimer i Norge de siste årene, alltid med utgangspunkt i enkeltsaker som hijab i skolen eller karikaturtegninger. Det er mange mennesker i Norge med bakgrunn fra ulike religioner, kulturer og nasjonaliteter – ikke minst i fredsbevegelsen – som er enige om å stå sammen for å forsvare ytringsfriheten. Det bør være naturlig for alle anstendige mennesker å ta avstand fra dem som bruker ytringsfriheten uten annen hensikt enn å såre andre mennesker.

Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og ulike trossamfunn må nå jobbe sammen for å få slutt på krigen i Afghanistan – og hetsen mot islam og muslimer i vestlige land. Fredsinitiativet har på sitt årsmøte vedtatt å styrke kontakten med de miljøene som kan bygge opp en sterkere og mer slagkraftig fredsbevegelse i Norge. Vi vil legge vekt på samarbeid og dialog med fagbevegelsen, humanitære hjelpeorganisasjoner og minoritetsmiljøer som er berørt av konfliktene Fredsinitiativet engasjerer seg i.

I en konfliktfylt verden trenger vi en sterkere fredsbevegelse både i og utenfor Norge. Meningsmangfold og dialog forutsetter fred – ikke mer konflikt skapt av folk som tror de kan tjene på å framstille muslimer og kristne som fiender. Skaut skal ikke være avgjørende for om en får lov til å gå på skolen eller får lov å ta utdanningen på politihøyskole på lik linje med de som går uten skaut.

94 Percent of Kandaharis Want Peace Talks, Not War

77 per cent in Britain say get all troops out of Afghanistan

The shameful, bloody silence at the heart of the election

Global muslimhets

Oslo Dokumentarkino – På Parkteatret onsdag den 21. april kl. 19:00

Afghanistan – Winning the Hearts and Minds?

To filmer gir et bilde som ikke er særlig oppløftende med tanke på NATOs og USAs ambisjon om å vinne «the Hearts and Minds» i Afghanistan: Behind Enemy Lines og Human Terrain – War becomes Academic.

Program onsdag 21. april på Parkteatret:

18:45: Dørene åpner
19:00: Introduksjon med Pål Refsdal
19:15: Film: Behind Enemy Lines
20:15: Kort pause
20:30: Introduksjon til Human Terrain
20:45: Film: Human Terrain
Ca. 22:00: Slutt

Billetter kr 80 selges i døra

Behind Enemy Lines følger en avdeling av Hezb-i-Islami som er en av grupperingene som kjemper mot ISAF og de amerikanske styrkene i Afghanistan. Hezb-i-Islami er ledet av Gulbuddin Hekmatyar. Gruppen ble dannet i 1975 og kjempet senere mot den sovjetiske invasjonen. Denne filmen gir et unikt innblikk bak linjene til NATOs fiender i Afghanistan. Journalist og filmskaper Pål Refsdal, som selv har reist «bak fiendens linjer» og som i noen dager ble holdt fanget av Taliban i Afghanistan introduserer filmen.

Najibullah Quraishi, Jamie Doran, UK 2010, 52 min. – Engelsk tale/tekst

Human Terrain forteller om et av de amerikanske styrkenes programmer for å vinne «the hearts and minds» i Afghanistan. Etter invasjonen i Irak og erkjennelsen av at amerikanske soldater skjønte svært lite av det samfunnet de nå kontrollerte ble en gruppe sosialantropologer hyret inn for å hjelpe dem. De startet «The Human Terrain System» som går ut på å knytte samfunnsvitere, først og fremst sosialantropologer, til militæret som en slags kulturelle tolker.

James Der Derian, David Udris & Michael Udris, USA 2009, 75 min – Engelsk tale/tekst

Se trailer under:

Les mer om Human Terrain System her

Les hva to norske antropologer har skrevet om dette her

Se hjemmesiden for filmen Human Terrain

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Hvor går vein videre? Zeitgeist

Posted by Fredsvenn den april 16, 2010

Jacque Fresco og Venus prosjektet:

«Et bærekraftig samfunn er uoppnåelig med dagens verdier.» «Først når vi betrakter alle jordens ressurser som menneskenes fellesarv kan vi snakke om sivilisert liv på jorden.»

Jiddu Krishnamurti:

«Det er ikke noe sunnhetstegn å være godt tilpasset et fundamentalt sykt samfunn.»

http://plusdemain.files.wordpress.com/2009/03/2073080769_dc4f7b8a74.jpg

Begrepet Zeitgeist kommer fra det tyske zeit, som betyr tid, og geist, som betyr ånd. Zeitgeist, som betyr tidens eller tidsperiodens ånd, er en generell kulturell, intellektell, etisk, spirituell og /eller politisk retning eller trend i en nasjon eller blant spesifikke grupper, samt den moral og sosiokulturelle retning som eksistere i en gitt periode. Begrepet henviser med andre ord til den rådende oppfatning om moral, etikk og samfunnsspørsmål som finnes i et samfunn til enhver tid. Konseptet går tilbake til Johann Gottfried Herder og andre tyske romantikere som Cornelius Jagdmann, men har blitt mestkjent i relasjon til Hegels historefilosofi. Disse forsøkte å redusere fortiden og behandlet Zeitgeist som en historisk karakter heller enn en generalisert beskrivelse for en gitt periode.

Hegel

Hegels arbeide har et ry på seg for å være vanskelig tilgjengjengelig og for å dekke et bredt område. Hegel introduserte et historiskfilosofisk forståelsessystem, et som ofte har blitt beskrevet som en utvikling hvor hver påfølgende bevegelse oppstår som en løsning på de motsetningene som ligger i den foregående. En slags dialektikk. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte dialektikk. Dette innebar at man dannet en dialektisk forståelse av verden gjennom teser som måtte sees opp mot antiteser. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, Syntese. Finner man så en antitese til denne syntesen kan man komme enda nærmere sannheten i en ny syntese.

Hegel, som var fascinert av arbeidene til Baruch de Spinoza, Immanuel Kant, Jean-Jacques Rousseau og Johann Wolfgang von Goethe, samt av den franske revolusjon, men kom selv til å påvirke Bauer, Feuerbach, T. H. Green, Marx, Bradley, Dewey, Sartre, Küng, Kojève, Žižek, Brandom, samt kritikere som Schelling, Kierkegaard, Schopenhauer, Nietzsche, Stirner, Peirce, Popper og Russell. Mange anser Hegel som kulminasjonen av den tyske filosofiske idealismen i det 19. århundre, som fikk stor betydning for senere filosofer som Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, foruten Karl Marx’ historiske materialisme. Blant de begrep han utviklet finner man dialektikk, absolutt idealisme, ånd, negativitet, renselse, Mester/slave dialektikk, etisk liv og historiens essens.

Zeitgeist bevegelsen

Zeitgeistbevegelsen er ikke en politisk bevegelse. Den anerkjenner ikke nasjoner, myndigheter, raser, religioner, tro eller klasse ettersom den ser dette som feilaktige, utdaterte skillelinjer som langt fra er positive for menneskelig vekst og potensial. De baserer seg på maktfordeling og lagdeling i stedet for samling og likhet. Selv om det er viktig å forstå at hele livet er i en naturlig utvikling har menneskene evnen til å bremse og hindre denne prosessen ved sosiale strukturer som er utdaterte eller dogmatiske, eller i utakt med naturen rundt oss. Den verden vi opplever i dag, full av krig, korrupsjon, elitisme, forurensing, epidemier, rettighetsbrudd, ulikhet og forbrytelser er et resultat av at den naturlige utviklingen er blitt bremset.

Bevegelsen handler om en bevissthet, hvor levende, utviklende fremskritt kan finne sted på alle fronter; personlig, sosialt, teknologisk og spirituelt. Man anerkjenner at menneskeslekten er på sin naturlige vei mot enhet. Denne anerkjennelsen er basert på en felles, nærmest empirisk forståelse av hvordan naturen fungerer og hvordan vi, som mennesker, passer inn i/er en del av den universelle prosessen vi kaller livet. Denne veien eksisterer, men blir dessverre hindret, og anerkjennes ikke av folk flest, som ufortrødent fortsetter med utdatert og degenerert oppførsel og samhandling. Det er denne intellektuelle misforståelsen Zeitgeistbevegelsen har håp om å komme til livs via opplæring og sosiale handlinger.

Målet er å revidere verdenssamfunnet i samsvar med dagens forståelse på alle plan. Ikke bare ved å gjøre folk oppmerksom på sosiale og tekniske muligheter, som mange tror er umulig eller mot “menneskenes natur”, men også ved å foreslå en mulig vei for å legge bak oss de samfunnselementene som viderefører disse utdaterte systemene.

Zeitgeist: Addendum setter fokus på vårt økonomiske system, de kommersielle medienes løgner og er basert på ideene til Jacque Frescos og hans Venus prosjekt. En viktig impuls, som mange av bevegelsens ideer stammer fra, er “Venusprosjektet“, som blir ledet av sosialingeniøren og industridesigneren Jacque Fresco, som nesten hele livet har jobbet for å utvikle de verktøyene som trengs for å eventuelt utslette krig, fattigdom, forbrytelse, sosial segregering og korrupsjon. Hans oppfatninger er ikke radikale eller kompliserte. Han legger heller ikke frem en subjektiv tolkning. I hans modell blir samfunnet skapt som et speilbilde av naturen, med alle variabler innbakt.

Bevegelsen er ikke en sentralisert enhet. Man vil ikke lede, men organisere og undervise.

Zeitgeist

The Zeitgeist Movement

Zeitgeist bevegelsen

Zeitgeist – Wikipedia

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Gratis og lett tilgjengelig informasjon

Posted by Fredsvenn den april 16, 2010

http://neatnik2009.files.wordpress.com/2009/12/ararat-03.jpg

freedocumentaries.org tror på at man må ha gratis og lett tilgjengelig informasjon for å kunne danne et ekte demokrati,. Unfortunately. Mange viktige perspektiver, meninger og fakta når aldri TV eller kinolerretet. Her kan man se på filmer og dokumenter.

Trykk her: medieaktivisme

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »