Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for 6. mai 2010

Indias jordbrukere står opp mot EU-India FTA

Posted by Sjur Cappelen Papazian den mai 6, 2010




Indian Coordinating Committee of Farmers Movements


Hon’ble Prime Minister Shri Manmohan Singh

Government of India

New Delhi

We the men and women farmers of India are writing in regard to the EU India FTA and the upcoming negotiations in Brussels on the 28th April. We absolutely oppose the signing of this FTA as it will have seriously detrimental effects on rural livelihoods, India’s agricultural production and consequently the food security and national sovereignty of India itself. We instead demand food sovereignty – delivered through strong national agricultural policies that safeguard and enhance the livelihoods of India’s rural people, enrich and ensure the creation of resilient and ecological farming systems. Most of our small farmers already have ecological practices, but these are severely under threat and becoming less resilient because of lack of government support and poor policy choices. We need an agriculture policy that strengthens our ability to feed our people healthy food and re-energizes local markets.

We want to bring to your notice that this FTA along with at least 28 others that have either been signed, being negotiated or are currently in consideration are undemocratic and continue to be developed in complete secrecy. The very question of our livelihoods is under negotiation and yet no effort has been made to consult us. It is our right to see what import duties are being cut through the offers being made in FTAs. In fact, India’s trading partners get to see what we will offer to them before even the parliament or the state governments even though agriculture is a state subject. We have also not seen any commissioned studies on the FTAs and their impacts on the future of agriculture in the country.

The government is in the middle of considering a food security bill, but on the other hand, it is willing to trade away our ability to produce food and our self-sufficiency in food production. The government of India cannot ensure that 1.1 billion people will be fed affordably by importing food. We do not have to remind you that every time India imports major commodities from the World Market— prices for those commodities shoot up. In February, sugar prices in the global market hit a 30 year high as speculators received news that India had a sugar shortage.

Rather than spending time to correct the imbalances of agriculture procurement and distribution at home, the Government is taking the easy, dangerous and unjust path to import. Importing food for our food security will be the end of India’s rich agricultural heritage not just because over 55% of the population makes its living through agriculture, but because self-sufficiency in food production is also fundamental to our national security.

The EU India FTA will inevitably be an unfair deal because nothing will be done about EU subsidies; while our duties will be drastically cut. Moreover, we are already allowed to export almost a third of our commodities to the EU duty free. So the FTA will drastically increase EU imports while giving us limited additional access.

It has been projected that the Indo-EU FTA may lead to increased imports of dairy, coffee, mate, tea and wheat, fruits and vegetable and other value-added agriculture products. EU has an unfair export advantage in all of these products. The livelihoods of the millions of farmers of dairy and these crops will be endangered and women farmers will be worse affected as dairy and the above crops employ a large population of women. While we understand that many of our dairy products are in the negative list at the moment, products such as yogurt are not. We are also aware that the EU has been aggressively pushing for access to the Indian dairy market. In fact, we know that this negative list will be further negotiated and reduced. Already EUs FTAs with dairy farmers in South Korea have led to concerns of flooding of the market with EU dairy products and led to an increased government expense of $26.2 million to help Korean farmers cope. While in Colombia, 450,000 have risen up in protest as they will be badly affected by the EU-Colombia FTA.

In short, the EU India FTA is going to lead to a loss of agricultural livelihoods- the mainstay of Indian people. It will devastate the future of agriculture as we will lose our ability to diversify, to develop value added products and industries and services related to agriculture as European companies will take over our markets. EU’s WTO plus IPR demands will end farmers fundamental rights to save and exchange seeds, and to the loss of farmers plant varieties and valuable traditional agricultural knowledge. India’s precious agro diversity developed over thousands of years is crucial to our food, ecology and existence. More and more MNC control of the food supply chain will affect the health and the food culture of India and consumers will lose choice in access to cheap and healthy food.

We demand:

• We demand an immediate release of the negotiating texts to farmers and state officials, including the most recent negative list and offers.
• We want consultations/debates/public meetings with state officials and farmers of each state to discuss this and other FTAs.
• We want the GOI with State governments in the lead to immediately invest in strengthening India’s agriculture to meet the food needs of all Indians.
• National, state and district level agriculture plans must clearly invest in agroecological small farmer based farming and increase farmers’ resilience to climate change, access to productive resources like land, seeds and water and improve agricultural services and research.
• We demand that the PM organize a meeting with us as soon as possible on the EU India FTA.
• Most importantly, the GOI must put an end to illogical free trade in agriculture (whether through FTAs, WTO or through its own policies) that only serves to weaken our national capacity to ensure the wellbeing of our people and ecology.

Posted in Økonomi, Kamp nedenfra, Klima og miljø, Konferanser | Leave a Comment »

Diplomatisk press mot Israel – Og Tyrkia

Posted by Sjur Cappelen Papazian den mai 6, 2010



https://i1.wp.com/www.realitista.org/files/page0_blog_entry204_1.gifEn studie utført av CIA har kastet tvil om Israels fortsatte eksisten utover 20 år. Rapporten  forutser ”en utvikling vekk fra en to-stats til en en-stats løsning, som trolig vil være den mest gjennomførbare modellen basert på demokratiske prinsipper om full likestilling, noe som for tiden står i skyggen av det ekspanderende gjenferdet av kolonial apartheid, samtidig som man tillater tilbakekomsten av flyktninger fra konfliktene i 1947/1948 og 1967, hvor av det siste er en forutsetting for bærekraftig fred i regionen.” Studien forutser tilbakekomsten av alle palestinske flyktninger til de okkuperte territoriene og en eksodus av to millioner israelere, som vil komme til å flytte til USA i de neste 15 årene.

Organization for Economic Co-operation and Development (OECD) (norsk: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er en eksklusiv internasjonal organisasjon av industriland basert i Paris. Det er en videreføring av OEEC (Organisation for European Economic Co-operation), som ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshallhjelpen. OEEC ble erstattet av OECD i 1961 med USA og Canada som nye medlemmer.

OECD, som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå, består i dag av 30 land. Norge har vært medlem siden starten. Europakommisjonen deltar også i arbeidet sammen med EUs medlemsstater.

Organisasjonen er basert på mellomstatlig samarbeid i form av analytiske studier og frivillig koordinering av medlemslandenes politikk. Gjennom samarbeid og åpenhet reduserer medlemslandene risikoen for motstridende politikk og innbyrdes konflikter. OECD-samarbeidet berører mange polititikkområder, noe som gir mulighet for å belyse en sak ut fra flere faglige ståsteder. Bidrag til OECDs budsjett, som er på rundt to milliarder kroner årlig, er basert på medlemslandenes økonomiske størrelse.

Israel er nå ved å bli inkludert i OECD, som i januar 2010 annonserte at man vil fullføre israelsk medlemskap i mai måned 2010. Dette på tross av den israelske regjerings manglende oppfyllelse av OECDs krav og standarder. Men organisasjonen behøver konsensus for å tillate et nytt medlem inn i organisasjonen. Det krever med andre ord kun et lands dissens for å stanse Israel fra å bli med.

Det er et åpent spørsmål hvor vidt Israel bør slippe inn overhodet uten å gi klare, troverdige løfter om å slutte sin fiendtlige politikk overfor palestinerne. Det må kreves at Israel tilfredsstiller internasjonale menneskerettighetsstandarder og at den israelske regjeringen oppfyller Goldstone anmodningene før landet blir tillatt inn i OECD. Støre bør kreve at Israel slipper fri Mordechai Vanunu før Norge kan gi sin støtte til Israels medlemskap. Man samler nå signaturer som vil bli levert før OECD rådsmøtet den 11. mai 2010 og deretter enda flere signaturer før ministermøtet den 28-29. mai. Man kan  signere underskriftskampanjen her og sende den videre her.





Tyrkia – Armenia



ANTI-TYRKISKE  STEMNINGER: Armenere vokser opp til å frykte naboen i vest. Dette er en  anti-tyrkisk propagandaplakat i Armenias hovedstad Jerevan. Foto: ASTRID  MELAND


Man kan spørre seg hvor vidt andre land i OECD tilfredsstiller internasjonale menneskerettighetsstandarder. I tillegg til at Storbritannia og USA, som er det land i verden som antagelig, via hitmen og sjakaler, samt diplomaisk-, økonomisk- og militær krigføring, har arbeidet hardest for å stanse demokratisering og utvikling i verden i de siste 50 årene er med, så kan det nevnes at også Tyrkia er medlem.

Den tyrkiske stat har helt fra begynnelsen benektet folkemordet på armenerne. Ifølge folkemordsforskeren Roger W. Smith, ble det armenske folkemordet fordømt av det internasjonale samfunn i 1915 som en forbrytelse mot menneskeheten. I ettertid har det i stor grad blitt forbigått i stillhet, mye fordi den tyrkiske benektelsen har vært relativt effektiv både politisk og psykologisk. Smith skriver at tyrkiske myndigheter har møtt beskyldningene om folkemord med en blanding av benektelse og rettferdiggjøring. Taktikken har imidlertid variert over tid.

Rett etter nederlaget i første verdenskrig klandret man delvis de tyrkiske nasjonalistene. Fra 20-tallet til midt på 60-tallet ble det gjort forsøk på å tie spørsmålet i senk gjennom diplomati og politisk press. Etter femtiårsmarkeringen av folkemordet verden over, ble det gjort en stor innsats for å påvirke journalister og politikere ved å fortelle den tyrkiske versjonen av historien, og man forsøkte å få revidert utenlandske historiebøker hvor folkemordet var nevnt. En del tyrkiske forskere har også deltatt aktivt i denne prosessen gjennom publikasjoner som støtter opp under den tyrkiske versjonen. Mer nylig har tyrkiske myndigheter gjort alt de kan for å forhindre at temaet tas opp i ulike organisasjoner, i media og på konferanser.

Både tapstall og skyldspørsmål har blitt snudd på hodet, slik at tyrkerne fremstår som de virkelige ofrene. Tyrkiske myndigheter har publisert ren fornektelseslittaratur, skrevet av historikere uten faglig integritet. Ingen annen nasjon har i moderne tid lagt ned så mye arbeid i en cover-up kampanje for å forkludre og tildekke fortidige overgrep.

Tyrkia nekter fortsatt for at et folkemord fant sted. Dette på tross av at hele 75 % av den armenske befolkningen ble drept, samt at lignende terror fant sted mot arameere, assyrere og grekere. Det er strengt ulovelig å snakke, for ikke å si skrive om, folkemordet i dagens Tyrkia. Drapet på journalisten og redaktøren Hrant Dink i 2008 fortalte mye om Tyrkias vern om ytringsfriheten og landets toleranse overfor minoriteter. Nå sitter Arat Dink, sønnen til Hrant Dink, som er en av mange forfattere og journalister som ha blitt trukket for retten etter å ha omtalt utryddelsen av armenerne i Tyrkia, i fengsel for å ha trykket Dinks argumenter for å beskrive det som inntraff som folkemord.

Spørsmålet tyrkerne ikke våger å stille seg selv fullt ut er hvordan det osmanske riket ble omdannet fra et multireligiøst imperium til en nærmest monoreligiøs, men sekulær stat, hvor muslimene utgjør 99 % av befolkningen. Dette ikke minst på grunn av at en innrømmelse også vil innebære erstatningskrav, både i materielle verdier og land, fra den armenske diasporaen.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, for øvrig samme tall som året Armenia ble kristent, som sier at det er forbudt å kritisere tyrkiskheten og den tyrkiske stat og som forbyr å fornærme tyrkiskheten mot intellektuelle, som antyder at hendelsene kan kalles for et folkemord.

Tyrkia må raskest mulig gjøre et opprør med sin fortid. Både for armenernes, kurdernes og tyrkernes eget beste. Det vil være til stor hjelp når det kommer til å skape et åpent og demokratisk samfunn. Paragraf 301, må bort. Ytringsfriheten må bli en realitet. Kristne minoriteter, samt kurdere, har blitt og blir mishandlet i Tyrkia og landet har en svært dårlig menneskerettighetspraksis.Minoriteter må få ha de samme rettighetene som den tyrkiske majoriteten.

Tyrkia og Aserbajdsjan har åpent ødelagt samtlige armenske minnesmerker, være seg korsstein, kirker og byer. Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødelegger armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden. Folkemordet på den armenske kultur, slik som ved Julfa, hvor de siste korsseinene ble fjernet i 2005, som ennå er tilbake må stanses øyeblikkelig og dokumentasjon må komme på bordet.

I følge Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) er planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet. Det er et kulturelt folkemord.

Både Asarbaijan og Tyrkia må stanse hetsingen av Armenia og armenere. Tyrkia bør åpne sine grenser til Armenia umiddelbart og Asarbaijan bør la folket i Nagorno Karabakh, som historisk sett tilhører Armenia, få gjøre som de vil. Nachevan bør umiddelbart bli gitt tilbake til Armenia. Det samme gjelder blant annet Kars, som i dag er underlagt Tyrkia.

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. Hvert år den 24. april blir minnesmerket for folkemordet i Yerevan besøkt av hundretusener av mennesker som legger blomster rundt en evigvarende flamme som symboliserer armenernes gjenoppståelse.

Det å anerkjenne folkemordet mot armenerne handler om å rette på de grusomheter som har blitt og som blir gjort. Den armenske diaspora er dobbel så stor som den palestinske. Armenia har blitt frarøvet land og enorme midler. Dette krever kompensasjon. Dette er helt essensielt hvis den armenske kultur skal overleve på lenger sikt.

Det å informere om folkemordet mot armenerne trekker ikke bort oppmerksomheten fra andre aktuelle folkemord. Vi har nok av ressurser. Oppmerksomheten rundt folkemordet vil snarere føre tilmer oppmerksomhet rundt folkemord generelt sett ettersom man da har mer fokus på fenomenet i seg selv. Det å unndra seg å anerkjenne folkemord vil gjøre det mulig for kriminelle diktaturer å gjennomføre det på egen befolkning.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten. Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den politikken USA sammen med sine allierte nå fører i sitt»store spill» om makten i Sentral- og Sørvest Asia.

Utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA har nå for tredje gang besluttet å vedta en resolusjon som kaller drapet på 1.5 millioner i årene omkring 1915 for folkemord, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet.

Frem til i dag har 22 land adoptert formelle resolusjoner som har anerkjent folkemordet, mens USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir. Tyrkia er en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kommer til den pågående krigen mot Irak og en potensiell krig mot Iran. Hele 70 prosent av forsyningene til Irak har blitt fraktet via Tyrkia, og det samme gjelder en tredel av drivstoffet som amerikanske styrker i Irak bruker.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. En statssekretær i UD gir den uttalelsen som er politisk avveid og avklart gjennom UD, og trolig har utenriksminister Jonas Gahr Støre klarert det i forkant.

Spørsmålet er om våre politikere er redd for å miste sin diplomatiske stemme i Tyrkia, at NATO skal bli splittet, om det er for å imøtekomme tyrkernes ønske om EU-deltagelse i unionen eller om det er forretningsforbindelsene de frykter. Det er liten tvil om at Norge også bør kunne anerkjenne folkemordet som fant sted.

I 2005 ble en historikerkonferanse i Istanbul om det armenske spørsmål avlyst etter trusler, blant annet fra Tyrkias justisminister Cemil Cicek, som kalte konferansen for landssvik. «Konferansen er en dolk i ryggen på det tyrkiske folk», uttalte han, noe som av franske medier ble omtalt som en usedvanlig dårlig EU-søknad.

Flere internasjonale organisasjoner, blant annet Europaparlamentet og Europarådet, anerkjenner at det var snakk om folkemord. Land som Russland, Tyskland, Frankrike og Canada har også kommet med liknende resolusjoner som den Sverige kom med. Frankrike har til og med gjort det straffbart å benekte at det er snakk om folkemord, slik det i flere land er straffbart å benekte Holocaust.

Tyrkia forblir likevel fullstendig uvillige til å diskutere folkemordspørsmålet. Tyrkiske myndigheter reagerer voldsomt mot ethvert land som anerkjenner drapene på armenerne som folkemord.

Fornektelsen kan forklares på flere måter: Mangel på åpenhet og systemkritikk og en forlengelse av et konspirativt militært orientert verdenssyn. Videre at Tyrkia av geopolitiske årsaker aldri ble tvunget til et oppgjør med fortiden. I tillegg ble Atatürks moderne stat delvis bygget opp på ruinene av de tapte armenske og greske sivilisasjonene.

Det er en sørgelig kjensgjerning at hverken FN, USA eller de fleste europeiske nasjoner aksepterer det som skjedde med armenerne som et folkemord. Tyrkia skal ikke tråkkes på tærne i denne saken. I en klassisk manøver av «realpolitikk» sikrer vesten seg at Tyrkia forblir NATO-medlem og bekjemper islamsk fundamentalisme. Dette er en vesentlig årsak til at Tyrkia-lobbyismen vinner frem også i Norge.

Dersom Tyrkia kan presses til innrømmelser, ville det være til vinning for alle parter: Tyrkerne kunne i så fall komme ut av et nasjonalt traume. Tyrkia ville bøte på et sivilisatorisk problem og et demokratisk underskudd gjennom alt hva det armenske folkemordet og kurderspørsmålet har ført med seg. Deretter ville Vesten få en alliert hvis åpenhet de kan stole på. Sist men ikke minst ville armenerne få den aksept verdenssamfunnet har nektet dem i 90 år.

Som man ser så er det slett ikke Israel som bryter med det vi anser som internasjonale menneskerettighetsstandarder. Og ikke blir det bedre av at  Israel sammen med USA og Tyrkia utgjør et trekløver der de alle tre har nære dipolomatiske, økonomiske og militære forbindelser med hverandre. Vi må presse på for at Israel innfører menneskerettigheter og demokrati, samtidig som vi må gå de landene som allerede er med i OECD nærmere i sømmene og kreve det samme av dem. Tyrkia har vanskeligheter med å bli EU medlem, og med god grunn.

Både OECD og EU er store multinasjonale organisasjoner som er bygget på nåværende statssystem. Et system hvor hvert land kjemper for å fremme sine egne interesser. Det vi trenger er humanitære, nøytrale og føderale organisasjoner som arbeider for felles beste. Integrerte nasjoner og folk som ikke står i konkurranse med hverandre, men som forsøker å løse de globale utfordringene vi står overfor, slik som kapitalismens konsekvenser: Økonomisk urettferdighet og klimaendringer, på best mulig måte for alle parter.

CIA report: Israel will fall in 20 years

Tyrkia lever på en løgn

Posted in Armenia, Israel/Palestina | Leave a Comment »