I det siste har vi vært vitne til en folkereisning mot dem som tjener på å utbytte og undertrykke, være seg mennesker, dyr og miljø. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser! Globaliser håpet – globaliser kampen! Samhold gir styrke!
En bedre verden er mulig!
Vi lever i en stadig mindre verden hvor vi i økende grad finner ut av at vi er gjensidig avhengig av hverandre og at vi må ut av våre små sirkler og krysse hverandres grenser. Samtidig som det stadig mer blir klarere for oss at vi må videreutvikle vår sivilisasjon står det også klarere for oss at vi må samarbeide på globalt plan hvis vi skal ha håp om å gjøre noe med de krisene vi nå ser tårne seg opp foran oss.
Mahatma Gandhi – den store brobyggeren og fredsarbeideren – sto i en hinduistisk tradisjon som så alle religioner som veier til det samme målet. Han sa om seg selv at han var både hindu, jøde, kristen og muslim, og at det var sannheten og kjærligheten som kunne forene alle mennesker på tvers av livssynsmessige og kulturelle forskjeller.
Denne siden er tilegnet de mennesker og organisasjoner som ønsker og arbeider for en likeverdig, solidarisk, rettferdig, frihetlig, fredelig og bærekraftig verden. Sammen må vi fjerne de kreftene som holder oss nede. Vi trenger ikke kun et nytt parti, men en fornyelse av vår sivilisasjon i sin helhet. Vi må danne revolusjonære forsamlinger og råd rundt om på planeten, som samarbeider for felles beste. Det er i fellesskap vi finner de beste løsningene.
Det er nå på tide at jordens flittige arbeidere, kunstnere av alle slag, kreative sjeler og urbefolkninger over hele verden, står side om side og viser vei inn i det nye og ukjente. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser! Globaliser håpet – globaliser kampen! Samhold gir styrke!
Det amerikanske finanskriseutvalget, The Financial Crisis Inquiry Report, la i forrige uke fram sin rapport. Utvalget bestod av 6 medlemmer utnevnt av Demokratene og 4 av Republikanerne, og de sistnevnte valgte alle å ta dissens på konklusjonene i rapporten. I deres øyne var det myndighetene, og ikke markedet med Wall Street i spissen som var synderen.
Rapporten konkluderer med at de store bankene drev med utstrakt gambling og tok enorm risiko, ofte uten å være klar over det selv. En annen konklusjon er at troen på det selv-regulerende markedet, både blant finansaktørene selv og hos reguleringsmyndighetene, var utslagsgivende for krisens utvikling:
«More than 30 years of deregulation and reliance on self-regulation by financial insititutions, championed by former Federal Reserve chairman Alan Greenspan and others, and actively pushed by the powerful financial industry at every turn, had stripped away key safeguards, which could have helped avoid the catastrophy.»
Den amerikanske finanssektoren beskrives også som å ha gjennomgått et «systemisk etisk sammenbrudd». Flere mulige ulovlige forhold som har kommet fram i løpet av prosessen med å ferdigstille rapporten har nå blitt oversendt til det amerikanske rettssystemet.
Det norske Finanskriseutvalget la også fram sin rapport i forrige uke. Den foreslår blant annet å innføre høyere beskatning av finanssektoren, både i form av en stabilitetsavgift på norske finansinstitusjoner og ved å innføre en såkalt aktivitetsskatt på overskudd og lønnsutbetalinger i finanssektoren. Utvalget anbefaler videre at eiendomsbeskatningen økes for å unngå bobledannelser i boligmarkedet, men dette forslaget har allerede blitt avvist av finansminister Sigbjørn Johnsen.
Utvalgsmedlem Bent Sofus Tranøy er fornøyd med at rapporten kom fram til konkrete forslag som kan føre til beskatning av en ellers underbeskattet finanssektor, men sier i en kommentar at han synes «utvalget her vært for tannløse i analysen av årsakene til finanskrisen. Der var det vanskelig å få flertallet med på formuleringer som etter min mening dekket alvoret i situasjonen.»
Det verserer nær sagt utallige forklaringer på hvordan finanskrisen kunne vokse seg så stor som den gjorde. Et mulig undervurdert aspekt ved finanskrisen er det faktum at mange aktører innen finansverdenen drev med utstrakt svindel.
Dokumentarist og forfatter Danny Schechter advarte allerede i 2006, i dokumentaren «In Debt We Trust», om at det var noe fundamentalt råttent med det finansielle systemet i USA. Nå har han laget dokumentaren «Plunder: The Crime of Our Time», der han argumenterer for at USA trenger en «Jail-out, not a bail-out.» Med andre ord er det etter hans syn mange av lederne for de involverte finansinstitusjonene som fortjener å bli fengslet, framfor å få penger kastet etter seg.
Schechter skriver i artikkelen om økonomenes mange alternative «We Can´t Let the Banksters Walk Away from Their Crimes» kriseforklaringer:
«Put ten economists in at room, and you get 20 explanations. Most of them revolve around business mistakes, poor risk models, or even psychological problems like delusion and market madness. Few will concede that fraud and potential criminal conduct were at the heart of the financial crisis.»
I en tale den 6. november 2003 uttalte George W. Bush at han ville spre demokrati «fra Damaskus til Teheran». Valget av byer/område var ikke tilfeldig. Han hadde ikke jo noe ønske om å spre demokrati fra Rabat til Gulfen, hvor landene er mer eller mindre alliert med USA.
Velrenommerte vestlige opinionsfirmaer utfører jo meningsmålinger i en rekke arabiske land. Fra Rabat til Gulfen er befolkningene minst like negative til amerikansk utenrikspolitikk som fra Damaskus til Teheran. Når det gjelder holdning til USA, var nok Syria og Iran mer i pakt med sine egne befolkninger. Så USA og Israel er ytterst nervøse for at opprøret i Tunisia skal spre seg.
Hillary gjentok i dag sin oppfordring til Mubarak om å gjennomføre «reform», og antyder at det bør skje i demokratisk retning. For å se nærmere hva det vil medføre hvis Egypt blir demokratisk kan man analysere «2010 Arab Public Opinion Poll», som har blitt gjort i juni/juli sist sommer, ved å intervjue 3,976 mennesker i Egypt, Saudi Arabia, Marokko, Jordan, Libanon og the United Arab Emirates. Den er altså gjort i seks arabiske land som alle må sies å være alliert med USA.
Svarene er på nettet presentert i form av 94 grafiske framstillinger. Bare knapt 10 av dem er splittet opp på land, slik at vi direkte kan se tall fra Egypt, men de indikerer at Egypt ikke avviker fra det generelle bildet. Disse landene, hvorav fem er klart udemokratiske, har befolkninger som er ytterst fiendtlig innstilt overfor USA og Israel.
På spørsmål om hva folk tror amerikansk politikk i Midtøsten handler om svarer de: Beskytte Israel 49 %, kontrollere oljen 45 %, svekke den muslimske verden 33 %, beholde regional og global dominering 33 %. Mer idealistiske hensikter har få prosent, f.eks. oppgir 5 % å fremme demokrati.
Så Hillary var nok mer ærlig da hun i dag sa hun er «deeply concerned», enn da hun pliktskyldigst mumlet om demokratiske reformer. USA har støttet Mubarak-styret så sterkt at landet får mer økonomisk hjelp (særlig i form av våpen) enn noe annet land unntatt Israel.
Talsmann for Det hvite hus, Robert Gibbs, besvarte de fleste spørsmål på en pressekonferanse han nettopp holdt med at «we are monitoring the situation closely», men tok ikke stilling til noe. USA befinner seg med andre ord oppe i et stort dilemma.
På BBC World sier en kommentator nå at «Tunisia has unleashed a political tsunami». I kveld kan det se ut som Mubarak må gå av. Da vil nok opprøret spre seg til flere av USAs allierte diktaturer i araberverdenen.
Verdensbildet er i forandring. USA har mistet det meste av Latin-Amerika, og Kina stormer fram. USA er fortsatt overlegne militært, men verden har sett i Irak og Afghanistan hvor impotent den militære makta er. Hvis USA nå også mister sine viktigste allierte i arabiske land vil USAs politiske makt være så svekket at Europa trolig heller ikke vil underkaste seg USA så sterkt som tidligere. Demokratiet er med andre ord ved å blomstre. Ikke kun i Egypt, men i hele verden.
Demonstrasjonene i Egypt kan gjøre slutt på 3 tiår med undertrykkende styre og skape frihet og demokrati i Egypt. Etter en lang og stille periode har nå mer enn 100.000 egyptere endelig fått nok og tat til gaten for å vise sin protest i mange av Egypts byer.
Torsdag den 3. februar 2011 fyller man det nye året, Kaninens år i den kinesiske kallenderen, som blir feiret rundt om i Øst Asia, med millioner av mennesker fra Mongolia til Vietnam, samt av titalls av millioner kinesere/asiatere rundt om i verden
En satirisk video, “Gratulasjonskort for harens år,” som viser en mobb med sinte kaniner som gjør vldelig revolt mot deres tiger herskere har blitt fjernet fra kinesisk videosider to dager etter at den var blitt postet, men forblir tilgjengelig på YouTube.com.
Den arabiske verden utfra de land som har arabisk som eneste offisielle språk (grønt), og med arabisk som et av flere offisielle språk (blå).
«En politisk karikatur av Carlos Latuff som beskriver Hosni Mubarak som blir rammet av en moderne deminoteori.
Opprøret i Tunisia skapte sjokkbølger i den arabiske verden. Dette skyldes blant annet at dette opprøret har sin bakgrunn i det al Jazeera kaller «den dødelige kombinasjonen av økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse, de tre kjennetegn på de fleste arabiske samfunn.»
Det vil bli lansering av boken «Treasure islands – tax havens and the men who stole the world» den 4. februar på Litteraturhuset i Oslo kl. 10.00-12.oo. Den britiske journalisten og forfatteren Nicholas Shaxson, som har skrevet boken, kommer. Tax Justice Network har bidratt i utarbeidelsen av boken, og den har allerede fått gode kritikker i engelske medier. Den ligger blant annet høyt opp på salgslistene til Amazon UK.
Shaxson, som for tiden holder til i Sveits, er medlem av Chatham House, også kjent som Royal Institute of International Affairs (RIIA), viss erklærte formål er å analysere og promotere forståelse av større internasjonale saker og nåværende affærer. Det blir ansett for å være en av verdens ledende tenketanker på dette området, og ble erklært den viktigste ikke-amerikanske tenketanken av Foreign PolicyMagazine, samt listet opp som en av de viktigste tenketankene som ofte blir betrodd når det kommer til å sette nye agendaer og skape nye initiativ.
RIIA ble grunnlagt i 1920 i etterkant av første verdenskrig og krigsoppgjøret, inkludert Fredskonferansen i Paris, en konferanse vinnerne av den første verdenskrig hadde organisert for å forhandle frem en avtale mellom de assosierte maktene og de slåtte Sentralmaktene.
Den første lederen var den britiske dommeren, politikeren og diplomaten Robert Cecil, som var en av arkitektene og støttespillerne bak Folkeforbundet, noehan mottok nobels fredspris i 1937, mens Lionel Curtis, som arbeidet for at det britiske imperiet skulle bli en føderasjon, og senere en verdensstat, samt var essensiell når det kom til utviklingen av Commonwealth of Nations, fungerte som æressekretær. Arnold J. Toynbee ble senere RIIAs direktør.
På mange måter kan man si at den angloamerikanske versjonen av den nye verdensordning begynte tidig på 1900-tallet med Lionel Curtis og Cecil Rhodes. Disse ønsket en føderasjon mellom det britiske imperiet og USA, samt en føderal verdensregering med engelsk som det offisielle språket.
Curtis opprettet gruppen avisen Round Table: The Commonwealth Journal of International Affairs, som avisen til Round Table Movement, også kjent som Rhodes-Milner Table Groups, som hadde blitt etablert i de foregående årene for å fremme en nærmere union mellom England og de selvregjerende koloniene av blant annet Alfred Milner, 1st Viscount Milner, som var tidligere høykommisjonær i Sør Afrika og Curtis, hvor av alle var medlemmer i Milner’s Kindergarten, i 1910.
Det var folkene, og da særlig Curtis selv, som i sin tur skapte den britiske gruppen Royal Institute for International Affairs (RIIA) i 1919, et år før sin amerikanske søsterorganisasjon Council on Foreign Relations (CFR), som ble grunnlagt året etter. Det var dette som la grunnlaget for fremtidige organisasjoner som Trilateral Commission (TC), som ble etablert etter initiativ fra David Rockefeller, som var leder av CFR, i 1973 for å styrke relasjonene mellom USA, Europa og Japan og som blir sett på som en off-shoot av CFR, og Bilderberg Group, som ble skapt i 1954 for å styrke relasjonen mellom USA og Europa og som nå er en uoffisiell lukket årlig konferanse med rundt 130 gjester fra eliten som har til oppgave å fremme USAs diplomati.
Xiaobo Liu, vinner av Nobels fredspris 2010, har gått inn for total vestliggjøring av Kina. I en velkjent uttalelse fra 1988 sa Liu: “Det tok Hong Kong 100 år å bli hva det er. Gitt Kinas størrelse vil det sikkert ta 300 år med kolonisering før Kina blir det Hong Kong er i dag. Jeg tviler faktisk på om 300 år er tilstrekkelig”. Han vedsto seg disse uttalelsene i Open Magazine i 2006, og la til at fremskritt i Kina avhenger av vestliggjøring og at mer vestliggjøring betyr mer fremskritt.
Mens tilhengerne av Liu unnskylder Lius pro-kolonialisme som en provokasjon, er det tydelig at det overensstemmer med hans støtte til total vestliggjøring og USAs kriger for å gjennomføre prosjektet. Liu har i Charter ‘08’ gått inn for politisk system etter vestlig modell i Kina, samt privatisering av all jord og eiendom. Ikke så overaskende at den organisasjonen han har ledet, National Endowement for Democracy, har fått økonomisk støtte fra USAs regjerings.
Den 12. januar 2011 foreslo Lobo Sosa administrasjonen i Hondras, ledet av president Porfiro Lobo Sosa ved Partido Nacional (PN), som kom til makten etter å ha kuppet president Manuel Zelaya i 2009, en lov ved den honduriske nasjonalforsamling som vil skape såkalte Special Administrative Region (SAR) eller «Modellbyer».
SAR er administrativ deling på provinsnivå i Kina, slik som Hong Kong og Macau, som kan bli etablert under artikkel 31 i den kinesiske konstitusjon. I denne artikkelen står det blant annet: ”Staten kan etablere SAR hvis nødvendig. Ordningene som kan bli opprettet i SARs skal bli foreskrevet gjennom lov vedtatt av den kinesiske kongressen i lys av de spesifikke forholdene.”
Og det er nettopp her de kinesiste SAR og de såkalte modellbyene, som nå blir foreslått konstruert i Honduras, skiller seg. Mens den type SAR som blir opprett i Kina er underlagt den kinesiske kongress vil modellbyene være utenlandske mikrostater innen det honduriske territoriet, ettersom den honduriske stats lover og institusjoner ikke skal gjelde innen disse territoriene, som vil ha sin egen valuta, sin egen regjering, sitt eget politi, sine egne skikker og til og med sitt eget rettsvesen.
Special Economic Zones (SEZ), også kjent som Economic and Technological Development Zones (ETDZ), er en annen enhet de benytter seg av i Kina. Den kinesiske regjeringen tillater SEZene å føre en egen økonomisk politikk og større fleksibilitet styringsmessig. Dermed kan sonene benytte seg av økonomiske styringstiltak som fremmer investeringer i større grad enn den politikk som kan føres annetsteds i resten av Fastlandskina. Dette for å lokke hjemlige og utenlandske storkapitalister til å investere.
I SEZ-områdene, som nå er ved å bli utviklet i hele Asia, betaler kapitalistene lavere skatt. Alle inngåtte avtaler og lover om arbeidstid, lønn og arbeiderrettigheter blir satt til side i sonene. Kapitalistene bestemmer i realiteten alt. Arbeiderne havner tilbake til slavetiden. Resultatet er det samme over alt: landområder eksproprieres og det blir lavere lønn, lengre arbeidstid, mindre rettigheter for arbeiderne og skattefritak for storkapitalen.
Prosjektet som nå har blitt foreslått i Honduras vil ifølge planen i sin første fase ha 1000 kvadratkilometer av hondurisk territorium tilgjengelig slik at utenlandske kontraktører skal kunne installere og bygge computerfabrikker, skip, turbiner, kjøretøy osv. Det vil være en koloni med flere tusen honduranere som ikke kun skal arbeide, men leve der i ubestemt tid. Borgerne i disse områdene vil være gjenstand for lovene etablert av internasjonale selskaper og bli behandlet som utlendinger i deres eget land.
Initiativet blir fremmet av USAs ambassade som fikk Stanford økonomen Paul Romer til å gi et foredrag om temaet, «Charter Cities», som han selv har valgt å kalle det, i januar. Romer har allerede blitt kjent for å ha fremme denne type prosjekt i andre deler av verden, mens Honduras appears tå være det første konkrete eksperimentet for denne type prosjekt i de siste tiårene og det første i Latin Amerika.
Det ser nå ut til at ideen med modellbyer vil bli realisert, selv om Lobo Sosa planlegger å få det gjennomført på et område på 33 kvadratkilometer, og ikke 1000 slik som Romer ber om, og prosessen for å komme dit har vært rask, selv om det vil ta frem til 2012 å gjennomføre alle de konstitusjonelle endringene som er nødvendige for at et slikt prosjekt skal kunne være legalt. Lobo Sosa ser med andre ord ikke noe problem i å avstå suverenitet over et slikt område i 80 eller flere år til utenlandske regjeringer eller nasjonale/internasjonale selskaper.
Med støtte fra de fleste av de 128 representantene fra de 5 politiske partiene anerkjente kongressen prosjektet. Zelaya rokket ved Honduras’ posisjon som ”bananrepublikk” og utfordret det militariserte oligarkiet. Nå ser det ut til at de sistnevnte vil hindre dette. Prosjektet i seg selv er en type imperialistisk kolonisering og er uakseptabelt for honduranere. Hvis det blir anerkjent vil dette bety at landet blir stykket ut til utenlandske selskaper, noe som vil si en begynnende avvikling av den honduranske stat.
Og om Honduras er det første landet som setter ideenom modellbyer ut i praksis, så er det neppe det siste. Paul Romer foreslår å lage mange nye slike byer og at disse skal bli drevet av regler som er gode for selskapene. Han argumenterer med at rike nasjoner skal garantere at reglene her blir fulgt, mens landene disse byene befinner seg i skal står for landområdene.
Madagascar
Madagascar vurderte som det første landet å etablere to slike byer, men planen ble lagt i grus da det politiske lederskapet som støttet ideen, president Marc Ravalomanana, som er kjent for sin ultra-liberale økonomiske politikk, ble fjernet fra makten i mars 2009. Andry Rajoelina ble da sitt innsom overgangspresident og fungerende stassjef.
Rajoelina ble valgt til ordfører i hovedstaden den 12. desember 2007 med 63,32 % av stemmene, og innsatt den 26. januar 2008. Han er grunnlegger av den digitale trykke- og reklamevirksomheten Injet, som er den største innen sin sektor i Madagascar, og eier TV- og radiostasjonen VIVA. Den 13. desember 2008 besluttet Madagaskars regjering, under ledelse av Marc Ravalomanana, å stenge VIVA, hvilket ble fordømt av Reportere uten grenser (RSF), i tillegg til stengingen alle andre tv- og radiostasjoner som har blitt stengt av regjeringen. President Ravalomanana avsatte Rajoelina som ordfører i januar 2009.
I begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Han utviklet familiebedriften TIKO til landets største bedrift med hjelp av lån fra Verdensbanken.
Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag den 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag den 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da de prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.
Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika, der han nå har base i sin kamp for å komme tilbake til Madagaskar.
Det internasjonale samfunn, president Sarkozy i Frankrike inkludert, har unisont karakterisert maktovertagelsen som statskupp, noe som har ført Madagaskar inn i den alvorligste krisen siden landet ble selvstendig i 1960. Over halvparten av statsbudsjettet er basert på hjelp fra utlandet, noe som stoppet opp på grunn av kuppet.
I etterkant av Rajoelinas maktovertagelse har staten blitt beskyldt for korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og å blande staten med personlige finansielle interesser, som vil si mange av de samme anklagene om maktmisbruk som også Ravalomanana ble beskyldt for.
Al Jazeera har valgt å presentere lekkasjene fra forhandlingene Israel-Palestina under overskriften «The Palestine Papers». De hemmelige dokumentene stammer fra hundrevis av møter mellom Israel, palestinske myndigheter og USA de siste ti årene. Foreløpig er bare noen av dem omtalt, og mer av innholdet vil bli kjent de neste dagene.
Forgjengeren «The Pentagon Papers» fikk konsekvenser for dem som ble avslørt, men konsekvensene blir nok langt større denne gang ettersom det er den palestinske ledelsen på Vestbredden det dreier seg om.
Offentliggjøringen av de møtereferatene skjer få uker etter at Wikileaks begynte sin offentliggjøring av en enorm mengde hemmelige amerikanske dokumenter. Også noen av dem gir innsyn i fredsprosessen i Midtøsten. I tillegg til at de gir innsyn i de palestinske forhandlernes posisjoner, inneholder dokumentene en rekke opplysninger om hva israelske myndigheter ønsker.
De palestinske forhandlerne har ikke bare tilbudt Israel å gi etter når det gjelder sentrale rettigheter og land. Det har blant annet blitt kjent at at da det for et par år siden ble hull i grensen Gaza-Egypt ved Rafah, ba de palestinke forhandlerne Israel om å rykke inn for å tette hullet. Så mye viktigere var det å knekke Hamas enn å ta vare på befolkningen i Gaza. Et annet eksempel er at de samarbeidet med Israel om å drepe palestinske aktivister, noe som går fram at USA/Israel var særdeles fornøyd med den etterretning de fikk fra PA.
For den palestinske ledelsen må konksekvensene bli katastrofale. De vil ikke bare tape eventuelle valg, de kan ikke beholde sine posisjoner, for svært mange vil se dem som landssvikere. All den autoritet de har hatt må nå blåse bort. Dette er til fordel for Hamas, men det vil også styrke mer sekulære grupper utenfor PLO.
Når en ser at Israels forhandlere ikke har vært villige til å gi en millimeter til tross for at de palestinske forhandlerne har vært villige til å gi det meste, må troen på forhandlinger bli minimal.
Innad i Israel vil det styrke ”Peace now” og liknende bevegelser, men de er for svake for å få innflytelse. Men landets posisjon i verdensopinionen må svekkes ytterligere. Det har ikke nødvendigvis dramatiske følger for Israel, så lenge de har uforbeholden støtte fra USA, men kanskje vil erkjennelsen av at Israel ikke driver reelle forhandlinger få konsekvenser for EUs, Russlands og andres holdninger. Det er nå overtydelig at forhandlinger er et skuebrød og at Israel må rammes av sanksjoner hvis en skal komme noen vei.
Men heller ikke USA kommer nope særlig godt ut av det. Ifølge dokumentene foreslo USA i 2008 at palestinske flyktninger kan slå seg ned i Chile og Argentina. Det skal ha vært den daværende utenriksministeren Condoleeza Rice som lanserte ideen under et møte i Berlin.
«Å enda en gang skulle flytte folk som allerede er blitt fordrevet, virker som en fryktelig idé. Det vil bare være å forflytte dem, ikke å ivareta de lovlige rettighetene deres», sier Tilda Rabi, som leder en organisasjon for palestinere i Argentina.
Demonstranter støtte sammen med politiet i Egypts hovedstad Kairo tirsdag. Demonstrantene krever demokratiske reformer.
NUPI-professor Daniel Heradstveit mener opprøret i Tunisia åpenbart vil få smitteeffekter ellers i regionen. «Jeg tror vi vil kunne se en demokratiseringsbølge som følge av opprøret i Tunisia. Det styrker den demokratiske tekningen i den muslimske verden, ikke minst i det arabiske Midtøsten», sier Heradsveit.
Global Finacial Integrity (GFI) har gitt en ny rapport som viser at kapitalflukt fra fattige land har økt kraftig. Den såkalte «krigen mot skattparadis» fra regjeringen feiler. Arbeidet går bakover, ikke fremover.
Hele 4000 milliarder kroner renner årlig ut av fattige land. Tallene settes i perspektiv når 15 land mottar nesten 6 mrd. kroner fra Norge, men 100 mrd. forsvinner ut, viser tall fra Kirkens Nødhjelp. Fra Afrika har kapitalflukten økt med over 20 prosent hvert år de siste åtte årene.
Åpenhet er kapitalfluktens verste fiende. Rapporten viser at det som gir størst kapitalflukt, er at selskaper ulovlig flytter overskuddet dit skatten er minst. Den eneste måten å effektivt få synliggjort hvordan dette skjer, er å kreve at selskaper rapporterer åpent.
Dette kan Norge innføre for norske flernasjonale selskaper og selskaper notert på Oslo Børs. Rapporteringsstandarden ligger klar: den heter land-for-land-rapportering. USA innførte i sommer en lignende rapportering på New York-børsen for utvinningsselskaper.
Norge må ta ansvar og kreve åpenhet, ellers vil tallene fortsette å øke.
WikiLeaks har vist oss at Washington, som arrogant tok kontroll over Haiti i etterkant av jordskjelvet holder Jean-Bertrand Aristide, som har blitt valgt demokratisk til president to ganger, men som ble fjernet fra makten i 2004 og send ut av Haiti, ute av landet.
Aristide, som la ned hæren og forsøkte å lose fattigdommen gjennom å mobilisere befolkningen, passer ikke inn i Washingtons «demokratiske politiske fremtid» for Haiti. Men Duvalier, diktatoren som haitis befolkning med barehender for å bli kvitt, og som drepte tusener og stjal millioner, er tilbake. På spørsmål om Duvaliers tilbakekomst svarte den amerikanske statsdepartementstalsmann, PJ Crowley: «Dette er en sak for Haitis regjering og folk.» På spørsmål om tilbakekomst av Aristide sa han: «Haiti trenger ikke, på dette tidspunkt, noen flere byrder.»
For et år siden opplevde haitierne det mest ødeleggende jordskjelvet og en importert koleraepidemi; etter at millioner av dollar ble samlet inn for nødhjelp de aldri fikk se lever de ennå i slum og søppel under massiv FN militær tilstedeværelse. Og så dette; enda et falskt valg som holder Aristides parti, Fanmi Lavalas, borte fra stemmeurnen for en tredje gang.
Situasjonen er ikke lenger holdbar. Over 200 kjente mennesker, inkludert Danny Glover, Oliver Stone og Benjamin Zephaniah, har derfor signert et brev som støtter det haitiske folks opprop om tilbakekomst av president Aristide. Hvis haitierne skal gjenoppbygge deres land og demokrati er det Washington, og ikke Aristide, som må bli holdt borte.
En fullsides annonse, som gir uttrykk for Haitis grasrotbevegelser, ble trykket i Miami Heraldsøndag den 23. januar. Signert av over 200 mennesker (så mange som det fantes plass til på siden) krever den at USA, FN og den haitiske regjeringen stanser sin blokkering av president Aristides tilbakekomst til landet han ble født.
Teksten og listen signaturer:
The situation in Haiti is intolerable. People have suffered the most devastating earthquake and an imported cholera epidemic, and a year later they are still living in the rubble under a massive UN (and US) military presence. Duvalier, the dictator they fought with bare hands to rid themselves of, has been allowed to return while Jean-Bertrand Aristide, the president they twice elected with over 90% of the vote, is kept out against the will of the people. His party Famni Lavalas was kept out of fraudulent elections.
We can no longer allow the US government (and its allies Canada and France) to dictate what happens to our sisters and brothers in Haiti, take out governments and manipulate elections. Too many have died and are still dying as a result. We must stand with the people of Haiti, the first to free the Western hemisphere from slavery. They want Aristide back, Aristide has repeatedly asked to go back; we must not allow them to prevent his return.
For those interested in joining this campaign, please sign the petition on line. It was issued by women in Haiti who collected more than 20,000 signatures in five days. All, women and men, are welcome to support it by signing at:
Gerardo Jerry Acosta, Utility Workers Union of America, Representative Region 5; Niki Adams, Legal Action for Women, UK; Dr. Peggy Antrobus, author, Barbados; Dr. Therese Ballet-Lynn; Erica Benton; Lydia Brazon; Tom Brown; Reverend Richard Byrd, KRST Unity Center; Sara Callaway, Women of Colour in the Global Women’s Strike, UK; Bruce Campbell; Hayden Ellis; Eric Gjertsen, Payday Men’s Network; Synthia Green; Pam Hall, Global Women’s Strike/LA; Dolores Helman; Elliot Helman; Gene Herman; Katherine Hoyt, PhD, Nicaragua Network, US; Phoebe Jones, Global Women’s Strike; James Jordan, Campaign for Labor Rights, US; Mary Kalyna, International Women’s Count Network; Chuck Kaufman, Alliance for Global Justice, US; Dean Kendall, Payday Men’s Network; Sara Kershnar, International Jewish Anti-Zionist Network; Anna Kunkin, Indymedia/LA; Jim Lafferty, Executive Director National Lawyers Guild, LA Chapter; Maggie Leigh; Mich Levy, International Jewish Anti-Zionist Network; Ilana Machover, UK; Leddy Mozombite Linares, Sindicato de Trabajadoras y Trabajadores del Hogar de la Región de Lima, Perú; Nell Myhand, Women of Color in the Global Women’s Strike/SF Bay Area; Lori Nairne, RN, Global Women’s Strike/SF Bay Area; John Parker, International Action Center; Jean Pauline; Nan Peacocke, teacher and poet, St. Vincent & Canada; Ross Plesset, Eaglerock Peace Vigil; Giorgio Riva, Payday Men’s Network, UK; Didi Rossi, Wages Due Lesbians, UK; Sidney Ross-Risden, Global Women’s Strike/LA; Nedra Ruiz, attorney; Jason Schultz; Karen de Souza, Red Thread, Guyana; Ruth Todasco, Every Mother is a Working Mother Network; Sharon Treece; Dr. Alissa Trotz university lecturer, Toronto, Canada; Joyce Umamoto; Rachel West, Legal Action for Women/SF; Wintress White, Grassroots Women Across Race, Guyana; Shirley Yee.
Det er ti år siden Benjamin Labaran Hermansen (født den 29. mai 1985) ble drept av nynazister. Han ble drept med kniv i Homlia. Det var personer fra den nynazistiske grupperingen BootBoys som sto bak ugjerningen. Joe Erling Jahr, Ole Nicolai Kvisler og Veronica Andreassen ble dømt til henholdsvis 18, 17 og 3 års fengsel for drapet.
Ettersom drapet var rasistisk motivert, mobiliserte det store deler av Norge. Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. Spesielt i Oslo var oppslutningen stor, hvor hele 40.000 mennesker deltok i markeringen. Et antall som hittil kun ha blitt overgårtt av markeringen mot Irakkrigen, hvor 60.000 demonstrerte.
Michael Jackson og holmliagutten Omar Bhatti var gode venner, og Bhatti var samtidig en av Benjamins venner. På musikkalbumet Invincible av Michael Jackson står det på omslaget ved siden av en rose:
“Michael Jackson gives “special thanks”: “This album is dedicated to Benjamin ‘Benny’ Hermansen. May we continue to remember not to judge man by the color of his skin, but the content of his Character. Benjamin … we love you … may you rest in peace.”
Et fakkeltog i regi av Benjamins Minnefond og Benjamins venner og andre ungdommer fra Holmlia vil derfor bli arrangert den 26. januar kl. 18.00. Artister og samfunnsengasjerte mennesker stiller opp både på scenen på Youngstoget og Universitetsplassen.
Tema for falletoget er IKKE GLEM! La oss minne hverandre om hva vi lovet hverandre for ti år siden og la oss huske hva rasisme kan føre til. La oss nok engang stå sammen i Oslos gater og vise at vi ønsker et samfunn fritt for rasisme.
Manifest årskonferanse, som i år holdes den 1. mars 2011 på Sentrum Scene i Oslo, er en konstruktiv, folkelig motvekt til NHOs Årskonferanse. Her kommer fagorganiserte fra hele landet på tvers av sektor og sammenslutninger, forskere, studenter og andre samfunnsengasjerte. På den første årskonferansen i 2010 var det mer enn 600 deltakere. I 2011 blir det enda flere. Allerede er det rundet 400 påmeldte. Det kan med andre ord bli fullt, så ikke vent for lenge med påmelding.
• Hvordan ble Norge et av verdens beste land å leve i?
• Må velferden strammes inn på grunn av eldrebølgen?
• De fremmede – milliardærene som ikke vil integreres i norsk kultur
• Konsekvenser av utskilling, anbud og misbruk av midlertidighet
• Knut Nærum fra Nytt på Nytt
• Siv Jensen fra Frp
• Julie Voldberg og Torbjørn Røe Isaksen fra H
• Inga Marte Thorkildsen fra SV
• Annette Trettebergstuen fra Ap
• Gudmund Hernes fra Fafo
• Jan Davidsen, leder av Norges største fagforbund
Sett av dagen og sett gjerne opp denne plakaten på jobb eller studiested. Hele programmet i pdf-format finnes her.
Tankekrigen koster – Bli Manifestvenn!
Manifest Analyse blir drevet med støtte fra 200 fagforeninger lokalt og sentralt. Etter oppfordring har man fått laget ordningen «Manifestvenn», som gjør det mulig for enkeltpersoner å bidra med støtte til arbeidet. Det er i dag over 100 manifestvenner, som støtter med alt fra 50-300 kroner i måneden (eller betaler beløpet årlig). Vil du være med!
