Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for mars, 2011

Et nytt Russland

Posted by Fredsvenn den mars 31, 2011

http://robertarood.files.wordpress.com/2010/07/tolstoy_by_repin_1901_cropped.jpg

Leo Tolstoy

Siden Lenins død i 1924 har det balsamerte liket ligget til skue i et mausoleum på Den røde plass, som fremdeles er åpent for publikum. En gruppe som gir Kreml råd om menneskerettigheter har ifølge næringslivsavisen Kommersant nå gitt Russlands president Dmitrij Medvedev råd om at Lenins kropp bør gravlegges.  «Avgjørelsen om å begrave Lenins lik har lenge vært nødvendig», skriver Kremls menneskerettighetsgruppe i et forslag til presidenten.

Gruppen nevner begravelsen av Lenin på en liste over punkter Russland bør gjennomføre for å distansere seg fra sin kommunistiske fortid. Dette i tillegg et forbud mot at myndighetsrepresentanter fornekter forbrytelser begått under Stalins regime. Millioner døde under tvungen kollektivisering og i arbeidsleire. Gruppen foreslår også forbud mot gatenavn som hedrer myndighetspersoner som var ansvarlige for undertrykkelse.

Forslagene ble offentliggjort på nettsiden til den russiske menneskerettsgruppen Memorial. Lederen for rettighetsrådet, Mikhail Fedotov, sier til Kommersant at gruppen er i ferd med å skrive ned mer detaljerte forslag etter at Medvedev har gitt dem sin støtte innledningsvis.

Det heter at Russland bør skape en ny identitet basert på sin kulturelle arv med forfattere og poeter. «Vi er ikke landet til Lenin og Stalin, men landet og folket til Pusjkin, Gogol, Tolstoj og Pasternak», heter det.

Kommunistiske politikere kritiserer dokumentet, og mener forslagene vil bryte med retten til ytringsfrihet og overser landets virkelige problemer. Å begrave Lenin «kan skape konflikt» og «viser rettighetsrådet og myndighetenes ønske om å distrahere offentlighetens oppmerksomhet fra virkelige problemer», sier partiets visestyreformann Ivan Melnikov til Kommersant.

En nettbasert undersøkelse gjennomført av det regjerende partiet Forent Russland i januar viste at mer enn 67 prosent av de som svarte var tilhengere av å begrave Lenin. Men hvis man vil hedre Pusjkin, Gogol, Tolstoj og Pasternak, som er Russlands blod og sjel, må Russland bli langt mer radikal enn det landet er i dag – og i alle fallikke en Vestlig vei.

Anarkismen – frihet, solidaritet og likhet – var de revolusjonære russernes fjerne  drømmer. Faktisk burde kommunistene mer enn noen andre være interessert i det. Dette på tross av at gruppen som foreslår det kanskje er noen landssvikere av vestliggjorte individbaserte kapitalister.

Russlands anarkister markerer seg nå sterkt i det politiske landskapet. I den tidligere undergrunnstilværelsen, kunne straffen for å stå fram som erklært anarkist være en enveisbillett til Sibir. I dag er konsekvensene mindre, og det finnes store anarkistiske og anarko-syndikalistiske organisasjoner. Til tross for at anarkistenes flagg og paroler florerer under demonstrasjoner, er det Stalin-bildene og drømmen om Vesten vi får høre om i vestlig media – det tredje alternativet blir forsøkt tiet ihjel

Leo Tolstoj, som på mange måter kan sammenlignes med vår egen Arne Garborg, var dramatiker og filosof, samt en fremragende russisk forfatter av romaner og essayer. Han var pasifist, kristen anarkist og utdannelsesreformator. Som moralfilosof var Tolstoj kjent for sine idéer om ikke-voldelig motstand, som påvirket skikkelser fra det 20. århundre, så som Mahatma Gandhi og Martin Luther King Jr.

Men man kunne plusset på enda flere russiske intellektuelle, slik som den kjente geografen, filosofen og anarkisten Pjotr Krapotkin, mest kjent for hans politisk-filosofiske retning kalt anarkokommunisme, en anarkistisk retning som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert på føderalt nedenfra-og-opp vis.

anarkister som Emma Goldmann og Alexander Berkman kom til Russland under revolusjonen, men kom kort tid senere til åpent å kritisere linjen til bolsjevikene. I 1917 hadde de støttet oktoberrevolusjonen, men i 1921 hadde bolsjevikene utviklet mange totalitære trekk, og knust flere frie kommuner.

Anarkistene, som hadde gjennomført selve revolusjonen i 1917 (matrosene fra Kronstadt), advarte derfor mot de autoritære trekkene i landets nye regime, men partiet strammet grepet hardere, og som et resultat av den såkalte krigskommunismen, som dukket opp under borgerkrigen, gjorde marinesoldatene i Kronstadt opprør, som på grusomste vis ble knust. Kronstadt-opprørernes parole var var «All makte til «sovjetene», som vil si rådene, men dette var tydeligvis ikke lenger popuært i den stat som ble hetende Sovjetunionen.

Under borgerkrigen førte Partiet krig mot Makhno og hans tilhengere, som dannet selvstyrte og selvforsynte kommuner i Ukraina. Dette passet ikke inn i mønsteret for Sovjetstaten, og Trotsky og Lenin kalte dem for borgerlige kontrarevolusjonære og slo dem ned med våpenmakt.

Da Krapotkin døde i 1921 utviklet begravelsesfølget seg til den siste store anarkistiske demonstrasjon i Sovjetunionen, inntil bolsjevikenes maktmonopol begynte å smuldre.

RUSSLAND – anarkister på frammarsj

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Tidskart for globale protester og opprør

Posted by Fredsvenn den mars 30, 2011

The Visual Du Jour – Protests!

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

En lærdom fra historiens skattkammer!

Posted by Fredsvenn den mars 30, 2011

Det har seg slik at vi ble lurt trill rundt. Middelklassen, de nyrike som tok makten fra aristokratiet lagde en syntese av aristokratiet, middelklassen og arbeiderklassen gjennom blant annet opprettelsen av enhetsskolen, alle skulle få gå på samme skole og ha samme pesum. Målet var å ende konflikten mellom de forskjellige klassene.

«Outsiders» som homofile, flyktninger, «åndssvake» og sigøynere ble lobotimert eller sterilisert. Mennesker med alternative ideer ble overvåket og kontrollert. Skolen hadde som oppgave å skape disiplinerte arbeidere med middelklassekultur.

Revolusjonære kunstnere og politikere ble på lignende måte assimilert og for eksempel Ibsen og Bjørnson ble gjort ufarlige ved nasjonalisering. Den radikalismen som de forfektet druknet i 17. mai taler og sanger. Han ble fordreid og gjort om til nasjonalkultur som i hovedtrekk ble definert av middelklasse idealer.

På denne måten tapte arbeidermakten legalitet og man så den kun som en gruppe avvikere som ikke klarte å tilpasse seg. Arbeiderpartiet ble fra å være noe radikalt til å bli et parti for den fremmadstormende middelklassen. Vi som enda forfekter arbeidermakt, at arbeidere ikke kun skal slåss og kjempe for kroner, ører og til nøds fridager, men for sin frihet og menneskets trang til selvrealisering og dermed selvbevissthet.

Vi kan se på denne prosessen som verdens største løgn. Sosialdemokratiet er hverken sosialt eller demokratisk. Vi har fått et atomisert samfunn hvor hver og en tenker på seg selv, men på falske premisser. Man gjør seg selv til lønnsslave og er så trett etter arbeidet at man ikke får tid eller krefter til å skape seg et verdig og berikende liv. Og har man problemer så blir man fortalt at det skyldes indre problemer, mens det mest sannsynlige (ettersom antallet kun blir høyere) er at det skyldes strukturene som legger seg som et nettover oss og holder oss fanget. Plutselig har mennesket gått fra å være kollektivt handlende til å bli individuelt, selv om vi aldri i noen tid har handlet mer kollektivt gjennom kapitalismens nesten ugjennomtrengelige nett og statens overformynderi.

Drømmen om sosialdemokratiet er noe av det første som rakner når flyktninger kommer hit og opplever hvordan vårt samfunn virkelig fungerer. En løgn man læres opp til å tro på fra man har begynt å gå. Idealer som den nye globale elite tyller oss inn i for å stoppe alt radikalt arbeid om motstand mot den destruksjon, på individ, samfunns og natur nivå – faktisk har man til og med begynt med universell destruksjon – og den er ikke kun fysisk, men samtidig åndelig i sin natur. Mennesker lever i dag ikke kun i kokret og fysisk undertrykkelse, men mental.

Det er kulisser man står overfor i tomhetens tyrani. Man lever i dag så og si i en fake world (snart går vi over til Disneyland alle sammen, hvis ingen snart tar ordet og krever en konkret virkelighet. Det er ikke uten grunn at TV tar opp så mye tid. Man luller seg stadig dypere ned i en verden skapt av Hollywood og likesinnede, og man bidrar selv gjennom selvbedrag ettersom man lever avsondret fra det virkelige liv av sosialt samvær og konkrete utfordringer, noe som skjer gjennom at man går inn i en struktur noen har laget og andre blir en del av.

De som lager fake world er de med makt, både kulturell, politisk og økonomisk. Det er ikke tvil om at Bill Gates, ti ganger rikere enn verdens nest rikeste, bestemmer mer enn en fattig – hvor som helst den fattige måtte befinne seg. Hvem definerer mennesker i araberlandene for den norske borger eller hvem som sto bak 11.09 – som stadig flere arabere mener er (USA) selv. Men hvorfor roper den vestlige verden om muslimsk fundamentalisme og bin Laden, bin Laden. Hvem produserer disse bildene som mennesker bærer på og som kun nærer fiendeskap.

I denne verden – som det er viktigere enn noen gang å gjøre opprør mot – blir virkeligheten abstrakt og styrt av en liten gruppe mennesker. Abstrakt fordi virkeligheten blir definert, ikke så mye av oss selv og våre konkrete erfaringer, men av blant annet media. Mennesker svever gjennom rommet uten så å si ha beina på landejorda, noe som skyldes flere ting. Tiden går fortere ettersom ting skjer overalt på samme, noe som munner ut i sosialt stress og ubehag. Vi har ikke engang tid til å reflektere over hva det er vi selv holder på med. Vi godtar derfor den virkelighet som blir beskrevet til oss.

Og så har vi sosialdemokrati med fri ytring, selv om nesten ingen ytrer seg – men heller sitter apatiske og passive klistret til TV skjermen el.l. Diskusjonen dreier seg om hva som sto i Aftenposten, Dagbladet og VG og lignende som om det skulle dreie seg om sannheter og ikke oppkonstruerte løgner som skal få mennesket til å føle, tenke og handle slik som elitene vil. Det er jo ytringsfrihet – og avisen har jo innlegg skrevet av radikale mennesker og motstandere.

Det man glemmer er grunnen til å ytre noe, man kan godt snakke ut men hva hjelper vell det hvis ikke noe konkret kommer ut av det og opp til nå ser det ut til at eliten fratar seg alt ansvar og ikke ønsker å endre noe som helst. Samfunnet har blitt apolitisk ettersom politikken har blitt flyttet til finansinstitusjonene. Politikerne skaper falske uengheter for å vinne stemmer i valgåret og for at man skal ha troen på dem, ikke for at de egentlig er uenige. Dessuten har de så liten makt at det å tro at det vil endre noe å påvirke norske politikere ville være et selvbedrageri i seg selv.

En annen ting er at de radikale som oppsøker borgerpressa i håp om å få noe bra ut til folket gjør den samme feilen som RV når de tror at det hjelper å arbeide på tinget, uten å forstå at de forræder den saken de selv vil ha frem. Om det kommer snutter av bra ting i det kommersielle media hjelper lite når det generelle mediebilde sier noe helt annet. At en arabisk flyktning står opp og forteller om hvordan arbere egentlig lever hjelper lite når det generelle mediebilde fokuserer på arabere som muslimske fundamentalister, kvinneundertrykkere og selvmordsbombere. Det som skjer er at ettersom også araberen kommer til ordet så eksisterer fri ytring og alle blir hørt, det er derfor en demokratisk presse. Radikaleren, RV og araberen er alle med på å legitimere den kommersielle pressa som har tatt det alvorlige steg å gå fra «infotainment» til «disinformation» – bevisst.

Så – hva kan vi gjøre i en situasjon hvor mennesker lever i fakeworld i bevisst og ubevisst selvbedrageri, i en verden hvor virkeligheten blir servert av en liten samling mennesker som definerer sannheten ut fra eget behov og for å styrke seg selv ytterligere? Hva kan vi gjøre i en verden hvor det kommersielle media gir oss innpass, men hvor vi legitimerer eliten med en gang vi stikker hodet frem? Hva skal vi gjøre for å bli hørt uten å gå veien innom de kommersielle medier? Lage egne medier! Og la oss nå se det her i en større dimensjon. For det dreier seg ikke kun om informasjon og media, men om all kulturell og politisk aktivitet.

Kunst og kultur er kjøpt opp, med unntak av den som vil kalle seg fri og som står på egne bein, gjerne free lancere. Det er det frie teater som er farlig, hvor man ikke blir rik av å spille teater og man ikke tar høye inngangspenger av publikum. Men hvor det store er innhold og måten tingene blir gjort på. En kunstner har som alle andre et valg. Være en del av det bestående eller utføre den «sanne» kunstneres rolle som bevisst og kritisk. For kunst er vell noe mer enn kun estetikk? Det norske teater osv. gir mennesker kun en falsk trygghetsfølelse av å leve i et balansert og got samfunn. Også kunstneren må derfor finne egne kanaler å nå frem.

Vi, motstandere av elitenes tyrani og av OWO, One World Order, må med andre ord skape egne kanaler for informasjon og kulturelle innslag, som med alt annet. Indymedia er en slik kanal. Og forhåpentligvis vil det fryde mange at vi har fått en egen spalte for kulturelle innslag. Humla, Hausmansgate 34, på Hausmania er også et slikt sted. Her møtes kunstnere og politiske aktivister i skjønn forening. Her er det Revolusjonære Teater, poeter, forfattere, filosofer, samfunnskritikere, journalister, «yrkesdemonstranter» osv. osv. Her er det debatt og samtale, for ikke å snakke om konkret handling. Dette verkstedet er en slik kanal – men det må dannes flere.

Det eliten har er penger, mens vi har menneskelige ressurser. Dette er vårt viktigste våpen. I stedet for å forsøke å lokke mennesker til oss ved å opptre i det kommersielle media må vi vise hva vi er gode for. Vi må i samarbeide danne de nødvendige kanaler som må til for å få fram hva det er vi står for og hva det er vi egentlig holder på med.

Vi må ikke la oss, som med arbeiderklassen, tre inn i det bestående i et forsøk på å skaffe oss en maktpossisjon. For arbeidermakten førte dette til maktesløshet, noe det var for sent å gjøre noe med når man først hadde tatt spranget. Da var man i lufta og måtte fortvilet forsøke å redde det som ennå var igjen. Dette er erfaringer vi må leve med og benytte i vårt fremtidige arbeide som utøvende kunstnere, journalister osv. osv.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Forby atomvåpen nå!

Posted by Fredsvenn den mars 30, 2011

SLÅR OPP:

F.v. Sara Nes, Dagfinn Aarhus Braseth, Tobias Sønnesyn og Ingebjørg Aarhus Braseth samler underskrifter på Torgallmenningen i Bergen

Kjære venner,

Atomvåpen har truet menneskeheten gjennom snart 66 år, og over $90 milliarder sløses bort årlig på atomvåpenprogram. Atombomben beskytter ingen, den er derimot destabiliserende, rammer ikke-diskriminerende og opprettholder skjeve, urettferdige maktforhold. Det er ingen gode grunner for å beholde atomvåpen, men minst ti for å avskaffe dem.

eller, sagt med en sang

Denne måneden har Changemaker derfor en kampanje for et forbud mot atomvåpen. I mer enn 60 år har menneskeheten vært i et forhold med atombomben som har gjort verden mindre trygg, kostet oss dyrt og hindret vår utvikling. Derfor vil vi invitere dere til å bli med på å slå opp med bomben. Tiden er inne for et forbud og Norge kan spille en viktig rolle for å få dette til – hvis vi krever det!

Skriv under her og spre linken til venner og kjente! I tillegg kan dere finne og like «Forby atomvåpen nå» på Facebook for å følge med på kampanjen videre.

Om du vil vite mer om kampanjen og hvorfor vi trenger en konvensjon som forbyr atomvåpen, kan du gå inn på Changemaker sine hjemmesider og de norske nettsidene til ICAN, kampanjen for avskaffelse av atomvåpen.

Takk for din tid og underskrift – det nytter!

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Verdens bønder stifter klubb

Posted by Fredsvenn den mars 29, 2011

Berit Hundåla, Hildegunn Gjengedal og Kai Normann Hansen var med på danningen av WFO: World farmers organisation.

Berit Hundåla, Hildegunn Gjengedal og Kai Normann Hansen var med på danningen av World Farmers Organisation (WFO).

Den 4. november 2010 gikk den mangeårige føderasjonen for verdens bønder, Internasjonalt Forbund for Landbruksprodusenter, eller International Federation of Agricultural Producers (IFAP), som er det samlende talerøret for verdens bønder og landbruksnæring, konkurs ved en domstol i Paris. Dermed mistet denne store næringen sin representasjon ved store internasjonale organer som FN og Verdens handelsorganisasjon WTO.

Bøndenes livsvilkår over hele verden blir påvirket av vedtak i organisasjoner som FN, Verdens handelsorganisasjon WTO og FNs matvare- og landbruksorganisasjon FAO. Organer hvor IFAP har hatt rett til representasjon. Blant annet var IFAP til stede under klimatoppmøtet i København i 2009, men kunne ikke representere landbrukets syn på kommende klimatoppmøte i Cancún, Mexico.

IFAPs mål var å styrke bøndenes innflytelse på beslutninger som påvirker dem, både nasjonalt og globalt. Det var en verdensomspennende landbruksorganisasjon med 600 millioner bondefamilier gruppert i 120 nasjonale organisasjoner i 79 land.

IFAP, som hadde representert farmernes interesser ved på internasjonalt nivå siden 1946, hadde som formål å sikre samarbeidet mellom bondelag verden over for å bidra til best mulig å møte ernærings- og forbrukerbehov for verdens befolkning, og å søke å bedre de sosiale og økonomiske forhold for alle som lever av jordbruket og på landsbygda.

Men de ansatte på sekretariatet i Paris slo IFAP konkurs fordi de ikke fikk lønn. Organisasjonen hadde slitt økonomisk siden juni 2010. Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke er blant de 112 organisasjoner i 87 land som var medlemmer idet IFAP gikk overende.

«IFAP-ledelsen satte i gang et stort bistandsprosjekt finansiert av nederlandske bistandsmyndigheter. Styringen kom helt ut av kontroll, nederlenderne stoppet utbetalingene og det hele ramlet sammen», forteller administrerende direktør Ole-Jakob Ingeborgrud i Norsk Landbrukssamvirke, som legger til at «IFAP har vært svært viktig for oss i Norge for vår internasjonale alliansebygging.»

Kai Normann Hansen i Norsk Landbrukssamvirke, samt Canada og EUs bondeorganisasjoner, har forsøk på å stable bøndenes globale talerør på beina igjen. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle prøve å gjenopprette IFAP.

Nå, på et møte i Brussel, har en global bondeorganisasjon på nytt gjenoppstått og næringen har på nytt et talerør. Verden bondeorganisasjon, eller World Farmer’s Organisation (WFO), som den nye verdensomspennende interesseorganisasjonen skal hete, ble stiftet av representanter for bondelag og bondeeide samvirkeselskaper fra 50 land. Store deler av verden vil bli representert på stiftelsesmøtet, men Latin-Amerika, Australia og New Zealand mangler. Til gjengjeld stiller russiske bønder. Russland var aldri med i forgjengeren IFAP.

Norge deltok i stiftelsesmøtet med nestleder Berit Hundåla og seniorrådgiver Hildegunn Gjengedal fra Norges Bondelag, som med sine 62.000 medlemmer fordelt på 580 lokallag og 18 fylkeslag er den største interesseorganisasjonen for bønder i Norge, og seniorrådgiver Kai Normann Hansen fra Norsk Landbrukssamvirke, som har omkring 18.000 ansatte og som er en interesseorganisasjon for de bondeeide samvirkeforetakene i Norge. Samlet har medlemsbedriftene i Norsk Landbrukssamvirke en omsetning på rundt NOK 58 milliarder.

Det er EUs landbruksorganisasjoner COPA-COGECA som har vært drivkraft for å stable på beina den nye organisasjonen. Etter diskusjoner om hovedkvarteret skal ligge i Brussel eller Roma, ble den italienske hovedstaden valgt. Der ligger også hovedkontoret til FNs matvare- og landbruksorganisasjon FAO.

Et interimstyre har nå blitt valgt. Disse skal styre utviklingen fram mot den første ordinære generalforsamlingen i Sør-Afrika i september.

Målsettingen med organisasjonen er i første rekke å samle verdens bønder og samvirkeorganisasjoner i felles  utforringer og løsninger der behovet for å øke verdens matvareproduksjon med 70 prosent innen 2050 blir den første og største utfordringen. Samtidig vil organisasjonen jobbe for å styrke bondens posisjon i matvaremarkedet; det er ikke bare i Norge at kjedenes dominerende posisjon skaper utfordringer.

Verdens bønder har gått konk

Verdens bønder stifter klubb

Norges Bondelag

Norsk Landbrukssamvirke

IFAP – Bondelaget

Ny internasjonal bondeorganisasjon ser dagens lys

Forhandlingsgrunnlaget i WTOs jordbruksforhandlinger 2011

Posted in Norge | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

Stans bombingen av Libya

Posted by Fredsvenn den mars 29, 2011

Fredsinitiativet har tatt initiativ til en demonstrasjon foran Stortinget onsdag 30.mars kl. 16.30 med parolene:

– Stans bombingen av Libya!
– Våpenhvile og forhandlinger!
– Ingen norsk deltakelse i borgerkrigen!

Appeller ved:

– Gunnar Garbo, tidligere leder i Venstre
– Svein Mortensen, leder i internasjonalt utvalg LO Oslo
– Anna Tresse, internasjonalt ansvarlig i SU
– Turid Thomassen, leder i Rødt

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Et åpent brev til venstresiden om Libya av Juan Cole den 27. mars

Posted by Fredsvenn den mars 29, 2011

https://i1.wp.com/img2.newser.com/square-image/113569-20110308014953/libya-no-fly-zone-rebels-demand-un-curb-gadhafis-dominance-of-the-skies.jpeg

An Open Letter to the Left on Libya

Juan Cole – Wikipedia

Informed comment

Men:

Statement of the The International Co-ordinating Committee No to War – No to NATO (ICC) condemning the attacks on Libya

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Ny forskning på mus med lav status

Posted by Fredsvenn den mars 28, 2011

http://filipspagnoli.files.wordpress.com/2008/10/banksy-anarchism.jpg

https://i2.wp.com/militantlibertarian.org/wp-content/uploads/2010/06/nogod_nomasters_anarchism.sized_.gif

https://i0.wp.com/www.freedompress.org.uk/news/wp-content/uploads/Freedom-anarchism.jpg

Ny forskning på mus med lav status kan peke mot hvordan mobbing kan bidra til sosial angst. Lav status endrer hjernekjemien og fører til langsiktig sosial angst på molekylnivået.

Forskerne ved Rockefeller University fant at kronisk sosialt stress påvirker deler av nervesystemet som har å gjøre med sosial adferd hos pattedyr, som paringslek, parforhold og foreldreadferd.

Mus, som stadig ble plaget av dominerende hanner, ble uvanlig nervøse i nytt selskap. Adferdsendringen ble fulgt av økt følsomhet for vasopressin, et hormon som er knyttet til en rekke former for sosial adferd.

Yoav Litvin og hans kolleger ved Donald Pfaffs laboratorium for nevrobiologi og adferd satte opp et slags «skolegårdsscenario» der en ung mus ble plassert i et bur med større, eldre mus – en forskjellig mus hver tiende dag.

Musene er territorielt orienterte, og utkjempet en kamp nykomlingen alltid tapte. Etter de ti minutter lange kampene ble musene adskilt i det samme buret med en skillevegg som holdt dem fra hverandre, men lot dem se, høre og lukte hverandre. Denne opplevelsen skaper stress for taperen.

Etter en dags hvile settes testmusene siden sammen med ikke-truende mus av sammenlignbar størrelse og alder. De traumatiserte musene viste seg å være tilbakeholdne i «sosial omgang» med sine medmus, og foretrakk å holde seg på avstand sammenlignet med mus som ikke hadde blitt «mobbet». De viste også annen type adferd som har blitt knyttet til frykt og angst hos mennesker.

Forskerne ga også en gruppe mus et stoff som blokkerer vasopressinreseptorene i hjernen. Dette endret deler av deres nervøse adferd. Ved undersøkelse av musenes hjerne, særlig områder knyttet til følelser og sosial adferd, fant forskerne en økning i vasopressinreseptorene. Hos mennesker er hormonet vasopressin knyttet til aggresjon-, stress- og angstproblemer.

Forskerne mener det kan være paralleller hos mobbeofre blant mennesker. «Endringer i deler av disse systemene har vært observert ved menneskelige sykdommer som sosial fobi, depresjon, schizofreni og autisme», sier Litvin til PhysOrg.com.

Mange studier av gnagere, primater og mennesker har vist at et tidlig psykologisk traume kan ha negative effekter på helsen livet gjennom. Litvin sier hans studie tyder på at ofrene for mobbing kan ha vansker med å danne nye forhold, og identifiserer rollen en bestemt vasopressinreseptor kan spille.

«Dette gjør at man kanskje kan gi medisinsk behandling for ettervirkningene av slike traumer», sier Litvin, som legger til at studier i tillegg har vist at det å danne og vedlikeholde positive sosiale relasjoner ”kan helbrede noe av skaden mobbing gjør.»

Klasseforskjeller og skjeve sosiale mønstre i dagens samfunn bidrar trolig til å holde menneskeheten nede. Det eksisterer et enormt, ubrukt menneskelig potensiale i form av unge menn og kvinner, som har vært holdt nede av fattigdom og tyranni.

”Ned med ejendomsretten! væk med pengene! Hug dem over, de djævelske lænker der binder menneskehedens fødder til de forbandede blylodder, saa den fri og stolt kan svæve ud i rummet og jublende forfølge sin store bestemmelses maal: at erobre universet, og indrette sig i det som en herre i sit eget hus. Hvad satan nøler I efter? hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs. Lad dette mangetusen-aarige vanvid endelig engang ha en ende!”, skrev Hans Jæger i Anarkiets Bibel som utkom på Gyldendal forlag i København i 1906.

Boken var et teoretisk-økonomisk verk, inspirert av Proudhons og Bakunins idéer. Boken har en en bibelsk form, tonen er profetisk, retorikken religiøs. Mye av verket er anlagt som samtaler mellom Gud og Satan. Jæger kom her med rasende angrep på religionen, kapitalismen, den private eiendomsretten og staten. Det skulle bli fri kjærlighet, den arbeidende befolkningsmasse skulle konstituere seg selv som ”Folket” og eiendomsretten skulle ”suspenderes” gjennom en revolusjonær prosess.

”Eiendom er tyveri” (La propriété, c’est le vol) var et slagord som ble formulert av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhon i hans bok ”Hva er eiendom?”, som utkom i 1840. Proudhon skjelnet mellom urettmessig eiendom av produksjonsmidler som andre bruker og rettmessig besittelse av jord eller redskaper man selv arbeider med.

Tanken om at eiendom er tyveri inneholder to elementer, som er nært knyttet til hverandre: Tanken om at den som har eierinntekter uten å arbeide stjeler fra arbeiderne, og tanken om at de produksjonsmidler han eier, og som gir et skjær av berettigelse til hans inntekt, er stjålet fra de arbeidere som har produsert dem.

”Efterat der i et halvthundrede aar i stilhed var knurret over den bestaaende eiendomsret, lød i 1848 det raab. Eiendom er tyveri, saa stærkt og mægtigt, at det bedøvede den ene halvdeel af menneskeslægten og gav den anden halvdeel liv og haab”, skrev Marcus Thrane i teksten Om eiendomsretten.

Thrane, som startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen, startet året etter Arbeider-Foreningernes Blad, som brakte utførlige utdrag av Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker.

Thrane var en stor beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] ”vor tids uden tvivl største sjeni[…]”, men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far.

I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20.854 medlemmer fordelt på 273 foreninger, men han ble arrestert, for tilslutt å bli fengslet, i 1851 og arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, men emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter Haymarketopptøyene i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

Proudhon, som har blitt kalt anarkismens far, identifiserte tre former for autoritet i moderne samfunn, Stat, Kirke og Kapital, og var like innbitt motstander av alle tre. Han er kjent for aforismer som «Anarki er Orden», hva som i en mer populær parole har blitt til “Anarki eller Kaos”.

I stedet for kun å være antistatlig så er anarkismen primært en bevegelse mot hierarki, da hierarki er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Anarkisme kalles derfor ofte for “frihetlig sosialisme”, “libertær sosialisme” eller “autonom sosialisme”.

Siden staten er den “høyeste” form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige; men dette er ikke en tilstrekkelig definisjon av anarkisme. Det innebærer at alle anarkister er i mot alle former for hierarkiske organisasjoner, ikke bare staten. Det inkluderer alle autoritære økonomiske og sosiale forhold, så vel som politiske, spesielt de som er tilknyttet kapitalistisk eiendom og lønnsarbeid. Anarkismen er derfor en politisk teori med det mål å skape et samfunn uten politiske, økonomiske eller sosiale hierarkier. De går inn for individuell frihet og sosial likhet.

Anarkistene mener at individualitet – det som gjør en person unik – er et viktig aspekt ved menneskeheten. De innser likevel at individualiteten ikke eksisterer i et vakuum, men er et sosialt fenomen. Utenfor samfunnet er individualitet umulig, siden man trenger andre mennesker for kunne utvikle seg, ekspandere og vokse.

For at individualiteten skal kunne utvikle seg i størst mulig grad, anser anarkistene det som vesentlig å skape et samfunn basert på de tre prinsippene frihet, likhet og solidaritet. Disse er avhengig av hverandre.

Frihet er viktig for at menneskelig intelligens, kreativitet og verdighet skal kunne blomstre. Å bli dominert av andre er å bli nektet muligheten til å tenke og handle for seg selv, som er den eneste måten for individualiteten å vokse og utvikle seg. Dominering kveler også innovasjon/endringer og personlig ansvar, noe som leder til konformitet og middelmådighet. Et samfunn som maksimerer individualitetens vekst vil nødvendigvis være basert på frivillige forbindelser, ikke på tvang og autoritet

Hvis frihet er vesentlig for den største utvikling av individualiteten, så er likhet vesentlig for at ekte frihet skal kunne eksistere. Det kan ikke være noen ekte frihet i et klassedelt, hierarkisk samfunn, gjennomsyret av store ulikheter i makt, rikdom og privilegier. For i et slikt samfunn vil bare noen få – de på toppen av pyramiden – være relativt frie, mens resten er “halv-slaver”. Følgelig vil frihet uten likhet være et vrengebilde – i beste fall “friheten” til å velge sin herre (sjef) som under kapitalismen. Dessuten vil selv eliten under slike betingelser ikke være ordentlig frie, fordi de må leve i et hemmet samfunn som er gjort stygt og goldt av tyranniet og fremmedgjøringen av majoriteten. I tillegg må de stadig være på vakt og slåss for sine privilegier, samt bruke energi for å holde de under seg nede. Og siden individualitet kun utvikler seg best bare når man er i den videste kontakt med andre frie individer, er elitens medlemmer hemmet i sine muligheter for sin egen utvikling pga mangelen på frie individer som de kan samhandle med.

Solidaritet betyr gjensidig hjelp: å arbeide frivillig og samhandle med andre som deler samme mål og interesser. Men uten frihet og likhet vil samfunnet bli en pyramide av konkurrerende klasser basert på de høyere lags dominering av de lavere. I et slikt samfunn gjelder “dominér eller bli dominert” og “enhver for seg selv”. Denne “harde individualismen” blir fremmet på bekostning av fellesskapsfølelsen. De på bunnen er rasende på de over seg, og de på toppen frykter de under seg. (“De du tråkker ned på vei opp, møter du igjen på vei ned.”) Under slike betingelser kan der ikke være noen samfunnsmessig solidaritet, men bare en delvis form for solidaritet innen for klassene, noe som svekker samfunnet som helhet. Det er viktig å påpeke at solidaritet ikke innebærer selvoppofrelse eller selvfornektelse.

“Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet”, sa Mikhail Bakunin, som sammen med Proudhon og den russiske anarkisten, fyrsten og vitenskapsmannen Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin, som har blitt mest kjent for sin politisk-filosofiske retning kalt anarkokommunisme, som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert på føderalt nedenfra-og-opp vis, blir regnet som en av anarkismens tre foreldre.

Anarkismens symbol er en A med en sirkel rund. Det er ukjent hva symbolet betyr, men den første gangen anarkister benyttet det var under den spanske borgerkrigen i 1936. Den historiske opprinnelsen og symbolets betydning kan kanskje flettes sammen. Symbolet har før anarkistene blitt brukt som tegn på Alpha og Omega, som vil si begynnelsen og slutten. Sirklen er bokstaven O, som er initialet for Orden, som sammensettes med bokstaven A, som er initialet for anarki og anarkisme. Det hele bygger på Proudhons sitat “Anarki er Orden”.

Marcuse mener menneskene i dag lever i en slags kollektivistisk og endimensjonal bevissthet styrt av media, TV, aviser osv. og at våre egne erfaringer blir presset i bakgrunnen. Dette har ført til at menneskene er lette å kontrollere og styre og har tapt kontakten med realitetene. Det opposjisjonsløse samfunn hvor alle politiske åpartier er like ingen klasseforståelse.

Vi har sperret oss inne – vi må ut

forsøker vi å ekspandere vår bevisthet,

blir vi hindret i sperrer inne i oss – et slør

når vi passerer får vi en direkte opplevelse,

en gnostisk-mystisk opplevelse av verden

av selve eksistensen – det uendelige

Vi må derfor ha omskolering

slik at vi blir frie mennesker

og ikke bremses opp i

vårt sosialiserte verdensbilde

som er kulturelt betinget

Tidspunktet er i dag!

Anarkisten Hans Jæger

Anarkiets Bibel – Wikikilden

Marcus Thrane

Hva er anarkisme?

Anarkisme

How could an anarchist economy function?

Anarchist Economics Reading List

Anarchist economics – Wikipedia

Pierre-Joseph Proudhon – Wikipedia

Mikhail Bakunin – Wikipedia

Pjotr Kropotkin – Wikipedia

Posted in Dagens kamp, Kamp nedenfra, Løsninger | Leave a Comment »

Ap og Høyre enige om datalagringsdirektivet

Posted by Fredsvenn den mars 28, 2011

Statsminister Jens Stoltenberg og formann i høyre Erna Solberg har blitt enige om å innføre datalagringsdirektivet med seks måneders lagringstid.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU i 2006. EU-kommisjonen er i ferd med å avslutte arbeidet med en revisjon av direktivet.

Arbeiderpartiet trenger Høyres støtte for å få innlemmet direktivet i norsk lov, siden alle de andre partiene på Stortinget er motstandere. Dersom ikke Høyre ville stemme ja ville Norge måtte nedlegge sitt første EØS-veto.

Den 9. mars bestemte Høyre seg for å innlede forhandlinger med Ap for å skape felles forståelse om hvordan direktivet skal tilpasses i Norge. Høyre stilte en rekke krav for å styrke personvernsprofilen, blant annet kortere lagringstid, kryptering av lagrede opplysninger og skjerpet domstolskontroll med utlevering av data til politiet.

Både Ap og Høyre satt i gruppemøter på Stortinget mandag formiddag med denne saken på agendaen. Det blir trolig en pressekonferanse klokka 13.00.

«Dette er skuffende, men ikke overraskende. Vi håper fortsatt de tar til fornuften», er den umiddelbare kommentaren leder Anders Brenna i Stopp datalagringsdirektivet gir til NTB.

Er du med oss? (I kampen for frihet)

Nei til datalagringsdirektivet!

Demonstrasjon mot datalagringsdirektivet

Et spørsmål om personlig frihet

Det braker i sammenføyningene

Si NEI til datalagringsdirektivet!

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Det arabiske opprøret

Posted by Fredsvenn den mars 28, 2011

https://i0.wp.com/www.dawn.com/wp-content/uploads/2011/02/libyan-uprising-ap.jpg-543.jpg

https://i2.wp.com/static2.businessinsider.com/image/4d67a6d64bd7c8722c130000/arab-world.gif

Det arabiske opprøret – tekster frem til i dag

Et av formålene med Wikileaks, som i dag blir feiret i hele den arabiske verden, var å vise hva USA gjør og hvilke despoter landet støtter. Dette har fått konsekvenser. Nå først og fremst i den arabiske verden, men kanskje, hvis vi arbeider hardt, så klarer vi å importere revolusjonen hit til kjernen av den kapitalistiske verden – for det er lite tvil om at gigantiske forandringer også er nødvendig her.

Uroen i Midtøsten har fortsatt med harde sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter. Bølgen av protester, som skyller over Midtøsten og andre deler av araberverdenen, brer seg stadig i omfang. Uroen har spredt seg fra Tunisia og Egypt til Bahrain, Libya, Jemen, Djibouti og flere andre land.

I flere av landene har flere demonstranter blitt drept, og det har vært harde sammenstøt. Folkeopprørene i den arabiske verden kan true flere totalitære regimer, men det er ennå usikkert hva som vil skje dersom dagens diktaturer faller. I minst elleve land er det nå større eller mindre protester mot myndighetene med krav om presidenters avgang, regimeskifte og innføring av demokrati.

Uansett så ser det ut til at USAs makt i regionen minker og at det er en sterk økning av demokratiske krefter. Veven USA har forsøkt å veve, rakner på alle kanter av Middelhavet.

Mens verdens øyne er rettet mot Libya, der tusenvis forlater landet og Gadafi og hans tilhengere mister kontroll over stadig nye områder, fortsetter opprørene flere steder i den arabiske verden. Felles for landene der opprøret har vært mest akutt, er at de har hatt gamle ledere som har sittet i flere tiår.

”Alle landene som nå er eller har vært under opprør har i forskjellig grad hatt autoritært styre. Felles for landene der opprøret har vært mest akutt, er at de har hatt gamle ledere som har sittet i flere tiår. Det har ført til at mange mener at nok er nok”, sier Midtøsten-ekspert Knut Vikør ved Universitetet i Bergen til Aftenposten.no.

Landene har også felles skriftspråk, og flere felles medier, som TV-kanalen Al Jazeera. Disse har spredt diskusjoner om demokrati og behov for forandring, som ifølge Vikør har modnet over 10-15 år. Informasjon om opprørene i andre land blir spredt via disse og sosiale medier, og inspirerer til demonstrasjoner.

Finanskrisen har også vært utløsende faktor for opprørene. I Algerie og Tunisia startet demonstrasjoner som sosiale opprør før jul. Vikør sier landene har hatt dårlig økonomi i mange år. På toppen av dette har et stort antall personer med utdannelse, som har hatt store forhåpninger om å få seg arbeid, mistet muligheter på grunn av finanskrisen.

”De ble stående på bar bakke, noe som har utløst et raseri som er blitt politisk ganske fort”, forklarer Vikør, som legger til at ”Når opprøret først starter, er det de nasjonale vilkårene som setter sitt preg på hvordan det går. Det er stor forskjell på den dramatiske utviklingen vi nå ser i Libya, og den mer fredelige utviklingen vi har sett i andre land.”

Ifølge Vikør har opprørerne i regionen har hatt som mediestrategi at de venter til det har roet seg i ett land før det neste starter. Unntaket er Jemen, som etter Libya er det landet Vikør mener har den mest foruroligende situasjon. Her har det parallelt med opprøret i Libya stadig vært demonstrasjoner og sammenstøt. Mange demonstranter er blitt skutt av politiet.

Arabiske Filmdager – historier fra Levanten

Libya

Invasjon

Våpen

Syria

Jemen

Bahrain

Libanon

Jordan

Irak

Palestina

Albania

Egypt

Tunisia

Generelt

Arabiske Filmdager – historier fra Levanten

Libya

Opprørerne er “jihadister”

Opprørere på frammarsj i Libya

Midlertidig regjering dannet i Libya

Libyske opprørere sier de skjøt ned fly

Gaddafi vinner terreng, men kampen er langt fra over

Et pågående samarbeid mellom Israel og Gaddafi?

Gaddafi forsøker å dra fra Libya med æren i behold

Lenker vedrørende Libya:

Gaddafi familien under lupen

Neste mann ut: Libyas Gaddafi

Invasjon

Nye takter rundt Libya operasjonen

Hvilke interesser står vi overfor i henblikk på Libya

Flyforbudssone – Hva nå?

Et spørsmål om flyforbudssonen er nødvendig, legitim og korrekt

Den libyske flyforbudssonen og Irak

Flyforbudssone – Hva nå?

Historien om innføringen av flyforbudssone i Libya

FN skal stemme over flyforbudsforslag kl. 23.00

Ny avstemning om flyforbudssone i Libya på torsdag

Saif Al-Islam Gaddafi: “No fly zone” is a joke and too late, we will finish the opposition within 48 hours, “you are funny guys!”

Aktivister krever “NO to NO-Fly Zone!” og “NO Proxy Military Arming the Libyan Rebels!”

Libya avstår fra hjelp fra USA

Støtt sanksjoner mot Libya nå!

Våpen

Hvem væpnet Gaddafi?

Erklæring vedrørende den potensielle bruken av utarmet uranium i Libya

Syria

Opprøret – og undertrykkelsen – fortsetter i Syria

Folket i Syria krever frihet

Jemen

Jemens president sier seg villig til å gå av

Jemen stenger Al Jazeera

Opprør i Jemen

Jemens president lover reformer

Bahrain

Hvorfor ikke være konsekvent gjennom å invadere Saudi Arabia?

Demonstrantene er ennå herrer over Perleplassen i Bahrain

Demonstrasjoner pågår i Bahrain

Bahrain – På veien til revolusjon

Libanon

Demonstrasjon for et samlet Libanon

Libanon: En nasjon i konflikt

Uroligheter i Libanon (2008)

Regjeringsskifte i Libanon: Fra vest til øst

Jordan

Jordan – Et land i konflikt

Irak

Krav om reformer – og nå ny regjering – i Irak

Palestina

En ny Gaza krig?

Abbas – den nye Mubarak?

Palestine Papers – Hvorfor vi trenger Wikileaks

Forskjellige palestinske holdninger til protestene i Egypt

“The Palestine Papers” – Realitetene bak fredsprosessen mellom Israel/Palestina

Albania

Et opprør på gang i Albania?

Egypt

Fløyel, Jasmin og Facebook

Hva nå i Egypt?

Mahmoud Ahmadinejad gratulerer de egyptiske frigjøringsheltene

Demonstrantene har vunnet: Mubarak har gått av

Egypt, Obama, Israel og Mubarak

Markeringer i solidaritet med protestene i Egypt lørdag den 12. februar

De egyptiske myndighetene fortsetter sin tortur av sine borgere

Egypt – en refleksjon over dagens situasjon

Den egyptiske regjerings nettsider under angrep

USA: Har utpekt sønnen som etterfølger

Mubarak lammer ytringsfriheten i Egypt

Egypt: “Vredens dag”

Opprør i Egypt

Vis solidaritet med de egyptiske aktivistene

Interessekonflikt i Egypt

Tøff behandling av journalister

Det egyptiske opprøret: “Millionmarsjen”

De egyptiske myndigheter stenger Al Jazeera Egypt

Internasjonal dag for mobilisering i solidaritet med de egyptiske og tunisiske revolusjonene den 5. februar 2011

Et spørsmål om demokrati

Brød, demokrati og frihet – Revolusjonen i Egypt

Hvem og hva representerer pro-Mubarak tilhengerne

Forhandlinger under bordet pågår i Egypt

Internasjonal fagbevegelse mobiliserer til Aksjonsdag for demokrati i Egypt

Demonstranter påkjørt i Kairo

Mubarak – Vestens venn

Hvem overtar etter Mubarak i Egypt?

Tunisia

The Revolution will not be Televised, It will be Downloaded: Tunisia

Tunisia: Revolusjonen er ikke over (Internasjonal anarko-kommunistisk erklæring)

Frankrikes Sarkozy har nå lansert nye ”reiseråd” for sin regjering

Nytt om Det arabiske opprøret

Generelt

Vil opprøret komme til å spre seg gjennom den arabiske verden?

Vil revolusjonen i Tunisia spre seg?

Den arabiske verden i fyr og flamme

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Opprøret – og undertrykkelsen – fortsetter i Syria

Posted by Fredsvenn den mars 27, 2011

https://i0.wp.com/cache2.asset-cache.net/xc/52385387.jpg

Vil Syrias president Bashar al-Assad snart bli historie?

Syrias president Bashar al-Assad, som arvet presidentmakten fra sin far Hafez, som var president i Syria fra 1971 til sin død i 2000, står midt i den dypeste politiske krisen i landet siden han kom til makten for 11 år siden.

Da Bashar al-Assad overtok etter sin far, vakte det håp i Vesten om reformer, men ifølge diplomater har regimets hauker forhindret liberalisering. Han har nå utplassert soldater for å kvele uroen, men opprøret har spredd seg rundt om i Syria.

Opprøret – og undertrykkelsen – fortsetter i Syria

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Opprørere på frammarsj i Libya

Posted by Fredsvenn den mars 27, 2011

Opprørere feirer på toppen av en ødelagt tank som tilhører Gaddafis forskansede styrker etter et luftangrep av vestlige styrker i Ajdabiyah lørdag.

For snart 10 dager siden ble det meldt at opprørerne måtte flykte fra Ajdabiyah etter at regjeringsstyrker angrep byen. Men opprørerne har ikke gitt seg og kampene har siden rast. Gaddafis styrker har holdt stand i både Ajdabiyah og de vestlige byene Misrata og Zawiyah siden den vestlige militæroperasjonen ble iverksatt forrige helg. Men nå ser det ut til at vinden har snudd og at opprørerne vinner terreng.

Opprørere på frammarsj i Libya

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Jemens president sier seg villig til å gå av

Posted by Fredsvenn den mars 27, 2011

https://i0.wp.com/img1.newser.com/square-image/113298-20110303140428/yemeni-president-ali-abdullah-saleh-agrees-to-resign.jpeg

Female anti-government protestors chant slogans during a demonstration demanding the resignation of Yemeni President Ali Abdullah Saleh, in Sanaa, Yemen, Saturday, March 26, 2011.  The US White House urged governments in Syria, Yemen and Bahrain to cease attacks on peaceful protesters. Photo: Muhammed Muheisen / AP

Kvinnelige anti-regjeringsdemonstranter synger slagord under en demonstrasjon i Sanaa, Jemen, lørdag den 26. mars. Kravet er at Jemens president Ali Abdullah Saleh skal gå av.

Jemens president Ali Abdullah Saleh, som presses av titusenvis av jemenitter som nå marsjerer i gatene for å få slutt på Salehs 32 årige regime, sier at han er villig til å gå av “med verdighet” og at dette til og med kan skje i løpet av få timer, melder nyhetskanalen Al Arabiya.

Jemens president sier seg villig til å gå av

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Over 200.000 tyskere protesterte mot atomkraft

Posted by Fredsvenn den mars 27, 2011

Image

Like ettar at ulykken ved Fukushima-kraftverket i Japan fant sted ble det ifølge organisasjonen Ausgestrahlt, som sto bak protesten, avholdt demonstrasjoner i 450 tyske byer med krav om at de kjernefysiske kraftverkene i Tyskland skal stenges.

Over 100.000 tyskere deltok i demonstrasjonene som ble avholdt. Det ble blant annet dannet en 45 kilometer lang menneskelig kjede mellom kraftverket Neckarwestheim og Stuttgart, hovedstaden i delstaten Baden-Württemberg.

Demonstasjonen hadde vært planlagt i lengre tid, men interessen for den vokste kraftig etter jordskjelvet i Japan og utsiktene til en mulig katastrofe ved japanske atomkraftverk. “Det er første gang i bevegelsens historie at så mange mennesker er blitt mobilisert på så kort tid for å demonstrere”, sier bevegelsens talsmann, Jochen Stay.

Nå, lørdag den 26. mars, demonstrerte flere enn 200.000 mennesker mot atomkraft i flere byer i Tyskland, noe arrangørene mener er det største antallet noen sinne. Aldri tidligere har det vært like mange tyskere i gatene med krav om at landets kjernekraftverk må legges ned.

Ifølge politiet demonstrerte 100.000 mennesker bare i Berlin. I tillegg var det store protester i Hamburg, München og Köln. Det er med andre ord ingen tvil om at motstanden mot kjernekraft har blitt sterkere i Tyskland i kjølvannet av ulykken ved Fukushima-kraftverket. «Fukushima er en advarsel – steng alle kjernekraftverk», lød en av parolene lørdag.

Atomkraftmotstanderne toget gjennom gatene dagen før delstatsvalget i Baden-Württemberg, hvor det kristeligdemokratiske partiet til statsminister Angela Merkel har regjert i nesten 60 år. Meningsmålinger tyder på Sosialdemokratene og De grønne nå vil kunne overta makten.

Debatten om atomkraftverk raser

Norge har investert oljepenger i Japans atomkraftindustri

Japan – et synkende skip?

Stor lekkasje ved atomkraftverk i Canada

Stormaktene tar på nytt stilling til atomkraft

Posted in Uncategorized | 1 Comment »

Et «Midtøsten» uten grenser?

Posted by Fredsvenn den mars 27, 2011

[QODLink]

Den forente arabiske republikk var en union mellom Egypt, Syria og Jemen som eksisterte fra 1. februar 1958 til 5. oktober 1961. Unionen ble dannet etter initiativ fra Syria av frykt for et kommunistisk kupp. Etter at unionen ble proklamert i februar ble det holdt folkeavstemninger i hvert av landene – de offisielle tallene var 99,99 prosent for i Egypt og 99,9 prosent i Syria. Unionen fikk et svart-hvitt-rødt flagg med to stjerner, det samme flagget som Syria bruker i dag. Nå kan det på nytt være tale om å opprette en ny republikk, mellom samtlige arabiske land. Håpet er i tilfelle at denne forhåpentligvis kan være noe mer folkelig forankret.

Middle East Watch

Ørkenvinden kan ta mange retninger

A Middle East without borders?

A historic moment in the Arab world

A revolution against neoliberalism?

United Arab Republic – Wikipedia

Den forente arabiske republikk – Wikipedia

Posted in Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »