Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Har vi egentlig noe å klage over i Norge?

Posted by Fredsvenn den oktober 19, 2012

Et par ting vi kan kan klage på er f eks det at vår økonomi er basert på eksport av våpen og olje og at landet ikke er bærekraftig eller økonomisk rettferdig. Vi bør strebe for en bedre verden for alle og samarbeide med land i Sør på en mer likeverdig og rettferdig måte. Vi bør trekke oss ut av tjæresand prosjektet i Canada og transformere vår industri og forbruk til å bli bærekraftig. Våre kommuner og land bør illegalisere skatteparadis.

I tillegg kommer at det i praksis ikke er særlig demokratisk (selv om dette er et definisjonsspørsmål) og at Norge støtter opp om USAs hegemonistyre rundt om i verden, inkludert det å sende folk ut i krig. Vi bør tre ut av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), NATO og IMF/Verdensbanken og heller konsentrere oss om nordisk samarbeide og FN systemet.

Måten verdenshandelen er organisert på er avgjørende for fattige land. Sørs problem er at ikke noe land har blitt rikt på å være råvareleverandør alene. Det er i foredlingsfasen at merverdiene ligger. Det vil si at nasjonal industripolitikk er en forutsetning. Innen OECD og DAC og WTO er ordet industri og industripolitikk for utviklingsland forbudt. OECDs «Economic Outlook» rapport for Afrika inneholder ikke ordet industri annet enn i ordet «industriland».

Det er viktig at dette er demokratisk underlagt FN gjennom Generalforsamlingen.Dagens ordninger for å fordele ressurser mellom land har spilt fallitt. Norge har valgt å spille på lag med verdens rikeste land gjennom OECD, og koordinere utviklingspolitikken gjennom OECDs Development Assistance Committee der 23 av verdens rikeste land deltar. Norge bør arbeide for at vår bistands- og utviklingspolitikk skal styrke utviklingslandenes muligheter til å styre sin egen fremtid ved å flytte autoritet fra DAC til FNs utviklingsorganer. Norge må erstatte dagens EØS-avtalen med handelsavtaler underlagt FN.

Dagens utviklingspolitikk er også koordinert gjennom Verdensbanken og IMFs privatisering- og liberaliseringspolitikk som har vist seg å være til utviklingslandenes ugunst. Derfor må disse strategiene erstattes av ordninger som setter ulandene i stand til å delta i verdenssamfunnet på likeverdige vilkår. Sør må få beskytte deler av sine markeder der dette er nødvendig, med selvbestemte tollgrenser, spesielt innen mat og nystartede industrier. Retten til mat og matsuverenitet, og FN-konvensjonen om biologisk mangfold bør ligge til grunn for alle handelsavtaler, og mat og landbruk bør ut av WTO.

Nødhjelp, bistand og gunstige lån er nyttige instrumenter for fattige land på kort sikt og i kampen mot fattigdom. På lengre sikt må landene settes i stand til å produsere verdier for å kunne ivareta lokale behov og delta i verdenshandelen på en bærekraftig måte. Jordreformer, jordbruks-, produksjons- og industripolitikk må derfor være sentrale i norsk utenrikspolitikk.

Internasjonal frihandel fremmer i dag rike lands interesser og sikrer store overføringer fra sør til nord. De samme rike landene benyttet i sin tid verktøy som tollmurer, importforbud, eksportsubsidier, og produksjonsstøtte på sin vei ut av fattigdom. Dette er i dag forbudt etter regelverket til Verdens handelsorganisasjon, og det hindrer de fattige landenes utvikling. Land i sør må selv kunne drive en aktiv næringspolitikk ut fra egne interesser uten fare for straff fra det internasjonale samfunnet.

Patenter er ment som en oppmuntring til oppfinnelser og produksjonsforbedringer. Men patentering kan føre til at mange land i realiteten nektes tilgang på teknologi, medisiner og kunnskap ved at prisene settes for høyt.

Fattige land må sikres reell tilgang på ny og bærekraftig teknologi hvis de skal kunne delta i produksjonsliv og verdiskapning på en god måte. I dag overføres store ressurser fra utviklingsland til de industrialiserte landene. Det er viktig at denne ressurstappingen stoppes og reverseres for at landene i sør skal kunne bli i stand til å møte sine behov og sikre en god utvikling. Å fôre Vestens industri med billige råvarer har vært de fattiges lands svøpe. Bistandspolitikken har bygd opp om dette, dessverre.

Mye av den veksten vi ser i sør skyldes at rike multinasjonale selskaper bruker sør som utsalgsrampe for sine produkter. Og det skaper verken arbeidsplasser eller skatteinntekter i sør.

Det vi ser idag er at sør har en begynnende regional utvikling. Den bør oppmuntres og ikke torpederes fra WTOs side. Den afrikanske unionen AU bør støttes i sine initiativ i å øke handel/kommunikasjon/samarbeid sør-sør istedet for at de rike land skal tenke gode tanker på vegne av sør.

Bandung er betegnelse på samarbeidet mellom Afrika og Asia (1955 konferanse i Bandung, Indonesia) som ble torpedert av Nord/Vest men som ser ut til å få vind i seilene. Slike sør-sør initiativ bør vi støtte og sikre at norske politikere i sine samarbeidfora ikke legger kjepper i hjula for dette.

I bakhodet bør vi ha at kampen i WTO er en kamp for å videreføre de ordninger som gav vesten tilgang på rimelige råvarer (og slik sett videreførte kolonitradisjonen) og hindret at det vokste frem industrielle konkurrenter i sør. Bytteforholdet råvare-maskiner har derfor utviklet seg til ulandenes ugunst jevnt og trutt de siste 40 årene.

Vi skal også huske at retten for norske bønder til å sikre seg ok priser for lokal matproduksjon IKKE oppfattes som usolidarisk av bondeorganisasjonene i sør. Ved å sikre dem retten til det samme, kan vi støtte regionalt samarbeid og redusere transportutgifter fossilt forbruk.

Vi bør basere oss på forsvar, og ikke på et profesjonelt angrepsmilitære. Vi bør stanse vårt kjøp av jegerfly. Ifølge tall fra UN Comtrade, FNs database for utenrikshandel med varer, var Norge verdens fjerde største våpeneksportør i 2008. Dette er trolig den høyeste plasseringen på rankingen vi noen gang har hatt. Norges bidrag utgjorde rundt 5,3 prosent av verdens totaleksport av våpen.

I 2009 falt Norge ned til en sjetteplass, samme plassering som vi hadde i 2007. De tre største aktørene innen eksport av militært utstyr har i flere år vært USA, Canada og Italia. USA, med eksport for 4,5 milliarder dollar i året, stiller i en klasse for seg. Omregnet tilsvarer amerikanernes eksport rundt 26 milliarder norske kroner, som utgjør nærmere 40 prosent av total registrert våpeneksport verden over.

Verdien av norsk eksport av militærutstyr ble doblet dersom man sammenligner 2005 med rekordårene 2008 og 2009, da vi hvert år eksporterte for rundt 3,1 milliarder kroner. 2010 viser en 15 prosents nedgang, til 2,6 milliarder kroner, men våpeneksporten var dette året likevel 70 prosent høyere enn i 2005.

Statistisk Sentralbyrå rangerer Norge som verdens sjette største våpeneksportør, basert på tall fra FNs database for utenrikshandel, Comtrade. I 2010 var denne eksporten på 2,6 milliarder kroner, og Norge sto for omkring 4,3 prosent av den internasjonale handelen med våpen. Statssekretær Roger Ingebrigtsen mener våpenindustrien kan redde Norge når olje tar slutt. Norge er i dag verdens sjette største våpeneksportør. Næringen omfatter 120 bedrifter og omsatte i 2010 for over 10 milliarder kroner.

Journalist og filmskaper Erling Borgen, som har laget dokumentarfilmen «Et lite stykke Norge» – om hvordan norske selskaper tjener på internasjonale konflikter – reagerer kraftig på Ingebrigtsens uttalelser.

«Jeg synes det er fullstendig usmakelig og avskyelig at en representant for den rødgrønne regjeringen i fullt alvor får seg til å si at vi skal leve av død, krig og lidelse i framtiden», sier Borgen, som får støtte fra Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker, som synes det er en oppsiktsvekkende prestasjon av statssekretæren å slå hull på mytene om Norge som klima- og fredsnasjon med ett enkelt utspill. «Er det virkelig det han ønsker? spør leder i Changemaker», Markus Nilsen.

Vi bør avslutte med Public Management og heller bygge opp et nasjonalt kollektivt system hvor det er kvalitet og resultat og ikke profitt som teller. Vi bør gå tilbake til den såkalte Nordiske modellen, eller folkhemmet, hvor grunnleggende velferdstjenester er tilgjengelige for alle og i hovedsak finansiert over offentlige budsjetter. NAV systemet fungerer heller ikke særlig bra. Vi bør innføre borgerlønn. Vi bør være et inkluderende samfunn som er åpent for at ting og personer er anderledes.

Over hele Europa er lønninger, pensjoner og faglige rettigheter under angrep. Innstrammingen presenteres som krisetiltak, og synes å henge sammen med en forestilling om at vanlige ansatte over lang tid har vært for kravstore, og at befolkningen har «levd over evne». I et slikt perspektiv blir fagbevegelsens forsvar for ansattes lønn og rettigheter en del av sykdommen som må kureres.

Det trengs en felles krisepolitisk forståelse i norsk politikk, som grunnlag for enighet om hva som bør – og ikke bør – gjøres på noen grunnleggende områder.

Rapporten «Grådighetens pris – Svekket fagbevegelse og redusert lønnsandel etter 1980» inngår i serien Kriseforståelse, der Manifest senter for samfunnsanalyse formidler fakta om kapitalismens krise i et forståelig språk. Formålet er å bidra til en krisepolitisk enighet om hva som bør – og ikke bør – gjøres i norsk økonomisk politikk, for å unngå den dramatiske nedturen som nå rammer andre land.

I rapporten undersøker Manifest faktagrunnlaget for slike forestillinger og kuttpolitikken de støtter opp om. Har fagforeningene blitt for sterke og grådige? Har arbeiderne i Vesten gjennom sterke fagforeninger sikret seg en lønnsvekst «over evne»?

I rapporten dokumenteres det hvordan tiårene fram mot kriseutbruddet heller er preget av stikk motsatte økonomiske trender, inkludert at en stadig høyere andel av verdiskapningen i USA og Europa har gått til kapitaleierne og at andelen fagorganiserte i OECD-landene er halvert.

Poengene i rapporten peker i retning følgende konklusjoner:

• Norge må ikke møte krisetendenser i økonomien med lønnskutt eller andre tiltak for å redusere andelen av norsk verdiskaping som tilfaller folk flest (selv om fagbevegelsen i konkurranseutsatt industri selvfølgelig kommer til å ta hensyn til den internasjonale konkurransesituasjonen i sin lønnspolitikk).

• Norge skal ikke bidra til å fremme slike tiltak overfor andre land, heller ikke indirekte ved å la Pengefondet stille slike krav på vegne av Norge som kreditor.

• Fagorganisering er en positiv faktor for økonomien. Fagorganisering bør oppmuntres i møtet med den økonomiske krisa.

Ny rapport angriper det norske selvbildet

”Norway’s dirty little secrets”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: