Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Vi fortsetter vår kamp som aldri før!

Posted by Fredsvenn den november 24, 2012

Vi lever i en verden med krig, sult, urett og forurensning. Viktige kjennetegn ved samfunnet som vi har i dag er blant annet privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwenisme, nyliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever. En elite trumfer igjennom ved hjelp av stat, politi og militær, media, religion og nasjonalisme.

Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati, samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden. De store konsernene styrker sin makt og det militær- økonomiske kompleks bygges ut. De rike blir rikere og de fattige fattigere.

Mange ting i tiden viser oss at det er på tide å tenke nytt rundt måten vi bygger opp samfunnet vårt på. Prognosene for menneskeskapte klimaforandringer forverres år for år og ressursfordelingen blir stadig skjevere både globalt og lokalt. Dette er konklusjoner som er trukket av nasjonale og internasjonale konferanser gang på gang.

Ifølge forskerne, i alle fall det store flertall av dem, har vi liten tid på oss til å snu denne utviklingen. Eksemplene på at vi ikke klarer å demme opp for problemene er utallige. Mennesker lider i et samfunn som ødelegger naturen, for mennesket er selv en del av og avhengig av naturen.

Sosial- og kriminalstatistikkene viser at stadig flere faller utenfor systemene. De sosiale strukturene går i oppløsning. Stadig flere mennesker blir gjort til klienter i sitt eget samfunn, og individer opplever en økende følelse av fremmedgjøring i et samfunn der borgere blir til produsenter og konsumenter. Stadig flere mister troen på seg selv, de blir passive eller apatiske.

Mange føler seg maktesløse overfor de kreftene vi står opp i mot og den dimensjonen samfunnsdebatten i dag har tatt. Stadig flere føler seg fremmedgjort. Stadig flere bruker narkotiske stoffer eller ” lykkepiller” for å klare sin hverdag. Selvmordsraten blir stadig høyere.

Det er mange ting man kan gjøre for å bryte en ond sirkel og bli et skapende individ. Vi har alle et valg. Vi trenger kun å ha motet som skal til. Man trenger ikke å være spesielt utrustet eller ha gått mange år på skolen. Et vært menneske er godt nok utrustet. Dette selv om det gjerne bør være en samklang mellom intellekt og hjerte. Det må være mangfold, rom for forskjellige meninger og kritikk. Det må bygges opp en global grasrotinfrastruktur, som kan overføre makt og ressurser fra de store konsernene.

Basen til denne infrastrukturen eksisterer i stor grad. Hver organisasjon eller samfunn som kjemper for sin overlevelse er allerede, bevisst eller ikke, en av basene til denne infrastrukturen. For en tid siden var spørsmålet en hva dagens pågående globalisering var og hva konsekvensene av den ville være på dagsordenen. Deretter fulgte en rekke store demonstrasjoner og bølger med protester mot den nyliberale verdensorden.

Ser man bort fra den massive antikrigs-bevegelsen, som ikke har tatt slik omfang siden motstanden mot Vietnam krigen, går man nå på mange måter videre gjennom dannelsen av globale nettverk og samarbeidsorganisasjoner.

Zapatistene, som har sin base blant maya-indianerne i den sørlige delstaten Chiapas i Mexico, ble et symbol på motstand verden over da de reiste seg 1. januar 1994 og tok kontroll over San Christobal de las Casas i Chiapas.Opprøret inspirerte folk over hele kloden. Dette ikke minst på grunn av at Subcommandante Marcos, den maskerte zapatist-lederen, framholdt at de ikke bare kjempet for rettighetene til mayaene i Chiapas, men er en del av en større kamp mot nyliberalistisk frihandelspolitikk og for global motstand og solidaritet.

Datoen for oppstanden i 1994 ble valgt for å falle sammen med stiftelsen av den nordamerikanske frihandelsavtalen, NAFTA, som er en handelsavtale mellom Mexico, USA og Canada som bare kunne gjøre livet verre for folk i Chiapas. Den rev ned alle restriksjoner på utenlandske investeringer, og åpnet Mexico for at de store selskapene kan utnytte det. Den lovet å fjerne avtaler i jordbruket, for slik å sikre storprodusentenes dominans.

Hyperkapitalismen forårsaker mer utbytting, undertrykkelse, urettferdighet, fattigdom, forurensning og krig enn noen gang tidligere, og det i et stadig voldsommere tempo. Regjeringer, multinasjonale selskap og finansinstitusjoner, som styrer den globale økonomien, fortsetter med å konsentrere rikdom og makt.

De kontrollerer våre liv og ressurser gjennom multilaterale institusjoner som G8, Verdens handelsorganisasjon ( WTO), Verdensbanken (WB), Det internasjonale valutafond (IMF) og andre regionale handelsavtaler, som Den europeiske union (EU).

Disse enhetene sikrer at urettferdighet og ødeleggelse sprer seg over hele verden, øker smerten til alle undertrykte og diskriminerte grupper, som bønder, urbefolkning, kvinner, arbeidere, arbeidsløse, slumbeboere, etniske og religiøse minoriteter, undertrykte kaster, osv.

I dag lider over 1 milliard mennesker av kronisk sult og mer enn 1 milliard mangler rent drikkevann, mens de 3 rikeste eier mer enn de fattigste 48 landene og 285 mennesker eier mer enn halvparten av resten av menneskeheten.

Ifølge Naomi Klein, forfatteren av No Logo, ble zapatistene «teoretikerne for en ny bevegelse, en annen måte å tenke på makt, motstand og globalisering på.» «Zapatistene er ikke interessert i å styrte staten eller å kalle sin leder Marcos president. Om noe, ønsker de mindre statlig makt i livene sine.» «Målet deres er ikke å vinne kontroll, men å gripe og bygge selvstyrte rom der demokrati, frihet og rettferdighet kan blomstre.»

«Frie rom, født av land som er tatt tilbake, felles jordbruk, motstand mot privatisering, vil eventuelt skape motmakt til staten ganske enkelt ved å eksistere som alternativer,» skrev Klein.

I februar 1998, etter inspirasjon av zapatistenes opprør og deres globale opprop i 1995 møttes et mangfold av grasrotbevegelser fra hele verden i Geneve for å lansere et globalt koordinerings-nettverk for motstand mot den globale markedsliberalisme. Dette var fødselen for et nytt globalt verktøy mot kapitalisme og alle de som ødelegger levevilkårene for mennesker, dyr og natur.

Peoples Global Action (PGA), som nettverket ble kalt, skulle være en allianse for motstand mot den globale markedsøkonomi og solidaritet mellom mennesker over hele verden, et nettverk av nettverk, en bevegelse i bevegelsen. Det skulle være et verktøy for mobilisering av globale aksjonsdager mot kapitalisme under møter holdt av de nevnte organisasjonene og inspirere til andre former for aksjon og solidaritet, som for eksempel interkontinentale karavaner, lokale aksjoner, konferanser, seminarer og utveksling, utgivelser, osv. Man ønsket å bygge lokale alternativer mot globaliseringen.

Møtet i Geneve og opprettelsen av PGA kan på mange måter sies å være startskuddet til det som kom senere. Det ble rettet en global koordinering av motstand mot den globale markedsøkonomien og det ble gjennomført hundrevis av vel-koordinerte demonstrasjoner, aksjoner og gatefester på alle kontinenter mot G8 og WTO. Mange av gruppene og bevegelsene involvert i PGA har siden den gang vært en dynamisk kraft bak anti-kapitalist mobiliseringene som har funnet sted.

I følge PGA: ”Kapitalismen er komplisert og måtene å undertrykke på er mangfoldige. Svaret på hva som må gjøres må være like mangfoldige som den globale kapitalens ansikt. Dette svar bør innholde en type ulydighet som, i likhet med kapitalismen, er avhengig av våre hverdagsliv, men som til forskjell fra kapitalismen, innebærer glede og fellesskap for alle berørte.”

Men erfaringer har vist at det ikke holder med demonstrasjoner. Både Henry David Thoreau og James Goodman skrev om sivil ulydighet. I prinsipprogrammet til PGA står det: ”Et opprop om direkte aksjon og sivil ulydighet, støtte til sosiale bevegelsers kamp, fremme former for motstand som maksimerer respekt for liv og undertrykte folks rettigheter, samt oppbyggingen av lokale alternativer til den globale kapitalismen.”

Inspirert av den raskt voksende antikapitalistiske bevegelse og en stadig krassere kritikk av den nyliberale verdensordningen som raste frem overalt oppsto en global grasrotinfrastruktur laget av millioner av autonome grasrotgrupper, som arbeider for en rettferdig verden og mot den nyliberale økonomien og politikken som dominerer verden i dag. Denne internasjonale bevegelsen, som bygget på horisontale og desentraliserte prinsipper, deltagerstyring og konsensus, tok på nytt opp de anarkistiske parolene.

WTOs ministermøtet i Seattle, Washington, i november/desember 1999 kom til å endre historien. På lik linje med Occupy Wall Street i 2011 ble dette utgangspunktet for en global kamp mot stat og kapital, og for en bedre verden for alle. Det som nå blir kalt for alter-globaliseringsbevegelsen ble skapt og kampen for en bedre verden fikk vind i seilene.

Titusener av mennesker møttes for å vise sin motstand mot WTO. Gjennom å vise motstand mot noen av planetens mektigste selskaper klarte disse aktivistene med full suksess å stanse WTOs ekspansjonistiske agenda. Verden over var mennesker misfornøyd med den politikken som ble ført, den som gjør de rike rikere og alle andre fattigere og som samtidig ødelegger våre alles livsgrunnlag og fremtid: miljøet.

Da media ofte har tette bånd til/eies av de samme aktørene som tjener på den nyliberale utbyttingen er det ikke overraskende at de såkalte antikapitalistiske demonstrasjonene ble fremstilt på et forvrengt vis. De kommersielle mediene har all interesse av å prøve å villede de som ikke demonstrerer, fremstille demonstrantene som bråkmakere man ikke kan ha noe til felles med.

Når det gjelder demonstrantene selv, skal de skremmes fra å delta via truende oppslag om politiets forberedelser og hva de kan forvente hvis de deltar. Og skulle de likevel delta: politiets batonger i bakhodet og stempel som “terrorister”.

Det var under gatekampene under Seattle-konferansen i 1999 at man fant ut at det ville være helt grunnleggende med et globalt grasrotkommunikasjonsnettverk, som for eksempel Indymedia (IMC), som ble skapt der og da, ettersom mediene stadig mer har blitt propagandaorgan for den ny eliten, med politikernes løgn og fanteri.

I media blir alle demonstranter konsekvent omtalt som ” globaliseringsmotstandere”. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva slags fiendebilde som bygges opp og hvordan den varierte massen av demonstranter med et trylleslag er forvandlet til ansiktsløse upolitiske og terroristiske voldsfanatikere som må angripes (“angrep er beste forsvar”). Det er dokumentert til gangs at politiet under flere demonstrasjoner har infiltrert og provosert fram bråk.

Takket være alternative medier ble bilder, filmer og vitnemål om dette tilgjengelig på internett, noe som muligens er en av årsakene til at det største alternative medienettverket Indymedia ble angrepet og raidet flere ganger i forskjellige land for å fjerne dokumentasjon av politivold og -provokasjon.

Uansett fortsatte opprøret mot den nyliberale verdensorden. På tross av en mer usikker verden, strengere lover og hardere reaksjoner, har ikke folk gitt opp å tro på en bedre verden. World Social Forum (WSF) ble for første gang holdt i Porto Alegre, Brasil, i januar 2001. Deretter fulgte dannelsen av regionale forumer, slik som European Social Forum (ESF) og dernest nasjonale forumer, slik som Norges sosiale forum (NSF).

Det ble avholdt store demonstrasjoner mot elitens toppmøter og sannferdig informasjon kom ut til folket. Men så kom noe som kom til å endre alt. Bush administrasjonens seier i USA og den 11. september 2001, som ble brukt til å gå til motangrep mot alle ”positive” grasrotbevegelser og -krefter. Bush erklærte korstog mot Islam og krigen var i gang.

Verden forandret seg drastisk i etterkant av den 11. september 2001. Aldri har vår verden vært mer skremmende. Både USA og Israel truet med å bruke atomvåpen mot Irak, selv om de begge på forhånd visste at Irak ikke hadde noen masseødeleggelsesvåpen. Afghanistan krigen og den senere Irak krigen var fra første øyeblikk illegale imperialistiske kriger om kontroll over olje. Uansett hvor mange som protesterte mot krigen så hjalp det ikke. Bush administrasjonen var urokkelige i sin sak.

De ihjelklemte kroppene i ruinene av WTC ble med andre ord brukt for alt de var verdt. De ble brukt for å sikre seg militærbaser i tidligere Sovjetstater, sikre olje- og gassressurser, kue såkalte “bandittstater”, bygge rakettskjold, trekke seg fra internasjonale avtaler, bombe fattige land og innsnevre demonstrasjons- og ytringsfriheten verden over. Og det var ikke bare USA som utnyttet det. Overalt utnyttet makthaverne det for å sikre egne interesser.

Norge kastet seg med en gang på panikkbølgen etter terrorangrepene i New York. Få dager etter angrepene ble det vedtatt en “provisorisk anordning om forbud mot finansiering av terrorisme,” på initiativ av UD.

Terroristiske handlinger ble her definert som “ulovlig bruk av, eller trussel om ulovlig bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål”. En vag definisjon som åpner for å definere enhver som våger å protestere mot status quo som terrorister.

Justisminister Dørum fulgte opp med et forslag til terrorlov som gjorde mange skeptiske. Kritikken som gikk igjen hos de fleste var at forslagene til terrorlov var “unødvendige”, altfor “vidtfavnende” og ville ” kriminalisere demonstranter.”

Ikke bare vil man risikere å bli stemplet som “terrorist” om man ønsker å protestere mot at 19.000 barn dør hver dag på grunn av ulandsgjeld, men “terrortrusselen” vil sannsynligvis være hovedargumentet når man eventuelt skal rettferdiggjøre strenge sikkerhetstiltak og innskrenkninger, noe som ble gjort ved hvert eneste toppmøte siden den 11. september, og sikkerhetstiltakene er blitt mer og mer ekstreme fra møte til møte. Dette i takt med medias stadig større og større demonisering av demonstrantene.

Om ikke 911 var sjokkerende nok, så var USAs og den nylig innvalgte Bush administrasjonens reaksjoner det. USA ble via Patriot Act I og II en politistat, og deretter erklærte Bush i en tale til USAs folkevalgte forsamling den 20. september at “Vår “krig mot terror” begynner med al-Qaida, men den stanser ikke der. Den vil ikke slutte før hver terroristgruppe av global rekkevidde har blitt funnet, stoppet og slått.” Deretter gikk man til krig mot Afghanistan.

Og som om ikke dette var nok, så begynte trommene å slå for en krig mot Irak. Desperate som vi var reiste vi til Irak for der å fungere som levende skjold for kanskje å kunne beskytte vannrenseanlegg, elektrisitetsverk oa. Men krigen, også kjent som Shock and Awe, fant ubønnhørlig sted, og det med katastrofale og grusomme metoder og resultater.

Irak ble fylt av destruktiv vold og hat. USA privatiserte hele landet, noe som fikk Naomi Klein til å skrive boka “Sjokkdoktrinen”, og den største korrupsjonen i verdenshistorien fant sted.

I etterkant av den 11. september og drapet i Genova (G8-møtet) ble det spådd at den “prodemokratiske”, “antikapitalistiske”, bevegelses tid var over. Genova ble av noen sett på som både toppen og slutten; toppen fordi 300.000 mennesker deltok og slutten på grunn av statens ekstremt voldelige reaksjon i etterkant av den 11. september.

Høsten 2008 brøt store deler av det internasjonale finansmarkedet sammen og verden gikk inn i en økonomiske krise som ikke har vært sett siden depresjonen på 1930-tallet. Konsekvensene av denne krisen har ført utallige inn i arbeidsledighet eller prekære arbeidsformer samtidig som innstramningstiltakene i de mest utsatte landene rammer hardest fra bånn opp.

Store folkelige opprør som protester mot undertrykkelse i arabiske land, Indignados i Spania, Occupy i USA, og ikke minst voldsomme reaksjoner på EUs krav til strukturtilpasninger i Hellas, har oppstått i kjølvannet av krisen. På Island har det ført til regjeringsskifte, flere folkeavstemninger om tilbakebetaling av gjelden og en ny grunnlovsforsamling bestående av vanlige folk.

Hva vi må huske på er at alter-globaliseringsbevegelsen, som fikk et knekk om baugen i midten av 2000-tallet, etter den arabiske våren (Tunisia og Egypt), den søreuropeiske sommeren (Hellas og Spania), den amerikanske høsten (Occupy bevegelsen) og den globale protestvinteren, på nytt bærer frukt og er mer oppegående og aktiv enn noen sinne tidligere.
På mange måter dreier det seg ikke kun om å diskutere dagens problemer eller å markere motstand, men å bygge opp alternativer. Rettferdighet er et ideal som sjeldent blir utvist i praksis. Men kun det at vi har begrepet forteller noe om menneskeheten.

Sannhet, rettferdighet og fred, for ikke å nevne solidaritet, kjærlighet og empati, eller frihet under ansvar, er idealer vi alle kjenner. Flere av dem har generasjonene før oss kjempet for. Det har vært blodige slag og flere har ofret sine liv. Noen av idealene har nådd et høyere stadium enn andre. Noen står sterkere i dag enn tidligere. Noen står sterkere i en kultur enn i en annen. Men vi bør alle etterstrebe dem, ettersom menneske bør forsøke å utvikle seg den rette vei, til et mer harmonisk samfunn og en fredeligere sivilisasjon. Vi må kjempe for å beholde det såkalte menneskelige ved oss.

Bevegelsen, som kom på arenaen etter zapatistenes kamp på midten av 1990-tallet og de enorme demonstrasjoner fra og med Seattle i 1999, har klart å oppnå mye gjennom kunstneriske og kreative uttrykk, men vi må benytte oss av alle tenkelige strategiske metoder. Det er ikke kun de fattige som lider, foruten de rike, som har mistet seg selv i sitt begjær etter makt. Verden er full av strukturell og direkte vold – ikke minst i statlig regi.

Vi må stanse dem fra å utføre destruktive handlinger mot planeten, samtidig som vi må vise dem at vi også vil deres eget beste. I følge Harold Pinter er vi forpliktet til å gjøre hva vi kan for å skape en bedre verden, ikke minst for å bevare menneskehetens verdighet.

Vi må arbeide imot maktovergrep, undertrykking og utbytting og aktivt motarbeide alle former for vold og skadeverk i vår kamp for en annen og mer rettferdig verden. Vi må styrke det mangfold og kreativitet som eksisterer, ikke minst blant urbefolkningene. Vi må rette skytset mot markedsliberalismen og den konsentrasjonen av makt og ressurser som i dag dominerer verden og arbeide for å redusere makten til stormaktene og de store flernasjonale selskapene.

Vi må støtte opp under den globale grasrotinfrastrukturen, bestående av sentre som diverse kollektiver og social centers, samt nettverk som PGA og WSF, som arbeider mot de sentrale maktstrukturer og overføre ressurser fra de store selskapene.

I likhet med de kreftene vi står overfor må vi koordinere oss globalt og sette press på, hvis ikke velte, den globaliserte orden, bestående av de mektigste og rikeste i verden, som konkurrerer seg i mellom, men som tjener på det bestående systemet og vil gjøre alt for å bevare og øke sin makt.

Det er nå på tide at jordens flittige maur, kunstnere av alle slag, kreative sjeler og urbefolkninger over hele verden, står side om side og viser vei inn i det nye og ukjente. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser. Husk: Samhold gir styrke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: