Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Hva nå i Artsakh?

Posted by Fredsvenn den januar 19, 2013

Nachichevan

The Djulfa Virtual Memorial and Museum

Artsakh, som betyr Arans hage, også kjent som Nagorno-Karabakh, eller Den fjellrike svarte hage, hvor majoriteten av befolkningen (99 %) er armensk, har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan. Dermed begynte armenere å flytte tilbake til Artsakh fra andre områder i Sørvest Asia, slik at et hundreår etter Gulestan-freden området fikk et armensk flertall.

Det historiske Armenia omfattet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. Armenia ble i etterkant av folkemordet delt mellom Tyrkia og Sovjet. Josef Stalin ga som en del av sin splitt og hersk taktikk ordre om at områdene Artsakh og Nakichevan skulle bli underlagt Aserbajdsjan. Dette, sammen med tapet av Kars provinsen, som inkluderer Ararat, var et betydelig tap for Armenia.

Allerede kort tid etter Stalins død begynte armenernes misfornøyhet å vise seg. I 1963 signerte 2500 armenere fra Artsakh en underskriftskampanje om at området igjen skulle komme inn under armensk kontroll eller bli overflyttet til Russland. Voldelige sammensøt i Stepnakart førte til 18 døde armenere samme år. I 1965 og 1977 var det store demonstrasjoner i Jerevan med krav om å samle Artsakh og Armenia.

Den 19. februar 1988, under den syvende dagen med armenske demonstrasjoner, tok den første motprotesten sted i Baku. Samtidig publiserte poeten Bakhtiar Vahabzade og historikeren Suleiman Aliarov et åpent brev i avisen Azerbaijan, som erklærte at Artsakh historisk var azerbaijansk territorium.

Dette sammen med spredningen av løgn og propaganda utført av azeriske agenter og provokatører førte til stadig krassere etnisk konflikt og angrep mot armenerne, inkludert til pogromene i Sumgait den 27. februar 1988. Sumqait pogromene markerte begynnelsen på utbruddet av konflikt mellom armenere og azerere, noe som kulminerte i den senere Artsakh krigen og til konflikten som har fortsatt frem til i dag.

Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning den 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemmingen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen.

Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Amenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Artsakh) i perioden mellom 1988 og 1994.

Konflikten, som endte med at de armenske styrkene har okkupert 20 % av Azerbaijan, inkludert Artsakh og 7 omkringliggende distrikter, har siden våpenhvilen i 1994 vært fryst på tross for internasjonale forhandlinger i regi av OSCE Minsk gruppen, inkludert Russland, Frankrike og USA. Det beregnes at rundt 800.000 mennesker er på flukt i eller fra området.

Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.

Armenia har opplevd økonomisk, demografisk og politisk krise i etterkant av konflikten ettersom landet har befunnet seg i en uønsket situasjon da pågående konflikt forhindrer Armenia fra å løse sine økonomiske og demografiske problemer. Dette ikke minst på grunn av at Tyrkia og Azerbaijan lukket sine grenser med Armenia som et resultat av konflikten, noe som forhindrer Armenia fra å ekspandere handelen og motta investeringer.

I motsetning til Armenia klarer Azerbaijan seg godt med hjelp fra sine oljereserver, noe som har hjulpet til med å forbedre landets økonomi gjemnnom å minske både arbeidsløshet og fattigdomsraten. Ettersom Armenia ikke har noen slike resursser så er landet avhengig av handel for å forbedre sin økonomi. Den vanskelige økonomiske situasjonen leder igjen til demografiske problemer da stadig flere mennesker ser seg tvunget til å forlate landet hvert år i sin søken etter bedre økonomiske muligheter.

Azerbaijan har en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Begge landene er allierte med Vesten, og samarbeider både økonomisk og militært med Israel. Mens Tyrkia er et NATO land har Azerbaijan olje. Også selskaper som Statoil er tungt inne i landet.

Den azerbaijdsjanske forsvarsminister har sagt at Azerbaijdsjan seriøst planlegger for krig mot Armenia for å “frigjøre sine territorier fra okkupasjon” hvis fredssamtalene ikke gir tilfredsstillende resultater under et møte med diplomater som forsøker å megle i den to ti år gamle konflikten mellom Azerbaijdsjan og Armenia over Artsakh. Armenia har på sin side advart om hevn i stor skala hvis Baku setter igang noen form for militæraksjon for å vinne tilbake Karabakh.

Khachkars eller korssteiner er en kunstform med tusen års tradisjon i Armenia. Det er en hellig armensk kunstform av utskårne kors satt inn i massive steinblokker og omgitt av et utvalg av symbolisme. De første ekte kachkarer oppsto på 900-tallet, under armenernes gjenoppvekkelse etter frigjøringen fra araberne.

En større antall khachkarer, som ble skapt i det historiske Armenia har i dag, etter erobring og folkemord, kommet inn under Tyrkia, Azerbaijan, Georgia og Iran. Som et resultat av systematisk utryddelse av khachkarer i Tyrkia er det i dag kun få eksemplarer igjen og disse blir ikke oppført på liste eller fotografert, noe som gjør det vanskelig å følge med i situasjonen. De blir ødelagt, forsømt eller flyttet for å dekorere, skape nye hellige plasser eller for å lage plass for nye graver.

Et dokumentert eksempel er khachkar ødeleggelsen i Nakhchivan, som befant seg i verdens største gravgård, ved den gamle armenske hovedstaden Julfa. I tusen år har åskjeden rundt byen Julfa vært fylt med massive rosa, rød og grå khachkarer, men hva som alltid hadde vært ansett for å være Julfas hage av khachkarer, har å blitt ødelagt.

I 1998 kunne armenerne fra den iranske siden av grensen se i avsky, forferdelse, redsel, og skrekk på at bulldosere ankom og begynte å ødelegge de siste restene av den kunstneriske og historiske hagen. Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødela armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden.

Ifølge Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) utgjør dette et kulturelt folkemord. RAA har gjentatte ganger klagd til UNESCO, som kun har nevnt det så vidt i deres årlige rapport og en kort pause i ødeleggelsen. Men det er for lite og for sent. I følge Haghnazarian er den azeriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet.

I oktober 2012 fordømte den tyrkiske utenriksministren åpningen av en lufthavn i Khankendi, som han hevdet ville være en provokasjon fra armensk side. Erklæringen hevdet at en armensk avgjørelse om å åpne lufthavnen ville skade fredsprosessen rundt Artsakh konflikten. Det tyrkiske utenriksministerium oppfordret derfor Armenia om ikke å gjøre det.

Ifølge det azerbaijanske utenriksministerium vil det å åpne lufthavnen, som ifølge International Civil Aviation Organization (ICAO), er Azerbaijans eiendom, gå imot internasjonale avtaler, og da især Chicago Convention on Civil Aviation (CCCA). Azerbaijan har forbudt bruk av luftrommet i Artsakh ettersom ingen kan garantere flysikkerheten i området.

Azerbaijan har truet med å skyte ned sivile fly hvis de fløy til Artsakh hvis den separatistiske armenske autoriteten som kontrollerer regionen gjenåpner flyplassen der og har nylig utstedt et dokument vedrørende bruk av luftrom, som tillater nedskytingen av sivile fly som vil gjøre brudd på hva landet ser på som azerisk luftrom. Gjennom dette signaliserer Azerbaijan at landet er uvillige til å arbeide under internasjonale normer og er bestemt på å skade og drepe sivile.

”Ifølge flygningsloven er det til og med mulig å fysisk ødelegge fly som er på vei dit”, sier Arif Mammadov, lederen av Azerbaijans sivile luftadministrasjon. ”Vi har forhørt oss med ICAO om de kan gi beskjed til motparten for å unngå ulykker”, legger han til.

Autoritetene i Artsakh har gjenoppbygget flyplassen i nærheten av deres hovedstad Stepanakert, som har vært stengt siden utbruddet av Artsakh krigen på begynnelsen av 1990-tallet, med planer om å gjenstarte kommersiell flyvning til Yerevan i mai 2011. Men ifølge Mammadov er regionens luftrom stengt og et hvert fly ville være å anse som uautorisert.

En ansatt ved den ennå ikke anerkjente Artsakhs president, Arkadi Gukasian, kontor, David Babaian, har erklært at “kriminelle” trusler ikke ville stanse de planlagte flyene, som har blitt planlagt å lette på tross for den økte konflikten og skytevekslingen mellom de to landene siden slutten av krigen. ”Vi er bestemte på å åpne flyplassen uansett hvem den irriterer i Azerbaijan. Et hvert forsøk Azerbaijan måtte gjøre vil bli møtt med uforutsigbare tilbakeslag for Azerbaijan selv”, sier Babaian.

Mammadov hevder på sin side at Armenias skritt for å ta i bruk flyplassen er brudd på internasjonale lover ettersom luftrommet tilhører Azerbaijan. ICAO og The European Civil Aviation Conference (ICAC) støtter Azerbaijans posisjon, mens den armenske presidenten, Serzh Sargsyan, har erklært at han vil være den første passasjeren som vil fly fra Khankendi.

Det azerbaijanske forsvarsministeriets talsmann Eldar Sabiroglu sa sist uke at Azerbaijans luftforsvar er kampklar og at militæret vil gå til aksjon hvis det blir gjort vold på landets luftrom. «Hvis Armenia ikke vil ha krig, men fortsatt vil komme til en fredelig løsning på problemet bør det fraholde seg fra slike provokative skritt,» erklærte Sabiroglu. Den 18. januar erklærte Armenias forsvarsminister Seyran Oganyan at Armenia vil benytte seg av luftforsvarsystem for å sikre sikkerheten til sivile fly til Artsakh.

Minsk gruppen oppfordret den 14. april 2011 og i juli 2012 begge parter til en diplomatisk løsning. USAs posisjon er at begge sider bør løse saken innenfor rammene av internasjonal lov. USAs statsdepartments talskvinne Victoria Nuland erklærte i november 2012 at «Bruken av lufthavnen skal ikke bli brukt til å støtte noen hevd vedrørende endringen av status av Artsakh.»

Ifølge USAs ambassadør i Baku, Richard Morningstar, som i november 2012 advarte om at det ville føre til uønskede konsekvense, vil en avgjørelse om bruk av lufthavnen gjøre skade på fredsprosessen. USA hadde dagen før oppfordret begge parter om å finne en diplomatisk løsning når det kommer til bruken av lufthavnen.

Norge og Azerbaijan har nylig hatt et møte i Baku. Man forhandlet der om hvordan man kan øke det bilaterale samarbeidet i energi og andre sektorer, regionale saker, inkludert situasjonen vedrørende Artsakh konflikten, samt samarbeidet innen internasjonale organisasjoner, inkludert FN.

Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, gratulerte Azerbaijan med utviklingen oppnådd i årene i etterkant av sin uavhengighet fra Sovjet og erklærte at Azerbaijan og Norge er nære partnere i ulike sfærer, inkludert i oljesektoren. «Norge støtter OSCE Minsk Group når det kommer til å finne en løsning på Artsakh konflikten», sa Espen Barth Eide på en felles pressekonferanse med sin azerbaijanske motpart Elmar Mammadyarov på mandag.

Ifølge Barth Eide eksisterer det et stort potensiale når det kommer til å utvide samarbeidet i olje og gass sektoren. “Vi ønsker utvide samarbeidet med Azerbaijan når det kommer til transport av energiressurser. Sammen er Russland, Norge og Azerbaijan hovedprodusentene av energiresurssene til Europa,” sa han.

Norge støtter Azerbaijans krav og fordømmer det å benytte seg av fly til Artsakh. Ifølge Barth Eide: «Armenia må ikke provosere. Azerbaijan har allerede klargjort for sin posisjon til Jerevan.» Mammadyarov har på sin side erklært at åpningen av lufthavnen skal være en del av Artsakh fredsprosessen.

Mammadyarov, som hevder at bruken av lufthavnen er ulovlig frem til de armenske styrkene har blitt trukket ut fra de okkuperte territoriene, vil møtes med OSCE Minsk gruppen i Paris for å diskutere konflikten med Armenia den 28. januar. «Etter at de armenske styrkene har blitt trukket ut og en fredsavtale oppnådd vil det være mulig å bruke lufthavnen til humanitære formål,» erklærte han på mandag.

Azerbaijans utenriksminister har tidligere oppfordret alle internasjonale selskaper fra stanse sine ulovlige aktiviteter på luftplassen og i de okkuperte territoriene av Azerbaijan. «Hvis ikke vil Azerbaijan ta passende skritt,» erklærte utenriksministeriets talsmann Elman Abdullayev.

Hvordan fremtiden vil være usikkert. At en fredsløsning vil gavne begge parter er uten tvil. Spørsmålet er om Azerbaijan og Armenia er villige til det, og på hvilken bekostning. Det er lite tvil om at Artsakh, og Nachichevan, er armensk territorium og at man bør åpne opp for å benytte seg av flyhavnen. Tyrkia på sin side bør raskest mulig anerkjenne folkemordet og stå for konsekvensene av det, både hva land og skadeserstatning angår. Deretter kan man åpne grensene, la flyktninger vende tilbake og gjenetablere handelen. Det er kun gjennom en sannhets- og forsoningsprosess at regionen kan komme til å utvikle seg videre.

Nagorno Karabakh

Boikott av årets Melodi Grand Prix i Aserbajdsjan

95 år er lengre enn nok – Anerkjenn folkemordet mot armenerne NÅ!

Azerbaijan truer Armenia – igjen

Et spørsmål om etnisk stolthet?

X

Washing Away Hate Crimes with Oil Is not the Only Path to Partnership

UNHCR: Fridtjof Nansen’s legacy lives on in hearts of Armenians

Turkish-Armenian journalist Hrant Dink commemorated

Amnesty: – Myndighetene i Aserbajdsjan er arrogante

Melodi Grand Prix arrangeres i et av verdens mest korrupte land i år

Øksemorder mottatt som helt – demonstrasjon i Oslo

Fotograf pågrepet etter Eurovision i Aserbajdsjan

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: