Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Norge støtter opp om diktaturer – Er dette Norge verdig?

Posted by Fredsvenn den februar 21, 2013

ØNSKER SEG EN ORANSJEREVOLUSJON: Opposisjonelle ønsker seg en revolusjon etter mønster fra Ukraina. Her holder en av dem opp en plakat med bilde av gamle sovjetdiktatorer. Nåværende president Alijev får også gjennomgå. Mer enn 2000 orangekledde deltok i denne demonstrasjonen i september.

I 2011 besøkte en norsk delegasjon med kronprins Haakon i spissen Aserbajdsjan, der de blant annet møttes med landets mektige president Ilham Alijev (t.v.), som bruker statskassa som sin egen lommebok. Azerbaijan har en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil.

Flere menneskerettsorganisasjoner har kommet med kraftig kritikk av president Ilham Alijevs regime i Aserbajdsjan. De peker på ufrie valg, at aktivister og opposisjonelle blir fengslet, at pressefriheten har dårlige kår, at den private eiendomsretten for mange er en vits, samt at domstolene ikke er uavhengige. Uansett så hevder de norske myndighetene at det ikke er noen motsetning mellom Norges økonomiske interesser og kampen for menneskerettigheter og demokrati i landet.

Nå nylig, i slutten av januar, var utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) på besøk i Aserbajdsjan, der han hadde samtaler med med Alijev. Samtalene skal blant annet ha banet vei for at Statoil-sjefer fikk et viktig møte med den mektige presidenten. Statoils konserndirektør for utenlandske operasjoner, Lars Christian Bacher, var like etter i et møte Alijev.

Statoil, som har vært tungt involvert i Aserbajdsjans gass- og oljeproduksjon i 20 år, har kun vært partner, og ikke operatør. Nå kan det imidlertid se ut til at Statoil får en langt tyngre rolle innen olje- og gassproduksjonen i Aserbajdsjan.

Statoils håp er at de skal få en lederrolle i et nytt, gigantisk prosjekt hvor planen skal være å slå sammen flere olje- og gassfelt og skal ifølge Dagens Næringsliv ha fått en positiv respons på ønsket om en eventuell lederrolle i et nytt gigantprosjekt i landet.

Visepresident Khoshbakht Yusifzadeh i det statlige oljeselskapet Socar, som er en av presidentens næreste, sier til Dagens Næringsliv (DN) at det er uklart om Statoil får operatøransvaret, men han understreker at de vil ha en betydelig tilstedeværelse. Statoil er landets største utenlandske investor etter britiske BP.

Aserbajdsjan blir ofte forbundet med menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Under besøket uttalte Barth Eide at det ifølge Amnestys liste ikke finnes flere politiske fanger i Aserbajdsjan, noe Amnesty avviser på det sterkeste.

«Amnesty International finner den norske utenriksministerens uttalelse svært beklagelig. På helt feilaktig grunnlag referer han til Amnesty som sannhetsvitne på at det ikke lenger er politiske fanger i Aserbajdsjan. Det er ikke riktig», sier politisk rådgiver i Amnesty Norge, Beate Ekeløve Slydal, til Nettavisen.

Utenriksminister Espen Barth Eide avviser imidlertid at han på noe som helst tidspunkt har hevdet at det ikke er politiske fanger i Asarbajdsjan

«Jeg har aldri sagt at det ikke er politiske fanger i Asarbajdsjan, tvert imot sa jeg at det er det, basert på Europarådets lister, og anerkjente samtidig løslatelsen av de som hadde stått på Amnestys helt konkrete liste ved juletider», sier Barth Eide i en uttalelse

Ifølge Barth Eide var han innom temaer som menneskerettighetsbrudd og korrupsjon, da han hadde samtaler med president Ilham Alijev.

«Vi var innom det, som alltid, med referanse til arbeidet i Europarådet i høst og det faktum at Aserbajdsjan skal ha formannskapet i Europarådet neste år, som jo vil sette et økt søkelys på landet», sa Barth Eide til NTB etter besøket.

«Vi noterte positivt en siste løslatelse av fanger ved juletider. Ifølge Amnestys liste er det nå ingen politiske fanger igjen, men ifølge Europarådet er det fortsatt noen. Aserbajdsjan bestrider at dette er politiske fanger. Vår linje er å si at dette er bra, fortsett med det», poengterte han.

«Det er politiske fanger i landet, og det går slettes ikke i riktig retning når det gjelder ytrings- og forsamlingsfrihet, snarere tvert imot. Dette er forhold som norske myndigheter ikke bør underslå, og ta opp med landets myndigheter når de er på signingsferd for og med norske næringsaktører», sier Ekeløve Slydal.

Amnesty har sendt et brev til Barth Eide hvor de har kommet med noen presiseringer i forhold til utenriksministerens uttalelser.

«Personene som Amnesty hadde definert som samvittighetsfanger ble løslatt i slutten av desember 2012, men vi har hele tiden understreket at dette ikke representerer det fullstendige antallet over politiske fanger i landet,» lyder et utdrag fra brevet.

Barth Eide sikter trolig til en liste over fanger som Amnesty definerte som samvittighetsfanger knyttet til særskilte hendelser innenfor et gitt tidsrom.

«Amnestys liste over samvittighetsfanger i Aserbajdsjan var med andre ord aldri en uttømmende liste over alle samvittighetsfanger i landet, men kun en liste over samvittighetsfanger knyttet til de ovenfor nevnte hendelsene i den nevnte tidsperioden,» fortsetter Amnesty i brevet.

I slutten av januar samlet parlamentarikere fra hele Europa seg i Europarådet og vedtok en resolusjon mot Aserbajdsjan. Resolusjonen slår fast at landet – ved å bryte menneskerettigheter, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet – ikke fullt ut respekterer de forpliktelsene de har som europarådsmedlem. Aserbajdsjan skal overta formannskapet i Europarådet i 2014.

Kort tid etter Eides besøk til landet ble imidlertid menneskerettighetsforkjempere pågrepet i forbindelse med en demonstrasjon i hovedstaden 26. januar. Flere aktivister ble anholdt og fem dømt til fengselsstraff etter de fredelige protestene i Aserbajdsjan, ifølge Amnesty.

Stortinget på sin side utsteder en pressemelding hvor de fordømmer aserbajdsjanske myndigheter for brudd på menneskerettigheter og ytringsfriheten. Flere aktivister ble anholdt og fem dømt til fengselsstraff etter de fredelige protestene i Aserbajdsjan i forbindelse med en demonstrasjon i Baku lørdag 26. januar.

«Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) fordømmer aserbajdsjanske myndigheters arrestasjoner av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med en demonstrasjon i Baku lørdag 26. januar,» heter det i en felles uttalelse fra delegasjonen.

Stortingsrepresentant i Forsvars- og utenrikskomiteen, Karin S. Woldseth (Frp), innser at det er et paradoks at Statoil, hvor staten har 67 prosent eierandel, samarbeider med myndigheter som samtidig fordømmes av stortingsrepresentanter.

«Jeg ser paradokset. Det er alltid dilemmaer i utenrikspolitikken. Men hvis Statoil skulle være så heldige at de skulle bli operatører på et felt i Aserbajdsjan, så synes jeg at de klart og tydelig, i større grad enn det de kanskje gjør, kan merke seg at noen bryter med menneskerettigheter og ytringsfriheten i en del av de landene de opererer i, og at de på en eller annen måte kan sørge for at man gjør klart at det er uakseptabelt», sier Woldseth til Nettavisen.

«Statoil er næringsliv, og det blir vi som offentlig myndighet, både utenriksministeren og politikere som sådan, som må påpeke brudd på menneskerettigheter og ytringsfriheten. Men jeg antar at Barth Eide har snakket med aserbajdsjanske myndigheter om dette, så vi er ikke i konflikt eller på kollisjonskurs med hverandre», legger hun til.

Informasjonssjefen i Statoil, Bård Gland Pedersen, sier at de har ansvar for at all deres virksomhet i utlandet gjennomføres i samsvar med FNs menneskerettigheter og at de har nulltoleranse for brudd på dette.

«FN har veldig klart trukket opp hva som er selskapets ansvar på den ene siden, og myndighetenes ansvar på den andre siden. Selskaper har ansvar for å respektere menneskerettigheter i all sin virksomhet, men vi kan ikke ta over ansvaret til politiske myndigheter, som er å føre politisk dialog», sier Pedersen til Nettavisen.

Venstres nestleder, Ola Elvestuen, som reagerer på måten Barth Eide opptrådte under Aserbajdsjan-besøket, sier til Nattavisen at han har «full forståelse for at den norske regjeringen og utenriksministeren skal fremme norske interesser i utlandet, men ikke ved å legge våre idealer til side.»

Ifølge Elvestuen går Barth Eide «altfor langt i det som er å legitimere et diktatur og en diktator for at norsk næringsliv skal tjene penger. Så han setter økonomien foran menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Og det skal ikke en norsk utenriksminister gjøre».

«Selv om han har nevnt menneskerettigheter i møte med aserbajdsjanske myndigheter, så er hovedinntrykket han etterlater seg en utenriksminister og regjering som gjør de nødvendige ritualene for å legitimere regimet, og går i møter med presidenten for å oppnå at Statoil skal få kontrakter», legger han til.

“Hvor store overgrep er vi villige til å overse, for å tjene milliarder i korrupte og brutale land?”, spør Erling Borgen i sin film “I skyggen av Statoil”, som tar utgangspunkt i Statoils virksomhet i Aserbajdsjan.

Landet er en av verdens mest korrupte stater og vold er en del av den politiske hverdagen. Statoil skryter av sitt samfunnsengasjement, etiske standarder og nulltoleranse i forhold til korrupsjon. Likevel sier de ingenting når regimet de investerer i forfalsker valg, mishandler opposisjonelle og nekter folket dets demokratiske rettigheter.

Statoil operer i 36 land. Utenriksdepartementet advarer mot å reise til 7 av disse. Aserbajdsjan, et av verdens mest korrupte stater og et land hvor vold er en del av den politiske hverdagen, er et av landene der Statoil opererer som omfattes av utenriksdepartementets reiseråd.

I september benådet Aserbajdsjan en soldat, Ramil Safarov, som hadde drept en sovende armener ved et militærakademi i Budapest i regi av NATO-programmet «Partnerskap for fred» i 2004 med øks, i alt 16 ganger. Alijev benådet mannen, forfremmet ham til major og betalte lønnen han hadde gått glipp av de siste 8 årene.

Helsingforskomiteen og Raftoprisvinner, Den aserbajdsjanske journalisten Malahat Nasibova, som er korrespondent for det uavhengige nyhetsbyrået Turan i Aserbajdsjan og for Radio Free Europe/Radio Liberty, kritiserer Statoil for å ikke ta ansvar.

Ifølge Nasibova, som er kjent for sin kamp for ytringsfriheten, bidrar Statoil til å legitimere Aserbajdsjans overgrep mot egen befolkning. Statoil hevder på sin side at beskyttelse av menneskerettighetene utenfor deres egen virksomhet er myndighetenes oppgave.

Armenia har opplevd økonomisk, demografisk og politisk krise i etterkant av konflikten ettersom landet har befunnet seg i en uønsket situasjon da pågående konflikt forhindrer Armenia fra å løse sine økonomiske og demografiske problemer. Dette ikke minst på grunn av at Tyrkia og Azerbaijan lukket sine grenser med Armenia som et resultat av konflikten, noe som forhindrer Armenia fra å ekspandere handelen og motta investeringer.

I motsetning til Armenia klarer Azerbaijan seg godt med hjelp fra sine oljereserver, noe som har hjulpet til med å forbedre landets økonomi gjemnnom å minske både arbeidsløshet og fattigdomsraten. Ettersom Armenia ikke har noen slike resursser så er landet avhengig av handel for å forbedre sin økonomi. Den vanskelige økonomiske situasjonen leder igjen til demografiske problemer da stadig flere mennesker ser seg tvunget til å forlate landet hvert år i sin søken etter bedre økonomiske muligheter.

I sitt forsøk på å bedre de økonomiske mulighetene har Artsakh, som er de jure aserbajdsjansk, men de facto armensk, gjenoppbygget en flyplass, som har vært stengt siden utbruddet av Nagorno Karabagh krigen med planer om å gjenstarte kommersiell flyvning til Jerevan. Men dette tillater ikke Aserbajdsjan, som har forbudt bruk av luftrommet.

Aserbajdsjan, som har erklært at landet planlegger for krig mot Armenia for å “frigjøre sine territorier fra okkupasjon” hvis fredssamtalene ikke gir tilfredsstillende resultater, gjentok nylig sine trusler om å skyte ned sivile fly hvis man gjenåpnet flyplassen.

President Alijev, som er en alliert av USA og Israel, sverget i fjor på at han skulle ta tilbake området, som historisk har vært en del av Armenia og hvor hele 97 % av befolkningen er armensk.

«Aserbajdsjanske borgere må og skal vende tilbake til sine fedres jord», uttalte han den 11. september. Dettte mindre enn en måned etter at han hadde benådet den aserbajdsjanske offiseren som var dømt for drap på en armensk offiser med en øks mens de begge var med på en NATO-øvelse i Ungarn.

I oktober 2012 fordømte den tyrkiske utenriksministren åpningen av en lufthavn i Khankendi, som han hevdet ville være en provokasjon fra armensk side. Erklæringen hevdet at en armensk avgjørelse om å åpne lufthavnen ville skade fredsprosessen rundt Artsakh konflikten. Det tyrkiske utenriksministerium oppfordret derfor Armenia om ikke å gjøre det.

Under møtet mellom Norge og Aserbajdsjan fordømte Barth Eide det å benytte seg av fly til Artsakh, som han hevder vil være en armensk provokasjon. Han gratulerte Aserbajdsjan med sin økonomiske utvikling og erklærte at Aserbajdsjan og Norge er nære partnere. Men hvor ble det av fredslandet Norge?

Hafiz Hacijev, som er formann i partiet Muasir Musavat (Moderne likeverd), som står Aserbajdsjans president nær, tilbød nylig 60.000 kroner til det partimedlem som greide å skjære et øre av forfatteren Akram Aylisli, som har vært medlem av forfatternes fagforening i Azerbaijan siden Sovjet tiden.

Saken er at Aylisli skrev positivt om armenere i sin novelle ”Steindrømmer”, og derved, ifølge Hajiyev, fornærmet aserbajdsjanske flyktninger, noe han må straffes for.

Boka inkluderer en beskrivelse av vold utført av aserbajdsjanere mot armenere under 1920-tallet og da de to landene gikk i krig mot hverandre under Nagorno-Karabakh krigen på slutten av Sovjet perioden. Rundt 30.000 mennesker ble drept og mer enn en million drevet på flukt under krigen, som førte til at Nagorno-Karabakh og syv tilliggende regioner kom under armensk kontroll.

På tross for at det ble våpenhvile i 1994 har ikke konflikten nådd en politisk løsning, og ifølge Aylisli er boken en apell om vennskap mellom de to nasjonene, som teknisk sett ennå fortsatt er i krig om den armensk-befolkede regionen Nagorno-Karabakh, som brøt seg løs fra Bakus kontroll etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Boka ble publisert i det russiske litteraturmagasinet Friendship of Peoples i desember 2012.

På bakgrunn av den uløste konflikten har Aylislis sympatiske portrett av armenerne og fordømmelsen av vold mot dem forårsaket sinne i Azerbaijan. Et eskalerende crescendo av hatefull retorikk og trusler mot Aylisli startet på slutten av januar 2013, noe som kulminerte i den offentlige erklæringen til Hafiz Hajiyev den 11. februar.

Alijev reagerte på Hacijevs uttalelse med å frata Aylisli ærestittelen Folkets forfatter og lønnen som følger med, det ble oppfordret til protestdemonstrasjoner utenfor Aylislis hjem og landets øverste religiøse myndighet, Rådet av muslimer i Kaukasus i Baku, sendte ut en erklæring der de kaller forfatteren en «forræder» og en «overløper».

Menneskerettighetsgruppen Human Rights Watch har appellert til regjeringen i Baku om å innstille «den fiendtligsinnede skremselskampanjen» mot Aylisli, og sier myndighetene har plikt til å beskytte ham.

«I stedet har de gått inn for å skremme ham og sette ham i fare med ondsinnet skittkasting og fiendtligsinnet retorikk», sier Hugh Williamson i Human Rights Watch i en erklæring.

Tyrkia benekter ennå folkemordet mot armenerne under Første verdenskrig. Dette selv om folkemordet er det mest studerte etter Holocaust. Drapet på journalisten og redaktøren Hrant Dink sier mye om Tyrkias vern om ytringsfrihet og landets toleranse overfor minoriteter.

Forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Begge landene er allierte med Vesten, og samarbeider både økonomisk og militært med Israel. Mens Tyrkia er et NATO land har Azerbaijan olje.

Norge nekter å erklære det som skjedde for folkemord. Dette ifølge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD på grunn av at man ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Men trolig skyldes det at Tyrkia er et NATO land og en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kom til krigen mot Irak, dagens situasjon i Syria og en potensiell krig mot Iran, samt på grunn av handelsforbindelser. Men er det virkelig slike faktorer som skal avgjøre vårt syn på historien?

Leder Terje Nustad i Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren (SAFE) hevder at Statoil har mislyktes i å være et forbilde i Aserbajdsjan.

«De verken kan eller tør utfordre landets politikk. Ideen er å påvirke systemet så mye som mulig, men i dette landet tror jeg forholdene er så ille at det er umulig», sier han, og legger til at «Vi beriker oss på deres elendighet. På veien kvitter vi oss med dårlig samvittighet ved å sponse noen sosiale tiltak, noe som i seg selv ikke er galt, men som i realiteten bare er litt julekakepynt som må spres over for at vi skal få tak i verdiene vi er ute etter».

SAFE mener derfor norske myndigheter, som største aksjeeier i StatoilHydro, burde få selskapet ut av Aserbajdsjan.

Aserbajdsjan er den største oljeprodusent av de tidligere sovjetrepublikkene, etter Russland og Kasakhstan. Det kaspiske hav har blitt en viktig inntektskilde til pensjonsfondet, og Norges regjering gir full støtte til Statoils investeringer. Dette samtidig som FN og diverse menneskerettighetsorganiasjoner fordømmer de massive menneskerettighetsbruddene i landet og for regimenes totale fravær av ytringsfrihet. Er dette Norge verdig?

Hva nå i Artsakh?

1 – NORGE MÅ ANERKJENNE FOLKEMORDET PÅ ARMENERNE NÅ!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: