Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Kreativ destruksjon – Geostrategiske interesser (gjenpublisert)

Posted by Fredsvenn den mars 19, 2013

Zbigniew Brzezinskis, en tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, bok Det store sjakkspillet: Amerikas forrang og dets geostrategiske imperativer, publisert som Den eneste supermakten i Tyskland, er malen for en ny verdenskrig. Kort sagt dreier det seg om at USA vil gjøre alt for å oppnå fullstendig hegemoni, noe som vil bli gjort gjennom å sette opp en egen global geopolitisk struktur som kan kontrollere og styre verdensutviklingen. Det sier seg selv at boken er et av de ledende strategiske dokumentene for den sittende administrasjonen i Washington, USA.

Mange russiske og sentralasiatiske akademikere, militærplanleggere, strateger, sikkerhetsrådgivere, økonomer og politikere betrakter Sentral Asia, også kalt Russlands ytterste ledd eller det russiske nære utland, som den Russiske Føderasjons sårbare og ”myke underliv.”

Brzezinski hentyder til det moderne Midtøsten som en kontrollfaktor i forhold til det område, han kaller det Eurasiske Balkan, som består av Kaukasus, som inkluderer Georgia, Aserbajdsjan og Armenia, og Sentral Asia, som består av Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Afghanistan, samt i noen grad både Iran og Tyrkia, som utgjør områdets nordligste forposter med unntak av Kaukasus, som går inn i Europa og det tidligere Sovjet.

Den angloamerikanske okkupasjonen av Irak, især det irakiske Kurdistan, ser ut til å være forberedelsesplassen for balkaniseringen, oppdelingen, og finlandiseringen, passifiseringen,  av området. De juridiske rammer for oppdelingen av Irak i tre deler er allerede ved å bli fastlagt av det irakiske parlament og under føderalismens navn. Det ser ut til at man forsøker å åpne en inngang til Sentral Asia via Midtøsten, som sammen med Afghanistan og Pakistan er utgangspunkter for å utvide amerikansk innflytelse i det tidligere Sovjet og de forhenværende sovjetrepublikker i Sentral Asia. Midtøsten er i en vis forstand Sentral Asias ytterste rekke.

Utenriksminister Condoleezza Rice erklærte på en pressekonferanse i Tel Aviv den 21. juli 2006 at hva vi ser her (med hensyn til ødeleggelsen av Libanon og Israels angrep, med full forhåndsgodkjennelse og støtte fra Washington og London, på Libanon) er fremveksten eller fødselsveene til Det nye Midtøsten, en term laget og introdusert av Rice og den israelske statsminister Ehud Olmert til erstatning for det eldre uttrykket Det større Midtøsten, og hva vi, eller USA, enn gjør så må vi være sikre på at vi danner til Det nye Midtøsten og ikke går tilbake til det gamle. Endringen i utenrikspolitikkens språkbruk falt sammen med innvielsen av oljerørledningsforbindelsen Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC) i det østlige Middelhav.

Rice ble kritisert for disse uttalelsene både i Libanon og internasjonalt for å uttrykke likegyldighet med en hel nasjon, som brutalt ble bombet av det israelske luftvåpen. De israelske angrep på Libanon viste hva som er USAs og Storbritannias gostrategiske mål. Et prosjekt som har vært under planlegning i flere år og som består i å skape en bue av ustabilitet, kaos og vold, som strekker seg fra Libanon, Palestina og Syria til Irak, den Persiske Golf, Iran og til grensene av det NATO-okkuperte Afghanistan. Meddelelsen var en bekreftelse på den britisk-amerikansk-israelske militære kjøreplanen for Midtøsten.

Prosjektet for Det nye Midtøsten ble offentlig introdusert av Washington og Tel Aviv i forventning om at Libanon ville bli omdreiningspunktet for en omkalfatring av hele Midtøsten og dermed utløse det konstruktive kaos’ krefter. I følge den neokonservative filosof og Bush-rådgiver Michael Ledeens er kreativ destruksjon en respektinngytende revolusjonær kraft for kreativ ødeleggelse. En større krig i Midtøsten kunne resultere i nye grensedragninger, som strategisk ville være til fordel for britisk-amerikanske interesser og for Israel.

Ifølge professor Mark Levine har de neoliberale globalister og de nykonservative grepet til termen kreativ destruksjon for å beskrive den prosess, et konstruktivt kaos som skaper betingelser for vold og krig i hele regionen, hvorved de håper på å skape deres nye verdensorden. Målet er å skape et nytt Midtøsten, som er i overensstemmelse med deres geostrategiske behov og målsetninger. Nytegningen og oppdelingen av Midtøsten fra Libanons og Syrias kyster i det østlige Middelhav til Anatolia eller Lilleasia, Arabia, den Persiske Golf og den indiske slette svarer til de almene økonomiske, strategiske og militære mål, som er en del av den stående angloamerikanske og israelske dagsorden i regionen.

Et nytegnet og omstrukturert kart over Midtøsten, det NATO-okkuperte Afghanistan og Pakistan, som identifiseres som Det nye Midtøsten, har sirkulert i strategiske, regjeringstilknyttede, politiske og militære samt NATO-kretser siden midten av 2006 og har fått lov til i å komme offentlig frem gjennom å bli publisert i Armed Forces Journal i juni 2006 under tittelen Blodige grenser: Hvordan et bedre Midtøsten vil se ut. Dette trolig i et forsøk på å skape konsensus og langsomt forberede den store offentlighet på mulige og kanskje kataklysmiske forandringer i Midtøsten.

Kartet er utarbeidet av Ralph Peters, en pensjonert oberst fra U.S. National War Academy viss seneste post var hos etterretningsstabens visedirektør i forsvarsministeriet, og var med i hans bok Never Quit the Fight, som ble utgitt den 10. juli 2006. Peters har vært en av Pentagons fremste skribenter med tallrike essays om strategi og amerikansk utenrikspolitikk i militærtidsskrifter. Blant annet heter det seg at Peters foregående bøker om strategi har vært ytterst innflytelsesrike i regjerings- og militærkretser. Men det kan også være at han avslører og fremlegger hva Washington DC og dens strategiske planleggere har i vente for Midtøsten.

I følge Brzezinski eksisterer det såkalt balkaner i Eurasia, steder som i likhet med de sørøstlig europeiske Balkan landene har potensielle etniske konflikter og regional rivalisering mellom stormakter. Det eurasiske Balkan omfatter ni land, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, Armenia og Georgia, alle tidligere deler av det kollapsede Sovjet, samt Afghanistan, i tillegg til Tyrkia og Iran. De befinner seg i et område som til sammen danner en store geografisk rektangel, som avgrenser den globale ustabilitets sentralområde og som omfatter deler av det sørøstlige Europa, Sentral Asia og deler av Sør Asia, inkludert Pakistan, Kashmir, det vestlige India, området omkring den Persiske Golf og Midtøsten.

De eurasiske balkaner danner den indre kjerne i rektangelet og adskiller seg fra dens yttersone gjennom at de utgjør et makttomrom. De eurasiske Balkaner utgjør en klar parallell til de eldre, mer velkjente Balkan landene i det sørøstlige Europa. Ikke bare er de ustabile som politiske enheter, men de er sårbare for invasjon av mektigere naboers inntrengen, hvorav hver eneste er besluttet på at motsette seg at regionen domineres av den andre.

Den ustabile regionen i yttersonen er et område for en enkelt makts herredømme og tøyles av dette hegemoni. Det er kombinasjonen av makttomrom og maktsugning, som gjør betegnelsen Eurasiske balkaner rimelig. Og som med de sørøstlig europeiske Balkan landene er også de eurasiske balkaner geopolitisk betydningsfulle, ikke minst på grunn av det uunngåelige fremvoksende transportnettverk som skal forbinde eurasias rikeste og flittigste utkanter mot vest og øst.

De eurasiatiske balkaner er dessuten viktige ut fra et sikkerhetssynspunkt og i forhold til historiske ambisjoner hos minst tre av deres nærmeste og mektigste naboer, nemlig Russland, Tyrkia og Iran, mens Kina også signalerer en voksende politisk interesse for regionen. Men de eurasiske balkaner utgjør også en potensiell økonomisk gevinst ettersom de inkluderer en enorm konsentrasjon av naturgass og oljereserver i tillegg til viktige mineraler, der i blant gull. Verdens energiforbruk vil vokse enormt over de neste to eller tre årtier.

Beregninger fra det amerikanske energiministerium anslår at den globale etterspørsel vil vokse med mer enn 50 prosent mellom 1993 og 2015, med den største forbruksvekst i det Fjerne østen. Styrken i Asias økonomiske utvikling utløser allerede et massivt press for utforskning og utnyttelse av nye energikilder, og det sentralasiatiske område og det Kaspiske Hav inkluderer reserver av naturgass og olje, som gjør Kuwaits, den Mexicanske Golfs og Nordsjøens dvergaktige. Adgang til denne ressursen og til en andel av dens potentielle rikdom er målsetninger som oppildner nasjonale ambisjoner, stimulerer selskapenes profittsyke, gjenoppvekker historiske krav, gjenoppliver imperiedrømmer og gir næring til internasjonale rivaliseringer.

Situasjonen i regionen er foranderlig ikke minst på grunn av at den ikke kun utgjør et makttomrom, foruten å være ustabil i seg selv. I følge Brzezinski er både Tyrkia og Iran, de to mektigste statene i det Eurasiske Balkan, politisk og økonomisk levedyktige, begge er aktive utfordrere til regional innflytelse i det eurasiske Balkan og således begge betydningsfulle geopolitiske spillere i regionen, samtidig som begge er sårbare over for indre etniske konflikter, såkalt balkanisering.

Skulle Tyrkia eller Iran bli destabilisert ville regionens indre problemer bli umulige å håndtere, og bestrebelser for å begrense Russlands regionale dominans kunne bli forgjeves. Gjennom såkalt konstruktiv destruksjon og kaos ønsker det angloamerikanske kompleks å endre regionen ved å skape Det nye Midtøsten for å fremme deres egen agenda. Det ser ut til at et delt og balkanisert Irak vil være den beste måten å oppnå dette på gjennom.

Forestillingen om et nytegnet Midtøsten-kart presenteres som et humanitært og rettferdig arrangement, som vil være til fordel for folkene i Midtøsten og dets tilgrensende regioner. Saken er at regionen av utenforliggende krefter har blitt omdannet til en kruttønne, som er klar til å eksplodere med den riktige utløser, kanskje ved britisk-amerikanske og/eller israelske luftangrep på Iran og Syria. Fortalerne for Det nye Midtøsten og nye grenser unngår en oppriktig fremstilling av røttene til dagens Midtøsten problemer og konflikter. Mediene innrømmer ikke den kjensgjerning at nesten alle større konflikter i Midtøsten er konsekvenser av overordnede britisk-amerikansk-israelske dagsordener.

Det NATO-okkuperte Afghanistan har blitt oppdelt, bortsett fra hva selve navnet angår. Der er utbredt fiendskap i Levanten, hvor det ble oppmuntret til palestinsk borgerkrig. Det østlige Middelhav har med suksess blitt militarisert av NATO. Syria og Iran blir demoniserte av de vestlige medier med henblikk på å rettferdiggjøre en militær dagsorden. Samtidig har de vestlige medier på daglig basis foret befolkningene med uriktige og fordomsfulle ideer om at befolkningsgruppene i Irak ikke kan sameksistere og at konflikten ikke er krig og okkupasjon, men en borgerkrig, som er karakterisert av indre kiv og strid mellom shiaer, sunnier og kurdere.

Mange av de problemer som preger dagens Midtøsten er resultatet av en bevist skjerpelse av eksisterende regionale spenninger. Sekteriske skillelinjer, etnisk spenning og intern vold har tradisjonelt blitt utnyttet av USA og Storbritannia forskjellige steder på kloden, inkludert Afrika, Latin Amerika, Balkan, dermed termen balkaniseringsprosess, og Midtøsten. Irak er bare et av mange eksempler på den angloamerikanske strategi. Andre eksempler er Rwanda, Jugoslavia, Kaukasus og Afghanistan.

USA har bevist blokkert for eller fordrevet ekte demokratiske bevegelser i Midtøsten fra Iran i 1953, hvor et amerikansk-britisk støttet kupp ble organisert mot stastsminister Mossadeghs demokratiske regjering, til Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, de arabiske sjeikedømmer og Jordan, hvor den britisk-amerikanske allianse støtter militærregimer, enevoldsherskere og diktatorer.

Blant problemene i dagens Midtøsten er mangelen på ekte demokrati, som amerikansk og britisk utenrikspolitikk faktisk bevist har spendt ben for. Demokrati av vestlig tilsnitt har kun vært et krav til de stater som ikke har oppfylt Washingtons politiske krav. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan er eksempler på udemokratiske stater, som USA ikke har noen problemer med ettersom de er fast tilknyttet den angloamerikanske sfære og kretsløp. All retorikken vedrørende menneskerettigheter og demokrati utgjør uten unntak kun påskudd for konfrontasjon.

Forsøkene på bevist å skape fiendskap mellom Midtøstens forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper har vært systematiske. De er en del av en omhyggelig planlagt etterretningsoperasjon. Man svekker motstandsbevegelsen mot fremmed okkupasjon gjennom herskerstrategi, for på den måten å fremme angloamerikanske og israelske interesser i regionen. Særlig ildevarslende er det at mange av regionens regjeringer, som f.eks. Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Siniora regjeringen i Libanon, samt Fatah i Palestina, hjelper Washington med å fremkalle splid mellom befolkningene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: