Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Eksemplet Iran

Posted by Fredsvenn den oktober 7, 2013

De kommende dagene kan være essensielle for den israelske statsminister Benjamin Netanyahu og for fremtidens relasjon mellom USA og Israel. Den diplomatiske åpningen mellom USA og Iran – symbolisert ved telefonsamtalen mellom president Barack Obama og hans iranske motpart Hassan Rouhani, som har provosert en bølge av euforia blant kommentatorer og diplomater.

Håpet er at en avtale om å løse den langvarige disputten vedrørende Irans atomprogram kan bli nådd innen 1 år. Netanyahu risikerer derfor å bli som et spøkelse ved festmåltidet; en reisende handelsmann viss varer har mistet sin appel; en mann viss advarsler mot Iran ser ut til å være ute av harmoni med verdenssituasjonen.

Allerede i flere år har USA og Israel ført en hemmelig operasjon for å destabilisere Iran og sabotere dets atomprogram, noe som desverre nevnes så alt for sjeldent, hvis i det hele tatt, i mediene og i den offentlige debatten.

Ved å ignorere den hemmelige operasjonen som pågår har man kun et ukomplett bilde når det kommer til dagens debatt rundt diplomati, sanksjoner og militæraksjon. For å å forstå utfordringene og potensialet i forholdet mellom USA og Iran må den hemmelige operasjonen med andre ord bli medregnet.

Selv om sabotasje kan vise seg å være en vellykket strategi når det kommer til å dempe fremgangen for det iranske atomprogrammet på kort sikt kan det vise seg å være en barriere for langtidsløsninger.

Saken er at den hemmelige operasjonen i Iran, som man kan si startet da USA i 1953 planla og gjennomførte kuppet mot statsminister Mohammad Mossadegh, har spilt en historisk ødeleggende rolle når det kommer til forholdet mellom de to landene.

Den hemmelige operasjonen USA fører i Iran fant blant annet uttrykk i en mislykket valgutfordring fulgt av gatedemonstrasjoner sentrert på den anmodning at valgseieren til Mahmoud Ahmadinejad i 2009 var et resultat av valgfusk.

Vestlig media spilte en større rolle under valgkampanjen ved eksklusivt å gi favoriserbar dekning av opposisjonen og negative historier om regimet. Mediene fylte ‘nyhetene’ med pro-demonstrasjonspropaganda, presenterte dekning for å de-legitimisere valgene og valgoffisrene, samt hevdet at det var utstrakt bruk av valgfusk.

Propagandasuksessen til den USA-orkestrerte destabiliseringskampanjen fant til og med et ekko blant et bredt utvalg av hva som går for å være det amerikanske venstre som ignorerte den massive, koordinerte amerikanske finansieringen av viktige iranske grupper og politikere engasjert i gateprotestene.

I forkant av det iranske valget skjerpet Washington sitt propagandaarbeid. Persian Service of Voice of America (VOA) støttet den anti-Ahmadinejad kandidaten Mir Hossein Mousavi mot de dissidentgruppene som ville boykotte valget helt.

National Endowment for Democracy (NED) har brukt millioner av dollar under det siste tiåret på å fremme fargerevolusjoner på steder som Ukraina og Serbia, trent politikere i moderne kommunikasjon og organisasjonsteknikk. Noen av de pengene har tydeligvis gått til hendene pro-Mousavi grupper, som har bånd til NGOer utenfor Iran som NED støtter. Men det er umulig å vite hvor mye regjeringsstøtte som gikk til disse gruppene siden Kongressen med formål har unntatt NED fra å måtte offentliggjøre hvordan organisasjonen bruker skattepengene.

Flere av lederne i FDI, som ble dannet i 1995 av Kenneth R. Timmerman, Peter W. Rodman, Joshua Muravchik og andre sionistiske og amerikanske etterretningsledere som arbeider for regimeendring i Iran, er nåværende eller tidligere CIA agenter, inkludert tidligere CIA direktør Wollsey og tidligere forsvarsetterretningsoperativ Frank Gaffney, mens andre er åpent tilknyttet Mossad, inkludert Menashe Amir.

FDI benytter alle våpen i sin kamp mot Iran, også løgn. På deres webside finnes ”nyheter” og etterretning vedrørende Iran. De sto blant annet bak en lov i Southern District, New York, som anklagde Iran for å stå bak 9-11.

I 2005 kunne man på FDIs webside lese at Iran “planlegger en atombombetest før det iranske nyåret den 20. mars 2006″. Dette samtidig som en rapport fra International Institute for Strategic Studies hadde konkludert med at “Iran har mulighet for å produsere nok HEU for en atombombe i slutten av tiåret hvis landet ikke tok noen forholdsregler, men forsøkte å skaffe seg atomvåpenkapasitet så raskt som mulig uten hensyn til internasjonal reaksjon og uten å møte teknologiske problemer.»

Den USA støttede valg- og gateopposisjon i Iran var ment å skape ytterligere destabilisering, og forhåpentligvis regimeendring, med det til formål å fjerne iransk inflytelse i regionen, undergrave Tehrans opposisjon til det amerikanske militære i Gulfen, dets okkupasjon av Irak og Irans utfordring av Israels prosjeksjon av militærmakt i regionen.

I følge de iranske myndighetene, og ifølge det som har kommet frem i ettertid, ble de utstrakte protestene som oppsto over Irans omdiskuterte presidentvalg igangsatt og støttet av blant annet USA og Storbritannia.

Iran arresterte blant annet 8 britiske ambassadeansatte som Ayatollah Ahmad Jannati, leder av Irans vokterråd, ville gå til sak mot på grunn av sin delaktighet i protestene og den iranske ambassadøren ble kalt tilbake fra Storbritannia. De britiske ambassadeansatte tilsto å ha vært delaktige, noe som automatisk ville føre til at de ville komme for retten. De hadde forsøk å få i stand en fløyelsrevolusjon.

I følge den svenske den svenske utenriksministeren Carl Bildt, viss land holdt det roterende presidentkanidaturet i EU, ville Storbritannia tilbakekalle samtlige EU ambassadører fra Tehran som et tegn på fellesskap, men i stedet bestemte utenriksministrene fra de 27 EU landene å innkalle de ulike iranske ambassadørene for å kreve løslatelsen av de britiske ansatte i Tehran.

Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

I etterkant av voldsepisolden under demonstrasjonene ved G8-møtet i 2001 måtte den italienske regjeringen innrømme ”en overdreven bruk av vold” mot antiglobaliseringsdemonstrantene. Men selv om enkelte politisjefer ble forflyttet har Genovas visepolitisjef aldri blitt tiltalt for å ha sparket en forsvarsløs demonstrant i hodet. Kun en brøkdel av overgrepene har blitt belyst og ansvaret har ennå ikke blitt plassert.

Da Italia, som er Irans ledende handelspartner i EU og i lang tid har gitt uttrykk for at det ikke vil bli noen løsning i Sørvest Asia konflikten uten Tehrans involvering, på nytt skulle avholde G8 møte i 2009 i den italienske byen L’Aquila fra den 8.-10. juli gikk man bort fra Schengen-avtalen fra den 18. juni til 15. juli for å forhindre mulig vold forbundet med møtet.

Ettersom G8 ikke kun omhandler Italia, foruten hele verden, kan dette sees som en effektiv måte å ha ha brudt uttrykksfriheten på allerede før møtet startet. I tillegg kom at Italia rustet seg med både politi og Carabinieri og gjorde seg klar til en ny omgang.

Etter nye voldsepisoder under G8 toppmøtet innkalte Iran den italienske ambassadøren til Tehran, Alberto Bradanini, for å protestere mot den voldelige undertrykkelsen. Tehran var bekymret for den ”voldelige undertrykkelsen av rettferdighetssøkende demonstranter utført av det italienske politi.”

Det iranske utenriksministerium publiserte en erklæring som viste Irans ”sterke fordømmelse” av de ”undertrykkende aksjonene… som klart bryter med de sivile frihetene og fundamentene i et demokrati” og utenriksministeriets direktør for Vest Europa relasjoner ”fordømte bruken av vold utført av det italienske politi mot demonstranter og opponenter mot G8 og krevde at den italienske regjeringen fulgte dets internasjonale forpliktelser.”

Mens utenriksministre fra G8 land fordømte volden i Iran under gateprotestene fordømte med andre ord Iran Italia og G8 for den vold som ble utøvd mot vestlige og andre deler av verdens befolkning som streber etter miljøvern, rettferdighet og fred.

Samtidig forsvarte Roma sine europeiske allierte, inkludert Storbritannia, Frankrike og Tyskland, fra Irans beskyldninger om utenriksinnblanding. Italia ga instrukser til dets ambassader i Iran om å gi humanitær hjelp til demonstranter og fikk i stand en koordinering av EU hjelp. Det italienske ministerium advarte samtidig sine borgere mot å reise til Iran, og G8 ville ifølge Silvio Berlusconi under sitt møte diskutere mulige sanksjoner mot Iran.

Protester og vold i Iran ble sattt på øverste orden på agendaen for G8 møtet for utenriksministre i Italia, og italienske offiserer ved møtet erklærte at G8 ville sende en tøff beskjed til Irans regjering. Man ville ha ytterligere sanksjoner.

Ifølge Frattini var Iran ved et vendepunkt. “Det må nå velge om det vil eller ikke vil holde døren åpen for dialog med det internasjonale samfunn – ettersom den åpne hånden fra USA, som vi støtter, ikke må bli møtt med en hånd dekket av blod.”

Italia inviterte Iran til å bli med på samtaler om Afghanistan og Pakistan, hvor også den såkalte Midtøsten kvartetten, som vil si FN, USA, EU og Russland, var blant deltagerne, men den iranske utenriksminister Manouchehr Mottaki sa han ikke hadde noen planer om å ta del i et G8 møte om Afghanistan i Italia.

Saken er den at USA utnevner ulike statsledere til sjefsdjevler, og mediene følger lydig opp med negative reportasjer dag etter dag. Denne gang var det altså Iran, og mediene var samlet. Iran skulle demoniseres. Ikke fordi Iran har mindre ytringsfrihet enn Egypt og Saudi Arabia, men fordi landet er sterkt kritisk til Israel og USA. Mediene følger lydig opp, som det Sigurd Allern kalte “flokkdyr”.

Anti-iransk propaganda og politikk har på daglig basis i flere år blitt influert av hele den pro-israelske maktlobbyen i USA, som inkluderer de 51 presidentene av Conference of Presidents of Major American Jewish Organizations (CoP), ofte referert til som Presidents’ Conference, med over en million medlemmer og flere tusen fulltids funksjonærer, Jewish Council for Public Affairs (JCPA) og American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), mengder med lederartikkelforfattere og kommentatorer som dominerer meningssidene i aviser som Washington Post, the Wall Street Journal og the New York Times, samt yellow tabloid pressen.

Ingen i Vesten visste om det offentliggjorte valgresultatet var korrekt, men den beste kilden til å bedømme valgresultatet ville trolig være en meningsmåling fra før valget som ble arrangert av det uavhengige amerikanske New America Foundation (NAF) og utført av et iransk meningsmålingsinstitutt som har fått priser av både BBC og ABC News.

Denne meningsmålingen stemte godt med det valgresultatet som ble offentliggjort. De eneste gruppene hvor Moussavi lå over eller likt med Ahmadinejad var blant studenter, akademikere og de med høyest inntekt.

Utenlandske journalister, som ble beskyldt for å drive propaganda mot de iranske autoritetene, fikk forbud mot å opplyse om situasjonen i landet. Iran deporterte blant annet en BBC reporter som ble anklagd for å ha sendt på forhånd fabrikert videomateriale mot den iranske regjeringen.

Opptøyene man var vitne til under valget i Iran vekket friske minner. De minte sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID, National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene, som i tillegg ble finansiert av finansspekulanten George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), for å ta over de ulike landenes naturressurser.

Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia.

Deltagerne på Shanghai Cooperation Organisation (SCO) mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill. India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderte Russland og Kina som de eneste maktene som kunne stå imot eksport av denne type revolusjoner.

Ifølge Pakistans tidligere militærsjef, general Mirza Aslam Beig, har CIA brukt over 400 millioner dollar i Iran for å gjør klar en fargerevolusjon. United 4 Iran er lite annet enn en frontorganisasjon kjøpt og betalt av National Endowment for Democracy, en CIA dekkorganisasjon for intervensjon og hemmelig krigføring i land rundt om i verden. Grupper som samtidig mottar penger fra fondene til Rockefeller, Soros og Mellon.

Vesten bruker en kombinasjon av medier og undergravende ”menneskerettighetsorganisasjoner”, som får enormt mye medieoppmerksomhet, for å destabilisere og sabotere, samt skape et krigsklima gjennom demonisering, svindel og fabrikerte anklager. Dette har skjedd før hver eneste amerikanske angrep eller invasjon sammen med psykologisk krigføring og intern destabilisering før man angriper.

Det er et tydelig signal når United 4 Iran hverken nevner at den amerikanske krigføringen er ved å ødelege hele regionen, slik som at hundretusener av amerikanske soldater og en hær av leiesoldater og kontraktører har skapt kaos i Irak, Afghanistan og Pakistan, at USA har støttet Israelsk okkupasjon og krigføring mot Palestina, Libanon og Syria eller at USAs har stått bak sanksjoner, sabotasje, samt forsøk og utførte kupp mot Iran.

Det er hauker som sitter rundt om i verden og ser etter profitt, samt Rafsanjani og hans medløpere, som forsøker å anskaffe seg makt og penger – koste hva det koste vil, som på mange måter, direkte og indirekte, styrer våre medier. Vi må derfor være skeptiske til den informasjon som vi får tildelt.

Sett med dette i tankene blir Iran snerere et offer enn et synder og tatt iransk politikk i betraktning så er dette hverken positivt for menneskeheten, landets utvikling eller iranere selv. Hele det iranske valget og opptøyene ved det gjorde, takket være USA, lite annet enn å styrke de ultrakonservative kreftene. Og hva er vell Irans menneskerettighetsbrudd i forhold til dem i Saudi Arabia, som er en av USAs hovedallierte?

Befolkningen i Iran, som i Irak og Afghanistan, samt andre land USA befinner seg i, er nok langt bedre foruten enn med USA. Dette ikke aller minst på grunn av at det er de glupske, hevngjerrige og uskruppelige oligarkene – og ikke tanken på medmenneskelighet og nestekjærlighet – som får USA, og sine allierte, der i blant Norge, trukket inn i slike konflikter.

Pressen, som i dag er et våpen til bruk for stat og kapital, ofte i mot de brede lag av befolkningen, er tydeligvis for opptatt med å skrive om hva som skjer av negative ting i Iran for på den måten å holde en mulighet for krig åpen. De internasjonale mediene ble kastet ut av Iran i etterkant av det iranske valget, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet.

Når USA peker ut Iran som syndebukk må man kunne se tingene nærmere i øyene. Iran er ikke så demokratisk, rettferdig, fredelig osv som det burde, men dette er nok desverre ikke årsaken til at USA, eller våre egne aviser, som kun er med på å stadfeste dagens orden, fokuserer på landet.

USA benyttet 400 millioner dollar på å destabilisere Iran, noe de ikke har klart. Veien fra frigjøringskjempere til terrorister er kun et retorisk grep. De benyttet den nye Pentagon krigsdoktrinen den venezuelansk-amerikanske dommeren Eva Golinger advarte om på TV programmet La Hojilla den 14. august 2009 og som allerede er i bruk i Venezuela: Irregulær krigføring.

Jutta Schmitt ved universitetet i Los Andes (ULA) har sett nærmere på doktrinen, samt på Fjerde generasjonskrigføring og ideologiske konstruksjoner som Theory of the New Wars, som finnes i både USAs og EUs nasjonale sikkerhetsstrategier, i lys av den åpenbare provokasjonen det å sette opp 7 amerikanske militærbaser på colombiansk territorium (i tillegg til de tre basene USAs styrker allerede oppererer fra) og den truslen det utgjør for Venezuela og hele Latin Amerika.

I irregulær krigføring, som vil si voldelig kamp mellom statlige og ikke-statlige aktører for legitimitet og inflytelse over de relevante befolkningene, kjemper man ukonvensjonelt, slik som ved bruk av utenlandske sikkerhetsstyrker, surrogater og folkelige motstandsbevegelser for å styrke svake stater, styrke rekkevidden til USAs styrker i forbudte områder eller gå til kamp mot fiendtlige regimer. Den inkluderer indirekte og asymmetrisk krigføring, men kan inkludere den fulle rekkevidden av militære midler for å fjerne en fiendes makt, innflytelse og vilje.

Politikken er del av en fornyelse av USAs militære rolle da truslen for kriger mot andre nasjoners hærer har forsvunnet og nye trusler har kommet til fra ikke-statlige aktører, slik som terrorister som retter seg mot sivile befolkninger. Men dette er langt fra nytt, for både USA og EU har forsøkt å få borgerne sine til å tro at kampen handler om noen slemme terrorister som opererer som ikke-statlige aktører og som ødelegger for alle de andre.

Vi har blitt fortalt at det dreier seg om interne kamper innad i land og at kampene skyldes etniske, religiøse eller politisk-ideologiske konflikter, som fremmer terrorisme, åpner opp for narkotikahandel og organisert kriminalitet og dermed ødelegger en hver form for offentlig orden og intern sikkerhet, noe som gjør at det blir til såkalte mislykte stater.

Disse mislykte statene truer freden i omkringliggende regioner og utgjør derfor sikkerhetsutfordringer for ”moderne” eller ”siviliserte” land, og da sepesielt i vår globaliserte verden. De sistnevnte har en moralsk forpliktelse til å intervenere i de ”kaotiske regioner” for å hjelpe befolkningene der til å oppnå ”vestlig-demokratisk sivilisasjon.”

Saken er kun den at spredningen av denne type ideer danner en viktig del av en annen krigsdoktrine, den om fjerde generasjons krigføring, som er hovedtypen for operasjon som både har psyken til befolkningene til metropol landet, samt befolkningene til de landene som ikke vil ta del i denne selverklærte ”vestlig-demokratiske sivilisasjonen”, som mål.

Hovedmotivet er å svekke og bearbeide menneskets psyke slik at befolkningene vil underlegge seg realiteten til den globaliserte kapitalismen med sin økonomiske, finansielle, økologiske, sosiale og moralske krise med sin perverse konsentrasjon og monopolisering av kapital og makt i hendene på en liten, men grådig elite og å få befolkningene i verden til å akseptere et eventuelt totalitært, repressivt og diktatorisk system på global skala.

Ledere i USAs Kongress støttet i 2007 president George W. Bush, som ønsket økonomiske midler til å utføre omfattende og hemmelige operasjoner mot Iran. Den 27. mai 2007 skrev London Telegraph: “Bush har signert et offisielt dokument som støtter CIA planer om propaganda og disinformasjonskampanje med det til formål å destabilisere, og etterhvert velte, det teokratiske styret til mullahene.”

Formålet med planen, som kom til å bli kalt Bush Black Ops Plan, var ”å destabilisere Irans ledelse”, skrev magasinet The New Yorker på sin hjemmeside. Artikkelen ble skrevet i 2008 av magasinets stjernejournalist Seymour Hersh, som før har stått bak oppsigtsvekkende avsløringer av denne og tidligere regjeringer.

Det såkalte Presidential Finding – et direktiv, som ledere i Kongressen og medlemmer av etterretningsutvalg i Senatet og Representanternes hus ifølge amerikansk lov skal informeres om – var fokusert på å undergrave Irans atomambisjoner og å forsøke å undergrave regjeringen gjennom et regimeskifte, noe som blant annet skulle skje ved å arbeide sammen med opposisjonen og videregi penger.

Seymour Hersh har tidligere skrevet at Bushregjeringen, som i 2007 ba lederne i Kongressen om å godkjenne 400 millioner dollar til formålet, la planer for en krig mot Iran for å forhindre regimet i å få atomvåpen.

Hemmelige operasjoner mot Iran er ikke nytt. Særlig spesialstyrker har utført operasjoner på tvers av grensen fra det sørlige Irak. Blant aksjonene er tilfangetagelse av medlemmer fra Al Quds, som er den iranske revolusjonsgardes elitestyrke. De har blitt ført til Irak for å bli avhørt. Det har også vært aksjoner mot personer som anses for særlig farlige. De kan vært tatt til fange eller drept.

Men omfanget av de nye operasjonene, hvor CIA også deltar, er betydelig større. Disse operasjoner er ikke nærmere beskrevet i direktivet, og noen ledere i Kongressen er bekymret for hva de innebærer.

Målet er å fremme USAs imperialistiske og israelske koloniale interesser gjennom å kutte støtten til Syria, Hezbollah, Hamas og den irakiske motstanden og gå i samarbeid med pro-amerikanske saudiske klientellet. Obamas strategi er med andre ord å få Iran tilbake til slik det var før 1979.

Programmet, som går ut på å støtte grupper som støtter iranske dissidenter, ble kontroversielt under president George Bush. Det ble kritisert i de siste årene som et tilslørt forsøk på å fremme ”regimeendring”.

For eksempel har US Agency for International Development (USAID), som rapporterer til statsssekretæren, gitt millioner av dollar i gaver for å fremme demokrati, menneskerettigheter og “the rule of law” i Iran”, noe som har gjort menneskerettighetsaktivister og NGOer til målskiver ettersom bevilgningene har gjort at Irans ledere har kunne peke på opponentene som USAs verktøy.

Etter at statssekretær Condoleezza Rice annonserte en større ekspansjon av programmet i 2006 – Kongressen godkjente 66 millioner dollar – arresterte den iranske regjeringen aktivister og stengte deres organisasjoner.

Men samtidig som USA finansierer menneskerettighetsaktivister og NGOer har USA også støttet og finansiert ulike terroristgrupper og i sitt arbeide for å destabilisere Iran støttet militante etniske grupper for å skape uro og splid mellom sunni- og shiamuslimer.

Dette inkluderer den militante sunnimuslimske gruppen Jundallah, som har blitt skapt for å skape en baluchi islamsk stat i det sørøstlige Iran og deler av Pakistan. Gruppen påtok seg blant annet skylden for å stå bak en bombeaksjon som kostede 27 mennesker livet i byen Zahedan i den sørøstlige delen av landet.

Volden ble kort tid etter fulgt opp med angrep på banker, vannrensingsanlegg og andre viktige installasjoner i og rundt Zahedan, inkludert et angrep på det lokale kampanjehovedkvarteret til Mahmoud Ahmadinejad. Legg til dette et forsøk på å bombe et iransk fly, som tok av fra den sørvestlige byen Ahvaz, og man har et gryende opprør på Irans østlige grense.

Gruppen beskrives av Vali Nasr, utenrikspolitisk analytiker fra Council on Foreign Relations (CFR), som en ondsinnet organisasjon med mistenkelige tråder til terrornettverket al-Qaeda. Blant dem som skapte organisasjonen finner vi Khalid Sheikh Mohammed, al-Qaeda operasjonskommandanten som i følge den offentlige forklaringen sto bak 9/11 angrepet. Han ble arrestert i 2003 i Pakistan og befinner seg nå i amerikansk varetekt.

Det iranske mujahedin, også kjent som sazmaan-e mujahedin-e khalq-e Iran og People’s Mujahedin of Iran (PMOI), et politisk parti som går inn for å velte Irans regjering og sette seg selv ved lederskapet i stedet og som utgjør hovedorganisasjen i National Council of Resistance of Iran (NCRI), er en typisk slik gruppe som CIA benytter seg av på tross av terrorstempelet og hvor man faktisk tenker å fjerne stempelet på tross av at deres aktiviteter har endret seg noe særlig.

Det iranske mujahedin (MEK), er bråkmakere og fiender av det iranske og det irakiske folk. Eneste som vil ha dem er CIA, USA, ettersom de lar seg bruke i deres destabiliseringspolitikk. Jeg har kranglet med disse folka før og bl.a skrevet titalls av sider om dem. MEK har ingenting å gjøre med den iranske opposisjonen. Ifølge dem skulle Iran ha hatt utviklet atomvåpen for allerede flere år siden, men de kommer med så mange løgner at man ikke kan ta det de sier for seriøst.

Israel og USA har samarbeidet i deres støtte til den kurdiske motstandsgruppen Party for Free Life in Kurdistan, som blant annet har utført hemmelige oppdrag inne i Iran, som en del av destabiliseringskampanjen mot landet. Pentagon har etablert hemmelige forhold til kurdiske, azeriske og baluchiske stammefolk, og har støttet deres arbeid for å undergrave regimets autoritet i det nordlige og sørøstlige Iran. Den kurdiske gruppen skal ha mottatt utstyr og trening, samt en liste over mål i Iran av interesse for USA.

De siste årene har Washington på uforklarlig vis sørget for å pøse ut amerikanske våpen på svartemarkedet på grunn av manglende registrering under våpenoverføring til Irak. Er det noen grunn til å spørsmål omkring urolighetene i Irak? Av minst 500.000 våpen, inkludert rakettdrevne granatkastere, angrepsrifler, maskingevær og skarpskyttergevær, har bare 12.000 våpen blitt registrert. 370.000 av disse våpnene blir uten tvil brukt til å ta livet av amerikanske tropper i Irak.

I følge Government Accountability Office (GAO) kan titusener av tapte amerikanske våpen, geværer og andre skytevåpen, havne i Talibans hender, viss de da ikke allerede har gjort det. De risikerer å bli stjålet ettersom amerikanske offiserer har mistet kontrollen over dem og ikke lenger vet hvor de er. Inventarlisten savnet mer enn en tredjedel av de 242.000 lette våpnene donert til de afghanske styrkene, okkupasjonsregjeringen, av USA. Dette inkluderer tusener av AK-47 angrepsgeværer, samt bombekastere, maskingeværer og rakettdrevne granatkastere.

I tillegg har disse våpnene blitt finansiert av amerikanske skattebetalere gjennom et hjelpefond. Milliarder av skattebetalernes penger har dermed gått til spille, og ikke for å støtte gjennomoppbygningen i Irak. Pengene burde heller gått til mat, klær, medisiner og det som kan kjøpes for å bygge opp landet. I tillegg feilet Pentagon når det gjaldt å sende reservedeler og teknikere for vedlikehold av våpnene. Irak er fortsatt veldig avhengig av tilførsel av våpen fra USA til grunnleggende militære funksjoner. Derfor trenger man ikke lete lenge etter årsaker til at Irak har blitt aldri så lite voldelig. Ingen har kontroll på dagens situasjon.
I følge GAO har USA brukt 19.2 milliarder dollar på å forsøke å utvikle de irakiske sikkerhetsstyrkene siden 2003, inkludert minst 2.8 milliarder dollar for å kjøpe og levere utstyr. Men i følge GAO har våpenutleveringen vært katastrofal og mislyktes å følge etablerte prosedyrer, især fra 2004 til 2005 da sikkerhetstreningen ble ledet av general David H. Petraeus, som er den tiende og nåværende kommandant, U.S. Central Command. Ved skifte av kommandoen sa forsvarssekretær Robert Gates om Petraeus at han var ”den dyktigste soldat-akademiker-statsmann av sin generasjon og presist den mannen vi trenger i denne kommandoen på denne tiden.” Han tjenestegjorde tidligere som kommandogeneral, multinasjonal styrke i Irak (MNF-I) fra 2007-2008..

Men dette er dessverre ikke noe nytt. På 1980-tallet bevæpnet Reagan administrasjonen mujahideen med dødelige stinger anti-luft missiler i sin kamp mot Sovjet. Taliban har nå noen av disse våpnene og kan bruke dem mot amerikanske fly. Men Taliban er ikke de eneste med stingere. Flere av dem har funnet sin vei til fiendtlige stater og såkalte terroristgrupper, og andre nasjoner har tatt dem fra hverandre for å lage deres egne versjoner.

Avgjørelsen om å sende stingere til Afghanistan var del av et amerikansk multimilliarddollar program for å bevæpne mujahideen. De ledende figurene kom fra Kongressen, der i blant Sen. Paul Tsongas, D-Mass., som mente at USA måtte forsyne opprørerne, fundamentalistiske muslimer trent til å hate det sekulære Sovjet ettersom kommunistene på dette tidspunktet besatt regjeringen i Afghanistan og ettersom Afghanistan og Sovjet/Russland tradisjonelt har samarbeidet, med høyteknologiske våpen viss de skulle kunne konfrontere Den røde hær.

CIA gikk i første omgang i mot oversendelsen av stingere ut fra at det å forsyne mujahideen med stingere kunne provosere Sovjet til å gå i mot Pakistan, CIAs base for støtte til opprørerne. Sen. Dennis DeConcini, R-Ariz. bekymret seg for at opprørerne hatet Vesten nesten like mye som Sovjet. Men Kongressen anerkjente handelen og CIA fraktet 300 stingere til opprørerne i 1986 og 700 flere det følgende året. ”Vi ga dem som om det skulle være lollipops”, sa en amerikansk etterretningsoffiser senere til Washington Post.

Det afghanske mujahedeen, også kjent som al Qaida, ble med andre ord trent opp og rustet opp av USA. CIA var i samarbeid med blant annet Inter-Services Intelligence of Pakistan (ISI), en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaeda på begynnelsen 1980-tallet. I følge den tidligere utenrikssekretæren og leder for underhuset, Robin Cook, var al Qaeda lite annet å anse enn CIAs computerfiler over de tusener av afghanske mujahedinere som ble rekruttert og trent med hjelp fra CIA til å bekjempe russere. Bin Laden har nærmest blitt en logo i den såkalte krigen mot terror, som har blitt gjennomskuet som noe ganske annet for lang tid siden. Det er uvisst om al Qaeda og bin Laden ennå opererer og hvor vidt de er deler av USAs etterretningsstruktur.

Etter at Taliban, som var en reaksjon på disse terroristgruppene, men som USA uansett sørget for, gjennom deres allierte Pakistan, kom til makten i Afghanistan, dro terroristnettverkene videre for å bekjempe russere (Tsjetsjenia), georgiere, armenere (krigen om Nagorno Karabakh), serbere (i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia, samt sammen med terrorgruppa Kosovo Liberation Army (KLA) i sammenheng med NATOs angrep på Serbia i 1999), osv.

NATO har nå blitt en fredsbevarende organisasjon, men alle som vet litt om krig vet at man i etterkant av Kellogg-Briand pakten fra 1928, som kriminaliserte krig, gikk fra krigsministerium til forsvarsministerium, men uten at dette endret enhetens funksjon.

En rapport har nå blitt utstedt som forteller at den såkalte krig mot terrorisme lansert av USA i etterkant av 911, også kjent som kontra-terrorisme, har ført til seriøs vold på menneskerettighetene slik som tortur, forsvinninger, vilkårlig og hemmelig forvaring samt illegale rettssaker. USA har adoptert midler som er inkonsistente med etablerte prinsipper vedrørende internasjonal humanitær lov og menneskerettigheter.

Sikkerhetsmål innført i etterkant av 911 har med andre ord undergravd loven. Dame Stella Rimington, den tidligere lederen for MI5, har beskyldt regjeringen for å bruke offentlig frykt for terrorisme til å begrense borgerrettigheter. I følge henne, sagt samme dag som rapporten ble utgitt av en gruppe internasjonale jurister, har Storbritannia og USA ført andre land i aktivt undergravd internasjonal lov og begrenset borgerrettigheter i forkledning av å bekjempe terrorisme.

I et intervju med den spanske avisen La Vanguardia sa Dame Stella at en i stigende grad drakonisk politikk har før britiske borgere til å leve i frykt og i en politistat og at USA via Guantánamo har oppnådd den motsatte effekten: at det er stadig flere selvmordsterrorister som finner en rettferdig begrunnelse for sine handlinger. Hun anklager ministere for å blande seg i folks privatliv og spille kortene rett inn i hendene på terrorister…

Og terroristgrupper blir den dag i dag støttet av USA, og da selvfølgelig ikke minst i Sørvest Asia, slik som i territoriene rundt Israel o i Kurdistan. Det som tidligere var kjent som The Great Game, britenes kolonisering av verden, ble arvet av USA og deres sjakktaktikk i utenrikspolitikken kan man selv sette seg inn i via boken The Grand Chessboard Game av Brezinzki, personen som i sin kalde krig mot Sovjet produserte al Qaeda i sin destabiliseringskampanje i Sentral Asia. Sovjet skulle få sin Vietnam krig. En kampanje som førte til lidelser og død for millioner av mennesker.

I følge Newsweek sa den pakistanske presidenten Benazir Bhutto, som var bekymret over den islamske bevegelsens økende styrke, til president George H. W. Bush på slutten av 1980-tallet at USA var “ved å skape en Frankenstein.” Osama bin Laden, som dannet og drev al-Qaeda og den arabiske Maktab al-Khadamat (MAK) ble støttet, både militært og økonomisk, av USA.

John Cooley, en tidligere journalist for US ABC Television Network og forfatter av Unholy Wars: Afghanistan, America and International Terrorism, skriver at muslimske rekrutter i USA ble sendt til Camp Peary, CIAs spiontreningsleir i Virginia, også kjent som farmen, hvor unge afghanere, arabere fra Egypt og Jordan, og selv noen afro-amerikanske såkalt “svarte muslimer” ble opplært i sabotasjeferdigheter.

Flyskolen i Venice, Florida, Huffman Aviation, som bl.a trente Mohamed Atta og Marwan Yousef al-Shehhi, er også tilknyttet et CIA firma. Begge fikk deres sertifikater fra Federal Aviation Administration (FAA) i november 2000. Resten er historie.

Disse velltrente CIA terroristene utgjør på mange måter CIAs hemmelige hær, og det er dette man må ta stilling til når det både kommer til fremtidige terroristaksjoner, det at de aller fleste av dem er trent opp og faktisk står i kontakt med det stadig større etterretningsvesenet som ikke på noen måte kan sees på som særlig demokratisk, ikke minst på grunn av at de for det meste utfører det som er kjent som hemmelige aktiviteter og som folk flest sterkt ville ha mislikt hvis de visste hva det var som egentlig pågikk, samt meningsløsheten i å sende noen av de afghanske flyktningene til Afghanistan, et land i fullstendig kaos og ruin. Og heller ikke til Irak for den saks skyld.

Ikke kun er interessene til terroristene og etterretningen som oftest den samme, de tjener begge på den andres styrke, men etterretningsorganisasjonene benytter seg av terrorristgrupper etter eget behov. Ikke finner man terrorisme stemplet kun rammer utpekte grupper og ikke kan sees på som noe annet et politisk triks, men stempelet kommer og går på de enkelte gruppene ettersom de viser samarbeidsvilje eller ikke og ikke på grunnlag av deres aktivitet. I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende.

På samme måte som våpenhandlere i alle land står sammen på grunn av at de setter kapitalen som øverste mål og ikke for eksempel hjemlandets interesser eller for den saks skyld menneskehetens, noe som fører til at amerikansk våpenindustri kan selge våpen til Iran slik som fant sted i slutten av krigen mellom Irak og Iran, er sammenblandingen mellom etterretningsgrupper og terroristgrupper en så stor floke at det som oftest er umulig å lage noe skille.

I Irak støttet man sjiaene mot sunniene representert ved Saddam Hussein, for senere å støtte sunniene mot sjiaene, noe som skjedde i etterkant av bombingen av sjiaenes helligste sted, al Askari moskeen. Denne borgerkrigen, mellom sunnier og sjiaer, har tatt livet av flere hundretusener av mennesker og nærmest utslettet de kristne og andre minoriteter i Irak.

De kristne i Sørvest Asia, som var en undertrykt minoritet i det osmanske riket, døde som en konsekvens av “The Great Game”, som gikk ut på å konsolidere makten til de europeiske bankerne. Britene, ikke minst Cecil Rhodes osv. hadde arbeidet hardt for det britiske imperium, Pax Britanica, som senere, og da ikke aller minst gjennom CFR, amerikanernes svar på RIIA eller Chatham House i England, gikk over til USA. Dette var den store åpningen av angloamerikansk samarbeid og konstellasjon.

Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer filosofen Leo Strauss teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort. Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken.

Koalisjonsstyrken i Irak har flere ganger blitt beskutt av raketter. Det at fly blir beskutt har skapt frykt for at passasjerfly også vil kunne bli angrepet. Det amerikanske militæret vet ikke nøyaktig hvor mye våpen regimet til ekspresident Saddam Hussein var i besittelse av eller hvor mye som eventuelt er borte. Siden 1. mai er 317 bærbare raketter levert inn til okkupasjonsmakten, samtidig som det er funnet raketter i hemmelige våpenlagre, ifølge avisen. Amerikanerne frykter også at våpen er blitt smuglet inn over grensen. Men hvorfor frykte når de selv gir raketter ut som om det skulle være lollipops?

Den nye verdensorden vi nå ser blir konstruert har med andre ord blitt dannet over massakre og døde kropper og det er ingenting som får det til å se ut til at dette vil endres. Nå setter man styrker inn i Afghanistan, og på grunn av at dette er vanskelig da Pakistan støtter Taliban, har man valgt å angripe Pakistan også. Kanskje det neste målet, etter Afghanistan og Pakistan, vil være Iran. For olje? Og bruker de Taliban for å så splid og destabilisere Pakistan? Er det dit USAs skattepenger gjennom våpen på avveier finner veien? Hvem drepte egentlig Benazir Bhutto og hva hendte under det siste terrorangrepet i Mumbai i november 2008? Noe er ved å skje, men vet du hva det er?

En ny verdensorden, ja takk, men ikke en som har blitt konstruert av de mest kyniske menneskene av oss. Mennesker som ser på menneskene som en masse man kan gjøre hva man vil med for å vinne politisk og økonomisk makt og andre overfladiske verdier, men målet helliger ikke alltid midlet, og især ikke viss målet i seg selv ikke er særlig attråverdig. Politikerne våre, der de står og går, ødelegger verden vår. Hvilken respekt viser de oss og vår verden? På hvilken måte skal vi møte dem?

Obama administrasjonen har gått videre med et hemmelig program, som ble startet under Bush administrasjonen og som har til formål å skape regime-endring i Tehran – eller i det minste å undergrave det iranske regimet slik at det vil bli nødt til å svare.

Obama administrasjonen har ikke forsøkt å fortsette Iran-spesifikke bevilgninger i sitt 2010 budsjett, men har bedt om 15 millioner dollar boost for Near Eastern Regional Democracy Initiative, som har lignende formål, men som ikke spesifiserer nasjonene involvert. Noen av disse pengene går til Iran, sa David Carle, en talsperson for subkomiteen som har overoppsyn med utenlandske affærer. Det stemmer derfor ikke som Obama har sagt at USA ”ikke blander seg i Irans affærer.”

Da det ble spurt hvordan demokrati forfremminginitiativ som passer med Obamas erklæring sa Det hvite hus’ talsperson, Tommy Vietor: “La oss være klare på det: USA støtter ikke noen bevegelse, faksjon eller politisk parti i Iran. Vi støtter … universelle prinsipper rundt menneskerettigheter, ytringsfrihet og ”rule of law.”

Obamas politikk vedrørende kan bli nedfelt i en prosess hvor man først støttet en koalisjon av dissidenter, pro-vestlige liberale og høyrekonservative for dernest å presse disse til å inngå i en allianse med USAs strategiske allierte blant de pro-vestlige liberale og høyrefolk. Men uansett man fra USAs side har forsøkt så står Iran sterkere i dag enn for 10 år siden, så det spørs om ikke det hele vil bli en stor baksmell.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: