Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Synarki i praksis

Posted by Fredsvenn den mars 13, 2014

De som styrer skuta

Under Bush senior ble det plassert folk i den amerikanske administrasjon som senere skulle komme til å stå fram som en del av den neokonservative lobbyen Project for a New American Century (PNAC), som ble dannet i 1997 som et resultat av en artikkel kalt Towards a Neo-Reaganite Foreign Policy publisert i tidsskriftet Foreign Affairs i 1996 og skrevet av Robert Kagan, seniormedlem i Carnegie Endowment for International Peace (CEIP), og William Kristol, som er formann av PNAC.

PNAC var en kampanjeorganisasjon for militær opprustning og for preventive angrep mot motvillige regimer og hadde krigen mot Irak som et av sine fremste mål. Samme krav ble reist av andre institutter og stiftelser. Det ble lansert i politiske tidsskrifter, ble omtalt i massemediene og ble debattert i Kongressen.

I 1998 ble det formelt vedtatt at USA skulle arbeide for et regimeskifte i Irak, og etter den 11. september intensivertes kampanjen. Den 19.-20. september sammenkalte Perle Pentagons Defense Policy Board til en 19 timer lang diskusjon. Her ble de første planene for marsjen mot Baghdad lagt. Presidenten bestemte seg for å angripe Afghanistan først, men Rumsfeld, Wolfowitz og Feith satte deres eget etterretningsarbeid i gang, ved siden av CIA og Defense Intelligence Agency, for å finne gode grunner til en invasjon av Irak.

Opinionsmålinger viste en tiltagende folkelig motvilje mot nye krigseventyr, men i den offentlige infrastruktur arbeidet nye organisasjoner som Americans for Victory over Terrorism, Foundation for the Defense of Democracies og Committee for the Liberation of Iraq stadig mer ivrig for en invasjon av Irak. Også fremtredende utlendinger ble engasjert. Carl Bildt var blant rådgiverne i den såkalte befrielseskomiteen, sammen med Adam Michnik, Christopher Hitchens og andre ledende østeuropeiske politikere.

Krigshissingen kom mange steder fra, men mangfoldigheten var en manipulasjon. De drivende i alle disse sammenslutninger som advarte mot terrorisme og masseødeleggelsesvåpen og som krevde frihet for Iraks folk, var et lite utvalg med nære forbindelser til Bush-administrasjonen og finansiert av USAs mest reaksjonære. Richard Perle var aktiv i ikke mindre enn ni av de organisasjonene som krevde krig.

PNAC besto av en gruppe høyrefløyspolitikere og akademikere og inkluderte frontfigurer som Kagan, Kristol, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og Paul Wolfowitz. Det er denne gruppen som nå leder USAs utenrikspolitikk. De er unilaterale internasjonalister som arbeider for høye militære utgifter og definerer de nasjonale interesser bredt. For dem er verden, som de ser på som en konflikt mellom godt og ondt, full av kaos. I følge dem må USA ha viljen til å forsvare, organisere, og lede en unipolar verden. De ønsker en aktiv utenrikspolitikk ettersom verden vil være best under amerikansk hegemoni, spredning av demokrati, og kamp mot ikke-demokratiske regimer.

Gruppen som i dag er sentralt plasserte politikere i Bush administrasjonen og som leder USAs utenrikspolitikk er en gruppe høyrefløyskadrer og akademikere som blant annet omfatter:

Jeb Bush, Bush juniors bror og Floridas guvernør, Dick Cheney, nåværende visepresident, Lewis ”Scooter” Libby, sjef for administrasjonen til visepresident Dick Cheney, Donald Rumsfeld, nåværende forsvarsminister, Richard Perle, Pentagons rådgiver og Paul Wolfowitz, nåværende viseforsvarsminister, Elliott Abrams beryktet fra Iran-Contra skandalen, Kenneth Adelman, tidligere amerikansk FN ambassadør, som uttalte at invasjonen av Irak ville være en ”cakewalk,” Midge Decter, Donald Rumsfeld biograf og direktør for den høyreorienterte Heritage Foundation, Frank Gaffney fra de militaristiske Centre for Security Policy, Bruce Jackson, tidligere militær etterretningsoffiser og en overgang visepresident i Lockheed Martin, nå president for US Committee on NATO, Michael Ledeen fra the American Enterprise Institute (AEI), en tidligere beundrer av italiensk fascisme og nå en førende fortaler for regimeforandring i Iran, og James Woolsey, den tidligere CIA direktør.

I tillegg kommer Abrams, Gary Bauer, William J. Bennett, Eliot A. Cohen, Midge Decter, Paula Dobriansky, Steve Forbes, Aaron Friedberg, Francis Fukuyama, Frank Gaffney, Fred C. Ikle, Donald Kagan, Zalmay Khalilzad, William Kristol, Norman Podhoretz, Dan Quayle, Peter W. Rodman, Stephen P. Rosen, Henry S. Rowen, Vin Weber, George Weigel, John Bolton og Doug Feith. Elliott Abrams, Gary Bauer, William J. Bennett, Eliot A. Cohen, Midge Decter, Paula Dobriansky, Steve Forbes, Aaron Friedberg, Francis Fukuyama, Frank Gaffney, Fred C. Ikle, Donald Kagan, Zalmay Khalilzad, Lewis Libby, Norman Podhoretz, Dan Quayle, Peter W. Rodman, Stephen P. Rosen, Henry S. Rowen, Vin Weber, George Weigel, John Bolton fra the Heritage Foundation og Doug Feith.

De neokonservative blir kjennetegnet av ønske om at USA skal føre en meget aktiv utenrikspolitikk, en politikk preget av konservative verdier, men ikke kvie seg for å utfordre den bestående orden. Supermaktenes militære makt skal bli enerådende på jorden, noe som, slik de neokonservative ser det, er til alles beste ettersom alle innerst inne ønsker å adoptere det amerikanske verdisynet.

I boken Det nye Pearl Harbor av David Ray Griffin, amerikansk professor i religionsfilosofi, står det at forfatterne bak Project for the New American Century (PNAC), en gruppe etablert i 1997 med det som mål å fremme ”amerikansk globalt lederskap,” ledet av de sionistisk neokonservative Robert Kagan og William Kristol, redaktører i Weekly Standard og FOX News, ønsket en ”revolusjon i militære affærer” hvor i gjennom et globalt Pax Americana, en term brukt for å beskrive USAs politikk når det kommer til å undertrykke alle land som kan tenkes å stå i konkurranseforhold med USA, kunne skapes.

PNAC er basert på ideen om at 1900-tallet var det amerikanske århundret, og at USA også vil komme til å dominere det nye århundre. Gruppen ble startet på initiativ fra New Citizenship Project (NCP), som også er ledet av William Kristol, og som er en av hovedarkitektene til Bush-administrasjonens utenrikspolitikk med som mål å fremme amerikansk globalt lederskap.

PNAC blir økonomisk støttet av Sarah Scaife Foundation, ledet av milliardæren og mediemogulen Richard Mellon Scaife, som blant annet sto bak Arkansas prosjektet, navnet av en serie med etterforskninger gjort for å påføre skade mot Bill Clinton og ende hans karriere ved å få ham kastet som president, John M. Olin Foundation og Bradley Foundation. I tillegg samarbeider PNAC med Philanthropy Roundtable (PR), en tenketank dannet på et konservativt grunnlag, nemlig at det er frivillig bidrag, såkalt filantropi, som gir de beste mulighetene for å adressere samfunnsbehovene, og at den private sektoren er kritisk for å generere verdiene som gjør filantropi mulig.

De neokonservative

Den tradisjonelt konservative Claes Ryn har uttalt at de neokonservative i realiteten er en slags neo-jakobinere. De konservative avviser eksistensen av en universell politisk og økonomisk filosofi og modell for alle samfunn og kulturer, og mener at et samfunns institusjoner må tilpasses landets kultur. Neo-jakobinerne holder derimot på ahistoriske og overnasjonale prinsipper, som de mener bør erstatte tradisjonene i de enkelte samfunn. Neo-jakobinerne mener de har retten på deres side i kampen mot det onde og søker ikke forståelse eller respekt blant stater som ikke deler denne oppfatning av ”demokrati.”

I neo-jakobinernes øyne er USA grunnlagt på noen universelle prinsipper, noe som gir USA den rolle å omdanne verden ut i fra disse prinsippene. Deres tilhengere har den sterk troendes intense dogmatisme og betjener seg helst av en sterk moralsk retorikk. De krever blant annet ”moralsk klarhet” i omgangen med stater, som står i veien for USAs universelle oppgave og ser seg selv som dydens voktere.

I følge Ryn adskiller neokonservatismen seg derfor ikke fra bolsjevismen, som også ønsket å ødelegge etablerte kulturer og samfunnsformasjoner rundt om i verden for å erstatte dem med kommunisme. De neokonservative ønsker det samme, kun at det i stedet handler om å gjennomtvinge kapitalisme og USAs form for ”demokrati.” Det er også dype motsetninger mellom neokonservative og liberalkonservative ettersom de liberalkonservative er sterkt mistroiske overfor den sterke statsadministrasjon og derfor også er mistroiske overfor de neokonservative utenrikspolitiske ambisjoner.

Der er også motsetninger mellom neokonservative og konservative forretningsfolk på en rekke områder. Mens de neokonservative betrakter Kina som en skjult og stigende trussel mot USA, og argumenterer for skarpe motforholdsregler for å inndemme denne trussel, mener konservative forretningsfolk at Kina derimot er en forretningsmulighet, og oppfatter derfor en skarp politikk overfor Kina som en trussel mot deres ønsker om handel og økonomisk fremgang. I spørsmålet om Kina ligger de neokonservative ofte tettere på liberaldemokrater, som kritiserer Kinas overtredelser av menneskerettighetene og arbeider for et fritt Tibet.

Motsetningene er især dype i forhold til de tradisjonelt politisk konservative, både i utenrikspolitiske og innenrikspolitiske spørsmål. De tradisjonelt konservative mener, at de neokonservative skiller seg ut på en lang rekke punkter: spørsmålet om staters rettigheter, frihandel, emigrasjon, isolasjonisme, velferdsstaten, og selv abort og homoseksualitet. I følge de tradisjonelt konservative er det så store skillelinjer, at spørsmålet er om de neokonservative overhodet fortjener betegnelsen ”konservative.”

De neokonservative beskyldes for hykleri i forhold til deres militaristiske synspunkter etter den 11. september, ettersom de fleste av dem unndro seg militærtjeneste under for eksempel Vietnamkrigen, noe som også gjelder for Bush. De betegnes derfor nedlatende som ”kyllinghauker,” et begrep opprinnelig formulert av sosialisten Michael Harrington som et redskap til karakteristikk av tidligere venstreorienterte, som hadde beveget seg langt ut på høyrefløyen. Mange av dem som blir betegnet som neokonservativ avviser imidlertid betegnelsen, og kaller den for kunstig og abstrakt.

I følge en av de ledende neokonservative teoretikerne, David Horowitz, er neokonservatisme ”et begrep som nesten utelukkende anvendes av fiender av USAs befrielse av Irak. Det eksisterer ingen neokonservativ bevegelse i USA, og da det gjorde det besto den overveiende av tidligere demokrater som forsvarte velferdsstaten, samtidig med at de støttet Ronald Reagans kaldkrigspolitikk overfor Sovjet. I dag anvendes neokonservatisme som en betegnelse for dem som tror på en aggressiv politikk overfor radikal islamisme og globale terrorister.”

Ifølge Nicholas Von Hoffman i New York Observer har George Bush selv sagt om han selv at han ikke bare er en neokonservativ, men også en neoisolasjonist. Isolasjonismen, gammel som ny, sier at USA skal være fri fra alle internasjonale lover og regler, avtaler og institusjoner. USA ønsker å operere alene, ikke gjennom multilaterale organisasjoner som også gir en stemme til små land.

Irving Kristol har gitt følgende definisjon av neokonservatismen: ”en neokonservativ er en liberal som har blitt overfalt av virkeligheten.” Han har utgitt en samling av sine artikler under tittelen Neoconservatism: The Autobiography of an Idea. I følge ham brukes begrepet til å avgrense seg fra andre konservative, når dette er nødvendig.

Richard Pearl

En av de særegne blant de neokonservative, Richard Perle, har av sine motstandere blitt kalt Mørkets prins på grunn av sin motstand mot atomnedrustningsavtalene. Han var viseforsvarsminister for internasjonale sikkerhetsspørsmål under Reagan-administrasjonen, medlem av Defense Policy Board Advisory Committee (DPBAC), som hovedsakelig består av tidligere regjeringsfunksjonærer, avgåtte militæroffiserer og akademikere og som har fungert som en metode for Pentagon å få innflytelse på konsulentekspertisen i privatsektoren og under Bush administrasjonen fungert som en viktig og ikke aller minst innflytelsesrik rolle i utenrikspolitikken, fra 1987.

Andre medlemmer av DPBAC har også sterke bånd til private selskaper, og da spesielt med forsvarskontraktører. Medlemmene mbers underretter om deres handelsinteresser til Pentagon, men blir ikke offentliggjort, noe som gjør Pentagon som den eneste etiske dommer av komiteen. Selskaper med bånd til DPBAC inkluderer Bechtel, Boeing, TRW, Northrop Grumman, Lockheed Martin og Booz Allen Hamilton og andre mindre selskaper som Symantec Corp., Technology Strategies, Alliance Corp. og Polycom Inc.

Pearl ble utnevnt som leder av komiteen av Bush i 2001, frem til han måtte trekke seg fra lederposten da det kom frem at han, som de fleste andre medlemmene av komiteen. hadde sterke forbindelser og forretninger med saudiarabiske investorer og firmaer som profiterte på krigen komiteen hadde vært med til å fremme i et forsøk på å stilne kritikken i 2003. Men han sitter ennå som styremedlem, og desværre, skriver Financial Times, er det ikke slut med hans ”umåtelige innflytelse” over USAs politikk.

Pearl var en av de sterkeste fortalere for USAs angrepskrig mot Irak, men gjennom å bli innlemmet i en av de skandaler som utløstes av de vidstrakte forretningsforbindelser som er blant Bush-administrasjonens toppfolk, hadde han blitt en for stor belastning selv for Bush administrasjonen. I et CNN intervju utalte Perle om Seymour Hersh, som utforsket hans forhold, at ”han er det nærmeste vi kan komme en terrorist i amerikansk journalistikk.”

Pearl er også medlem av American Enterprise Institute (AEI), en ekstremt innflytelsesrik, korporativ høyrefløystenketank dannet i 1943 av Lewis H. Brown, som var president av Johns-Manville, som var den største asbestprodusent i USA under 1930-tallet, og var involvert i en massiv, 40-års lang dekke av helserisikoene det forårsaker. AEI fremmer frihandelskapitalisme, og har suksess med å plassere sine folk i innflytelsesrike regjeringsposisjoner. Det er et senter for mange av de neokonservative og leier ut kontorer til PNAC. Begge tenketankene var viktige arkitekter av Bush administrasjonens utenrikspolitikk, især i forhold til deres press for krig i Irak.

I 1988 uttalte Ronald Reagan følgende: “AEI står i senteret for en revolusjon av ideer som jeg også har vært en del av. AEI’s spesielle anerkjente arbeid er et vitne om tenketankenes triumf. For i dag kommer de viktigste amerikanske stipend fra våre tenketanker, og ingen har vært mer innflytelsesrike enn AEI.”

Offentlige finansieringskilder har vært Carthage Foundation, Castle Rock Foundation, Earhart Foundation, John M. Olin Foundation, Lynde and Harry Bradley Foundation, Philip M. McKenna Foundation , Scaife Foundations, Smith Richardson Foundation, Coors Foundation, samt fra Amoco, Kraft Foundation og Procter & Gamble Fund. AEI har i motsetning til de fleste andre tenketanker ikke noen donasjon, noe som ledet organisasjonen til finansiell forlegenhet i 1985 da dets operasjonsbudsjett i følge Newsweek i 1984 gikk over dets donasjoner med 25 prosent. Donasjoner fra selskaper er ikke offentlige, men det er kjent at man mottok 100.000 dollar av Philip Morris i 1997.

Perle har nære forbindelser med den tidligere formannen av Hollinger International, Conrad Black, som sammen med Rupert Murdoch forsvarte statsminister Tony Blairs avgjørelse om å delta i krigsangrep sammen med Bush, på tross av overveldende innenriksopposisjon, og har siden 1994 selv vært en av direktørene for Hollinger International, som eier 400 aviser verden over, og da især i Canada, USA, Storbritannia, Israel og Australia. Han er direktør for Jerusalem Post, en av avisene i gruppen. I august 2004 ble han i en rapport fra børsen anklaget for svindel og for at ha kanalisert overskudd fra Hollinger over til dets direktører. Selv fikk han en ”bonus” på 3 millioner dollar, som brakte hans lønn opp på 5,4 millioner.

Pearl er i tillegg en sionist og tilhenger av Israel. Han har som rådgiver for styret i Jewish Institute for National Security Affairs (JINSA), som er en del av et felles initiativ for å influere Washington på en måte som er favorabel til Israel, eller sionister, og den israelske Likud koalition tradisjonelt vært knyttet til Israel. Allerede i 1970 fremgikk det av FBI telefonavlytninger, at han hadde diskutert hemmeligstemplet informasjon med personer ved den israelske ambassade i Washington.

Forsvaret av Israel står helt sentralt. I følge stedfortredende redaksjonssjef i Weekly Standard, Victorino Mateus, som har vært med nesten helt fra starten, er det mange som kaller Weekly Standard for likudsk, med henvisning til det høyreorienterte partiet til Israels tidligere statsminister Ariel Sharon. Mange neokonservative er jøder og tror på ideen om et jødisk hjemland. ”Vi forsøker å skape bedre forståelse for hvordan man tenker i Midtøsten. Styrke anerkjennes fremfor svakhet. Vi ser Israel som et lysende eksempel på demokrati i området,” uttalte Mateus.

Weekly Standard

Drivkraften bak Weekly Standard, som sammen med PNAC leverer tankegods til kretsen rundt Bush, har siden etableringen på midten av 1990-tallet vært William Kristol, som så behovet for en ny stemme som kunne peke ut retningen for landet og konservatismen og være et talerør for de neokonservative som skilte seg fra det gamle konservative bladet National Review.

National Review ble dannet av William F. Buckley, Jr., en CIA agent som ble rekruttert av Yale professor Willmoore Kendall og som blir sett på som den amerikanske konservatismens far. Det er et av de eldste og mest innflytelsesrike konservative magasiner i USA og publiserer arbeidene til noen av landets ledende konservative, inkludert David Brooks, Christopher Caldwell, David Tell, Charles Krauthammer og Robert Kagan, statsviteren som vakte oppsikt da han beskrev USA og Europa som kontinenter som egentlig hører hjemme på vidt forskjellige planeter. Mens Europa er den bløte og forståelsesfulle Venus, er USA den stålsatte og krigerske Mars.

Den nåværende direktøren for Weekly Standard er Jeff Sandefer, som i tillegg er president av det Texas-baserte energiinvesteringsselskapet Sandefer Capital, mens magasinets redaktør er William Kristol, som er sønn av den ledende neokonservative Irving Kristol, som var med i American Enterprise Institute (AEI) og redaktør for en rekke CIA fronter som Commentary magasin, Encounter magasine, The Reporter magasin, samt utøvende visepresident av Basic Books Inc.

Sammen med en annen initiativtager gikk William Kristol til den australskfødte mediekongen Robert Murdoch, som deler bladets neokonservative grunnsyn, for å be om hjelp. Rupert Murdochs nyhetsselskap, som beskriver seg som “en konstellasjon av medieselskap, nyhetsselskap viss globale operasjoner inkluderer området av filmunderholdning, aviser, TV, kabelnettverksprogrammer, forlag, magasiner og konsumermarkedsføring,” dannet magasinet i 1995.

Tenketanker

Det har i den siste tiden dukket opp et fjerde maktsenter i USA. I tillegg til Kongressen og det militærindustrielle kompleks, har det kommet en del tenketanker, som kanskje alltid har vært der, men som nå har blitt mer synlige enn før. De varierer vidt når det gjelder organisasjonsform, bakgrunn og tilnærminger til arbeidet med framtidsbilder. Noen arbeider mest med scenarier eller andre studier av mulige eller sannsynlige framtider, mens andre er mer opptatt av ønskelige framtider og hvordan de kan realiseres, i enkelte fall rett og slett av å sette enkeltpersoner eller grupper i stand til å gjøre det. Noen ble startet som, og har i visse fall forblitt ”tenketanker” for myndigheter og næringslivet, mens andre er knyttet til tyngre akademiske institusjoner, og atter andre er sprunget ut av sosiale bevegelser.

I 1970 skrev høyesterettsdommer Lewis Powell et memo til National Chamber of Commerce hvor det het at alle de beste studentene var ved å bli anti-business på grunn av Vietnamkrigen, og at man trengte å gjøre noe med det. Powells agenda inkluderte å få rike konservative til å starte professorater, starte institutter på og av kampus hvor intellektuelle kan skrive bøker fra et konservativt handel forretningsperspektiv, og starte tenketanker. Man satte opp tenketanken Heritage Foundation i 1972 for å demme opp for en liberal bølge som sveipet over USA.

Heritage Foundation ble på sin måte en rask suksess, og allerede foran valget i 1980, som ble en suksess for den nykonservative Ronald Reagan, var den en politisk maktfaktor, noe den har fortsatt med å være, samtidig som den har utviklet seg til noe mye mer: En idebank med konservative intellektuelle ressurser som gjennom et effektivt apparat, hjulpet av moderne teknologi, sprer tanker og holdninger til politikere, publikum og medier. Senere startet man og gikk i samarbeid med blant annet Manhattan Institute, American Enterprise Institute og Hoover Institute.

Horowitz, som var aktivist i New Left bevegelsen på 1960-tallet og var blant annet redaktør av anti-vietnamkrigsmagasinet Ramparts, skiftet side og støtter nå selskapsinteressene og de konservative idealene, og beskrives som neokonservativ. På 1990-tallet holdt han en rekke såkalte Second Thinkers konferanser hvor tidligere venstrefløyskadrer kunne finne sammen. Flere av disse er nå neokonservative.

Horowitz driver nå Center for the Study of Popular Culture (CSPC) og online magasinet FrontPageMag.com som han bruker til å fremme hans neokonservative agenda og forsøker å eksponere The Leftist Campaign to Control America’s Young Minds, samt fremmer en nasjonalboikott av det “gamle” Europa som en protest mot fransk, tysk og belgisk opposisjon til USAs krig i Irak. I 2004 skrev han en tekst for FrontPage hvor han stemplet SourceWatch som en bakvaskerside og inkluderte sider som Media Matters for America, NameBase og Southern Poverty Law Center.

Det har vokst frem over femti konservative tenketanker over hele USA, mens de liberale bare har en håndfull, noe som har ført til at høyrefløyen har langt større intellektuell vitalitet enn de liberale i utformingen av praktisk politikk, især tatt i betraktning at de konservative tenketankene har langt flere penger å rutte med ettersom de utgjør en bakvei for rike handelsinteresser for å fremme deres ideer eller å støtte økonomisk og sosiologisk forskning som ikke skjer andre steder, men som de mener de vil få fortjeneste av.

Konservative tenketanker gir donorer en mulighet til å støtte konservativ politikk utenfor akademia. I dag er det republikanerne som setter den politiske dagsorden, som demokratene må forholde seg til.

Frittstående private tenketanker er en av de mange vekstnæringene som har sprunget ut av det politiske miljøet. Fellesnevner er at de for en stor del finansieres av frivillige bidrag, som det kan kreves skattefradrag for. Demokratenes strategist Rob Stein, som i 2004 organiserte støtte til senter-venstrefløystenketanker gjennom Democracy Alliance for å ta opp kampen mot republikanernes mektige propagandamaskin og gjenvalg av George W. Bush, uttalte: ”Det er en stor ubalanse i mengden penger som går til venstre- og høyrefløystenketanker. Over de siste to årene har konservative tenketanker mottatt 295 millioner dollar, mens venstrefløysinstitusjoner har mottatt 75 millioner dollar.”

De fleste tenketanker blir støttet først og fremst av store selskaper og store foreninger. De tenker ut og fremmer politikk som former hverdagslivene til amerikanere, både økonomisk og sosialpolitisk, kommer med eksperter som vitner i Capitol Hill, skriver artikler for åpne redaksjonsspalter i aviser og opptrer som TV kommentatorer, råder presidentaspiranter og leder orienteringsseminarer for å trene nye medlemmer av Kongress.

I følge Tom Brazaitis i Cleveland Plain Dealer: “Moderne tenketanker er nonprofit, skattefrie, politiske ide fabrikker hvor donasjoner kan bli så store som donorens sjekkbok og er sjeldent publisert. Teknologiselskaper gir til tenketanker som fremmer åpen adgang til internett. Wall Street firmaer donerer til tenketanker som fremmer privat investering i pensjonsfond.” Så mange penger er nå i omløp at de største 20 konservative tenketankene nå bruker flere penger enn alle de såkalte myke pengene det republikanske partiet mottar.

I dag blir tenketankene sett på som en del av den offisielle amerikanske politikken uten at det legges vekt på at dette på et tidspunkt ble oppfattet som ytterliggående og umulig å gjennomføre. “Vi har tenketanker, slik andre byer har brannsentraler. En venn av meg arbeidet midlertidig i en tenketank og direktøren sa til ham da han kom inn at ”Vi er hvite menn mellom alderen av 50 og 55 år, og vi har ingen andre steder å gå til,” uttalte Washington Post skribent Joel Achenbach.

Disse tenketankene var ment å være fabrikker for produksjon av argumenter til bruk for politikere i debatter i Kongressen. I realiteten er det lite annet enn propaganda for konservativ politikk med hovedkontor i en stat eller med nasjonalt sete i regjeringen og genererer selvopprettholdende stipender som tjener som sakførervirksomhet for deres industrisponsorer. I følge Yellow Times.org skribent John Chuckman: ”Falske institutter hvor ideologiske propagandister opptrer som akademikere hvortil penger strømmer som blod fra åpne vener til støtte for meningsløs reklames kvelning av genuin debatt.”

Ekstern støtte kan korrumpere integriteten til akademiske institusjoner. Den samme korrupsjonsinnflytelse tærer på tenketankene, kanskje i enda større grad. En tenketank eksperter bærer akademiske titler, kanskje uten å ha noen akademisk utdannelse bak seg, noe som gir dem en falsk legitimering. Mens akademikere er forventet å gjennomføre forskning før de drar deres konklusjoner, noe som de i desverre gjør i alt for liten grad ettersom akademia og tenketankene begynner å nære hverandre farlig nær, er prosessen ofte stikk motsatt ved tenketankene, hvor man som forfatter Jonathan Rowe har observert ”Ikke tenker, men rettferdiggjør.”

De neokonservatives bakgrunn

Denne nye bølgen av konservativ ideologi og politisk organisering, politikere, journalister, politiske analytikere og institusjoner tilknyttet tenketanker som American Enterprise Institute (AEI), Heritage Foundation (HF) og Project for the New American Century (PNAC), samt tidsskrifter som Commentary, Policy Review og The Weekly Standard, oppnådde innflytelse på USAs politikk under Ronald Reagan, i tiden mellom 1981 og 1989.

Ifølge Gail Russell Chaddock i the Christian Science Monitor (CSM) begynte de å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av Bush sin periode som president. De nektet å godta Kyotoavtalen når det kom til miljø og naturvern og en biologisk våpenkonvensjon, men så, da Bush administrasjonen dannet sin politikk i etterkant av den 11. september angrepene, sitt snitt til å få enda større makt og å kapre den amerikanske utenrikspolitikken.

Mange av dem kom fra jødiske innvandrerfamilier fra Øst-Europa, som hadde kommet til USA i begynnelsen av det 1900-tallet. Under depresjonen i 1930-årene var mange av dem fattige, og mange ble introdusert til sosialisme og kommunisme.
Neokonservative teoretikere som Irving Kristol og Norman Podhoretz, begge tilknyttet tidsskriftet Commentary, var anti-kommunistiske sosialister, som støttet borgerrettighetsbevegelsen, Martin Luther King og integrasjonen av den afroamerikanske befolkningen.

På 1960-tallet tok de avstand fra ungdomsopprøret, som de mente utviklet seg ”antiamerikansk” i dets protester mot Viet Nam krigen samt fra utviklingen av det Nye venstre, som i etterkant av at Sovjet hadde brutt med stalinismen på 1950-tallet hadde utviklet seg til å være både antikapitalistisk og antisovjetisk. Det nye venstre ble populært blant unge fra ellers tradisjonelle kommunistiske familier.

Radikaliseringen av det Nye venstre presset dem ennå lenger mot høyre, og de utviklet en aggressiv militarisme. Det internasjonalistiske utgangspunkt gjorde at de var sympatiske innstilt overfor den tidligere president Woodrow Wilsons ideer om å spre de nordamerikanske idealer for regjering, økonomi og kultur i utlandet, men de ble stadig mer kritiske overfor hans ideer om å anvende internasjonale organisasjoner og avtaler for å nå dette mål. I stedet støttet de Theodore Roosevelt som hadde formulert den ”store kjepps politikk”, hvor USA gjennom unilateral militarisme satte sin utenrikspolitikk igjennom.

Kristol og Podhoretz flyttet seg stadig lenger mot høyre. Den politikk som da ble formulert av den republikanske utenriksminister Henry Kissinger og president Richard Nixon, avspenning, våpenkontrollavtaler som SALT I og II, diplomati og forhandlinger, som var en strategi for å inndemme Sovjet, ble i følge Kristol og Podhoretz en fullstendig feilaktig politikk. De ønsket USAs utenrikspolitikk tilbake til den tilbakerulningsstrategi overfor kommunismen som var utformet av den konservative utenriksminister CIAs John Foster Dulles under Eisenhower administrasjonen på 1950-tallet.

Perle, Wolfowitz og andre neokonservative ble forfremmet til ledende poster under president Reagan. De var motstandere av den tidligere avspenningspolitikken overfor Sovjet og flere av dem dypt involvert i Iran-Contra skandalen, som sendte mange av de neokonservative rådgivere i Reagan regjeringen ut i kulden, eller de ble dømt ved den følgende rettssaken. Penger fra hemmelige våpenhandler med lederne i Teheran ble brukt, i strid med kongressens beslutninger, i den blodige krig mot Nicaraguas lovlige regjering.

De fikk heller ikke mulighet for å komme tilbake under George Bush senior, i årene mellom 1989 og 1993. Han hadde bakgrunn som CIA direktør og hadde sin egen utenrikspolitiske forståelse, og med Øst-Europas sammenbrudd i 1989 og Sovjets oppløsning i 1991 virket det som om de neokonservative ikke hadde mer å gi.

I Clinton-årene presset Perle og hans venner på for NATOs såkalte humanitære invasjon på Balkan. De advarte også om den kinesiske fare, men deres hovedinteresse var hele tiden Midtøsten. Deres støtte til Israel var ubetinget, og de forestilte seg at USA ikke lenger behøvde å ta hensyn til lokale, islamske herskere for å sikre tilføringen av oljen.

I juli 2002 diskuterte Perles Defense Policy Board Saudi Arabia. En innbudt forsker foreslo, at de saudiske ledere skulle stilles overfor et ultimatum: hold opp med å finansier islamske fundamentalistiske organisasjoner rundt om i verden, stopp al kritikk av USA og Israel og straff alle som på noen måte utgjør ledd i «terrorkjeden», ellers vil USA slå til mot oljekildene. Den eneste som kom med innvendinger var Henry Kissinger.

De neokonservatives kritikk

De neokonservative har ofte en tendens til å tolke verden gjennom Andre Verdenskrigs briller. Så forskjellige motstandere som Sovjetunionen, Kina og bin Laden sammenlignes med Hitler og Nazi Tyskland, mens Reagan og Bush sammenlignes med Winston Churchill. Donald Rumsfield sa 2. februar 2006 at Chavez er valgt lovlig, i likhet med Hitler, og at han på samme måte har samlet all makt i sine hender. CIA-sjef Negroponte nevner Venezuela i samme åndedrett som Iran og Nord-Korea. Dette mens Chavez advarer mot USAs globale kolonialisme og anklager det nordamerikanske imperiet for å være planetens største trussel.

De har samtidig en tendens til å beskylde venstreorienterte og andre kritikere for å være blåøyde fredstilhengere, en analogi til den britiske premierminister Neville Chamberlein som i 1938 inngikk en fredsavtale med Hitler. De neokonservative har en sterk oppfatning om at demokrati kan innføres gjennom erobring, og sammenligner demokratiseringen av Tyskland og Japan etter Andre verdenskrig. Det er denne modellen de forsøker å få gjennomført i Afghanistan og Irak.

Kirkpatrick, Perle, Wolfowitz, Norman Podhoretz, Elliott Abrams, Max Boot, William Kristol, Robert Kagan, William Bennett, Peter Rodman og andre som skulle komme til å spille en sentral rolle i utformningen av George W. Bush utenrikspolitikk, sammenlignet avspenning og munchenfredsavtalen i 1938 mellom Hitler og Chamberlin. Det var kritikken av Bush og Powell for ikke å ha styrtet Saddam Hussein under Golfkrigen i 1991 som samlet de neokonservative i starten av 1990-tallet. De formulerte samtidig en sterkt konfrontativ politikk overfor Kina og ønsket å gi Taiwan USAs fulle økonomiske og militære støtte.

I sin prinsipperklæring uttalte gruppen at USA, etter å ha ført Vesten til seier i den kalde krigen, fremstår som verdens overlegne makt, men at Clinton-administrasjonen har hatt en usammenhengende politikk og at de konservative har unnlatt på en tillitsfull måte å fremme en strategisk visjon for Amerikas rolle i verden, og heller ikke framsatt veiledende prinsipper for amerikansk utenrikspolitikk.

Ifølge PNAC har ikke de konservative kjempet for et forsvarsbudsjett, som har kunnet opprettholde amerikansk sikkerhet, fremme amerikanske interesser i det nye århundre og gjort det mulig for USA å leve opp til sitt globale ansvar. De mener at nedskjæringene i utenrikspolitiske anliggender og forsvarsutgifter, manglende oppmerksomhet omkring statsledelsens redskaper og inkonsistent ledelse har gjort det vanskeligere å opprettholde amerikansk innflytelse rundt i verden. USA lever, ifølge PNAC, av kapitalen, både de militære investeringer og de utenrikspolitiske landvinninger, som er bygget opp av de tidligere administrasjoner.

USA har glemt de grunnleggende elementer av Reagan administrasjonens suksess, et militær som er sterkt og rede til å møte både nåværende og fremtidige utfordringer, en utenrikspolitikk som dristig og målrettet fremmer amerikanske prinsipper i utlandet og et nasjonalt lederskap, som aksepterer USAs globale ansvar. PNAC mener det er utsikten til kortsiktige kommersielle fordeler som truer med å overskygge strategiske overveielser.

Kritikken rettet seg mot regjeringens manglende konfrontasjonssøkende linje overfor Russland og Kina og for ikke å støtte Israel tilstrekkelig betingelsesløst. Denne maktbalanse i regjeringen ble imidlertid med et slag endret med terrorangrepet på New York den 11. september 2001. Angrepet tvang samtidig de neokonservative til å definere nye fiender. Kommunismen ble erstattet med Vest-Asia og global terrorisme.

I artikkelen Det amerikanske imperiums sak i den konservative Weekly Standard argumenterte Max Boot, redaktør i Wall Street Journal, medlem i Council on Foreign Relations (CFR), forfatter av The Savage Wars of Peace: Small Wars and the Rise of American Power, og som i følge Publishers Weekly, “har et rykte for å være en slående polemiker og freidig imperialist,” for at: ”Det mest realistiske svar på terrorismen er for Amerika å påta seg sin imperiale rolle.”

Boot argumenterte imot den holdning at ”USA skulle bli en penere og snillere nasjon, som ikke kastet seg ut i risikofylte missjoner i utlandet og som med Pat Buchanans ord skulle bli en ”republikk, ikke et imperium”. Boot fortsatte sin egen argumentasjon: ”Analysen er faktisk stikk motsatt. 11. september angrepet var en konsekvens av utilstrekkelige amerikanske ambisjoner og innblanding. Løsningen er å være mer ekspansive i våre mål og mer insisterende i deres gjennomføring.”

I følge Third World Network har de som nå har kommet til makten i USA en sterk tro på USAs overlegne militærstyrke og har et manikeansk verdenssyn som blindt går ut i fra at USA er fundamentalt bra. De neokonservative mener at ”Amerikansk ledelse er godt for Amerika og godt for hele verden” og ønsker ikke at andre stater blander seg med amerikansk politikk.

Manikeismen, en av de store gamle iranske religioner dannet av skriftene til profeten Mani, som vokste opp i Babylon, Mesopotamia, som på den tiden var en del av det persiske imperiet, inkluderte troen på dualismen, noe som har gjort at ordet manikeansk har kommet til å bety dualistisk, et perspektiv hvor man deler varden opp i svart og hvitt, godt og ondt osv. I Bush sin verden er man enten enig med han, eller man er terrorist.

De misliker multilateralisme, som setter seg i mot USA ”eksepsjonelle” natur, forsøker å sabotere flere internasjonale mekanismer, inkludert den internasjonale kriminaldomstol (ICC) og våpenavrustningsavtaler, har sterk mistillit til Europa, er overbeviste om at radikal islamisme utgjør en hovedtrussel til USA og Vesten og at Israel må være en strategisk alliert av Washington i Vest-Asia.

De er overbeviste om at Kina utgjør en langtids strategisk trussel og bør bli konfrontert desto fortere jo bedre, selv om dette synet har blitt litt tamt de siste årene på grunn av behovet for å opprettholde Beijings støtte, eller i det minste samtykke, for administrasjonens mer kortsiktige mål i Vest-Asia, Golfen og Sørvest-Asia, inkludert amerikanske tropper i Sentral-Asia og andre områder rundt Kina.

Det er verdt å minne om den tyske luteranke pastor Martin Niemöllers dikt: ”Først forfulgte de kommunistene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist. Siden forfulgte de fagforeningsfolkene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann. Siden forfulgte de jødene og sigøynerne, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner. Siden forfulgte de de homoseksuelle, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell. Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere.” …i dag forfølger det tydeligvis Vest Asias befolkning først. Han var motstander av Adolf Hitler.

Pax Americana

Termen Pax Americana, som blant annet ble brukt i PNACs tekst Rebuilding America’s Defenses: Strategies, Forces And Resources For A New Century fra 2000, skissert av Dick Cheney, nå vise-president, Donald Rumsfeld, forsvarssekretær, Paul Wolfowitz, Rumsfelds assistent, George W Bushs yngre bror Jeb og Lewis Libby, Cheneys stabsleder, og skrevet av Donald Kagan, Gary Schmitt og Thomas Donnelly i september 2000, ble brukt for å beskrive en periode med relativ fred i den vestlige verden, siden slutten av Andre verdenskrig i 1945, hvor USA har hatt en dominant militær og økonomisk posisjon. Dette samtidig som USA og dets allierte har vært involvert i ulike regionale kriger, som Korea krigen og Viet Nam krigen, og har spionert og gjennomført hemmelige opperasjoner i ulike deler av verden.

Pax Amaricana plasserer med andre ord USA i den militære og diplomatiske lederrollen, som et moderne Romerriket, Mongolimeriet, eller det britiske imperiet, forholdvis basert på Pax Romana, Pax Mongolica og Pax Britannica.

Paul Dundes Wolfowitz ble ansatt i Pentagons Midtøsten avdeling, men avanserte og var under presidentene Ford, mellom 1975 og 1977, og Carter, mellom 1977 og 1981, leder av Kontoret for våpenkontroll og Nedrustning. Under Reagan i 1981 ble han utnevnt til direktør for politisk planlegning i utenriksministeriet og deretter til viseutenriksminister for det Østasiatiske område samt Stillehavet. I 1986 ble han utnevnt til USAs ambassadør i Indonesia og under Bush, mellom 1989 og 1993, var han viseforsvarsminister, mens Dick Cheney var forsvarsminister.

Wolfowitz fikk i 1990 sammen med daværende forsvarssekretær Colin Powell i oppdrag å dra opp de historiske linjene for USAs strategiske framtid, til bruk i en intern Pentagon-brifing. Wolfowitz og Lewis Libby fikk senere i oppdrag å sy det sammen til en ny nasjonal forsvarsstrategi, Defence Policy Guidance (DPG), som reflekterte de multinasjonale selskapenes kamp for å ekspandere USAs militærstyrke og som blir sett på som en tidlig formulering av de neokonservatives postkald krig agenda. Da Bush administrasjonen ga ut den uklassifiserte versjonen av dets National Security Strategy (NSS), var det forbausende mange likheter mellom de to dokumentene.

Blant de mange punktene var dokumentets oppkall for unilateral militær aksjon i deler av verden som ble sett på som viktig for USAs interesser, preventive aksjoner mot potensielle trusler og forhindring av at en ny regional rival oppstår.

I DPG sto det blant annet: ”Vårt første mål er å forhindre at en ny rival oppstår. Dette er en viktig betraktning som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien og krever at vi forsøker å forhindre en hver fiendelige makt fra å dominere en region viss resurser ville, under konsolidert kontroll, være nok til å generere global makt. Disse regionene inkluderer Vest Europa, Øst Asia, territoriet av det tidligere Sovjet og Sørvest Asia. Det er tre tilleggsaspekter forbundet med dette målet: Først må USA vise lederskapet nødvendig for å etablere og forsvare en ny orden som holder løftet om å overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke trenger å spille en større rolle eller oppnå en mer aggressiv holdning for å forsvare deres legitime interesser. For det andre må vi i ikke-forsvarsområdene regne med interessene til de utviklede industrielle nasjonene og å avskrekke dem fra å utfordre vårt lederskap eller forsøke å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Til slutt må vi opprettholde mekanismene for å stanse potensielle konkurrenter fra å forsøke å oppnå en større regional eller global rolle.”

Strategien var en strategi for det neste århundre og inneholdt en visjon av en verden dominert av unilateral bruk av amerikansk militærmakt for å sikre internasjonal stabilitet, fremme amerikanske nasjonalinteresser, og forhindre mulige utfordringer i nær fremtid, vekte oppsikt. Den foreskrev permanent amerikansk militær tilstedeværelse i hele Eurasia for å forhindre mulige konkurrenter fra å ha noen som helst rolle, verken på det regionale eller det globale plan, og ved å stanse stater som kunne tenke seg å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Amerikansk invasjon skulle forme det geopolitiske landskap og Washington skulle handle for å garantere den internasjonale orden. Rapporten nevnte ikke FN med et ord. En senator uttalte at det var oppskriften for et Pax Americana.

Bak strategien er en koalisjon av hovedsakelig tre politiske aktører. Høyrefløyskadrer som Rumsfeld og Cheney, som spilte en stor betydning i Nixon og Ford administrasjonene, en jødisk neokonservativ koalisjon nært forbundet med Likud i Israel, samt ledere av det kristne og katolske høyre.

På grunn av en lekkasje, antagelig av noen i den militære ledelse som var redd for hva en slik imperialistisk visjon ville komme til å bety eller for å sjekke hvilke reaksjoner man ville komme til å få, kom utkastet til de nye retningslinjer for USA for første gang på trykk i New York Times våren 1992. Det vakte skandale og ble deretter revidert, men begge forfattere, og deres daværende leder, forsvarsministeren Dick Cheney, inntok høye poster i Bush administrasjonen og det som ble trukket tilbake i 1992 er nå gjeldende doktrine.

Sunday Herald, som offentliggjorde strategidokumentet, skrev blant annet at teksten var en blåkopi for amerikansk globalt hegemoni og at Bush-administrasjonen planla angrep på Irak for å forsikre seg regimeendring lenge før han kom til makten i 2001. Planen viser at administrasjonen ville ta militær kontroll over Gulfregionen uansett om Saddam Hussein var i makten. Det heter blant annet at man må “motvirke utviklede industrielle nasjoner fra å utfordre vårt lederskap eller til og med forsøke å oppnå en større regional eller global rolle,” blir det blant annet konstatert at å oppnå fult herredømme ville være for langsomt å oppnå, ”med mindre en eller annen katastrofisk/katalyserende hendelse, i stil med Pearl Harbor, kunne inntreffe.”

I første omgang klarte daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft og statssekretær James Baker å tone ned rapporten til det ugjenkjennelige. Dette selv om rapporten klart spilte en sentral rolle for den daværende Pentagon leder Dick Cheney.

Etter den 11. september kunne visjonen bli virkeliggjort og komme til å styre amerikansk utenrikspolitikk. I Bob Woodwards bok over det pågående korstog, Bush at War, skildres den 11. september som en enestående mulighet. ”Jeg vil bruke denne muligheten til å nå store mål,” uttalte Bush, og fortsatte med at ”Det er ingenting større enn å skape fred i verden.” På det tidspunktet hadde Cheney allerede blitt den mektigste visepresident i amerikansk historie, mens rapportens forfattere, Paul Wolfowitz og Lewis Libby, hadde blitt assisterende forsvarssekretærer og Cheneys stabssjef, samt nasjonal sikkerhetsrådgiver.

George W. Bush kunne gjennomføre deres politiske dagsorden for krig mot Irak og skjærpelse av sikkerhetslovene innenrikspolitisk, fra skattenedsettelser til å myke opp miljølovene. De konservative kom til å ha formannspostene i de viktige senatsforsamlingene. Men frem for alt kunne Bush sammen med justisminister John Ashcroft bestemme høyesterettens dommere. Med det republikanske flertall i kongressen ville den øverste befalingsmann også bli den høyeste lovgiver.

Demokratene fant i denne situasjonen ikke noe middel mot de aggressivt handlende republikanerne. Bush konsentrerte sitt budskap helt om Irak-krig og kampen mot terror, begge deler emner, som demokratene ikke ville tre opp mot. Alt for sent og tøvende tematiserte de den økonomiske politikken. Når det kom til stykket var demokratene også henvist til industriens bidrag og hva angikk dereguleringen i Clinton-perioden ikke uten skyld i finansskandalene.

Bush administrasjonens National Security Strategy, som omhandler USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den 11. September, er på mange måter en oppskrift på verdenskrig. Man ønsker å hindre muligheten for at en mulig kommende konkurrent skal kunne oppstå, noe man vil bruke USAs militære, politiske og økonomiske ressurser til å oppnå gjennom å oppmuntre til demokratisering, samtidig som man omorganiserer militærstrategien mot forebyggende aksjoner. Bush-doktrinen vil ikke kun benytte forebyggende krig mot Irak, men mot en hver stat som vil kunne komme til å bli en konkurrent til verdensherredømme. Rettere sagt en krigsdeklarasjon mot hele verden.
Analytikere har sammenlignet dokumentet med National Security Council Report 68 (NSC-68), skrevet av statsdepartementets Paul H. Nitze for den daværende statssekretær Dean Acheson, som “forutså at Sovjet kunne lansere et atombombeangrep mot USA i 1954 og anbefalte en økning av midler til or atombomber og konvensjonelle våpen.” Larry Chin, i hans tekst The Deep Politics of Regime Removal in Iraq: Overt Conquest, Covert Operations: The US War Lobby and the Disciples of NSC-68 fra den 7. november 2002, skriver at NSC-68 fungerte som en kald krigs strategi og at “En hver etterfølgende amerikansk administrasjon har ført en hardline politikk som direkte kan bli sport til NSC-68, som kaller for ødeleggelsen av Sovjet og overlegen amerikansk militærmakt.”

NSC-68 ble skrevet av Harry Truman administrasjonen, og som erklærte Den kalde krigen. Men Sovjet eksisterer ikke lenger og Russland, langt fra så sterk som den gang og med en langt svakere økonomi, lav militær moral og interne etniske problemer, utgjør ingen trussel mot USA. Den kalde krigen endte i begynnelsen av 1990-tallet og Putin har ikke utfordret USA. I stedet har han forsøkt å danne et nytt strategisk samarbeid, blant annet demonstrert gjennom Russlands milde reaksjon mot at USA trakk seg ut av Anti-Ballistic Missile Treaty (ABM), godtagelsen av amerikansk militær tilstedeværelse i Sentral-Asia i sin ”anti-terrorisme kampanje,” samt signeringen av Moskvaavtalen. I gjengjeld har USA ført mange tsjetsenske grupper opp som terrorister, og dermed som ”legale” objekter for ”terroristjegere.”

Under de første måneders regjeringstid hadde kravet om ”forebyggende militære aksjoner” liten gjennomslagskraft, og ble motarbeidet av utenriksminister Colin Powell, som selv hadde vært sjef for forsvarsstaben under Golfkrigen. Men maktbalansen mellom Powell på den ene siden og Wolfowitz og Rumsfeld på den andre ble endret den 11. september 2001 da de vant gehør for deres krav om angrep på Afghanistan. Det lyktes ikke samtidig å få åpnet en front mot Irak. I stedet arbeidet de videre på å skape støtte til deres neokonservative utenrikspolitiske prosjekt.

Selv om de neokonservative fylte ut en lang rekke poster i George W. Bush regjering fra starten i januar 2001, var de stadig kritiske overfor sentrale deler av regjeringens utenrikspolitikk. En av deres motstandere, Colin Powell, hadde fått utenriksministerposten, for dermed å avbalansere de sterke motsetninger i det republikanske parti mellom de tradisjonelle konservative og de neokonservative.

Den 11. september og vedtaket om å gjennomføre USAs angrepskrig mot Afghanistan mindre enn fire uker senere endte maktkampen innen den amerikanske administrasjon mellom de tradisjonelle utenrikspolitikere, ledet av statssekretær Colin Powell, med sterk støtte fra veteraner i den første Bush administrasjonen, især Scowcroft og Baker, og de neokonservative som sto for det nye paradigme, som Rumsfeld og Cheney, en koalisjonen som fikk sin makt på bekostning av de mer tradisjonelle, argumenterte for, at Irak og Saddam Hussein kunne stekkes gjennom flyforbudssoner og FN våpeninspektører, noe som av de neokonservative ble betegnet som å spille Saddam Husseins spill. Deres nye doktrine skulle stå sin første prøve i Irak, USA innledet derfor sin angrepskrig i mars 2003.

De neokonservative vant en enorm seier da de i 2002 formulerte en ny sikkerhetsdoktrine, en doktrine som var et radikalt brudd med USAs tidligere doktriner og som Bush fremla på sin tale på West Point militærakademi den 1. juni 2002. I den såkalte Bushdoktrinen, som en av regjeringens talsmenn raskt døpte den, var ”forebyggende gjengjeldelse” en del av den Nasjonale Sikkerhetsstrategi. Det heter blant annet at ”selv om USA fortsatt vil forsøke å få støtte i det internasjonale samfunn, så vil vi ikke vike tilbake fra å handle alene, når det er nødvendig; til å utøve vår rett til selvforsvar ved å handle forebyggende.”

USA forbeholder seg rett til å anvende enhver form for masseødeleggelsesvåpen i disse fremtidige konflikter. Det gjelder både biologiske våpen, USA har hoppet av avtalen om kontroll med biologiske våpen, og atomvåpen som USA truet med å ta i bruk mot Irak, hvis det ”ble nødvendig.” Det ligger i doktrinen, og det ble klart formulert av de neokonservative, at doktrinen samtidig hadde til formål å hindre, at andre statssammenslutninger, inkludert EU, Russland eller Kina skulle innlede militær opprustning for å bli like så sterke eller sterkere enn USA.

Doktrinen forutsetter aktiv anvendelse av etterretningstjenester, fiendebilder og propaganda samt krenkelser av menneskerettighetene. Stater som Nord-Korea, Syria, Iran og Libya og en rekke andre land ble valgt ut som passende mål og I sin tale til nasjonen den 31. januar 2002 lyktes det de neokonservative å få Bush til at utpeke Irak, Iran og Nord Korea som ”ondskapens akse” og ”slyngelstater” og dermed som tre nye mål for angrepskriger. Fokuseringen ble raskt innsnevret til Irak, som de neokonservative mente at man skulle ha okkupert allerede under Golfkrigen i 1991. De fikk utformet USAs nye sikkerhetspolitiske doktrine, som siden ble kjent som Bushdoktrinen, og som inkluderte begrepet ”forebyggende militære angrep.” I 2003 invaderte USA Irak. 12 år etter at Wolfowitz og andre neokonservative hadde krevd det.

Kort tid etter gjennomførte disse, samt forsvarssekretær Donald Rumsfeld og likesinnede offiserer innen administrasjonen, hva tidligere FN ambassadør Richard Holbrooke beskrev som ”et radikalt brudd med 55 år bipartisan tradisjon” i amerikansk utenrikspolitikk.

I følge universitetsprofessor G John Ikenberry i Foreign Affairs, har USA etter Andre verdenskrig ført to hovedstrategier innen sin utenrikspolitikk, den kalde krigs inndemming, diplomati og opprettholdelse av den globale maktbalansen og en mer liberal, internasjonalistisk politikk basert på å skape et sett multilaterale institusjoner, blant annet Bretton Woods tvillingene, og allianser, i første rekke med Vest-Europa, for å fremme frihandel, åpne markedsøkonomier og såkalte demokratiske verdier. Mens ulike administrasjoner har benyttet seg av den ene strategien fremfor den andre, har ingen siden Andre verdenskrig forlatt begge på samme tid. En ny strategi tar form i Washington.

Ikenberry advarer i sin artikkel America’s Imperial Ambition mot å se administrasjonens politikk etter den 11. september utelukkende rettet mot terrorisme, ettersom dette ville være å se bort fra strategiens langt bredere perspektiv. I følge det nye paradigme vil USA være mindre forbundet med sine partnere, til globale spilleregler og institusjoner samtidig som det vil spille en mer unilateral rolle i å angripe terroristtrusler og konfrontere røffe stater som forsøker å produsere masseødeleggelsesvåpen. USA vil bruke dets overlegne militære makt til å styre den globale verdensorden. Krigen mot terrorisme må i dette lyset bli sett på som en fasade for en langt mer ambisiøs strategi. En strategi for å bruke sitt militære over alt på jorden, spesielt i Eurasia, og kutte de multilaterale båndene som har vært et hinder for Washingtons handlingsfrihet og makt.

Dick Cheney uttalte at krigen mot terrorismen kan vare lenger enn de førti årene som den kalde krigen varte. President Bush og hans folk ser for seg at de, og de som kommer etter dem, kan holde USA i en unntakstilstand nærmest på ubestemt tid. Fullmaktene de skaffer seg med begrunnelse i unntakstilstanden, fjerner grunnlovsbestemte rettighetene til enkeltmennesker med et pennestrøk.

Fra januar 2003 kontrollerte republikanerne representantenes hus og i kraft av visepresident Dick Cheneys avgjørende stemme, også senatet. For første gang siden 1934 hadde det lykkes det parti, som stilte presidenten, å vinne midtveisvalgene i den første regjeringsperioden. For første gang siden borgerkrigen kunne regjeringspartiet vinne de nødvendige plassene i Representantenes Hus. For første gang på 50 år ville det Hvite Hus og begge kongreskamre være i hendene på de konservative.

Men de neokonservative var ikke før etter presidentvalget i november 2004 enerådende i Bush regjeringen. Dens viktigste personer i regjeringen var visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. De møtte motstand fra blant annet republikanere og fra utenriksminister Colin Powell, som ofte kritiserte de neokonservative ideer skarpt. Selv om det var de neokonservative som bestemte Irak politikken, var det Powell som formulerte politikken overfor blant annet Kina, Rusland og Nord Korea.

Denne motstand ble fjernet etter Bush valgseier i november. Powell ble fjernet fra utenriksministerposten og erstattet med den nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice, som ligger på linje med Cheney. Den nesten totale neokonservative dominans over politikken vil skjerpe motsetningene innenfor det republikanske parti, og indikerer samtidig, at USA vil føre sin politiske dagsorden igjennom overfor resten av verden langt mer voldsomt. Allerede i desember ble det tent voldsomt opp under propagandaen mot Iran, og en del faktorer peker i retning av, at det vil bli USAs neste militære mål. Kanskje med en del av de militære angrep utført av Israel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: