Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for mars, 2015

Hvem var ungtyrkerne?

Posted by Fredsvenn den mars 26, 2015

Ungtyrkerne er den vestlige betegnelsen på den tyrkiske organisasjonen Committee of Union and Progress (CUP), som begynte som et hemmelig samfunn etablert som “Committee of Ottoman Union” i Istanbul i 1889, men som ble endret til en politisk organisasjon, og deretter til et offisielt politisk parti, og allierte seg med Ungtyrkerne i 1906.

Denne komiteen begynte som en liberal reformbevegelse i Der osmanske riket og besto først av offiserer, militære leger og nasjonalistiske politikere og administratorer som var motstandere av datidens enevoldsherskere, sultan Abdul Hamid II
Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet.

Ungtyrkerne ble raskt undertrykket og forfulgt av de osmanske styresmaktene for sine krav om demokratisering og reformer, men kom til makten under Ungtyrkrevolusjonen i 1908, som brøt ut under inntrykk av begivenhetene i Russland 1905–07.

Den umiddelbare foranledning til omveltningen var den russisk-britiske avtale av 1908 om kontrollen over Makedonia. De tyrkiske garnisonene i Makedonia, som ble ledet av Enver pasja, gjorde væpnet oppstand, og Abdul Hamid II ble tvunget til å gjeninnføre forfatningen av 1876 og sammenkalle en nasjonalforsamling. 1909 ble sultanen avsatt og erstattet med Mehmet 5. Regjeringsmakten ble overtatt av CUP.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto “frihet, likeverd og rettferd”. Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.

Det viste seg raskt at Ungtyrkerne ikke hadde noe presist definert sosialt program, og de kom raskt i konflikt både med de nasjonale mindretallene og arbeiderne. Som følge av dette brøt det ut en rekke streiker og politisk uro i riket, og denne oppløsningstendensen ble forsterket med Tyrkias nederlag i krigen mot Italia 1911.

Freedom and Accord Party, også kjent som Liberal Union eller Liberal Entente, var et liberalt osmansk parti under ledelse av Kâmil Pasha aktivt i årene mellom 1911 og 1913, som vil si under Den andre konstitusjonelle perioden.

Mens CUP plattformen representerte sentralistiske tendenser fremmet Freedom and Accord Party, som ble dannet av de Ungtyrkerne som var i opposisjon til CUP den 21. november 1911, en mer desentralisert agenda, inkludert utdanning på lokale språk.

Selv om de to partiene konkurrerte i valg og for det meste var sekulære ble saker av religiøs natur sensasjonelle valgtemaer, ettersom man gjennom dette kunne vinne støtte og stemmer fordi muslimenes stemme var den viktigste i Det osmanske riket.

Det ble raskt det nest største partiet i den osmanske regjeringen og dekket de fleste av provinsene i Det osmanske riket. Kun 20 dager etter sin oppstart vant partiet suppleringsvalget i Istanbul i desember samme år med en stemme.

Som en reaksjon ble det allerede i januar 1912 annonsert nytt valg. Dette for at ikke Freedom and Accord Party, som kom til å bli hovedutfordreren til CUP under 1912 valgene, skulle få tid til å organisere seg.

CUP satte i gang en kampanje med valgfusk og vold mot Freedom and Accord og vant valget i april 1912, noe som gjorde at de ble kjent under kallenavnet “Election of Clubs”. CUP vant hele 269 av de 275 setene, mens Freedom and Accord Party vant de resterende seks.

Som et motsvar ble Savior Officers, som blir ansett som den militære fløyen av Freedom and Accord Party og som hadde til oppgave å gjeninnsette den konstitusjonelle regjeringen, dannet.
Med støtte fra hæren i Makedonia krevde Savior Officers regjeringsreformer. CUPs regjering under ledelse av Mehmed Said Pasha ble veltet og en ny regjering ble dannet under ledelse av Ahmed Muhtar Pasha i juli 1912.

Denne regjeringen ble støttet av Savior Officers og Freedom and Accord Party, men også denne ble oppløst etter kun noen få måneder i oktober 1912, noe som ikke minst skyldtes utbruddet av Den første Balkan krig.

I august 1912 kalte Mehmed for et tidlig valg, men med nytt valg underveis i oktober førte utbruddet av Balkan krigen til at dette ikke ble avholdt. Nytt valg ble til slutt først avholdt i 1914.

Etter tillatelse fra sultan Mehmed V til å danne en ny regjering startet Freedom and Accords leder Kâmil Pasha diplomatiske forhandlinger med Bulgaria etter den usuksessfulle Balkan krigen.

Gjennom å benytte seg av Bulgarias krav på den tidligere osmanske byen Edirne (Adrianople) som et påskudd utførte CUP et overraskelsesangrep mot den osmanske regjeringen i 1913.

Kuppet, også kjent som overfallet på den osmanske regjeringen, ble utført av et antall CUP medlemmer anført av Ismail Enver Bey og Mehmed Talaat Bey, og regjeringen falt i hendene på CUP og mange CUP medlemmer ble satt til makten, mens marineminister, Nazım Pasha, ble drept og Kâmil Pasha ble tvunget til å resignere.

Partiet hadde i økende grad blitt splittet, og etter angrepene på rikets tyrkiske borgere under Balkankrigene i 1912–13, tok dets tre ledere, som vil si krigsminister Ismail Enver Pasha (1881-1922), innenriksminister og blivende storvesir Mehmed Talaat Pasha (1874–1921) og marinminister og guvernør i Syria, Ahmed Djemal Pasha (1872–1922), kontrollen over Det osmanske riket.

Det var dette lederskapet,kjent som Det diktatoriske triumvirat eller som De tre pashaene, som kom til å bli ansvarlige for folkemordet.

I tillegg kommer Nazım Bey og Behaeddin Shakir, som var to av partiets fremste ideologer. Disse var nå i full kontroll av alt som hendte i Tyrkia og var således i stand til å gjennomføre et folkemord når tilfellet ble gitt, presis som nazistene skulle komme til å gjøre 25 år senere.

Denne lukkede gruppen kneblet all opposisjon, både innen og utenfor partiet, noe som kan sammenlignes med hvordan nazistene kom til makten i Tyskland. Gjennom brutalt å eliminere alle liberale partier kom den osmanske regjeringen til kun å bestå av særlig utplukkede medlemmer. Samtidig ble ulydige elementer utryddet. Opposisjonspartiene, inkludert Freedom and Accord, ble fra nå av ofre for undertrykkelse og deres ledere ble arrestert eller tvunget i eksil til Europa.

Man håndplukket nøkkelpersoner innen politi- og armékåren og skapte et nettverk av personer som var ytterst lojale mot ledelsen og alltid adlød ordre, noe som blant annet framgår i en av de rapporter som Sveriges ambassadør, Anckarsvärd, sendte hjem til Sverige. Her redegjorde han for komiteens program og de ulike nøkkelpersonene.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant. De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.

Conference of the Ambassadors, som besto av tidens seks stormakter, som vil si Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Italia, hadde i desember 1912 møttes for å finne ut av hva som skulle skje i etterkant av at Balkanligaens hadde seiret i sin kamp mot Det osmanske riket i den første Balkan krig.

Enver Bey trakk Det osmanske riket fra den pågående London Peace Conference, også kjent som Conference of the Ambassadors, noe som førte landet nærmere Tyskland i forkant av Første verdenskrig. Folkemordet var underveis.

I etterkant av Første verdenskrig kom Freedom and Accord Party til å bli gjenetablert, og kom i den siste perioden av Det osmanske riket til å bli kjent for sine forsøk på å undertrykke CUP frem til partiet ble oppløst i 1919.

Mange medlemmer av CUP ble stilt for krigsrett og fengslet av sultan Mehmed VI på grunn av sin deltagelse i folkemordet, og noen ble henrettet etter en rettssak vedrørende et forsøk på å drepe Mustafa Kemal Atatürk i 1926.

Medlemmer som overlevde fortsatte sin politiske karriere i Tyrkia som medlemmer av Republican People’s Party (CPH), et kemalistisk og sosialdemokratisk politisk parti, og andre politiske partier i Tyrkia.

CHP er det eldste politiske partiet i Tyrkia. Det ble etablert under Kongressen i Sivas som en union av motstandsgrupper mot invasjonen av Anatolia. Denne unionen representerte det tyrkiske folk under Den tyrkiske frigjøringskrigen.

Unionen erklærte seg selv som et parti under navnet Peoples Party den 9. september 1923, og Den tyrkiske republikk ble annonsert den 29. oktober 1923. People’s Party skiftet deretter, den 10. november 1924, navn til Republican People’s Party (CHP).

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Er terrorisme det samme som å være muslim?

Posted by Fredsvenn den mars 26, 2015

Ja, terrorisme er det samme som å være muslim – og dette blir man nå indoktrinert til å tro også på UIO gjennom boka til jøden Bernard Lewis ved Princeton universitetet (hovedboka i nyere verdenshistorie i historie Bachelor fra 2015), noe man bør ta meget seriøst.

Lewis, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og er kjent for sine studier av Islam, er en kontroversiell orientalist som er kjent for meget sterke anti-muslimske standpunkter.

Konservative «islam-eksperter» som Lewis, som for øvrig siteres flittig av alle som ser det som meningsfylt å forsterke motsetningene, gjør seg skyld i en forbløffende historieløshet når de gir inntrykk av at islam alltid har vært politiserende.

I følge Lewis er radikal islam en politisk, sosial og religiøs trussel
mot storsamfunnet. De radikale muslimene blir forklart som motstandere av det vestlige demokratiet, herunder motstandere av vestens ”riktige” forhold til religion og politikk.

Den kunnskap Vesten sitter inne med vedrørende Sørvest Asia via akademikere som Lewis og Daniel Pearl, benytter maktapparatene til å så splid og konflikt mellom de ulike folkegruppene for på den måten, gjennom en splitt og hersk strategi, å ta kontrollen.

Det er typisk for disse å mene at det eksisterer to demokratier i regionen: Israel og Tyrkia, hvor av begge er fremmede makter i regionen. Tyrkia styres på ultranasjonalistisk tyrkisk grunnlag og Israel er mer som å se på som en europeisk koloni enn en forlengelse av den staten som eksisterte i området for 2000 år siden.

Lewis ble av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren og aktivisten Edward Said, som er professor ved Columbia universitet, kritiserte for å være orientalist og utpekt som samtidens hovedfiende nummer en i boka Orientalisme fra 1978.

Ifølge Said, som fhar dekonstruert hva som har blitt kjent som orientalisme og blir ansett for å være en av postkolonialismens teoretiske grunnleggere, bygger begrepet orientalisme på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme, og er et verktøy for imperialistisk herredømme.

I 2002 skrev han en artikkel for Wall Street Journal vedrørende Irak krigen som han kalte for «Time for Toppling». I denne skriver han bl.a «a regime change may well be dangerous, but sometimes the dangers of inaction are greater than those of action.»

I 2007 beskrev Jacob Weisberg Lewis som «perhaps the most significant intellectual influence behind the invasion of Iraq».

Michael Hirsh hevder at synet til Lewis vedrørende regime-endring i Irak ble det som førte til at man ville «modernisere Midtøsten» og foreslo at Lewis’ påståtte ‘orientalistiske’ teorier om «hva som gikk galt» i Midtøsten, og andre skrifter, formet den intellektuelle basen for Irak krigen.

Den høyrekonservative Daniel Pipes, som har synspunkter som minner sterkt om Bernard Lewis, hevder at Council on American-Islamic Relations (CAIR), en lobbygruppe for muslimer i Nord Amerika grunnlagt i 1994, forsøker å stanse kritikken vedrørende islamsk terrorisme og intoleranse via beskyldninger om rasisme og anti-muslimsk bias, samt for bedrageri vedrørende det å være en sivil borgerrettighetsgruppe.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen.

Lewis er også kjent for ikke å benytte seg av betegnelsen folkemord i forbindelse på folkemordet mot armenerne. Sammen med Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), er Lewis blant de viktigste jødiske historikere innen akademisk forskning som har fornektet folkemordet mot armenerne.

I 1985 hadde New York Times og Washington Post en kampanje hvor en gruppe på 69 amerikanske historikere oppfordret Kongressen om ikke å utstede en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne. Kampanjen var betalt av Committee of the Turkish Associations.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi.

En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde.

I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter.

I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

Hvorfor behandler Bernard Lewis, som fornekter folkemordet mot armenerne, og David Irving, som stiller spørsmål ved det jødiske holocaustet, på ulikt vis?

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »