Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for april, 2016

Historien rund det armenske folkemordet

Posted by Fredsvenn den april 25, 2016

Det er i dag 101 år siden et systematisk folkemord på armenere fant sted. Av 2.5 millioner armenere, ble over en million massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende deportasjoner.

Yasemin Yildiz har i denne anledning skrevet en banebrytende tekst vedrørende hennes personlige møte med Armenia kalt «En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld!»

Dette ermodig ikke minst tatt i betraktning av at hun er tyrkisk. Flere tyrkiske forfattere, intellektuelle, og politikere har også krevd at landet skal anerkjenne folkemordet, men har dessverre møtt massiv motstand. Tyrkiske myndigheter tier og fornekter hendelsene.

Saken er mange måter den at det foregikk en intens maktkamp innad i Det osmanske riket i tiden under folkemordet. Dette mellom to fraksjoner innen Committee of Union and Progress (CUP; Turkish: İttihat ve Terakki Cemiyeti), som begynte som et hemmelig samfunn i Istanbul i 1889.

CUP slo seg sammen med den politiske reformbevegelsen kjent som Ungtyrkerne i 1906 og kom til makten via ungtyrkernes revolusjon i 1908. Men partiet delte seg raskt i to, hvorav de som ble igjen i partiet var sentralistiske, mens de som forlot partiet dannet Freedom and Accord Party og var desentralistiske og ville innføre demokrati og menneskerettigheter.

Det pågikk iherdig kamp mellom dem, men de som var igjen i CUP utførte et militærkupp og tok makten i 1913. Den følgende CUP regjeringen ble ledet av av innenriksminster og storvisir Talaat Pasha, krigsminister Enver Pasha og marineminister Djemal Pasha. Disse undertrykte og drepte medlemmene i Freedom and Accord Party.

Disse tre pashaene, som de kom til å bli kalt, utøvde absolutt kontroll over Det osmanske riket fra 1913 til 1918. De brakte landet nærmere Tyskland ved å signere Den osmansk–tyske alliansen og gikk inn i Første verdenskrig som en del av Sentralmaktene, samt utførte folkemordet på armenerne.

De fikk støtte av sionistene, som på denne tiden arbeidet for etableringen av Israel, inkludert av marxisten Alexander Lvovich Parvus ́́, født Israel Lazarevich Gelfand (1867-1924), som var en kontroversiell aktivist i det tyske sosialdemokratiske partiet, samt tysk etterretningsagent.

Parvus reiste til Istanbul i Tyrkia, hvor han ble i 5 år. Han satte blant annet opp et våpenhandelselskap som profiterte stort på Balkan krigen. Han fungerte som finans- og politisk rådgiver for ungtyrkerne og i 1912 var han redaktør av deres tidsskrift Turk Yurdu. Han samarbeidet nært med triumviratet.

Selskapet hans leverte forsyninger til den tyrkiske hær. Han var handelspartner med Krupp, Vickers Limited og den beryktede våpenhandleren Basil Zaharov. Våpenhandelen med Vickers Limited gjør det sannsynlig at han også var en britisk etterretningsagent.

Den norske misjonæren, hjelpearbeideren, sykepleieren og jordmoren Bodil Catharina Biørn (født 27. januar 1871 i Kragerø, død 22. juli 1960 i Oslo) reiste til den tyrkiske byen Muş som misjonær tidlig på 1900-tallet (1907). Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915.

Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:

”Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt”.

I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.

Når nyheter om de grusomme massakrene nådde omverden via utenlandske misjonærer og diplomater i Tyrkia laget Storbritannia, Frankrike og Russland en felles erklæring om de pågående massakrene og dets følger.

Ultimatumet lød: «Massakre har funnet sted fra midten av april i Erzurum, Terdjan, Eghine, Bitlis, Moush, Sasoun, Zeitoun og hele Kilikia. Alle innbyggerne i nær hundre byer rundt om Van har blitt myrdet og de armenske kvarterene i Van er beleiret av kurdere. Samtidig har den osmanske regjeringen handlet skånselsløst mot den forsvarsløse armenske befolkningen i Konstantinopel.

Med tanke på dette nye brudd mot menneskeheten og sivilisasjonen kunngjør de allierte regjeringene til den osmanske regjeringen at de kommer til å holde samtlige medlemmer i den tyrkiske regjeringen, samt de som har deltatt i disse massakrene, personlig ansvarlige.»

Dette er den første gangen som begrepet menneskehetsbrudd har blitt anvendt offisielt i en internasjonal sammenheng. Det hele skulle komme til å bli utgangspunktet for historiens aller første krigsrettegang mot krigsforbrytere. Dette over 25 år innen Nürnbergsrettsakene etter Andre verdenskrig.

Sentralmaktene, og med det Det osmanske riket, tapte verdenskrigen. I og med undertegnelsen av våpentilstanden i Mudros den 30. oktober 1918 kapitulerte Tyrkia, som nå befant seg i samme situasjon som Tyskland gjorde etter Andre verdenskrig.

Allmennheten fikk vite rekkevidden av forfølgelsene og landet befant seg i dyp angst og beklaget det som hadde funnet sted, og begynte til og med å kreve bestrafning av de skyldige.

Hundratalls politiske og militære ledere ble arrestert og anklaget for menneskehetsforbrytelser. Flere av de ledende ungtyrkerne hadde imidlertid allerede flyktet fra landet ettersom de visste hva som kom til å komme.

Retteganger ble avholdt og flere av lederne dømtes til døden, mens andre fikk lange straffer for sine brudd, hvor av de fleste utført mot armenerne. Enver, Talaat og Djemal, samt en rekke andre ledende figurer innen CUP, som allerede hadde flyktet fra landet, dømtes til døden i sitt fravær.

Ultimatumet ved krigens begynnelse ble virkeliggjort i Sèvres-avtalen, den fredsavtale som ble undertegnet mellom Tyrkia og seiersmaktene den 10. august 1920.

Artikkel 228 slo fast de alliertes rett til å bestraffe de skyldige tyrkerne, mens artikkel 230 fastslo Tyrkias ansvar for å overgi misstenkte personer til de allierte.

Men så snart den nye nasjonalistiske bevegelsen under ledelse av Mustafa Kemal hadde tatt makten i Tyrkia så stanset rettegangene. Alle misstenkte ble frigjort, inklusive de som allerede hadde blitt dømt skyldige.

Forfølgelsene mot de kristne ble nå gjenopptatt med det til følge at Tyrkia i år 1923, da republikken ble erklært, var så godt som helt renset fra ikke-tyrkiske befolkningsgrupper med unntak av kurderne.

Mandatet å bestemme grensen mellom Armenia og Tyrkia ble gitt til USAs president Woodrow Wilson som presenterte sin beslutning den 22. november 1920.

Men alt dette ble forandret når den kemalistiske bevegelsen tok makten og avviste den allerede undertegnede avtalen, samtidig som man i strid med våpentilstandsavtalen i Mudros angrep republikken Armenia.

Etter at de nasjonalistiske kemalistene, som hadde styrtet regjeringen i Konstantinopel og utropt en egen regjering i Ankara, hadde kommet til makten i Tyrkia på 1920-tallet var en av deres høyeste prioriteringer å sette stopp for dannelsen av et forenet Armenia slik det var nedfelt i Sèvres-avtalen. De framtvang en revisjon av Sèvres-avtalens punkter.

De lykkedes med gi ulike løfter til stormaktene slik at det ble innkalt til et nytt møte hvor man skulle revidere Sèvres-avtalen. Men når forhandlingene startet i Lausanne, Sveits, så viste det seg at man ville tvinge fram en makulering av Sèvres-avtalen og skrive en helt ny avtale.

Under disse forhandlingene lykkedes det tyrkerne med noen store framganger. En av disse var å utestenge armenerne helt fra forhandlingene. De truet med å forlate forhandlingene om de allierte fortsatte med å insistere på å ta opp Armenia-relaterte spørsmål.

Lausanne-avtalen fra 23. juli 1923 nevner ikke engang Tyrkias minoritetsgrupper ved navn, men henviser til “ikke-muslimske minoriteter”. Alt som hadde med Armenia å gjøre ble strøket.

Som Winston Churchill uttrykte det i Lausanne-avtalen som etablerte en ny fred mellom de allierte og Tyrkia leter historien forgjeves etter navnet Armenia.

Fridtjof Nansen møtte dette ulykkelige folkets skjebne direkte som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger etter Ataturks innmarsj i Smyrna på Tyrkias vestkyst i desember 1922. Han fikk blant annet ansvar for de mer enn 300.000 armenske flyktningene i Syria og Hellas i 1924.

Men han hadde ved flere anledninger tidligere, i egenskap av norsk delegasjonsleder til Folkeforbundets forsamling, vært med på å drøfte armenernes rettigheter.

Så tidlig som i 1920 tok han sammen med Hjalmar Branting og Lord Cecil initiativ til å få vedtatt en uttalelse med oppfordring om snarest å få stanset “den redselsfulle armenske tragedie” og sikre folkets fremtid.

Det var imidlertid ikke nok for ham å inkludere disse fordrevne under Nansenpassets beskyttelse. Han var fast bestemt på å skaffe armenerne et nasjonalhjem, i tråd med Folkeforbundets opprinnelige linje. Hans forbitrelse kulminerte etter stormaktenes løftebrudd i Lausanne-trakten.

I 1928 greide Nansen å plassere 7000 flyktninger i Armenia, og kunne året etter undertegne en traktat som ga ytterligere 12.000 et hjem i den lille republikken Jerevan. Men dette resultatet lå langt fra hans drømmer.

I juni 1925 ble det oppnevnt en kommisjon med Nansen som formann og Vidkun Quisling som sekretær som skulle avgi rapport om koloniseringsplanene i den armenske ørken.

Nansen foreslo å bevilge 900 000 pund til prosjektet – omkostningen ved å holde et krigsskip i to år, som han sa. Men han møtte motstand hele veien.

Da han i 1929 avga rapport til Folkeforbundet måtte han nedtrykt meddele at bare halvparten av det sterkt nedskårne beløpet var kommet inn. Han brukte sterke ord om stormaktenes passivitet i spørsmålet om denne æresgjeld til armenerne:

“Europas folk, Europas statsmenn er trette av det evinnelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke brakt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer opp i dem en rekke brutte eller uoppfylte løfter som de i handling aldri har satt noe som helst inn på å holde. Det gjaldt jo bare dette lille blødende, men begavede folk uten oljefelter og uten gullminer.”

Intet bifall fulgte Nansen da han i denne sin siste tale fra Folkeforbundets talerstol anklaget det internasjonale samfunn for svik.

I etterkant har Tyrkia opprettholdt Ataturk som den nasjonale landsfader og benektet for at det i det hele tatt foregikk et folkemord på armenerne. Landet har med andre ord aldri gjennomført et oppgjør slik Tyskland ble nødt til i etterkant av Andre verdenskrig.

Tyrkia har ikke innført menneskerettighetene, men fortsetter undertrykkingen av minoriteter. Militæret har mye å si og det blir ført en autoritær politikk. Fascistbevegelsen i landet er både stor og aktiv. Paragraf 301 (samme år Armenia ble kristnet) i den tyrkiske lovbok sier at det er strengt forbudt å kritisere «tyrkiskheten». Landet samarbeider nært med Israel og er medlem i NATO.

I august 1939 holdt Adolf Hitler sin berømte tale i Obersalzberg for å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte:

«… i øst, gjør jeg klar mine dødsskvadroner, med ordre om å drepe, uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?»

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. Anerkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine.

Samtidig handler det om å etablere Tyrkia på riktig kurs – en ferd bort fra dagens diktatur og undertrykkelse og på vei mot demokrati og innføring av menneskerettigheter.

Det er derfor stadig flere tyrkere som krever at den tyrkiske regjeringen umiddelbart erkjenner folkemordet. For eksempel ble det under et møte med ulike representanter fra de grønne rundt om i Europa i Istanbul den 7.-9. november 2014 uttalte talspersonen fra de grønne i Tyrkia: “Vi erkjenner folkemordet mot armenerne.” Men de grønne er et bittelite parti i Tyrkia og har ingen representanter i parlamentet.

Nå nylig gjentok Selahattin Demirtas, leder i Tyrkias pro-kurdiske Peoples’ Democratic Party (HDP) og en tidligere presidentkandidat, at de har erkjent folkemordet.“Vi erkjenner det armenske folkemordet uten spørsmål.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet.

Dette kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapittel i menneskehetens historie glemmes.

Samtlige norske regjeringer fra 1949, da folkemordskonvensjonen ble etablert i FN, har hatt nøyaktig samme posisjon. Gro Harlem Brundtland, via Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og nå senest Erna Solberg, har alle benektet folkemordet.

Argumentene er tynnslitte og ingen av dem holder mål. Flere tusen historikere verden over har kommet fram til at dette var et folkemord. Sågar et folkemord etter boka. Rafael Lemkin, mannen som forfattet lovteksten, brukte 20 år på å komme fram til en adekvat beskrivelse av fenomenet og han brukte det armenske som mal.

Et folkemord kan ikke bortforklares eller bagatelliseres. Norge viser med tydelighet sin unnfallenhet overfor Tyrkia og samtidig et ønske om ikke å støtte sannheten ved å nekte å være tydelige på hva som skjedde med armenerne.

Norges troverdighet ble heller ikke nevneverdig styrket da lederen av Europarådet holdt en appell i Jerevan i 2015 i forbindelse med markeringen av 100-årsdagen for folkemordet.

Til tross for at Europarådet i mars samme år vedtok en resolusjon som erkjente folkemordet, klarte Thorbjørn Jagland det kunststykket som eneste appellant å unngå ordet folkemord. Han kalte hendelsen en tragedie. For må si det mildt skapte dette enorm oppsikt.

I denne sammenhengen er det ikke typisk norsk å være god. Her er Norge og norske politikere elendige. Det er helt tydelig at vi er redde for Tyrkia og konsekvensene det vil få i tyrkisk – norske relasjoner dersom vi er tydelige på å erkjenne de historiske fakta. Dette er uverdig og kritisk.

Jurist og folkemord-ekspert Hanne Sophie Greve, som på eget initiativ har gjennomgått dokumentasjon og vurdert det opp mot de juridiske bestemmelsene, hevder all dokumentasjon viser at det fant sted et folkemord og at den norske regjeringen umiddelbart bør kalle en spade for en spade og erkjenne folkemordet.

Det er ikke kun armenerne som ikke har mottatt den beklagelse de fortjener og som de så sårt kjemper for, foruten den del av det tyrkiske folk som både da folkemordet pågikk, tiden etter og frem til i dag står for de «rette» verdiene. Dette er de «ekte» patriotene.

Det er kun ved at man gjennomfører det oppgjøret som det aldri ble noe av at dette vil bli mulig og at Tyrkia på nytt kan blomstre

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

The turmoil surrounding Macedonia

Posted by Fredsvenn den april 15, 2016

Youtube: Macedonia: Another Color Revolution

Youtube: Inside Story – What’s behind Macedonia unrest?

What we need to be aware of is the broader geopolitical context of what is going on in Macedonia. When we look at the map of the Balkans, Macedonia is right in the center of it, and recently there have been talks about the Chinese high-speed railway that should be constructed from Greece all the way to Warsaw; and also the Turkish Stream that was canceled for other reasons was about to pass the same territory.

So, for sure, the US is not happy about these projects because of all other major powers, first of all, Russia and China getting more stake in Balkans and in Europe as a whole.

The Republic of Macedonia fell victim to the US’ latest regime change destabilization against it, with “opposition protesters” rioting in the capital Wednesday night and even ransacking one of the President’s offices.

Around 3,000 protesters demonstrated against the decision of President Gjorge Ivanov that abolished the criminal investigations against the former Prime Minister and current party leader Nikola Gruevski and the members of his cabinet.

Both Ivanov and Gruevski are members of the Internal Macedonian Revolutionary Organization – Democratic Party for Macedonian National Unity (VMRO-DPMNE), which has proclaimed itself as Christian democratic, but has been described as nationalist.

The party has been leading a pro-European and pro-NATO policy in recent years. Under the leadership of Georgievski in its beginning, the party supported Macedonian independence from Socialist Yugoslavia.

Ivanov took office on 12 May 2009, thereby succeeding Branko Crvenkovsk, a Macedonian politician Prime Minister of the Republic of Macedonia from 1992 to 1998 and again from 2002 to 2004, then President of the Republic of Macedonia from 2004 to 2009. He was also leader of the Social Democratic Union of Macedonia (SDSM).

After taking the oath he held his inauguration speech in the Macedonian parliament and made public his priorities – EU and NATO membership, economic recovery, inner stability, interethnic relations and good relations with the neighboring countries, especially with Greece.

Crvenkovski was elected member of the Assembly of the Socialist Republic of Macedonia at the first multi-party elections in Yugoslavia in 1990 after serving for several years as head of department at the Semos company in Skopje. A former communist, Crvenkovski has been at the head of the Social Democratic Union of Macedonia since April 1991.

Protests have been organised by the opposition party SDSM after President Ivanov used his authority and placed abolition on a criminal investigation against the 56 persons, among which is former PM Gruevski, who was investigated for alleged corruption after opposition leaders released wiretapped material last year implicating him in illegal dealings.

SDSM is a social-democratic and main centre-left political party in Macedonia. The first president of the party was elected Branko Crvenkovski. The current party leader is the Western-funded opposition leader Zoran Zaev. The party is a member of the Progressive Alliance and an associate affiliate of the Party of European Socialists (PES).

Macedonia has been destabilized since May of last year when a group of armed terrorists entered from Serbia, actually from Kosovo, the Albanian terrorists who killed eight policemen and a number of them were killed as well. After that came June and the attempt of a colored revolution by Zaev and his supporters, which didn’t succeed.

Terrorists attacked the Macedonian city of Kumanovo on 9 May, but one wouldn’t know that by reading the Western media’s reaction to the tragedy, despite the fact that they typically mention that 8 police officers were killed and another 37 wounded during the firefight. The bodies of the dead terrorists who attacked Kumanovo were buried in Kosovo with heroic honors by people wearing the Kosovo Liberation Army (KLA) uniforms.

Zaev promised that Albanian will be the second official language in Macedonia and will be taught from kindergarten on up. A day after the Kumanovo attacks, he was smiling while making selfies with part of the KLA supporters, standing on the place where the blood from the fallen Macedonian heroes still wasn’t drained.

Western media has become the vanguard of a unified information offensive against Macedonia, presenting the latest terrorist attack against it as either a potentially justified reaction or as some type of hoax by the government itself.

While Hybrid War tension has been building for some time already and was described by the author in numerous publications before, the spark that pushed them into acting was President Ivanov’s surprise declaration of amnesty for all the people under investigation as part of the “wiretapping scandal”, with the Macedonian leader remarking that this is a necessary step in order to move the country forward and out of the political quagmire.

The Color Revolution elements inside of the country exploded into fury at the announcement, enraged that their attempt to use the newly created and McCarty-esque “Special Prosecutor’s Office” as an anti-government witch hunting weapon had been dramatically foiled.

The mediators of the opposition and government negotiations is the US ambassador, the representative of EU and so on and so forth; and they’ve already in a number of times and in this case as well condemned the government for using force.

It seems that the state, the security forces, and the Macedonian people are constantly winning the battles, and slowly but surely, they are emerging as winners in the war against the imperialistic agenda, against fake democracy fighters, and against the millions of dollars poured into the domestic fifth column.

The strategy of Albania and Bulgaria is to divide Macedonia between Albania and Bulgaria, but the Russian MFA S. Lavrov shared information about the plan, which drew immediate attention to the actions of Albania and Bulgaria, thereby making it more difficult for them to pull off their plot.

Bulgaria makes no secret out of the fact that it’s the EU and NATO reference point for all things related to the Macedonian Crisis, so the scenario of Bulgaria being used as bait for bringing other countries into a wider military conflict is disturbingly real.

It must be underscored that Albania and Bulgaria, which is quite pro-American,
operate in a ‘good cop, bad cop’ tandem, with Albania and some of its national representatives being the openly aggressive party while Bulgaria behaves more indirectly and covertly.

Albania and its occupied Kosovo satellite may operate as the bases for any unconventional war launched by the KLA or some other affiliated terrorist organization, but Bulgaria is the rear base for engineering the Color Revolution attempt and has proven its influence over Zaev and his regime change movement.

Together, these two countries’ current governments operate as treacherous neighbors for Macedonia and must be treated with the utmost suspicion and caution owing to the dangerous contemporary circumstances of their joint partition plot.

Despite repeating themselves over and over again about recognizing independent Macedonia by its constitutional name, Bulgaria doesn’t behave as though it truly believes what its own words.

The first direct gas pipeline between Russia and Turkey was the Blue Stream, commissioned in 2005, with an expansion plan later replaced later by the South Stream, itself abandoned in 2014. In 2009, Putin proposed a line parallel to Blue Stream 1 under the Black Sea, from Samsun to Ceyhan, and further to Syria, Lebanon, Israel, and Cyprus.

The South Stream project was seen as a rival to the Nabucco pipeline project. Some experts like Alan Riley from London City University were claiming that the South Stream pipeline is a political project to counter Nabucco and to expand Russian presence in the region.

Seen from the displaced perspective of Washington and Brussels, the final realization of the South Stream for them will present their capitulation in the Balkan, but that also means they won`t give up until the end.

The US wants to do anything it can to obstruct South Stream, be it in bringing about the project’s official cancelation, its covert sabotage (i.e. a secessionist terrorist war in Macedonia), or creating an indefinite delay.

The most cost-effective way in bringing this about is via Color Revolutions, and each of the countries along the pipeline’s path is vulnerable in their own way. We currently see this tactic being deployed in Macedonia, but Hungary and Serbia are also susceptible to this as well.

South Stream is an abandoned pipeline project to transport natural gas of the Russian Federation through the Black Sea to Bulgaria and through Serbia, Hungary and Slovenia further to Austria.

The project created controversy due to non-compliance with the European Union competition and energy legislation, such as the Third Energy Package, which stipulates the separation of companies’ generation and sale operations from their transmission networks. It was seen as rival to the Nabucco pipeline project.

Construction of the Russian onshore facilities for the pipeline started in December 2012. The project was cancelled by Russia in December 2014 following obstacles from Bulgaria and the EU, the 2014 Crimean crisis, and the imposition of European sanctions on Russia.

The project has been replaced by proposals of Turkish Stream, the working name of the proposed natural gas pipeline from the Russian Federation to Turkey across the Black Sea, and Tesla Pipeline.

The proposal was announced by Russian president Vladimir Putin on 1 December 2014, during his state visit to Turkey. The proposed pipeline was supposed to replace the earlier cancelled South Stream project. According to Gazprom, the project did not have an official name. In November 2015, Russia has suspended talks on the project. In December 2015, Turkey formally abandoned the Turkish Stream project.

In November 2015, after the Russian Sukhoi Su-24 shootdown, Russia’s Economic Development Minister stated that the Turkish Stream gas pipeline project falls under the restrictive measures against Turkey.

On the 5th of December, 2015, Turkish President Recep Tayyip Erdoğan formally terminated the Turkish Stream project, although claiming the decision was because of Russian «non-compliance» with Turkish demands surrounding the project.

The preparations for the construction of a Chinese high-speed railway between the capital cities of Serbia and Hungary is underway and on schedule. The Chinese leader Xi Jinping presented the concept of the New Silk Road – a collection of land and maritime routes –in autumn 2013.

Initially, it envisaged the creation of a network of infrastructural connections, mainly transport corridors, between China and its most important economic partner—Europe. The concept grew in importance throughout 2014 to become the key instrument of China’s foreign policy, especially in the areas of public diplomacy and soft power. Towards the end of 2014, the Chinese government announced it would establish a Silk Road Fund worth US$40 billion.

The railway from Belgrade to Budapest would be a part of the line that directly links the port city of Piraeus in Greece with at least six to eight Central and Eastern European countries and other Central and Western European countries, as a part of the greater transport route Maritime Silk Road linking the European and Asian continents. The railway is strategically an important project of cooperation with China, and the first one that involves more than one country from the region of Central and Eastern Europe on a common project.

The project for the modernization of the Belgrade-Budapest railway was initially agreed on in 2013 at the China-Central and Eastern European (CEE) countries leaders’ meeting that took place in Bucharest. The cooperation plan for the construction of the railway was signed in the beginning of this year in Belgrade at the meeting of the Trilateral Group of China, Hungary and Serbia for Traffic and Infrastructure Cooperation, setting dates for certain phases of the project.

According to the plan, the construction of the railway should begin by the end of 2015, after the feasibility study and financial model are agreed upon, with the railway scheduled to be fully completed in 2017.

The 370 km section of the railway between Belgrade and Budapest will significantly improve the transport of passengers and goods between the two countries, as it will decrease the time of travelling of trains from eight to less than three hours. Once finished, the double track on the route between the Mediterranean and the Danube will enable trains to run as fast as 200 km per hour, and this enables China’s land-sea passage to become a new, convenient channel for trade.

One of the biggest expected impacts of the project is promoting the economic development of Hungary, Serbia, and other countries along the passage, as well as to deepen China’s cooperation with countries in the region, with the hope of creating new jobs and boosting development of industry and railways.

The New Silk Road idea is a flexible formula used by China in its dialogue with many other countries. Its inclusive nature helps contribute to diluting the negative impression caused by China’s rapid economic expansion and assertiveness in foreign policy, especially with regard to its neighbours.

The process of implementing the New Silk Road concept will allow China to expand its influence within its neighbourhood: in Central and South-Eastern Asia. The New Silk Road will be an alternative point of reference to the US dominance and Russian integration projects in these regions.

The concept will legitimise and facilitate the growth of China’s influence in the transit countries on the route to Western Europe, i.e. in the Middle East (Arab countries, Israel and Turkey, the Horn of Africa and Central Europe (the Balkans and the Visegrad Group countries).

This concept is also essential for China’s domestic policy. It has become one of Xi Jinping’s main political projects. It will boost the development of China’s central and western provinces. The fact that the concept is open and not fully defined means that it will be a success regardless of the extent to which it will be implemented in practice. Its flexible nature allows China to continue investments already initiated bilaterally and to present them as components of the New Silk Road concept.

Macedonia: Patriots Defeat the “Color Revolution”

‘Macedonian opposition outnumbered in grabbing power without violence & help from abroad’

Color revolution underway in Macedonia as Western propaganda mill goes into full-spin mode

A Hybrid War to break the Balkans?

South Stream

The New Silk Road: a versatile instrument in China’s policy

The US Wants To Turn Skopje Into The Balkan Kiev

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »