Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Hvorfor kreve at alle skal i arbeid når full sysselsetting?

Posted by Fredsvenn den august 29, 2016

Hvorfor kreve at alle skal i arbeid når full sysselsetting ikke synes praktisk mulig å oppnå, når det vi trenger er en ny generasjon politikere som er vidsynte nok til å kunne forestille seg at det er mulig for mennesker å bidra til fellesskap, samt leve vitale og meningsfylte liv også utenfor det ordinære arbeidslivet?

Den britiske filosofen Bertrand Russell var ikke en fan av det å jobbe. I sitt essay “In Praise of Idleness” fra 1932 anser han at en gjennomsnittsperson i et bedre organisert samfunn kun ville behøve å arbeide 4 timer dagen. En slik arbeidsdag ville ifølge Russel “tilføre en person livets nødvendigheter og elementære behov.” Resten av dagen kunne bli avsatt til formål som søken etter kunnskap, kunst og litteratur.

Russel var ikke alene om det. Den britiske økonomen John Maynard Keynes, som med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936 regnes som grunnleggeren av makroøkonomien, forutså dette i 1930.

Han hevdet at man på slutten av århundreskiftet ville ha 15-timers arbeidsuke ettersom dette fint ville holde når det kommer til å tilfredsstille våre materielle behov. I stedet ville vi opptatt med å benytte vår friheten fra det økonomiske behovet som fulgte den samfunnsmessige fremgangen.

Det har ikke gått som Keynes forutså, og 40-timers arbeidsuke forblir et merke i den vestlige verden, og mange arbeider i mange flere timer. Men nå ber den britiske tenketanken New Economics Foundation (NEF), Storbritannias ledende tenketank når det kommer til å fremme sosial, økonomisk og miljømessig rettferdighet, oss om å gjenoppta spørsmålet og i stedet innføre en 21-timers arbeidsuke.

Dette ettersom dette kan hjelpe til med å adressere en rekke presserende og sammenvevde problemer: overarbeid, arbeidsløshet, overforbruk, klimaendringer, mistrivsel, økende ulikheter og mangel på tid til å leve bærekraftig, ta vare på hverandre og glede oss over livet.

NEF hevder at dette vil fore til en bedre balanse – ikke kun mellom tiden vi arbeider og tiden vi har til å gjøre andre av livets gjøremål, men også balansere arbeidstidene mer jevnt blant befolkningen og bevege oss frem mot et mer balansert, bærekraftig, mindre karbonavhengig økonomi.

NEF forventer ikke at dette skal skje over natta, men at rapporten deres vil lede oss til å tenke over vårt nåværende arbeidsliv, og kanskje som en begynnelse innføre en 6-timers arbeidsdag/30-timers uke. Frankrike innførte maksimum 35-timers arbeidsuke i 2000 og ifølge en fagforeningsstudie følte hele 58 % av de som hadde besvart undersøkelsen at det hadde hatt en positiv innvirkning på sine liv, hovedsakelig på grunn av endringen av balansen mellom arbeid og fritid.

I norsk velferdspolitikk har arbeidslinja, som innebærer et brudd med hele etterkrigstidens sosialpolitiske tenkning, vært den proklamerte arbeidslivspolitikken siden regjeringen Brundtland introduserte den i Attføringsmeldingen i 1992.

Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Det ligger til grunn for ideologien at folk trenger hardere sanksjoner for å gjøre arbeid til sitt «førstevalg». Blant annet har stønadene blitt redusert for å stimulere folk til å arbeide.

Men Norge er på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Det er kun Sveits og Island, som har høyere deltakelse i arbeidslivet enn Norge. Sysselsetting blant kvinner og eldre, hvor av en stor andel jobber deltid, er høy. Det er heller ikke slik at flesteparten av innvandrerne får sosialhjelp, selv om det kan synes som om dette er en utbredt oppfatning.

Forskning viser at arbeidsmotivasjonen er høyere i generøse velferdsstater som Norge. Det er ingen tegn til svekkelse av arbeidsmotivasjonen i folket de siste årene. Det er derfor et paradoks at regjeringens sosialpolitikk er så ensidig opptatt av å få folk ut i arbeid.

Det dreier seg ikke om å skape og tilpasse arbeidsplasser til folk, men å gjøre den enkelte ansvarlig for situasjonen det har havnet i. Arbeidslinja har overhodet ikke noe fokus på ytre press og maktforhold i arbeidslivet.

Arbeidslivet tas for gitt, også i sin mest brutale form. Det er de menneskene som står utenfor arbeidslivet det er noe galt med. Gamle dagers fattighjelp var beheftet med skam og stigmatisering. Det holdt mange tilbake fra å søke hjelp. Arbeidslinja gjeninnfører skammen.

Arbeidslinja handler om at de offentlige ytelsene skal være lavere enn den lavest betalte jobb, samt at det skal stilles stadig flere krav til den arbeidsledige som må oppfylles for å motta stønaden. I praksis fører det til at noen ikke klarer å hente ut stønader og penger som de trenger.

På 1970-tallet regnet man med at arbeidsløshet og utstøting var ufrivillig, og et samfunnsansvar å løse. Økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen ble forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet. Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man, ville svært mange blant uførepensjonistene være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid.

I dag sies det stadig at det skal lønne seg å arbeide, og at trygd og sosialhjelp må skjæres ned. Ellers vil ingen ta arbeid eller begynne på Hanssens kvalifiseringsprogram. De kunne like gjerne si til den arbeidsløse: «Vi vet at du kan finne arbeid, bare du får det litt verre».

Hele det ideologiske fundamentet for arbeidslinja bygger på mistro og mistenkeliggjøring. Sviktende arbeidsmoral er problemet. Alle tiltak rettes inn på at det ikke er arbeidslivet det er noe galt med, men enkeltindividet. Slik individualiseres et av vår tids mest omfattende samfunnsproblemer og gjøres til splitt og hersk politikk ovenfra.

Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer. På 1990-tallet ble det for alvor populært å legge skylden på de arbeidsløse selv. Først fra NHO, så fra Høyre og snart fra hele Stortinget.

Typiske kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ifølge professor Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. Dette gir grunn til å stille spørsmål om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker mottakerens helsemessige problemer.

Kritikerne av arbeidslinja påpeker at den ensidige vekten på arbeid medfører at det blir lite fokus på arbeidsmiljø og samfunnsforhold. Arbeidslivet tas for gitt, også i sin mest brutaliserte form. Kritikerne peker videre på at dette fører til en mistenkeliggjøring av syke og uføre, og at disse må gjennom samme tiltak som dem daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen skulle «lære å stå opp om morran». Det er de som står utenfor arbeidslivet, det er noe galt med.

Prekariatet utgjør en ny voksende underklasse bestående av flere ulike sosiale grupper, inkludert immigranter, yngre utdannede mennesker og den industrielle arbeiderklassen, som må ta til takke med midlertidige ansettelser. Disse lever i en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden.

Ifølge Standing inkluderer begrepet prekariatet et agglomerat av flere ulike sosiale grupper: immigranter, yngre utdannede mennesker og den industrielle arbeiderklassen, som ikke kun lider fra usikkerhet vedrørende det ikke å ha fast arbeide, men også usikkerhet i forhold til identitet og mangel på kontroll over sin egen tid, noe som ikke minst skyldes den såkalte ”workfare” politikken som blir ført.

Aktivitetsplikt tvinger arbeidsløse til å jobbe gratis eller risikere å miste taket over hodet og livets nødvendigheter, og gjerne uten noen rettigheter. Tid som kunne ha blitt brukt på å se etter betalt arbeid eller andre ting blir brukt på arbeide som noen ble betalt for.

Standing oppfordrer politikere til å skape ambisiøse sosiale reformer for å sikre finansiell sikkerhet som en rettighet og argumenterer for borgerlønn, også omtalt som garantert minsteinntekt eller samfunnslønn, som et viktig skritt til en ny tilnærming. Hvis politikere ikke foretar de relevante beslutningene forutser han en bølge av vold, sinne og dannelsen av ytre høyrefløyspartier.

Ifølge den britiske økonomen Guy Standing må vi se borgerlønn som et spørsmål om frigjøring, et spørsmål om å bygge frihet, om å ha kontroll over eget liv og om sosial rettferdighet, ikke kun som et tiltak mot fattigdom.

Ifølge han må vi se debatten om borgerlønn i sammenheng med en pågående global transformasjon som finner sted hvor ulikhetene blir uholdbare og våre økonomier endres til å bli renteøkonomier hvor et lite plutokrati får utbytte av systemet, mens et økende prekariat har synkende lønninger, ustabile arbeidsplasser og færre rettigheter. De går med andre ord fra å være borgere til å bli fremmedarbeidere uten rettigheter.

Borgerlønn er en grunninntekt som utbetales til alle og som er upåvirket av andre inntekter og av sosial status, samt er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Dagens velferdsstat er en topptung og dyr ordning, og enda mer byråkrati og papirarbeid har blitt resultatet av Nav-reformen. En borgerlønnsreform kan føre til avbyråkratisering og besparelser når det kommer til hvordan velferdsstaten er organisert. Det kan være nødvendig med flere steg på veien mot en full borgerlønnsreform.

https://www.facebook.com/sjurcp/posts/10154104140006743

-0:28

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: