Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for the ‘1. mai’ Category

Gjør 1. mai til en levende kampsak! – Vi har ennå mye å kjempe for!

Posted by Fredsvenn den april 28, 2010

File:1mei.jpg

Bilde

1.mai i Trondheim

Det er ikke mange dagene igjen til 1.mai, og her kommer programmet for hele dagen. Hovedtaler på Torvet er tidligere LO-leder Gerd Liv Valla, og det blir appeller ved Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og Jo Skårderud leder av LOs Ungdomsutvalg i Sør-Trøndelag. Merk også at det blir gratis utekonsert på Lilletorvet med blant annet Tre Små Kinesere.

1. mai i Bergen

Bergen og omland inviterer til demonstrasjon på Torgalmenningen kl. 15.00. De organsiasjonene som skla delta i årets 1. mai tog møter opp i Håkonsgaten eller Tårnplass for oppstilling, kl. 14.15. Fellesorganisasjon (FO) fanen går fra Folkets Hus til Torgalmenningen kl. 14.15. Prosesjonen avmarsjerer fra Torgalmenningen kl. 15.35. Årets talere er: Forbundsleder i Handel og Kontor (FHK), Sture Arntzen og Helseminister (AP) Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Hovedparolen er «Hev kvinnelønnen – Likelønn nå!»

I Arbeiderbevegelsen har alltid kultur vært viktig! På Torgallmenningen skal bandet Gatas Parlement holde konsert. Konserten starter kl. 14.00-14.45

Youngstorget i Oslo

1. mai-arrangementet på Youngstorget i Oslo begynner kl. 11.15 med janitsjarmusikk og appeller. Demonstrasjonstoget går fra Youngstorget kl. 12.45.

1. mai.no

LO-Oslo.no

Last ned:

Paroler, program og togoppstilling med kart over Youngstorget

Det politiske grunnlaget for 1. mai i Oslo 2010

1. mai-plakat

1. mai – Arbeidernes internasjonale kampdag

1. mai-slagord gjennom tidene

Luna Park

Rødt Oslo inviterer kjente og ukjente til 1. mai-fest rett etter toget på utestedet Luna Park, ett og et halvt minutt å gå fra Youngstorget! Programmet starter kl. 15.30, men dørene åpner kl.14.00.

Rødt Oslos 1. mai-fest

Rød på Blå

Venstrealliansen inviterer alle unge radikale med på å feire arbeidernes dag på Blå i Oslo med appell, debatt og konsert. Fra klokka fem kan du nyte grillmat og pils på uteserveringa til Blå, samt delta i Manifest-samtalen. Etter at sola har gått ned fortsetter festen inne med konserter av Sandra Kolstad og Lucy Swan. Gerd-Liv Valla holder appell, og vi synger Internasjonalen!

Rød på Blå: Lucy Swann + Sandra Kolstad

Bilde

Folk flest fest

Humla åpner dørene etter toget og Blitz sin markering. Det blir mulighet for billig drikke og en matbit, noen korte appeller, et par konserter og dubstepping til langt på natt.

Frihetlig.org

Rudolf Nilsens plass

Grünerløkka og Gamle Oslo SV inviterer alle til frokost og kaffe 1. mai. Klokka 10.00 samles vi på Rudolf Nilsens plass ved statuen, til frokost og høytid. Erik Solheim kommer for å holde appell og legge på krans på statuen av dikteren. Der kan vi friste med sekkeløp for barna, arbeidersanger, kransenedleggelse og morgenkaffe med Erik Solheim.

London May Day: Power to the People's Assembly, Saturday 1 May  2010

An Election Meltdown mass protest has been called by the same groups behind last year’s anti-G20 protests during which newspaper vendor Ian Tomlinson was killed by the police.

Says the event website:

On International Worker’s Day, Saturday 1st May 2010, the Four Horsemen of the Apocalypse will take to the streets again at the head of four Mayday Carnival Parades.

All four Parades will converge on Parliament Square at 2:30pm, and the carcasses of the four party leaders will be hung, drawn and quartered, or guillotined in accordance with the wishes of the assembled multitudes in a Mayday Carnival.

A People’s Assembly will convene on the green, where people can meet as equals to decide what we really want.

Election Meltdown has been invited by the Peace Camp at Parliament Square to set up a Democracy Camp from Mayday, Sat May 1st, till the so-called election on Thursday May 6th.

The Carnival will set up a Direct Democracy Village to occupy the Square until the General Election likely to be on Thurs May 6.

If you are satisfied that you are being represented in this election by politicians of honesty and integrity who put yours and the planet’s interests before theirs, then you need do nothing but select between such morally upstanding indivduals.

Otherwise, if you are furious about the continued onslaught in Afghanistan, about more and more money being poured into bankers gambling debts while ordinary people’s jobs go to the wall, and about the complete and utter silence among the party leaders on Climate Change while relying on a volcano to save the planet…come and join the camp!

Bring tents and sleeping bags, besiege Parliament and join the People’s Assembly!

Can we oust the bankers from power?

Can we get rid of the corrupt politicians in their pay?

Can we guarantee everyone a job, a home, a future?

Can we establish government by the people, for the people, of the people?

Can we abolish all borders and be patriots for our planet?

Can we all live sustainably and stop climate chaos?

Can we make capitalism history?

YES WE CAN!

DEATH TO THE OLD, CORRUPT ORDER – POWER TO THE PEOPLE’S ASSEMBLY!

Over hele verden synger arbeiderne Internasjonalen, som i stor grad forbindes med 1. mai.

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen

1. mai – Arbeidernes internasjonale kampdag

Den internasjonale arbeiderdag (også kjent som May Day) er en feiring av den internasjonale arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske prestasjoner. Dagen inkluderer organiserte gatedemonstrasjoner og opptog rundt om i verden gjennomført av millioner av arbeidere og deres fagforeninger. Dagen er en dag som har blitt vunnet gjennom kamp – en dag hvor vi markerer de seire som har blitt vunnet, men – ikke minst – også en dag tiltenkt den videre kamp for et bedre samfunn!

Dagen brukes til å markere den kamp som foregår hver dag – hele året! Men samtidig brukes den til å minnes dem som kjempet før oss. Dette ettersom dagen er et resultat av arbeiderkampene mot elendige arbeids- og levevilkår på 1800-tallet. Ikke minst er dagen en minnesdag for Haymarket massakeren på Haymarket Square i Chicago. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag.

Det røde flagget, som er et av arbeiderbevegelsens viktigste symboler og som symboliserer at alle arbeidere er en del av et internasjonalt felleskap, et fellskap tøftet på klassetilhørighet som stod over det nasjonale felleskapet, er viktig. Arbeiderbevegelsen er en internasjonal bevegelse og 1. mai er en dag som skal forene arbeidere i alle land.

Opprinnelsen til 1. mai

For arbeiderorganisasjonene har det pågått en uavbrutt kamp for å få ned lengden på normalarbeiddsdagen helt siden fagbevegelsen i England fikk igjennom 10 timers normalarbeidsdag for barn og kvinner i 1847.

8-timers arbeidsdag eller 40-timers uke er historisk sett den mest kjente normalarbeidsdag. Kampen for 8-timersdagen startet under den industrielle revolusjon i Storbritannia, hvor industriproduksjon i fabrikker foregikk under dårlige arbeidsforhold med lange arbeidsdager. Arbeiderne led under dårlig helse, velferd og moral, og barnearbeid var vanlig. Arbeidsdagen kunne vare fra 10 til 16 timer og 6 dagers uke.

Parolen lød: – 8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile. Ettersom normalarbeidsdagen er generelt gjeldende innenfor et gitt land eller en bransje, hindrer den at arbeiderne spilles ut mot hverandre eller tilbyr å arbeide lenger for å bevare sin jobb. Prinsippet om normalarbeidsdagen innebærer dessuten, at en arbeider ikke behøver å arbeide ut over det normale for å brødfø seg selv og sin familie.

I Oktober 1884 besluttet en kongress avholdt av Federation of Organized Trades and Labor Unions (FOTLU), en føderasjon av arbeideorganisasjoner dannet i Terre Haute, Indiana, i 1881, men som i 1886 kom til å skifte navn til American Federation of Labor (AFL), seg enstemmig for at man ville arbeide for at 8-timers dagen ville bli innført den 1. mai 1886.

Da dagen nærmet seg i 1886 forberedte de amerikanske arbeiderorganisasjonene seg for en generalstreik til støtte for 8-timers dagen. På lørdag den 1. mai ble demonstrasjoner avholdt rundt om i USA. Massemøter ble avholdt overalt. Hetest gikk det til i de store byene hvor tusenvis av arbeidere gikk i demonstrasjon gjennom gatene. Arbeidsgiverne ble truet med omfattende streiker viss de ikke gikk med på kravet.

I Chicago ble det 1886 avholdt en demonstrasjon til støtte for streikende arbeidere som krevde 8-timers dagen innført. Politiets maktmisbruk førte der raskt til voldsomme sammenstøt og til at det utviklet seg til gatekamper mellom arbeidere og politi som kom til å vare i flere dager og kulminere i et voldsomt slag tirsdag den 4. mai.

En ukjent person kastet en bombe mot politiet da disse var ved å spre demonstrasjonen, noe som fikk politiet i byen til å skyte mot demonstrantene. De amerikanske myndigheters beryktede brutalitet overfor den organiserte arbeiderbevegelse fikk nærmest fritt løp. Politiet drepte et ukjent antall sivile demonstranter, samtidig som 8 politimenn døde som et resultat av friendly fire.

Etter urolighetene ble redaksjonen på avisen Arbeiter­zeitung, en gruppe på ble 8 anarkister også omtalt som Chicago-anarkistene, stilt for retten og uskyldig dødsdømt – til skrekk og advarsel for andre aktivister. Av de dødsdømte ble fire hengt, to fikk livsvarig fengsel, en begikk selvmord og kun én ble senere benådet. 150.000, deri­blant Marcus Thrane, som i 1863 selv ut­vandret til Amer­ika, og Knut Hamsun, deltok i de henrettedes begravelse. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.

Da saken ble tatt opp noen år senere, ble det klart at det hadde skjedd justismord – bokstavlig talt – for det var ikke klare bevis for at de hadde gjort lovbruddet de ble dømt og hengt for. I følge Knut Hamsun, som tok avstand fra justismordet på Chicagoanarkistene og som bar en sort sørgesløyfe i jakkeslaget i protest mot justismordet på dem, var det en politispion som kastet en bombe inn i folke­massen under en demonstrasjon på Hay­market i Chicago 4. mai 1886.

Forfatteren og journalisten Arne Dybfest, født 30. juni 1869 i Trondheim, kom under innflytelse av den anarkistiske bevegelsen og korresponderte bl.a. med Krapotkin. Men så inntraff den såkalte Haymarket-affæren og Dybfest besøkte de dødsdømte i fengselet. Han beskrev lederen blant dem, Albert Parsons, som en “Livsgledens Apostel i Lidelsens Øieblik.”

I første omgang betydde det hele et tilbakeslag for 8-timers-bevegelsen i USA. Men svært mange mennesker og organisasjoner av ulike politiske retninger reagerte i varierende grad med avsky på justismordet og hengningen av Chicagoanarkistene etter Haymarket affæren. I 1888 kom spørsmålet atter på dagsordenen, og det ble besluttet å lage en ny 8-timers-kampanje som skulle kulminere den 1-mai 1890 – til minne for massakeren.

Den annen internasjonale ble dannet da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889, som vil si på hundreårsjubileet for den franske revolusjon. Dette etter at det først hadde vært gjort en rekke mislykte forsøk på å gjenopplive Den første internasjonale på 1870- og 1880-tallet. Grunnlaget var de sterke arbeiderpartier som var dannet i de fleste europeiske land i disse årene; særlig kom det tyske sosialdemokratiet til å få en avgjørende innflytelse på Internasjonalens politikk.

AFL sendte en representant til Paris for å delta i de to internasjonale arbeiderkongressene. Her oppfordret han de europeiske arbeiderne til å demonstrere for 8-timers-dagen den 1.mai 1890 sammen med deres amerikanske brødre. Dette til minne om Haymarket-anarkistene.

Forslaget vant stor støtte blant de tilstedeværende og den 14.juli 1889 ble det besluttet å gjøre den 1.mai 1890 til Arbeidernes internasjonale kampdag ettersom den markerte begynnelsen på en generalstreik som resulterte i innføringen av 8-timers arbeidsdagen i USA. Dagen skulle brukes som manifestasjon av arbeiderklassens styrke og utgangspunkt for hele arbeiderbevegelsens kamp.

Markeringen var så suksessfulle at dagen formelt ble anerkjent som en årlig begivenhet på Internasjonalens andre kongress i 1891. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

1. mai

I 1904, under Internasjonalens møte i Amsterdam, ble alle sosialdemokratiske partiorganisasjoner og fagforeninger i alle land bedt om å demonstrere den 1. mai for innføring av 8-timers dagen og for verdensfred. Ettersom den mest effektive måten å demonstrere på var å streike gjorde kongressen det obligatorisk for alle proletariske organisasjonene i alle land hvor det var mulig uten at arbeiderne kom til skade å stanse å arbeide den 1. mai.

Disse hendelsene minnes i dag som 1. mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Helt fra første stund var maidagen på samme tid en festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke.

I USA hadde Central Labor Union og Knights of Labor (= Arbeidets riddere), som ble etablert i 1869 og som var den største og en av de viktigste amerikanske arbeiderorganisasjoner på 1800-tallet før den ble fortrengt av AFL på 1890-tallet, allerede i 1887 sørget for at første mandag i september ble Labor Day, slik at man fikk distansert seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser.

Den første Labor Day ble organisert av Knights of Labor i New York City den 5. september 1882. De begynte å holde den hvert år og kalle den for en nasjonal helligdag, noe andre andre arbeiderorganisasjoner gikk imot ettersom de heller ønsket å holde den på 1. mai slik man hadde begynt å gjøre andre steder i verden. Etter Haymarket Square opprøret i mai 1886 fryktet president Cleveland at det å markere Labor Day på 1. mai kunne bli en mulighet til å minnes opprørene, og dermed også justismordet. Han støttet derfor i 1887 Knights of Labors sitt forslag om å flytte den til den første mandagen i september. På denne måten håpte man på å distansere arbeideraktivisme fra det radikale venstre. I 1958 erklærte president Dwight D. Eisenhower 1. mai som både Loyalty Day og som Law Day.

Canada følger USAs linje. Mens fagforeninger organiserer Labour Day parader og piknikker er det mange canadiere som anser Labour Day som mandagen i sommerens siste langhelg, og som en vanlig fridag.

1. mai har lenge vært et viktig utgangspunkt for demonstrasjoner for ulike sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske grupper. Enkelte tenner bål til mine om Haymarket martyrene. I andre land enn i USA og Canada har arbeiderne forsøkt å gjøre dagen til en offisiell helligdag. Dagen er derfor markert via massive gatedemonstrasjoner ledet av arbeidere, deres organisasjoner, anarkister og ulike kommunistiske og sosialistiske partier i mesteparten av dagens verden. Men på tross av dette så markeres den offisielle helligdagen for arbeiderne i USA i september.

På grunn av sin status som en feiring av arbeiderbevegelsens og den sosialistiske bevegelsens seire har dagen blitt en viktig offisiell helligdag i kommunistiske land slik som i Kina, på Cuba og i det tidligere Sovjet hvor dagens feiringer inkluderer folkelige og militære parader. Men dagen har også opplevd høyrefløysmassakre av deltagere slik som i Taksim Square massakren i Tyrkia i 1977. I 2009 kom det på nytt til sammenstøt mellom demonstranter og tyrkisk opprørspoliti under 1. mai demonstrasjonene i Istanbul der tusenvis av tyrkiske arbeidere deltok i en demonstrasjon på Taksim plass da noen tilfeldige skudd gikk av. Folkemassen fikk panikk, og flere ble trampet ihjel eller alvorlig skadet. Minst 2 politioffiserer og 6 demonstranter ble skadd.

I Tyskland var det nazistene som kom til å introdusere 1. mai som nasjonal helligdag i april 1933. Dette på tross av at dagen inntil da var blitt organisert uavhengig av Det sosialdemokratiske parti, som til og med da de kom til makten i årene etter Første verdenskrig unngikk å ettersom både sosialdemokratene og kommunistene mente at arbeiderne skulle organisere deres egen helligdag uten innblanding fra det tradisjonelt konservative tyske statsbyråkratiet, og av kommunistpartiet siden 1918. Den nylige innstallerte Nazi regjeringen erklærte 1. mai som Day of National Work og annonserte at alle feiringer skulle bli organisert av regjeringen. En hver separat markering gjort av kommunister, sosialdemokrater eller arbeiderorganisasjoner ble bannlyst.

I etterkant av Andre verdenskrig forble dagen en nasjonal helligdag i både Øst- og Vest Tyskland. I dag blir den kalt Day of Labour og inkluderer flere demonstrasjoner og markeringer utført av uavhengige arbeiderorganisasjoner.

EuroMayDay

Labour Day

London May Day Organising Committee

1. mai i Norge

Samarbeidsprosjektet Stoltenberg  lanserte i sin nyttårstale, skal nå realiseres.

https://i2.wp.com/www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2009/05/01/1241176617557_846.jpg

Har 1. mai i Norge blitt kooptert av regjeringen?

https://i1.wp.com/farm1.static.flickr.com/221/483035132_43d68982f5.jpg

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått sammen om arrangementene. Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom de 121 årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle. Dette på tross av at ordlyden har variert litt. Fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”.

Dagens parole «Samarbeid for arbeid» har sin bakgrunn i Jens Stoltenbergs nyttårstale hvor han hevdet at ¨Arbeidskraften er vår viktigste ressurs», noe som førte regjeringen til å starte opp prosjektet Samarbeid for arbeid. Stoltenberg forteller at prosjektet går på disse tre hovedtemaene: Mobilisering av arbeidskraft, kvalifisering av arbeidskraft og skaping av lønnsomme norske arbeidsplasser.

Skal hele folket komme i arbeid, må alle folk få muligheten til det. Har vi ikke arbeid til alle får de som ikke har det i mindre grad mulighet til å brødfø seg selv. Spørsmålet er hvorfor omtrent 600.000 mennesker av en arbeidsstyrke på 3,6 millioner har blitt skjøvet ut av arbeidslivet. De fleste vil inn, men greier det ikke – selv med inkluderende arbeidsliv (IA), mange titalls milliarder i velferdstiltak og høykonjunktur.

Svaret må være at det først og fremst mangler en politikk og kultur for helhetlig tenkning om menneskets plass i samfunnet – politikk for menneskenes plass i arbeidslivet der retten til arbeid ivaretas på en langt mer kraftfull og bevisst måte enn i dag. Saken er den at full sysselsetting ikke lar seg gjøre i det kapitalistiske samfunnet ettersom arbeiderne da ikke ville trenge å konkurrere seg i mellom om lønningene. Det mangler et arbeidsliv, både offentlig og privat, med overordnet målsetting om i praksis å sysselsette alle. Det er ikke kun små forordninger vi trenger. Et nytt system er nødvendig.

Arbeiderparti politikeren Carl Jeppesen var med da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale, og 1. mai ble vedtatt som demonstrasjonsdag. Det var blant annet han som sørget for at denne dagen også ble innført i Norge.

Den første 1. maifeiringen i Norge ble avholdt i 1890, men kom for mange i arbeiderklassen til å bli langt viktigere enn grunnlovsdagen den 17. mai. Arbeiderbevegelsen mønstret under musikk, faner og flagg, for å feire dagen og for å demonstrere for sine krav. I enkelte tidsperioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste.

I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3600 mennesker deltok i 1. maitog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter, men enkelte steder ble festlighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere.

Det blir hevdet at arbeiderrådsbevegelsens parole om 8‑timersdagen var av avgjørende betydning for innføringen av 8‑ timersdagen i Norge. Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen ”8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile”, slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892.

I 1935 erklærte Arbeiderpartiregjeringen 1. mai som offisiell flaggdag og i 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag. Dagen reguleres i Norge som bevegelig helligdag i egen lov om 1. og 17. mai.

For arbeiderbevegelsen i Norge og arbeidere over hele verden er 1.mai en svært viktig festdag og en politisk viktig dag. Dagen har ofte handlet like mye om å dyrke samhold og identitet som kampsaker og paroler. 1. mai har hatt og har stor betydning for både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Som vanlig på på slike dager, starter 1. mai tidlig med samlinger, taler og felles frokost. Musikkorps og sang hører også med. I 1.maitogene er det vanlig å gå under parloler og under forskjellige bannere. Noen går også med norske flagg.

I Norge har til alle tider forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av LO vært hovedarrangør av dagen. Forbindelsen med kommunismen og forbindelsen med de storstilte militærparadene på Den Røde Plass i Moskva i det tidligere Sovjet har vært tung for mange anti-kommunister i Norge, og mange har demonstrert mot feiring men bråkete og støyende aktiviteter som gressklipping og annet hagearbeid kombinert med skittent arbeidstøy.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen 1980-tallet var natt til 1. mai preget av opptøyer og rene gateslagsmål mellom ungdom og politiet. Natt ti 1. mai 1980 gikk ungdommer berserk i Oslos gater. I Tromsø okkuperte de sitt eget hus, og etter hvert ble flere hus i Oslo også okkupert. Dette var starten på dannelsen av Blitz-miljøet. Motivet for okkupasjonen av husene var blant annet de høye boligprisene.

I de senere årene begynte også andre politiske retninger enn den tradisjonelle arbeiderbevegelsen å markere dagen, enten gjennom møter og deltakelse av andre deler av den politiske venstresiden. Men også den politiske høyresiden i Norge har på ulike måter valgt å markere dagen. Enten i form av motstand, men også egen form for deltakelse eller selvstendig markering.

I 1995 bestemte daværende leder i FRP Carl Ivar Hagen seg for at 1. mai var en dag Fremskrittspartiet ønsket å markere. FRP ville markere seg som et parti for arbeidsfolk i Norge. Dette var ikke populært og Hagen måtte holde sin tale på Youngstorget med politbeskyttelse bak beskyttende skjold. Egg og ukvemsord haglet mot partilederen. Dette på grunn av at Fremskrittspartiets inntog i 1.maifeiringen ble sett på som et forsøk på å splitte arbiedsfolk.

Med jevne mellomrom tas det til orde for, som oftest fra borgerlig side, å omgjøre dagen til normal arbeidsdag, men selv om oppslutningen om 1. mai har variert fra land til land, må feiringen av dagens ansees for å ha kommet for å bli.

6-timers arbeidsdag

Fagorganisasjonene bør nå arbeide for at 6-timers arbeidsdag/30-timersuken, noe som har florert på fagbevegelsens agenda snart i 20 år, blir innført, og da selvsagt med full lønn. Utprøvinger viser at dette er en fruktbar vei å gå for å redusere sykefraværet. Andre positive konsekvenser er at det vil bli enklere å kombinere barn og karriere, føre til mindre ufrivillig deltid og øke muligheten for å få flere ut i arbeid, samt at mennesker med redusert arbeidsevne klarer å stå lengre i jobben sin. Det at vi får litt mer fritid vil gi mer overskudd til å utøve våre hobbier, noe som igjen øker den enkeltes livskvalitet, noe som igjen gir gevinst i form av bedre helse.

”Milliardene som brukes til kontantstøtte er akkurat summen vi trenger for å finansiere en 6 timers arbeidsdag med full lønn for småbarnsforeldre. En glitrende god løsning på tidsklemma”, sa Yrkesorganisasjonenes Sentralforbunds (YS) leder Randi Bjørgen, som hevder at ”En fleksibel 6-timersdag er absolutt målet vårt, et prioritert mål, og etter vår mening den beste løsningen på tidsklemma.”

”Vi har beregnet konkret at vi kunne finansiert en 6 timersdag, for både mor og far, med full lønn, for eksakt det samme beløpet som vi i dag bruker på kontantstøtte. Altså for de mødre og fedre som har barn fra 1-5 år. Det er en glimrende ide”, sier Bjørgen.

For 20 år siden var altså ”6-timersdagen” et begrep. En fanesak i 8.mars – togene. En kampsak for kvinnebevegelsen, og for deler av fagbevegelsen. Pådrivere var blant andre en del Arbeiderparti-kvinner, som fikk programfestet 6-timersdagen som mål for partiet, men på et tidspunkt forsvant 6-timersdagen som kampsak. Arbeiderpartiet går i stedet inn for flere barnehager og fleksible pensjonsordninger for småbarnsforeldre.

6-timersdagen kan løse flere av problemene offentlig sektor strir med ettersom det vil gjøre at det lettere kan ansettes folk i fulle stillinger. Innen helse, hvor det tungt både fysisk og psykisk, kan ansatte få et lenger pusterom mellom vaktene, kanskje nok tid til at de kan restaurere seg litt mer. Så slipper en at de starter med 100% oppladning, men etterhvert utlades mer og mer, til det ender med sykemeldinger for utbrenthet…

Seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon er sagt å koste mindre enn kontantstøtten. Forskjellen er at kontantstøtten i praksis begrenser den enkeltes frihet, mens sekstimersdagen øker friheten. Det er lenge siden arbeiderbevegelsen kjempet for 8-timers arbeidsdag og vant. Siden da har produktiviteten og verdiskapingen skutt i taket med ny teknologi og effektivisering. Likevel må vi fortsatt jobbe like lenge. Det er på tide at verdiene som vanlige folk lager, nå kommer vanlige folk til gode.

Også SV var en pådriver for 6- timersdagen på slutten av 1970-tallet og på begynnelsen av 1980-tallet. I dag er det en prioriteringsdebatt i partiet. I Soria Moria-erklæringen fikk partiet med at spørsmålet om redusert arbeidstid skulle bli utredet. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) pekte på at redusert arbeidstid vil komme og at det er viktig at denne utviklingen styres slik at økt fritid blir et gode for alle og ikke bare for dem som har råd til det. Men ifølge henne kan en innføring av 6-timers arbeidsdag uansett ikke gjennomføres uten at alle partene i arbeidslivet er med på det.

Kronargumentet mot 6-timersdagen, altså med bibehold av full lønn, er at det koster så mye. Bedriftene har ikke råd,- samfunnet har ikke råd. Nå er det en del private produksjonsbedrifter i andre land, for eksempel Finland, som har funnet ut at en gjennomtenkt 6-timersdag med full lønnskompensasjon kan lønne seg, både for bedriftseier og ansatte.

I 1996 innførte plastrørsbedriften KWH Pipe i Vasa, Finland, et forsøk med 6 timers arbeidsdag, med 8 timers lønn. Det var så vellykket – at nå jobber samtlige 200 arbeidere 6–timers skift, med full lønn.

Mangeårig klubbleder Roger Svahnfors forteller at de to første årene økte produktiviteten med 58%, og sykefraværet ble mer enn halvert. Arbeiderne har fått kortere arbeidsdag for samme lønn, og jobber kanskje mer effektivt.

Bladet LO-aktuelt, som har besøkt denne rørbedriften, skriver at mange private bedrifter i Finland har gått over til 6 timers dag med full lønnskompensasjon, og bladet nevner flere bedrifter som har oppnådd lavere sykefravær, høyere produktivitet og bedre arbeidsmiljø.

På oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet har Statistisk sentralbyrå (SSB) undersøkt de økonomiske følgene av redusert arbeidstid. Fire ulike former for arbeidstidsreduksjon er blitt analysert: To varianter av kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie.

Disse beregningene har deretter blitt sammenlignet med hvordan økonomien utvikler seg uten redusert arbeidstid. I alle tilfellene gir redusert arbeidstid noe mindre produksjon, men veksten i verdiskapningen øker, om enn noe saktere enn vanlig. Dersom vi jobber like mye som i dag i 2050, vil veksten i verdiskapningen være på 124 prosent, mens den vil være på 118 prosent dersom vi tar ut mer fritid i 2050.

Rapporten Arbeid og fritid prioriteringer i det 21. århundre viser at det er absolutt realistisk å innføre 6-timers arbeidsdag i Norge. Det er imidlertid et politisk spørsmål om vi vil ta noe av velstanden vår ut i mer fritid, for det vil jo koste.

Hos Tine Midt-Norge i Heimdal er det satt i gang et forsøksprosjekt hvor de 170 ansatte jobber sekstimersdag eller fire dagers uke med den samme lønnen som før. Hittil har det gitt bra resultater: Sykefraværet har gått ned 25 prosent og produksjonen har gått opp 5 prosent siden forsøket ble satt i gang 10. april i fjor. ”Så langt har kortere arbeidsdag virket gunstig for vår bedrift. Nå utvider vi forsøksperioden til å gjelde ut 2009 slik at vi kan se om de positive virkningene vedvarer”, sier meierisjef Jan Eiler Wessel.

Borgerlønn

https://i2.wp.com/www.bin-italia.org/img/bienlogo_banner.jpg

https://i0.wp.com/www.archiv-grundeinkommen.de/bilder/Nobelpristagere_for_Basic_Income.jpg

Borgerlønn er en betegnelse på en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, et minimumsbeløp som utbetales uavhengig av sosial status. Motivasjonen for å innføre borgerlønn kan for eksempel være et ønske om at ingen fortjener å sulte eller fryse. Tanken bak er ganske enkelt at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv, skal være garantert et økonomisk eksistensminimum.

Hvorfor dette evinnelige mantraet om arbeid til alle når full sysselsetting ikke synes praktisk mulig å oppnå? Vi lever tross alt i et turbokapitalistisk samfunn og det er tilsynelatende bred politisk interesse for at vi skal fortsette å gøre det i all overskuelig framtid. Nei, den nye og gode nøkkelen må være borgerlønn. En slik garanti-inntekt vil i langt større grad enn dagens trygdeytelser bidra til at de som faller utenfor får leve et liv i verdighet og med nødvendig innflytelse over sin livssituasjon. Videre trenger vi en ny generasjon politikere som er vidsynte nok til å kunne forestille seg at det er mulig for mennesker å bidra til fellesskap, samt leve vitale og meningsfylte liv uten å delta i det ordinære arbeidslivet.

Det norske velferdssamfunnet har et stort antall ordninger som gir økonomisk støtte til mange grupper vanskeligstilte personer, men disse skiller seg fra borgerlønn i at utbetalingene er betinget, behovsprøvet eller fører med seg forpliktelser.

Kommunenes sosialkontor skal fange opp de som faller utenfor andre ordninger. En vanlig påstand er at ikke alle i målgruppen blir fanget opp. For eksempel kan den enkelte saksbehandler av ulike årsaker nekte klienten penger som vedkommende har krav på. I tillegg kommer at en del vegrer seg mot å henvende seg på sosialkontoret. Et annet problem er at store deler av de godene, som er i velferdsnorge, er knyttet opp mot arbeid, som vil si at svært mange faller utenfor.

Ved eventuell innføring av borgerlønn kan et stort antall ytelser eller ordninger reduseres eller fjernes. Administrasjonen av disse kan da reduseres eller fjernes, med betydelig innsparing av kostnader. Av disse ordningene kan nevnes: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, landbrukstilskudd, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte, husbanklån, minstefradrag for skatt, rabattordninger for vanskeligstilte, subsidieordninger for matvarer osv.

Tanken om en garantert minsteinntekt eller borgerlønn for alle er ikke ny. Lasse Ekstrand, svensk sosiolog, argumenterer for at tanken kan spores helt tilbake til Aristoteles som i sin nikodomeiske etikk sa ”ingen (med-) borgere skal lide mangel på livsnødvendigheter.” Jean Luis Vivres (1492-1540) var den første bak et detaljert program som ligner på det som i dag kalles borgerlønn.

Thomas Paine (1739-1809) argumenterte i et forslag i 1776 for at de eiendomsbesittende hadde en moralsk forpliktelse til å sikre de ikke-besittende lik rett til naturens ressurser, ut i fra et argument at disse ressursene var Guds gaver. I 1796 utdypet han dette i publikasjonen Agrarian Justice gjennom å hevde at jorden i sin ubearbeidede tilstand tilhører alle, og at den private eiendomsretten forhinderet oppfyllelsen av denne rettigheten. Som en erstatning for dette skulle alle tildeles en grunnkapital. Begrunnelsen for denne ytelsen var at ingen skulle ha et dårligere utgangspunkt enn i menneskets naturtilstand med felleseie.

Tanken om en utjevnende grunnkapital av denne typen ble i 1853 fremført av François Huet, som argumenterte for en slik ytelse, som Paine, med den begrunnelse at naturressursene tilhørte alle samfunnsborgere. I tillegg mente han at det samme prinsippet gjaldt for varer som var produsert av samfunnsborgere som ikke lenger var i live. Ytelsen skulle finansieres gjennom skatt på arv og gaver, og det skulle være opp til den enkelte borger å benytte disse ressursene på den måten denne selv ønsket. Paines og Huets varianter skiller seg fra borgerlønnstanken på et viktig prinsipp: De mente at beløpet skulle utbetales samlet én gang.

Den første kjente ideen om en borgerlønn / universell basisinntekt ble formulert av Joseph Charlier, argumenterte for at en territorial dividende skulle utbetales til alle borgere som en følge av deres likemessige eiendomsrett til det nasjonale territoriet, i Solution of the Social Problem fra 1848.

I 1849 presenterte John Stuart Mill i en ny utgave av Principles of Political Economy et utkast til en redistribusjonsordning hvor alle samfunnsmedlemmer, arbeidende eller ikke, skulle være berettiget til en garantert minimumsinntekt som skulle sikre

eksistensminimum. Resten av samfunnets produksjonsavkastning skulle fordeles mellom arbeid, kapital og talent etter en forhåndsbestemt nøkkel. Både Mill og Charlier var her inspirert av den franske utopiske sosialisten Charles Fourier.

Tanken om en borgerlønnsordning har siden blitt reist innen akademiske miljø, og har i løpet av 1900-tallet vært gjenstand for vekslende interesse under varierende benevnelser som statsbonus, borgerlønn, borgerinntekt, garantiinntekt, etc. Interessen for borgerlønnstanken har imidlertid tiltatt sterkt fra 80-tallet og utover.

I 1984 ble det i England etablert en forskningsgruppe, Basic Income Research Group, senere Citizen’s Income Researh Group, som i 1986 var en av initiativtakerne til dannelsen av det europeiske nettverket av borgerlønnsforskere, Basic Income European Network (BIEN), som i 2004 ble Basic Income Earth Network.

BIENs sekretariat har vært Walter Van Trier (1986-1994), Philippe Van Parijs (1994-2004) og David Casassas (2004- ). Andre sentrale personer inkluderer Gunnar Adler-Karlsson (Sverige), Götz Werner (Tyskland), Saar Boerlage (Nederland), Herwig Büchele (Østerike), André Gorz (Frankrike), Michael Hardt, Antonio Negri, Charles Murray (USA), Keith Rankin (New Zealand), Daniel Raventós (Spania), Osmo Soininvaara (Finland), Guy Standing (Storbritannia), Eduardo Suplicy (Brasil) og Walter van Trier (Belgia).

I 1968, James Tobin, Paul Samuelson, John Kenneth Galbraith sammen med 1200 andre økonomer signerte et dokument som oppfordret den amerikanske kongressen til å introdusere et system for inkomstgaranti og støtte. I presidentkampanjen i 1972 hadde senator George McGovern et opprop for en såkalt ”demogrant” som lignet på borgerlønn. I 1973 skrev Daniel Patrick Moynihan The Politics of a Guaranteed Income hvor han tilrådet borgerlønn og diskuterte Richard Nixons GAI forslag. Mike Gravel, tidligere amerikansk kongressmedlem og presidentkandidat, tilråder skatterabatt betalt som en månedlig sjekk fra regjeringen til alle borgerne. Nobelprisvinnere i økonomi som støtter borgerlønn inkluderer Herbert Simon, Friedrich Hayek, James Meade, Robert Solow og Milton Friedman.

I sin bok Full employment regained? hevder James Meade at en gjenkomst av full sysselsetting kun kan bli oppnådd viss arbeidere selger sin arbeidskraft at a lav nok pris, slik at den nødvendige lønnen for ufaglært arbeid ville være for lav til å generere en sosialt ønskelig fordeling av innkomst og at en borgerlønn derfor ville være nødvendig. Marshall Brain argumenterte i sin bok Robotic Nation at den økende automatiseringen på arbeidsplassen til slutt ville ta over for en stor prosent av arbeiderne og at et årlig stipend ville være nødvendig for å opprettholde økonomien. Jeremy Rifkin kom med en tilsvarende konklusjon i sin bok The End of Work.

Men på tross av at mange gjennom tiden både har argumentert og arbeidet for det så har finnes det hittil ikke noe eksempel på land som har innført borgerlønn, men i delstaten Alaska har de hatt en form for borgerlønn siden 1977. I Norge har partiene Venstre og Miljøpartiet De Grønne innføring av borgerlønn i sitt partiprogram.

Den katolske kirke

http://iconodule.files.wordpress.com/2007/05/546.jpg

I en separat 1. mai relatert erklæring innførte den romerskkatolske kirken en Skt. Josefs Dag i 1955, noe som kristianiserte 1. mai som Den hellige Josef, Håndverkeren dag. Pave Pius IX (1846-78) utnevnte den 8. desember 1870 den hellige Josef til Universalkirkens beskytter, og han oppmuntret også hans patronatsfest på tredje søndag etter påske, som han hadde innført for hele Kirken den 10. september 1847. Opprinnelig var festen feiret av karmelittene i Italia og Frankrike. Oppvurderingen av søndagen under den hellige pave Pius X (1903-14) førte til at høytiden i 1911 ble flyttet fra tredje søndag til tredje onsdag etter påske. Samtidig ble den oppgradert til en fest av første klasse med oktav. Pave Pius XI (1922-39) ga dagen navnet Solemnitas Sancti Joseph, St. Josefs høytidsfest. Dagen ble avskaffet ved et dekret fra Rituskongregasjonen i 1956.

Denne festen ble den 1. mai 1955 erstattet av pave Pius XII (1939-58) med en fest for St. Josef den 1. mai (feiret første gang den 1. mai 1956). Tittelen «Den universelle kirkes vernehelgen», som var knyttet til Høytidsfesten, ble overført til hovedfesten for St. Josef den 19. mars. Tidligere var 1. mai festdag for apostlene Filip og Jakob den yngre (i 1955 flyttet til 3. mai).

Pave Pius XII innførte feiringen av St. Josef, den ydmyke tømmermannen, som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Han uttrykte håp om at festen for Josef ville understreke arbeidets verdighet, og at den ville gi en åndelig dimensjon til fagforeninger. Han ville at 1. mai skulle få en kristen innvielse og ikke mer være årsak til splid, hat og vold, men i stedet være en stadig tilbakevendende invitasjon til det moderne samfunn om å fullføre det som den sosiale freden ennå mangler. Skt Josef er den eneste beskyttende helgen for folk som bekjemper kommunisme.

Festen fikk navnet Høytiden for Josef arbeideren, den salige Jomfru Marias ektemann, bekjenner og skytshelgen for arbeidende mennesker og var en dobbel av første klasse. Navnet på latin var Solemnitas Sancti Joseph Opificis. Ordet Opifex = arbeidsmann ble gjerne oversatt med ordet Arbeider, men egentlig menes det arbeidende, skapende menneske. I den norske messeboken hadde den også navnet St. Josef, arbeideren.

Etter kalenderreformen i 1969 nedgraderte pave Paul VI (1963-78) dagen fra obligatorisk til valgfri minnedag. I den nye norske messeboken heter dagen nå Den hellige Josef, håndverkeren. Dagen faller på den første i måneden mai, som er viet Jomfru Maria, og ved nedgraderingen ble 1. mai frigitt for nasjonale eller stedlige fromhetstradisjoner. Mariansk fromhet kan nå feire votivmesse for Maria, mange steder var hun feiret ved inngangen til Mariamåneden mai som Maidronning.


Posted in 1. mai | Leave a Comment »