Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for the ‘Armenia’ Category

Kragerø kommune og formannskapet i kommunen krever nå formell anerkjennelse fra Regjering og Stortinget vedrørende folkemordet på Armenere i 1915

Posted by Fredsvenn den mai 11, 2011

Armenian Genocide Map

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Bakgrunnen for dagens Armenia

Den 24. april hvert år samles det millioner av mennesker ved Tsitsernakaberd monumentet i Jerevan, Armenia, for å minnes det grusomme folkemordet på armenerne. I Norge samles armenere i Norge ved Nansens gravplass hvor de legger ned en minnekrans til minne om hans enestående arbeid og innsats for menneskerettigheter etter Første verdens krig, særlig overfor armenere.

Polhøgda i Bærum var hjemmet til polarfareren, vitenskapsmannen, diplomaten og humanisten Fridtjof Nansens. Nansens grav ligger i hagen foran huset.

Kragerø kommune og formannskapet i kommunen krever nå formell anerkjennelse fra Regjering og Stortinget vedrørende folkemordet på Armenere i 1915.

Dette brevet ble sendt til Statsminister Jens Stoltenberg og alle kommuner i landet: 

”Til Alle norske kommuner, Den tyrkiske ambassade, Armenias ambassadør til Norden, Det kgl norske utenriksdepartementet, Stortinget, den norske Armenia-foreningen. 

I Kragerø formannskapsmøte den 26.04.11 ble det besluttet å sende brev til statsministeren med anmodning om at regjeringen anerkjenner folkemordet i Armenia begått av det Ottomanske riket.”

“I should like to see any power of the world destroy this race, this small tribe of unimportant people, whose wars have all been fought and lost, whose structures have crumbled, literature is unread, music is unheard, and prayers are no more answered. Go ahead, destroy Armenia. See if you can do it. Send them into the desert without bread or water. Burn their homes and churches. Then see if they will not laugh, sing and pray again. For when two of them meet anywhere in the world, see if they will not create a New Armenia.” – William Saroyan

«When the Taliban in Afghanistan was destroying the figure of the Buddha, all human-kind cried bloody murder. But why, when Azerbaijan destroys Armenian relics and uses them for building materials, does the world stand silent?” “It’s a ‘cultural genocide,’” – Dr. Armen Haghnazarian from Research of Armenian Architecture (RAA), som i de siste tiårene har dokumentert gjenlevningene av armenske kirker og arbeidet for å stanse ødeleggelsen av dem i Azerbaijan, Tyrkia og Georgia.

Hugh Pope, forfatter av Turkey Unveiled: A History of Modern Turkey, skrev i sin tekst We Are All Armenians publisert i The Wall Street Journal den 27. april 2009 at det var korrekt av Obama ikke å risikere forsoningsforsøket som pågår mellom Ankara og Yerevan. Men så er han jo Istanbuls representant i den neokonservative International Crisis Group (ICG).

Ordføreren i Armenia

Armenian Genocide – 60 Minutes

The Armenian Genocide

Frequently Asked Questions about the Armenian Genocide

Armenian Genocide 1915 Recognition Struggle

Armenian Genocide – Armeniapedia.org

TheForgotten.org

Armenian Genocide – Wikipedia

Armensk kulturforening i Norge

Advertisements

Posted in Armenia | Leave a Comment »

Azerbaijan truer Armenia – igjen

Posted by Fredsvenn den mars 18, 2011

https://i0.wp.com/www.newspecialpictures.com/wp-content/uploads/2011/03/armenia-map-3.jpg

https://i1.wp.com/www.armenianembassy.org.uk/images/photogalleryarmenia/historical/map-of-armenia-4th-century.gif

Brief History

https://i0.wp.com/www.trdefence.com/wp-content/uploads/2011/03/azerbaijan-armenia-back-peaceful-resolution-of-nagorno-karabakh-2011-03-06_l.jpg

Den azerbaijdsjanske forsvarsminister sa Azerbaijdsjan seriøst planlegger for krig mot Armenia for å “frigjøre sine territorier fra okkupasjon” under et møte med diplomater som forsøker å megle i den to ti år gamle konflikten mellom Azerbaijdsjan og Armenia over Nagorno-Karabakh, eller Den fjellrike svarte hage, på armensk også kjent som Artsakh, hvor majoriteten av befolkningen (99 %) er armensk.

Nagorno-Karabakh har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan. Dermed begynte armenere å flytte tilbake til Karabakh fra andre områder i Midtøsten, slik at et hundreår etter Gulestan-freden området fikk et armensk flertall.

Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning den 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemmingen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen.

Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Amenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh). Det beregnes at rundt 800.000 mennesker er på flukt i eller fra området.

Se: Nagorno-Karabakh og Nagorno-Karabakh War

Azerbaijan truet onsdag med å skyte ned sivile fly hvis de fløy til Nagorny Karabakh hvis den separatistiske armenske autoriteten som kontrollerer regionen gjenåpner flyplassen der. Azerbaijan, som anser Karabakh som okkupert av armenerne, har fortalt International Civil Aviation Organisation (ICAO) at regionens luftrom er stengt og at et hvert fly ville være å anse som uautorisert.

”Ifølge flygningsloven er det til og med mulig å fysisk ødelegge fly som er på vei dit”, sa Arif Mammadov, lederen av Azerbaijans Civil Aviation Administration. ”Vi spurte ICAO om de kunne gi beskjed til opposing side for å unngå ulykker”, la han til.

Autoritetene i Karabakh har gjenoppbygget flyplassen i nærheten av deres hovedstad Stepanakert, som har vært stengt siden utbruddet av Karabakh krigen på begynnelsen av 1990-tallet, med planer om å gjenstarte kommersiell flyvning til Yerevan i mai. Armenere støttet av Yerevan tok da kontroll over regionen fra Baku.

En ansatt ved den ennå ikke anerkjente Karabakhs president Arkadi Gukasian kontor, David Babaian, sa at “kriminelle” trusler ikke ville stanse de planlagte flyene, som har blitt planlagt å lette på tross for økt konflikt og skytevekslingen over våpenhvilelinjen som har delt de to sidene siden slutten av krigen.

”Vi er bestemte på å åpne flyplassen uansett hvem den irriterer i Azerbaijan”, sier Babaian. ”Et hvert forsøk Azerbaijan måtte gjøre vil bli møtt med uforutsigbare tilbakeslag for Azerbaijan selv”, sier han.

Azerbaijan har truet med å bruke makt for å vinne tilbake Karabakh hvis fredssamtalene ikke gir tilfredsstillende resultater, mens Armenia har advart om hevn i stor skala hvis Baku setter igang noen form for militæraksjon.

Azeris Threaten to Shoot Aircraft

Azerbaijan says preparing for war against Armenia

Konflikten i Nakhchivan

Malahat Nasibova og Nakhitsjevan

Dagens armenske grenser

Ingen fred uten rettferd: Husk den 24. april

Et spørsmål om etnisk stolthet?

Boikott Israel nå! Og stemme for Armenia under Grand Prix

Fra konflikt til forsoning

Dagens Sørvest Asia

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Kamp for land i Sørvest Asia

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Armenian Genocide controversy

Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Armenia – Folk og kultur

Armensk kulturhistorie og duduk

Krystallnatta – Sett en stopper for folkemord – en gang for alle!

KAIROS-dokumentet: “Okkupasjonen er en synd mot Gud”

USAs utenrikskomite anerkjenner folkemordet på armenerne

Obama benekter folkemordet mot armenerne

Sionister benkter folkemordet på armenerne

Israel/Tyrkia/Azerbaijan (allierte med USA) og Iran/Armenia

Diplomatisk press mot Israel – Og Tyrkia

Det store spillet

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Posted in Armenia | Leave a Comment »

Boikott Israel nå! Og stemme for Armenia under Grand Prix

Posted by Fredsvenn den mai 29, 2010

https://i2.wp.com/wpcontent.answers.com/wikipedia/en/f/f5/Handala.gif

Naji Salim al-Ali: The pen is mightier than the sword, they say.

A Child in Palestine The Cartoons of Naji al-Ali]

https://i0.wp.com/www.handala.org/cartoons/cartoon-gallery/oil/11.jpg

https://i1.wp.com/www.tlaxcala.es/images/gal_2924.jpg

Jerusalem —

Israel won an important symbolic victory against its international critics today, as it officially joined the Organization for Economic Cooperation and Development (OECD).

Membership in the elite, staunchly capitalist 31-member club has long been sought by Israel as a stamp of approval on its efforts to transform itself from a nation of socialist farmers to a high-tech powerhouse that dramatically outperforms its Middle Eastern neighbors.

Israel does not yet deserve a place in the OECD

Political coup? Israel welcomed into OECD despite criticism over Gaza, settlements

Greens to OECD: Reject Israel’s bid for membership until Israeli gov’t observes human rights

Action in Paris at the OECD HQ

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) besluttet den 9. mai i år å gi landet medlemskap, noe Israel, som hverken har demokrati eller en god menneskerettighetspraksis, har arbeidet hardt for å få til.

Israel håper nå på at nye milliardbeløp vil strømme inn i den lokale økonomien. Medlemskapet i OECD betyr at Israel kan få billigere internasjonale lån. Man forventer samtidig at nye milliardbeløp vil investeres i den lokale økonomien ettersom finansselskap og globale investorer nå vil anse landet som økonomisk tryggere.

Netanyahu anser OECD-medlemskapet som en tillitserklæring til landets økonomi. Litt over 60 år etter at staten ble opprettet i 1948, ansees Israels økonomi i dag mer formelt som del av den utviklede verdenen. I de siste 20 årene har Israel bygget opp en massiv høyteknologisk industri, men inntil nå hadde ikke landets økonomi fått et godkjent-stempel fra en lignende organisasjon. Tross euro-krisen i Hellas knytter Israel seg velvillig også nærmere den europeiske økonomien.

For statsminister Benjamin Netanyahu var avgjørelsen ikke bare en diplomatisk seier, men også en regelrett gledeserklæring. Vi får se om en oppgradering av det vil skje en oppgradering av det israelske statsapparatet slik at det vil komme på linje med OECD-standarden.

I dagene før avstemmingen sendte Salam Fayyad, den palestinske statsministeren, et brev til de 31 medlemslandene der han krevde at Israel ikke kunne innlemmes organisasjonen. Fayyad understreket blant annet at Israels offisielle statistikker ikke skiller mellom okkupert område og suverene Israel, noe som gjør at Fayyad frykter for at OECD de facto kan komme til å anerkjenne okkupasjonen.

Norge var et av landene som tidlig hadde reservasjoner til Israels medlemskap. ”Vi i OECD må vurdere hvordan vi skal forholde oss til en økonomi som utvikler sitt nærvær på okkupert land”, sa Støre i juni 2008 på et ministermøte i OECD.

Også Tyrkia, Sveits og Irland uttrykte kritikk av okkupasjonen av palestinsk land. Et av forslagene som ble fremmet var at OECD formelt kun skulle anerkjenne Israel i henhold til grensene fra før 1967-krigen, noe som vil si uten okkupasjonen av Vestbredden, Øst Jerusalem og ikke minst Golanhøydene, okkupert fra Syria.

I avstemmingen ble imidlertidig det israelske medlemskapet støttet enstemmig av alle 31 land. “Vi ønsker Israel velkommen, og vi vil samarbeide med Israel. Jeg tror heller ikke at palestinerne vil føle seg sviktet av oss”, sa Bjørn Svenungsen, kommunikasjonsrådgiver i UD.

OECDs beslutning blir en diplomatisk seier for Netanyahu nettopp i en periode der Israel befinner seg i voksende diplomatisk isolasjon, og for palestinerne blir det et tap, ettersom Fayyads personlige oppfordring ble avvist.

Saken kan minne svært mye om Tyrkias forsøk på å bli medlem i EU, hvor Tyrkia har vært assosiert medlem siden 1963. Kypros og Armenia, samt flere andre, har arbeidet for at en betingelse for medlemsskap i EU vil være at Tyrkia innrømmer de uttallige massedrap og folkemord som landet har utført i perioden 1900-1923 da de tyrkiske regimer myrdet mellom 3.6 og 4.3 millioner armenere, grekere, assyrere, nestorianere og andre kristne.

Tyrkia må komme med en uforbeholden beklagelse for folkemordet de utførte på det armenske folket i 1915-1917, da tyrkerne myrdet 1.5 millioner armenere. Likeledes må de befri de delene av Kurdistan, Armenia og Kypros som Tyrkia fortsatt okkuperer. Det må samtidig stå et klart krav om menneskerettigheter til det tyrkiske folk. Bare da kan man vurdere hvorvidt man vil ha Tyrkia som medlem i EU. I Frankrike kan man bli straffet dersom man hevder en annen oppfatning av massakrane mot armenerne.

Eurovision Song Contest

Israel-demonstrasjon på Grand prix (Foto: Scanpix/Privat)

Når Harel Skaat synger under finalen i kveld vil Tine Tång Engvik og Ingrid Baltzersen vifte med palestinske flagg.

Gaza-markering under Israels sang

Boycott, Divestment & Sanctions-bevegelsen (BDS) spenner fra krav om boikott av produkter, som blir produsert i de jødiske bosettingene på Vestbredden, til avvikling av investeringer i Israel og diplomatiske brudd med Israel, slik som Venezuela og Bolivia, Qatar og Mauritania har gjort etter angrepet på Gaza. Avtaler er kansellert i viktige land som Storbrittania, Tyrkia, Egypt og og Golfstatene, og besøk av økonomiske delegasjoner har blitt avlyst. Også boikott av israelsk høyteknologi, som ved siden av våpenhandel og sikkerhetsutstyr, er landets fremste eksportinntekt står i fokus.

I flere land jobber Palestina-komiteer og fagforeninger med akademisk boikott. Det er et vanskelig felt, ikke bare på grunn av politisk uenighet rundt akademisk og kulturell boikott, men også fordi USA og EU har økonomiske sanksjonsmidler til å bekjempe boikotter. Europeiske og arabiske institusjoner som vil gjennomføre en akademisk boikott, blir truet med å miste EU-støtte om de boikotter israelske institusjoner som inngår i de samme EU-programmene.

Den israelske fredsaktivisten Angela Godfrey-Goldstein har nå kommet til Norge for å støtte palestinerne i sitt eget land. Hun mener at Den europeiske kringkastingsunionen EBU bryter sin egen erklæring med å holde Eurovision Song Contest upolitisk. ”At Israel tillates å være med her er med på å gi landet et skinn av normalitet, noe som ikke stemmer med virkeligheten i dag”, sier Godfrey-Goldstein.

Palestinakomiteen har planlagt aktiviteter, demonstrasjoner og utdeling av løpesedler mot Israel hele uken før ESC. Det har blitt arrangert seminar med Angela Goldstein tirsdag og lørdag, samt tre konserter med den palestinske, politiske artisten Rim Banna onsdag, torsdag og fredag.

”Vi mener bestemt at et land som okkuperer et annet, ikke burde få lov til å delta i en slik finale. Derfor kommer vi til å demonstrere ved å dele ut flyers til publikum utenfor Telenor Arena på semifinalen torsdag og under finalen lørdag, hvis Israel kommer dit”, sa Line Khateeb, som er leder i Palestinakomiteen i Norge.

Med rop om Null poeng og med utdeling av palestinske flagg viste demonstranter sin avsky mot at Israel får delta i Eurovision Song Contest på Fornebu torsdag kveld. Flere organisasjoner, som alle kjemper for palestinernes rett til et eget land, samlet seg utenfor Telenor Arena, hvor den andre semifinalen i Eurovision Song Contest ble avholdt.

”Vi ber de som skal inn i på arenaen om å holde det palestinske flagget opp i luften når det israelske bidraget skal framføres”, sa Sarah Salameh i Palestinakomiteen i Oslo. “Vårt mål er at publikum i salen skal veive med flagget mens Israel synger på scenen. Vi vet ikke om folk vil være med på dette, men vi håper jo”, sa Khateeb.

Dersom Israel skulle gå videre til finalen lørdag, noe som skjedde, ville aksjonen bli gjentatt. På løpesedlene vil forsiden være tekst, mens baksiden vil være et trykk av det palestinske flagget.

Boikott er et av de få midlene det sivile samfunnet i Norge har, dersom vi ønsker å formidle vår reaksjon på den israelske politikken overfor palestinerne til den israelske opinionen, skriver skuespiller Trond Peter Stamsø Munch.

Boikott Israel er et norsk tverrpolitisk nettverk av organisasjoner og politiske partier som arbeider for boikott av staten Israel. Nettverket har bred oppslutning på den norske venstresiden, og ble startet i februar 2001.

https://i2.wp.com/www.cemab.be/uploads/2009/01/boycott-israel.jpg

Kan sanksjoner mot Israel fremme fredsprosessen i Midtøsten?

Hva med Tyrkia?

https://i2.wp.com/farm4.static.flickr.com/3125/2390440316_c7ed93f3ef_b.jpg

https://i2.wp.com/www.azad-hye.net/photos/photoalbumimgs/vahe-ashodian-05.jpghttps://i0.wp.com/www.wikiweblog.com/wp-content/gallery/pics/armenian%20genocide%20denial.jpg

https://i0.wp.com/www.anca.org/chevron/images/ANCA_Chevron_01.jpg

Samtale juni 1915:

Dr. Mordtmann (Tysk ambassadør): «Turkey is taking advantage of the war in order to thoroughly liquidate (grundlich aufzaumen) its internal foes, i.e., the indigenous Christians, without being thereby disturbed by foreign intervention.»

Talat Pasha: «What on earth do you want? The question is settled. There are no more Armenians.»

Intervju:

Prince Abdul Mecid (arving av den osmanske tronen): «I refer to those awful massacres. They are the greatest stain that has ever disgraced our nation and race. They were entirely the work of Talat and Enver. I heard some days before they began that they were intended. I went to Istanbul and insisted on seeing Enver. I asked him if it was true that they intended to recommence the massacres which had been our shame and disgrace under Abdul Hamid. The only reply I could get from him was: ‘It is decided. It is the program.'»

Armenian Genocide Quotes

Denial of the Armenian Genocide

Armenian Genocide Information And Recognition

Not only the Armenians but also the Suryani(Assyrians) have been massacred

https://i1.wp.com/rlv.zcache.com/assyrian_flag_poster-p228428195826273163t5ta_400.jpg

https://i1.wp.com/www.assyriancivicclub.com/new1/images/wingbull.gif

Kanskje ville det ha vært bra om man foretok den samme politikken overfor Tyrkia? Armenske Eva Rivas, som under årets Melodi Grand Prix stiller med låten Apricot Stone, har gjort til tradisjon å plante aprikostrær i hvert eneste land hun besøker. ”Aprikosen er nasjonalfrukt i Armenia, så det er en symbolsk handling”, sier Rivas. Om hun har planer om å etterlate frø i Norge, gjenstår å se.

Flere røster i Tyrkia har anklaget sangen for å ha politiske undertoner, og at den inneholdt referanser til 1915 og folkemordet på armenerne i det osmanske riket. Ifølge den tyrkiske komponisten Yagoub Mutlu, som var til stede under den armenske nasjonale finalekonserten den 14. februar, hinter Rivas’ sang til hendelsene i 1915.

Han siterer:

“Many, many years ago

when I was a little child,

our world is cruel and wild,

but to make your way

through cold and heat love

is all that you need”

Han mener dette hinter om deportasjon av armenerne og årene som har passert.  Og ordet hjemland, som blir nevnt flere ganger i refrenget, mener han hentyder til de tyrkiske territoriene. Men ifølge Rivas’ PR manager Hayk Markosyan mener at sangen, som er skrevet av den Moskva-baserte Karen Kavaleryan, ikke har noen intensjon om å hinte til folkemordet i det hele tatt. Sangen presenterer den armenske kulturen, armenske tradisjoner, aprikosen, som er en armensk frukt og som er symbolet for Armenia, samt tankene til en ung (armensk) kvinne som har levd langt fra hjemlandet i flere år. Det at sangen har ført til massive tyrkiske protester sier sitt. Dårlig samvittighet.

”Låten handler om å finne sine røtter. Og fokuset skal være på musikk, ikke politikk”, har Eva forsikret. Men for et folk som har mistet sitt land, og hvis kulturelle minner blir utslettet, er en sang som fremhever sine kulturelle røtter mer en politisk sang enn noe som helst annet. Hvorfor skulle ikke armenerne få synge om sin kultur og sitt hjemland? Saken minner svært mye om det som fant sted i fjor da 43 aserbajdsjanere som under Grand Prix hadde stemt på den armenske sangen ble innkalt til forhør av det aserbajdsjanske sikkerhetspolitiet vedrørende deres ”etniske ære”.

En av de forhørte, Rovshan Nasirli, sa på et intervju at det handlet om ”nasjonal sikkerhet.” ”De forsøkte å presse meg psykologisk, og sa ting som ”Du har ikke noen etnisk stolthet. Hvordan kan det ha seg at du stemte på Armenia?”

Det er med andre ord helt klart at relasjonene mellom Aserbaidsjan og Armenia er anspente på grunn av den pågående disputten over Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk, hvor landene utkjempet en krig på 1990-tallet.

Den fjellrike regionen, for det meste bebodd av etniske armenere, var tidligere underlagt Aserbaidsjan. Dette på tross av at området historisk sett har vært en del av Armenia.

Med tanke på at den armenske befolkningen i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de 10 årene som fulgte, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. , så er dette et temmelig ømt punkt. Armenerne, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, har mistet nesten alt sitt territorium og opplevd et kulturelt folkemord fra både tyrkisk og aserbaidsjansk side.

Den armenske befolkningen i det som i dag er Aserbaidsjan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia. Det man nå bør gjøre er å støtte opp om armerne ved å kreve at de får tilbake sitt land og sin frihet – både det i Aserbaidsjan og det som ligger i Tyrkia.

I stedet for å true og kreve fra Armenia bør både Aserbaidsjan og Tyrkia, for ikke å glemme kurderne, gå inn i seg selv og kanskje tenke på at det er på tide å gi tilbake territorier som de har frastjålet, samt betale skadeserstatning for de lidelser det armenske folket har gått igjennom. Og Vesten, som både har støttet Israel og Tyrkia, bør også stå bak Armenia, i stedet for slik som nå hvor de sammen med  Azerbaijan og Tyrkia er med på å tyne og presse landet.

Israel bør anerkjenne folkemordet mot armenerne i stedet for å bruke Armenia som en fotball som de kan true Tyrkia med når det passer seg, slik som da de truet Tyrkia med å anerkjenne folkemordet etter at Tyrkia først hadde kritisert Israel for hva som fant sted under Gaza bombingen.

Også USA har benyttet seg av Armenia saken, og da ikke aller minst i forbindelse med Tyrkias innsatsvilje når det kommer til Irak krigen. Hvis Tyrkia ville være samarbeidsvillig ved å la USA få benytte seg av tyrkisk territorium under sitt angrep på Irak, så ville USA til gjenegjeld ikke ta opp problematikken rundt folkemordet. De neokonservative i USA, inkludert Obama-administrasjonen,  har vært imot anerkjennelsen av folkemordet på Armenia, og da ikke på grunn av mangel på fakta, men på grunn av strategiske overveielser. Dette er lite annet enn hyklerisk.  Det er ingen seriøse forskere og historikere som er i tvil om hva som fant sted.

Forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.

Årets Grand Prix (2009)

Et spørsmål om etnisk stolthet?

Israel/Tyrkia/Azerbaijan (allierte med USA) og Iran/Armenia

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

VAKKER SANGER: Eva Rivas (22) representerer Armenia i MGP. Foto:  Promo

REPRESENTERER ARMENIA:
Eva Rivas skal fremføre «Apricot Stone»
På vegna av Rivas, som er opptatt på turné i Hellas og Kypros, sier talsmannen at hun ønsker Tyrkias kandidat lykke til, og at hun håper Eurovision blir en folkefest.

EvaRivas.eu

Posted in Armenia | Leave a Comment »

Diplomatisk press mot Israel – Og Tyrkia

Posted by Fredsvenn den mai 6, 2010

https://i2.wp.com/scrapetv.com/News/News%20Pages/Everyone%20Else/images-3/Israel-Palestine-conflict-tank.jpg

http://zuhayer.files.wordpress.com/2009/10/israel-palestine_maps.jpg

https://i1.wp.com/www.realitista.org/files/page0_blog_entry204_1.gifEn studie utført av CIA har kastet tvil om Israels fortsatte eksisten utover 20 år. Rapporten  forutser ”en utvikling vekk fra en to-stats til en en-stats løsning, som trolig vil være den mest gjennomførbare modellen basert på demokratiske prinsipper om full likestilling, noe som for tiden står i skyggen av det ekspanderende gjenferdet av kolonial apartheid, samtidig som man tillater tilbakekomsten av flyktninger fra konfliktene i 1947/1948 og 1967, hvor av det siste er en forutsetting for bærekraftig fred i regionen.” Studien forutser tilbakekomsten av alle palestinske flyktninger til de okkuperte territoriene og en eksodus av to millioner israelere, som vil komme til å flytte til USA i de neste 15 årene.

Organization for Economic Co-operation and Development (OECD) (norsk: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er en eksklusiv internasjonal organisasjon av industriland basert i Paris. Det er en videreføring av OEEC (Organisation for European Economic Co-operation), som ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshallhjelpen. OEEC ble erstattet av OECD i 1961 med USA og Canada som nye medlemmer.

OECD, som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå, består i dag av 30 land. Norge har vært medlem siden starten. Europakommisjonen deltar også i arbeidet sammen med EUs medlemsstater.

Organisasjonen er basert på mellomstatlig samarbeid i form av analytiske studier og frivillig koordinering av medlemslandenes politikk. Gjennom samarbeid og åpenhet reduserer medlemslandene risikoen for motstridende politikk og innbyrdes konflikter. OECD-samarbeidet berører mange polititikkområder, noe som gir mulighet for å belyse en sak ut fra flere faglige ståsteder. Bidrag til OECDs budsjett, som er på rundt to milliarder kroner årlig, er basert på medlemslandenes økonomiske størrelse.

Israel er nå ved å bli inkludert i OECD, som i januar 2010 annonserte at man vil fullføre israelsk medlemskap i mai måned 2010. Dette på tross av den israelske regjerings manglende oppfyllelse av OECDs krav og standarder. Men organisasjonen behøver konsensus for å tillate et nytt medlem inn i organisasjonen. Det krever med andre ord kun et lands dissens for å stanse Israel fra å bli med.

Det er et åpent spørsmål hvor vidt Israel bør slippe inn overhodet uten å gi klare, troverdige løfter om å slutte sin fiendtlige politikk overfor palestinerne. Det må kreves at Israel tilfredsstiller internasjonale menneskerettighetsstandarder og at den israelske regjeringen oppfyller Goldstone anmodningene før landet blir tillatt inn i OECD. Støre bør kreve at Israel slipper fri Mordechai Vanunu før Norge kan gi sin støtte til Israels medlemskap. Man samler nå signaturer som vil bli levert før OECD rådsmøtet den 11. mai 2010 og deretter enda flere signaturer før ministermøtet den 28-29. mai. Man kan  signere underskriftskampanjen her og sende den videre her.

USA

https://i1.wp.com/z.about.com/d/politicalhumor/1/0/I/S/iraq_warprofiteers.jpg

http://paulflynnmp.typepad.com/.a/6a00d8346d963f69e201116837feba970c-800wi

https://i2.wp.com/www.rocklandaction.org/Images/IVAW.jpg

Tyrkia – Armenia

https://i0.wp.com/www.thecuttingedgenews.com/uploads/cmimg_12906.jpg

https://i1.wp.com/www.wikiweblog.com/wp-content/gallery/pics/armenian%20genocide%20denial%202.jpg

ANTI-TYRKISKE  STEMNINGER: Armenere vokser opp til å frykte naboen i vest. Dette er en  anti-tyrkisk propagandaplakat i Armenias hovedstad Jerevan. Foto: ASTRID  MELAND

https://i1.wp.com/z.about.com/d/middleeast/1/0/c/6/-/-/0422-armenian-genocide.jpg

Man kan spørre seg hvor vidt andre land i OECD tilfredsstiller internasjonale menneskerettighetsstandarder. I tillegg til at Storbritannia og USA, som er det land i verden som antagelig, via hitmen og sjakaler, samt diplomaisk-, økonomisk- og militær krigføring, har arbeidet hardest for å stanse demokratisering og utvikling i verden i de siste 50 årene er med, så kan det nevnes at også Tyrkia er medlem.

Den tyrkiske stat har helt fra begynnelsen benektet folkemordet på armenerne. Ifølge folkemordsforskeren Roger W. Smith, ble det armenske folkemordet fordømt av det internasjonale samfunn i 1915 som en forbrytelse mot menneskeheten. I ettertid har det i stor grad blitt forbigått i stillhet, mye fordi den tyrkiske benektelsen har vært relativt effektiv både politisk og psykologisk. Smith skriver at tyrkiske myndigheter har møtt beskyldningene om folkemord med en blanding av benektelse og rettferdiggjøring. Taktikken har imidlertid variert over tid.

Rett etter nederlaget i første verdenskrig klandret man delvis de tyrkiske nasjonalistene. Fra 20-tallet til midt på 60-tallet ble det gjort forsøk på å tie spørsmålet i senk gjennom diplomati og politisk press. Etter femtiårsmarkeringen av folkemordet verden over, ble det gjort en stor innsats for å påvirke journalister og politikere ved å fortelle den tyrkiske versjonen av historien, og man forsøkte å få revidert utenlandske historiebøker hvor folkemordet var nevnt. En del tyrkiske forskere har også deltatt aktivt i denne prosessen gjennom publikasjoner som støtter opp under den tyrkiske versjonen. Mer nylig har tyrkiske myndigheter gjort alt de kan for å forhindre at temaet tas opp i ulike organisasjoner, i media og på konferanser.

Både tapstall og skyldspørsmål har blitt snudd på hodet, slik at tyrkerne fremstår som de virkelige ofrene. Tyrkiske myndigheter har publisert ren fornektelseslittaratur, skrevet av historikere uten faglig integritet. Ingen annen nasjon har i moderne tid lagt ned så mye arbeid i en cover-up kampanje for å forkludre og tildekke fortidige overgrep.

Tyrkia nekter fortsatt for at et folkemord fant sted. Dette på tross av at hele 75 % av den armenske befolkningen ble drept, samt at lignende terror fant sted mot arameere, assyrere og grekere. Det er strengt ulovelig å snakke, for ikke å si skrive om, folkemordet i dagens Tyrkia. Drapet på journalisten og redaktøren Hrant Dink i 2008 fortalte mye om Tyrkias vern om ytringsfriheten og landets toleranse overfor minoriteter. Nå sitter Arat Dink, sønnen til Hrant Dink, som er en av mange forfattere og journalister som ha blitt trukket for retten etter å ha omtalt utryddelsen av armenerne i Tyrkia, i fengsel for å ha trykket Dinks argumenter for å beskrive det som inntraff som folkemord.

Spørsmålet tyrkerne ikke våger å stille seg selv fullt ut er hvordan det osmanske riket ble omdannet fra et multireligiøst imperium til en nærmest monoreligiøs, men sekulær stat, hvor muslimene utgjør 99 % av befolkningen. Dette ikke minst på grunn av at en innrømmelse også vil innebære erstatningskrav, både i materielle verdier og land, fra den armenske diasporaen.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, for øvrig samme tall som året Armenia ble kristent, som sier at det er forbudt å kritisere tyrkiskheten og den tyrkiske stat og som forbyr å fornærme tyrkiskheten mot intellektuelle, som antyder at hendelsene kan kalles for et folkemord.

Tyrkia må raskest mulig gjøre et opprør med sin fortid. Både for armenernes, kurdernes og tyrkernes eget beste. Det vil være til stor hjelp når det kommer til å skape et åpent og demokratisk samfunn. Paragraf 301, må bort. Ytringsfriheten må bli en realitet. Kristne minoriteter, samt kurdere, har blitt og blir mishandlet i Tyrkia og landet har en svært dårlig menneskerettighetspraksis.Minoriteter må få ha de samme rettighetene som den tyrkiske majoriteten.

Tyrkia og Aserbajdsjan har åpent ødelagt samtlige armenske minnesmerker, være seg korsstein, kirker og byer. Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødelegger armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden. Folkemordet på den armenske kultur, slik som ved Julfa, hvor de siste korsseinene ble fjernet i 2005, som ennå er tilbake må stanses øyeblikkelig og dokumentasjon må komme på bordet.

I følge Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) er planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet. Det er et kulturelt folkemord.

Både Asarbaijan og Tyrkia må stanse hetsingen av Armenia og armenere. Tyrkia bør åpne sine grenser til Armenia umiddelbart og Asarbaijan bør la folket i Nagorno Karabakh, som historisk sett tilhører Armenia, få gjøre som de vil. Nachevan bør umiddelbart bli gitt tilbake til Armenia. Det samme gjelder blant annet Kars, som i dag er underlagt Tyrkia.

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. Hvert år den 24. april blir minnesmerket for folkemordet i Yerevan besøkt av hundretusener av mennesker som legger blomster rundt en evigvarende flamme som symboliserer armenernes gjenoppståelse.

Det å anerkjenne folkemordet mot armenerne handler om å rette på de grusomheter som har blitt og som blir gjort. Den armenske diaspora er dobbel så stor som den palestinske. Armenia har blitt frarøvet land og enorme midler. Dette krever kompensasjon. Dette er helt essensielt hvis den armenske kultur skal overleve på lenger sikt.

Det å informere om folkemordet mot armenerne trekker ikke bort oppmerksomheten fra andre aktuelle folkemord. Vi har nok av ressurser. Oppmerksomheten rundt folkemordet vil snarere føre tilmer oppmerksomhet rundt folkemord generelt sett ettersom man da har mer fokus på fenomenet i seg selv. Det å unndra seg å anerkjenne folkemord vil gjøre det mulig for kriminelle diktaturer å gjennomføre det på egen befolkning.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten. Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den politikken USA sammen med sine allierte nå fører i sitt»store spill» om makten i Sentral- og Sørvest Asia.

Utenrikskomiteen i Representantenes hus i USA har nå for tredje gang besluttet å vedta en resolusjon som kaller drapet på 1.5 millioner i årene omkring 1915 for folkemord, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet.

Frem til i dag har 22 land adoptert formelle resolusjoner som har anerkjent folkemordet, mens USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir. Tyrkia er en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kommer til den pågående krigen mot Irak og en potensiell krig mot Iran. Hele 70 prosent av forsyningene til Irak har blitt fraktet via Tyrkia, og det samme gjelder en tredel av drivstoffet som amerikanske styrker i Irak bruker.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet. Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. En statssekretær i UD gir den uttalelsen som er politisk avveid og avklart gjennom UD, og trolig har utenriksminister Jonas Gahr Støre klarert det i forkant.

Spørsmålet er om våre politikere er redd for å miste sin diplomatiske stemme i Tyrkia, at NATO skal bli splittet, om det er for å imøtekomme tyrkernes ønske om EU-deltagelse i unionen eller om det er forretningsforbindelsene de frykter. Det er liten tvil om at Norge også bør kunne anerkjenne folkemordet som fant sted.

I 2005 ble en historikerkonferanse i Istanbul om det armenske spørsmål avlyst etter trusler, blant annet fra Tyrkias justisminister Cemil Cicek, som kalte konferansen for landssvik. «Konferansen er en dolk i ryggen på det tyrkiske folk», uttalte han, noe som av franske medier ble omtalt som en usedvanlig dårlig EU-søknad.

Flere internasjonale organisasjoner, blant annet Europaparlamentet og Europarådet, anerkjenner at det var snakk om folkemord. Land som Russland, Tyskland, Frankrike og Canada har også kommet med liknende resolusjoner som den Sverige kom med. Frankrike har til og med gjort det straffbart å benekte at det er snakk om folkemord, slik det i flere land er straffbart å benekte Holocaust.

Tyrkia forblir likevel fullstendig uvillige til å diskutere folkemordspørsmålet. Tyrkiske myndigheter reagerer voldsomt mot ethvert land som anerkjenner drapene på armenerne som folkemord.

Fornektelsen kan forklares på flere måter: Mangel på åpenhet og systemkritikk og en forlengelse av et konspirativt militært orientert verdenssyn. Videre at Tyrkia av geopolitiske årsaker aldri ble tvunget til et oppgjør med fortiden. I tillegg ble Atatürks moderne stat delvis bygget opp på ruinene av de tapte armenske og greske sivilisasjonene.

Det er en sørgelig kjensgjerning at hverken FN, USA eller de fleste europeiske nasjoner aksepterer det som skjedde med armenerne som et folkemord. Tyrkia skal ikke tråkkes på tærne i denne saken. I en klassisk manøver av «realpolitikk» sikrer vesten seg at Tyrkia forblir NATO-medlem og bekjemper islamsk fundamentalisme. Dette er en vesentlig årsak til at Tyrkia-lobbyismen vinner frem også i Norge.

Dersom Tyrkia kan presses til innrømmelser, ville det være til vinning for alle parter: Tyrkerne kunne i så fall komme ut av et nasjonalt traume. Tyrkia ville bøte på et sivilisatorisk problem og et demokratisk underskudd gjennom alt hva det armenske folkemordet og kurderspørsmålet har ført med seg. Deretter ville Vesten få en alliert hvis åpenhet de kan stole på. Sist men ikke minst ville armenerne få den aksept verdenssamfunnet har nektet dem i 90 år.

Som man ser så er det slett ikke Israel som bryter med det vi anser som internasjonale menneskerettighetsstandarder. Og ikke blir det bedre av at  Israel sammen med USA og Tyrkia utgjør et trekløver der de alle tre har nære dipolomatiske, økonomiske og militære forbindelser med hverandre. Vi må presse på for at Israel innfører menneskerettigheter og demokrati, samtidig som vi må gå de landene som allerede er med i OECD nærmere i sømmene og kreve det samme av dem. Tyrkia har vanskeligheter med å bli EU medlem, og med god grunn.

Både OECD og EU er store multinasjonale organisasjoner som er bygget på nåværende statssystem. Et system hvor hvert land kjemper for å fremme sine egne interesser. Det vi trenger er humanitære, nøytrale og føderale organisasjoner som arbeider for felles beste. Integrerte nasjoner og folk som ikke står i konkurranse med hverandre, men som forsøker å løse de globale utfordringene vi står overfor, slik som kapitalismens konsekvenser: Økonomisk urettferdighet og klimaendringer, på best mulig måte for alle parter.

CIA report: Israel will fall in 20 years

Tyrkia lever på en løgn

Posted in Armenia, Israel/Palestina | Leave a Comment »

Obama benekter folkemordet mot armenerne

Posted by Fredsvenn den april 18, 2010

Ved siden av holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig ble begrepet folkemord skapt av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin for å beskrive folkemordet på armenerne, som innen akademiske sirkler blir ansett for å være et av de første moderne folkemord ut fra den systematiske, organiserte måten hvor på drapene ble utført. Det er det nest meste studerte folkemordet etter holocaust.

Flere internasjonale organisasjoner slik som:

  • EU parlamentet
  • Europarådet
  • International Center for Transitional Justic
  • International Association of Genocide Scholars
  • World Council of Churches
  • Human Rights Association (Tyrkia)
  • European Alliance of YMCAs
  • Permanent Peoples’ Tribunal
  • Mercosur

Flere land slik som:

Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Kypros, Iran, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Tyskland, Ukraina, Uruguay, Vatikanet, Venezuela og Østerrike.

I 2007 lagde Elie Wiesel Foundation for Humanity et brev signert av 53 nobelprisvinnere som anerkjente Genocide Scholars konklusjon om at det utgjorde et folkemord.

Mens Storbritannia har nektet å anerkjenne folkemordet har Skottland, Wales og Nord Irland anderkjent det og i USA har hele 44 av 50 stater anerkjent folkemordet. I 2006 utstedte det franske parlament at man vile lage en lov som aktet å straffe en hver person som benektet folkemordet med opp til 5års fengsel og en bot på 45,000 euro. På tross av tyrkiske protester antok den franske nasjonforsamlingen en lov som gjorde det til en forbrytelse å benekte folkemordet.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen, hvor resolusjoner vedrørende anerkjennelse av folkemordet og Tyrkias ansvar har blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte “orientalister” som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne. Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, trakk på slutten av 2000 en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”Benekterne av Holocaust har et formål: Å forlenge nazismen og å vende tilbake til Nazi lovgivning. Ingen vil ha Ungtyrkerne tilbake og ingen vil gjeninnføre osmansk lov. Hva er det armenerne vil? Armenerne vil dra fordel av begge verdenene. På den ene siden taler de med stolthet om deres kamp mot den osmansk despotisme, mens de på den andre vil sammenligne deres tragedie med holocaustet mot jødene. Dette aksepterer jeg ikke. Jeg sier ikke at armenerne ikke led forferdelig, men jeg finner nok grunn for meg til å stanse deres forsøk på å bruke massakren til å forringe verdien av Holocaust og istedet forholde seg til det som en etnisk disputt.”

Den 19. januar 2008 erklærte den daværende amerikanske senatoren, nåværende president Barack Obama, at «To år siden kritiserte jeg statssekretæren for å ha sparket USAs ambassadør til Armenia, John Evans, etter at han med rette brukte begrepet «folkemord» for å beskrive Tyrkias slakt av tusener av armenere fra og med 1915. Jeg delte med statssekretær Rice min sterke overbevisning om at folkemordet på armenerne ikke er en påstand, en personlig mening eller et synspunkt, men heller et godt dokumentert fakta støttet av en overhvelmende mengde historiske bevis. Faktaene er unektelige. En offisiell politikk som ber diplomater om å fordreie historiske faktaene er en uholdbar politikk. Som senator vil jeg på det sterkeste støtte en utstedelse av en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne, og som president vil jeg anerkjenne folkemordet på armenerne.»

Den 24. april 2009 erklærte Obama «Jeg har kontinuerlig erklært mitt syn om det som foregikk i 1915, og mitt synspunkt vedrørende dette historiske faktum har ikke endret seg. Mitt mål forblir oppnåelsen av en utførlig, åpenhjertig og rettferdig anerkjennelse av faktaene.»

Utenrikskomiten i Representantenes hus i USA besluttet har nå for tredje gang i mars 2010, etter i det siste minuttet først å ha blitt advart av Obama administrasjonen om at det ville komme til å fiendtliggjøre Tyrkia, som er en av USAs nøkkelallierte, å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet. Et positivt vedtak ville ha tillatt resolusjonen å bli overveid av hele Kongressen.

Utenrikskomiteleder Howard Berman sa at Tyrkia er en «en lojal alliert av USA i en urolig region», men, som han sa «Ingenting rettferdiggjør det at Tyrkia fornekter realitetene rundt folkemordet mot armenerne.» Både demokratiske og republikanske lovgivere sa resolusjonen ville vise USAs lederskap vedrørende menneskerettigheter. Republikaner Dan Burton (R-Ind.), som stemte mot resolusjonen, sa han hadde sympati for de armenske ofrene, «Men vi er i det 21. århundrede. Vi har soldater i fielten. Vi risikerer å miste en operasjonsbase i Tyrkia.»

Utenriksminister Hillary Clinton, som hadde oppfordret Utenrikskomiteen om ikke å avholde stemmeangivningen ettersom dette ville fiendtliggjøre Tyrkia, erklærte deretter at «Obama administrasjonen på det sterkeste går imot resolusjonen som ble vedtatt og vil arbeide veldig hardt for å sikre at den ikke kommer til Kongressen.» Clinton anerkjente administrasjonens endring av synspunkt vedrørende denne saken og sa at forholdene har «endret seg på veldig betydelige måter.» Hennes beskjed ble understreket av sekretærassistent Phillip J. Crowley, som sa “lederskapet i Kongressen forstår vår posisjon og har tatt dette i betraktning da de har evaluert om noen videre handling vil bli utført.» Administrasjonen forsøkte med andre ord å stanse en resolusjon vedrørende folkemordet på tross av at dens kampanjelovnader om å erklære det.

En lignende skadekontroll ble gjort Bush administrasjonen, som forhindret den fra å nå parlamentet, i etterkant av at en folkemordsresolusjon trumfet igjennom i 2007. Amerikanske embedsfolk håpte også denne gangen at resolusjonen ennå en gang ville bli forhindret. Både Hillary Clinton, Barack Obama og den tyrkiske presidenten Abdullah Gül ba utenrikskomiteen om å droppe den annonserte avstemningen. Tyrkias utenriksminister truet med at forbindelsene til USA og Israel vil bli skadelidende om USA vedtok resolusjonen og i den offisielle tyrkiske uttalelsen het det seg at «resolusjonen anklager den tyrkiske nasjonen for en forbrytelse den ikke har begått.»

Men resolusjonen har bred støtte i representantenes hus hvor armenernes skjebne blir sammenlignet med jødenes lidelse under Holocaust. En ikke-bindende resolusjon, som ber Barack Obama om offentlig kalle det som foregikk for et folkemord og å sikre at amerikansk utenrikspolitikk reflekterer en forståelse av det, ble derfor vedtatt med 23 mot 22 stemmer.

Mens det forble uvisst hvilke skritt den tyrkiske regjeringen vil ta så vekket dens trusler og første reaksjon administrasjonens oppmerksomhet. Raskt etter at avstemningen var blitt holdt sa en tyrkisk regjeringsansatt at «kongressledere må forstå den dårlige innvirkningen enhver videregående handling ville ha på normaliseringen mellom Tyrkia og Armenia.» Saken er den at Tyrkia allerede på forhånd har skrinnlagt denne prossen, som kun blir brukt til å forlange innrømmelser fra Armenia og for å forsinke prosessen vedrørende anerkjennelse.

I 2007 ville kongressen i USA se om man skulle vedta en resolusjon, men bare timer før utenrikskomiteen skulle stemme over forslaget kom Bush-administrasjonen med en sterk oppfordring til å avvise forslaget. Med 27 mot 21 stemmer vedtok utenrikskomiteen resolusjonen, til tross for appeller fra president Bush, utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates om å la være.

«Moral må gå foran realpolitikk», sa den demokratiske kongressrepresentanten Adam Schiff som sto bak resolusjonen som vil stadfeste at massedrapene på armenere i 1915 var folkemord, mens Tyrkia så med ublide øyne på resolusjonen og truet med å straffe USA.

Ifølge Newsweek: «Anslaget passerte på tross av en lobbyinnsats fra den tyrkiske regjeringen, som leide en hær av K Street lobbyister for å bekjempe den. Gruppen inkluderte tidligere parlaments majoritetsleder Dick Gephardt, som da han var kongressmedlem hadde støttet folkemordsresolusjoner, men som skiftet side i mars da hans selskap signerte en kontrakt på 1.2 millioner dollar per år for å representere tyrkerne.»

Den armenske innsatsen ble styrket av kampanjebidrag: Annie Totah, leder av Armenian American Political Action Committee, fortalte Newsweek at hun hadde samlet in «hundretusener av dollar» for demokratiske kandidater og nylig blitt med i Hillary Clintons finanskomite. (Clinton var en av dem som støttet resolusjonen i Senatet.)

«Resolusjonen om folkemordet på armenerne er en test for det amerikanske demokrati. Den vil avdekke prioritiene til USA – gode forbindelser med Tyrkia eller den historske sannheten», sa det russiske statsdumamedlem, Konstantin Zatulin, på en nyhetskonferanse i Yerevan den 21. oktober 2007.

I etterkant av at Utenrikskomiten i Representantenes hus for tredje gang hadde besluttet å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet gikk Obama bort fra sin valgkampanjes lovnad om å arbeide for anerkjennelse av folkemordet og at de «utbredte dokumenterte faktaene» vil bli fult påminnet under hans tid som president.

Da Obama ble spurt om hans synspunkt hadde endret seg eller om han dempet dem i lys av den sårbare tyrkisk-armenske dialogen svarte han at han ikke er interesert i «vende disse forhandlingene den ene veien eller den andre ettersom de har nyttige diskusjoner. Jeg vil være så opmmuntrende som mulig rundt de forhandlingene, som beveger seg fremover og kan komme til å bære frukt veldig, veldig raskt. Hva jeg vil gjøre er å ikke fokusere på min mening akkurat nå, men heller fokusere på synspunktene til det tyrkiske og armenske folk. Hva jeg fortalte den tyrkiske presidenten er at jeg vil være så konstruktiv som mulig når det kommer til å bevege disse sakene raskt fremover. Jeg føler at de beveger seg raskt. Jeg vil, som USAs president, ikke foregripe noen mulige forordninger og annonseringer som kan bli gjort i nær fremtid.»

Som senatorer hadde både Obama, visepresident Biden og Clinton bedt det Hvite hus om å fordømme drapene på armenerne som folkemord, men administrasjonen behøver tyrkisk samarbeid på en reke punkter. Tyrkia har bidratt med soldater til koalisjonen i Afghanistan og tillatt bruken av en luftbase for å forsyne USAs styrker i Irak. Tyrkia har for tiden et roterende sete i Fns sikkerhetsråd og vil dermed også ha noe å si vedrørende sanksjoner mot sin nabo, Iran.

President Obama skuffet først armenerne i sin tale den 24. april 2009, da han ikke refererte til drapene som folkemord, men kun som en av de store grusomhetene i det 20. århundre, noe han heller ikke gjorde da han snakket til det tyrkiske parlament samme måned. I skarp kontrast brukte Obama ordet i sin kampanje. I sin 19. januar erklæring brukte han ordet hele 11 ganger. Den offisielle unnskyldningen er at det kan skade en viktig åpning mellom Armenia og Tyrkia, men det er ingenting som tyder på at den armenske regjeringen er bekymret om den potensielt negative konsekvens i deres bilaterale forhold over en resolusjon utstedt av et lovgivende organ i et tredje land. Det er langt mer sannsynlig at bekymringen gjelder at man ikke vil ødelegge samarbeidet med Tyrkia, som grenser til Iran, når det kommer til sanksjonene mot den islamske republikken.

Under oppløpet til folkemordsresolusjonen i 2007 lovet parlamentstaler Nancy Pelosi at hun ville tillate resolusjonen å bli stemt på. Med 226 støttespillere, noe som tilsvarer en overlegen majoritet, var det liten tvil om at den vile bli trumfet igjennom. Men som svar på Bush administrasjonens og republikanernes kongressledere om at det ville skade den “globale krigen mot teror,” brøt Pelosi med hennes lovnader og brukte hennes makt som taler til å forhindre en stemmeavgivelse av resolusjonen.

For mer info: Obama and the Denial of Genocide

Barack Obama sidesteps Armenian genocide row on trip to Turkey

Obama Declines to Call Armenian Deaths in World War I a ‘Genocide’

Over Turkish protests, House panel calls killing of Armenians ‘genocide’

Robert Fisk: Will Obama honour pledge on genocide of Armenians?

Obama against Armenian ‘genocide’ bill

Obama Breaks His Promise on the Armenian Genocide

House presses to stop Armenian genocide vote

ANCA Calls On Obama To Honor Armenian Genocide Recognition Pledge

Tekster:

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Folkemordet på armenerne

Bilder: Gå inn i din tid …

Dark forest in the mountains-#5

Dark forest in the mountains-#4

Dark forest in the mountains-#3

Dark forest in the mountains-#2

Posted in Armenia, Sørvest Asia/Kaukasus, USA | Merket med: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Posted by Fredsvenn den september 19, 2009

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender


YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

armenia getattachment

armenia turkey

armenian frienship flag

armenian genocide

chevronprotest-Medium

armenian

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

«The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.»

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

armenia Treaty_of_Sevres_President_Wilson_Armenian_Boundary

armenia-throughout-history-map-550

Bilde: MAP

nagorno-karabakh-01

Nagorno-Karabakh_Occupation_Map

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.


The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

urartu1bk0

Her

Posted in Armenia, Løsninger | Merket med: , , , , , , , | 1 Comment »

USA kort fortalt

Posted by Fredsvenn den september 3, 2009

USA – Bygget på folkemord (de røde), slaveri (de svarte) og plyndring av naturressurser (resten av verden) gjennom utplyndring (nyliberalisme) og krig (militærindustrielle kompleks).

Bilder: USAs historie kort fortalt

American Imperialism timeline – Part 2

Chalmers Johnson: The US Global Empire -1

Posted in Armenia, Militærindustrielle kompleks, USA | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Et spørsmål om etnisk stolthet?

Posted by Fredsvenn den august 20, 2009

AySel og Arash fremfører den azerbaijanske sangen til Eurovision 2009:

AySel--Arash-of-Azerbaija-001

Inga og Anush fremfører den armenske sangen til Eurovision 2009:

inga-anush

43 azerbaijanske musikkfan som stemte for den armenske sangen i dette årets Eurovision sangkonkurranse har blitt forhørt vedrørende deres ”etniske ære”. De azerbaijanske autoritetene har brakt inn flere musikk fans for å forhøre seg om deres patriotisme etter at de har stemt for Armenia og landets nasjonale sikkerhetsministerium har talt til de 43 individene som stemte på den armenske duoen Inga og Anush, som sang Jan Jan.

I følge Rovshan Nasirli i et intervju på Radio Free Europe sa de at det handlet om ”nasjonal sikkerhet.” ”De forsøkte å presse meg psykologisk, og sa ting som ”Du har ikke noen etnisk stolthet. Hvordan kan det ha seg at du stemte på Armenia?” En 22 år gammel sa at han stemte for den armenske låten på grunn av at den hørtes enda mer azerisk ut enn den azeriske egne sang. Always, som kom på tredjeplass, var en duett mellom den azeribaijanske AySel og den iransk/svenske Arash. ”Jeg stemte på Armenia for å protestere mot at Arash representerte Azerbaijan» sa Nasirli.

Det er med andre ord helt klart at relasjonene mellom Azerbaijan og Armenia er anspente på grunn av den pågående disputten over Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk, hvor landene utkjempet en krig på 1990-tallet. Den fjellrike regionen, for det meste bebodd av etniske armenere, var tidligere underlagt Azerbaijan. Dette på tross av at området historisk sett har vært en del av Armenia. Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.

Azerbaijan har, på tross av at Statoil er tungt inne i landet, en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.

De neokonservative i USA har vært imot anerkjennelsen av folkemordet på Armenia, og da ikke på grunn av mangel på fakta, men på grunn av strategiske overveielser. På tross av at Tyrkia, samt USA og Israel, og Norge, benekter at det pågikk et folkemord i 1915, så er det ingen seriøse forskere og historikere som er i tvil om hva som fant sted. Hele 1.5 millioner armenere døde. Og dette kom, som allerede nevnt, etter flere hundre år med lidelser, hvor både arabere, hunere, mongoler, tyrkere og kurdere har forfulgt dem. Utrolig at de har klart å overleve. Det gir håp. Men det at Azerbaijan sender snipere og gjør noe slikt som å forhøre folk som har stemt på Armenia under Eurovision sangkonkurransen gir lite håp om fred.

I stedet for å true og kreve fra Armenia bør både Azerbaijan og Tyrkia, for ikke å glemme kurderne, gå inn i seg selv og kanskje tenke på at det er på tide å gi tilbake territorier som de har frastjålet, samt betale erstatning for de lidelser det armenske folket har gått igjennom. Og Vesten, som har støttet Israel, bør også stå bak Armenia, i stedet for slik som nå hvor de sammen med  Azerbaijan og Tyrkia er med på å tyne og presse landet. Og Israel bør anerkjenne folkemordet mot armenerne i stedet for å bruke Armenia som en fotball som de kan true Tyrkia med når det passer seg, slik som da de truet Tyrkia med å anerkjenne folkemordet etter at Tyrkia hadde kritisert Israel for hva som fant sted under Gaza bombingen for noen måneder siden. Også USA har benyttet seg av Armenia saken, og da ikke aller minst i forbindelse med Tyrkias innsatsvilje når det kommer til Irak krigen. Hvis Tyrkia ville være samarbeidsvillig ville man til gjenegjeld ikke ta opp problematikken rundt folkemordet.

Men det er ikke kun den neokonservative Bush administrasjonen som har valgt å ignorere anerkjennelsen av folkemordet. Også Obama, som mange forventet skulle gjøre det allerede den 24. april, den såkalte minnesdagen for folkemordet, har fulgt denne politikken. Dette som en enorm kontrast til deres støtte til Israel, som har krevd enorme summer penger på grunn av overgrepene og holocaustet som fant sted under Andre verdenskrig. Hadde Vesten virkelig ment noe med det så hadde de ikke forskjellsbehandlet disse to sakene slik som de gjør.

Folk og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har en helt annen regjering enn den som var der under den gjeldende perioden, at landet siden 1970-tallet har vært ofre for voldsom urettferdighet, at det vil bli det allerede utmagrede og herjede irakiske sivilsamfunn som må betale prisen og at det er et stort spørsmål hva som førte til at jødene reiste fra Irak.

Nei, det man nå bør gjøre er å støtte opp om armerne ved å kreve at de får tilbake sitt land og sin frihet.

Annie’s Letters.blogspot.com:

Turkey and Israel, unusual allies

Dink had been prosecuted for his views on the massacres of Armenians by Ottoman Turks in 1915, which he called genocide… He was given a suspended six-month jail sentence, under «Article 301», last year for «insulting Turkishness». [rest of article]

In the Western World, and now promulgated by the UN, it is a crime to deny the existence of the Nazi holocaust, particularly when it comes to the question of Jews killed under Hitler. Yet in Turkey, the strongest Israeli ally in the Middle East, partners in economic and military development, the Turkish government policy is to deny and bury the Turkish genocide of 2 million Armenians between 1915-1923.

Does every American learn about the Armenian Holocaust like they do about the Nazi holocaust? Most will not have even heard of Armenia, let alone the massacre of 2 million men women and children with photographs that are indistinguishable from the crimes committed during the Third Reich.

You would think that Israel with its Holocaust Industry of all nations would distance itself from a country who has not only DENIED ITS ROLE IN THE ARMENIAN GENOCIDE, but MADE IT A CRIME TO MENTION THE ARMENIAN GENOCIDE France tried to make a law of denying the Armenian Holocaust… strangely Dink fought against that law…

NKR Office in Washington, DC

Government of Nagorno Karabakh Republic

News – NKR

Political Resources on the Net – Nagorno-Karabakh

Nagorno Karabakh: History

Nagorno-Karabakh War – Armeniapedia.org

Symbolet for Artsakh:

nagorno-karabakh-republic-gerb

Statue i Artsakh:

Mamik_babik-dcp6380

Historisk Armenia:

arsakh-karabakh

wilsonturkey-armenia

Folkemordet:

wilsonthey_shall_not

wilsonArmenian-Genocide-final

wilsongenocide_map

wilson_44596707_armenia_afp466

wilsonarmenian_genocide3

President Wilsons Armenia (Int. godkjente):

wilson-Miatsyalhayasdan2english

I etterkant av 1. verdenskrig:

wilsonTreatyOfSevres_(corrected)

Ataturks invasjon etter at Vesten hadde trukket seg ut:

wilsonarmenia-and-turkey2-sm

Artsakh:

nagorno275-nk-93autumn

map

Map-Azerbaijan

The Artsakh war cronology – HyeClub Forum

Karabagh – Glossari

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

Dagens Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den april 27, 2009

Armenia, vårt kjære Armenia – aldri kan du bli som før – men sammen kan vi skape noe nytt. Armenia, landet hvor Arken la til strand, Noas hjemland og Edens hage, kan ikke få tilbake de territorier som gjennom barbarisk drap, plyndring og ødeleggelse har blitt det fratatt. Det vi trenger er å kaste ut amerikanerne og andre inntrengere, avsette våre despoter og diktatorer, samt å samle regionens nasjoner i et føderalt system som fungerer som en samorganiserende organisme. Armenere må få bo i Jerusalem og i alle andre land i regionen i fredelige og ordnede forhold. Og det samme bør gjelde for samtlige folk i regionen – også kjent som sivilisasjonens vugge. Sammen er vi sterke. Fred, demokrati og menneskerettigheter er derfor nødvendig. Folkemordet de pontiske grekere, assyrere og armenere må anerkjennes, Israels vold mot sine naboer og det pågående folkemordet mot Iraks minoriteter må opphøre umiddelbart!

Lar vi denne vold og maktbruk fortsette vil den snart også rette seg mot Armenia. De kurdiske militser som nå ekspanderer det kurdiske territoriet blir støttet av Vesten, der i blant av USA og Israel, i deres grusomme og barbariske kamp for makt og kontroll over regionen. Under vil dere se en tekst om hva som har skjedd med irakisk kunst og kultur. Husk at dette er etter at Saddam har sittet med makten og gått til krig mot Iran i 8 år, som Vestens mann, deretter Golfkrig, sanksjoner og enda en krig. Land har blitt pulverisert og kulturen ødelagt. Millioner av mennesker har blitt drept og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt.

Armenerne, befolkningen i Urartu, Mitani og Kura Araxes, for ikke å glemme bystaten Urkesh, de protoarmenske hurri-uratuerne, ga liv til samtlige sivilisasjoner, der i blant sumererne og deres etterkommere. Går vi langt tilbake er vi alle brødre og søstre. Dette er våre folk, uansett om de snakker semittisk eller indoeuropeisk, for ikke å glemme kaukasisk. Det bilingvistiske armenske språk består ikke aller minst av protoarmenere og frygere, som fylte Europa med ledere og som ikke minst var med på å skape den greske sivilisasjon, som har betydd så mye for Europa. Vi blir nå nødt til å stå sammen med våre kjære i denne så tøffe tid. Men det først og fremst både er og blir Sørvest Asia som er vår region. Derfor – Lenge leve!!!

Kjære armenere i Norge. Det er en hard og kynisk tid vi lever i. Folk er deler av større spill som de ikke selv kan styre. Men dette er jo ikke noe nytt. Også armenerne både var og ennå er ofre for et slikt spill. Det er ikke for ingenting at sitatet «Hvem i dag husker vell armenerne, hvem vil i morgen huske jødene» (i kortversjon) ennå huskes og brukes i vår samlede kamp for å få folk til å anerkjenne den urett som ble utført mot vårt folk. Og, kan det nevnes, blir denne urett utført mot palestinerne, og da medregnet befolkningen i Gaza, for ikke å glemme de kristne og andre minoriteter i Irak, som rent faktisk har det enda verre enn palestinerne, men som har blitt glemt og unndratt oppmerksomhet fra den norske offentlighet som tenderer å se på kurderne som Sørvest Asias kulturelle arvinger og fremtidige håp. Historieløshet er visst en svakhetmennesker i mellom.

På engelsk:

What Turkey did to the Armenians in 1915 and indeed in the decades and centuries before that was an act of criminal racism. We were massacred because we were racially and religiously different than the Turks.

I don’t think it’s very realistic of us to expect the U.S. and even Norway to accept what happened as Genocide because they both have their own skeletons hidden in their closets. If the U.S. calls the Armenian Genocide for what it is then what will it call it’s own massacring of millions of Native Americans? If Norway calls the Armenian Genocide a «Folkemord» then what will it call it’s centuries of atrocities against the Native Sami people, not to mention the gypsies? This is a simple matter of when you live in a glass house, you don’t throw stones at your neighbor.

What we have to do as Armenians and citizens of this world is not just fight for the recognition of our Genocide but come together with others around the world who suffered a fate like ours and fight together for the recognition off all genocides and other cases of criminal racism that have happened on any scale around the world.

What we should fight for is justice worldwide so we can prevent further genocides from happening and maybe then, when we have a more peaceful world, where governments and countries are more accountable and transparent about their past, can we see the Armenian Genocide recognized worldwide.

Do not forget that as the Armenians were being killed in 1915, the Turks also killed Assyrians, Chaldeans and Greeks by the hundreds of thousands. Even today there are genocides being committed in Darfur and since the 2003 2nd gulf war in Iraq over a million Iraqis have lost their lives, can we not call that a Genocide? What about the Uprooting of the Palestinians from their lands and their forced exodus into other countries where they have been subjected to humiliation, degradation and annihilation of their rights and identity as a people and a country. The list is too long and painful and unless we do something soon the risk of seeing such acts of racism and will surely happen again, even to our own people.

kingdom-060509_cdavidson_cpd_tipd_armenia_022

kingdom-armenia_thumbnail2

kingdom-mount_ararat

kingdom-armenia_000

kingdomarmenia-crop-copy

kingdom-of-urartu-map

kingdom-armenia_4th_century

Armensk sivilisasjon

Armenia – I stormaktenes hender

Armenia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Urkesh an Overview

Outer Fertile Crescent lores

Det armenske spørsmål

Orphan Pamuk – Armenia

ADL og folkemord

Stephen Hawking – Israel

Jimmy Carter – Israel

Armenernes plass i verden

In Sumerian mythology, a me (Sumerian, conventionally pronounced [mɛ]) or ñe [ŋɛ] or parşu (Akkadian, [parsˁu]) is one of the decrees of the gods foundational to those social institutions, religious practices, technologies, behaviors, mores, and human conditions that make civilization, as the Sumerians understood it, possible. They are fundamental to the Sumerian understanding of the relationship between humanity and the gods.

According to Sumerian mythology, Enki also assisted humanity to survive the Deluge designed to kill them. In the Legend of Atrahasis, Enlil, the king of the gods, sets out to eliminate humanity, the noise of whose mating is offensive to his ears. He successively sends drought, famine and plague to eliminate humanity, but Enki thwarts his half-brother’s plans by teaching Atrahasis about irrigation, granaries and medicine. Humans again proliferate a fourth time. Enraged, Enlil convenes a Council of Deities and gets them to promise not to tell humankind that he plans their total annihilation. Enki does not tell Atrahasis, but instead tells the walls of Atrahasis’ (a.k.a. Utnapishtim or Ziusudra) reed hut of Enlil’s plan, thus covertly rescuing Atrahasis by either instructing him to build some kind of a boat for his family, or by bringing him into the heavens in a magic boat. After the seven day Deluge, the flood hero frees a swallow, a raven and a dove in an effort to find if the flood waters have receded. On the boat landing, a sacrifice is organized to the gods. Enlil is angry his will has been thwarted yet again, and Enki is named as the culprit. As the god of what we would call ecology, Enki explains that Enlil is unfair to punish the guiltless Atrahasis for the sins of his fellows, and secures a promise that the gods will not eliminate humankind if they practice birth control and live within the means of the natural world. The threat is made, however, that if humans do not honor their side of the covenant the gods will be free to wreak havoc once again. This is apparently the oldest surviving Middle Eastern Deluge myths.

Armensk kulturhistorie og duduk

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Fra konflikt til forsoning

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Ingen pokal å hente

Some of our story

Armenernes plass i verden

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Ødeleggelse av den irakiske sivilisasjon

Verdensorganisasjonen for kultur og forskning, UNESCO, som fryktet at en krig i Irak ville ødelegge uerstattelige kulturminner fra et av verdens mest interessante historiske områder ba før invasjonen både USA og Irak om å ta hensyn til kulturminnene i Irak ved en eventuell krig. Ur, som eksisterte 4000 år f.vt., og sies å være verdens første by, og andre historiske byer som Babylon og Nineveh, ligger alle i dagens Irak, som ofte kalles sivilisasjonens vugge.

Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1899 og 1907, Geneve konvensjonen fra 1949 og dets to protokoller, samt Haag konvensjonen fra 1954 om bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig, samt denne konvensjonens to tilleggsprotokoller. og som

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter.

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Lederen av American Academic Research Institute (AAI) i Irak, professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som før, under og etter krigen i Irak i 2003 gjorde de amerikanske lederne oppmerksom på at Irak er et skattekammer for arkeologer og rommer sporene fra menneskehetens tidligste sivilisasjoner ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en gruppe som på flere møter med Pentagon la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

”Først skrev jeg til utenriksministeriet i oktober 2002 – nesten et halvt år før krigen – og advarte dem om faren for plyndringer av nasjonalmuseet og de arkeologiske utgravningene. Så, da det for alvor begynte å trekke opp til krig, reiste jeg til Pentagon og ga dem en liste over 150 viktige utgravninger og mer enn 100 bygninger så de ikke skulle bli truffet ved en fejl.” Da de amerikanske troppene i begynnelsen av april 2003 nærmet seg Bagdad skrev han igjen til militæret og minnet dem om at de skulle passe på skattene, og da byen falt, og Gibson stadig ikke hørte noe fra militæret, skrev han den 9. april til journalister i byen og ba dem sjekke situasjonen omkring museet. Men da var det for sent.

Plyndringen av det irakiske nasjonalmuseum og dets enestående samling av islamske og preislamske skatter begynte dagen etter. Ingen vet hvor mye som ble tatt, men den offisielle opptelling er omkring 15.000 gjenstander og hertil kommer omfattende ødeleggelser av mange av de resterende gjenstandene. Alt dette i følge Gibson mens amerikanske tropper satt 50 meter borteog bevoktet et veikryss.

I følge Gibson, som mener det som skjedde i Bagdad ”var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier”, har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

Men plyndringen av museet og daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds ufølsomme bemerkning om at ”stuff happens” rystet mange. Men som Oriental Institute Museum på University of Chicago, hvor McGuire Gibson også er professor, viste på en utstilling med tittelen Catastrophe! The Looting and Destruction of Iraq’s Past så var plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad kun toppen av isberget når det gjelder ødeleggelsen av Iraks rike kulturskatter. Langt verre var plyndringen av de tusenvis av arkeologiske utgravninger rundt om i Irak.

I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon i Mesopotamia, som lå mellom elvene Tigris og Eufrat i det nåværende Irak, midt i den såkalte sivilisasjonens vugge, som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt.

Gibson uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken at ”Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto.”

I følge professor Gil J. Stein, som er leder av det orientalske instituttet, forsøker disse forskerne å ”vekke verden og gjøre det klart at det som skjer ikke er noe mindre enn ødeleggelsen av våres felles røtter. Irak er ikke bare et hvilket som helst land. Det er her selve den menneskelige sivilisasjon oppsto. Det er her vi har de første byer. Det er her ideen om en time på 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto. Selve hjulet ble oppfunnet i Irak.” Arkeologer har pekt på at irakiske skatter er verdens mest verdifulle.

I følge Stein har alle hørt om plyndringen av museet, ”men de fleste aner ikke noe om plyndringen av de arkeologiske stedene selv om den er langt mer katastrofal. Når det gjelder museet var det selvfølgelig tragisk hva som forsvant, men vi vet jo hva det dreide seg om. Det er fotografier og tegninger og opptegnelser av det. Så vi mistede gjenstandene, men bevarte dataene. Men med plyndringen av utgravningene er det omvendt. Det kan være at de gjenstander de finner og selger dukker opp senere, men selv så er de nesten verdiløse ettersom vi ikke vet hvor og hvordan de ble funnet. Og uten kontekst er det bare en kjønnsmessig ting, som ikke hjelper oss med å forstå fortiden.”

Man trenger ikke å vite mye om fortidsminner for å fatte hvor galt det står til i Irak. Plansje etter plansje på utstillingen viste bilder av utgravningene før krigen og i dag, og visste man ikke at det dreide seg om samme område så ville man ikke ane det. Etter plyndringene, som primært ble foretatt av lokale irakere som desperat forsøkte å tjene noen få dollar, minner områdene om en krigssone etter et heftig bombardement; fullkommen øde, med hundrevis av kratere hvor det har blitt gravd etter arkeologiske skatter. Eller som det ble skrevet i katalogen om de gamle sumeriske byer: ”De blir totalt ødelagt, forvandlet til månelandskaper. De destruerer templene, palassene og husene i disse byene langt mer effektivt enn noen erobrer noensinne kunne ha gjort.”

Ingen kjenner det fulle omfang av plyndringene, men ved å sammenligne satellittbilder fra før og nå anslår arkeologen Elizabeth Stone fra Stony Brook University i sin artikkel i katalogen i forbindelse med utstillingen at omfanget av de nye plyndringene er ”mange ganger større enn alle arkeologiske utgravninger som noensinne har blitt foretatt i det sørlige Irak – og må ha inkludert hundretusener av leirtavler, mynter, segl, statuer, terrakotta, bronse og andre gjenstander.”

Ifølge The Independent er det sannsynligvis tale om en velorganisert bande som systematisk har sendt de irakiske skattene ut av landet. I en operasjon ledet av irakiske og britiske sikkerhetsstyrker lyktes det ifølge The Independents korrespondent i Basra, Kim Sengupta, å få fatt i omkring 230 gjenstander. En organisert bande bak plyndringene var på vei til å smugle de verdifulle tingene ut av landet for å selge dem til private samlere i Sørvest Asia og Vesten, men i stedet fikk sikkerhetsstyrkene fatt, ikke kun på antikvitetene, men også på syv medlemmer av banden.

En vurdering, som McGuire, som så plyndringene allerede da han fløy over noen av utgravningene i et helikopter i mai 2003, og var rystet over omfanget, er fullkommen enig i. I følge ham: ”Det veltet jo med dem – alene i Umma var det vel mer enn 200 mennesker; det var som å kikke ned på en maurtue.” Og selv om der ennå ikke har blitt tatt nye satellittfotografier i år så er han ikke i tvil om at plyndringene fortsetter. ”De vakter som vi har ansatt til å beskytte våres utgravning ved Nippur – den religiøse hovedstad i det gamle Mesopotamia – sier at det stadig blir plyndret overalt og det samme hører vi fra irakerne”, sier han.

På tross av omfanget er det imidlertid skrevet veldig lite om plyndringene i Irak, blant annet på grunn av de store sikkerhetsproblemene ved å reise uten for Bagdad for journalister. Ikke minst derfor håper Oriental Institute at deres utstilling vil sette mer fokus på problemet – og føre til at det blir satt en stopper for det. ”Det er en klisje, men det er virkelig hele verdens kulturelle arv som der er gjemt i Irak. Og den forsvinner for øynene på oss”, sier Stein, som fortsetter med å si at ”Og det verste er at den inntil nå har vært ekstremt velbevart.” For selv om Irak grunnleggende er et stort arkeologisk sted – ifølge McGuire er det mer enn 10.000 registrerte steder, men han anslår, at det virkelige tallet er langt over 100.000 – har skattene inntil de senere år vært stort sett uberørte.

Området har været krigsskueplass utallige gange i historien og landet har blitt invadert av alle fra perserkongen Kyrus den Store over Alexander den Store til mongolene på 1200-tallet, men på grunn av den avsides beliggenhet og mangelen på monumentale ruiner har de begravde skattene stort sett forblitt uberørte. Faktisk hadde Irak inntil den første Gulfkrigen en lang og stolt tradisjon for å beskytte sine kulturskatter. Fra 1936 til 1991 var det ifølge Geoff Emberling, som er direktør for museet på Oriental Institute, stort sett ingen plyndringer eller illegale utgravninger.

I følge Emberling er det mye man kan si om Saddam, ”men inntil sanksjonene og krigen la alt i grus gjorde Irak en fabelaktig innsats for å bevare sine skatter”, siger han. I en tale fra 1979 erklærte Saddam Hussein at ”antikviteter er det mest verdifulle i Irak.” Og selv om Saddam ifølge Emberling hadde sine skumle politiske formål og forsøkte å bruke de oldgamle konger Hammurabi og Nebukadnesar til å rettferdiggjøre sine kriger så hadde Irak under hans regime en av Sørvest Asias best fungerende arkeologiske strukturer. Plyndring var stort sett ukjent – og ble straffet med døden. Først etter at den første Golfkrigen og de internasjonale sanksjonene la den irakiske økonomien i ruiner begynte plyndringene.

I katalogen til utstillingen kaller John M. Russel fra Massachusetts det en av historiens største ironier at samtidig med at ”Irak var underlagt det strengeste sanksjonsregime noensinne, ble titusener av irakiske antikviteter solgt helt åpent på det amerikanske marked. Plyndringene fant især sted i den sydlige del av landet hvor det internasjonale samfunn forbød Irak å patruljere i luftrommet, men i takt med at Irak fikk flere penger i forbindelse med olje for matavtalene på slutten av 1990-tallet fikk myndighetene atter midler til å hyre vakter og gjenoppta utgravningene. Men det var en kort respitt. ”Den dag krigen begynte i 2003 forsvant vaktene og plyndringene begynte for alvor”, sier McGuire. ”Samme dag. Og fra den tid har det foregått.”

Geoff Emberling har flere ganger blitt invitert til å holde foredrag for tropper som var på vei til Irak for å forklare dem hva de kan gjøre for å hjelpe til med å bevare landets fortidsminner. I følge ham er det lett å demonisere militæret, men det er mer komplisert. De vil gjerne gjøre det riktige, men har bare ikke vært gode til det”, siger han, og fortsetter med å hevde at ”Selv plyndringen av nasjonalmuseet skyldtes mer mangel på koordinasjon enn ond vilje.” En av plansjene i Oriental Institutes utstilling henviser til Gilgamesh, det store babylonske helteepos, som ble gjenoppdaget på 1800-tallet ved utgravninger i Irak. I det oldgamle dikt hylles Gilgamesh som en av ”de store konger” blant annet fordi han er vokter over de gamle byer og monumenter, som skal vedlikeholdes og bevares.” Folkene bag utstillingen er høflige nok til ikke at utpensle budskapet ytterligere, men McGuire kan ikke dy seg: ”Det kunne vi lære noe av”, sier han og ryster på hodet. ”Det er en skamplett.”

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.

Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de 20 viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, som ofte har blitt kalt sivilisasjonens vugge.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.vt.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.

I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se ”rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt.” Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.

I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.

Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. ”Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA”, sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.

Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.

Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.

Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Irak – Folkemord

Irak – Kulturelt folkemord

Irakisk kultur

Posted in Armenia, Dagens kamp, Irak - Land og krig, Kamp nedenfra, Løsninger, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Ingen fred uten rettferd: Husk den 24. april

Posted by Fredsvenn den april 23, 2009

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

armenian-genocide-final

armenian-genocide-5

armenia0

armenian-genowi

armenian-genok

armenia-gen-0703

armenia-lake196

armenia_afp466

armenian-genocide_map

armenian_genocide3

armenian-geno

armenian-genocide

armenian-genocide-2007


Folkemordet

Den 24. april hvert år besøker titusener av armenere den evigvarende flammen som symboliserer armenernes gjenoppstandelse på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan for å markere folkemordet som fant sted på armenerne i 1915. En hendelse hvor hele 1.5 millioner armenere, som vil si 75 prosent av folket, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere ble drept. Hatpropaganda og overgrep kulminerte med et scenario av vold og terror. Holocaust.

Armenerne ble sendt til ulike fengsler rundt i landet, hvor av flere av dem var regelmessige massegraver, og svært mange mistet livet under transporten. Hele 75 prosent av den armenske befolkningen i det Ottomanske riket ble tatt av dage. Noen bruker ord som ”omplassering” om ”deportasjon”, andre ”landsforvisning” eller til og med ”etnisk rensing.”

Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. De ble angrepet, voldtatt og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater.

Anerkjennelse

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. I dag har mange land vedtatt formelle resolusjoner, mens Tyrkia, USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir.

Frankrike anerkjente folkemordet på armenerne i 1998 og vedtok i 2006, på tross av Jacques Chirac regjerings press for å få den stanset, en lov hvor det het seg at man anså det som ulovelig å benkete folkemordet.

”Minnet om ofrene har endelig blitt respektert. Æren til alle deres etterkommere og alle våre venner vil nå bli tatt i betraktning på en republikansk måte, med lover og verdier som styrer landet” sa Alexis Govciyan, leder for armenske organisasjoner i Frankrike etter at loven hadde blitt vedtatt.

Den franske loven var en blåkopi av den tidligere loven vedrørende det å benekte Nazi Holocaust, men mens det ikke ble stilt spørsmål vedrørende loven vedrørende loven om det jødiske holocaust, stiltes det spørsmål vedrørende folkemordet på armenerne. Loven førte blant annet til splid i det fransk-tyrkiske forholdet, da Tyrkia, som hevdet dette var et slag mot ytringsfriheten, blant annet truet med å sanksjonere Frankrike.

Man kunne tenkt seg hvor utenkelig det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under Andre verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem. Problemet er kun det at dette på mange måter er en dobbelt ugjerning der den første er selve folkemordet og den neste er fornektelsen av det.

Tyskland har erkjent sitt folkemord på jødene. Tyrkia greier ikke se sannheten i øynene om folkemordet på armenerne. Tyrkiske forfattere som skriver om massakrene i 1915 forfølges og fengsles, slik som sønnen til den drepte jornalisten Hrant Dink, kjent som forkjemper for den armenske sak, Arat Dink, som ga ut sine fars argumenter for hvorfor man kunne kalle det som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord. Saken skal forties. Og til det benytter de tyrkiske myndighetene paragraf 301, som erklærer at det er ulovelig å kritisere tyrkiskiskhet (tyrkifisering) og den tyrkiske stat.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

I den kjente boken De 40 dagene på Musa Dagh, som for øvrig er et fast inventar i et hvert armensk hjem og som omhandler folkemordet på armenerne står det å lese: “Armenierne går til grunne på sin geografi. Det er de svakeres lott, den forhatte minoritets lott!” “Ethvert menneske og enhver nasjon kommer en gang i den situasjon at de er de svakere. Derfor er det farlig å tolerere enhver utryddelsespresedens.”

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten.

Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den splitt og hersk politikken USA sammen med sine allierte har ført i Irak og som har ført til det pågående drapet på alle de ulike minoritetsgruppene, som på tross av at mediene unngår å nevne det, må bli ansett for å være folkemord. Den bipartisanske gruppen US Commission on International Religious Freedom har gått så langt som til å betegne Irak som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter.

Norge

I Norge forholder tingene seg annerledes. I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Hun mener, på linje med andre som fornekter hva som skjedde, at det er en tragedie. Enn videre mener hun at det fant sted for så lang tid siden at det, på tross av at det ennå er tabu å snakke om det i dagens Tyrkia, er lite hensiktsmessig å gå inn i det spørsmålet.

Dette er trist, ikke minst på grunn av de sterke båndene mellom Armenia og Norge personifisert gjennom karakterer som den store humanisten Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø, og skipsrederdatter Bodil Bjørn, som valgte å bruke hele sitt voksne liv i tjeneste for det armenske folk.

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian National Institute: the 1915 Armenian Genocide

Frequently Asked Questions about the Armenian Genocide

Nyheter om armenian genocide

Armenian Genocide – Armeniapedia.org

Armenian Genocide 1915 Recognition Struggle

Armenian Genocide, Armenian Massacres, Ottoman Empire, Government …

Armenian Genocide Forums – HyeClub Forum

FACT SHEET: ARMENIAN GENOCIDE

BBC NEWS | Europe | Q&A: Armenian genocide dispute

Denial of the Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian Genocide Resource Library for Teachers – Home Page

Introduction to Armenian Issue – FORSNET

HyeEtch – Armenian Genocide

Armenian Genocide

Armenia Genocide

theforgotten

Armenian Genocide Debate |

Armenian Genocide

Gendercide Watch: The Armenian Genocide

Revisiting the Armenian Genocide – Middle East Quarterly

Genocide Museum | The Armenian Genocide Museum-institute

Armenian Genocide News – Breaking World Armenian Genocide News …

Armenian Genocide Photos – Armeniapedia.org

Armenian Genocide – Little Armenia

TheForgotten.org

~ Armenian Genocide Resource Center

World Politics Review | The Armenian Genocide Resolution’s Real …

ZNet – Armenian Genocide

Armenian Genocide – Pictures and Information

Armenia and Karabakh, history, maps, images, multimedia and info.

New Statesman – Time to recognise the Armenian genocide

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Posted by Fredsvenn den april 16, 2009

Kurderne gjorde det både før og i 1915 – og de fortsetter med det …

Alle kurdere er ikke «lovløse», men det er ikke amerikanere eller israelere heller.

Og faktisk blir kurdiske militser trent opp av nettopp USA og Israel …

Men ninoritetene blir ikke kun angrepet av kurderne foruten av den arabiske majoritet. Det er som en nøtteknekker hvor minoritetene blir angrepet på alle sider på samme tid. Dette må stanses!

Her sender jeg diverse eget skrevet bakgrunnsmateriale, samt en felles erklæring fra Iraks minoriteter vedrørende kurdisk ekspansjonsplaner:

Iraq’s Minorities Issue Joint Statement on Kurdish Expansion Plans

Assyrian International News Agency

Recent media reports about the political situation in northern Iraq expose an escalating conflict between the KRG and the Iraqi government. Several Kurdish leaders have expressed themselves in the media, going as far as saying there will be a war between Arabs and Kurds if the government continues to assert its authority in areas bordering the Kurdish dominated region.

In their comments Kurdish leaders fail to reflect the true nature of the areas bordering the KRG. In many of these so called disputed areas there are very few Kurds to be found. In the Nineveh plain for example the percentage of Kurds is at best 5 percent. Still, Kurdish leaders insist these areas be annexed to the KRG. In fact, the stretch of land bordering the KRG is mostly dominated by Turkmens and minorities such as Yezidies, Assyrians, Shabaks and Kakais. Instead of acknowledging this fact Kurdish political groups have launched a fierce campaign to describe minorities like Yezidies and Shabaks as Kurds, while carrying out different programs in an attempt to Kurdify these minority populations. While oppressed in the past, Iraq’s Kurdish political parties have grown to become themselves the new oppressors in Iraq – seen from the perspective of minorities.

The Kurdish Peshmerga forces were successful in the help against Saddam Hussein as part of the Iraqi liberation movement, but today we note with sadness the transformation of the Peshmerga into a militia which is used to enforce Kurdish expansion plans in non-Kurdish settlements against the will of the inhabitants of these areas. The Peshmerga is today used to instil fear in minority communities in order to ensure compliance with KRG expansion scheme. Any referendum on the future of so called disputed areas carried out under Peshmerga presence will not be free and fair.

From being a centre of stability the KRG has turned itself into the major source of instability in Iraq today. While most of Iraq is becoming increasingly secure for all Iraqis, including vulnerable non Muslim communities such as Assyrians and Yezidies, the expansion plans of the KRG threatens to destabilize Iraq, its neighbouring countries and severely affect the vulnerable minorities who live in the areas claimed by Kurdish groups.

The undersigned organizations call on the KRG to refrain from all acts of violence and withdraw its forces from all areas outside the KRG. We also call on Kurdish leaders to respect the rights of minorities, to stop interfering in their internal issues and to stop describing Yezidies and Shabaks as Kurds.

We hope the UN and the EU will hear the calls of Iraqi minorities for justice and respect of their rights in Iraq.

April 4, 2009

The Assyria Council of Europe

For a Free and Independent Assyria

Assyrian people – Wikipedia

Assyria

– Iraqi Turkmen Human Rights Research Foundation

Iraqi Turkmen Journal

Iraqi Turkmen – Wikipedia

– Yezidi Human Rights Organization

YezidiTruth.org – A Humanitarian Organization – Yezidi Voices

Yeziditruth.org

Yazidi – Wikipedia

– Shabak Democratic Assembly

Save the Shabak Nation in Northern Iraq – Avert a Genocide Planned …

Iraq’s Shabaks Are Being Oppressed By Kurds

FILE-IRAQ-UNREST-RELIGION-YAZIDI

nirakmandeanbaptism-781631

nirakyazidi_symbol

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

BRUSSELS-The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion

In Kurdistan, together with the Kurdish people, live Assyrian-Syrians as well as Armenians.

Invasion, occupation and division of Kurdistan, has not only affected the Kurds but also the Assyrian-Syrians as well as the Armenian peoples. Imposed colonialist policies have set these people against the Kurdish people and against each other, have created clashes and forced deportations and exiles. In our country, by setting the peoples against each other, the bloodiest imposed period of colonialist policies is 1915 and the few years following that.

On April 24, 1915, the decision of mass genocide and annihilation of the Assyrian-Syrian and the Armenian peoples was taken by the Ottoman Empire.

The blueprints of and the logistics for this genocide being prepared ahead of time, they employed Hamidiye Alaylari from Kurdish tribes (Similar to the present day Village Guards system who kill our people) to commit history’s, until then unknown, Genocide. In this Genocide, millions of Armenians and Assyrian-Syrians were killed, and millions others were deported from their homes and land and scattered to the four corners of the world.

The Turkish State which practices policies of setting peoples and people of diverse opinions against each other, still pursues the same repulsive policies at the end of the 20th century. Similar to setting-up Alevis and Sunnis against each other, they set-up the Kurdish people against each other through their creation, the Village Guards, which consist of Kurdish Jahshs. Separately, through their diverse assaults to annihilate the Kurdish people, they are registering new pages in the annals of genocides.

The Turkish State regime, from history to our days, has worked against the peoples, as if a guilty party, and with her committed genocides has changed the demographics of Anatolia causing the demise of many cultures-civilizations. The same policies are being applied in Kurdistan today. I call upon the world public opinion to become aware of this Turkish State policies and vehemently oppose it.

Today is the 82nd anniversary of the genocide committed against the Assyrian-Syrian and Armenian peoples. Sharing the agony caused by this process, I find the Ottoman State and their collaborators the Hamidiye Alaylari, formed by some Kurdish tribes, responsible for this crime before history and I condemn them with abhorrence. Zubeyir Aydar Chairman of the Executive Committee

Source: Asbarez On-Line 97/4/29

PKK Chairman’s letter to Kocharian

Abdullah Ocalan President Kurdistan Workers Party (PKK)

10 April 1998

The President-elect of Armenia Robert Kocharian

Dear Mr President

I am writing to congratulate you on your election as President of Armenia and to wish you every success in forming your new government. I want particularly to wish you well in implementing democratic reforms and a political solution of the Nagorno Karabakh conflict.

I also welcome and endorse the passage of a resolution in the Belgian Senate calling on the Turkish government in Ankara to recognise the reality of the Armenian holocaust perpetrated by the last Ottoman regime in 1915-19.

This resolution of 26 March, I believe, can not be treated as a transient episode but is of paramount significance in the protracted campaign to end the political amnesia about 1915, deliberately contrived by Turkish and foreign governments in the past in order to perpetrate the carve-up of Asias Minor and the Mid-East by the imperial powers at the Lausanne Conference of 1923.

The massacres during the First World War which shocked the civilised world then became a precedent for an even more appalling and destructive demonstration of genocide of the Jewish people by the German Nazis in the Second World War. Let us recall Hitler’s response to a critic of the «final solution» of the Jewish problem: «Who complained about the Armenians?»

Now, when the spectre of ethnic cleansing is once again stalking the Balkans the courageous stand of the Belgian Senate, we feel, must concentrate the minds of Turks, Armenians, Greeks and Kurds alike the necessity for a wide- ranging discussion and fresh analysis of the causes of the 1915 events as a precondition for a genuine reconciliation of ethnic groups and nations and the settling of territorial disputes through negotiation. Such a process, we are firmly convinced, will help Turkish-Armenian and Greek relations.

Our movement will continue to support all efforts to set in train a genuine dialogue between all contending parties with the self-evident proviso that the Kurdish claim to self- determination and freedom will not be prejudiced – as it was in Lausanne.

We urge the new governments of Armenia and Turkey to seize the historic opportunity.

We look forward to future co-operation with your government and the Armenian people and wish you all the success needed to move the peace process forward.

In the name of peace, freedom and reconciliation, we remain

Yours respectfully,

Abdullah Ocalan

Kurdish newspaper apologizes to Armenian people

13.05.2005 14:31

YEREVAN (YERKIR) – On its website, the Kurdish newspaper Ozgur Gundem, on behalf of the Kurdish people has offered its apologies to the Armenian people for the years of silence and complicity in the Armenian Genocide, Armenpress reported, citing Marmara, an Armenian-language newspaper published in Istanbul, Turkey.

The paper has described the great suffering of the Armenian people in stunning words, Marmara wrote. It has also apologized for its reluctance to widely discuss the issue.

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

De kristne i Irak trenger deg nå!

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Armensk kulturhistorie og duduk

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Fra konflikt til forsoning

WordPress.com – Northern Iraq

Christians of Iraq

Armenia

Kurdisharmenian blogspot – Genocide Recognitions

head680poster

head300703806_1c2d760d83

head-designarmeniangenocide

headataturkarmenian_genocide

headgenocide2

heads_1

headapril24

headai215201

headseyfo

headuntitledpreview

headpeace6se1mo

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

Kamp for land i Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den mars 23, 2009

Nå kan arabere og kurdere endelig få bo alene i Irak – og i stort sett hele Sørvest Asia og Antaolia. Alle som klager på at alle de gruppene som opprinnelig holdt til der, og som dannet verdens første sivilisasjoner og det grunnlaget vi ennå bygger på, enten har blitt drept eller jaget, blir kalt orientalister.

Mye hat retter seg mot Israel, og med rette, men få viser noe som helst sympati med Sørvest Asias minoriteter. Hvorfor? Hverken venstresiden eller høyresiden synes å bry seg, noe som skyldes at ingen av dem har noe å tjene på å støtte disse folkene som nå har blitt til ørsmå minoriteter. Den irakiske urbefolkningen har ikke mer noe å si , men blir jaget og drept. Og det samme kan sies om armenerne og de greske minoritetene som ennå er igjen i Tyrkia, et land som opprinnelig var bebodd av mange ulike folk, men hvor av kun armenere og grekere, som har blitt tvangsflyttet til Hellas, ennå eksisterer.

Araberne kom fra sørvest (Arabia), kurderne fra sørøst (Iran), og i tillegg kom tyrkere, hunere og mongolere. Ikke kun blir den opprinnelige befolkningen forfulgt og drept, men all deres kultur blir rasert og ødelagt. Og hvorfor? Jo, på grunn av land – både tyrkere, arabere og kurdere kjemper for mer land under sin besittelse – og gjør ALT for at dette skal skje.

Vestens krig mot denne regionen har ikke hjulpet, og var heller ikke ment å hjelpe. Målet var geostrategisk kontroll, olje osv. I tillegg kommer at Vesten har Tyrkia og Israel som regionens hovedallierte og benytter seg av kurderne for å destabilisere regionen slik at de kan få det som de vil. Kurdiske militser blir støttet av Israel, et land som i seg selv utgjør en trussel mot den armenske befolkningen i Jerusalem ettersom landet gjør tilværelsen umulig for dem gjennom en rekke statlige inngrep. De har tydeligvis lært av Tyrkia, som gjorde det samme mot sin kristne befolkning. Men dette bør ikke gi noen rett til å angripe uskyldige minoriteter som kun forsøker, nærmest som martyrer, å overleve.

Armenias historie og hurrierne

Armensk kulturhistorie og duduk


Et intervju:

From the time of Jesus, there have been Christians in what is now Iraq. The Christian community took root there after the Apostle Thomas headed east in the year 35.

But now, after nearly 2,000 years, Iraqi Christians are being hunted, murdered and forced to flee — persecuted on a biblical scale in Iraq’s religious civil war. You’d have to be mad to hold a Christian service in Iraq today, but if you must, then the vicar of Baghdad is your man. He’s the Reverend Canon Andrew White, an Anglican chaplain who suffers from multiple sclerosis and from a fanatical determination to save the last Iraqi Christians from the purge.

White invited 60 Minutes cameras and correspondent Scott Pelley to an underground Baghdad church service for what’s left of his congregation. White’s parishioners are risking their lives to celebrate their faith.

«The room is full of children, it’s full of women, but I don’t see the men. Where are they?» Pelley remarked.

«They are mainly killed. Some are kidnapped. Some are killed. In the last six months things have got particularly bad for the Christians. Here in this church, all of my leadership were originally taken and killed,» White explained. «All dead. But we never got their bodies back. This is one of the problems. I regularly do funerals here but it’s not easy to get the bodies.»

Many Iraqi Christians’ churches are destroyed or abandoned. The congregation is smuggled in and out of this secret sanctuary. Even letting 60 Minutes come to the service was a terrible risk. White is among the last Christian ministers here, a savior with crosses to bear. Larger than life, stricken with MS, and by his own reckoning, driven a little bit mad.

He was first sent to Baghdad by the Archbishop of Canterbury nine years ago, well before the Christian persecution.

«You were here during Saddam’s reign. And now after. Which was better? Which was worse?» Pelley asked.

«The situation now is clearly worse” than under Saddam, White replied.

«There’s no comparison between Iraq now and then,» he told Pelley. «Things are the most difficult they have ever been for Christians. Probably ever in history. They’ve never known it like now.»

«Wait a minute, Christians have been here for 2,000 years,» Pelley remarked.

«Yes,» White said.

«And it’s now the worst it has ever been,» Pelley replied.

To understand the history of Iraqi Christianity, start with the Last Supper. One saint to the right of Jesus is the Apostle Thomas, who took the gospel and headed east after the death of Christ.

In modern times, under Saddam, Christians were treated much the same as Muslims; Saddam’s right hand man, Tariq Aziz, was Christian.

Before the war, it’s estimated there were about a million Christians in Iraq. They were a small minority, but free to worship, free to build churches, and free to speak the ancient language of Jesus, Aramaic. But, after the invasion, Muslim militants launched a war on each other and the cross.

On Sunday, Aug. 1, 2004, five churches were bombed. The Iraqi Christian community, which had survived invasions by Mongols and Turks, was driven out under American occupation. No one can be sure, but White estimates most of Iraq’s Christians have fled or been killed. Those still here are too old, too ill or too poor to run.

«Why are you feeding them all?» Pelley asked.

«Because, this is the only decent meal they’ll have in the week,» White explained. «They can’t afford food. So we’re just moving from every other week to every week because they’ve got nothing.»

Nothing for many, not even their families. The 60 Minutes team was confronted with one of many stories of depravity as the congregation left.

Armenia:

iraq-finebabylonmap

iraqfine20tigranes95-66

iraqfinearmenian4thcenturies2

iraqfinegugark

iraqfine8834-800wi

iraqfineegor-armenia-0703

iraqfinearm_yerevan_vicpark_04_mother_armenia

iraqfinearmenia_genocide_memorial

iraqfinegenocide_map

iraqkurdistan_map

Hva har kurderne nord for den tyrkiske grensa å gjøre?

Dette er okkupert og kolonisert land.


Før:

(Sumer, Akkad, Babylonia og Assyria)


iraqfinebabylon

iraqkurd800px-sumer1

sumer_city

iraqfineassyria2

iraqfineassyrians_today

iraqkurdlayard_mni-pl2_th-rm_render

iraqkurdartempiresbabylon

I dag:

iraqfine

iraqfine-christians

iraqfinwebl

iraqfine_christians_hmed_8ahmedium

iraqfinechristians-in-iraq

Ingen pokal å hente

De kristne i Irak trenger deg nå!

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , | 2 Comments »

Folkemordet på armenerne

Posted by Fredsvenn den januar 24, 2009

ataturk0c3

ataturk0e3

NETHERLANDS-ARMENIA-TURKEY-HISTORY

ataturkarmenian-music-awards-2006-01

ataturk1681

ataturk20080709-232934-pic-301518827

ataturk_gencligi_id_by_ataturk_gencligi

ataturkarmenian_genocide

ataturkarmeniangenocidemap

ataturkoldmap

ataturkimg33216_t

ataturkimg33228_t

ataturkthey_shall_not

atattarmenia-lake196

Vi har alle hørt om hva som skjer i Gaza og venstresiden i Norge, som tydeligvis ikke har forstått hva som fant sted i det osmanske imperiet ettersom de ser på Mustafa Kemal Ataturk, som i moderne tyrkisk historie regnes Atatürk for å være den største reformisten og tyrkiske helten, ikke minst på grunn av at han grunnla den tyrkiske republikken rett etter Første verdenskrig og ble også landets første folkevalgte president, som en befrier, en dyktig militærleder og en nasjonalistisk talsmann, som samlet folket og kjempet tappert mot grekerne og engelskmennene under og rett etter første verdenskrig. Blant tyrkerne har han alltid blitt respektert, og hans ideer kalles kemalisme og utgjør nesten Tyrkias grunnlov. Atatürk selv gikk alltid med dress og hatt av europeisk type, og insisterte på at alle tyrkere skulle gjøre det samme.

Det er riktig at Atatürk gjennomførte en modernisering, som i dagens bruk av ordet vil si en vestliggjøring av det tyrkiske samfunnet, noe som var langt fra smertefritt og langt fra kun det gode ettersom den europeiske nasjonalismen hadde dødelige konsekvenser i denne delen av verden. Ataturk kan mer sees på som en Stalin eller Saddam Hussein. Den medisinen Ataturk kom med for Tyrkia, det osmanske riket ble oppfattet som Europas syke mann, var langt fra kun å være god, men kan bli oppfatt som både imperialistisk og undertrykkende, og da ikke aller minst for de mange av landets minoriteter som enten ble tyrkifisert, undertrykt eller utslettet. Atatürk og startet en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i Ankara.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker, som er preget av nasjonalistisk ledelse og har som sitt mål å beskytte Tyrkia så vel mot prestestyre som mot å bli kontrollert av andre land. Men kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære, initiert militærkupp mot sitt eget lands styresmakter og kalt det bekjempelse av politisk korrupsjon. Dette har naturligvis skapt frykt hos myndighetene, og selv dagens moderate muslimske regjering er nødt til å trå meget varsomt når det gjelder følsomme tema som Kypros og kurdere, for ikke å nevne folkemordet mot armenerne, for ikke å fornærme kemalistiske krefter i det militære. Kemalistenes uuttalte militære trusler mot sin egen nasjons ledere gir dem en makt over Tyrkias politikk som har blitt en av grunnene til at Tyrkia ikke har kunnet bli godtatt som medlem i Den europeiske union, selv om deres innflytelse og posisjon er blitt betydelig svekket under dagens regjering.

Da Første verdenskrig begynte brøt det ut krig mellom det osmanske imperiet og det russiske imperiet i Kaukasus, og på grunn av de persiske kampanjene, begynte den ungtyrkiske regjeringen i Konstantinopel å se på armenerne med en fornyet mistillit. De kristne hadde i århundrer blitt marginalisert og drept, og da ikke aller minst av de mange kurdiske gruppene som kom som nomader fra sørøst og som ble bevæpnet av den osmanske stat. Da Hitler under den andre verdenskrig bestemte seg for å massakrere jødene sa han ”Hvem husker i dag armenerne, hvem vil i morgen huske jødene”, og synet på de to ulike folkene var mer eller mindre det samme.

Hitler trodde at nazistenes folkemord på jødene skulle glemmes like fort som folkemordet på armenerne. Mellom 1.5 og 1.8 mill armenere mistet livet idet Robert Fisk anser for å være verdens første holocaust og Hitlers inspirasjon for drapet på jødene. Det blir i begge tilfelle påpekt at bl.a sionister sto bak folkemordene, men dette skal jeg ikke skrive mer om her. Her rekker det å si at Israel har vært blande de mest standhaftigste når det kommer til å ignorere, undergrave og ikke vedkjenne at det dreier seg om et folkemord. Hendelsene fra 1915-1917 blir ansett for å ha blitt utført av staten, men Tyrkia, som er alliert med Vesten og har en viktig strategisk posisjon i Sørvest Asia, nekter å anerkjenne folkemordet noe også land som USA og Storbritannia gjør. Dette på tross av at Armenia og den armenske diaspora har arbeidet for offisiell anerkjennelse av det.

Under Førstekrig klarte sionistene å få gjennomslag for Balfour erklæringen, et brev skrevet av Storbritannias daværende utenriksminister, Athur James Balfour, stilet til den prominente leder av de britiske jøder, Lord Rothschild, som ga det jødiske samfunnet et nasjonalt hjem i Palestina i utsikt, men som samtidig uttrykkelig understrekte at opprettelsen av dette nasjonale jødiske hjem på intet tidspunkt måtte krenke juridiske og religiøse rettigheter for de befolkningsgrupper som allerede befant seg i området. Da dette allikevel fant sted forsøkte britene å stanse det, men da var det for sent.

Til og med under Andre verdenskrig anså flere sionister, der i blant Avraham («Yair») Stern, en tilhenger av den revisjonistiske sionist bevegelsen dannet av Ze’ev Jabotinsky og et medlem av Irgun, den nasjonale militærorganisasjonen, Storbritannia som sin største fiende noe for eksempel bombingen av Kong David Hotel i Jerusalem i 1946 og Deir Yassin massakren kan bekrefte. Churchill mente for eksempel at Palestina var det verste mandatet Storbritannia noen sinne hadde hatt. Årsaken var det enorme presset sionistene utførte mot Storbritannia i etterkrigstiden, noe som gjorde at Storbritannia etterlot Palestina til USA og ikke minst til sionistene. Dette på tross av at de før de trakk seg ut hadde forsøkt å stanse det som kom til å skje og som vi i ettertiden har betraktet, men uten å ha funnet evne til å endre. Sionistene tok over og undertrykket og jaget bort den befolkningen som var der.

Irgun, som førte frem til det som i dag er kjent som Israel Defense Forces, har i Vesten blitt beskrevet som en terroristorganisasjon av The New York Times, The Times, BBC, Anglo-American Committee of Enquiry og prominente internasjonale og jødiske figurer som Winston Churchill, Tom Segev, Hannah Arendt og Albert Einstein, samt mange andre, var en politisk forløper til Israels høyrevings Herut parti, som førte frem til dagens Likud parti, som ledet eller vært del av de fleste israelske regjeringer siden 1977. Irgun var det væpnede uttrykket til den revisjonistiske sionismen grunnlagt av Ze’ev Jabotinsky, som uttrykte hans ideologi som ”en hver jøde har rett til å komme til Palestina; kun aktiv hevn vil forhindre arabere og briter; kun jødisk væpnet styrke vil sikre den jødiske stat.” Under tiden skiftet fokuset for deres aksjoner fra palestinske arabere til britene.

I 1940, da Irgun bestemte seg for å slutte sin undergrunnsmilitæraktiviteter mot britene under Andre verdenskrig forlot Avraham («Yair») Stern Irgun for å danne hans egen gruppe kalt Irgun Tsvai Leumi B’Yisrael (National Military Organization in Israel). I følge Stern skulle den jødiske befolkningen i Palestina bekjempe, heller enn å støtte, britene i sin krig. Han var i mot de såkalte White Paper av 1939, som reduserte både jødisk immigrasjon og muligheten for jøder å få tak i land i Palestina. Han mente at immigrasjon til Palestina skulle være tilgjengelig for jødiske flyktninger fra Europa.

Stern mente at det å dø for den utenlandske okkupasjonsmakt som forhindret opprettelsen av den jødiske stat var unyttig og skilte mellom fiender av det jødiske folk, slik som britene, og jødehatere, slik som nazistene, og mente at den førstnevnte måtte bli slått og den sistnevnte manipulert. Han startet samarbeid med nazistene for å få hjelp til å etablere en jødisk stat i Palestina bestående av jøder som flyktet fra nazismen i utbytte mot samarbeide med nazistene mot deres felles fiende, det britiske imperiet. Han forsynte nazistene med jødehat, samtidig som han ikke ville hjelpe jøder, på tross av tyske forslag, så lenge de ikke kom til det som senere kom til å bli Israel. Han skydde ingen midler. Men han representerer så absolutt ikke hele den sionistiske bevegelsen, som i dette spørsmålet som i de fleste andre, var splittet både når det kom til mål og midler.

Det er mye man kan klandre sionister og jøder form, generelle trekk som har kommet til å forme verdenspolitikken, men man skal ikke kaste stein i glasshus ved å kritisere disse for noe også andre tar del i eller gjør. Ingen vil få det bedre bare ved å peke på hva sionister og jøder gjør, foruten gjennom å sette pekestokken mot seg selv og endre sin egen politiske rolle. Dette sagt like mye om den tiden denne teksten handler om som situasjonen i dag. Og ting som ser ut til å være nøyeplanlagt og organisert kan være et resultat av mange ulike hendelser. På tross av at sionister og frimurere, korrupte eller ikke, var med på å planlegge og gjennomføre folkemordet i 1915 så var det for det meste kurdere og tyrkere som utførte det, og som dermed burde være dem som blir sett på som de ”skyldige.”

En hver er herre over seg selv. Det er dette, på slutten av dagen, det hele handler om. En hver er ansvarlig for sine egne handlinger. Samtidig må vi innse at spekulanter, finansfolk, bankere, industrialister, etterretningsfolk, politikere og diplomater osv. spiller en helt avgjørende rolle når det kommer til å forme verden og at jødene, og da selvsagt ikke alle, i dette spillet er meget betydningsfulle og ikke alltid akkurat har vært med på å gjøre verden bedre. Jødene har gjennom historien vært assosiert med penger, noe som ikke er uten grunn. Jesus kastet pengevekslernes skrin i veggen av bare sinne da han var i templet. De kristne, som flere andre, skydde penger som de så på som skitne.

De moderne handelsbankene ble i Europa opprettet i etterkant av korstogene ettersom forespørselen på denne tiden økte. Jødene, som ikke fikk eie jord og som ikke var forpliktet til å overholde de samme budene som de kristne, kom her til å ha en betydelig rolle, noe historien som Shakespeares Kjøpmannen i Venedig kan minne oss om. Men dette kom ikke til å vare særlig lenge ettersom de kristne endret sine bud i etterkant av reformasjonen. De kunne da ta renter, noe som tidligere hadde vært strengt forbudt for kristne, men ikke for jøder.

I tillegg kommer at man fra å bli rost eller rist i etterkant av døden, noe som førte til at man i livet måtte gi avlat og almisser til de fattige, ble rost og rist her i livet, noe som gjorde at man ikke trengte å ta hensyn til hva som skjedde med en etter at man døde og at rike mennesker dermed ikke kjente det samme ansvaret for de fattige som det de tidligere hadde gjort. For jøder er kristne ugudelige og ikke en almisse verdt uansett.

Det er uansett ikke før pavens og kongenes makt forsvinner at de industrialister og finansfolk vant frem og overtok makten, og jødene, som mer var å anse som finansfolk enn industrialister, vant frem. Dette inkluderer folk som dynastier som Rockefeller og Rothschild. Og i dag dukker de, men ikke dem alene, frem som oligarker. Folk som George Soros burde nå ha blitt en kjenning av oss alle. Men dette gir ikke hele svaret på hvorfor mange jøder var med i reformvennlige bevegelser, som ikke alltid arbeidet for å ødelegge samfunn, foruten menneskerettigheter og frihet fra utbytting og undertrykkelse. Jødene ble ofte diskriminert og svært dårlig behandlet av de kristne, og da ikke aller minst i Russland.

Jødenes versjon av vår felles religion ble overtatt av både muslimer og kristne, noe som også kan ha bidratt til at jødene så sterkt holdt fast på sine tradisjoner. Mens mange folk i årenes løp har forsvunnet har jødene holdt på sin identitet. Jødene grunnla ingen egen stat, men som diaspora drømte de om å få vende tilbake til det sted hvor de en gang kom fra. Dette på tross av at moderne sionisme ikke er fult så gammel. Men i det osmanske riket var det de kristne som først og fremst ble undertrykt og marginalisert, noe de også har blitt i dagens Tyrkia, heller enn jødene som ble sett på som en ressurs fremfor et folk som måtte kues slik som de kristne.

Balfour erklæringen ble trolig presset gjennom slik at Storbritannia skulle få den nødvendige hjelpen i krigen mot Tyskland. Og for at Russland, som etter februarrevolusjonen fortsatte sin kamp mot Tyskland, skulle slutte fred med Tyskland så sendte den tyske etterretningen, etter råd fra Trotskys og Lenins venn Alexander_Parvus, også kjent som Israel Helphand, Lenin til Petersburg med en mengde gull for der å sikre at oktoberrevolusjonen fant sted og at Russland sluttet å kjempe. Tyskland, som på sin side var redd for å tape Første krigen var på parti med Tyrkia og gjorde ingenting for å stanse massakren mot armenerne.

En av de tingene Parvus gjorde foruten å gjøre sitt beste for å destabilisere Russland, i feil retning, var i Tyrkia hvor han levde i 5 år, å sette opp et våpenhandelsselskap som profiterte på Balkan krigen, samt å bli den finansielle og politiske rådgiver for ungtyrkerne. I 1912 ble han redaktør for ungtyrkernes avis Turk Yurdu. Han samarbeidet nært med triumviratet kjent som de tre pashaene – krigsminister İsmail Enver, innenriksminister Mehmed Talat Pasha og marineminister Ahmed Djemal, samt finansminister Djavid Bey. Hans firma leverte forsyninger til den tyrkiske hær og han var handelspartner med Krupp selskapet og Vickers Limited til den kjente våpenhandler Basil Zaharov. Flere av de mest ihuga forkjemperne for folkemordet var sionister og frimurere.

I Tyrkia ble Parvus en nær alliert av den tyske ambassadør Baron Hans Freiherr von Wangenheim, som var kjent for å etablere revolusjonære femtekolonner blant de allierte, noe som førte til at Parvus leverte sin plan kalt A preparation of massive political strikes in Russia som handlet om å paralysere Russland via generalstreik finansiert av den tyske regjeringen, som da befant seg i krig mot Russland, via Baron von Wangenheim til den tyske generalstab. Planen anbefalte oppsplittingen av Russland gjennom å sponse bolsjevikene, fremme etnisk separatisme i ulike russiske regioner og støtte ulike forfattere viss kritikk av tsarismen fortsatte under krigen. På tross av at den russiske hæren klarte å erobre det meste av det osmanske Armenia under Første verdenskrig ble området tapt under den bolsjevikiske revolusjonen i 1917.

Baron Hans Freiherr von Wangenheim (1859-1915) er i seg selv kjent for å støtte Tyskland og det osmanske imperiet da Tyskland ble møtt av internasjonalt press og beskyldt for å være delaktig i folkemordet ved å uttrykke støtte for den osmanske regjeringens sikkerhetsbekymringer. I følge Wangenheim: ”The measures of repression by the Imperial Government [Young Turks] against the Armenian population of the eastern Anatolian provinces having been dictated by military considerations and constituting a legitimate means of defense, the German Government is far from opposing their execution inasmuch as these measures have objective of consolidating the internal security of Turkey and avoiding attempts at insurrections.”

Det disse sionistene hadde til felles var at de hadde kontakter med Ungtyrkerne, som hadde sitt senter i det jødiske, eller rettere sagt donme jødiske og sterkt sionistvennlige Tessaloniki og var dem som i første rekke organiserte og fikk utført det forferdelige folkemordet, arbeidet for en egen stat, var innfiltrert i de fleste etterretningsorganisasjoner i den vestlige verden, var styrtrike bankere og ikke hadde noen moralsk ryggrad. De spilte med andre ord stormaktene, som trolig ikke var langt bedre enn dem selv, opp mot hverandre og benyttet de sjanser som bød dem for å mele sin egen kake.

Leon Trotsky, som fungerte som leder for den røde hær og som i denne posisjonen kom til å utrydde alle som ikke var enige med ham, arbeidet for sionistene og kom senere, etter at Stalin hadde tatt makten, til å måtte flykte til utlandet. Mange av trotskistene var jøder og disse reiste til USA for der å male sin egen kake, og da ikke aller minst som neokonservative. De neokonservative, som særlig har vært aktive under Ronald Reagan og Bush, har dessverre vært innflytelsesrike i amerikansk politikk.

Etter deres tap i Første verdenskrig gikk den nye osmanske regjeringen til sak mot lederne bak folkemordet og dømte dem til døden i absentia. Men innen få måneder ble prosessen avsluttet uten at noen ting hadde funnet sted. De overlevende etter folkemordet fikk ikke vende tilbake til det armenske platå og få armenere lever i dag i deres tradisjonelle hjemland. Det var et ”vellykket” folkemord. På tross av at flere enkeltpersoner forsøkte å hjelpe armenerne hadde det internasjonale samfunn lite å tjene på å gå aktivt inn, noe som førte til at de skyldige slapp straff.

Den 15. mars 1921 ble storvisir Talat Pasha was ble drept i Charlottenburg i Berlin, Tyskland, i midt på dagen og under tilstedeværelsen av mange vitner. Talats død var en del av Operation Nemesis, også kjent som den armenske Nuremberg, som var Armenian Revolutionary Federations (ARF) kodenavn for deres hemmelige operasjon på 1920-tallet for å drepe dem som hadde planlagt folkemordet på armenerne. Den påfølgende rettsaken av drapsmannen Soghomon Tehlirian hadde en viktig innflytelse på den polskjødiske dommeren Raphael Lemkin, som arbeidet i Folkeforbundet for å ban hva han kalte barbari og vandalisme, og, i 1943, myntet ordet folkemord.

Armenia

Etter at armenerne valgte Kristendom som statsreligion i 301 ble landet delt mellom det sassanidiske Persia og Romerriket på tross av at det ennå var en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Persia etablerte kontroll i Øst Armenia, det såkalte persiske Armenia, etter det armenske arsacide dynasiets fall i 428. På grunn av sin strategiske betydning kjempet Persia og det osmanske imperiet over Armenia, som vekslet mellom om å bli okkupert av først den ene og deretter den andre slik som tidligere hadde skjedd mellom perserne og romerne.

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske_Armenia eller det vestlige_Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet. Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, det såkalte russiske_Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i det østlige Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig. Men i løpet av 1700-tallet ble en ny stormakt en avgjørende faktor for Armenia, nemlig Russland. I året 1797 intervenerte russerne for første gang Armenia, i det tsar Paul I erobret Karabagh fra perserne. Ved en overenskomst i 1813 måtte Persia avstå Karabagh og andre av sine besittelser i området. Under tsar Nikolaj I fortsatte de russiske troppene deres fremrykning helt frem til Yerevan, Nakhichevan og Urmia sjøen. En endelig fredsavtale fant først sted i 1828 i Turkmanchai. Nikolaj I vendte seg deretter mot den tyrkisk okkuperte delen av det armenske området og erobret i 1828 Kars og Akhalalak og året etter Erzurum.

Ved Adrianopel-freden i 1829 måtte Russland imidlertid på grunn av engelske inngrep i forhandlingene nøyes med å beholde en del av det erobrede; og en situasjon som omtrentlig tilsvarer til grenene i etterkant av 1920 ble etablert. Størstedelen av det gamle armenske området – foruten det kilikiske – hørte til under Tyrkia, en annen del til Sovjet og en tredje, betydelig mindre del til Iran.

Den avgjørende politiske begivenheten i det osmanske riket ble den såkalte ungtyrkiske revolusjon i 1908. Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonalliberale bevegelse, og da ikke minst den imot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd. Ungtyrkere og armenere samarbeidet på mange områder ettersom det syntes som om de hadde felles interesser for forbedringer og reformer. I disse årene var armenerne mer lojale mot det osmanske imperiet enn andre befolkningsgrupper i riket. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene, og med Russlands støtte den 8. februar 1914 ble det underskrevet en avtale.

Armenerne var glade for denne overraskende seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto frihet, likeverd og rettferd. Men deres håp forsvant da de tre ungtyrkerne, de tre pashaene, tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913. Disse hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle  alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning. I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.

Sammen med ungtyrkernes ideologi eller turanismen var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble pånytt sett på som hedninger og antiarmenske demonstrasjoner ble satt i gang av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da to hundre landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer massakrert i Kilikia ved Middelhavskysten.

Det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært det best utdannede samfunnet i det osmanske imperiet, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere. Og de var åpnere for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika). Barn av rike armenere gikk til Paris, Geneva eller til Amerika for å utdanne seg. Som en kontrast var hovedparten av tyrkerne analfabetiske småbønder og butikkeiere. Ledere av det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De ulike autokratiske og despotiske herskerne gjennom imperiets historie hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet. De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.

For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket. De utbyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem. De Første verdenskrig startet i 1914 tok Ungtyrkerne side med sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn). Krigen ga en perfekt mulighet for å løse det såkalte armenske spørsmål en gang for alle. Verdens fokus var rettet mot slaget mellom Frankrike og Belgia hvor Europas unge menn fant sin død. Østfronten inkluderte grensen mellom Tyrkia og Russland. Med krigen var unormale midler mot den sivile delen av befolkningen nærmest å forvente.

Den 11. november 1918 sluttet Første verdenskrig med Tysklands og det osmanske rikets kapitulasjon og i en kort overgang lyktes det britene å opptre som fredsstiftere mellom Grusia (Georgia) og Armenia. I etterkant av folkemordet og den russiske revolusjon var det et forsøk på å samle det russisk-kontrollerte Øst Armenia, Georgia og Azerbaijan i den Transkaukasiske demokratiske føderative republikk, men denne kun kom til å vare fra februar til mai 1918, da man bestemte seg for å løsrive seg. Som et resultat ble det østlige Armenia uavhengig som den Demokratiske republikken Armenia (DRA). Men DRAs kortlevde uavhengighet var preget av krig, territorial disputt, massiv influx av flyktninger fra det osmanske Armenia, spredning av sykdom og sult.

Etter Versailles avtalen underskrivelse i februar 1919 utnevnte USAs president Wilson en kommisjon for å tegne grensene for den nye armenske stat som skulle stå under USAs mandat. I Sèvres avtalen, signert mellom de allierte og det osmanske imperiet den 10. august 1920, forsøkte de allierte å beskytte de kristne minoritetene ved å plassere mesteparten av Anatolia under kristen kontroll: grekerne okkuperte vest og de allierte (England, Frankrike og Italia) okkuperte sør, mens de gjenværende armenerne erklærte en uavhengig republikk i øst. Videre regnet man med at tyrkerne skulle sørge for selvstyre i Kurdistan.

Armenia ble lovet deres egen stat under Folkeforbundets beskyttelse, samt de tidligere territoriene av det osmanske imperiet, det såkalte Vest Armenia, som til sammen skulle danne det såkalte Wilsonske Armenia ettersom de nye grensene ble trukket opp av USAs president Woodrow Wilson. Men Sèvres avtalen ble fornektet av Turkish National Movement, som brukte den som en anledning til å erklære seg som den rettmessige regjeringen i Tyrkia, og byttet ut monarkiet i Istanbul med en republikk med hovedkvarter i Ankara, under ledelse av Ataturk og ble aldri effektuert.

En del av Atatürks modernisering var selvsagt av det gode. Men den andre siden var utviklingen av den tyrkiske nasjonalismen. Den greske og den armenske befolkningen i Tyrkia ble etnisk renset ut. Ved begynnelsen av det 20. århundre var Istanbuls befolkning halvt muslimsk, halvt ikke-muslimsk. I dag er 99 prosent muslimer. De andre ble jaget ut, truet ut – det var en etnisk rensing som utarmet en hel kultur. Og dessuten – grekerne, jødene og armenerne drev jo tradisjonelt små forretninger, kunst, håndverk og så videre. Mens tyrkerne styrte staten og forsvaret. Så det innebar også en svekkelse av velstanden. Men man trenger ikke å se på dette økonomisk. Dette er et etisk spørsmål. Men tyrkerne får den dag i dag, på grunn av paragraf 301 og på grunn av at Tyrkia ikke anerkjenner folkemordet, ikke snakke om dette temaet. Den jevne tyrker føler derfor heller ingen skyld overfor denne etniske rensingen, like lite som den jevne tyrker føler noen form for ansvar for det som har skjedd i krigen mot kurderne.

Under ledelse av militærkommandant Kemal Mustapha Atatürk gikk tyrkiske nasjonalistiske styrker i Anatolia til uavhengighetskrig fordi de nektet å godta Sevres-traktatens innhold. De sloss og overvant grekerne i vest og drev de allierte styrkene ut fra sør. De drev også de gjenværende armenerne ut av sin armenske republikk i øst. I 1920 marsjerte de nasjonalistiske tyrkiske troppene under kommando av Ataturk inn i det sårbare og ødelagte Armenia fra øst og etter heltemodig armensk motstand under den tyrkisk-armenske krig erobret de tyrkiske styrkene under kommandoen til Kazım Karabekir de armenske territoriene som Russland hadde annektert etter den russisk-tyrkiske krig (1877) og den gamle armenske byen Alexandropol (dagens Gyumri). Konflikten endte med Alexandropol avtalen den 2. desember 1920, som tvang armenerne til å avvæpne de fleste av sine militærstyrker, overgi mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium og oppgi hele det wilsonianske Armenia lovet dem via Sèvres avtalen.

Med Lausanne-traktaten (1923) ble den moderne staten Tyrkia grunnlagt som en etterfølger av det Ottomanske rike. Grensene ble tegnet og sikkerheten til de gjenværende minoritetene skulle bli garantert. Atatürk ble Tyrkias første president. Slik reiste den tyrkiske nasjonalismen seg fra asken etter det sterkt reduserte Ottomanske rike og ble etablert etter den følgende uavhengighetskrigen. Tyrkisk nasjonalisme ble født gjennom tyrkiske kamper mot kristne nasjoner, både innfødte minoriteter og store utenlandske makter.

Samtidig som Tyrkia invaderte Armenia angrep Den røde hær, Soviet Eleventh Army under kommandoen til Grigoriy Ordzhonikidze, den 29. november ved Karavansarai (dagens Ijevan) og den 4. desember gikk Ordzhonikidzes styrker inn i Yerevan og den kortlivde armenske republikken kollapset hvoretter Armenia ble til den sosialistiske sovjetrepublikken Armenia. Armenia ble annektert av det bolsjevistiske Russland og sammen med Georgia og Azerbaijan ble den annektert inn i Sovjet som en del av Transkaukasisk SFSR den 4. mars 1922. Med denne annekteringen ble Alexandropol avtalen erstattet av den tyrkisk-sovjetiske Kars avtalen hvor Tyrkia tillot Sovjet å ta kontrollen over Adjara med havnebyen Batumi i gjengjeld for byene Kars, Ardahan og Iğdır, hvor av alle var del av det russiske Armenia. Under Josef Stalin begynte en ny era av frykt og terror for armenerne. Som med ulike andre etniske minoriteter som levde under Sovjets åk under Stalins Great Purge ble titusener av armenere enten henrettet eller deportert.

I 1991 ble Sovjet oppløst og den armenske sovjetrepublikk ble til Republikken Armenia. Den dekker et areal på 29.800 kvadratkilometer og har ca. 3,5 millioner innbyggere hvor av 1 million bor i hovedstaden Yerevan.

Dokumentarfilmer:

1945 – Fatherland (dir. G. Balasanyan, L. Isahakyan and G. Zardaryan)

1964 – Where Are My People? (dir. J. Michael Hagopian)

1975 – The Forgotten Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

1983 – Assignment Berlin (dir. Hrayr Toukhanian)

1988 – An Armenian Journey (dir. Theodore Bogosian)

1988 – Back To Ararat (dirs. Jim Downing, Göran Gunér, Per-Åke Holmquist, Suzanne Khardalian)

1990 – General Andranik (dir. Levon Mkrtchyan)

2000 – I Will Not Be Sad in This World (dir. Karina Epperlein)

2003 – Germany and the Secret Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

2003 – Voices From the Lake: A Film About the Secret Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

2003 – Desecration (dir. Hrair «Hawk» Khatcherian)

2003 – The Armenian Genocide: A Look Through Our Eyes (dir. Vatche Arabian)

2005 – Hovhannes Shiraz (dir. Levon Mkrtchyan)

2006 – The Armenian Genocide (dir. Andrew Goldberg)

2006 – Screamers (dir. Carla Garapedian)

Films:

1919 – Ravished Armenia

1991 – Mayrig by Henri Verneuil

2002 – Ararat (dir. Atom Egoyan)

2007 – La Masseria Delle Allodole

Armenian-Turkish relations

Denial of the Armenian Genocide

Recognition of the Armenian Genocide

Anti-Armenianism

Fall of the Ottoman Empire

Armenian diaspora

Armenians in the Ottoman Empire

Assyrian Genocide

Pontic Greek Genocide

Armenian Genocide Related Music

Recognition of the Armenian Genocide

Ødeleggelsen av den armenske kulturelle, religiøse, historiske og kommunale arv var et av hovedformålene for både folkemordet i seg selv og de påfølgende postfolkemordskampanjene. Armenske kirker og klostre ble ødelagt, armenske kirkegårder kjørt over av bulldosere og i flere byer, slik som i byen Van, ble armenske kvarterer ødelagt.

Posted in Armenia | 2 Comments »

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

Posted by Fredsvenn den januar 15, 2009

Kurdistan Recognizes the Armenian Genocide


BRUSSELS-The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion

The massacres during the First World War which shocked the civilised world then became a precedent for an even more appalling and destructive demonstration of genocide of the Jewish people by the German Nazis in the Second World War. Let us recall Hitler’s response to a critic of the ”final solution” of the Jewish problem: ”Who complained about the Armenians?”

– 1997

Posted in Armenia | Leave a Comment »

Armensk kulturhistorie og duduk

Posted by Fredsvenn den januar 12, 2009

”I should like to see any power of the world destroy this race, this small tribe of unimportant people, whose wars have all been fought and lost, whose structures have crumbled, literature is unread, music is unheard, and prayers are no more answered. Go ahead, destroy Armenia. See if you can do it. Send them into the desert without bread or water. Burn their homes and churches. Then see if they will not laugh, sing and pray again. For when two of them meet anywhere in the world, see if they will not create a New Armenia.”

–William Saroyan

Det bor Armensk Diaspora i de fleste land i verden. Noen bor også her i Norge. De er ikke mange og de kommer fra forskjellige land som Iran, Syria, Libanon, Israel, Russland og selvfølgelig også fra Armenia. Armenia har en rik tradisjon innen klassisk musikk, opera og ballett og folkedans. Armenere tar med seg sine tradisjoner og skikker dit de slår seg ned, men farges alltid litt av det landet de bor i.

På tross av at Vesten, der i blant Norge, nekter å reagere på folkemord og kulturvandalisme så vil armenerne for alltid minnes to norske mennesker, nemlig Fridtjof Nansen og Bodil Biørn hvor av begge kan knyttes direkte til Armenia og armenerne. Fridtjof Nansen er kjent for alle nordmenn og alle armenere på tross av at han for de førstnevnte er polarforsker, naturforsker og diplomat, mens han for armenerne er filantropen som talte Armenia og armenernes sak da det trengte internasjonal hjelp og støtte, noe som var med til å gjøre at han mottok Nobels fredspris i 1922. Den norske kvinnen Bodil Biørn var skipsrederdatter fra Kragerø, men samtidig misjonær og filantrop. Hun brukte hele sitt voksne liv i tjeneste for det den gang lidende armenske folk.

Undertrykket gjennom flere hundre år som innbyggere i det ottomanske Tyrkia ble armenerne myrdet og som en ”endelig løsning” med start den 24. april 1915 ble de som hadde overlevd fordrevet gjennom den syriske ørken der det døde ytterliggere hundretusener. Til sammen omkom 1.5 millioner armenere av denne behandlingen av de herskende tyrkerne. Midt i disse grusomhetene arbeidet Bodil Biørn. Fra 1905 til 1934 bodde og arbeidet hun i Tyrkia, Armenia og de siste 9 årene i Aleppo i Syria. Hun etterlot seg en stor mengde dokumentasjon som dagbøker, bilder, avisartikler, brever og fortellinger om det hun opplevde og mennesker hun møtte. I 2004 ble hun av armenerne i Syria hedret i Norge for sitt arbeid for dem.

Khachkars eller korssteiner er en kunstform med tusen års tradisjon i Armenia. Kors og ornamenter kunstferdige utskjært i stein som om det skulle vært i tre. Disse steinene ca 70 cm brede og 2-2,5 meter høye brukes til minnesmerker for all anledninger av Armenerne. Det vanligste motivet er et kors, sjeldent med et krusifiks, med en rosett eller solskive under seg. Resten er normalt fylt med et mønster av blader, druer eller et abstrakt knutearbeid. Av og til er det omgitt av et karniss med bibelske figurer eller helgener. Amenaprkich, som betyr Fra den hellige livredder, er en term brukt til å beskrive en spesiell type khachkarer hvor korset er en avbildning av den korsfestede Kristus. Kun noen få slike er kjent og disse dateres fra 1300-tallet.

Den vanligste årsaken til å lage en khachkar var for å uttrykke eller symbolisere et ønske eller en oppfyllelse av et løfte eller en bønn for, og da ikke minst sjelens redning for enten et levende eller avdødd person, men de ble også oppført for andre grunner, som for eksempel for å minnes en militær seier, konstruksjonen av en kirke eller som et forsvar fra naturkatastrofer. Det er en hellig armensk kunstform av utskårne kors satt inn i massive steinblokker og omgitt av et utvalg av symbolisme.

De første ekte kachkarer oppsto på 900-tallet, under armenernes gjenoppvekkelse etter frigjøringen fra araberne. De eldste khachkarene med en kjent dato ble laget i 879 på tross av at tidligere, men grovere eksempler eksisterer. Blomstringen av denne kunsten hadde sin topp mellom 1200-1400-tallet. Kunsten fikk en nedgang under mongolenes og tyrkernes invasjon på slutten av 1400-tallet, men gjenoppsto på 1600-1700-tallet på tross av at det kunstneriske nivået på 1400-tallet aldri ble nådd. Tradisjonen eksisterer den dag i dag og man kan se khachkar skjærere i noen deler av Yerevan.

Den vanligste plassen for en khachkar er en kirkegård, men armenske gravsteiner har også mange andre former slik at det kun er et mindretall som er khatchkarer. Flere bra eksempler har blitt flyttet til det historiske museet i Yerevan og ved siden av katedralen i Echmiadzin. Stedet i Armenia med det høyest antall overlevende samling av khachkarer er Sletten av khachkarer ved Noraduz cemetery, ved Sevans vestlige kyst, hvor en gammel kirkegård med rundt 900 khachkarer fra ulike perioder og av ulike stiler kan bli funnet. Verdens største gravgård, Julfa, ligger i Nakhichevan, Azerbaijan.

En større antall khachkarer, som ble skapt i det historiske Armenia har i dag, etter erobring og folkemord, kommet inn under Tyrkia, Azerbaijan, Georgia og Iran. Som et resultat av systematisk utryddelse av khachkarer i Tyrkia er det i dag kun få eksemplarer igjen og disse blir ikke oppført på liste eller fotografert, noe som gjør det vanskelig å følge med i situasjonen. De blir ødelagt, forsømt eller flyttet for å dekorere, skape nye hellige plasser eller for å lage plass for nye graver. Et dokumentert eksempel er khachkar ødeleggelsen i Nakhchivan. ”Vi var særlig interesserte i å vite viss vi kunne finne khachkarer i Tyrkia. En dukket opp i en landsby rett under våre føtter som en bro over en liten elv. Vi tok av støvet og stirret ned på en khachkar fra 1000-tallet”, sier Samvel Karapetian. De fant flere kachkarer, men i kurdiske hjem hvor de var blitt brukt som vanlige byggesteiner; men på en måte hadde disse blitt reddet fra tyrkiske bulldosere og slegger.

Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødelegger armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden.

I tusen år har åskjeden rundt byen Jugha i det som nå er Azerbaijan vært fylt med massive rosa, rød og grå khachkarer, men hva som altid hadde vært ansett for å være Jughas hage av khachkarer ble ødelagt frem til færre enn noen få tusen av de største steinene var tilbake. I 1998 kunne armenerne fra den iranske siden av grensen se i avsky, forferdelse, redsel, og skrekk på at bulldosere ankom og begynte å ødelegge disse siste restene av den kunstneriske og historiske hagen. Armenerne bygget deres religiøse korssteiner ut av rosa vulkansk tuff, som har en unik evne til å bli hardere med tiden. Deres murer ble bygget tykke slik at de kunne stå i mot de mange konflikter i denne urolige regionen, men de gamle arkitekts hadde aldri tenkt på at de måtte beskytte mot bulldosere, raketter og dynamitt.

Det er et kulturelt folkemord sier Dr. Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA). RAA har gjentatte ganger klagd til UNESCO, som kun har nevnt det så vidt i deres årlige rapport og en kort pause i ødeleggelsen. Men det var for lite og for sent og ødeleggelsene fortsatte slik at det i dag kun er fragmenter igjen av den tusen år gamle kunsten. I følge Haghnazarian er den azeriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet. I følge Institute of Ethnography and Archaeology of the National Academy of Sciences har over 3500 khachkarer blitt ødelagt i Nakhichevan.

Konflikten mellom muslimene og de kristne startet i denne delen av verden rett etter at Islam oppsto og har altid preget livet til de kristne armenerne. Konflikten går helt tilbake til kampen mellom det hendenske Romerriket og det zoroastriske Persia. Armenia erklærte seg offisielt kristent i 301, 30 år før Konstantin gjorde det, men de sporer deres kristne røtter til apostlene.

Kort etter at Kristus døde gjorde hans trosbekjennelse sin ankomst i Armenia. Med kirkens vekst begynte legender å akkumulere. En er at kong Abgar V av Osroene, dagens Şanlıurfa i Tyrkia, kjent som Oushama, led fra en kronisk sykdom og derfor, etter å ha hørt om Jesus sin makt og sine mirakler, inviterte Jesus til å komme til hans hovedstad Edessa for å hele ham, og til og med å bosette seg der. Jesus ble tilbudt asyl i kongens egen bolig. Jesus skal da ha skrevet et brev hvor han skal ha avslått å gå, men lovet at etter han etter å ha oppstått skulle sende en av hans disipler med sin makt. Apostelen Thaddeus av Edessa skal på apostelen Thomas sin oppfordring ha besøkt Abgar, helet og døpte ham, i år 29.

De fleste konger av Osroene, et historisk syrisk kongedømme i Mesopotamia, ble kalt Abgar eller Manu og var arabiske sjeiker som bosatte seg i urbane byer. I følge armensk tradisjon var Abgar konge av Armenia og hersker av Edessa fra år 1 til år 34. Han ble konvertert av apostelen Thaddeus og ble den første kristne kongen i historien. Men mange forskere mener at det ikke var noen armensk konge ved navn Abgar, men at det handler om den syriske Abgar IX, som ble kristnet på 200-tallet. Kanskje forklaringen kan bli funnet i boken History av Moses av Khoren: ”… På grunn av hans uvanlige beskjedenhet og visdom, samt hans høye alder, ble denne Abgaros gitt tittelen Avag Hair, som vil si eldste far, en tittel som hos grekerne og syrerne som ikke var i stand til å artikulere hans navn korrekt ble til Abgar.”

Den Armenske kirke er kanskje den eldste vi kjenner. Den skriver seg fra de tidligste århundrene i vår tidsregning. Armenia var den første selvstendige stat som antok kristendom til statsreligion. Dette skjedde 700 år før Norge ble kristnet. Armenerne regner seg som en kristen nasjon fra år 301. De har sin egen pave, som kalles Katolikos, fra den tid. I dag regjerer Karekin II over all verdens Ortodokse Armenere. Armenerne har eksportert sin arkitektur over alt der Armenere har slått seg ned. De er opphavet til korskirkenes arkitektur i Europa.

Armenia, som i dag er den minste av de kaukasiske nasjonene, strakk seg da fra det kaspiske hav til Svartehavet og inkluderte mye av dagens Tyrkia og Iran. Landet grenser til de muslimske landene Tyrkia, Iran og Azerbaijan og til det ortodokse Georgia, noe som har ført til at disse landene har armenske minoriteter, viss de da ikke har blitt utryddet eller tvunget til å flykte, samt flere av de viktigste religiøse monumenter, hvor av mange har blitt ødelagt.

European Court for Human Rights (ECHR) har akseptert å vurdere armensk krav om å dømme Azerbaijan skyldig i å ødelegge de armenske khachkarene i Nakhichevan. Kravet mot regjeringen i Azerbaijan ble satt frem av organisasjonen kalt The Board West-Armenian Armenians. I følge Samvel Karapetyan, koordinator av det Yerevan baserte kontoret til Organization for Studying Armenian Architecture, fant en masseødeleggelse av khachkarer sted i 1998 i den armenske kirkegården i Staraya Dzhuga. Mange khachkarer ble begravd under jorden og de gjenværende ble ødelagt og kastet i elven Araks. Mange ganger ble besøkene av de ulike overvåkningsgruppene som ville se på situasjonen stanset.

Byen kalt Byen med de 1001 kirker, den armenske hovedstaden Ani, er en ruinert og ubebodd middelalderby i den tyrkiske provinsen Kars. Det var en gang hovedstaden i middelalderens armenske kongedømme som dekket mye av dagens Armenia og det østlige Tyrkia. Den var et senter for ulike handelsruter og dets mange religiøse bygninger, palasser og fort var blant de mest tekniske og kunstferdige avanserte strukturene i verden. På sin høyde hadde Ani en befolkning på 100.000-200.000 mennesker og var en rival av Konstantinopel, Bagdad og Kairo. Men byen, som var kjent for sin storhet og prakt, har nå blitt forlatt og glemt. Ani lå ikke langs med noen tidligere viktige handelsruter, men på grunn av dens størrelse, makt og rikdom ble det et viktig seter. Dets forhandlingspartnere var blant annet Bysants, Persia og araberne, samt mindre nasjoner i det sørlige Russland og Sentral Asia.

Armenske historikere som Yeghishe og Ghazar Parpetsi nevnte først Ani på 500-tallet og beskrev den som et sterk fort bygget på en ås kam og i besittelse av det armenske Kamsarakan dynastiet, en armensk adelsfamilie som var et utskudd av Karen-Pahlav klanen, en av de 7 store hus i Partia av persisk Arsacid opprinnelse. Det meste av deres land ble overtatt av Bagratuni på 800-tallet. Byen har sitt navn fra det armenske fort byen og hedenske kultsenteret Ani-Kamakh i Daranaghi i det øvre Armenia.

Bagratid prinsene i Armenia er kjent så tidlig som fra år 100 f.vt., da de tjenestegjorde for Artaxiad dynastiet. Ashot I (862–977) var den første Bagratid konge, den som grunnla det kongelige dynastiet. Han ble anerkjent som prinsen av prinser av retten i Bagdad i 861, noe som provoserte krig med lokale arabiske emirer. Ashot vant krigen og ble anerkjent som kongen av armenerne av kalif al-Mu’tamid av Bagdad i 885, et trekk for å unngå av Bysants, da under den armenske keiseren Basil I, trengte seg inn på armensk territorium. Anerkjennelse fra Konstantinopel fulgte i 886. I et forsøk på å samle den armenske nasjon under et flagg underla Bagratidene andre armenske adelsfamilier gjennom erobringer og ekteskapsallianser. Men noen adelsfamilier som Artsruniene og Siunisene brøt vekk fra den sentrale Bagratid autoriteten. Ashot III den barmhjertige flyttet hovedstaden til Ani og beholdt makten gjennom ulike forordninger i kampen mellom Bysants og araberne, slik armenerne hadde gjort tidligere under kampen mellom perserne og romernes.

I 1064 angrep en stor seljuk tyrkisk hær ledet av sultan Alp Arslan (1029-1072) Ani. Han var den andre sultanen av seljuk dynastiet og sønnesønn til Seljuk, den eponyme grunnleggeren av dynastiet. Han tok navnet Muhammad bin Da’ud Chaghri etter å ha gått over til Islam, og for hans militære mektighet, personlige valør og kampevner fikk han etternavnet Alp Arslan, som betyr den modige løve på tyrkisk. Etter en beleiring i 25 dager inntok de byen og slaktet dens befolkning, en begivenhet skrevet ned av den arabiske historikeren Sibt ibn al-Gawzi, som siterer et øyevitne: ”The army entered the city, massacred its inhabitants, pillaged and burned it, leaving it in ruins and taking prisoner all those who remained alive…The dead bodies were so many that they blocked the streets; one could not go anywhere without stepping over them. And the number of prisoners was not less than 50,000 souls. I was determined to enter city and see the destruction with my own eyes. I tried to find a street in which I would not have to walk over the corpses; but that was impossible.”

Mongolene beleiret byen i 1226, men klarte først i 1236 å erobre den. Da massakrerte de et stort antall av befolkningen. Ani hadde falt da Shahanshah, sønnen til Zakare, grunnlegger av det georgiske Zakaride dynastiet, under hvilket Ani hadde en ny blomstring, var borte. På sin tilbakekomst fortsatte zakaridene å styre over Ani, men med den forskjell at de nå var vassaler for mongolene heller enn georgerne. Ani startet nå sin nedgang. På 1400-tallet ble byen styrt av etterfølgende lokale tyrkiske dynastier, inkludert Jalayridene og Kara Koyunlu, som vil si De svarte sauers klan, som gjorde Ani til sin hovedstad. Tamerlane erobret Ani i 1380-tallet. Ved hans død vant Kara Koyunlu igjen kontrollen, men flyttet deres hovedstad til Yerevan og i 1441 gjorde det armenske katolikosat det samme. De persiske safavidene hersket deretter over Ani frem til det ble en del av det ottomanske imperiet i 1579.

Den historiske armenske hovedstaden Ani ble helt forlatt på 1800-tallet parallelt med avfolkningen av landområdene som et resultat av de årlige migrasjonene til de nomadiske kurdiske stammene som plyndret og myrdet den bosatte befolkningen, gjerne med støtte fra den ottomanske sentralregjeringen. Det som en gang hadde vært et blomstrende armensk samfunn er i dag litterært talt en spøkelsesby og befinner seg på tyrkisk territorium. Det er kun rester igjen av de gamle kirkene hvor av kun 10 ennå står. Det blir hevdet at dette er et resultat av forsømmelse, vandalisme og målrettet ødeleggelse. Kun kort avstand fra Ani er et kloster av 5 kirker kjent som khtzkonk. Kun en kirke forblir stående, kun et skall av sitt tidligere selv. I følge den armenske historikeren Samvel Karapetian fra RAA skyldes noen massive hull gjennom veggen at det har vært raketter. Khizkonk var i en tyrkisk militærsone. Tyrkerne begynte for 40 år siden en politikk med å ødelegge armensk historie. I tiår etter folkemordet i 1915 sto de armenske kirkene, et minnesmerke over den gamle armenske sivilisasjonen kjent for store og severdige bygninger. Det var ikke før på 1960-tallet, da en ny generasjon av overlevende begynte å fremme krav om tyrkisk gjengjeldelse, at Ankara svarte med å knuse bevisene på armensk kultur og sivilisasjon.

Folkemordet på armenerne, ofte kalt det glemte folkemordet ettersom Tyrkia, Israel og resten av Vesten, med unntak av Frankrike, Italia og Kanada, fornekter at det fant sted, startet i tiden som ledet opp til Første verdenskrig, ettersom frykt begynte å spre at nasjonens store armenske befolkning ville ta side med det fiendtligstilte Russland og sabotere krigsarbeidet. Det ble gitt ordre om å samle armenske menn, som aldri siden ble sett eller hørt fra. De gjenværende kvinnene og barna og eldre ble gitt ordre om å ta hva de kunne bære og ble sendt ut på en lang marsj inn i den store syriske ørkenen. I prosessen døde hundrevis av tusen, trolig hele 1.5 millioner mennesker, noe som i dag ville tilsvare 15 millioner ettersom dette var tiden før den store befolkningsøkningen, av sult, tørst og angrep fra kurdiske banditter som var ute etter kvinner og eiendeler.

I år 2000 begynte RAA å foreta ekskursjoner til Tyrkia for å dokumentere gjenlevningene av dets historiske arkitektur. I følge Karapetian om det hemmelige formålet med deres reiser: ”Vi måtte bryte oss inn i våre egne hus og løpe rundt som tyver.” I deres sekker skjulte de gamle fotografier av kirker tatt før 1913. De tok bilder av noen av de samme kirkene. Før-og-etter bilder plassert side ved side er sjokkerende. Et pre-folkemordsfoto av Bagrevand viser en massiv 700-talls kirke som i dag ikke er mer enn en åpen flekk dekket med en jordhaug av svart støv fra murpuss. Ikke en gang en eneste stein er igjen. I følge Karapetian: ”Vi er bevisste om at landsbybeboerne i mange tilfeller ødela de gamle strukturer til eget bruk; så vi gjorde en forsiktig inspeksjon av de omkringliggende hjemmene, men vi fant ingen tegn etter kirken, noe som viser at den ble ødelagt av regjeringen og at steinene deretter ble flyttet.”

Nagorno-Karabakh enklaven, også kjent som det fjellrike Karabakh, ved Armenias østlige grense, er en enhet som har sin egen regjering, valgte offiserer, frimerker, flagg og til om med sin egen nasjonalsang, men som på tross av dette ikke har blitt anerkjent av det internasjonale samfunn. Enklaven, som har en befolkning på omkring 140.000 hvor av hele 95 % av dem er armenske, mens de resterende er assyriske, greske og kurdiske, befinner seg under kontrollen til den armenske regjeringen. Armenerne har vært en absolutt demografisk majoritet i dette territoriet fra begynnelsen av Middelalderen, viss ikke før. Det faktum at den første armenske skolen ble åpnet her, middelalderberetninger om den armenske dialekten i Artsakh og de mange referansene til Artsakh og Karabakh som “armensk land” og “del av Armenia” gir en solid bakgrunn for denne konklusjonen. Det er ingen bevis på at det har vært andre folk her enn armenerne som i stort antall levde her før midten av 1800-tallet. Den obskure situasjonen er et resultat av det kaos som i etterkant av Sovjets fall.

Frem til 1991 var Karabakh under Azerbaijans kontroll, en avgjørelse tatt av Stalin i sin splitt og hersk politikk på 1920-tallet da Karabakhs befolkning var 95% armensk. Da Sovjet falt erklærte Karabakh seg som uavhengig, men Azerbaijan, som hadde befridd seg fra Moskvas kontroll, beleiret hovedstaden Stepanakert. Etter 4 års kamp ble en våpenhvile erklært. I dag er situasjonen mer eller mindre rolig på tross av det ennå ikke har blitt laget en fredsavtale mellom de to.

På en ås ved hovedstaden Stepanakert er en massiv to-hodet statue Papik-Tatik eller bestefar-bestemor som siden har blitt et symbol for konflikten. ”Deres kropper er dypt nede i jorda lik røttene til folket i Karabakh. For å løfte oss ut av vårt land er fysisk umulig”, sies det. ”Ødeleggelsen av våre monumenter i Karabakh er en annen historie enn den i Tyrkia. Her er vi til stede og de kunne ikke ødelegge dem rett foran våre øyne” sier Slava Sarkissyan, Karabakhs minister for historiske monumenter. Men det gjorde de uansett. En rekke fotografer ved utstillingen i Stepanakert museum som dokumenterer historisk armensk land innenfor Azerbaijan kontroll hvor tilstanden til mange av deres kirker er ukjente.

Men utrolig nok hevder også Azerbaijan at landet historisk er deres. Azeri, et tyrkisk-talende folk, sporer deres arv til de gamle kaukasiske albanerne, et gammelt kristent folk som også holdt til i området, noe som har ført til de mest sjokkerende beskyldningene fra armenere som sier Azerbaijans regjering har fjernet gamle armenske innskrifter over gamle broer og kirker og hevdet at de er albanske. ”Khachkarene i Karvajar distriktet som de ikke kunne forfalske brøt de opp og brukte i deres bygninger og som singel i veikonstruksjon”, hevder Slava Sarkissyan. I følge RAA ble de gamle kirkene i Karvajar distriktet gjort om til steinbrudd. Biter og deler kan nå bli funnet i murene i offentlige bygg slik som på skolene i byen Tzar. RAAs studier av strukturene fant flere kirkesteiner i dets murer og 133 khachkar fragmenter. 37 av disse fragmentene hadde innskrift inkludert en berømt 1300-talls khachkar hvor det hadde stått ”I dette året av den armenske kalenderen, 1289, reiste Grigor I, Hassans sønn, den tapre og seierrike hær kommandøren og den store prins av Akan, Handaberd, Sot, Shoghgah og mange andre provinser, dette kors i min landsby, som blir kalt Tzar, for min elskede far, fedrelandet og som en pris for tapperhet.” Av denne historiske 700-års gamle skatten er kun et lite fragment, SHOGHG, ennå synlig i rammen på skolevinduet.

I dag, i både Azerbaijan og Tyrkia, foregår ødeleggelsen. RAA kontorer mottar rapporter fra militærpatruljer langs med den azerbaijanske grensen om at bulldosere har ankommet og er i gang med å rive middelalderfortet St. Sargis klosteret.

Men på tross av at arkitektur blir ødelagt så fortsetter den armenske kultur og sivilisasjon å leve i full valør. Mest kjent er kanskje musikk spilt på den unike duduk, som består av et sylindrisk trerør gjerne laget av aprikostre, som det vokser mange av langs med Arax elva i Armenia og som vanligvis er på 28, 33 eller 40 cm med 8 eller 9 fingerhull, samt tommelhull som gjør en rekke oktaver mulig, og et ca. 9-14 cm langt og 3 cm bredt dobbelt rørblad, som på armensk ofte blir kalt ramish eller yegheg, som er omgitt av en tynn fleksibel treverk som glir langs med lengden av røret og som blir brukt for å stemme duduken ettersom den kontrollerer åpningen/stengningen av røret.

Duduken blir spilt på gjennom å holde den doble røret mellom leppene og blåse mens man dekker og åpner hullene med fingrene. Lyden er varm, myk og noe nasal. Dynamikken av lyden blir kontrollert gjennom å justere presset med leppene på røret og gjennom å dekke fingerhullene. På tross av at duduken er stemt for å være utemperert og diatonisk kan kromatiske toner bli laget gjennom delvis å dekke fingerhullene.

Duduken kan høres ut som en blanding av cello, obo og en menneskestemme og som er en tradisjonell armensk shalmey som ikke kun er en slektning av den mer kjente oboen foruten dens forgjenger. Det kan høres ut som en blanding av cello, obo og en menneskestemme. Den er på størrelse med en blokkfløyte, men med dybde og fylde som en bassaksofon.

Duduken er et eldgammelt treblåsinstrument med røtter i Armenia, mye brukt i Kaukasusområdene, opprinnelig laget i aprikostre. Det spesielle med dudukens klang, er at den ligger veldig nært menneskestemmen både i toneleiet/-høyden og i selve klangen. Den er ansett som det mest armenske av alle folkeinstrumenter ettersom det, på tross av at det finnes varianter som blir spilt i Tyrkia, Georgia og Azerbaijan, har en armensk opprinnelse på grunn av dets evne til ærlig å uttrykke følelsene til det armenske folk. Mange vil si at Armenias sjel bor i dette instrumentet. Her kjenner vi musikken blant annet fra filmen Gladiator. Den Armenske stjernesopranen Liana Aleksanyan har nylig gjestet Norge. Hun sang hoverollen Manon i Manon Lescaut på Den Norske Opera i september i år og fikk svært gode kritikker.

Duduken er en av de eldste dobbeltrør instrumentene i verden. Dets opprinnelse kan bli sporet tilbake til tiden før år 0. Duduken reflekterer lidenskapen, feiringen og lidelsene til det armenske folk. Ikke noe annet musikkinstrument har den samme evne til å inkludere følelsene til det armenske folk så ærlig og velformulert som en duduk. På grunn av sin levende og fargerrike materiale og varme lyd har duduken blitt en del av hverdagslivet i Armenia. I dag er det ikke noe festbegivenhet, bryllupsseremoni eller familiefest som er hel uten en duduk spiller. Aram Khatchadourian en gang sa at duduken er det eneste instrumentet som fikk ham til å gråte. Dets appell er så universelt at UNESCO har utstedt en erklæring hvor de har kalt duduk musikk et ”mesterstykke av muntlig og uhåndgripelig menneskehetens arv.”

Den kvasi hellige lyden har gjort duduken en velkommen gjest i religiøse filmepiker slik som i den 2004, 16 år etter The last Temptation of Christ, Mel Gibsons film The Passion of the Christ hvor Eustache spilte. Dukuk er et varmt instrument i World Music der dens sjelefulle lyd nylig har blitt introdusert av musikeren Peter Gabriel, som har integrert duduken inn i hans innspillinger inkludert The Last Temptation of Christ og Us. Den har nylig dukket opp i ulike film og TV innspillinger slik som The Last Temptation of Christ, The Crow, Zena, Warrior Princess osv.

Den berømte armenske musikeren og komponisten Jivan Gasparyan har vunnet fire verdensomspennende gullmedaljer i UNESCO-konkurranser. Han har den unike egenskapen å være den eneste musikeren som er gitt den ærefulle tittelen Folkets armenske artist i 1973. I 2002 mottok han WOMEX (World Music Expo) sin pris for livslang prestasjon. Han har samarbeidet med mange artister, som Lionel Richie, Peter Gabriel og Michael Brook. Gasparian har samarbeidet med berømte klassiske ensembler slik som Kronos Quartet og tatt duduken in i musikk genre som ikke tidligere har blitt assosiert med instrumentet slik som i jazz. Tradisjonelt spilt i mindre ensembler, ofte i duo med trommer slik som daf, i lyrikk sanger og danser, blir den I dag også spilt i større profesjonelle ensembler og i urbane klubber. Duduken blir også spilt sammen med dhol, en dobbeltsidet armensk tromme kjent for sin kvikke armenske danserytme. Men selv når duduken blir spilt klagende gir fin berøring av dhol en passende bakgrunn.

Duduk blir ofte spilt i par hvor lede duduken, som spiller selv melodien, følges av en andre duduk som spiller en opprettholdt tonehøyde kalt dam, som er en tonisk drone som utgjør en slags konstant motvekt til melodien. Den som spiller dam, kalt damkash, opprettholder dronen gjennom å bruke en sirkulær pusteteknikk, en prosedyre som involverer inhalering via nese og lagring av luft i kinnene mens man opprettholder leppepresset på rørene.

Dhol er som duduk, for ikke glemme kanun, en avkommer av den gamle egyptiske harpen, oud, som har vært en del av musikken til hver av de gamle sivilisasjonene som eksistert i middelhavsområdet og Sørvest Asia, inkludert sumererne, akkaderne, perserne, babylonerne, assyrerne, armenerne, grekerne, egypterne og romerne, parkapzuk, som er en type sekkepipe spilt på i Armenia, saz, som er populær i Iran, Tyrkia, Azerbaijan, Armenia og på Balkan, men som har utgått fra komuz, et strengeinstrument brukt i kyrgyz musikk og som er nært forbundet med andre tyrkiske strenginstrumenter og lut, shvi, som betyr å plystre på armensk og som er et trevind instrument med et libium munnstykke som i likhet med duduken ofte blir laget av aprikostre, sring, som er en hyrdefløyte med opprinnelse i det østlige Armenia og som i likhet med duduken også blir laget av aprikostre, og zurna, som er et dobbeltrør blåseinstrument normaltspilt sammen med en davul, en slags basstromme, i anatolisk folkemusikk, et instrument mye brukt i tradisjonell armensk musikk.

Dhol dateres tilbake til 1500-tallet f.vt. Det ble trolig introdusert til det indiske subkontinent via den persiske trommetypen dohol, noe som Ain-i-Akbari, som beskriver bruken av duhul i orkestre blant mogul keiseren Akbar tyder på. Det indoariske ordet dhol opptrer i print rundt 1800 i the treatise Sangitasara. Folk som spiller dhol blir kalt dhol spillere eller dholere. Armensk dhol, spilt med hendene, blir satt mellom beine eller i fanget. Trommeren slår en side av dholen, som er bredere men kortere enn sin indiske motsvarighet.

Ethronica er et nytt, rytmisk orientert bandprosjekt. Her kombineres etniske elementer med elektronika, og sentralt i bandet er den armenske duduken. Armen Stepanyan, som spiller duduk m.m. i Ethronica, regnes som en av verdens fremste utøvere på dette instrumentet. Han har flere ganger besøkt Vesten og har flere soloalbum bak seg.

Paul McCartneys har i etterkant av å ha spilt i Beatles produsert en rekke soloplater slik som for eksempel Pipes of Peace og Flowers in the Dirt, men en del av det han har gjort har vært litt småkjedelig. Men i 2005 da Chaos and Creation in the Backyard kom var det en låt som fengslet: Jenny Wren. Dette er en mollstemt liten melodi med Paul på vokal og gitar – og i tillegg et instrument som sjelden er å høre i vanlig popmusikk, nemlig duduk. I en låt som «Jenny Wren» i all sin enkelhet og melankoli, kommer duduken virkelig til sin rett. Den gjør den enda sørgeligere, og på en trist dag kan man virkelig få lyst til å gråte litt når duduken kommer inn på 01’33.

Og det var nettopp det komponisten Aram Khatsjaturjan i sin tid uttalte – at duduk-spill var så å si det eneste som kunne få han til å gråte. Den beskrev det armenske folks lidelse.

Vagabond – Armenia

Ani Ensemble – Kotchari

Armenian Dance – Azgagrakan Par – Traditional

YouTube – Helen-Merik

Parfums d’Arménie

Video Results for Duduk

YouTube – Duduk

Sound of the Duduk

Peter Gabriel & Lévon Minassian

Amen Hayr Sourp – Amen, Holy Father

Jivan Gasparyan – Duduk Pop

Jivan Gasparyan & Russian National Orchestra

Enigma – Sadness (Armenian Duduk Remix)

Armenian Duduk

Armenian Duduk

Duduk Armenia World Musical Instruments

Etnisk Musikklubb

Dhol Foundation (Johnny Kalsi) w/The Afro Celt Sound System

Armenian Khachkars: Symbols of Tragedy and Defiance

Architecture, Arts of Armenia

UNESCO Culture Sector

Supreme Clergy of Armenia Worried

Armeniapedia – Khachkar

Posted in Armenia | 1 Comment »