Ny forskning på mus med lav status kan peke mot hvordan mobbing kan bidra til sosial angst. Lav status endrer hjernekjemien og fører til langsiktig sosial angst på molekylnivået.
Forskerne ved Rockefeller University fant at kronisk sosialt stress påvirker deler av nervesystemet som har å gjøre med sosial adferd hos pattedyr, som paringslek, parforhold og foreldreadferd.
Mus, som stadig ble plaget av dominerende hanner, ble uvanlig nervøse i nytt selskap. Adferdsendringen ble fulgt av økt følsomhet for vasopressin, et hormon som er knyttet til en rekke former for sosial adferd.
Yoav Litvin og hans kolleger ved Donald Pfaffs laboratorium for nevrobiologi og adferd satte opp et slags «skolegårdsscenario» der en ung mus ble plassert i et bur med større, eldre mus – en forskjellig mus hver tiende dag.
Musene er territorielt orienterte, og utkjempet en kamp nykomlingen alltid tapte. Etter de ti minutter lange kampene ble musene adskilt i det samme buret med en skillevegg som holdt dem fra hverandre, men lot dem se, høre og lukte hverandre. Denne opplevelsen skaper stress for taperen.
Etter en dags hvile settes testmusene siden sammen med ikke-truende mus av sammenlignbar størrelse og alder. De traumatiserte musene viste seg å være tilbakeholdne i «sosial omgang» med sine medmus, og foretrakk å holde seg på avstand sammenlignet med mus som ikke hadde blitt «mobbet». De viste også annen type adferd som har blitt knyttet til frykt og angst hos mennesker.
Forskerne ga også en gruppe mus et stoff som blokkerer vasopressinreseptorene i hjernen. Dette endret deler av deres nervøse adferd. Ved undersøkelse av musenes hjerne, særlig områder knyttet til følelser og sosial adferd, fant forskerne en økning i vasopressinreseptorene. Hos mennesker er hormonet vasopressin knyttet til aggresjon-, stress- og angstproblemer.
Forskerne mener det kan være paralleller hos mobbeofre blant mennesker. «Endringer i deler av disse systemene har vært observert ved menneskelige sykdommer som sosial fobi, depresjon, schizofreni og autisme», sier Litvin til PhysOrg.com.
Mange studier av gnagere, primater og mennesker har vist at et tidlig psykologisk traume kan ha negative effekter på helsen livet gjennom. Litvin sier hans studie tyder på at ofrene for mobbing kan ha vansker med å danne nye forhold, og identifiserer rollen en bestemt vasopressinreseptor kan spille.
«Dette gjør at man kanskje kan gi medisinsk behandling for ettervirkningene av slike traumer», sier Litvin, som legger til at studier i tillegg har vist at det å danne og vedlikeholde positive sosiale relasjoner ”kan helbrede noe av skaden mobbing gjør.»
Klasseforskjeller og skjeve sosiale mønstre i dagens samfunn bidrar trolig til å holde menneskeheten nede. Det eksisterer et enormt, ubrukt menneskelig potensiale i form av unge menn og kvinner, som har vært holdt nede av fattigdom og tyranni.
”Ned med ejendomsretten! væk med pengene! Hug dem over, de djævelske lænker der binder menneskehedens fødder til de forbandede blylodder, saa den fri og stolt kan svæve ud i rummet og jublende forfølge sin store bestemmelses maal: at erobre universet, og indrette sig i det som en herre i sit eget hus. Hvad satan nøler I efter? hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs. Lad dette mangetusen-aarige vanvid endelig engang ha en ende!”, skrev Hans Jæger i Anarkiets Bibel som utkom på Gyldendal forlag i København i 1906.
Boken var et teoretisk-økonomisk verk, inspirert av Proudhons og Bakunins idéer. Boken har en en bibelsk form, tonen er profetisk, retorikken religiøs. Mye av verket er anlagt som samtaler mellom Gud og Satan. Jæger kom her med rasende angrep på religionen, kapitalismen, den private eiendomsretten og staten. Det skulle bli fri kjærlighet, den arbeidende befolkningsmasse skulle konstituere seg selv som ”Folket” og eiendomsretten skulle ”suspenderes” gjennom en revolusjonær prosess.
”Eiendom er tyveri” (La propriété, c’est le vol) var et slagord som ble formulert av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhon i hans bok ”Hva er eiendom?”, som utkom i 1840. Proudhon skjelnet mellom urettmessig eiendom av produksjonsmidler som andre bruker og rettmessig besittelse av jord eller redskaper man selv arbeider med.
Tanken om at eiendom er tyveri inneholder to elementer, som er nært knyttet til hverandre: Tanken om at den som har eierinntekter uten å arbeide stjeler fra arbeiderne, og tanken om at de produksjonsmidler han eier, og som gir et skjær av berettigelse til hans inntekt, er stjålet fra de arbeidere som har produsert dem.
”Efterat der i et halvthundrede aar i stilhed var knurret over den bestaaende eiendomsret, lød i 1848 det raab. Eiendom er tyveri, saa stærkt og mægtigt, at det bedøvede den ene halvdeel af menneskeslægten og gav den anden halvdeel liv og haab”, skrev Marcus Thrane i teksten Om eiendomsretten.
Thrane, som startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen, startet året etter Arbeider-Foreningernes Blad, som brakte utførlige utdrag av Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker.
Thrane var en stor beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] ”vor tids uden tvivl største sjeni[…]”, men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far.
I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20.854 medlemmer fordelt på 273 foreninger, men han ble arrestert, for tilslutt å bli fengslet, i 1851 og arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, men emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter Haymarketopptøyene i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.
Proudhon, som har blitt kalt anarkismens far, identifiserte tre former for autoritet i moderne samfunn, Stat, Kirke og Kapital, og var like innbitt motstander av alle tre. Han er kjent for aforismer som «Anarki er Orden», hva som i en mer populær parole har blitt til “Anarki eller Kaos”.
I stedet for kun å være antistatlig så er anarkismen primært en bevegelse mot hierarki, da hierarki er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Anarkisme kalles derfor ofte for “frihetlig sosialisme”, “libertær sosialisme” eller “autonom sosialisme”.
Siden staten er den “høyeste” form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige; men dette er ikke en tilstrekkelig definisjon av anarkisme. Det innebærer at alle anarkister er i mot alle former for hierarkiske organisasjoner, ikke bare staten. Det inkluderer alle autoritære økonomiske og sosiale forhold, så vel som politiske, spesielt de som er tilknyttet kapitalistisk eiendom og lønnsarbeid. Anarkismen er derfor en politisk teori med det mål å skape et samfunn uten politiske, økonomiske eller sosiale hierarkier. De går inn for individuell frihet og sosial likhet.
Anarkistene mener at individualitet – det som gjør en person unik – er et viktig aspekt ved menneskeheten. De innser likevel at individualiteten ikke eksisterer i et vakuum, men er et sosialt fenomen. Utenfor samfunnet er individualitet umulig, siden man trenger andre mennesker for kunne utvikle seg, ekspandere og vokse.
For at individualiteten skal kunne utvikle seg i størst mulig grad, anser anarkistene det som vesentlig å skape et samfunn basert på de tre prinsippene frihet, likhet og solidaritet. Disse er avhengig av hverandre.
Frihet er viktig for at menneskelig intelligens, kreativitet og verdighet skal kunne blomstre. Å bli dominert av andre er å bli nektet muligheten til å tenke og handle for seg selv, som er den eneste måten for individualiteten å vokse og utvikle seg. Dominering kveler også innovasjon/endringer og personlig ansvar, noe som leder til konformitet og middelmådighet. Et samfunn som maksimerer individualitetens vekst vil nødvendigvis være basert på frivillige forbindelser, ikke på tvang og autoritet
Hvis frihet er vesentlig for den største utvikling av individualiteten, så er likhet vesentlig for at ekte frihet skal kunne eksistere. Det kan ikke være noen ekte frihet i et klassedelt, hierarkisk samfunn, gjennomsyret av store ulikheter i makt, rikdom og privilegier. For i et slikt samfunn vil bare noen få – de på toppen av pyramiden – være relativt frie, mens resten er “halv-slaver”. Følgelig vil frihet uten likhet være et vrengebilde – i beste fall “friheten” til å velge sin herre (sjef) som under kapitalismen. Dessuten vil selv eliten under slike betingelser ikke være ordentlig frie, fordi de må leve i et hemmet samfunn som er gjort stygt og goldt av tyranniet og fremmedgjøringen av majoriteten. I tillegg må de stadig være på vakt og slåss for sine privilegier, samt bruke energi for å holde de under seg nede. Og siden individualitet kun utvikler seg best bare når man er i den videste kontakt med andre frie individer, er elitens medlemmer hemmet i sine muligheter for sin egen utvikling pga mangelen på frie individer som de kan samhandle med.
Solidaritet betyr gjensidig hjelp: å arbeide frivillig og samhandle med andre som deler samme mål og interesser. Men uten frihet og likhet vil samfunnet bli en pyramide av konkurrerende klasser basert på de høyere lags dominering av de lavere. I et slikt samfunn gjelder “dominér eller bli dominert” og “enhver for seg selv”. Denne “harde individualismen” blir fremmet på bekostning av fellesskapsfølelsen. De på bunnen er rasende på de over seg, og de på toppen frykter de under seg. (“De du tråkker ned på vei opp, møter du igjen på vei ned.”) Under slike betingelser kan der ikke være noen samfunnsmessig solidaritet, men bare en delvis form for solidaritet innen for klassene, noe som svekker samfunnet som helhet. Det er viktig å påpeke at solidaritet ikke innebærer selvoppofrelse eller selvfornektelse.
“Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet”, sa Mikhail Bakunin, som sammen med Proudhon og den russiske anarkisten, fyrsten og vitenskapsmannen Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin, som har blitt mest kjent for sin politisk-filosofiske retning kalt anarkokommunisme, som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert på føderalt nedenfra-og-opp vis, blir regnet som en av anarkismens tre foreldre.
Anarkismens symbol er en A med en sirkel rund. Det er ukjent hva symbolet betyr, men den første gangen anarkister benyttet det var under den spanske borgerkrigen i 1936. Den historiske opprinnelsen og symbolets betydning kan kanskje flettes sammen. Symbolet har før anarkistene blitt brukt som tegn på Alpha og Omega, som vil si begynnelsen og slutten. Sirklen er bokstaven O, som er initialet for Orden, som sammensettes med bokstaven A, som er initialet for anarki og anarkisme. Det hele bygger på Proudhons sitat “Anarki er Orden”.
Marcuse mener menneskene i dag lever i en slags kollektivistisk og endimensjonal bevissthet styrt av media, TV, aviser osv. og at våre egne erfaringer blir presset i bakgrunnen. Dette har ført til at menneskene er lette å kontrollere og styre og har tapt kontakten med realitetene. Det opposjisjonsløse samfunn hvor alle politiske åpartier er like ingen klasseforståelse.
Vi har sperret oss inne – vi må ut
forsøker vi å ekspandere vår bevisthet,
blir vi hindret i sperrer inne i oss – et slør
når vi passerer får vi en direkte opplevelse,
en gnostisk-mystisk opplevelse av verden
av selve eksistensen – det uendelige
Vi må derfor ha omskolering
slik at vi blir frie mennesker
og ikke bremses opp i
vårt sosialiserte verdensbilde
som er kulturelt betinget
Tidspunktet er i dag!
Anarkisten Hans Jæger
Anarkiets Bibel – Wikikilden
Marcus Thrane
Hva er anarkisme?
Anarkisme
How could an anarchist economy function?
Anarchist Economics Reading List
Anarchist economics – Wikipedia
Pierre-Joseph Proudhon – Wikipedia
Mikhail Bakunin – Wikipedia
Pjotr Kropotkin – Wikipedia
