Krig er fred
Frihet er trelldom
Uvitenhet er styrke
Bush er en krigsforbryter og folk bør unngå å støtte krigsforbrytere. Krigsforbrytere bør straffes etter gjeldende lover. Dette er udiskuterbart da jeg ikke hverken synes det er verdt eller verdig å diskutere hvor vidt man kan drepe uskyldige mennesker uansett om det er barn, kvinner eller menn eller folk som forsvarer de førstnevnte, folk som i dag blir kalt terrorister da alle som forsøker å kjempe mot et globalt urettferdig system nå blir kalt terrorister.
Både krigen mot terror, terrorlover og terrorister er begreper skapt for å narre folk som deg. Dette er det som George Orwell skriver om i sin dystopiske roman 1984 fra 1934 hvor han blant annet trekker frem begrepet Nytale.
Orwell
Mye vekt legges på å omskrive språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene blir utryddet og erstattet med enkle begreper. Synonymer blir fjernet. Adjektiver blir ordnet slik at beholdningen blir liten, positivt verdiladet, og ikke inneholder motsetninger. Motsatsen, for eksempel til god blir ugod, om nødvendig med dobbel- eller pluss som forsterker.
Orwell skildrer en verden der Store Bror er den som kan alt, ser alt og styrer alt. Hans parti er Partiet og er det eneste. Innafor i Partiet er Det indre partiet som man bare vet at eksisterer, men ikke kjenner utstrekningen av. De som ikke er partimedlemmer er proletarene. Innen Partiet lærer man seg dobbelttenkning (eng: Doublethink) som skal sette en i stand til å forstå nok om hva som foregår til at en klarer å tilpasse seg, men fravike spørsmål om det som var før og verdispørsmål utenom hyllest av partiet og Store Bror. Historiefaget dreier seg om gjeldende versjon – og den har bestandig vært slik den er her og nå. Doublespeak (noen ganger kalt doubletalk) er et språk konstruert for å forkle eller fordreie dets egentlige betydning. Se her for eksempler.
Det såkalte Sannhetsministeriet har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. En stor del av de ansattes tid går derfor ut på å revidere nyheter og historiske dokumenter slik at en alltid har hatt fred med sør og krig med øst, i stedet for det som stemte i forgårs. Siden verden og alliansene stadig forandrer seg, er det et travelt ministerium. De andre ministeriene er Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær.
Nå uttrykte Orwell ved flere anledninger at nytale var et konsept basert på realitetene slik han oppfattet dem i sin samtid. Det er et uttrykk for hvordan makthaverne forandrer språket ved å omdefinere eller fjerne ord og begreper, eller ved å introdusere nye sådanne. Særlig politikere uttrykte seg stadig oftere i vage og intetsigende fraser og floskler, ofte basert på direkte usannheter. Fordelen med nytale er at språket kortslutter logisk tenkning, og fremelsker ren retorikk. Eller skjult propaganda.
Formålet med nytale var å kontrollere folks tanker. I den psykologiske krigføringen mot sine egne folk er dette noe som Vestens islamofile quisling-regjeringer til fulle har forstått viktigheten av. Noen ganger går de imidlertid så til de grader over streken i slike sammenhenger at de gjør seg selv til latter.
Norge
Norske politikere har klart det kunststykket i mange år at de snakker mye om naturvern, men gjør desto mindre, og lever tilsynelatende i en boble av usannheter, der deres engasjement for grønne verdier vikles inn i det Orwell kalte nytale (newspeak) i sin bok 1984. Kartongbretting og avgifter redder i vår politiske kvasi-miljøvennlige versjon tilsynelatende verden. En annen ting er at politikerne forsøker å innbille folk at økt forbruk skal redde vår økonomi.
Som finansministeren Kristin Halvorsen (SV) sa så fint her om dagen: ”Shop så det svir!” Hun ber folk shoppe i vei for å redde norsk økonomi og ber folk redde arbeidsplasser med økt forbruk. ”Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien”, sa Halvorsen, som også har sagt at ”Psykologien har alt å si for hvor hardt dette rammer”, under en paneldebatt om finanskrisen. SV-lederen og finansministeren taler med andre ord sitt eget partiprogram midt imot. For i følge SV-programmet fra 2005 til 2009 må det private forbruket ned for å redde miljøet – en formulering som for øvrig er tatt ut av forslaget til SV-programmet for 2009 til 2013.
Mens SV generelt vil ha mindre forbruk så har Frp tradisjonelt jobbet for økt privat kjøpekraft. Men midt i den verste finanskrisen understreker finansministeren at krisen blir enda dypere dersom alle slutter å shoppe og samtidig slutter å investere i ny bolig, bil eller nytt kjøkken. Hun håper folk skjønner at det kan være farlig ikke å bruke penger også.
Som så mye annet er også dette snudd på hodet. Frp-formann Siv Jensen, som blant annet tidligere i høst har sagt ”Jeg bor alene og har blitt flinkere til å bruke fryseren istedenfor å kaste mat. Det er dessuten ikke så viktig å kjøpe nye klær hele tiden”, har for sin del oppfordret folk til måtehold og sparing. Hennes råd til folk er å gå gjennom sin egen økonomi og se hvor man kan kutte.
”Utrolig mange mennesker har pusset opp kjøkken og bad i det siste. Hvis alle nå samtidig bestemmer seg for at oppussing og andre innkjøp må vente, går det utover arbeidsplassene”, sa Halvorsen på debattmøtet.
”Hvis du lenge har gått og tenkt på å bytte ut sofaen, så gjør det gjerne nå hvis du har råd! Ikke utsett det fordi det er nedgangstider”, sier professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, Steinar Holden, som er enig med Kristin Halvorsen i at stopp i forbruket er uheldig for samfunnet og som i likhet med Halvorsen advarer mot den psykologiske effekten finanskrisen har på personer og familiers forbruk.
”Dersom alle slutter å kjøpe møbler og biler, så skaper vi trøbbel for dem som produserer og selger disse produktene. Det er viktig at folk ikke lar seg påvirke av den generelle krisestemningen dersom de ikke har grunn til det”, sier Holden.
”Vi har et fellesansvar i ikke å la oss drive med av noen panikk. Folk må se an sin egen økonomiske situasjon. Står man i fare for å miste jobben, bør man være forsiktig med forbruket. Samtidig, hvis man har god økonomi, så bør man ikke falle for den kollektive psykologien og tenke at ”oi, nå må vi spare”, sa Holden.
Til tross for finanskrise og svakere omsetning i butikkene, tror ikke bransjen at vi vil handle mindre julegaver enn i fjor. Julehandelen vil totalt bli på 12,1 milliarder kroner, noe som tilsvarer ca 2.550 kr per person, som er en økning på 2% fra i fjor spår Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).
”Egentlig er dette en nullvekst, ettersom volumet er det samme. Økningen på 2% kommer av prisøkning på dagligvarer og at en ekstra handledag går over fra november til desember i statistikken”, sier Haartveit.
I tillegg til finansieringspakken på 350 milliarder kroner har regjeringen gjennom statsbudsjettet satset på mer penger til samferdsel og rehabilitering av offentlige bygg for å stagge økt arbeidsledighet som følge av finansuroen.
Hvis regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen ikke har vist virkning innen romjula, tilråder HSH-direktør Vibeke H. Madsen skattelette både til næringslivet og til folk flest for å få fart på norsk økonomi. Men Madsen mener det er særs umusikalsk å tynge bedriftenes likviditet og egenkapitaldannelse nå gjennom skjerping av formuesskatten og arveavgiften.
Sjeføkonom Lars Haartveit i HSH regner med at det blir en vekst i omsetningen i bransjen neste år på 2 prosent og en vekst i inneværende år på 3,5 prosent. Dette er en nedgang i veksten i forhold til 2007 da den var på rekordhøye 8,2 prosent, et år som stikker seg ut i all statistikk, påpeker Vibeke Madsen.
Finansuroen og følgene av den gjør at det i år er vanskeligere enn vanlig å oppsummere handelsåret og spå den videre utviklingen neste år. Den svake norske krona, en nedgang i tallet på arbeidsinnvandrere, kredittsituasjonen, renteutviklingen og hvordan folk reagerer psykologisk på den foreliggende situasjonen gjør at det blir færre faste holdepunkter for prognosene i år, påpeker Haartveit.
USA
I fjor, da USAs økonomi og finanssystem var svekket, var politikerne redde for manglende forbruk rundt juletider. Ved en National Association for Business Economics konferanse kom derfor forslaget til økonomirådgiveren Edward Lazear: ”Hva nasjonen nå trenger er for president Bush å tale som i etterkant av 911 2001 og fortelle amerikanerne om å fortsette som vanlig for på den måten å opprettholde økonomien”, sa en konferansedeltager. “Get out there and shop. It’s the American way,” sa personen og fulgte opp med “Noen planer om at presidenten vil fortelle det?”
Bush oppfordret i 2001 den amerikanske offentlighet: “Americans must get back to work, to go shopping, going to the theatre [sic], to help get the country back on a sounder financial footing.” og “Fly and enjoy America’s great destination spots. Get down to Disney World in Florida. Take your families and enjoy life, the way we want it to be enjoyed.” He’s even asked consumers to spend during better times. ”A recent report on retail sales shows a strong beginning to the holiday shopping season across the country, and I encourage you all to go shopping more” oppfordret Bush i desember 2006. Dette mens Krigen_i_Irak antok dimensjoner.
Andrew J. Bacevich skrev den 5. oktober 2008: ”It’s widely thought that the biggest gamble President Bush ever took was deciding to invade Iraq in 2003. It wasn’t. His riskiest move was actually one made right after the Sept. 11, 2001, terrorist attacks when he chose not to mobilize the country or summon his fellow citizens to any wartime economic sacrifice. Bush tried to remake the world on the cheap, and as the bill grew larger, he still refused to ask Americans to pay up. During this past week, that gamble collapsed, leaving the rest of us to sort through the wreckage.” Obamas beskjed står i sterk kontrast med den til Bush administrasjonen.
Ved en pressekonferanse ved Det hvite hus i sommer som fokuserte på på den nåværende økonomiske krisen indikerte president Bush at han ikke har noen planer om å oppfordre amerikanere til å spare på oljen.
Bush: ”De er lure nok til selv å finne ut om de ønsker å kjøre mindre eller ikke…konsumentenes store skarpsindighet.” Han rettferdiggjorde dette ved å si: “Det er litt fordomsfult for mitt vedkommende å diktere hvordan konsumere skal leve deres liv.” Men tidligere eksempler viser at Bush tidligere ikke har hatt noen problemer med å diktere hvordan “konsumere skal leve deres liv”, og da ikke aller minst da det passer med hans egen politiske agenda, slik som i eksemplene over.
I desember 2006, da en økonomisk krise begynte å ta form, oppfordret Bush amerikanerne til å shoppe mer og sa: “Mens vi arbeider med Kongressen i det kommende året for å stake ut en ny kurs i Irak og styrke vår militære til å møte utfordringene i det 21. århundrede må vi også arbeide sammen for å oppnå viktige mål for det amerikanske folket her hjemme. Dette arbeidet begynner med å la vår økonomi vokse… og jeg anbefaler dere alle om å gå og shoppe mer.”
Ikke det at det nødvendigvis er presidentens arbeid å råde folk å kjøre mindre eller å oppfordre dem til å finne andre måter å konservere olje. Ikke det at regjeringen skal være en slags “nanny state” som ordner alt, en formynderstat. Men presidenten er antatt å være en leder, en slags førsteborger, som har mulighet for å sende signaler som kan ha en ønsket innflytelse på hva man gjør og hvordan man gjør det.
Uansett hvor smarte amerikanerne måtte være så er økonomisk beslutninger tatt gjennom individuelle valg ikke altid det som gavner fellesskapet best. Bush kan ikke tilfredstille behovet for å kutte karbonutslipp med hans tro på at man ikke kan gjøre det uten å ”ødelegge økonomien.”
Bush
Bush er en tidligere konkursrammet og alkoholisert oljemann som fra første stund har blitt støttet av sine venner og familie slik som da hans far betalte for at han skulle komme inn på Yale universitetet for der, som Skull & Bones medlem, å kunne skaffe seg de nødvendige kotaktene han trengte for å kunne komme seg frem i livet.
Han er en slags livets klovn, en mann med dårlig selvtillitt og samvittighet som fra første stund har blitt misbrukt av folkene rundt ham, på samme måte som flokken på skolen påvirket en og fikk en til å begå kriminaliteter uten egentlig å ville det. Kanskje Bush’ sitt forhold til “product,” som han noen ganger velger å kalle det, skaper en intern konflikt som forhindrer ham fra å foreslå at man skulle bruke mindre ettersom alt han vil er å borre for ennå mer.
Ser man på faktaene rundt Bush familien til blant annet Rockefeller familien, Wall Street og Londons kapitalmakt, elite konsensus-byggende organisasjoner som Bilderberg Gruppen og Den trilaterale kommissjon, samt til de internasjonale oljeselskapene forstår man at det er en forbindelse mellom alt dette og Den permanente revolusjon slik den opptrer som en evig krig, nå kjent som den såkalte Krigen mot terror og Den fjerde verdenskrig, og en permanent krigsøkonomi slik den blant annet blir fremstilt av Jeffrey Steinberg, Allen Douglas og Rachel Douglas i teksten Cheney Revives Parvus ‘Permanent War’ Madness. Det hele kalles rett og slett for kapitalisme og handler om å tjene multinasjonale kapitalistiske interesser.
Bush sitt forhold til oljeselskapene er i dag ikke minst representert gjennom Bush og hans Wall Street – Texas – London faksjon, samt Bush og hans rolle i Bank of Credit and Commerce International (BCCI) skandalen og forbindelsen mellom George W. Bush og Bin Laden familien, som ble ledet av Salem_bin_Laden som overtok fra hans far Mohammed bin Laden, men som fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i Bush sin region, San Antonio, Texas.
The fact that Mr. Bush can’t recognize Americans may need some political leadership to help stabilize energy consumption and rein-in carbon emissions has stood in the way of any substantive action on climate change in the seven and a half years President Bush’s tenure.
Innfallsvinkelen
Mellom den britiske og den amerikanske regjeringen ble det i årene mellom 1895 og 1914 dannet et samarbeid kjent som Great Approachment eller Den store innfallsvinkel. Britiske og amerikanske faksjoner gikk sammen for å oppnå verdensherredømme og å tjene penger på det samtidig. Den såkalte ”store innfallsvinkelen” brakte de engelske og de amerikanske faksjonene sammen for å oppnå verdensherredømme og å tjene penger på det samtidig i prosessen. En allianse mellom de engelsktalende landene, som blant annet skapte vei for samarbeid gjennom to verdenskriger.
På den britiske siden var det en gruppe med forbindelser med det første moderne multinasjonale selskapet, British East India Company (BEIC), og det finansielle neksus i London inkludert handelsbanker som Alexander Baring, som drev Baring Brothers & Co, Henry, Emanuel og Meyer Lehman, som drev et ledende investeringsbank og finanstjenestefirma grunnlagt i 1850, Mayer Amschel Rothschild, som utviklet Rothschild familiens bankimperie, et av verdenshistoriens mest suksessrike bank- og finansdynastier av tysk-jødisk opprinnelse og som ekspanderte dette gjennom å installere hver av hans fem sønner i europeiske byer for å drive foretninger, Goldman Sachs, en av verdens ledende og mest profitable investerings banker dannet i 1869, hvor Sydney Weinberg, Gustave Levy, John Whitehead og Weinberg’s sønn, inntok lederrollene i det som ble kjent som Firmaet i noen av finanssirkelene, samt Amadeo Giannini, som grunnla Commercial National Bank (CNB), den tidligste forløper av dagens Bank of America (BAC), i San Francisco i 1904. Sammenslåingen av NationsBank (NBC) og BAC var den største bankfusjon i historien frem til da.
På amerikansk side ble politisk makt konsentrert på 1900-tallet av fraksjoner innen industri, handel, og finans, slik som John Pierpont Morgan, en amerikansk finansier og bankier, John D. Rockefeller, som tjente en formue i oljeindustrien på slutten 1800-tallet gjennom deres Standard Oil Company, Edward H. Harriman, en rik jernbaneleder som hadde visjonen om en samlet Union Pacific Railroad og Southern Pacific railroad, Carnegie, den største produsent av pig-iron, jernbaneskinner og koks, Ford, som utviklet den første utskiftbare deler til den første sporvognen, og DuPont, innenfor våpenindustri.
Nazi
Det var bestefar Prescott Bush, en beryktet nazi som støttet Hitler fra begunnelsen av og som ble tatt for å handle med fienden, men som aldri fikk noen straff for det, som på skitne vis tjenete opp familieformuen og dannet de bånd og kontaktflater som Bush familien har benyttet seg av i etterkant.
I følge den britiske avisen the Guardian dannet Prescott Bush grunnlaget for Bush politiske dynasti og ble ansett som en potensiell president kandidat. I likhet med sin sønn, George, og barnebarn, George W, gikk han i Yale hvor han var, igjen i likhet med sine etterkommere, var et medlem av det hemmelige og influential Skull and Bones student samfunn.
Bush sin bestefar var av den klassiske nazistiske typen og drev storstilet handel med Nazi Tyskland også etter 1942 og etter at USA hadde erklært krig, noe som brøt en viktig lov om handel med fienden. Men han ble ikke straffet. Både IG Farben og Thyssen, viss enke giftet seg med prins Sadruddin, var gode forhandlingspartnere med Bush og W. Averell Harriman, en familie som hadde blitt mektige gjennom diverse kriminell aktivitet under Første verdenskrig.
Special Committee on Un-American Activities Authorized to Investigate Nazi Propaganda and Certain Other Propaganda Activities, også kjent for som MacCormack-Dickstein House Committee, en forløper til House Un-American Affairs Committee (HUAC), som hadde mandat til å ”samle inn informasjon om hvordan utenlandsk samfunnsnedbrytende propaganda, nazistisk propaganda, kom inn i USA og sondere organisasjonene som spredde det” fant raskt ut at det var Bush og resten av oligarkene som sto bak.
Sammen med Averill Harriman, den rike sønnen til jernbanemagnaten, E H Harriman i New York, som hadde gått over til bankvirksomhet, skapte George Herbert Walker et finansimperium som ble beryktet for sine tvilsomme forretningsmetoder
US Intelligence and the Nazis, en bok på 15 kapittler som tar for seg de flere hundre millioner av dokumenter som har blitt utgitt av CIA, FBI, hæren, statsdepartementet og andre amerikanske byråer under Nazi War Crimes Disclosure Act, skrevet av Richard Breitman, Norman J. W. Goda, Timothy Naftali og Robert Wolfe gir forståelse av Andre verdenskrig og begynnelsen av den kalde krigen. For eksempel var J. Edgar Hoover ansvarlig for at nazistiske krigsforbrytere ble forsvart i og av USA.
Det de ville ha var konglomeratenes verden, megabedrifter som tar over alt. Nærmest slik Mussolinis fascisme beskriver det. Jack Londons bok Jernhelen fra 1902 er enormt frampå og det er utrolig at den ikke blir nevt oftere enn den har blitt. Slik som f eks 1984 av George Orwell og Brave New World av Aldous Huxley. Kanskje er det en forskjell mellom Bush-regimet i USA, Putins Siloviki-regjering i Russland og Fort Europa. En ting er sikkert og det er at vi raskt nærmer oss et stadium av fascisme. De multinasjonale selskapene vant fram og under verdensutstillingen i 1939 averterte de med en fremtidsvisjon hvor store konglomerater hadde tatt over makten.
Det er hovedsakelig tre sett av arkiver som har blitt utgitt og som tar for seg Prescott Bush sin innvolvering. Alle tre et pne dokumenter, takket være US archive system og arbeidere både i Library of Congress i Washington og på National Archives på University of Maryland.
Det første settet, the Harriman papers i Library of Congress, viser at Prescott Bush var direktør og aksjeholder av en rekke selskaper involvert med Thyssen. Det andre settet, som er i National Archives, beskriver pågripelsen av selskapets aktiva. Hva disse viser er at den 20. oktober 1942 the alien property custodian tok aktivaene til UBC, hvor Prescott Bush var direktør. Etter å ha gått igjennom bankens bøker viser det seg at flere aktivaer ble tatt fra Holland-American Trading Corporation og Seamless Steel Equipment Corporation. I november, Silesian-American Company, et annet av Prescott Bush’s selskaper, også hadde blitt fratatt. Det tredje settet dokumenter, også på National Archives, er i filene om IG Farben, som ble beskyldt for krigsforbrytelse.
Den 54 årige John Buchanan, en Miami-basert magazin journalist som startet med å undersøke dkumentene ng the files while working on a screenplay. Buchanan publiserte hans funn i 2003 i den lille New Hampshire Gazette under overskriften Dokumenter i National Archives beviser at George Bushs bestefar handlet med nazistene, selv etter Pearl Harbor.” I 2004 skrev han et utvidet opplegg i boka Fixing America: Breaking the Stranglehold of Corporate Rule, Big Media and the Religious Right.
I en rapport gitt ut av Office of Alien Property Custodian i 1942 het det seg at av selskaper som ”siden 1939 har disse stål- og minebedrifter vært i besittelse av og vært ledet av den tyske regjering og har uten tvil vært til stor hjelp til landets krigstiltak.”
Bush-familien har ikke svart på eller kommentert noe av dem som har blitt fortalt om Prescott Bush. Ikke heller Brown Brothers Harriman. Bush-familien kom nylig ut med en biografi om Prescott Bush kalt Plikt, ære, land av Mickey Herskowitz. Forlaget, Rutledge Hill Press, lovet at boken ville ”behandle Prescott Bush’s beskyldte handelsforbindelser med nazi industrialister og andre beskyldninger på en ærlig måte.” Men mindre enn to sider tar opp saken.
Boken refererer til Herald-Tribune historien ved å si at ”en person av mindre etablert etikk ville ha fått panikk… Bush og hans partnere i Brown Brothers Harriman informerte regjeringen om at kontoen, åpnet sent på 1930-tallet, var en ubetalt tjeneste for en kunde” … Prescott Bush handlet raskt og åpent på vegne av selskapet, og hadde et rykte som aldri hadde blitt kompromitert. Han åpnet alle arkiv og alle dokumenter. Sett seks tiår senere i en tid med en serie skandaler og ødelagte karrierer har han mottatt hva som kan bli sett på som et rent rykte.”
Prescott Bush historien har blitt fordømt av både konservative og noen liberale som mener at dette ikke har noen ting med hva som skjer i dag å gjøre. Det har også blitt foreslått at Prescott Bush ikke hadde så mye med Averill Harriman å gjøre og at de to mennene hadde ulike politiske synspiunkter. Men dokumenter om Harriman innkluderer en smiskende krigstid profil av Harriman i New York Journal American og ved siden av i dokumentene er et brev til finansielle redakøren av avisen sammen med et brev fra Prescott Bush hvor han gratulerer avisen for å ha kommet med profilen. I tillegg skrev han at Harrimans ”handlinger og hele hans vesen hadde vært en kilde for inspirasjon og stolthet for hans partnere og venner.”
Anti-Defamation League, en høyrekonservativ sionistisk lobby som arbeider med å fremme Israels sak i USA og som har blitt kritisert av Noam Chomsky for blant annet å svarteliste alle som kritiserer Israel, der i blant Chomsky selv, som har blitt kalt antisionist, støtter Prescott Bush og Bush familien. I en tale i 2003 sa de at ”rykter om påståtte Nazi forbindelsene til Prescott Bush … hadde sirkulert bredt på internett i de siste årene. Disse påstander kan ikke bevises og er politisk motiverte … Prescott Bush var hverken en Nazi eller en Nazi sympatisør.” Men, en av de eldste amerikanske jødiske aviser, Jewish Advocate, har behandlet påstandene og kommet med andre konklusjoner.
Prescott Bush, George W’s Bush oldefar, var artillerikaptein under Den første verdenskrig og giftet seg med Dorothy Walker, datteren til George Herbert Walker, i 1921. Tidlig i 1924 reiste Hendrick J. Kouwenhoven, direktøren i Bank voor Handel en Scheepvaart, til New York for å møte George Herbert Walker og Harriman brødrene. Sammen etablerte de Union Banking Corporation (UBC), en amerikansk bank for Thyssen-dynastiet, Tysklands mektigste industrifamilie.
Walker, som var president i banken, hjalp Prescott Sheldon Bush, i å få innpass i banken. I følge selskapets dokumenter ble han en av syv direktører, med en aksje i UBC på en verdi av 125 dollar. Prescott ble viseformann i Harriman i 1926 og ble også styremedlem i UBC fra 1934. Prescott’s ansatte mange av hans klassekammerater fra Yale fra 1917, inkludert Roland Harriman og Knight Woolley. Disse tre hadde vært nære venner på Yale ettersom de alle tre var medlemmer av Skull & Bones, dannet i 1832 av General William Huntington Russell og Alphonso Taft.
Skull og Bones er det eldste meste presisjetunge av Yales syv hemmelige samfunn dannet på Yale i New Heaven, Connecticut i 1832. Det er et superhemmelig selskap for elitebarn av den Anglo-Amerikanske Wall street banketablissement overklasse, og rekrutterer unge mennesker som skal ha karierer i regjeringen, innen lov, finans og andre innflytelsesrike sektorer. På denne måten forsøker man å imitere det britiske aristokrati.
Harriman and Co. fusjonerte senere med et annet selskap, og ble kjent som Brown Brothers Harriman. August Thyssen, grunnleggeren av dynastiet hadde vært en av hovedontributerne til Tysklands krigsinnsats under den første verdenskrig, og i 1 1920-årene, sammen med sine sønner Fritz og Heinrich, etablert et nettverk av oversjøisk banker og selskaper for å hvitevaske deres penger.
I 1926 døde August Thyssen og Fritz Thyssen tok over. Etter å ha arvet selskapesmperiet i 1926, var han nå i kontroll av en av de største industrielle familier i Europa. Han grunnla United Steel Works (USW), det største industrielle konglomerat i Tysk historie. Han fikk inn Albert Volger, en av Ruhrs mest innflytelsesrike industrielle direktører, som direktør av USW. Thyssen fikk også Fredich Flick, fra et annet tysk familie dynasti. Flick eide kull og stål industrier over hele Tyskland og Polen og ville investere i Thyssen emperiret. En av årsakene til Thyssen/Flick massive stål og kull sammenslåing var undertrykkelsen av de nye arbeids- og sosialistbevegelsene. Walker hyret Bush til å hjelpe ham med å holde oppsyn med USW.
Etter å ha hørt Adolf Hitler tale i 1931 ble Thyssen med i Nazi-partiet og i hans selvbiografi forteller han selv å ha støttet Hitler da Nasjonalsosialistene ennå var et lite radikalt parti uten betydning. I tillegg til å støtte partiet politisk, kjøpte han i 1928 Barlow Palace i Briennerstrasse, i Munchen, som Hitler konverterte til Brown House, hovedkvarteret til Nazi-partiet. Pengene kom fra en annen Thyssens oversjøiske institusjon, Bank voor Handel en Scheepvarrt i Rotterdam.
På 1930-tallet kjøpte og skipte Brown Brothers Harriman, verdens største private investeringsbank, og UBC millioner av dollar av gull, olje, stål, kull og US treasury bonds, til Tyskland, og både feeding og finansierte Hitler’s build-up til krig. Walker og Harriman solgte over 50 millioner dollar i verdi av tyske bonds til amerikanske investorer, som profiterte enormt fra den økonomiske boom i Tyskland. I 1941, flyktet Thyssen fra Tyskland etter en desputt med Hitler, men ble holdt som fange i Frankrike resten av krigen.
Mens store deler av næringslivet i USA led under den store depresjonen på 30-tallet, gjorde Harriman, Walker og Bush gode penger på å investere i Tyskland som nå var inne i en oppgangsperiode. Forbindelsene til Tyskland hadde blitt knytta allerede på 20-tallet, og de tre kompanjongene så ingen grunn til å avbryte en god forretning bare fordi Hitlers nazister nå hadde kommet til makta. De hadde heller ingen store problemer med å skaffe villige investorer: Mange innflytelsesrike amerikanske forretningsfolk, som f.eks. Henry Ford, så på Hitler med stor sympati på denne tiden, og hadde ingen betenkeligheter med å investere i landet. De tok over den nordamerikanske delen av Hamburg-Amerika Line. Selskapet skal ha blitt brukt som skalkeskjul for det nazi-kontrollerte selskapet I. G. Farben’s spionaktiviteter i USA.
Union Banking var ellers særlig knytta til den tyske industrigiganten Thyssen, en av de tidlige støttespillerne til Hitler. Ikke kun tjente de en formue på denne virksomheten, foruten tjente masse på slavearbeidet som foregikk i konsentrasjonsleirene under krigen. Brown Brothers Harriman fikk hjelp til å gjemme unna forretningene sine av en advokat ved navn Allen Dulles.
Dulles representerte en lang rekke amerikanske forretningsmenn som hadde investeringer i Nazi-Tyskland. Hans mest kjente klient var den styrtrike Rockefeller-familien som kontrollerte både Standard Oil of New Jersey og Chase Bank. Standard Oil hadde et tett samarbeid med før nevnte I. G. Farben, særlig innen reforedling av olje og produksjon av syntetisk gummi, og de to selskapene eide betydelige eierandeler i hverandre.
I. G. Farben ble senere berykta for å ha vært patentholderen for nervegassen som ble brukt til å gasse i hjel jøder i nazistenes konsentrasjonsleire, og for å ha brukt fangene som slavearbeidere i fabrikkene sine. Som medlem av I. G. Farbens styre fant en før krigen ingen annen enn Allen Dulles bror, John Forster Dulles.
Etter at USA hadde blitt involvert i krigen ble det som inntil da hadde vært lovlig forretningsvirksomhet, et brudd på loven om ”handel med fienden,” og var på grensen til forræderi. Hvis en på den annen side skulle bryte alle forbindelser med tyskerne ville millioner av dollar i investeringer gå tapt. Forretningene fortsatte dermed i det stille, på tross av at myndighetene starta en omfattende etterforskning. Chase Banks filial i Paris holdt f.eks. åpent gjennom hele krigen og gjorde gode forretninger med den tyske okkupasjonsmakta.
I følge Guardian i en artikkel kalt Hvordan Bush’s bestefar hjalp Hitler til makten av Ben Aris og Duncan Campbell den 25. september 2004, har dette blant annet ledet til et krav mer enn 60 år senere på grunn av ødeleggelser forårsaket i Tyskland mot Bush familien av to tidligere slavearbeidere i Auschwitz.
Bevismaterialene har også fått en tidligere amerikansk nazi krigsrettsdommer å argumentere for at den senere senatorns handlinger skulle ha gitt grunnlag for henrettelse for å ha hjulpet og vært venn med fienden.
«Det er ike noen i live som kan bli henrettet, men de slapp unna med det,» uttalte Loftus, som nå lever i St Petersburg, Florida og lever av å være sikkerhetskommentator for Fox News og ABC radio. «Som en tidligere føderal dommer, ville jeg laget en sak mot Prescott Bush, hans svigerfar George Walker og Averill Harriman.”
I 1942 beslagla myndighetene alle aksjene i Union Banking Corp-oration, Harriman Fifteen Corpor-ation, Hamburg-America Line, samt flere av de andre datterselskapene som Harriman, Walker og Bush hadde forsøkt å gjemme seg bak.
Prescott Bush sto nå i fare for å bli stilt for retten for å ha hjulpet fienden, og kunne se fram til en lang fengselsstraff. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Istedenfor ble eiendelene senere gitt tilbake til dem og brukt til å fremme Bush-dynastiet til politisk makt og oljehandel.
Etter Andre verdenskrig var Walker og Bush innblandet i hvitevaskingen av Nazi-bytte til Fritz Thyssen, Hitler’s rikeste industrielle støttespiller. Denne gruppen har i dag enorm makt i USA. Det er mange multinasjonale selskaper som har sine røtter i 1930-tallets fascisme dominerer nå det globale markedet.
I stedenfor å gå til rettssak mot de nazivennlige røverbaronene inngikk den amerikanske regjeringen en avtale med dem. De fikk alle fritt leide mot at de begynte å jobbe for den amerikanske etterretningen.
Flere av de involverte, inkludert Prescott Bush og Allen Dulles, hadde vært etterretningsfolk under første verdenskrig og var derfor egnet til oppgaven. De skulle nå bruke sine kontakter i Tyskland til å skaffe informasjon om Hitlerregimet. Dessuten skulle de influere sine tyske venner til å styrte Hitler for så å slutte fred med Vesten. På denne måten kunne ikke bare krigen avsluttes tidligere, men Europa ville også bli reddet fra Stalins innflytelse.
Allen Dulles åpnet hemmelige forhandlinger med tyske generaler fra sitt nye hovedkvarter i Sveits, men det forventede opprøret ble aldri noe av.
Det gamle høyre fikk fornyet styrke av isolasjonismen og ville komme til å spille en aktiv rolle når det kommer til dannelsen av Det nye høyre, bestående av gamle nazister, som oppsto etter Andre verdenskrig.
Etter krigen var derimot Dulles med på å rekruttere den tyske generalen Richard Gehlens etterretningsnettverk i Øst-Europa. De nazistiske spionene fikk nå nye jobber i vestlige etterretningsorganisasjoner som ønsket å dra nytte av deres spesialkunnskaper i den kalde krigen mot verdenskommunismen.
Ved hjelp av både Vatikanet, som hadde nære forbindelser til diverse katolske fascister, og britisk og fransk etterretning, ble en strøm av ettersøkte krigsforbrytere smuglet ut av Europa og til sikkerhet i Sør-Amerika. Mange havnet etter hvert også i Australia, Canada og USA. Allen Dulles ble senere sjef for CIA, mens broren John Foster ble amerikansk utenriksminister under president Eisenhover.
Nazi emigranter ble gitt CIA støtte for å bygge en ytre høyre maktbase i USA. Disse fikk prominente plasser i det Republikanske parti, og var svært aktive under Bush’s kampanje. Det var store overskrifter da man under kampanjen fant ut at flere velkjente nazister hadde viktige plasser. Det var et stort antall pro-Nazi, anti-Semitiske mennesker fra Øst- og Sentral Europa i det Republikanske partiets National Republican Heritage Groups Council. Flere av disse var ledere i George Bush presidentkampanje etniske arm, Coalition of American Nationalities, på tross av det faktum at deres fortid ikke var noen hemmelighet.
Også de andre involverte gjorde strålende karrierer. Herbert Walker tjenestegjorde under krigen i det allierte hovedkvarteret i London, den han ble rådgiver i «psykologisk krigføring.» Da han døde i 1953, publiserte The New York Times en nekrolog som priste Walker for sine sportsprestasjoner innen golf og ridning. Averill Harriman ble ambassadør til Sovjetunionen og Storbritannia, guvernør av staten New York, han satt i den føderale regjeringa og forsøkte to ganger å bli valgt til president. Nelson Rockefeller tjenestegjorde som etterretningsoffiser i Sør-Amerika, og ble senere både guvernør av New York og visepresident under Gerald Ford. Prescott Bush ble valgt inn i det amerikanske Senatet, der han satt fram til 1964.
Spanske borgerkrig
Under borgerkrigen i Spania fikk Franco støtte fra spanske konservative, de tyske, Italienske og Portugisiske fascist regjeringene, kapitalistene i USA og andre steder, og den katolske kirke.
I tillegg kommer den formelle nøytrale politikken ført av de britiske og amerikanske kapitalistregjeringene som i realiteten, i følge en artikkel skrevet av den amerikanske liberale avisen The Nation på den tiden, støttet fascistene.
Etter at den britiske og franske regjeringene hadde nektet å hjelpe, var det spanske folket tvunget til å kjøpe våpen av Sovjetunionen. Det eneste andre landet som var villige til å selge våpen var Mexico. Den franske Primeminister, sosialisten Léon Blum, ville ha hjulpet republikanerne men kunne ikke på grunn av britiske innsigelser. Sammen med Tyskland, Italia, Storbrittania, og USA, holdt de seg nøytrale.
Tyskland og Ialia brøt øyeblikkelig deres løfter og supplerte våpen til de Fascistiske rebellene. I motetning til dette forsøkte USA og Storbritannia å stoppe all hjelp fra å bli gitt til noen av sidene.
Den pro-Nazi president i Texaco Oil Company (TOC), Thorkild Rieber, riskerte seks millioner dollar ved å supply fascistene med en substantial proporsjon av deres olje behov på kreditt. Han ble traffet med en liten bot på 22,000 dollar, men 344,000 ton olje var blitt levert til fascistene i 1936; 420,000 ton i 1937; 478,000 i 1938; og 624,000 i 1939. Texaco tjente 6 millioner dollar, så 22,000 dollar er ikke særlig mye. TOC ble gitt «free hand» av USA til å hjelpe fascistene. Annen hjelp til fascistene ble gitt av slike selskap som Standard Oil i New Jersey; Ford; Studebaker; og General Motors.
Fascistene brukte minst 10 millioner dollar på amerikansk olje alene. Ford, ledet av Henry Ford, var Nazi sympatisør. Oljeselskap fortsetter med å være i hjertet av vestlig imperialisme og vestlige selskap blir ved med å støtte ekstreme høyrekonservative diktaturer, slik som Shell’s støtte til Nigeria. Den 31. mars 1939 vant fascistene, og paven hilste deres seier med “stor lykke.” Fascistisk seier i Spania ga europeisk fascisme en nesten total momentum og gjorde en ny verdenskrig nærmest uunngåelig.
NWO
Kanskje er det mest sjokkerende at de samme selskapene som støttet opp om europeisk fascisme har enorm innflytelse også i dag. Faktisk har mange av de som i dager dominerer det globale markedet røtter i 1930-årenes fascisme. For eksempel støttet IBM fascistene med computer kort slik at millioner av ofre i Auschwitz og andre gasskamre bedre kunne ha orden i systemet.
I følge New York Times reporter Charles Higham i en artikkel kalt Hitler and the Fraternity of American Businessmen “ikke kun forsøkte en allianse av interesser for en fortsettelse av Andre verdenskrig, foruten støttet ideen om en fremforhandlet fred med Tyskland som ville komme til å hemme en hver reorganisering av Europe i liberale linjer. Det ville tilbake legge en politistat som plasserte alliansen i etterkrigstiden i finansiell, industriell, og politisk autonomi.”
Mayer Amschel endret sitt etternavn fra Bauer til Rothschild etter det røde hexagram som hang som butikkskilt foran hans fars vekselbutikk i Frankfurt. Hans sønn, Nathan, overtok Bank of England gjennom hensynsløse spekulasjoner og sa en gang: ”Jeg er likeglad med hvilken nikkedukke som blir satt på Englands trone… Den mann som kontrollerer Britannias penger kontrollerer det Britiske Imperium, og jeg kontrollerer Britannias pengeforsyning!” Og i 1818 overtok Mayers sønn Jakob kontrollen over den Franske nasjonalbanken etter grov spekulasjon. En annen sønn, Salomon, etablerte seg i Wien og Karl i Neapel.
Amschel Mayer regjerte i Frankfurt og sa i 1838: ”Gi meg lov til å utstede og kontrollere en nasjons penger så er jeg likeglad med hvem som lager lovene.”
Rotchildsene var de første som i stor utstrekning benyttet seg av agenter, som reiste rundt på kontinentet for å følge utviklingen slik at man kunne foreta de kjøp og salg som var gunstigst. Under Napoleon krigene ble en stab stasjonert på kampplassen hvor fra de rapporterte kampens utvikling mellom de britiske og franske troppene, ofte dager før den offisielle utsendinger hadde nådd Paris eller London. På denne måten kunne de vinne enorme summer på aksjemarkedet og ved Napoleons tap mot Wellington ved Waterloo klarte han å selge sårbare aksjer på deres høyde og noen få dager senere kjøpe dem tilbake til lave priser. Resultatet fra denne kampen ga Rothschild 5 millioner GBP, noe som på den tiden var et enormt beløps. En del tid senere gjorde han det samme i Frankrike.
Huset Rothschild omspandt Europa med jernbaner, investerte i kull- og jernverk, finansierte Englands kjøp av Suezkanalen, betalte for oljesøk i Russland, støttet Cecil Rhodes’ diamantvirksomhet, understøttet Frankrikes opprettelse av et imperium i Afrika, finansierte habsburgske monarker og reddet Vatikanet fra konkurs. I USA hjalp de gjennom deres amerikanske og europeiske agenter til med å finansiere Rockefellers Standard Oil, Carnegie Stål og Harriman-jernbaner. Werner Sombart skrev i sin bog The Jews and Modern Capitalism, at fra 1820 og fremefter var det Rothschild-alderen, og han sluttede, at der var ”kun en makt i Europa, og det er Rothschild.”
En annen styrtrik person var John D. Rockefeller, som i 1885 startet Rockefeller dynastiet, Rothschilds forlengede arm i Amerika. I 1911 måtte han dele opp sitt Standard Oil Company i mindre selskaper på grunn av anti-trustlovgivning ettersom hans skruppelløse utnyttelse av sin monopolstilling.
I 1913 skapte han og Rothschilds amerikanske agent, J.P. Morgan og andre det private Federal Reserve System (FED), en privatbank, som ulovlig tilranet seg retten til å trykke dollarsedler og derpå mot renter, disse folk selv fastsetter, låne dem ut til den amerikanske regjeringen. Hvorpå skatteyternes rentepenger skattefritt flyter inn i den ”velgjørende” Rockefeller Foundation, som i 1913 ble laget til dette formålet.
Nylig ble det meddelt at stiftelsen i sitt 95-årige liv hadde gitt 2 milliarder dollar til såkalte velgjørende formål, som vil si især til mentalhygiene, samt Hitlers og Stalins revolusjoner.
Den tidligste opprinnelsen til CFR stammer fra et arbeidsfellesskap av rundt 150 akademikere kalt The Inquiry, som hadde i oppgave å momme med et forslag om en mulig postkrigverden i etterkant av Første verdenskrig og etter at Tyskland var beseiret til president Woodrow Wilson.
Denne gruppa, samt Wilsons nærmeste rådgiver og venn Col. Edward M. House, samt Walter Lippmann, møttes på 155th Street og Broadway i New York City i perioden 1917-1918, for å diskutere en strategi for etterkrigstiden. De laget mer enn 2000 dokumenter som analyserte de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i verden. Det var disse som var grunnlaget for de Fjorten punktene, som var Wilsons strategi for den globale organiseringen og som utviklet seg til Folkeforbundet. Disse akademikerne reiste til Paris Peace Conference, 1919, som endte krigen.
Det var på et av disse møtene som inkluderte en mindre gruppe britiske og amerikanske diplomater og akademikere, blant annet Paul Warburg, Herbert Hoover, Harold Temperley, Lionel Curtis, Lord Eustace Percy, Christian Herter og de amerikanske akademiske historikerne James Thomson Shotwell fra Columbia University, Archibald Cary Coolidge fra Harvard og Charles Seymour fra Yale, i tillegg til Edward House, holdt den 30. mai 1919 på Hotel Majestic at både CFR og dets britiske motstykke, Chatham House i London, ble skapt.
I etterkant av Første verdenskrig, i 1921, grunnla disse samme kretser Council_on_Foreign_Relations, som blant annet publiserer Foreign Affairs og som har webside med linker til dets tenketanker, David Rockefellers studieprogram, andre programmer og prosjekter, publikasjoner, historie, biografier av direktører og andre rådsmedlemmer, selskapsledere og presseutgivelser, siden Andre verdenskrig har nominert alle amerikanske presidentkandidater, forsvarsministere og handelsministere samt utenriksministre.
I 1954 var David Rockefeller medstifter av Bilderberg Gruppen, som også kalles Globaliseringens yppersteprester. Enhver som ønsker å bli statsminister i Europa skal øyensynlig først ha blitt akseptert av de multinasjonale selskapers Bilderbergere. Ì 1968 (eller snarere 1953) var han medstifter av Club of Rome og i 1973, sammen med Zbigniew Brzezinski, av Trilateral Commission.
I sine Memoirs erklærer David på s. 405: “Noen tror endog at vi er del av en intrige som arbeider imot USAs beste interesser i det de karakteriserer min familie og meg som ”internasjonalister” og at vi konspirerer med andre rundt om i verden om å bygge en mer integrert global politisk og økonomisk struktur – en verden, om De vil. Hvis det er anklagen er jeg skyldig og jeg er stolt over det.”
Spørsmålet er kun om det er den verdensordenen vi, verdens folk, ønsker oss. Om det er en verdensorden som tilfredsstiller våre behov. David Rockefeller er uten tvil den mektigste mann denne verden har sett, noe som gjør det tvilsomt at han representerer verdens fattige.
Situasjonen i dag: I dag er Rothschild stadig offisiell gullmegler for Bank of England. På tross av at Første verdenskrig var hard for Rothschilds politiske innflytelse styrer husets enorme rikdom verden i dag. George Soros, som også har betydelig makt i dag, slo seg frem på samme måte som Rotchild, via spekulasjon og skittent spill. Rockefeller, og da særlig representert via David Rockefeller, er også en styrtrik person med gigantisk makt.
Som tidligere Verdensbanksjef James Wolfensohn, sa på David Rockefellers 90-års fødselsdag i 2005: “Og dette er en verden hvor Council on Foreign Relations ennå ikke eksisterte. Så hvilken forferdelig uledet verden må dette ikke ha vært som ikke hadde denne gruppe av folk til å lede seg!” Diamantminene til Rhodes, De Beers, ble etter hvert overtatt av Oppenheimer, som ennå styrer over 50 prosent av dagens diamantmarked.
Irak
I følge teksten US Would Control Profits From Iraqi Oil Exports Under Agreement av Jeremy R. Hammond publisert den 25. november 2008 har det ikke manglet kontroverser omkring hva som har blitt kjent som Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak. Etter heftig kamp om hvordan skulle bli ble teksten nylig ferdiggjort.
Nylig ble det avholdt demonstrasjon i Baghdad av dem som følger shialederen Moqtada al-Sadr, en innflytelsesrik person viss far ble myrdet i 1999, trolig av Saddam Husseins regime, og som i etterkant av den amerikanske invasjonen organiserte motstand mot okkupasjonen som inkluderte både politiske og militære elementer, mot en pakt som vil la USAs styrker bli værende i Irak frem til 2011. Sadr har kommandoen over al-Mahdi Army, som har truet med å fortsette sin væpnede motstand hvis avtalen går gjennom i den irakiske regjeringen.
Mens regjeringen til statsminister Nuri al-Maliki, som i begynnelsen hevdet den kunne lage en avtale unilateralt med Bush administrasjonen, har gjort at avtalen er gyldig først etter parlamentets samtykke, har Bush administrasjonen hevdet at Senatets samtykke ikke er nødvendig på tross av at avtalen under den amerikanske konstitusjonen må bli anerkjent av av Senatet. Bush administrasjonen vil med andre ord bryte med Artikkel II, Seksjon 2 i Konstitusjonen, noe som ikke er første gang den utøvende bransjen under Bush har erklært for seg selv at makten til å regjere via fiat, noe som trolig fortsatt kommer til å bli møtt med kun liten motstand av den samarbeidsvillige amerikanske Kongressen.
Pakten erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak” og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”.
Noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.
Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.”
Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.
Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”
Demonstranter rev ned en figur av president George W. Bush bærende på en koffert med ordene ”The pact of subservience and shame” der hvor amerikanske soldater tidligere, etter å ha inntatt Baghdad under invasjonen i 2003, hadde revet ned en en statue av Saddam Hussein. Tusener av demonstranter sang og waved irakiske flagg i Baghdads Firdos kryss. De kastet flasker mot figuren og rev den for så å rive den i stykker og sette ild på den. ”Jeg er med dere når det gjelder å kaste ut okkupanten på den måten dere synes passer”, leste en prest med hvit turban opp for demonstrantene i en beskjed fra Sadr med tilrop som ”Gud er stor” fra demonstrantene.
Sadrs støttespillere har gjennomført flere voldelige opprør siden 2003. Med iirakiske snipere seende ned fra takene knelte demonstrantene i bønn og begynte deretter å marsjere mens de ropte ”Aldri, aldri til pakten.” I følge sikkerhetskontoret i Baghdad forløp opptrinnet seg uten voldelig konflikt. Medlemmer av sadristblokken i parlamentet deltok. Sadr aide Hazim al-Araji fortalte Reuters: ”I dag er dagen for irakisk enhet blant arabere, kurdere, alle samfunn i Irak, for å motsette seg sikkerhetspakten. En mann som hjalp til med å rive ned figuren ble sitart av London Times mens han sa: ”På samme måte som da Saddams statue ble revet ned, har nå også Bush falt.”
Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.
Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”
De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.
Mens Sadrs støttespillere motsetter seg pakten i seg selv, har andre grupper uttrykt reservasjoner vedrørende visse detaljer. Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke loopholes som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater.
Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.
Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.
Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.
DFI
I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development_Fund_for_Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.
CPA fikk ansvaret med å forvalte Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp. DFI har hovedsakelig blitt betalt for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.
DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg, ble satt under kontrollen av CPA og den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI.
CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.
Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.
Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.
Den nye avtalen erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer over krav basert på aksjoner utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA utøvd sin autoritet for å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”
I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.
Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.
En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet.
En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.” Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull.
Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.
In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004
U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004
U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004
U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004
Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004
U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004
Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005
Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004
Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005
Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005
Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005
So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005
http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4675902.stm US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006
http://www.corpwatch.org/article.php?id=12894 IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005
Privatisering
Over halvparten av Iraks befolkning sulter gikk det fram av en FN-rapport. Krig, sanksjoner og tørke var årsaken til matmangelen. Da passer det bra i følge USA med en storstilt privatisering av industrien.
Ifølge rapporten som er utarbeidet av de to FN-organisasjonene Mat- og Landbruksorganisasjonen (FAO) og Verdens Matvareprogram (WFP), trengte omkring 3,5 millioner irakere – sårbare grupper som underernærte barn, gravide kvinner og mødre – tillegg av matrasjoner, noe som var vurdert til å koste 51 millioner dollar.
FN-organisasjonene oppfordrer landet til å sette all oljefortjeneste i det nylig opprettede DFI som spesielt skulle bidra til landbrukssektoren. Rapporten pekte ut tilgang til rent vann og hygiene som det viktigste i etterkrigstidas Irak.
Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt – kun 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes.
”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge.
Det var denne situasjonen som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok Sjokkdoktrinen, om den storstilte privatiseringen av Irak.
Da CPA overførte myndigheten til den irakiske overgangsregjeringen, etterlot den seg en ny patentlov. Organisasjonene GRAIN og Focus on the Global South advarte mot denne loven, som de mente er en trussel mot matvaresikkerheten i Irak.
Gjeld
USA har i den nye avtalen lovet å hjelpe den irakiske regjeringen med å oppnå gjeldsslette av internasjonal gjeld som er resultatet fra politikken til det tidligere regime”, som USA støttet gjennom 1980-tallet.
USA hadde via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, gitt støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.
USA, som produserer halvparten av verdens våpen, solgte våpen først til Irak og deretter til Iran under Irak-Iran krigen som Saddam Hussein startet kun et par måneder etter at han hadde kommet til makten som en gest til Vesten. På denne måten slo USA to fluer i et smekk. Det er jo så at USA benytter den kunnskapen de har vedrørende folk i for eksempel Sørvest Asia til å få dem til å krige mot hverandre via USAs hjelp.
Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater. Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse de kommunistiske herskerne i de landene.
Beskjeden
Det Vesten gjør er å ikke kun ødelegge for resten av verden gjennom å sende de fire apokalyptiske rytterne: Den seirende krigeren på den hvite hesten er tydeligvis en hærfører eller konge, som er ren (hvit) og opphøyd. Rytteren på den flammende røde hest får et stort sverd for å ”ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned”, og symboliserer altså krig. Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt med seg, som han angivelig skal bruke til å måle (veie) fødevarer. Det kan antyde mangelvarer eller nød. Og den siste rytteren, som kalles Døden, sitter på en gulblek hest, med dødsriket følgende etter. Dette er tydeligvis ment å være en sykelig farge, som symbol på pest eller sykdom.
Teksten oppsummerer da også de fire rytternes ritt og sier at ”De fikk makt over fjerdedelen av jorden så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.” Dette bildet kan ses som en parallell til tegnet på verdens ende i Matteus 24/25 og Lukas 21. – Åp 6.
De fire apokalyptiske rytterne står det skrevet om i Johannes’_Åpenbaring, også kjent som apokalypsen, som er tittelen på det siste skriftet i Det nye testamente og således den siste boken i den kristne Bibelen og kalles i kristen tradisjon Bibelens krone. Begrepet apokalypse kommer fra sen latin Apocalypsis, igjen avledet fra gresk apokalupsis, avsløring, åpenbaring, avledet fra apokaluptein, å avdekke, og refererer til et antall anonyme jødiske eller kristne tekster fra rundt 200 f.vt. til det 200 e.vt. som inneholdt profetiske eller symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende.
Boken er full av fantastiske åpenbaringer med mange bilder av store dyr og skremmende hendelser, den har mange forutsigelser om framtiden, men også sju brev med veiledning til lokale kristne menigheter i det første århundre. Boken er spesielt kjent for sin omtale av Apokaqlypsen eller Harmageddon, ”krigen på Guds den allmektiges store dag”, da Skaperen vil ha et endelig oppgjør med menneskene på jorden (16:14,16). Mange velkjente bilder stammer fra Johannes’ åpenbaring: mannen med ljåen, perleporten og ”sjøen som brenner med ild og svovel.”
Den nye plata til Gatas Parlament heter Apocalypso (2008). Her er den i iTunes. Her kan du (forhånds)bestille CD fra GP. Her kan du lese mer om skiva.
Bush sier man enten er for eller i mot – et hvert tenkende individ med selvrespekt må da være i mot. Om Obama administrasjonen blir så mye bedre får vi se på, men en ting er klart, og det er at de folkene han setter inn i sin administrasjon ikke tyder på det, men snarere tvert om – krigshauker fra ende til annen.
Fremtiden ser med andre ord ikke lys ut på tross av at alle kommersielle aviser roper ut om Change, Change og atter Change. En ting har nemmelig herskerne fått med seg og det er at vi ikke liker Bush og hans administrasjon. De forsøker derfor å gi oss noe annet, men på et falskt grunnlag. De forsøker, som via 911 2001, å få den brede folkemasse med seg. Men som Bob Marley sa: ”You can fool some people sometimes, but you can’t fool People all the time.” Jeg sier: ”You can bully some people sometimes, but you can’t bully People all the time.”
Kampen er langt fra over og det er dette vi nå må overbevise folkene om – Ja, det er bra med en svart president i USA, men det vil neppe endre noe som helst. Vi må derfor, som aldri før, være klar for å ta i et tak der det skulle trenges. Og til dem som kaster stein i glasshus – Slutt med det. Så lenge Vesten, for Norge er nå som å anse som en stat i USA – De de forenede stater, ødelegger folks kamp for demokrati over hele verden er det ingen grunn til å tro at ting skal kunne endre seg. Ja, det er trist med æresdrap og undertrykking av kvinner, men det hjelper nødig at Vesten skader dem ennå mer gjennom et økonomisk stadig mer urettferdig verdenssystem, krig og trussler, noe som kunne forverrer forholdene og da ikke aller minst for kvinnene.
Det er kanskje for sent å snu det hele slik at det som i eventyrene kan sies ”Det var en gang …” og ende med at helten vinner prinsessen og halve kongeriket. Men som vår frihetsdikter Nordahl Grieg, som ble skutt ned over Tyskland i desember 1943, sa for mer enn 60 år siden, på det mørkeste under Andre verdenskrig, så har vi ingen rett til å oppgi håpet. ”Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape”, skrev Grieg. ”Troen på livet vårt, menneskets verd”, det er ”sverdet” vi må bruke, sa han. Vi har lært at vi må ta vare på hverandre og at vi aldri må gi opp. Vi må ikke sove.
Griegs budskap var at frihet er umistelig. Frihetens fane må heves hver dag, og man må hver dag kjempe frihetens kamp. De svarte i USA måtte føre sin egen kamp, de fikk ikke andre til å føre kampen for seg. Vi må på samme vis føre vår egen kamp i hvert eneste land på kloden, vi kan ikke forvente at andre skal føre kampen for oss.
” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!”, skrev Arnulf Øverland.
Du må ikke sove!, Den røde fane, 1937
Og
”Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.”
