Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for the ‘Den nye verdensorden’ Category

Valget på planeten Jorden

Posted by Fredsvenn den juni 30, 2011

Under det store valget på den tredje planeten fra Solen nylig, var det kun én kandidat som stilte til valg, sørkoreaneren Ban Ki-Moon. Men at valget av den tidligere UD-sjefen var fullstendig demokratisk vises ved at den sittende FN-generalsekretæren fikk 100,00% av stemmene i den såkalte Generalforsamlingen ved midtsommer 21. juni.

Boken «Mr Chance: FN:s förfall under Ban Ki-moon» av Inga-Britt Ahlenius, tidligere leder for FNs internrevsjon OIOS, kritiserer på sin side Ban for å være udemokratisk, autoritær, ufokusert og «FNs verste generalsekretær noensinne.»

Ban gjenvalgt for fem nye år

Inga-Britt Ahlenius

Mr Chance : FN:s förfall under Ban Ki-moon

Svensk topprevisor kritiserar FN-Ban

Advertisements

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker | Leave a Comment »

Tvilsom vestlig omfavnelse av den arabiske våren?

Posted by Fredsvenn den juni 20, 2011

«Utvikling og reform må komme innenfra», understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre i februar. Nå kappes imidlertid vestlige aktører og institusjoner, som Verdensbanken og IMF, om å støtte «den arabiske våren.» Denne vestlige omfavnelsen kan være et tveegget sverd for både vesten og demokratiforkjempere i Midtøsten og Nord-Afrika. «Sekulær demokratisering er avgjørende», mener Samir Amin.

Tvilsom vestlig omfavnelse av den arabiske våren?

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Opprør - Vinter 2011 | Leave a Comment »

Orwellianisme: Gjenpublisert

Posted by Fredsvenn den juni 11, 2011

Krig er fred

Frihet er trelldom

Uvitenhet er styrke

Bush er en krigsforbryter og folk bør unngå å støtte krigsforbrytere. Krigsforbrytere bør straffes etter gjeldende lover. Dette er udiskuterbart da jeg ikke hverken synes det er verdt eller verdig å diskutere hvor vidt man kan drepe uskyldige mennesker uansett om det er barn, kvinner eller menn eller folk som forsvarer de førstnevnte, folk som i dag blir kalt terrorister da alle som forsøker å kjempe mot et globalt urettferdig system nå blir kalt terrorister.

Både krigen mot terror, terrorlover og terrorister er begreper skapt for å narre folk som deg. Dette er det som George Orwell skriver om i sin dystopiske roman 1984 fra 1934 hvor han blant annet trekker frem begrepet Nytale.

Orwell

Mye vekt legges på å omskrive språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene blir utryddet og erstattet med enkle begreper. Synonymer blir fjernet. Adjektiver blir ordnet slik at beholdningen blir liten, positivt verdiladet, og ikke inneholder motsetninger. Motsatsen, for eksempel til god blir ugod, om nødvendig med dobbel- eller pluss som forsterker.

Orwell skildrer en verden der Store Bror er den som kan alt, ser alt og styrer alt. Hans parti er Partiet og er det eneste. Innafor i Partiet er Det indre partiet som man bare vet at eksisterer, men ikke kjenner utstrekningen av. De som ikke er partimedlemmer er proletarene. Innen Partiet lærer man seg dobbelttenkning (eng: Doublethink) som skal sette en i stand til å forstå nok om hva som foregår til at en klarer å tilpasse seg, men fravike spørsmål om det som var før og verdispørsmål utenom hyllest av partiet og Store Bror. Historiefaget dreier seg om gjeldende versjon – og den har bestandig vært slik den er her og nå. Doublespeak (noen ganger kalt doubletalk) er et språk konstruert for å forkle eller fordreie dets egentlige betydning. Se her for eksempler.

Det såkalte Sannhetsministeriet har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. En stor del av de ansattes tid går derfor ut på å revidere nyheter og historiske dokumenter slik at en alltid har hatt fred med sør og krig med øst, i stedet for det som stemte i forgårs. Siden verden og alliansene stadig forandrer seg, er det et travelt ministerium. De andre ministeriene er Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær.

Nå uttrykte Orwell ved flere anledninger at nytale var et konsept basert på realitetene slik han oppfattet dem i sin samtid. Det er et uttrykk for hvordan makthaverne forandrer språket ved å omdefinere eller fjerne ord og begreper, eller ved å introdusere nye sådanne. Særlig politikere uttrykte seg stadig oftere i vage og intetsigende fraser og floskler, ofte basert på direkte usannheter. Fordelen med nytale er at språket kortslutter logisk tenkning, og fremelsker ren retorikk. Eller skjult propaganda.

Formålet med nytale var å kontrollere folks tanker. I den psykologiske krigføringen mot sine egne folk er dette noe som Vestens islamofile quisling-regjeringer til fulle har forstått viktigheten av. Noen ganger går de imidlertid så til de grader over streken i slike sammenhenger at de gjør seg selv til latter.

Norge

Norske politikere har klart det kunststykket i mange år at de snakker mye om naturvern, men gjør desto mindre, og lever tilsynelatende i en boble av usannheter, der deres engasjement for grønne verdier vikles inn i det Orwell kalte nytale (newspeak) i sin bok 1984. Kartongbretting og avgifter redder i vår politiske kvasi-miljøvennlige versjon tilsynelatende verden. En annen ting er at politikerne forsøker å innbille folk at økt forbruk skal redde vår økonomi.

Som finansministeren Kristin Halvorsen (SV) sa så fint her om dagen: ”Shop så det svir!” Hun ber folk shoppe i vei for å redde norsk økonomi og ber folk redde arbeidsplasser med økt forbruk. ”Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien”, sa Halvorsen, som også har sagt at ”Psykologien har alt å si for hvor hardt dette rammer”, under en paneldebatt om finanskrisen. SV-lederen og finansministeren taler med andre ord sitt eget partiprogram midt imot. For i følge SV-programmet fra 2005 til 2009 må det private forbruket ned for å redde miljøet – en formulering som for øvrig er tatt ut av forslaget til SV-programmet for 2009 til 2013.

Mens SV generelt vil ha mindre forbruk så har Frp tradisjonelt jobbet for økt privat kjøpekraft. Men midt i den verste finanskrisen understreker finansministeren at krisen blir enda dypere dersom alle slutter å shoppe og samtidig slutter å investere i ny bolig, bil eller nytt kjøkken. Hun håper folk skjønner at det kan være farlig ikke å bruke penger også.

Som så mye annet er også dette snudd på hodet. Frp-formann Siv Jensen, som blant annet tidligere i høst har sagt ”Jeg bor alene og har blitt flinkere til å bruke fryseren istedenfor å kaste mat. Det er dessuten ikke så viktig å kjøpe nye klær hele tiden”, har for sin del oppfordret folk til måtehold og sparing. Hennes råd til folk er å gå gjennom sin egen økonomi og se hvor man kan kutte.

”Utrolig mange mennesker har pusset opp kjøkken og bad i det siste. Hvis alle nå samtidig bestemmer seg for at oppussing og andre innkjøp må vente, går det utover arbeidsplassene”, sa Halvorsen på debattmøtet.

”Hvis du lenge har gått og tenkt på å bytte ut sofaen, så gjør det gjerne nå hvis du har råd! Ikke utsett det fordi det er nedgangstider”, sier professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, Steinar Holden, som er enig med Kristin Halvorsen i at stopp i forbruket er uheldig for samfunnet og som i likhet med Halvorsen advarer mot den psykologiske effekten finanskrisen har på personer og familiers forbruk.

”Dersom alle slutter å kjøpe møbler og biler, så skaper vi trøbbel for dem som produserer og selger disse produktene. Det er viktig at folk ikke lar seg påvirke av den generelle krisestemningen dersom de ikke har grunn til det”, sier Holden.

”Vi har et fellesansvar i ikke å la oss drive med av noen panikk. Folk må se an sin egen økonomiske situasjon. Står man i fare for å miste jobben, bør man være forsiktig med forbruket. Samtidig, hvis man har god økonomi, så bør man ikke falle for den kollektive psykologien og tenke at ”oi, nå må vi spare”, sa Holden.

Til tross for finanskrise og svakere omsetning i butikkene, tror ikke bransjen at vi vil handle mindre julegaver enn i fjor. Julehandelen vil totalt bli på 12,1 milliarder kroner, noe som tilsvarer ca 2.550 kr per person, som er en økning på 2% fra i fjor spår Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).

”Egentlig er dette en nullvekst, ettersom volumet er det samme. Økningen på 2% kommer av prisøkning på dagligvarer og at en ekstra handledag går over fra november til desember i statistikken”, sier Haartveit.

I tillegg til finansieringspakken på 350 milliarder kroner har regjeringen gjennom statsbudsjettet satset på mer penger til samferdsel og rehabilitering av offentlige bygg for å stagge økt arbeidsledighet som følge av finansuroen.

Hvis regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen ikke har vist virkning innen romjula, tilråder HSH-direktør Vibeke H. Madsen skattelette både til næringslivet og til folk flest for å få fart på norsk økonomi. Men Madsen mener det er særs umusikalsk å tynge bedriftenes likviditet og egenkapitaldannelse nå gjennom skjerping av formuesskatten og arveavgiften.

Sjeføkonom Lars Haartveit i HSH regner med at det blir en vekst i omsetningen i bransjen neste år på 2 prosent og en vekst i inneværende år på 3,5 prosent. Dette er en nedgang i veksten i forhold til 2007 da den var på rekordhøye 8,2 prosent, et år som stikker seg ut i all statistikk, påpeker Vibeke Madsen.

Finansuroen og følgene av den gjør at det i år er vanskeligere enn vanlig å oppsummere handelsåret og spå den videre utviklingen neste år. Den svake norske krona, en nedgang i tallet på arbeidsinnvandrere, kredittsituasjonen, renteutviklingen og hvordan folk reagerer psykologisk på den foreliggende situasjonen gjør at det blir færre faste holdepunkter for prognosene i år, påpeker Haartveit.

USA

I fjor, da USAs økonomi og finanssystem var svekket, var politikerne redde for manglende forbruk rundt juletider. Ved en National Association for Business Economics konferanse kom derfor forslaget til økonomirådgiveren Edward Lazear: ”Hva nasjonen nå trenger er for president Bush å tale som i etterkant av 911 2001 og fortelle amerikanerne om å fortsette som vanlig for på den måten å opprettholde økonomien”, sa en konferansedeltager. “Get out there and shop. It’s the American way,” sa personen og fulgte opp med “Noen planer om at presidenten vil fortelle det?”

Bush oppfordret i 2001 den amerikanske offentlighet: “Americans  must get back to work, to go shopping, going to the theatre [sic], to help get the country back on a sounder financial footing.” og “Fly and enjoy America’s great destination spots. Get down to Disney World in Florida. Take your families and enjoy life, the way we want it to be enjoyed.” He’s even asked consumers to spend during better times. ”A recent report on retail sales shows a strong beginning to the holiday shopping season across the country, and I encourage you all to go shopping more” oppfordret Bush i desember 2006. Dette mens Krigen_i_Irak antok dimensjoner.

Andrew J. Bacevich skrev den 5. oktober 2008: ”It’s widely thought that the biggest gamble President Bush ever took was deciding to invade Iraq in 2003. It wasn’t. His riskiest move was actually one made right after the Sept. 11, 2001, terrorist attacks when he chose not to mobilize the country or summon his fellow citizens to any wartime economic sacrifice. Bush tried to remake the world on the cheap, and as the bill grew larger, he still refused to ask Americans to pay up. During this past week, that gamble collapsed, leaving the rest of us to sort through the wreckage.” Obamas beskjed står i sterk kontrast med den  til Bush administrasjonen.

Ved en pressekonferanse ved Det hvite hus i sommer som fokuserte på på den nåværende økonomiske krisen indikerte president Bush at han ikke har noen planer om å oppfordre amerikanere til å spare på oljen.

Bush: ”De er lure nok til selv å finne ut om de ønsker å kjøre mindre eller ikke…konsumentenes store skarpsindighet.” Han rettferdiggjorde dette ved å si: “Det er litt fordomsfult for mitt vedkommende å diktere hvordan konsumere skal leve deres liv.” Men tidligere eksempler viser at Bush tidligere ikke har hatt noen problemer med å diktere hvordan “konsumere skal leve deres liv”, og da ikke aller minst da det passer med hans egen politiske agenda, slik som i eksemplene over.

I desember 2006, da en økonomisk krise begynte å ta form, oppfordret Bush amerikanerne til å shoppe mer og sa: “Mens vi arbeider med Kongressen i det kommende året for å stake ut en ny kurs i Irak og styrke vår militære til å møte utfordringene i det 21. århundrede må vi også arbeide sammen for å oppnå viktige mål for det amerikanske folket her hjemme. Dette arbeidet begynner med å la vår økonomi vokse… og jeg anbefaler dere alle om å gå og shoppe mer.”

Ikke det at det nødvendigvis er presidentens arbeid å råde folk å kjøre mindre eller å oppfordre dem til å finne andre måter å konservere olje. Ikke det at regjeringen skal være en slags “nanny state” som ordner alt, en formynderstat. Men presidenten er antatt å være en leder, en slags førsteborger, som har mulighet for å sende signaler som kan ha en ønsket innflytelse på hva man gjør og hvordan man gjør det.

Uansett hvor smarte amerikanerne måtte være så er økonomisk beslutninger tatt gjennom individuelle valg ikke altid det som gavner fellesskapet best. Bush kan ikke tilfredstille behovet for å kutte karbonutslipp med hans tro på at man ikke kan gjøre det uten å ”ødelegge økonomien.”

Bush

Bush er en tidligere konkursrammet og alkoholisert oljemann som fra første stund har blitt støttet av sine venner og familie slik som da hans far betalte for at han skulle komme inn på Yale universitetet for der, som Skull & Bones medlem, å kunne skaffe seg de nødvendige kotaktene han trengte for å kunne komme seg frem i livet.

Han er en slags livets klovn, en mann med dårlig selvtillitt og samvittighet som fra første stund har blitt misbrukt av folkene rundt ham, på samme måte som flokken på skolen påvirket en og fikk en til å begå kriminaliteter uten egentlig å ville det. Kanskje Bush’ sitt forhold til “product,” som han noen ganger velger å kalle det, skaper en intern konflikt som forhindrer ham fra å foreslå at man skulle bruke mindre ettersom alt han vil er å borre for ennå mer.

Ser man på faktaene rundt Bush familien til blant annet Rockefeller familien, Wall Street og Londons kapitalmakt, elite konsensus-byggende organisasjoner som Bilderberg Gruppen og Den trilaterale kommissjon, samt til de internasjonale oljeselskapene forstår man at det er en forbindelse mellom alt dette og Den permanente revolusjon slik den opptrer som en evig krig, nå kjent som den såkalte Krigen mot terror og Den fjerde verdenskrig, og en permanent krigsøkonomi slik den blant annet blir fremstilt av Jeffrey Steinberg, Allen Douglas og Rachel Douglas i teksten Cheney Revives Parvus ‘Permanent War’ Madness. Det hele kalles rett og slett for kapitalisme og handler om å tjene multinasjonale kapitalistiske interesser.

Bush sitt forhold til oljeselskapene er i dag ikke minst representert gjennom Bush og hans Wall Street – Texas – London faksjon, samt Bush og hans rolle i Bank of Credit and Commerce International (BCCI) skandalen og forbindelsen mellom George W. Bush og Bin Laden familien, som ble ledet av Salem_bin_Laden som overtok fra hans far Mohammed bin Laden, men som fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i Bush sin region, San Antonio, Texas.

The fact that Mr. Bush can’t recognize Americans may need some political leadership to help stabilize energy consumption and rein-in carbon emissions has stood in the way of any substantive action on climate change in the seven and a half years President Bush’s tenure.

Innfallsvinkelen

Mellom den britiske og den amerikanske regjeringen ble det i årene mellom 1895 og 1914 dannet et samarbeid kjent som Great Approachment eller Den store innfallsvinkel. Britiske og amerikanske faksjoner gikk sammen for å oppnå verdensherredømme og å tjene penger på det samtidig. Den såkalte ”store innfallsvinkelen” brakte de engelske og de amerikanske faksjonene sammen for å oppnå verdensherredømme og å tjene penger på det samtidig i prosessen. En allianse mellom de engelsktalende landene, som blant annet skapte vei for samarbeid gjennom to verdenskriger.

På den britiske siden var det en gruppe med forbindelser med det første moderne multinasjonale selskapet, British East India Company (BEIC), og det finansielle neksus i London inkludert handelsbanker som Alexander Baring, som drev Baring Brothers & Co, Henry, Emanuel og Meyer Lehman, som drev et ledende investeringsbank og finanstjenestefirma grunnlagt i 1850, Mayer Amschel Rothschild, som utviklet Rothschild familiens bankimperie, et av verdenshistoriens mest suksessrike bank- og finansdynastier av tysk-jødisk opprinnelse og som ekspanderte dette gjennom å installere hver av hans fem sønner i europeiske byer for å drive foretninger, Goldman Sachs, en av verdens ledende og mest profitable investerings banker dannet i 1869, hvor Sydney Weinberg, Gustave Levy, John Whitehead og Weinberg’s sønn, inntok lederrollene i det som ble kjent som Firmaet i noen av finanssirkelene, samt Amadeo Giannini, som grunnla Commercial National Bank (CNB), den tidligste forløper av dagens Bank of America (BAC), i San Francisco i 1904. Sammenslåingen av NationsBank (NBC) og BAC var den største bankfusjon i historien frem til da.

På amerikansk side ble politisk makt konsentrert på 1900-tallet av fraksjoner innen industri, handel, og finans, slik som John Pierpont Morgan, en amerikansk finansier og bankier, John D. Rockefeller, som tjente en formue i oljeindustrien på slutten 1800-tallet gjennom deres Standard Oil Company, Edward H. Harriman, en rik jernbaneleder som hadde visjonen om en samlet Union Pacific Railroad og Southern Pacific railroad, Carnegie, den største produsent av pig-iron, jernbaneskinner og koks, Ford, som utviklet den første utskiftbare deler til den første sporvognen, og DuPont, innenfor våpenindustri.

Nazi

Det var bestefar Prescott Bush, en beryktet nazi som støttet Hitler fra begunnelsen av og som ble tatt for å handle med fienden, men som aldri fikk noen straff for det, som på skitne vis tjenete opp familieformuen og dannet de bånd og kontaktflater som Bush familien har benyttet seg av i etterkant.

I følge den britiske avisen the Guardian dannet Prescott Bush grunnlaget for Bush politiske dynasti og ble ansett som en potensiell president kandidat. I likhet med sin sønn, George, og barnebarn, George W, gikk han i Yale hvor han var, igjen i likhet med sine etterkommere, var et medlem av det hemmelige og influential Skull and Bones student samfunn.

Bush sin bestefar var av den klassiske nazistiske typen og drev storstilet handel med Nazi Tyskland også etter 1942 og etter at USA hadde erklært krig, noe som brøt en viktig lov om handel med fienden. Men han ble ikke straffet. Både IG Farben og Thyssen, viss enke giftet seg med prins Sadruddin, var gode forhandlingspartnere med Bush og W. Averell Harriman, en familie som hadde blitt mektige gjennom diverse kriminell aktivitet under Første verdenskrig.

Special Committee on Un-American Activities Authorized to Investigate Nazi Propaganda and Certain Other Propaganda Activities, også kjent for som MacCormack-Dickstein House Committee, en forløper til House Un-American Affairs Committee (HUAC), som hadde mandat til å ”samle inn informasjon om hvordan utenlandsk samfunnsnedbrytende propaganda, nazistisk propaganda, kom inn i USA og sondere organisasjonene som spredde det” fant raskt ut at det var Bush og resten av oligarkene som sto bak.

Sammen med Averill Harriman, den rike sønnen til jernbanemagnaten, E H Harriman i New York, som hadde gått over til bankvirksomhet, skapte George Herbert Walker et finansimperium som ble beryktet for sine tvilsomme forretningsmetoder

US Intelligence and the Nazis, en bok på 15 kapittler som tar for seg de flere hundre millioner av dokumenter som har blitt utgitt av CIA, FBI, hæren, statsdepartementet og andre amerikanske byråer under Nazi War Crimes Disclosure Act, skrevet av Richard Breitman, Norman J. W. Goda, Timothy Naftali og Robert Wolfe gir forståelse av Andre verdenskrig og begynnelsen av den kalde krigen. For eksempel var J. Edgar Hoover ansvarlig for at nazistiske krigsforbrytere ble forsvart i og av USA.

Det de ville ha var konglomeratenes verden, megabedrifter som tar over alt. Nærmest slik Mussolinis fascisme beskriver det. Jack Londons bok Jernhelen fra 1902 er enormt frampå og det er utrolig at den ikke blir nevt oftere enn den har blitt. Slik som f eks 1984 av George Orwell og Brave New World av Aldous Huxley. Kanskje er det en forskjell mellom Bush-regimet i USA, Putins Siloviki-regjering i Russland og Fort Europa. En ting er sikkert og det er at vi raskt nærmer oss et stadium av fascisme. De multinasjonale selskapene vant fram og under verdensutstillingen i 1939 averterte de med en fremtidsvisjon hvor store konglomerater hadde tatt over makten.

Det er hovedsakelig tre sett av arkiver som har blitt utgitt og som tar for seg Prescott Bush sin innvolvering. Alle tre et pne dokumenter, takket være US archive system og arbeidere både i Library of Congress i Washington og på National Archives på University of Maryland.

Det første settet, the Harriman papers i Library of Congress, viser at Prescott Bush var direktør og aksjeholder av en rekke selskaper involvert med Thyssen. Det andre settet, som er i National Archives, beskriver pågripelsen av selskapets aktiva. Hva disse viser er at den 20. oktober 1942 the alien property custodian tok aktivaene til UBC, hvor Prescott Bush var direktør. Etter å ha gått igjennom bankens bøker viser det seg at flere aktivaer ble tatt fra Holland-American Trading Corporation og Seamless Steel Equipment Corporation. I november, Silesian-American Company, et annet av Prescott Bush’s selskaper, også hadde blitt fratatt. Det tredje settet dokumenter, også på National Archives, er i filene om IG Farben, som ble beskyldt for krigsforbrytelse.

Den 54 årige John Buchanan, en Miami-basert magazin journalist som startet med å undersøke dkumentene ng the files while working on a screenplay. Buchanan publiserte hans funn i 2003 i den lille New Hampshire Gazette under overskriften Dokumenter i National Archives beviser at George Bushs bestefar handlet med nazistene, selv etter Pearl Harbor.” I 2004 skrev han et utvidet opplegg i boka Fixing America: Breaking the Stranglehold of Corporate Rule, Big Media and the Religious Right.

I en rapport gitt ut av Office of Alien Property Custodian i 1942 het det seg at av selskaper som ”siden 1939 har disse stål- og minebedrifter vært i besittelse av og vært ledet av den tyske regjering og har uten tvil vært til stor hjelp til landets krigstiltak.”

Bush-familien har ikke svart på eller kommentert noe av dem som har blitt fortalt om Prescott Bush. Ikke heller Brown Brothers Harriman. Bush-familien kom nylig ut med en biografi om Prescott Bush kalt Plikt, ære, land av Mickey Herskowitz. Forlaget, Rutledge Hill Press, lovet at boken ville ”behandle Prescott Bush’s beskyldte handelsforbindelser med nazi industrialister og andre beskyldninger på en ærlig måte.” Men mindre enn to sider tar opp saken.

Boken refererer til Herald-Tribune historien ved å si at ”en person av mindre etablert etikk ville ha fått panikk… Bush og hans partnere i Brown Brothers Harriman informerte regjeringen om at kontoen, åpnet sent på 1930-tallet, var en ubetalt tjeneste for en kunde” … Prescott Bush handlet raskt og åpent på vegne av selskapet, og hadde et rykte som aldri hadde blitt kompromitert. Han åpnet alle arkiv og alle dokumenter. Sett seks tiår senere i en tid med en serie skandaler og ødelagte karrierer har han mottatt hva som kan bli sett på som et rent rykte.”

Prescott Bush historien har blitt fordømt av både konservative og noen liberale som mener at dette ikke har noen ting med hva som skjer i dag å gjøre. Det har også blitt foreslått at Prescott Bush ikke hadde så mye med Averill Harriman å gjøre og at de to mennene hadde ulike politiske synspiunkter. Men dokumenter om Harriman innkluderer en smiskende krigstid profil av Harriman i New York Journal American og ved siden av i dokumentene er et brev til finansielle redakøren av avisen sammen med et brev fra Prescott Bush hvor han gratulerer avisen for å ha kommet med profilen. I tillegg skrev han at Harrimans ”handlinger og hele hans vesen hadde vært en kilde for inspirasjon og stolthet for hans partnere og venner.”

Anti-Defamation League, en høyrekonservativ sionistisk lobby som arbeider med å fremme Israels sak i USA og som har blitt kritisert av Noam Chomsky for blant annet å svarteliste alle som kritiserer Israel, der i blant Chomsky selv, som har blitt kalt antisionist, støtter Prescott Bush og Bush familien. I en tale i 2003 sa de at ”rykter om påståtte Nazi forbindelsene til Prescott Bush … hadde sirkulert bredt på internett i de siste årene. Disse påstander kan ikke bevises og er politisk motiverte … Prescott Bush var hverken en Nazi eller en Nazi sympatisør.” Men, en av de eldste amerikanske jødiske aviser, Jewish Advocate, har behandlet påstandene og kommet med andre konklusjoner.

Prescott Bush, George W’s Bush oldefar, var artillerikaptein under Den første verdenskrig og giftet seg med Dorothy Walker, datteren til George Herbert Walker, i 1921. Tidlig i 1924 reiste Hendrick J. Kouwenhoven, direktøren i Bank voor Handel en Scheepvaart, til New York for å møte George Herbert Walker og Harriman brødrene. Sammen etablerte de Union Banking Corporation (UBC), en amerikansk bank for Thyssen-dynastiet, Tysklands mektigste industrifamilie.

Walker, som var president i banken, hjalp Prescott Sheldon Bush, i å få innpass i banken. I følge selskapets dokumenter ble han en av syv direktører, med en aksje i UBC på en verdi av 125 dollar. Prescott ble viseformann i Harriman i 1926 og ble også styremedlem i UBC fra 1934. Prescott’s ansatte mange av hans klassekammerater fra Yale fra 1917, inkludert Roland Harriman og Knight Woolley. Disse tre hadde vært nære venner på Yale ettersom de alle tre var medlemmer av Skull & Bones, dannet i 1832 av General William Huntington Russell og Alphonso Taft.

Skull og Bones er det eldste meste presisjetunge av Yales syv hemmelige samfunn dannet på Yale i New Heaven, Connecticut i 1832. Det er et superhemmelig selskap for elitebarn av den Anglo-Amerikanske Wall street banketablissement overklasse, og rekrutterer unge mennesker som skal ha karierer i regjeringen, innen lov, finans og andre innflytelsesrike sektorer. På denne måten forsøker man å imitere det britiske aristokrati.

Harriman and Co. fusjonerte senere med et annet selskap, og ble kjent som Brown Brothers Harriman. August Thyssen, grunnleggeren av dynastiet hadde vært en av hovedontributerne til Tysklands krigsinnsats under den første verdenskrig, og i 1 1920-årene, sammen med sine sønner Fritz og Heinrich, etablert et nettverk av oversjøisk banker og selskaper for å hvitevaske deres penger.

I 1926 døde August Thyssen og Fritz Thyssen tok over. Etter å ha arvet selskapesmperiet i 1926, var han nå i kontroll av en av de største industrielle familier i Europa. Han grunnla United Steel Works (USW), det største industrielle konglomerat i Tysk historie. Han fikk inn Albert Volger, en av Ruhrs mest innflytelsesrike industrielle direktører, som direktør av USW. Thyssen fikk også Fredich Flick, fra et annet tysk familie dynasti. Flick eide kull og stål industrier over hele Tyskland og Polen og ville investere i Thyssen emperiret. En av årsakene til Thyssen/Flick massive stål og kull sammenslåing var undertrykkelsen av de nye arbeids- og sosialistbevegelsene. Walker hyret Bush til å hjelpe ham med å holde oppsyn med USW.

Etter å ha hørt Adolf Hitler tale i 1931 ble Thyssen med i Nazi-partiet og i hans selvbiografi forteller han selv å ha støttet Hitler da Nasjonalsosialistene ennå var et lite radikalt parti uten betydning. I tillegg til å støtte partiet politisk, kjøpte han i 1928 Barlow Palace i Briennerstrasse, i Munchen, som Hitler konverterte til Brown House, hovedkvarteret til Nazi-partiet. Pengene kom fra en annen Thyssens oversjøiske institusjon, Bank voor Handel en Scheepvarrt i Rotterdam.

På 1930-tallet kjøpte og skipte Brown Brothers Harriman, verdens største private investeringsbank, og UBC millioner av dollar av gull, olje, stål, kull og US treasury bonds, til Tyskland, og både feeding og finansierte Hitler’s build-up til krig. Walker og Harriman solgte over 50 millioner dollar i verdi av tyske bonds til amerikanske investorer, som profiterte enormt fra den økonomiske boom i Tyskland. I 1941, flyktet Thyssen fra Tyskland etter en desputt med Hitler, men ble holdt som fange i Frankrike resten av krigen.

Mens store deler av næringslivet i USA led under den store depresjonen på 30-tallet, gjorde Harriman, Walker og Bush gode penger på å investere i Tyskland som nå var inne i en oppgangsperiode. Forbindelsene til Tyskland hadde blitt knytta allerede på 20-tallet, og de tre kompanjongene så ingen grunn til å avbryte en god forretning bare fordi Hitlers nazister nå hadde kommet til makta. De hadde heller ingen store problemer med å skaffe villige investorer: Mange innflytelsesrike amerikanske forretningsfolk, som f.eks. Henry Ford, så på Hitler med stor sympati på denne tiden, og hadde ingen betenkeligheter med å investere i landet. De tok over den nordamerikanske delen av Hamburg-Amerika Line. Selskapet skal ha blitt brukt som skalkeskjul for det nazi-kontrollerte selskapet I. G. Farben’s spionaktiviteter i USA.

Union Banking var ellers særlig knytta til den tyske industrigiganten Thyssen, en av de tidlige støttespillerne til Hitler. Ikke kun tjente de en formue på denne virksomheten, foruten tjente masse på slavearbeidet som foregikk i konsentrasjonsleirene under krigen. Brown Brothers Harriman fikk hjelp til å gjemme unna forretningene sine av en advokat ved navn Allen Dulles.

Dulles representerte en lang rekke amerikanske forretningsmenn som hadde investeringer i Nazi-Tyskland. Hans mest kjente klient var den styrtrike Rockefeller-familien som kontrollerte både Standard Oil of New Jersey og Chase Bank. Standard Oil hadde et tett samarbeid med før nevnte I. G. Farben, særlig innen reforedling av olje og produksjon av syntetisk gummi, og de to selskapene eide betydelige eierandeler i hverandre.

I. G. Farben ble senere berykta for å ha vært patentholderen for nervegassen som ble brukt til å gasse i hjel jøder i nazistenes konsentrasjonsleire, og for å ha brukt fangene som slavearbeidere i fabrikkene sine. Som medlem av I. G. Farbens styre fant en før krigen ingen annen enn Allen Dulles bror, John Forster Dulles.

Etter at USA hadde blitt involvert i krigen ble det som inntil da hadde vært lovlig forretningsvirksomhet, et brudd på loven om ”handel med fienden,” og var på grensen til forræderi. Hvis en på den annen side skulle bryte alle forbindelser med tyskerne ville millioner av dollar i investeringer gå tapt. Forretningene fortsatte dermed i det stille, på tross av at myndighetene starta en omfattende etterforskning. Chase Banks filial i Paris holdt f.eks. åpent gjennom hele krigen og gjorde gode forretninger med den tyske okkupasjonsmakta.

I følge Guardian i en artikkel kalt Hvordan Bush’s bestefar hjalp Hitler til makten av Ben Aris og Duncan Campbell den 25. september 2004, har dette blant annet ledet til et krav mer enn 60 år senere på grunn av ødeleggelser forårsaket i Tyskland mot Bush familien av to tidligere slavearbeidere i Auschwitz.

Bevismaterialene har også fått en tidligere amerikansk nazi krigsrettsdommer å argumentere for at den senere senatorns handlinger skulle ha gitt grunnlag for henrettelse for å ha hjulpet og vært venn med fienden.

«Det er ike noen i live som kan bli henrettet, men de slapp unna med det,» uttalte Loftus, som nå lever i St Petersburg, Florida og lever av å være sikkerhetskommentator for Fox News og ABC radio. «Som en tidligere føderal dommer, ville jeg laget en sak mot Prescott Bush, hans svigerfar George Walker og Averill Harriman.”

I 1942 beslagla myndighetene alle aksjene i Union Banking Corp-oration, Harriman Fifteen Corpor-ation, Hamburg-America Line, samt flere av de andre datterselskapene som Harriman, Walker og Bush hadde forsøkt å gjemme seg bak.

Prescott Bush sto nå i fare for å bli stilt for retten for å ha hjulpet fienden, og kunne se fram til en lang fengselsstraff. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Istedenfor ble eiendelene senere gitt tilbake til dem og brukt til å fremme Bush-dynastiet til politisk makt og oljehandel.

Etter Andre verdenskrig var Walker og Bush innblandet i hvitevaskingen av Nazi-bytte til Fritz Thyssen, Hitler’s rikeste industrielle støttespiller. Denne gruppen har i dag enorm makt i USA. Det er mange multinasjonale selskaper som har sine røtter i 1930-tallets fascisme dominerer nå det globale markedet.

I stedenfor å gå til rettssak mot de nazivennlige røverbaronene inngikk den amerikanske regjeringen en avtale med dem. De fikk alle fritt leide mot at de begynte å jobbe for den amerikanske etterretningen.

Flere av de involverte, inkludert Prescott Bush og Allen Dulles, hadde vært etterretningsfolk under første verdenskrig og var derfor egnet til oppgaven. De skulle nå bruke sine kontakter i Tyskland til å skaffe informasjon om Hitlerregimet. Dessuten skulle de influere sine tyske venner til å styrte Hitler for så å slutte fred med Vesten. På denne måten kunne ikke bare krigen avsluttes tidligere, men Europa ville også bli reddet fra Stalins innflytelse.

Allen Dulles åpnet hemmelige forhandlinger med tyske generaler fra sitt nye hovedkvarter i Sveits, men det forventede opprøret ble aldri noe av.

Det gamle høyre fikk fornyet styrke av isolasjonismen og ville komme til å spille en aktiv rolle når det kommer til dannelsen av Det nye høyre, bestående av gamle nazister, som oppsto etter Andre verdenskrig.

Etter krigen var derimot Dulles med på å rekruttere den tyske generalen Richard Gehlens etterretningsnettverk i Øst-Europa. De nazistiske spionene fikk nå nye jobber i vestlige etterretningsorganisasjoner som ønsket å dra nytte av deres spesialkunnskaper i den kalde krigen mot verdenskommunismen.

Ved hjelp av både Vatikanet, som hadde nære forbindelser til diverse katolske fascister, og britisk og fransk etterretning, ble en strøm av ettersøkte krigsforbrytere smuglet ut av Europa og til sikkerhet i Sør-Amerika. Mange havnet etter hvert også i Australia, Canada og USA. Allen Dulles ble senere sjef for CIA, mens broren John Foster ble amerikansk utenriksminister under president Eisenhover.

Nazi emigranter ble gitt CIA støtte for å bygge en ytre høyre maktbase i USA. Disse fikk prominente plasser i det Republikanske parti, og var svært aktive under Bush’s kampanje. Det var store overskrifter da man under kampanjen fant ut at flere velkjente nazister hadde viktige plasser. Det var et stort antall pro-Nazi, anti-Semitiske mennesker fra Øst- og Sentral Europa i det Republikanske partiets National Republican Heritage Groups Council. Flere av disse var ledere i George Bush presidentkampanje etniske arm, Coalition of American Nationalities, på tross av det faktum at deres fortid ikke var noen hemmelighet.

Også de andre involverte gjorde strålende karrierer. Herbert Walker tjenestegjorde under krigen i det allierte hovedkvarteret i London, den han ble rådgiver i «psykologisk krigføring.» Da han døde i 1953, publiserte The New York Times en nekrolog som priste Walker for sine sportsprestasjoner innen golf og ridning. Averill Harriman ble ambassadør til Sovjetunionen og Storbritannia, guvernør av staten New York, han satt i den føderale regjeringa og forsøkte to ganger å bli valgt til president. Nelson Rockefeller tjenestegjorde som etterretningsoffiser i Sør-Amerika, og ble senere både guvernør av New York og visepresident under Gerald Ford. Prescott Bush ble valgt inn i det amerikanske Senatet, der han satt fram til 1964.

Spanske borgerkrig

Under borgerkrigen i Spania fikk Franco støtte fra spanske konservative, de tyske, Italienske og Portugisiske fascist regjeringene, kapitalistene i USA og andre steder, og den katolske kirke.

I tillegg kommer den formelle nøytrale politikken ført av de britiske og amerikanske kapitalistregjeringene som i realiteten, i følge en artikkel skrevet av den amerikanske liberale avisen The Nation på den tiden, støttet fascistene.

Etter at den britiske og franske regjeringene hadde nektet å hjelpe, var det spanske folket tvunget til å kjøpe våpen av Sovjetunionen. Det eneste andre landet som var villige til å selge våpen var Mexico. Den franske Primeminister, sosialisten Léon Blum, ville ha hjulpet republikanerne men kunne ikke på grunn av britiske innsigelser. Sammen med Tyskland, Italia, Storbrittania, og USA, holdt de seg nøytrale.

Tyskland og Ialia brøt øyeblikkelig deres løfter og supplerte våpen til de Fascistiske rebellene. I motetning til dette forsøkte USA og Storbritannia å stoppe all hjelp fra å bli gitt til noen av sidene.

Den pro-Nazi president i Texaco Oil Company (TOC), Thorkild Rieber, riskerte seks millioner dollar ved å supply fascistene med en substantial proporsjon av deres olje behov på kreditt. Han ble traffet med en liten bot på 22,000 dollar, men 344,000 ton olje var blitt levert til fascistene i 1936; 420,000 ton i 1937; 478,000 i 1938; og 624,000 i 1939. Texaco tjente 6 millioner dollar, så 22,000 dollar er ikke særlig mye. TOC ble gitt «free hand» av USA til å hjelpe fascistene. Annen hjelp til fascistene ble gitt av slike selskap som Standard Oil i New Jersey; Ford; Studebaker; og General Motors.

Fascistene brukte minst 10 millioner dollar på amerikansk olje alene. Ford, ledet av Henry Ford, var Nazi sympatisør. Oljeselskap fortsetter med å være i hjertet av vestlig imperialisme og vestlige selskap blir ved med å støtte ekstreme høyrekonservative diktaturer, slik som Shell’s støtte til Nigeria. Den 31. mars 1939 vant fascistene, og paven hilste deres seier med “stor lykke.” Fascistisk seier i Spania ga europeisk fascisme en nesten total momentum og gjorde en ny verdenskrig nærmest uunngåelig.

NWO

Kanskje er det mest sjokkerende at de samme selskapene som støttet opp om europeisk fascisme har enorm innflytelse også i dag. Faktisk har mange av de som i dager dominerer det globale markedet røtter i 1930-årenes fascisme. For eksempel støttet IBM fascistene med computer kort slik at millioner av ofre i Auschwitz og andre gasskamre bedre kunne ha orden i systemet.

I følge New York Times reporter Charles Higham i en artikkel kalt Hitler and the Fraternity of American Businessmen “ikke kun forsøkte en allianse av interesser for en fortsettelse av Andre verdenskrig, foruten støttet ideen om en fremforhandlet fred med Tyskland som ville komme til å hemme en hver reorganisering av Europe i liberale linjer. Det ville tilbake legge en politistat som plasserte alliansen i etterkrigstiden i finansiell, industriell, og politisk autonomi.”

Mayer Amschel endret sitt etternavn fra Bauer til Rothschild etter det røde hexagram som hang som butikkskilt foran hans fars vekselbutikk i Frankfurt. Hans sønn, Nathan, overtok Bank of England gjennom hensynsløse spekulasjoner og sa en gang: ”Jeg er likeglad med hvilken nikkedukke som blir satt på Englands trone… Den mann som kontrollerer Britannias penger kontrollerer det Britiske Imperium, og jeg kontrollerer Britannias pengeforsyning!” Og i 1818 overtok Mayers sønn Jakob kontrollen over den Franske nasjonalbanken etter grov spekulasjon. En annen sønn, Salomon, etablerte seg i Wien og Karl i Neapel.

Amschel Mayer regjerte i Frankfurt og sa i 1838: ”Gi meg lov til å utstede og kontrollere en nasjons penger så er jeg likeglad med hvem som lager lovene.”

Rotchildsene var de første som i stor utstrekning benyttet seg av agenter, som reiste rundt på kontinentet for å følge utviklingen slik at man kunne foreta de kjøp og salg som var gunstigst. Under Napoleon krigene ble en stab stasjonert på kampplassen hvor fra de rapporterte kampens utvikling mellom de britiske og franske troppene, ofte dager før den offisielle utsendinger hadde nådd Paris eller London. På denne måten kunne de vinne enorme summer på aksjemarkedet og ved Napoleons tap mot Wellington ved Waterloo klarte han å selge sårbare aksjer på deres høyde og noen få dager senere kjøpe dem tilbake til lave priser. Resultatet fra denne kampen ga Rothschild 5 millioner GBP, noe som på den tiden var et enormt beløps. En del tid senere gjorde han det samme i Frankrike.

Huset Rothschild omspandt Europa med jernbaner, investerte i kull- og jernverk, finansierte Englands kjøp av Suezkanalen, betalte for oljesøk i Russland, støttet Cecil Rhodes’ diamantvirksomhet, understøttet Frankrikes opprettelse av et imperium i Afrika, finansierte habsburgske monarker og reddet Vatikanet fra konkurs. I USA hjalp de gjennom deres amerikanske og europeiske agenter til med å finansiere Rockefellers Standard Oil, Carnegie Stål og Harriman-jernbaner. Werner Sombart skrev i sin bog The Jews and Modern Capitalism, at fra 1820 og fremefter var det Rothschild-alderen, og han sluttede, at der var ”kun en makt i Europa, og det er Rothschild.”

En annen styrtrik person var John D. Rockefeller, som i 1885 startet Rockefeller dynastiet, Rothschilds forlengede arm i Amerika. I 1911 måtte han dele opp sitt Standard Oil Company i mindre selskaper på grunn av anti-trustlovgivning ettersom hans skruppelløse utnyttelse av sin monopolstilling.

I 1913 skapte han og Rothschilds amerikanske agent, J.P. Morgan og andre det private Federal Reserve System (FED), en privatbank, som ulovlig tilranet seg retten til å trykke dollarsedler og derpå mot renter, disse folk selv fastsetter, låne dem ut til den amerikanske regjeringen. Hvorpå skatteyternes rentepenger skattefritt flyter inn i den ”velgjørende” Rockefeller Foundation, som i 1913 ble laget til dette formålet.

Nylig ble det meddelt at stiftelsen i sitt 95-årige liv hadde gitt 2 milliarder dollar til såkalte velgjørende formål, som vil si især til mentalhygiene, samt Hitlers og Stalins revolusjoner.

Den tidligste opprinnelsen til CFR stammer fra et arbeidsfellesskap av rundt 150 akademikere kalt The Inquiry, som hadde i oppgave å momme med et forslag om en mulig postkrigverden i etterkant av Første verdenskrig og etter at Tyskland var beseiret til president Woodrow Wilson.

Denne gruppa, samt Wilsons nærmeste rådgiver og venn Col. Edward M. House, samt Walter Lippmann, møttes på 155th Street og Broadway i New York City i perioden 1917-1918, for å diskutere en strategi for etterkrigstiden. De laget mer enn 2000 dokumenter som analyserte de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i verden. Det var disse som var grunnlaget for de Fjorten punktene, som var Wilsons strategi for den globale organiseringen og som utviklet seg til Folkeforbundet. Disse akademikerne reiste til Paris Peace Conference, 1919, som endte krigen.

Det var på et av disse møtene som inkluderte en mindre gruppe britiske og amerikanske diplomater og akademikere, blant annet Paul Warburg, Herbert Hoover, Harold Temperley, Lionel Curtis, Lord Eustace Percy, Christian Herter og de amerikanske akademiske historikerne James Thomson Shotwell fra Columbia University, Archibald Cary Coolidge fra Harvard og Charles Seymour fra Yale, i tillegg til Edward House, holdt den 30. mai 1919 på Hotel Majestic at både CFR og dets britiske motstykke, Chatham House i London, ble skapt.

I etterkant av Første verdenskrig, i 1921, grunnla disse samme kretser Council_on_Foreign_Relations, som blant annet publiserer Foreign Affairs og som har webside med linker til dets tenketanker, David Rockefellers studieprogram, andre programmer og prosjekter, publikasjoner, historie, biografier av direktører og andre rådsmedlemmer, selskapsledere og presseutgivelser, siden Andre verdenskrig har nominert alle amerikanske presidentkandidater, forsvarsministere og handelsministere samt utenriksministre.

I 1954 var David Rockefeller medstifter av Bilderberg Gruppen, som også kalles  Globaliseringens yppersteprester. Enhver som ønsker å bli statsminister i Europa skal øyensynlig først ha blitt akseptert av de  multinasjonale selskapers Bilderbergere.  Ì 1968 (eller snarere 1953) var han medstifter av Club of Rome og i 1973, sammen med Zbigniew Brzezinski, av Trilateral Commission.

I sine Memoirs erklærer David på s. 405: “Noen tror endog at vi er del av en intrige som arbeider imot USAs beste interesser i det de karakteriserer min familie og meg som ”internasjonalister” og at vi konspirerer med andre rundt om i verden om å bygge en mer integrert global politisk og økonomisk struktur – en verden, om De vil. Hvis det er anklagen er jeg skyldig og jeg er stolt over det.”

Spørsmålet er kun om det er den verdensordenen vi, verdens folk, ønsker oss. Om det er en verdensorden som tilfredsstiller våre behov. David Rockefeller er uten tvil den mektigste mann denne verden har sett, noe som gjør det tvilsomt at han representerer verdens fattige.

Situasjonen i dag: I dag er Rothschild stadig offisiell gullmegler for Bank of England. På tross av at Første verdenskrig var hard for Rothschilds politiske innflytelse styrer husets enorme rikdom verden i dag. George Soros, som også har betydelig makt i dag, slo seg frem på samme måte som Rotchild, via spekulasjon og skittent spill. Rockefeller, og da særlig representert via David Rockefeller, er også en styrtrik person med gigantisk makt.

Som tidligere Verdensbanksjef James Wolfensohn, sa på  David Rockefellers 90-års fødselsdag i 2005: “Og dette er en verden hvor Council on Foreign Relations ennå ikke eksisterte. Så hvilken forferdelig uledet verden må dette ikke ha vært som ikke hadde denne gruppe av folk til å lede seg!” Diamantminene til Rhodes, De Beers, ble etter hvert overtatt av Oppenheimer, som ennå styrer over 50 prosent av dagens diamantmarked.

Irak

I følge teksten US Would Control Profits From Iraqi Oil Exports Under Agreement av Jeremy R. Hammond publisert den 25. november 2008 har det ikke manglet kontroverser omkring hva som har blitt kjent som Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak. Etter heftig kamp om hvordan skulle bli ble teksten nylig ferdiggjort.

Nylig ble det avholdt demonstrasjon i Baghdad av dem som følger shialederen Moqtada al-Sadr, en innflytelsesrik person viss far ble myrdet i 1999, trolig av Saddam Husseins regime, og som i etterkant av den amerikanske invasjonen organiserte motstand mot okkupasjonen som inkluderte både politiske og militære elementer, mot en pakt som vil la USAs styrker bli værende i Irak frem til 2011. Sadr har kommandoen over al-Mahdi Army, som har truet med å fortsette sin væpnede motstand hvis avtalen går gjennom i den irakiske regjeringen.

Mens regjeringen til statsminister Nuri al-Maliki, som i begynnelsen hevdet den kunne lage en avtale unilateralt med Bush administrasjonen, har gjort at avtalen er gyldig først etter parlamentets samtykke, har Bush administrasjonen hevdet at Senatets samtykke ikke er nødvendig på tross av at avtalen under den amerikanske konstitusjonen må bli anerkjent av av Senatet. Bush administrasjonen vil med andre ord bryte med Artikkel II, Seksjon 2 i Konstitusjonen, noe som ikke er første gang den utøvende bransjen under Bush har erklært for seg selv at makten til å regjere via fiat, noe som trolig fortsatt kommer til å bli møtt med kun liten motstand av den samarbeidsvillige amerikanske Kongressen.

Pakten erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak” og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”.

Noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.

Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.”

Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.

Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”

Demonstranter rev ned en figur av president George W. Bush bærende på en koffert med ordene ”The pact of subservience and shame” der hvor amerikanske soldater tidligere, etter å ha inntatt Baghdad under invasjonen i 2003, hadde revet ned en en statue av Saddam Hussein. Tusener av demonstranter sang og waved irakiske flagg i Baghdads Firdos kryss. De kastet flasker mot figuren og rev den for så å rive den i stykker og sette ild på den. ”Jeg er med dere når det gjelder å kaste ut okkupanten på den måten dere synes passer”, leste en prest med hvit turban opp for demonstrantene i en beskjed fra Sadr med tilrop som ”Gud er stor” fra demonstrantene.

Sadrs støttespillere har gjennomført flere voldelige opprør siden 2003. Med iirakiske snipere seende ned fra takene knelte demonstrantene i bønn og begynte deretter å marsjere mens de ropte ”Aldri, aldri til pakten.” I følge sikkerhetskontoret i Baghdad forløp opptrinnet seg uten voldelig konflikt. Medlemmer av sadristblokken i parlamentet deltok. Sadr aide Hazim al-Araji fortalte Reuters: ”I dag er dagen for irakisk enhet blant arabere, kurdere, alle samfunn i Irak, for å motsette seg sikkerhetspakten. En mann som hjalp til med å rive ned figuren ble sitart av London Times mens han sa: ”På samme måte som da Saddams statue ble revet ned, har nå også Bush falt.”

Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.

Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”

De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.

Mens Sadrs støttespillere motsetter seg pakten i seg selv, har andre grupper uttrykt reservasjoner vedrørende visse detaljer. Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke loopholes som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater.

Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.

Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.

Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.

DFI

I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development_Fund_for_Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.

CPA fikk ansvaret med å forvalte Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp. DFI har hovedsakelig blitt betalt for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.

DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg, ble satt under kontrollen av CPA og den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI.

CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.

Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.

Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.

Den nye avtalen erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer over krav basert på aksjoner utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA utøvd sin autoritet for å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”

I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.

Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.

En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet.

En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.” Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull.

Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.

In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004

U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004

U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004

Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004

U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004

Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005

Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004

Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005

Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005

Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005

So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005

http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4675902.stm US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006

http://www.corpwatch.org/article.php?id=12894 IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005

Privatisering

Over halvparten av Iraks befolkning sulter gikk det fram av en FN-rapport. Krig, sanksjoner og tørke var årsaken til matmangelen. Da passer det bra i følge USA med en storstilt privatisering av industrien.

Ifølge rapporten som er utarbeidet av de to FN-organisasjonene Mat- og Landbruksorganisasjonen (FAO) og Verdens Matvareprogram (WFP), trengte omkring 3,5 millioner irakere – sårbare grupper som underernærte barn, gravide kvinner og mødre – tillegg av matrasjoner, noe som var vurdert til å koste 51 millioner dollar.

FN-organisasjonene oppfordrer landet til å sette all oljefortjeneste i det nylig opprettede DFI som spesielt skulle bidra til landbrukssektoren. Rapporten pekte ut tilgang til rent vann og hygiene som det viktigste i etterkrigstidas Irak.

Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt – kun 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes.

”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge.

Det var denne situasjonen som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok Sjokkdoktrinen, om den storstilte privatiseringen av Irak.

Da CPA overførte myndigheten til den irakiske overgangsregjeringen, etterlot den seg en ny patentlov. Organisasjonene GRAIN og Focus on the Global South advarte mot denne loven, som de mente er en trussel mot matvaresikkerheten i Irak.

Gjeld

USA har i den nye avtalen lovet å hjelpe den irakiske regjeringen med å oppnå gjeldsslette av internasjonal gjeld som er resultatet fra politikken til det tidligere regime”, som USA støttet gjennom 1980-tallet.

USA hadde via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, gitt støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

USA, som produserer halvparten av verdens våpen, solgte våpen først til Irak og deretter til Iran under Irak-Iran krigen som Saddam Hussein startet kun et par måneder etter at han hadde kommet til makten som en gest til Vesten. På denne måten slo USA to fluer i et smekk. Det er jo så at USA benytter den kunnskapen de har vedrørende folk i for eksempel Sørvest Asia til å få dem til å krige mot hverandre via USAs hjelp.

Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater. Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse de kommunistiske herskerne i de landene.

Beskjeden

Det Vesten gjør er å ikke kun ødelegge for resten av verden gjennom å sende de fire apokalyptiske rytterne: Den seirende krigeren på den hvite hesten er tydeligvis en hærfører eller konge, som er ren (hvit) og opphøyd. Rytteren på den flammende røde hest får et stort sverd for å ”ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned”, og symboliserer altså krig. Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt med seg, som han angivelig skal bruke til å måle (veie) fødevarer. Det kan antyde mangelvarer eller nød. Og den siste rytteren, som kalles Døden, sitter på en gulblek hest, med dødsriket følgende etter. Dette er tydeligvis ment å være en sykelig farge, som symbol på pest eller sykdom.

Teksten oppsummerer da også de fire rytternes ritt og sier at ”De fikk makt over fjerdedelen av jorden så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.” Dette bildet kan ses som en parallell til tegnet på verdens ende i Matteus 24/25 og Lukas 21. – Åp 6.

De fire apokalyptiske rytterne står det skrevet om i Johannes’_Åpenbaring, også kjent som apokalypsen, som er tittelen på det siste skriftet i Det nye testamente og således den siste boken i den kristne Bibelen og kalles i kristen tradisjon Bibelens krone. Begrepet apokalypse kommer fra sen latin Apocalypsis, igjen avledet fra gresk apokalupsis, avsløring, åpenbaring, avledet fra apokaluptein, å avdekke, og refererer til et antall anonyme jødiske eller kristne tekster fra rundt 200 f.vt. til det 200 e.vt. som inneholdt profetiske eller symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende.

Boken er full av fantastiske åpenbaringer med mange bilder av store dyr og skremmende hendelser, den har mange forutsigelser om framtiden, men også sju brev med veiledning til lokale kristne menigheter i det første århundre. Boken er spesielt kjent for sin omtale av Apokaqlypsen eller Harmageddon, ”krigen på Guds den allmektiges store dag”, da Skaperen vil ha et endelig oppgjør med menneskene på jorden (16:14,16). Mange velkjente bilder stammer fra Johannes’ åpenbaring: mannen med ljåen, perleporten og ”sjøen som brenner med ild og svovel.”

Den nye plata til Gatas Parlament heter Apocalypso (2008). Her er den i iTunes. Her kan du (forhånds)bestille CD fra GP. Her kan du lese mer om skiva.

Bush sier man enten er for eller i mot – et hvert tenkende individ med selvrespekt må da være i mot. Om Obama administrasjonen blir så mye bedre får vi se på, men en ting er klart, og det er at de folkene han setter inn i sin administrasjon ikke tyder på det, men snarere tvert om – krigshauker fra ende til annen.

Fremtiden ser med andre ord ikke lys ut på tross av at alle kommersielle aviser roper ut om Change, Change og atter Change. En ting har nemmelig herskerne fått med seg og det er at vi ikke liker Bush og hans administrasjon. De forsøker derfor å gi oss noe annet, men på et falskt grunnlag. De forsøker, som via 911 2001, å få den brede folkemasse med seg. Men som Bob Marley sa: ”You can fool some people sometimes, but you can’t fool People all the time.” Jeg sier: ”You can bully some people sometimes, but you can’t bully People all the time.”

Kampen er langt fra over og det er dette vi nå må overbevise folkene om – Ja, det er bra med en svart president i USA, men det vil neppe endre noe som helst. Vi må derfor, som aldri før, være klar for å ta i et tak der det skulle trenges. Og til dem som kaster stein i glasshus – Slutt med det. Så lenge Vesten, for Norge er nå som å anse som en stat i USA – De de forenede stater, ødelegger folks kamp for demokrati over hele verden er det ingen grunn til å tro at ting skal kunne endre seg. Ja, det er trist med æresdrap og undertrykking av kvinner, men det hjelper nødig at Vesten skader dem ennå mer gjennom et økonomisk stadig mer urettferdig verdenssystem, krig og trussler, noe som kunne forverrer forholdene og da ikke aller minst for kvinnene.

Det er kanskje for sent å snu det hele slik at det som i eventyrene kan sies ”Det var en gang …” og ende med at helten vinner prinsessen og halve kongeriket. Men som vår frihetsdikter Nordahl Grieg, som ble skutt ned over Tyskland i desember 1943, sa for mer enn 60 år siden, på det mørkeste under Andre verdenskrig, så har vi ingen rett til å oppgi håpet. ”Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape”, skrev Grieg. ”Troen på livet vårt, menneskets verd”, det er ”sverdet” vi må bruke, sa han. Vi har lært at vi må ta vare på hverandre og at vi aldri må gi opp. Vi må ikke sove.

Griegs budskap var at frihet er umistelig. Frihetens fane må heves hver dag, og man må hver dag kjempe frihetens kamp. De svarte i USA måtte føre sin egen kamp, de fikk ikke andre til å føre kampen for seg. Vi må på samme vis føre vår egen kamp i hvert eneste land på kloden, vi kan ikke forvente at andre skal føre kampen for oss.

” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!”, skrev Arnulf Øverland.

Du må ikke sove!, Den røde fane, 1937

 Og

”Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.”

Posted in Den nye verdensorden | Leave a Comment »

Hva kommer etter «vesten mot resten»?

Posted by Fredsvenn den juni 7, 2011

Makten i verdenssamfunnet flytter sørover. Da USAs president Barack Obama talte i det britiske parlamentet denne uka hilste han denne utviklingen velkommen, men understreket også at USA og Europa slett ikke har utspilt sin ledende rolle.

I disse dager står striden om ny IMF-sjef, men på litt lengre sikt står striden om bl.a. det vestlige hegemoniet når det gjelder samfunnsforskning. Kanskje går vi mot slutten av en periode med «vesten mot resten», men maktens geopolitiske vandring er ikke nødvendigvis bra for hverken miljøet eller folk flest om verdens utvikling forøvrig fortsetter som i dag.

Hva kommer etter «vesten mot resten»?

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker | Leave a Comment »

Stans Murdoch mens vi ennå har sjansen!

Posted by Fredsvenn den mars 2, 2011

 

Verdens største og farligste mediabaron vil kjøpe nesten halve det britiske massemedia, noe som vil styrke hans rolle når det kommer til å undergrave globale initiativer i alt fra freds- til miljøarbeide.

Citizen Kane

Citizen Kane er en amerikansk film fra 1941 regissert av Orson Welles. Dette var hans debutfilm, og regnes for å være hans beste film noensinne. Det sies ofte at filmen skal være en av filmhistoriens mest innovative arbeider.

American Film Institute plasserte den i 1997 på førsteplass på lista over USAs 100 største filmer noen gang og igjen da de reviderte og utga lista på nytt i 2007. En spørreundersøkelse som ble gjort av British Film Institute blant filmkritikere og regissører viste at begge gruppene plasserte filmen på første plass.

Manuskriptet av Herman J. Mankiewicz og Orson Welles var inspirert av mediemagnaten, mangemillionæren og den nord-amerikanske politikeren William Randolph Hearst, noe som førte til at han forsøkte å få filmen bannlyst.

Hearst ble født og virket i USA og regnes sammen med Joseph Pulitzer som skaperen av ”den gule presse”, som vil si medieorgan som er basert på uetterrettelig sensasjonsjournalistikk der det å sjekke kilder er underordnet og der man sjonglerer med sannheten for å tjene visse meninger eller holdninger. Dette for å oppnå en stor leserkrets og økt fortjeneste, samt for å manipulere offentlig opinion – inklusive politikere – til å innta holdninger som forfektes av avisens eiere eller redaktør(er).

Orson Welles spiller selv hovedrollen som aviskongen Charles Foster Kane. Filmen presenterer Kanes liv i en serie av tilbakeblikk.

Rupert Murdoch

I forrige måned feiret verdens mektigste mediemogul 25-årsjubileet for stuntet som gjorde ham verdensberømt i medieverdenen – og hatet blant typografer. Mens de var ute i streik, flyttet Rupert Murdoch avisene The Times og The Sun fra avisgaten Fleet Street til «fagforeningsfrie» lokaler i Wapping i Øst-London. I all hemmelighet hadde han bygget opp en ny og moderne avisfabrikk og smuglet inn trykksverte og avispapir til flere ukers forbruk. Aksjemarkedet jublet, mens typografene sto igjen på utsiden med skjegget i postkassen.

Siden har Murdochs medielabber forsynt seg grådig av ærverdige og mindre ærverdige TV-kanaler og aviser verden over. Og EUs konkurransemyndigheter ga i desember mediemogulen Rupert Murdoch grønt lys til å kjøpe opp resten av den britiske TV-giganten BSkyB.

Men Murdoch har møtt motstand i Storbritannia. Det som nå ser ut til å kunne true Murdochs ekspansjonsambisjoner i Storbritannia er at Ofcom, det britiske medietilsynet, nylig har allerede viftet med det røde kortet og bedt om at Konkurransetilsynet granske oppkjøpet av hele British Sky Broadcasting (BSkyB), som vil si å kjøpe de 61 prosent av aksjene de ikke allerede eier.

Gjør mediegiganten News Corporation, som er morselskapet, dette vil det bli Murdochs største oppkjøp noensinne og endre hele det britiske medielandskapet. Og med Murdoch som enehersker over de tre mestselgende avisene i landet, samt landets største kommersielle TV-kanal, kan man vinke farvel til mediemangfoldet, mener kritikerne. Murdoch er livredd en slik granskning. Avgjørelsen ligger nå på regjeringens bord, og det er ventet at kulturminister Jeremy Hunt vil ta en beslutning innen kort tid.

I løpet 48 timer kan nesten halvparten av britisk media bli kjøpt opp av en av verdens værste mediemoguler. Australskfødte Rupert Murdoch, som har utnyttet sitt enorme medieimperium til å fremme krig mot Irak, George W Bush som president, harme overfor muslimer og immigranter, blokkere global aksjon rundt klimaendringer og undergrave demokrati gjennom å spre rykter om de politikerne som avfeier hans ordre.

Murdoch startet opp med aviser, magasiner og tv-stasjoner i sitt fødeland Australia, og fortsatte med omfattende investeringer i mediebedrifter både i USA, hvor han eier han Fox TV og filmselskapet 20th Century Fox og har kontrollen over Dow Jones og storavisen Wall Street Journal, og Storbritannia, hvor han eier kvalitetsavisen The Times og tabloidene The Sun og søsteravisen News of The World, samt en stor eierandel i satellittkanalen og pengemaskinen SKY, men også i resten av verden.

I de senere årene har han også blitt verdens ledende aktør innen satellitt-tv, filmindustrien, på internett og i andre typer mediaindustri. Gjennom å ha kontroll over aksjemajoriteten til og være styreleder og administrerende direktør av selskapet News Corporation, som om eier aviser som The Sun, News of the World og The Times, styrer han et omfattende globalt medieimperium.

Rupert Murdoch har posisjonert seg til å utøve utrolig innflytelse over hele verden som sin aviser, magasiner, TV-nettverk og nettsteder kommer inn milliarder av husholdningene daglig. Med hver ekstra oppkjøpet spørsmål oppstår som til potensielle implikasjoner av denne voksende monopol, og dens innvirkning på virksomheten, økonomi, politikk, konkurranse og samfunn.

De nykonservative kjennetegnes av ønsket om at USA skal føre en meget aktiv utenrikspolitikk. Den skal preges av konservative verdier, men ikke kvie seg for å utfordre den bestående orden. Supermaktens militære makt skal bli enerådende på jorden, noe som de nykonservative ser på som alles beste fordi alle innerst inne ønsker å adoptere det amerikanske verdisynet.

Forsvaret av Israel står helt sentralt. Weekly Standard, som er deres tidsskrift, blir ifølge dets viseredaksjonssjef, Victorino Matus, av mange kalt  for likudistisk, med henvisning til det høyreorienterte partiet til Israels statsminister Ariel Sharon. «Mange nykonservative er jøder og tror på ideen om et jødisk hjemland», forteller Matus, som legger til at «Vi forsøker å skape bedre forståelse for hvordan man tenker i Midtøsten. Styrke anerkjennes fremfor svakhet. Vi ser Israel som et lysende eksempel på demokrati i området.»

Drivkraften bak Weekly Standard har siden etableringen på midten av 1990-tallet vært magasinets redaktør William Kristol, som så behovet for et talerør for de nykonservative som skilte seg fra det gamle konservative bladet National Review, som ble dannet av William F. Buckley, Jr., en CIA agent som ble rekruttert av Yale professor Willmoore Kendall og som blir sett på som den amerikanske konservatismens far.

National Review er et av de eldste og mest innflytelsesrike konservative magasiner i USA og publiserer arbeidene til noen av landets ledende konservative, inkludert David Brooks, Christopher Caldwell, David Tell, Charles Krauthammer og Robert Kagan, statsviteren som vakte oppsikt da han beskrev USA og Europa som kontinenter som egentlig hører hjemme på vidt forskjellige planeter. Mens Europa er den bløte og forståelsesfulle Venus, er USA den stålsatte og krigerske Mars.

Kristol er sønn av den ledende neokonservative Irving Kristol, som var med i American Enterprise Institute (AEI) og redaktør for en rekke CIA fronter som Commentary, Encounter, The Reporter, samt utøvende visepresident av Basic Books Inc.

Sammen med en annen initiativtager gikk Kristol til den australskfødte mediekongen Robert Murdoch for å be om hjelp. Det fortelles at Murdock på en serviett skal ha skrevet ned løftet om å bidra med 4 millioner dollar (29,3 millioner kroner). Samtidig skulle bladet få stor redaksjonell frihet. Et løfte som knapt var en innrømmelse tatt i betraktning at Murdoch deler bladets nykonservative grunnsyn.

Rupert Murdochs nyhetsselskap, som beskriver seg som “en konstellasjon av medieselskap, nyhetsselskap viss globale operasjoner inkluderer området av filmunderholdning, aviser, TV, kabelnettverksprogrammer, forlag, magasiner og konsumermarkedsføring,” dannet magasinet i 1995.

«Vi ville være en ny stemme som pekte ut retningen for landet og konservatismen», forklarer Matus. William Kristol har også tatt initiativ til opplysningsprosjektet Det nye amerikanske århundret (PNAC), som sammen med magasinet leverer tankegohards til kretsen rundt Bush. Rupert Murdoch forsvarte, på tross av overveldende innenriksopposisjon, blant annet statsminister Tony Blairs avgjørelse om å delta i krigsangrep sammen med Bush.

Murdoch har undergravd demokratiske regjeringer over hele verden gjennom å true valgte ledere med dårlig pressedekning hvis de ikke følger hans vilje. Han har allerede manipulert USA, hvor de fleste republikanske presidentkandidatene i realiteten er Murdoch ansatte, Storbritannia og Australia i mange år, men ønsker nå tettere kontroll.

Da hans Fox News Network ble avfeid av Barack Obama som kun et propaganda munnstykke ga det grunnlaget for den høyreekstreme Tea Party bevegelsen gjennom kontinuerlig å publisere hatfylte angrep mot Obama og hans reformer innen helsesektoren og hans fredsagenda, noe som resulterte i en stor seier for republikanerne under kongressvalget i 2010.

Sist år hadde Murdoch en lunsj med den kanadiske sytatsministeren, som ga sin ledende rådgiver beskjed om å få satt opp et politisk propaganda TV nettverk i Murdoch-stil i Kanada, men en masseprotest fra Avaaz medlemmer forhindret dette nettverket fra å bli dannet gjennom skattepenger, og i sist uke forhindret en annen massekampanje fra Avaaz den kanadiske regjeringen fra å fjerne de journalistiske standardene som vil forhindre dette nye nettverket fra å spre løgner. Nå står det om Storbritannia. Kampen mot Murdoch har kun begynt.

Får Murdoch kontroll over de britiske mediene vil dette massivt støtte opp om hans makt når det kommer til å undergrave det globale arbeidet vedrørende fred, menneskerettigheter og miljø. La oss bygge en et globalt opprop for å få stanset Rupert Murdoch. Signer underskriftskampanjen skrevet til de britiske lederne:

To UK Prime Minister David Cameron and Deputy Prime Minister Nick Clegg:

At this time of global solidarity with democratic aspirations, we stand with the British people in their deep concern over Rupert Murdoch’s threat to UK democracy. The Murdoch media empire has a global record of undermining democratic government and promoting division, intolerance and war. As citizens around the world who support international cooperation and peace, we appeal to you to deny Mr. Murdoch’s bid to own nearly half the British media.

Avaaz.org: Stop Rupert Murdoch

Murdoch i Norge

Rupert Murdochs mediekonsern er på full fart inn i det norske mediemarkedet. I løpet av våren starter kanalen Fox Crime opp, utelukkende med kriminalserier, og i direkte konkurranse med TVNorge og mannekanalen MAX. Murdoch og Fox er allerede til stede i det nordiske markedet med fire natur- og dokumentarkanaler fra National Geographic, som Fox eier i fellesskap med National Geographic-organisasjonen.

News Corp kan også være en av kjøperne til TVNorge-konsernet, som det belgiske eierselskapet SBS Broadcasting vil kvitte seg med. Murdoch og SBS samarbeider allerede om gjennom flere andre TV-selskaper.

Avaaz angrepet av media-mogul

Murdoch close to deal with regulators over Sky

What’s at stake with Murdoch’s bid for BSkyB

Murdoch editors’ repeated meetings with police chiefs

Rupert Murdoch’s assault on peace and democracy

Rupert Murdoch’s growing media empire

Fox boss ordered staff to cast doubt on climate science

Police fail to investigate mass phone hacking

Rupert Murdoch offers to ‘spin off’ Sky News for BSkyB deal

Murdoch agrees Sky News sell-off

News Corporation prepared to spin off Sky News in BSkyB takeover deal

BSkyB bid: Cautious Hunt set to reject approach from Murdoch

News Corp’s BSkyB bid: the reaction

Hvem er Rupert Murdoch?

Mediekeiseren: Citizen Murdoch

Murdoch tilbake på makt-toppen

EU-ja til Rupert Murdoch – DN.no

Murdochs imperium vakler

Rupert murdoch

Tv-giganten bskyb

Rupert Murdoch – Wikipedia

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Ytringsfrihet | Leave a Comment »

Kolonisering gjennom «Modellbyer»

Posted by Fredsvenn den januar 27, 2011

Xiaobo Liu, vinner av Nobels fredspris 2010, har gått inn for total vestliggjøring av Kina. I en velkjent uttalelse fra 1988 sa Liu: “Det tok Hong Kong 100 år å bli hva det er. Gitt Kinas størrelse vil det sikkert ta 300 år med kolonisering før Kina blir det Hong Kong er i dag. Jeg tviler faktisk på om 300 år er tilstrekkelig”. Han vedsto seg disse uttalelsene i Open Magazine i 2006, og la til at fremskritt i Kina avhenger av vestliggjøring og at mer vestliggjøring betyr mer fremskritt.

Mens tilhengerne av Liu unnskylder Lius pro-kolonialisme som en provokasjon, er det tydelig at det overensstemmer med hans støtte til total vestliggjøring og USAs kriger for å gjennomføre prosjektet. Liu har i Charter ‘08’ gått inn for politisk system etter vestlig modell i Kina, samt privatisering av all jord og eiendom. Ikke så overaskende at den organisasjonen han har ledet, National Endowement for Democracy, har fått økonomisk støtte fra USAs regjerings.

Den 12. januar 2011 foreslo Lobo Sosa administrasjonen i Hondras, ledet av president Porfiro Lobo Sosa ved Partido Nacional (PN), som kom til makten etter å ha kuppet president Manuel Zelaya i 2009, en lov ved den honduriske nasjonalforsamling som vil skape såkalte Special Administrative Region (SAR) eller «Modellbyer».

SAR er administrativ deling på provinsnivå i Kina, slik som Hong Kong og Macau, som kan bli etablert under artikkel 31 i den kinesiske konstitusjon. I denne artikkelen står det blant annet: ”Staten kan etablere SAR hvis nødvendig. Ordningene som kan bli opprettet i SARs skal bli foreskrevet gjennom lov vedtatt av den kinesiske kongressen i lys av de spesifikke forholdene.”

Og det er nettopp her de kinesiste SAR og de såkalte modellbyene, som nå blir foreslått konstruert i Honduras, skiller seg. Mens den type SAR som blir opprett i Kina er underlagt den kinesiske kongress vil modellbyene være utenlandske mikrostater innen det honduriske territoriet, ettersom den honduriske stats lover og institusjoner ikke skal gjelde innen disse territoriene, som vil ha sin egen valuta, sin egen regjering, sitt eget politi, sine egne skikker og til og med sitt eget rettsvesen.

Special Economic Zones (SEZ), også kjent som Economic and Technological Development Zones (ETDZ), er en annen enhet de benytter seg av i Kina. Den kinesiske regjeringen tillater SEZene å føre en egen økonomisk politikk og større fleksibilitet styringsmessig. Dermed kan sonene benytte seg av økonomiske styringstiltak som fremmer investeringer i større grad enn den politikk som kan føres annetsteds i resten av Fastlandskina. Dette for å lokke hjemlige og utenlandske storkapitalister til å investere.

I SEZ-områdene, som nå er ved å bli utviklet i hele Asia, betaler kapitalistene lavere skatt. Alle inngåtte avtaler og lover om arbeidstid, lønn og arbeiderrettigheter blir satt til side i sonene. Kapitalistene bestemmer i realiteten alt. Arbeiderne havner tilbake til slavetiden. Resultatet er det samme over alt: landområder eksproprieres og det blir lavere lønn, lengre arbeidstid, mindre rettigheter for arbeiderne og skattefritak for storkapitalen.

Prosjektet som nå har blitt foreslått i Honduras vil ifølge planen i sin første fase ha 1000 kvadratkilometer av hondurisk territorium tilgjengelig slik at utenlandske kontraktører skal kunne installere og bygge computerfabrikker, skip, turbiner, kjøretøy osv. Det vil være en koloni med flere tusen honduranere som ikke kun skal arbeide, men leve der i ubestemt tid. Borgerne i disse områdene vil være gjenstand for lovene etablert av internasjonale selskaper og bli behandlet som utlendinger i deres eget land.

Initiativet blir fremmet av USAs ambassade som fikk Stanford økonomen Paul Romer til å gi et foredrag om temaet, «Charter Cities», som han selv har valgt å kalle det, i januar. Romer har allerede blitt kjent for å ha fremme denne type prosjekt i andre deler av verden, mens Honduras appears tå være det første konkrete eksperimentet for denne type prosjekt i de siste tiårene og det første i Latin Amerika.

Det ser nå ut til at ideen med modellbyer vil bli realisert, selv om Lobo Sosa planlegger å få det gjennomført på et område på 33 kvadratkilometer, og ikke 1000 slik som Romer ber om, og prosessen for å komme dit har vært rask, selv om det vil ta frem til 2012 å gjennomføre alle de konstitusjonelle endringene som er nødvendige for at et slikt prosjekt skal kunne være legalt. Lobo Sosa ser med andre ord ikke noe problem i å avstå suverenitet over et slikt område i 80 eller flere år til utenlandske regjeringer eller nasjonale/internasjonale selskaper.

Med støtte fra de fleste av de 128 representantene fra de 5 politiske partiene anerkjente kongressen prosjektet. Zelaya rokket ved Honduras’ posisjon som ”bananrepublikk” og utfordret det militariserte oligarkiet. Nå ser det ut til at de sistnevnte vil hindre dette. Prosjektet i seg selv er en type imperialistisk kolonisering og er uakseptabelt for honduranere. Hvis det blir anerkjent vil dette bety at landet blir stykket ut til utenlandske selskaper, noe som vil si en begynnende avvikling av den honduranske stat.

Og om Honduras er det første landet som setter ideenom modellbyer ut i praksis, så er det neppe det siste. Paul Romer foreslår å lage mange nye slike byer og at disse skal bli drevet av regler som er gode for selskapene. Han argumenterer med at rike nasjoner skal garantere at reglene her blir fulgt, mens landene disse byene befinner seg i skal står for landområdene.

Madagascar

Madagascar vurderte som det første landet å etablere to slike byer, men planen ble lagt i grus da det politiske lederskapet som støttet ideen, president Marc Ravalomanana, som er kjent for sin ultra-liberale økonomiske politikk, ble fjernet fra makten i mars 2009. Andry Rajoelina ble da sitt inn som overgangspresident og fungerende stassjef.

Rajoelina ble valgt til ordfører i hovedstaden den 12. desember 2007 med 63,32 % av stemmene, og innsatt den 26. januar 2008. Han er grunnlegger av den digitale trykke- og reklamevirksomheten Injet, som er den største innen sin sektor i Madagascar, og eier TV- og radiostasjonen VIVA. Den 13. desember 2008 besluttet Madagaskars regjering, under ledelse av Marc Ravalomanana, å stenge VIVA, hvilket ble fordømt av Reportere uten grenser (RSF), i tillegg til stengingen alle andre tv- og radiostasjoner som har blitt stengt av regjeringen. President Ravalomanana avsatte Rajoelina som ordfører i januar 2009.

I begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Han utviklet familiebedriften TIKO til landets største bedrift med hjelp av lån fra Verdensbanken.

Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag den 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag den 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da de prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.

Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika, der han nå har base i sin kamp for å komme tilbake til Madagaskar.

Det internasjonale samfunn, president Sarkozy i Frankrike inkludert, har unisont karakterisert maktovertagelsen som statskupp, noe som har ført Madagaskar inn i den alvorligste krisen siden landet ble selvstendig i 1960. Over halvparten av statsbudsjettet er basert på hjelp fra utlandet, noe som stoppet opp på grunn av kuppet.

I etterkant av Rajoelinas maktovertagelse har staten blitt beskyldt for korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og å blande staten med personlige finansielle interesser, som vil si mange av de samme anklagene om maktmisbruk som også Ravalomanana ble beskyldt for.

Porfirio Lobo Sosa

Manuel Zelaya

Paul Romer

Charter city

Charter Cities.org

Bad Model Cities

The lure of starting from scratch

The Politically Incorrect Guide to Ending Poverty

Honduras Culture and Politics: Lobo’s Model Cities

Honduran Government Promotes ‘Charter Cities’

To Shine is not Enough to be a Good Idea

Porfirio Lobo Readies Country Plan

Porfirio Lobo Promotes Investment in Honduras

Honduran Congress Approves Draft of ‘Model City’

The United States Wants to Test in Honduras the Unacceptable Colonization through «Model Cities»

Special Economic Zones of the People’s Republic of China

Economic and Technological Development Zones

Special Administrative Region of the People’s Republic of China

Om å forstå Kina

Posted in Økonomi, Dagens kamp, Den nye verdensorden | Leave a Comment »

«Dem» og «oss» – Tanken bak Krigen mot terrorisme

Posted by Fredsvenn den november 23, 2010

Vi lever i en verden hvor dem som fører Krig mot terrorisme, samtidig er dem som skaper terrorismen. Ikke kun indirekte ved å gå til imperialistiske kriger, men også direkte ved å støtte terrororganisasjoner. For eksempel ble al-Qaeda, som de fleste har hørt om, skapt av USA. Dette i deres kamp mot det ateistiske og kommunistiske Sovjet. Men al-Qaeda ble også støttet under Irak krigen, som en del av amerikanernes splitt og hersk strategi, samt for å forhindre shiaene i Irak å komme til makten.

Formålet er å ta over stadig større deler av kloden, som skal gjøres åpen for de vestlige multinasjonale selskapene. Dette mens vanlige borgere i Vesten både lider under den stadig større velstandsforskjellen mellom de som har og ikke har, samt trusslen om terroristangrep. 911 ble smeltet inn i oss via TV og nyhetsmedier og ble en del av vår virkelighetsforståelse. Dette samtidig som befolkningen i de landene som blir angrepet både lider av den krig som blir ført mot dem, samt det å måtte leve under frykten for de terroristene USA støtter.

På toppen av det hele kommer Muhammed tegninger og annen Islam kritikk, noe som virker sårende for de allerede hardt utprøvde befolkningene. Gjennom propaganda blir det malt et endimensjonalt bilde av den sivile befolkningen i de landene man kriger mot, noe som ikke minst fører til rasisme blant vanlige borgere i Vesten. Alle muslimer blir ansett for å være fundamentalister, noe som fører til konflikt mellom «dem» og «oss».

På denne måten, gjennom frykt og splitt og hersk, kan Vestens eliter, samt fundamentalistene som blir støttet, beholde makten.

Den skjulte krigen mot Iran

Hvem sine terrorister?

Problematisering av begrepet terrorisme

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Diskriminering | Leave a Comment »

Dagens verdensøkonomiske situasjon

Posted by Fredsvenn den november 15, 2010

«Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden.» Slik skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i en kronikk rett etter sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Genève for et drøyt år siden, i 2008. Da hadde Støre hadde vært vitne til intet mindre enn at USA og vesten mistet kontrollen med utviklingen i WTO – en organisasjon de selv hadde opprettet og alltid hatt det avgjørende ordet i.

Vestens opplegg ble torpedert av «nye» stormakter som Kina og India. Derved ble Genève-møtet et utstillingsvindu for helt nye maktforholdene i verden, og et symbol på at vesten taper kontrollen over globaliseringen av økonomien. Siden har vi vent oss til at det er blitt sånn. I dag hever ingen et øyebryn når kinesere vil kjøpe svenskenes nasjonale klenodier – Volvo og Saab.

Da klimakonferansen i København endte med fiasko, ikke minst på grunn av at Kina og andre «nye» stormakter våget å gå til full konfrontasjon mot USA, skrev Støre: «Det er sammenfall mellom utfallet av forhandlingene om klima i København 2009 og handel i Genève 2008. Vi ser bildet av dette århundrets samtid. Det må en stor enighet til, og det er tungt å bygge bro mellom USA, Kina, Brasil, India og EU.»

I etterkant av Berlinmurens fall og Sovjets sammenbrudd mente mange at det gikk mot USAs århundre. På 1990-tallet ble det snakket om en unipolar verdensorden, der USA var alene på toppen. Siden ble dette spilt ut i politikken til den nykonservative Bush-administrasjonen. USAs selvbevisste rett til alenegang – og til å være seg selv nok – ble offisiell politikk i Washington.

Så kom angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001. Deretter kom krigene i Irak og Afghanistan. Og så kom de klare tegnene på nedtur. I dag fremstår USA stadig mer som en gjennommilitarisert koloss på leirføtter. Landets militære utgifter oversiger det de neste 15 til 20 største militærmaktene bruker til sammen. Men samtidig karakteriseres det amerikanske samfunnet av enorme sosiale spenninger, og av svak evne til å løfte i flokk.

USA er fortsatt en mektig supermakt i alle betydninger av ordet. Men tiden for alenegang og Bush-administrasjonens drømmer om «USAs århundre» er definitivt over. Er det nå mer hold i spådommene om «Kinas århundre»? Kanskje. Men det sikreste svaret er at vi går inn i mer uavklart og usikkert tiår.

USA tynges framfor alt av en enorm utenlandsgjeld. USA er verdens eneste gjenværende supermakt, men utenlandsgjelden i USA, som den 1. juni 2010 var på hele 84 billioner kroner, er nå så stor at de knapt klarer å betjene rentene. Landet er i praksis konkurs. Det vi er vitne til er USAs nedtur fra maktens tinder. Den har vært påfallende i tiåret vi legger bak oss. Og den kan bli påtrengende i det tiåret som kommer.

USA er totalt avhengig av sine kreditorer – ikke minst Kina – og av at dollaren holder stillingen som internasjonalt betalingsmiddel. Kinas økonomiske atombombe er at de kan selge seg ut av amerikanske statsobligasjoner. Men de har et gjensidig avhengighetsforhold. Gjør Kina det vil dollaren svekke seg, og det vil redusere verdien på de finansielle eiendelene Kina har i USA. En svak dollar er ikke i Kinas interesse.

Men arbeidsledigheten i USA er skyhøy, og flere krefter mener at den svake kinesiske valutaen bidrar til å svekke arbeidsmarkedet. Kinas eksport til USA er rekordhøy, samtidig som USAs handelsunderskudd bare fortsetter å ese ut.

Den kinesiske veksten fører til økende utenlandsgjeld for USA, og Kina får stadig mer økonomisk makt over USA. Men USA har som eneste land det privilegium at de har deres utenlandsgjeld i egen valuta. Derfor har USA en stor egeninteresse i at valutaen deres svekkes mot annen valuta men den gang ei. Kineserne er ikke med på lav dollar mot sin egen valuta og gjør alt for å få sin egen valuta under dollaren.

Det er en stor pågående global økonomisk ubalanse, som ikke ser ut til å ta noen ende, og en verdensomspennende handelskrig er under full oppseiling. En rekke nasjoner i Asia forsøker nå å holde sine egne valutakurser kunstig lave for å opprettholde egen konkurransekraft. I tillegg har Kinas forhold til USA og Japan blitt enda mer anstrengt.

Den siste manøveren i valutakrigen var det Taiwan som sto for. Dette med nye manipulasjoner for å bremse landets stigende valutakurser. Sør-Korea har meddelt at landet vurderer å innføre ekstra skatt på utenlandske valuta, lik den Brasil nylig innførte for å minske trykket fra billige dollar som kommer inn til landet og presser den lokale valutaen opp.

Kina, som anklager både USA og landets sentralbank for å aktivt presse dollarkursen ned, raslet med sablene i forkant av sentralbankmøtet i USA i slutten av oktober. Kinas handelsdepartement hevder de varslede tiltakene vil gjøre dollaren svak og inflasjonsdrivende og dermed true fremvoksende økonomier.

«Sammen med andre fremvoksende økonomier tvinges Kina til å importere inflasjon», skriver det Kinesiske handelsdepartementet. Og dermed raser valutakrigen videre. Ifølge Kina er det nå USA som saboterer prosessen med sine interne økonomiske tiltak.

«Den drastiske devalueringen av dollaren har påvirket Japan, Sør-Korea og Thailand til å intensifiere valutakrigen», skrev Kinas handelsdepartement i en skarp uttalelse, rettet mot USAs varslede økonomiske tiltak, de såkalte kvantitative lettelsene. På mellomlang sikt kommer dollaren til å svekkes og kappløpet om den laveste valutakursen kommer til å intensiveres, fortsatte departementet.

USA har med sitt enorme handelsunderskudd behov for å øke eksporten sin, noe som er mye enklere når dollaren er svak. Derimot forverrer en svak dollar USAs situasjon med tanke på budsjettunderskudd og utenlandsgjeld. USA vil neppe ønske å forsvare dollaren sin ettersom dette vil underbygge handelsunderskuddet og drive rentene i landet oppover.

Alt dette utgjør en helt ny situasjon, som gir store utfordringer for 2010-tallet. Både til oss selv og til våre politiske ledere. En ny verdensorden kan være i ferd med å fødes rett foran øynene våre. Men fødsler er som kjent aldri smertefrie.

Bretton Woods 1 kan sees på som et system for internasjonal finans der USA var kjernen som kontrollerte valutaen og periferien var Europa og Japan som vokste raskt ved hjelp av eksport og en konstant undervaluert valutakurs. Siden har periferien utviklet seg og i dag har en fått en ny periferi i Kina mens kjernen fortsatt er USA.

Fortsatt er USD reservevaluta og periferien Kina har fast – og undervurdert – valutakurs mot USD. Kina får fri tilgang til markedene i USA mens de selv kan opprettholde importrestriksjoner og manipulert valutakurs.

Resultatet er at USA får et vedvarende og økende driftsbalanseunderskudd mens periferien eksporterer varer og i andre omgang kapital til USA som dermed kan opprettholde stadig større driftsbalanseunderskudd.

Noen kaller dette Bretton Woods 2 – altså en underforstått avtale om at Kina holer fast kurs mot USA. Målet for USA har trolig vært at Kina skal bli et stort marked for amerikanske varer. Dette ser ikke ut til å bli en realitet, og USA ønsker nå tydeligvis en

justering av den uformelle avtalen som har eksistert de siste årene. Representantenes hus i USA har stemt for en lov som åpner for toll på amerikanske varer. Kina fyller tydelig rollen som en felles ytre fiende i valgkampen i USA.

Mye tyder på at det vil bli et stadig større fokus på samarbeid om valuta- og pengepolitikk globalt. USA ønsker at Kina skal dele byrden ved å akseptere en gradvis styrkelse av valutakursen. Ved å sette i gang med nye kvantitative lettelser vil USA kunne presse frem en global løsning ved at land etter land legger press på de to hovedaktørene Kina og USA for å komme til enighet. Inntil det er et sterkt nok press for en slik felles løsning vil vi trolig se en lengre periode der USA vil fortsette å trykke penger fordi det er den eneste måten de har til å fortsette å vokse og betjene de statlige underskuddene med. Samtidig er Kina på kort sikt avhengig av å holde valutakursen rimelig stabil mot USD for å sikre vekst for eksportsektoren og unngå intern sosial uro.

Trolig får vi en videreføring av dagens lavrentepress drevet av stadig nye pengepolitiske lettelser fra USA. Systemet vil trolig sprekke på et eller annet tidspunkt i form av et nytt Nixon sjokk, eller en avtale mellom USA og Kina om at Kina godtar en reell styrkelse av valutakursen mot USD.

Usikkerheten rundt resultatet av de kvantitative lettelsene vil prege markedet i lang tid, og vi tror usikkerheten rundt valutaspørsmålet vil legge en klar demper på andre lands sentralbankers mulighet til å heve renten fremover.

I Asia ser vi et stadig tettere samarbeid mellom land i den såkalte ASEAN (Fillipinene, Thailand, Indonesia, Malaysia og Singapore) som i år inngikk frihandelsavtale med Kina.

Landene i ASEAN har fritt flytende valutakurser og har opplevd en til dels kraftig styrkelse av sine valutakurser mot Kina den siste tiden. ASEAN landene nyter godt av stor import av råvarer og delkomponenter fra Kina, samtidig som Kina på grunn av sin ambisjon om å bli den dominerende makt i regionen kjøper seg goodwill ved å eksportere kapital og kunnskap til landene.

ASEAN landene vurderer i økende grad restriksjoner på kapitalinngang til landene og vi ser ikke bort fra at det kan komme forslag om nye former for valutasamarbeid mellom landene og Kina, eller at ASEAN bidrar til å presse Kina til forhandlingsbordet med USA. Driftsbalansen i % av BNP for Norge, Tyskland, USA, UK og Kina

USA lager en allianse for legge press på Kina

Posted in Økonomi, Den nye verdensorden | Leave a Comment »

En hegemons siste krampetrekning

Posted by Fredsvenn den oktober 9, 2010

https://i2.wp.com/globalvoicesonline.org/wp-content/uploads/2010/08/liu.jpg
Liu Xiaobo

Washington, DC. den 5 juli 2010

(Fra venstre til høyre), Initiatives for China direktør Jim Geheran, Initiative for China grunnlegger og president Dr. Yang Jianli, National Endowment for Democracy (NED) president, Carl Gershman, NED visepresident Louisa Greve

Initiatives for China annonserte  I Am Liu Xianbin kampanjen

Nobels testamente?

Den 18. januar 2010 ble Liu Xiaobo nominert for Nobels fredspris 2010. Kinas utenriksministriums talsperson Ma Zhaoxu erklærte at det å gi Nobels fredspris til Liu ville være helt feil ettersom det ville bryte med Nobels testamente. Senest for en uke siden uttalte en representant for Kinas utenriksdepartement at en pris til Xiaobo vil være upassende siden han soner en fengselsdom ettersom han brøt kinesisk lov. Geir Lundestad, Nobelkomiteens sekretær, erklærte at prisen ikke ville bli influert av Beijings opposisjon.

Den 8. oktober 2010 ga Nobelskomiteen Nobels fredspris til Xiaobo. “Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2010 skal tildeles Xiaobo for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina”, sa president i Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, som la til at valget av Xiaobo hadde blitt klart tidlig i prosessen.

”Den Norske Nobelkomite har lenge ment at det er en nær sammenheng mellom menneskerettigheter og fred”, sa Jagland under kunngjøringen. Under intervjurunden etter kunngjøringen gikk Jagland så langt som å si at det var umulig å ikke gi prisen til Xiabo. Men Xiaobo er nærmest bannlyst av kinesiske myndigheter, som konsekvent omtaler fredspriskandidaten som en kjeltring. ”Kineserne har jo gang på gang forsøkt å advare komiteen mot å gi prisen til en kinesisk dissident. De ble sure da Dalai Lama fikk prisen”, sier NUPI-forsker Sverre Lodgaard.

”Ifølge Alfred Nobels testamente skal Fredsprisen gis til personen som har gjort mest for vennskapet mellom nasjoner, for avskaffelsen eller nedbyggingen av stående hærer og fremming av fredskongresser. Liu Xiaobo er en kriminell som har forbrutt seg mot kinesisk lov”, lyder erklæringen fra det kinesiske utenriksdepartementet. ”Å gi prisen til Liu går helt på tvers av prinsippene i prisen. Det er også ren blasfemi mot fredsprisen”, sier Kina. Det kinesiske urtenriksdepartementet mener at prisen burde ha gått til noen som jobber for internasjonalt vennskap og avrustning.

Kinesiske nettmedier har fredag formiddag behandlet utdelingen med tilnærmet total stillhet. Den statsdrevne TV kanalen, Xinhua News Agency, rapporterte at det å gi prisen til Xiaobo “brøt med Alfred Nobels formål med prisen” og en kort melding om at Kinas UD mener utdelingen kan skade forholdet mellom Norge og Kina. Den norske ambassadør til Kina ble den 8. oktober innkalt av den kinesiske regjeringen og ble presentert med en offisiell klage mot det å gi Xiaobo Nobels fredspris.

Talspersonen la til at Xiaobo hadde brudt kinesisk lov og at hans “handlinger strider med formålet til Nobel fredsprisen.” ”Dersom Norge og Kina har forskjellige meninger når det gjelder spørsmål knyttet til menneskerettigheter bør vi løse dem gjennom dialog”, sier Jiang Yu ved kinesisk UD.

Fredrik S. Heffermehl: Det er helt klart at menneskerettighetsarbeid er et arbeid som fremmer fred, men det var for å støtte nedrustingsarbeid at Nobel etablerte hans pris for ”Champions of Peace.”

Med all respekt til Liu Xiaobo, så er dette ennå et eksempel som ikke er lenger er en Nobels pris, men en pris fra den norske regjeringen. Det beste komiteen kan gjøre for menneskerettigheter, demokrati, fattigdomsreduksjon, miljøbeskyttelse ville være helhjertet å forsvare arbeidet som Nobel ville ha støttet; en dyp endring av internasjonale forhold og nedlegging av nasjonale militærstyrker.

Nobelkomiteen har ikke mottatt prispengene for fritt bruk, men mottok pengene for at de skulle støtte et avgjørende element i det å skape fred, bryte den onde syklusen av våpenres og militærmaktspill. Fra dette synspunktet er Nobelprisen i 2010 ennå en illegitim pris gitt av en illegitim komite.

Det er en tradisjon at den norske statsministeren er blant de første til å gratulere fredsprisvinneren på TV. Det skjedde ikke i år da statsminister Jens Stoltenberg, som har presisert at han, uavhengig av hvem som mottar prisen, kommer til å gi en skriftlig gratulasjon til vinneren, valgte å reise bort på ferie like før prisutdelingen. ” Dette er en lenge planlagt ferie”, sa statsministeren.

Andre ledere rundt om i verden, der i blant EU president Jose Manuel Barroso, erklærte at ”Avgjørelsen til Nobels fredspriskomite er en sterk beskjed om støtte til alle dem rundt om i verden som, noen ganger med sdtore personlige ofre, kjemper for frihet og menneskerettigheter.” Det britiske utenrikskontor sa prisen “skinner et lys på situasjonen til menneskerettighetsforsvarere rundt om i verden,” og den britiske utenrikssekretær krevde at Xiaobo blir løslatt. Dalai Lama støttet også avgjørelsen og ba den kinesiske regjeringen om å løslate Xiaobo, samt gjennomføre politiske, legale og konstitusjonelle reformer.

Bakgrunn

Liu ble nominert til Nobels fredspris 2010 av filosofiprofessor og leder for den amerikanske PEN-klubben, Kwame Anthony Appiah, samt av kjente personer som av Václav Havel, den 10 ende og siste presidenten av Tsjekoslovakia (1989–92) og den første presidenten av Tsjekia (1993–2003), den 14. Dalai Lama, som gjennom den tibetanske uavhengighetsbevegelse representerer tibetanernes sak og er i konflikt med Kina, og Desmond Tutu, samt av Vartan C. Gregorian, Mike Moore, André Glucksmann, Karel Schwarzenberg og Jan Tore Sanner, som er 1. nestleder i Høyre og er fraksjonsleder i finanskomiteen på Stortinget.

Både Desmond Tutu og Václav Havel er æresmedlemmer i den amerikanske organisasjonen Freedom Now, som fungerer som internasjonalt råd til søtte for Xiaobo. Freedom Now, startet av Jared Genser, som i 2006-2007 befant seg i National Endowment for Democracy (NED) og er en Young Global Leader (YGL) innen World Economic Forum (WEF), publiserte den 6. oktober 2010 et brev fra 30 amerikanske kongressmedlemmer hvor man ba Obama, Nobels fredsprisvinner i 2009, om å ta opp både saken rundt Xiaobo og den til Gao Zhisheng med den kinesiske presidenten Hu Jintao under G-20 møtet i november 2010.

World Economic Forum

I Davos fortalte grunnleggeren av WEF Klaus Schwab at den økonomiske krisen er en ”transformasjonskrise” som skulle bli brukt til å skape en ny verdensorden. I følge Schwab: ”Dette er først og fremst en tillitskrise. For å gjenetablere tillitt må man etablere tegn som viser at verden etter krisen vil bli vesensforskjellig fra i dag. Vi må skape en ny verden og det er dette Davos 2009 vil handle om – om å tjene samfunnet.” En oppfordring om å bruke den økonomiske krisen som en panikk hvor regjeringer rundt om i verden kan nasjonalisere banker kommer fra WEF møtet i 2009.

Den nye verdensorden

En del av dem som stemte inn Liu, slik som Vartan C. Gregorian, som er leder av Carnegie Corporation, New York, er frimarkeds . Mike Moore, som tidligere har vært både statsminister i New Zealand og leder av World Trade Organization (WTO), men er nå New Zealands ambassadør i USA. Den russiske økonomen og politikeren Grigory Alexeyevich Yavlinsky, er best kjent som forfatter av 500 Days, en plan for å gjøreRussland til en frimarkedsøkonomi og for sitt lederskap av det liberale Yabloko partiet.

Den franske filosofen og forfatteren André Glucksmann, som støtter krigene mot Afghanistan og Irak, er kritisk til russisk utenrikspolitikk og støtter Tsjetsjensk uavhengighet samtidig som han er imot abkhazisk og sørossetisk frigjøring fra Georgia, ut i fra at Georgia er viktig for å vedlikeholde EU som energiuavhengig vis-a-vis Russia, – «Hvis Tbilisi faller vil det ikke være noen vei utenom Gazprom og garantert autonom tilgang på gass- og oljeverdiene i Azerbaijan, Turkmenistan og Kazakhstan.

Karel Schwarzenberg, også kjent som prisen av Schwarzenberg, er leder for det liberalkonservative TOP09 (Tradition Responsibility Prosperity 09) partiet, som arbeider for frimarked, og er utenriksminister av Tsjekia. Den 8. juli 2008 signerte han sammen med USAs statssekretær Condoleezza Rice en avtale, på tross av at tsjekkerne ønske om å la være, om USAs rakettskjoldprogram.

Det var Fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989, som kan sies å ha vært en tidlig fargerevolusjon, som førte til at Havel ble president. Soros hjalp til med denne som med de senere fargerevolusjonene. Soros støtte til Solidarity i Polen og Charter 77 i Tsjekkia er legendarisk.

Blant ”dominobrikkene” som falt med muren i Berlin var regjeringen i Tsjekkoslovakia blant de største. Senere fulgte den såkalte i bulldoserrevolusjonen i Serbia i 2000, roserevolusjonen i Georgia i 2003, oranjerevolusjonen i Ukraina i 2004, og tulipanrevolusjonen i Kyrgyzstan i 2005, sedertrerevolusjonen i Libanon. Dette var , et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge. Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner.

Dette var en rekke revolusjoner i Sentral- og Øst Europa, som er kjent for å være kupp igangsatt gjennom ulike amerikanske NGOer, slik som, ifølge Den britiske avisa Guardian, USAID og UNDP, National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House, samt oligarker, som George Soros, som er leder for Soros Fund Management (SFM) og Open Society Institute (OSI), samt tenketanken Council on Foreign Relations (CFR). Disse har direkte vært med på å støtte og planlegge revolusjonene. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Dette for å tjene vestlige interesser og for å ta over de ulike landenes naturressurser.

Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier. I etterkant av oranserevolusjonen utførte flere sentralasiatiske land aksjon mot OSI.

Fløyelsrevolusjonen begynte med noen oppildnende taler på universitetsplassen i Praha, og fortsatte med massedemonstrasjoner gjennom byens gater. Flere hundre tusen deltok. Dette ikke minst på grunn av falske rykter. Det ble spredt et rykte blant demonstrantene om at en 19 år gammel matematikkstudent, navngitt som Martin Šmíd, var blitt brutalt drept av politiet. En ”nyhet” som ble behjelpelig brakt videre av CIA organet Radio Free Europe. I virkeligheten var mange blitt banket opp, men ingen hadde mistet livet.

Havel, som arbeidet for NATO ekspansjon østover, var instrumentell når det kom til å føre NATO fra å være en anti-Warsawa pakt allianse til inkludere tidligere Warsawa pakt medlemmer, slik som med Tsjekia.

Fargerevolusjon

På 60-års markeringen for for FNs erklæring om menneskerettighetene, den 10. desember 2008, lanserte Liu Xiaobo, sammen med mer enn 300 kinesiske intellektuelle og opposisjonelle, frigjøringsmanifestet Charter 08, som er skrevet etter inspirasjon og i samme ånd som Vaclav Havels Charter 77, som ble utgitt for 33 år siden. Det er ment å være et idelolgisk manifest for fredelig overgang til demokrati i Kina. Man krever demokratiske reformer, slik som maktdeling, demokrati og menneskerettigheter, samt ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og frie valg. En rekke utenlandske regjeringer, der i blant USA, Tyskland og Taiwan, har støttet Charter 08.

Det er for dette, forsøk på fargerevolusjon i Kina, og ikke fredsarbeide, som Xiaobo er kjent og ble arrestert for den 1. juledag 2009 og dømt til 11 års fengsel. En rekke land, politikere, internasjonale organisasjoner og menneskerettighetsforkjempere har kritisert dommen og krevd at Xiaobo må settes fri. Blant dem som har demonstrert utenfor Kinas ambassade i Praha er Václav Havel, Tsjekkias tidligere president og sentral person bak Charta 77, demokratioppropet som Charter 08 hadde som modell.

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, understreket i fjor at fredsprisen skal gå til den som har gjort mest for fred i verden det siste året. Den gangen gikk fredsprisen til den amerikanske presidenten Barack Obama. Nå gies den til en som har forsøkt å gjennomføre fargerevolsjon. Xiaobo har vært leder av den kinesiske uavhengige uttrykksorganisasjonen PEN og en stipendiat av NED, hvis penger kommer fra den amerikanske kongress og CIA. Hvor hen det er sivile opptøyer rundt om i verden er sjansen lik 100 på at man finner penger fra NED. Med andre ord så er Charter 08 skrevet  med direkte støtte fra den amerikanske regjeringen.

I Charter 8 står det blant annet:

14.  Protection of Private Property. We should establish and protect the right to private property and promote an economic system of free and fair markets. We should do away with government monopolies in commerce and industry and guarantee the freedom to start new enterprises. We should establish a Committee on State-Owned Property, reporting to the national legislature, that will monitor the transfer of state-owned enterprises to private ownership in a fair, competitive, and orderly manner. We should institute a land reform that promotes private ownership of land, guarantees the right to buy and sell land, and allows the true value of private property to be adequately reflected in the market.

15.  Financial and Tax Reform. We should establish a democratically regulated and accountable system of public finance that ensures the protection of taxpayer rights and that operates through legal procedures. We need a system by which public revenues that belong to a certain level of government—central, provincial, county or local—are controlled at that level. We need major tax reform that will abolish any unfair taxes, simplify the tax system, and spread the tax burden fairly. Government officials should not be able to raise taxes, or institute new ones, without public deliberation and the approval of a democratic assembly. We should reform the ownership system in order to encourage competition among a wider variety of market participants.

Mye tyder på at Xiaobo er en kontrarevolusjonær pro-kapitalist som støtter imperialisme og privatisering, og ikke demokratisering i Kina. Nobels fredspris er med andre ord ikke en fredspris, men en pris for å fremme Charter 8, som er klassisk liberalisme og reflekterer den pragmatiske neoliberale ideologien til publikasjoner, slik som The Economist Magazine. Lius inspirasjon er Vaclav Havel og hans ønske er å gjennomføre sjokkterapien som har blitt innført i Øst Europa i Kina.

Liberalisme, og senere neo-liberalisme og konservativ ideologi, har vokst blant intellektuelle i Kina siden slutten av 1970-tallet da det kinesiske regimet begynte sine kapitalistiske økonomiske reformer. På den tiden dannet liberale akademikere en “vennelig bro” mellom CCP regimet, som “åpnet-opp” og den vestlige kapitalistiske verden. Xiaobo tok del i denne trenden.

I et intervju med Liu Xiaobo i 1988 erklærte han at Kina ville ha vært bedre under et kolonisystem i 300 år ettersom Hong Kong, under britisk kolonistyre for over et århundre, hadde blitt et frimarked og hadde fått en utviklet økonomi. Men realiteten er at de fleste stater med såkalt markedssystem og varierende nivå av borgerlig demokrati med unntak av en minoritet av privilegerte kapitaliststater befinner seg ennå i sosial kaos, fattigdom og ulikhet.

Som del av eliten har Liu og hans medideologer aldri hatt tillitt til eller førsøkt å samle vanlige folk i Kina på tross av deres opprop for “rettferd og demokrati”. De kritiserer khinesiske folks vold og revolusjoner gjennom historien og ser privat eierskap og markedsøkonomi som kjernen for demokratisk utvikling.

Etter 20 år med kamp mot regimet har Xiaobo og de andre liberale intellektuelle ennå ikke funnet den ekte styrken for historisk endring – arbeiderklassen. I 1989 forsøkte de for eksempel å stanse arbeidere og vanlige borgere fra å delta på studentledede demonstrasjoner, men satte deres håp på støtte fra CCP toppen Zhao Ziyang. De motsatte seg metoder, slik som opprop for generalstreik og organisering av demokratiske forsvarskomiteer, som kunne ha forhindret regimets blodige jernhel.

Lederne bak Tiananmen protestene, og andre elementer i det kinesiske samfunnet, ville ha et kupp mot kommunistpartiet. De var ikke fornøyd med markedsreformene til den kinesiske lederen Deng Xiaoping, men ville ha en fult ut kapitalistisk kontrarevolusjon i stedet. Dette er årsaken til at de brukte Frihetsstatuen som symbol, samt hilste den sovjetiske leder Mikhail Gorbachev velkommen.

USA var selv med på å øke spenningen slik at den kinesiske hær til slutt ble ”tvunget” til å gå til aksjon. Studentlederne bak Tiananmen Square protestene ble støttet av CIA. Det hele ble brukt som et gigantisk TV show for Vesten, samtidig som man bevarte det gode forholdet som det på denne tiden var mellom USA og Kina. Det hele kan se ut til å være en fargerevolusjon som, i motsetning til Fløyelsrevolusjonen i Tsjekkia, gikk i vasken.

Det var tette relasjoner mellom politiske og økonomiske nøkkelfigurer i den amerikanske selskaps- og regjeringselite og Kinas kommunistiske regjering. I The Trial of Henry Kissinger av Christopher Hitchens viser Hitchens hvordan det var en perfekt overensstemmelse mellom Kissingers utenrikspolitiske råd og hans egne handelsforbindelser. For eksempel støttet Kissinger Kina i 1989 og med hensyn til massakren skrev han at ”ingen regjering i verden ville ha tolerert å ha hovedsentralplassen i sin hovedstad beleiret i 8 uker av titusener av demonstranter.”

Det er et paradoks at Xiaobo, som blir ansett som del av en “lojal opposisjon” for det styrende kommunistpartiet, nå har blitt et diplomatisk og politisk problem for regimet. Heller enn et opprop for revolusjonær endring er Charter 08 skrevet i form av råd til regimet om hvordan det kan reformere seg selv.

Hva nå?

Det er med andre ord ingenting som tyder på at fredsarbeidet som er motivet til dette årets Nobels fredspris. Og mye tyder på at det hele kommer til å gjøre forholdet til dem som arbeider med fred og menneskerettigheter I Kina enda vanskeligere enn det som allerede er tilfellet.

Forholdet til menneskerettigheter er Kinas største utfordring etter at landet har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom, og skapt en stor økonomi i sterk vekst. Kina kan beundres på mange områder, men må påskyndes til å gi sine innbyggere rett til å si og ytre det de ønsker. Spørsmålet er kun om dette er den riktige måten. Norge har råd til å ta belastningen det fra tid til annen er å huse Nobelkomitéen. Over tid er vår viktigste garanti mot hevn at prisen deles ut til personer som fortjener det – og ikke som politiske utspill fra den norske regjeringen og Stortinget.

”Dette er en modig avgjørelse”, sier Kristian Berg Harpviken, direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO), som hadde den afghanske menneskrettighetsaktivisten Sima Samar på topp, mediakanalen Democratic Voice of Burma, et spennende eksperiment som rapporterer fra det totalitære regimet i Burma ved hjelp av et nettverk av reportere der på nummer to og spesialdomstolen for Sierra Leone, en etterkrigsdomstol som har utmerket seg med en relativt effektiv straffekjede og stor, og som er under avvikling i 2010 på nummer tre.

Grunnen til at Harpviken, som selv er Afghanistan-ekspert, hadde valgt ut Samar er at ”hun er en prominent talskvinne på hele området kvinner, fred og sikkert, og tillegg en menneskerettsaktivist.” ”Dette kommer til å bli et kritisk spørsmål i Afghanistan fremover når vi må regne med en politisk prosess der Taliban sitter ved bordet”, sier Harpviken, som peker på at 2010 er tiårsjubileet for FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og at en slik pris kan bidra til mer oppmerksomhet om den.

Harpviken trodde med andre ord i forkant av tildelingen at ikke Xiaobo ville få fredsprisen. ”Jeg tror ikke det vil være fristende å legge seg så sterkt ut med kinesiske myndigheter som en slik pris ville medføre”, sa Harpviken, bekymret for hva som bli konsekvensene for kinesernes egen frihet.

Også den pensjonerte NRK-veteranen Geir Helljesen holdt en knapp på Sima Samar, som han anså som en glimrende kandidat. ”Hvis den går til Afghanistan, vil den neppe føre til veldig stor debatt rundt om kring”, mener Helljesen, som sier en slik tildeling snarere vil føre til applaus mange steder. ”Går den til Kina, er det nok adskillig mer kontroversielt, og vil selvfølgelig skape debatt”, fastslår han.

Nå påpeker Harpviken på at prisen kan få negative konsekvenser både for menneskerettighetsforkjempere i Kina, og for forholdet mellom Kina og Norge. ”I verste fall kan konsekvensene bli en ytterligere begrensning av menneskerettighetsforkjemperes handlingsfrihet i Kina. For Liu Xiaobo kan soningen bli vanskeligere”, sier han, men legger til ”men som vi også har sett tidligere, gir prisen en viss beskyttelse. Jeg tror heller at dette kan gi andre menneskerettighetsforkjempere vanskeligere arbeidsforhold.”

Ifølge Harpviken viser utdelingen til Liu av Nobels fredspris noe om at komiteen sterkt ønsker å bruke prisen til å ha en konkret påvirkning på politiske prosesser. Han tror vi kommer til å se flere priser som går inn i politiske prosesser for å gjøre en forskjell. Det er stort spørsmål hvor vidt det var dette Nobel ville.

Helge Lurås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) hevder at det å gi Nobels fredspris til kinesiske Xiaobo er ”en hegemonisk krampetrekning.” Ifølge ham har Xiaobo definitivt ofret mye i kampen for rettigheter og politiske systemer inspirert fra Vesten, noe som gjør det naturlig at han belønnes av den samme forsamling som i fjor ga fredsprisen til USAs president. Nobelkomiteen er pro-Vesten, noe som dårlig lar seg skjule. Han hevder imidlertid tildelingen ytterligere vil undergrave fredsprisens globale appell.

Ifølge Lurås er de siste to års tildelinger partiske innlegg i en pågående kamp om dominans, politiske spillerregler og verdier. Lurås, som hevder kinesiske ledere ikke har tenkt til å omdanne sitt samfunn i Vesten bilde og at de kanskje heller ikke ønsker politisk pluralisme, noe kanskje ikke vi heller burde ønske for dem, advarer om at kritikk kan føre til hardere undertrykking og dessuten skape problemer for Norge. Vestens kulturelle og verdimessige hegemoni står for fall uten at Nobelkomiteen kan gjøre mye med det.

Økonomi

Mye tyder på at det egentlige spørsmålet dreier seg om økonomi. At Norge, som er løpegutt for USA, vil forsøke å presse Kina til å gå med på det såkalte internasjonale samfunnets, som vil si Vestens, krav når det kommer til blant annet valutakurser. Man vil kjempe for økonomisk og politisk liberalisering i Kina.

Økonomisk har Kina i de siste ti år gjennomgått en modernisering som imponerer. Landet har hatt en økonomisk framgang som det knapt finnes maken til i historien. Landets økonomi har løftet millioner ut av fattigdom. Kinas billige produksjon er en sterkt medvirkende faktor til at Norge og Vesten har høy levestandard og lav prisstigning. I tillegg kommer at muligheten for politisk deltakelse har økt. Men Jagland mener dette ikke er nok. ”Med Kinas nye status må det følge økt ansvar”, sier han i begrunnelsen. ”Kina bryter flere internasjonale avtaler landet har undertegnet”, sa han videre.

Konklusjon

Kina har kommet seg gjennom den første bølgen av global kapitalistkrise styrket økonomisk, diplomatisk og militært. Dets stadig større rolle når det kommer til globale kapitalistiske relasjoner og stadig mer intens konkurranse ettersom krisen fortsetter gjør at landet nødvendigvis kommer inn i nye konflikter med andre stater slik som EU, Japan, men ikke minst USA.

Mens topp-politikere i Vesten i flere år har ignorert “menneskjerettighetssaker” i deres iver for å få til forhandlinger med det kinesiske regimet, slik som under det nylig avholdte OL, kan dette nå komme til å endre seg drastisk. For å styrke deres posisjon i strategiske konflikter – over valuta, markeder og innflytelsessfærer – vil kapitalistdemokratiene i Vesten være mer prepared enn tidligere til å ta opp saker som demokrati og menneskerettigheter. Avgjørelsen om å gi Xiaobo fredsprisen passer i dette kommende mønsteret.

Samtidig som menneskerettighetssaker nå dukker opp på agendaen I forhold til Kina kommer kapitalistiske polititikere med selvrettferdiggjørende og hypokritiske erklæringer. “Denne avgjørelsen  legemliggjør forsvaret for menneskerettigheter overalt i verden,” sa Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner. Dette er den samme franske regjering som har orkestrert en rasistisk kampanje når det kommer til forfølgelse og deportasjon av romanifolk.

Vedrørende Lio Xiaobo:

NRK: Nobels fredspris

Dette er favorittene til Nobels fredspris 2010

Liu Xiaobo and China’s widening crackdown

Second letter to the Nobel Peace Prize Committee from Overseas Chinese Concerned with Chinese Democracy

Tekster:

En uavhengig komite bør utgi Nobels fredspris

Hvem fortjente Nobels fredspris?

Hvor ble det av Nobels Fredspris?

Mobiliseringsmøte ifbm Obama i Oslo

Obamas tildeling av Nobels fredspris

Analyse av Obamas tale

Snakker om freden, mens man tenker på krig

Første Nobels fredsprisvinner som sender titusener av soldater uka før han blir tildelt prisen!

Norge ut av NATO – NATO ut av Afghanistan

Generalene gir det samme rådet vedrørende Afghanistan

USA: Full støtte til Georgia

Krigen kommer til Georgia

Obamas gave til klimamøtet i Køben

Obaismen og veien videre

Nobels vilje og Ahtisaari

Marrti Ahtisaari og Nobels vilje

Årets Nobels fredspris går til …. Marrti Ahtisaari

Et spørsmålstegn ved Geir Lundestads verdisyn

Norge som fredsnasjon

KONFERANSE: Oslo Freedom Forum

Hvorfor ikke heller gi prisen til en som virkelig fortjener den og en som den virkelig vil hjelpe? For eksempel Malalai Joya:

jojar393744_1842419

Malalai Joya er en av Afghanistans ledende demokratiaktivister. Hun vokste, i likhet med millioner av andre afghanere, opp i flyktningleirer i nabolandene Iran og Pakistan. Som 20-åring vendte hun tilbake og tok opp kampen mot Taliban som leder for en kvinneorganisasjon i de to vestlige provinsene Herat og Farah.

Etter at Taliban var styrtet i 2001, kastet hun seg ut i politikken og ble to år senere valgt inn i storrådet Loya Jirga som skulle vedta landets nye grunnlov.

I desember 2003 gikk hun på talerstolen og holdt en kort tale som for alltid skulle forandre livet hennes. Joya langet ut mot krigsherrene i salen, og måtte etterpå skysses ut under tilrop og trusler.

I 2005 ble hun likevel, den yngste personen som noen sinne, valgt inn i den nye afghanske nasjonalforsamlingen, der hun fortsatte kampen mot krigsforbrytere, kriminelle og narkobakmenn, men hun ble suspendert på grunn av sin kritikk av krigsherrer og deres etterløpere i regjeringen i 2007. Siden har hun levd under konstante trusler mot sitt eget liv og har tilbrakt mye tid i utlandet.

Få afghanere er mer frittalende og kritisk til vestlige styrkers nærvær, til president Hamid Karzai og til Taliban, enn Malalai Joya. For dette har hun også måttet betale en høy pris. Hun har overlevd flere attentater og blitt kalt Afghanistans modigste kvinne. Myndighetene har tidligere tatt passet fra henne, men via venner har hun greid å skaffe seg et nytt. Også dette vil hun miste, dersom hun blir oppdaget.

Ifølge Malalai Joya er over 80 prosent av den afghanske nasjonalforsamlingen krigsherrer og krigsforbrytere. “Jeg må til dels leve under jorda når jeg er der, men jeg er ikke redd. Jeg har en jobb å gjøre, jeg skal rette søkelyset mot forbrytelsene til president Hamid Karzai og de folkevalgte”, sier hun, og fortsetter med å si at “Karzai er løpegutt for Vesten. Vi har ikke noe demokrati, vi har en ledelse som omverdenen har tvunget på oss. Dette er ikke folkevalgte, dette er en bande skammelige drapsmenn som beskytter hverandre og er fiender av demokratiet.”

Da hun under Globaliseringskonferansen i Oslo i fjor møttes til debatt med utenriksminister Jonas Gahr Støre for å diskutere om krigen i Afghanistan i virkeligheten er et korstog for vestlige verdier, spurte hun ”USA og deres allierte i ISAF har okkupert landet vårt. Jo flere soldater Vesten sender, desto verre blir sikkerheten. Hvordan kan dette ha seg?” ”Vestens allierte har nå sittet ved makten i sju år. Hvordan kan det ha seg at Kabul i løpet av denne tida er blitt en by av tiggere?” Ifølge henne er Norge ”et redskap for USA i Afghanistan.” Hun mener ”Amerikanerne er skyldige i krigsforbrytelser og norske soldater følger i deres fotspor.”

Hennes budskap til Støre var at ”Det er på høy tid å endre politikk, hente hjem norske soldater og gå sammen med Afghanistans virkelige demokrater.” Men Joya medgir at freden neppe vil senke seg over Afghanistan, dersom utenlandske styrker trekkes ut. ”Det kan ende med borgerkrig, men vi har alt en borgerkrig. Dersom USA og deres allierte trekker seg ut, så kommer sikkert dagens makthavere til å inngå en avtale med Taliban. Da vil vi i alle falle vite hvem som er hovedfienden”, sa Joya.

Malalai Joya – Wikipedia, the free encyclopedia

The Afghan Women’s Mission – Home Page

“Jeg tror ikke det er i deres interesse å se flere unge mennesker bli sendt til krigen, og at mere av deres skattepenger går til å støtte en okkupasjon som holder en gjeng korrupte krigsherrer og narkotikaherrer i makta i Kabul.”

Malalai Joya

HER

Countries ”Wasting Money and Blood” in Afghanistan

Malalai Joya kom nylig ut med en bok om hennes memoir, “A Woman Among Warlords: The Extraordinary Story of an Afghan Woman Who Dared to Speak Out.”

Democracy Now: A Woman Among Warlords Afghan Democracy

A Woman Among Warlords: Afghan Malalai Joya in US CommonDreams.org

A Woman Among Warlords: Conversation with Malalai Joya

“Norge er et redskap for USA i Afghanistan. Amerikanerne er skyldige i krigsforbrytelser og Norge følger i deres fotspor. Det er på høy tid å endre politikk, hente hjem norske soldater og gå sammen med Afghanistans virkelige demokrater”

Malalai Joya

Malalai Joya: En ny flom av soldater kan kun utvide forbrytelsen mot Afghanistan

Malalai Joya: The US has Returned Fundamentalism to Afghanistan

Posted in Den nye verdensorden, Menneskerettigheter | 1 Comment »

Den store krigen

Posted by Fredsvenn den oktober 1, 2010

https://i0.wp.com/truedemocracyparty.net/wp-content/uploads/war-is-a-racket2.jpg

War Is A Racket: To Hell With War! – By USMC Major General Smedley D. Butler (1881-1940) – Educate Yourself

Hvorfor oppfører USA seg slik som dem gjør? Ganske enkelt, profitt og makt. Krigsprofitt er hva USA lever av.

Det beste svaret kan vi få når vi hører hva General Major Smedley Butler fra Marine Corps skrev i 1935 i boken War is a Racket eller Krig er svindelforetagende:

“Jeg gjorde det slik at Mexico ble trygg for USAs oljeinteresser i 1914 og at Haiti og Cuba ble et hyggelig sted å være for guttene i National City Bank som skulle samle inn inntekter. Jeg hjalp til med å voldta et halvt dusin sentralamerikanske republikker for å tjene Wall Street. Jeg hjalp til med å gjøre Nicuragua åpen for Brown brødrene i International Banking House fra 1902 til 1912. Jeg åpnet Den dominikanske republikk for USAs sukkerinteresser i 1916. Jeg hjalp til med å gjøre Honduras klar for USAs fruktselskaper i 1903. I 1927 hjalp jeg Standard Oil å bli uantastet for deres fremferd i Kina.”

Butler anerkjente at han har tilbrakte mye av hans tretti-tre år i Marine Corps som en “overklasse muskelmann for Big Buisness, Wall Street og bankene. Kort fortalt var jeg en pengeutpresser og en gangster for kapitalismen.” Derfor gjorde Butler en effektiv avsløring av en stort sett ukjent sannhet, der militæret tjener de strategiske interesser i korporasjonens former.

Listen av brudd på folkeretten og presidentenes tilrøvelser av Kongressens makt er nesten uendelig land. Saken er den at det blir stadig lettere for presidenter å gå forbi Kongressen og å erklære krig og trekke landet inn i militære eventyr på tross av at de mangler autoritet til å gjøre det når presedens først har blitt satt. USA må derfor, i den internasjonale fredens og harmoniens interesser, opprettholde en demokratisk regjering og unngå en verdenskatastrofe.

USA truer i dag Iran. Og etter det, hvem blir neste? Den østeriske psykiater og psykoanalytiker Wilhelm Reich skrev i teksten Mass Psychology of Fascism “Under innflytelse fra politikere har folkemassene en tendens til å legge ansvaret for kriger på dem som utøver makt på et gitt tidspunkt.

I første verdenskrig var det eierne av krigsindustrien; i andre verdenskrig var det de psykopatiske generalene som ble ansett som skyldige. Dette er å velte fra seg skylden. Ansvaret for kriger faller alene på skuldrene til de samme folkemassene, for de har alle de nødvendige midlene til å avverge krig i sine egne hender. Delvis på grunn av deres apati, delvis på grunn av deres passivitet og delvis aktivt muliggjør de samme folkemassene de katastrofene som de selv lider mer under enn noen andre.

Å legge denne skylden på folkemassene, å holde dem alene ansvarlige, betyr å ta dem på alvor. På den andre siden betyr det å ha medlidenhet med folkemassene som offer at man behandler dem som små, hjelpeløse barn. Det første er holdningen til ekte frihetskjempere. Det siste er holdningen til makttørste politikere.”

I teksten False Flag on Iran fra den 1. januar 2007 skriver Larry Ross at Google har over en million artikler med False Flag on Iran. Mange av disse beskriver hvordan USA eller USA og Israel i fellesskap hemmelig vil lansere en type terrorist angrep på USA og/eller deres allierte, for deretter å beskylde Iran for å stå bak. Dette som en del av en plan for å vinne offentlig støtte for en krig. De truer allerede med atomkrig mot Iran.

Hvis de utførte et slikt angrep, ville de trolig bli betrodd ettersom folk flest ikke klarer å se at deres egne regjering kunne ha stått bak noe så slemt, blant annet på grunn av at man da ville forstå hvor hjelpeløse vi egentlig er overfor våres egne ledere, samt på grunn av at det ikke har kommet frem i det kommersielle mediet det omfang regjeringer har benyttet seg av eller mistenkt for å benytte seg av denne taktikken opp gjennom historien. Hvis ikke offentligheten, inkludert regjeringer, blir informert og alarmert, vil konspiratorene klare å lure deres egne offentligheter og mye av det internasjonale samfunnet.

I dagens situasjon ser det ut til at de fleste verken ønsker eller kan gjøre noe annet enn å fungere som slaver. De aller fleste av de som har tilgang på informasjon og har mulighet til å sette seg inn i hva det er som egentlig finner sted er glade bare de har mat og klær. Det er som stykket om haier og fisker av Bertold Brecht. I tillegg blir de fordummet av sosialisering som fremmer maktens interesser, reklame og løgnaktige politikere. Resten av menneskeheten lever i lidelse og mange av dem går over til populistiske grupperinger som lite annet gjør enn å berike seg av dem. Taliban er et eksempel. Der folk velger å stå hardt mot hardt viser jernhelen seg, slik vi ser det i dagens sørøstlige provins i Meksiko, Oaxaica.

Man undregraver befolkninger og tråkker på deres kultur. Irak er et eksempel. Ser man utviklingen i Irak slik den har vært siden Saddam Hussein ved hjelp av USA kom til makten er dette et trist regnestykke. Det var arabernes stolthet. Best på utdanning, helse, infrastruktur og materiell og kulturell rikdom. Nå er det kun minnene som er igjen. Landet er og vil i enda større målestokk komme til å være, i likhet med blant annet de sørlige delene av Afghanistan, en slagmark.

I tillegg til ovenfor nevnte operasjoner har falske terrorgrupper blitt dannet på oppfordring av dem som de angivelig skal ha angrepet. I tillegg kommer bruken av såkalte falske flaggoperasjoner hvor etterretningsgrupper foretar aksjoner under dekke av å være en terroristgruppe. Preventive metoder er ikke noe nytt, og det er ikke pro aktive heller, hvor man angriper sine egne under dekke av å være noen andre for så i etterkant å kunne angripe dem man har benyttet som dekke.

Nicaragua – Et typisk eksempel

Ronald Reagan, som løy til de amerikanske borgerne om Contra krigen i Nicaragua, hvor man gjennom CIA støttet bevegelsen av kontrarevolusjonære i deres kamp mot Nicaraguas Frente Sandinista de Liberacion Nacional (FSLN) og Sandinista Junta of National Reconstruction i etterkant av at disse hadde veltet Anastasio Somoza Debayle, noe som endte Somoza dynastiet i 1979, og selv tatt makten og fortsatte med å finansiere den etter at Kongressen ekspressivt hadde forbudt ham fra å gjøre det.

Iran-Contras affæren inkluderte flere medlemmer av Reagan-administrasjonen som i 1986 hjalp til med å selge våpen til Iran, en svoren fiende, og brukte profitten til å støtte Contras, som er kortformen for bevegelsen av de kontrarevolusjonære og som var en anti-demokratisk geriljaorganisasjon i Nicaragua som var væpnede motstandere av det nicaraguanske FSLN etter at Anastasio Somoza Debayle i juli 1979 hadde falt, noe som endte Somoza dynastiet. Flesteparten av dem var neokonservative, de som i dag sitter med den øverste makten i USA.

Etter våpensalget ble oppdaget i november 1986 gikk president Ronald Reagan på det nasjonale TV og benektet at det hadde funnet sted, men en uke senere dukket han opp på TV igjen og innrømmet at våpnene faktisk var solgt til Iran, men benektet at det del i en utbytting av gisler. Israel var også dypt involvert ettersom det var dem som hadde kommet med det opprinnelige forslaget om hvordan det hele kunne la seg gjøre. Affæren så dagens lys da en libanesisk avis reporterte at USA hadde solgt våpen til Iran i bytte mot løslatelsen av gisler tatt av Hezbollah.

Iran – Contras

Cuba (1961)

Den 17. mars 1960 samtykket president Dwight D. Eisenhower i CIAs forslag å utruste og trene kubanere i ekil for et angrep mot den nye kubanske regjeringen til Fidel Castro. Han erklærte at det var USAs politikk å hjelpe anti-Castro geriljastyrker. CIA mente seg sterke nok til å velte den kubanske regjeringen etter å ha hjulpet til med å velte andre regjeringer, der I blant den iranske statsminister Mohammed Mossadegh i 1953 og den guatemalske president Jacobo Arbenz Guzmán i 1954.

John F. Kennedy invaderte Cuba under den såkalte Bay of Pigs operasjonen med det til mål å væpne cubanere i eksil i sørvest Cuba for på den måten å velte regjeringen til Fidel Castro i 1961. Operasjonen førte til en rask forverring av de cubanskamerikanske forholdene og til den cubanske rakettkrisen og en konfrontasjon under den kalde krigen mellom Cuba og USA vedrørende Sovjets utplassering av atomraketter på Cuba, året etter.

Operation Puma var et offensivt motangrep, en militær term for ødeleggelse av fiendens fly ved å ødelegge eller forhindre fly eller muligheten til å fly, mot den kubanske regjeringen FAR (Fuerza Aerea Revolucionaria), og ville ha et 48 timers flyangrep over øya for å eliminere FAR og sikre at Brigade 2506 flyene fikk herredømme over luftrommet over øya før landingen av grunnstyrkene ved Playa Giron skulle finne sted, men mislyktes.

Av Brigade 2506 flyene som var forberedt den 15. april 1961 skulle et avledningsfly lage et dekke for årsaken til invasjonen. Douglas B-26B Invaderen brukt for dette bar falsk FAR markører og serienummer 933 og ble fløyet av Mario Zuniga. Før flyet tok av var motoren tatt vekk fra en av flyets to motorer flyttet av vedlikeholdspersonale, skutt på og re-installert for å gi inntrykket av at flyet hadde blitt beskutt fra bakken under sin flyvning.

Zuniga gikk av fra den CIA-drevne basen ved Puerto Cabezas i Nicaragua på en egen, lavflyvende tur over Pinar del Rio, den vestligste provinsen på Kuba og deretter nordøst mot Key West, Florida. Forbi øya klatret Zuniga bratt bort fra Florida stredet til en høyde hvor han ville bli oppdaget av USAs radarinstallasjoner nord for Kuba. På en høyde og med sikker distanse nord for øya bekledde Zuniga motoren med det påforhånd installerte kulehullet, sendte ut et mayday opprop og ba om tillatelse til å lande ved Miamis internasjonale lufthavn.

Mario Zuniga som var utkledd som Juan Garcia erklærte offentlig at 3 kollegaer også hadde blitt beskutt av FAR. Dette som en del av bedrageriet for å la offensive Brigade 2506 fly å bli omdiregert sikkert til amerikanske flystasjoner viss det skulle oppstå kampskader eller andre nødvendigheter. Men B-26 flyet med markøren Puma Three med Fernandez-Mon og Perez hadde mislykkes fatalt ved havet 30 miles nord for Kuba, mens dets medfly nådde Boca Chica Naval Air Station ved Key West omkring en time før Zuniga hadde nådd Miami.

Det overlevende anonyme mannskapet ble rapportert å ha mottatt politisk asyl den 16. april. Det samme med Mario Zuniga, og at de var på en buss på vei til Miami. Det syntes lite trolig at flyet eller dets mennskap kunne ha returnert til Puerto Cabezas i tide for operasjonene den 17. april, under hvilke B-26s markør Puma One med Crespo og Perez-Lorenzo og Puma Two med Piedra og Fernandez ble skutt ned.

På samme tid som Mario Zunigas annonserte til verden den 15. april 1961 ble B-26 bomberne i Brigade 2506 etter deres angrep spredt rundt karibbean og søkte avledning ved vennlige flyplasser eller fløy den 3 ½ times tilbake til deres base i Nicaragua for å re-væpne og tanke. De flymannskapene som kom tilbake til Puerza Cabezas ble møtt med en kabel fra Washington som ga ordre om å innstille all videre kampoperasjoner over Kuba.

Adlai Stevenson, den amerikanske FN ambassadøren, hadde blitt flau etter å ha fått med seg at den første bølge med flyangrep hadde vært utført av amerikanske fly på tross av hans gjentatte benektelser til FN den 15. april. Han kontaktet McGeorge Bundy, presidentens Special Assistant for National Security som, uklar over den kritiske viktigheten av den andre bølge flyangrep, stanset luftangrepet på tross av Kennedys tidligere godkjennelse av det. På tross av at Kuba hadde forhåndskunnskap om invasjonen var det kubanske flyvåpen (FAR) sårbar på bakken og kunne ha blitt ødelagt viss den andre og tredje bølgen med luftangrep hadde blitt utført slik det var planlagt.

President Kennedy ville at operasjonen skulle se ut som om den var blitt planlagt av de kubanske ekilantene, slik at hans administrasjon kunne hevde uvitenhet og dermed unngå ansvar for invasjonen. Det var den samme årsaken til at landingsstedet hadde blitt flyttet fra Trinidad, som var nær Escambray fjellene, et anti-kommunist opprørssted hvor anti-regjeringsstyrkene ville ha vært i stand til å nå ly i tilfelle noe skulle ha gått galt.

Trinidad hadde ikke kun gode havnefasiliteter for å lande invasjonsstyrken, våpen og forsyninger, men var et kontrarevolusjonært rede hvor et opprør fra befolkningen kunne ha vært mulig. President Kennedy, på tross av CIAs motsigelser, flyttet landestedet til Bay of Pigs området. CIA Chief of Operations, Richard Bissell, hadde valgt Trinidad stedet for de nevnte årsakene, men presidenten insisterte på at det ble flyttet for på den måten å være i plausibel uvitenhet. Stansingen av det påfølgende flyangrepet, endringen av landingsstedet og mangelen på amerikansk luftdekke og støtte under invasjonen, gjorde at operasjonen mislyktes.

Dette var ikke første gang og heller ikke siste gang USA har forsøkt å lage dekkehistorier som begunnelse på invasjon og srap. Hver store krig blir ‘rettferdiggjort’ av hva som kan bli kalt disinformasjon. En kort liste:

1. Vietnam (1964-1975):

Lyndon B. Johnson fikk USA inn i en uerklært krig mot Vietnam da han den 24. november, kun to dager etter drapet på John F. Kennedy den 22. november og kun tre uker etter drapet på den første sørvietnamesiske president Ngo Dinh Diem, den 2. november 1963, erklærte at USA ville fortsette sin støtte av Sør Vietnam, noe som økte den såkalte amerikaniseringen av krigen.

Medialøgnenen var her at Democratic Republic of Vietnams eller Nord Vietnams marinestyrker ble beskyldt av USAs regjering for å gå til angrep mot to amerikanske destroyere, USS Maddox og USS Turner Joy, i Gulf of Tonkin, den såkalte Gulf of Tonkin Incident, den 2. og 4. august 1964. I følge senere forskning, inkludert en rapport utgitt i 2005 av National Security Agency (NSA), fant ikke angrepet sted. Det var kort sagt ikke noen skip som var blitt angrepet.

Medlemmer av administrasjonen til president Lyndon B. Johnson hadde løyet vedrørende hendelsen. Resultatet av var Southeast Asia Resolution, bedre kjent som Gulf of Tonkin Resolution fra 1964, som blant annet ga presidenten makt til å utføre militæroperasjoner uten å erklære krig og han autoritet til å hjelpe et hvert Sørøstasiatisk land viss regjering ble truet av kommunistaggresjon og som tjente som Johnsons begrunnelse for å eskalere USAs involvering i Vietnam konflikten.

Richard Nixon, som i hemmelighet ekspanderte krigen til Kambodsja i 1969 under kodenavnet Operation Menu, som gikk ut på å ødelegge hva som etter offentlige kilder ble antatt å være hovedkvarterene til National Front for the Liberation of Vietnam eller Viet Kong, og som senere eskalerte konflikten med hemmelig bombing i Laos før Kongressen stanset støtten til Vietnam krigen.

Det hvite huset fant det hele på med det til formål å fremtvinge uavhengighet i Vietnam og opprettholde amerikansk herredømme i regionen. Konsekvensen var at millioner døde, genetiske forstyrrelser (Orange Agent) og massive samfunnsproblemer.

2. Grenada (1983): Operation Urgent Fury

Grenada ble i 1983 beskyldt for å installere en kubansk-sovjetisk militærbase. Hva vi senere har funnet ut er at dette var helt feil. President Reagan fant på det hele fra ingenting med det til formål å gjøre slutt på de samfunnsmessige og demokratiske reformene til statsminister Maurice Bishop (som ble myrdet). I følge Reagan kunne ikke USA “la kommunistapaches overta vår private hage…” Konsekvensen: Invasjon av USA, samt Barbados, Jamaika og medlemmer av Organisation of Eastern Caribbean States, brutal undertrykkelse og gjeninnføring av Washingtons kontroll over landet.

3. Panama (1989): Operation Just Cause

USA invaderte Panama og arresterte president Manuel Noriega som ble beskyldt for å smuggle narkotika. Hva vi senere har funnet ut: CIA agent Noriega hevdet at Panama kanalen skulle være uavhengig på slutten av utleietiden, noe som var uakseptabelt for USA. Formålet med invasjonen var å opprettholde USAs kontroll over det strategiske stredet. Konsekvensen var at USAs bomber drepte 2000-4000 sivile og kastet landet inn I en uviss fremtid.

4. Iraq (1991): Mother of all BattlesOperation Desert Shield

Når det kommer til Gulfkrigen i Irak ble irakiske soldater beskyldt for å ha myrdet for tidlig fødte babyer i kuvøser i Kuwait, noe som kom til å spille en avgjørende rolle for å få folk til å støtte krigen. Hva vi senere har funnet ut var at dette var et oppdrag utført av PR firmaet Hill & Knowlton og betalt av emiren av Kuwait med det til formål å forhindre Sørvest Asia fra å vinne uavhengighet mot USAs herredømme og å opprettholde israelsk militærkontroll over regionen. Konsekvensen var utallige ofre under krigen, fulgt av en lang sanksjon, inkludert av medisin, som tok livet av 500.000 barn.

5. Somalia (1993):

Kouchner representerte seg som en helt av en humanitær kampanje i Somalia. Senere hard et blitt oppdaget at 4 amerikanske selskaper, Conoco, Amoco, Chevron og Phillips, hadde brakt to tredjedeler av det oljerike Somalia under seg rett før den pro USA president Mohamed Siad Barre ble kuppet i 1991. Conoco leide sitt Mogadishu selskapsområde til den amerikanske ambassade få dager før marinen ankom, og den første Bush administrasjonens special envoy brukte det til midlertidig hovedkvarter.

Desember 1992 ga Bush ordre om at USAs væpnede styrker sammen med FN skulle via Operation Restore Hope skulle gjenopprette fred i Somalia. Landet led av borgerkrig og sult og ble styrt av krigsherrer. I mai 1993 ble alle som var involvert i borgerkrigen enige om avvæpning ved en konferanse igangsatt av Mohamed Farrah Aidid, den ledende somaliske krigsherre. Av ulike grunner, ikke minst på grunn av frykt for imperialisme, motsatte mange somaliere seg utenlandsk tilstedeværelse. Dette på tross av at de i begynnelsen hadde vist glede. Flere slag i Mogadishu fulgte mellom lokale grupper og fredsstyrkene, der i blant det såkalte Battle_of_Mogadishu. Operation Gothic Serpent var en amerikansk militæroperasjon med det til formål å få bukt med Mohamed Farrah Aidid.

Formålet med det hele var å få kontrollen over en militærstrategisk region. Heller enn en ren humanitær gest gikk USA inn for å vinne kontrollen over oljekonsesjonene. Konsekvensen var at det Somalia ennå ligger i ruiner. Det viste seg umulig å ta kontroll over Somalia, men USA opprettholder landet, hvor blant annet flere Vestlige selskaper har tømt deres giftige avfall utenfor kystområdene, noe som ble et store problem i etterkant av tsunamien i 2006. CIA gikk tungt inn i landet i 2006 da de støttet en alliance av Mogadishu krigsherrer kjent som Alliance for the Restoration of Peace and Counter-Terrorism (ARPCT) mot en milits lojal overfor Islamic Courts Union (ICU) og Etiopia fikk grønt lys til å utføre et angrep i 2007.

6. Bosnia (1992 – 1995):

Bosniakrigen, som fulgte etter en total økonomisk ødeleggelse av Jugoslavia, ble foregått av at det amerikanske PR firmaet Ruder Finn og Bernard Kouchner hadde fordømt de såkalte serbiske utryddingsleirene. Senere har man funnet ut at PR firmaet Ruder Finn og Kouchner løy. Leirene var for krigsfanger klare for utveksling, noe den muslimske bosniske presidenten Itzebegovic innrømte. Formålet med operasjonen var å ødelegge det sosialistiske Jugoslavia, dets sosiale vellferdssystem, og å underlegge området multinasjonal kontroll, få kontrollen over den strategiske Danube elven og balkanisere regionen. Konsekvensen var 4 år med en fryktelig krig for alle nasjonaliteter, være seg bosniere, serbere og kroatere.

7. Yugoslavia (1999):

Under- Medialøgn: Kosovos albanere ble drept av serbere.

– Hva vi senere har funnet ut: Ren oppdiktning som tilstått av NATO offiser Jamie Shea.

– Formålet: Å innføre NATO kontroll over Balkan og transformere det til en World Wide Police Force. Å installere en amerikansk militærbase i Kosovo.

– Konsekvensen: 2000 ofre av NATO bombing. Etnisk utrensing av Kosovo av UCK i dekke av NATO.

8. Afghanistan (2001):

– Medialøgn: Bush ville hevne 9/11 og ta tilfange Bin Laden.

– Hva vi senere har funnet ut: Det er ingen bevis for eksistensen av al-Qaida, men Taliban foreslo å utlevere Bin Laden, som ikke er på FBIs liste over ettersøkte for 9/11. Snarere taler stadig mer for at det var USA selv, for ikke å glemme Israel, som star bak operasjonen 9/11.

– Formålet: Å få militær kontroll over den strategiske asiatiske regionen og å bygge et oljerør gjennom Afghanistan for å kontrollere energiforsyningen i Sør Asia.

– Konsekvensen: Langtidsokkupasjon og massiv økt opiumproduksjon og -handel.

9. Irak (2003): Operation Iraqi Liberation (senere Operation Iraqi Freedom)

Etter 9/11 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten. Før den 11. september 2001 var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, en politikk som første gang ble formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 9/11 styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet Bush-doktrinen som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.

I Irak var medialøgnen blant annet at Saddam Hussein hadde farlige masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram, og at Irak støttet terroristorganisasjoner som al Qaida og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.Det hvite hus hadde ilagt seg oppgaven å falsifere (Libby case) og å skape falske rapporter.

Invasjonen_av_Irak, eller er den amerikansk-ledete invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet, var begynnelsen på den pågående krigen i Irak og kan sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av Bush og som krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak utløp. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

Koalisjonstroppene invaderte ifølge USAs president George W. Bush landet for å ”avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.” Man ville frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen. Man har senere funnet ut av at formålet var å ta kontroll over alle oljeressurser og få muligheten til å utpresse rivaler: Europa, Japan, Kina… Konsekvensen er at Irak ligger i kaos og borgerkrig og at forholdet for Iraks kvinner er dårligere enn noen gang siden.

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.

Det er ingen tvil om at Bush administrasjonen har ført kursen mot tyranni videre mer enn de fleste opp gjennom historien, både i USA og verden generelt. “Bush har forårsaket mer harme enn Richard Nixon” uttalte Carl Bernstein, journalisten som sammen med Bob Woodward eksponerte Watergate skandalen i Washington Post, og la til ”Nixon og hans menn løy og misbrukte konstitusjonen, noe som forårsaket forferdelige konsekvenser, men de ble stanset. Bush-administrasjonen ble ikke stanset, og de har forårsaket langt mer harme,” i et intervju med Washington Post.

I 2006 publiserte Bernstein en tekst i Vanity Fair magasinet, hvor han er medreaktør, og oppfordret til senatsetterforskning av presidentadministrasjonen til George W. Bush. Bernstein arbeider for tiden på en biografi av Hillary Rodham Clinton, som er gift med Bill Clinton, var førstedame av Arkansas fram til hun ble førstedame av USA fra 1993 til 2001, og som er dommer, juniorsenator fra New York, medlem av Demokratene og nå presidentkandidat.

Bernstein, som vant Pulitzer prisen for offentlig tjeneste i 1973 har blant annet uttalt ” Realiteten er at media i dag trolig er den mektigste av alle våre institusjoner og at de, eller rettere sagt vi journalister, for ofte ødsler vår makt og ignorerer våre forpliktelser. Konsekvensene av vår ansvarsfraskrivelse er det stygge synet av idiotkultur!” “Vi er på vei til å skape hva som fortjener å bli kalt en idiotkultur. Ingen idiotsubkultur, som alle samfunn har boblende under overflaten og som kan forsynes oss med harmløs moro, men kulturen i seg selv. For første gang har den merkelige, den dumme og den frekke blitt vår kulturelle norm, selv vårt kulturelle ideal.”

10 Venezuela – Ekvador – (2008 ?):

I Venezuela er medialøgnen at Chavez skal støtte terrorisme og importere våpen, samt at han er en fryktelig diktator. Men sannheten er at mange av medialøgnene, slik som at Chavez skyter på folk, er anti-semitt og militarist, har blitt avslørt. På tross av dette fortsetter løgnene med det til formål å gi USAs største selskaper kontroll over kontinentets olje og andre resursser og som derfor er redd den demokratiske og samfunnsmessige frigjøringen av Latin Amerika. Konsekvensen er at Washington leder en global krig mot hele Latin Amerika gjennom økonomisk sabotasje, utpressning, installering av amerikanske militære baser ved naturressurser…

Konklusjon:

Hver krig kommer etter ført å ha blitt forsøkt rettferdiggjort gjennom en massiv medialøgnkampanje. Og listen er langt fra å være komplett! Å stanse krig er å fordømme medialøgnene desto før jo bedre.

Stort sett oversatt fra Michel Collon

På lista ovenfor kan føres kriger som den mot Libanon i 2006 og Georgia i 2008. Dette på tross av at disse krigene ikke direkte har blitt fort av USA. På tross av at det går et skille mellom de krigene som direkte blir utført av USA og de som indirekte blir utført av USA er de same kreftene som star bak, den såkalte vestlige imperialisme med USA og Israel, tidligere Storbritannia, i spissen.

En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner. Består USAs og verdens ledende elite av lystløgnere?

The Revolution will not be Televised:

Irsk dokumentar om kuppforsøket mot Chavez i Venezuela i april 2002

Falsk flagg og kommende Iran krig

New 9/11 To Be Blamed On Iran

USA og Storbritannia – Hva nå?

Bakerkommisjonens rapport og fremtiden

USA hjar bombet 21 land etter 2. verdenskrig

Krig mot Iran?

I teksten False Flag on Iran fra den 1. januar 2007 skriver Larry Ross at Google har over en million artikler med False Flag on Iran. Mange av disse beskriver hvordan USA eller USA og Israel i fellesskap hemmelig vil lansere en type terrorist angrep på USA og/eller deres allierte, for deretter å beskylde Iran for å stå bak. Dette som en del av en plan for å vinne offentlig støtte for en krig. De truer allerede med atomkrig mot Iran.

Hvis de utførte et slikt angrep, ville de trolig bli betrodd ettersom folk flest ikke klarer å se at deres egne regjering kunne ha stått bak noe så slemt, blant annet på grunn av at man da ville forstå hvor hjelpeløse vi egentlig er overfor våres egne ledere, samt på grunn av at det ikke har kommet frem i det kommersielle mediet det omfang regjeringer har benyttet seg av eller mistenkt for å benytte seg av denne taktikken opp gjennom historien. Hvis ikke offentligheten, inkludert regjeringer, blir informert og alarmert, vil konspiratorene klare å lure deres egne offentligheter og mye av det internasjonale samfunnet.

I dagens situasjon ser det ut til at de fleste verken ønsker eller kan gjøre noe annet enn å fungere som slaver. De aller fleste av de som har tilgang på informasjon og har mulighet til å sette seg inn i hva det er som egentlig finner sted er glade bare de har mat og klær. Det er som stykket om haier og fisker av Bertold Brecht. I tillegg blir de fordummet av sosialisering som fremmer maktens interesser, reklame og løgnaktige politikere. Resten av menneskeheten lever i lidelse og mange av dem går over til populistiske grupperinger som lite annet gjør enn å berike seg av dem. Taliban er et eksempel. Der folk velger å stå hardt mot hardt viser jernhelen seg, slik vi ser det i dagens sørøstlige provins i Meksiko, Oaxaica.

Man undregraver befolkninger og tråkker på deres kultur. Irak er et eksempel. Ser man utviklingen i Irak slik den har vært siden Saddam Hussein ved hjelp av USA kom til makten er dette et trist regnestykke. Det var arabernes stolthet. Best på utdanning, helse, infrastruktur og materiell og kulturell rikdom. Nå er det kun minnene som er igjen. Landet er og vil i enda større målestokk komme til å være, i likhet med blant annet de sørlige delene av Afghanistan, en slagmark.

I tillegg til ovenfor nevnte operasjoner har falske terrorgrupper blitt dannet på oppfordring av dem som de angivelig skal ha angrepet. I tillegg kommer bruken av såkalte falske flaggoperasjoner hvor etterretningsgrupper foretar aksjoner under dekke av å være en terroristgruppe. Preventive metoder er ikke noe nytt, og det er ikke pro aktive heller, hvor man angriper sine egne under dekke av å være noen andre for så i etterkant å kunne angripe dem man har benyttet som dekke.

Falsk flagg og Israel

Også Israel benytter seg flittig av slike falskflagg metoder. I følge Victor Ostrovsky, som var Mossad agent fra 1984 til 1986, men som skjemtes så dypt over sin regjerings kriminelle handlinger at han hoppet av og begynte å skrive om Israels etterretningsoperasjoner med 1990 bestselgeren By Way of Deception og deretter The Other Side of Deception, som kan ha handlet om relle hendelser, men som også kan ha noe fiktivt ved seg ettersom de fleste sakene han tar opp i beste fall er uløste gåter, og som nå bor i Canada hvor han opprinnelig kommer fra, er Mossads motto ”Ved hjelp av bedrag skal du føre krig.” Israel har blant annet en historie med å plante bomber for deretter å legge skylden på arabere, noe mange mener også var tilfelle når det kommer til terroristaksjonen den 11. september 2001, hvor alle indisier peker på israelsk innblanding.

I tillegg skriver Ostrovsky at Mossad agenter blant annet har stått for drapet av den britiske mediemogulen og påståtte Mossadagenten Robert Maxwell og den canadiske vitenskapsmannen Gerald Bull og den tyske offiseren Uwe Barschel.

Gerald Bull sto blant annet bak Project Babylon, et supergevær som vil si en ekstraordinær stor kanon med en ekstremt stor muskelhastighet og stort kaliber, for den irakiske regjeringen til president Saddam Hussein under Iran-Irak krigen, men som ble myrdet utenfor sitt hjem i Brussel, Belgia, i 1990, noe som samtidig markerte slutten på prosjektet.

Den tyske offiseren Uwe Barschel, var innblandet i den såkalte Waterkant-Affäre, en av de største politiske skandalene i tysk etterkrigstid og som gikk ut på at Barschels medierådgiver Reiner Pfeiffer i følge ham selv ble gitt i oppdrag av Barschel å spionere på Social Democratic Partys (SPD) toppkandidat for statsvalget, Björn Engholm, for å bring en anonym anklage mot ham på grunn av mistanke om skatteunndragelse og for å installere avlyttningsutstyr i Barschels telefon for deretter å kunne beskylde SPD for å være igangsetteren.

Iran-Contra figuren Ian Spiro, som hadde forbindelser til CIA og hadde vært involvert i flere operasjoner. Han hjalp Michael Riconosciuto, som har ekspertise i computere, elektronikk eg eksplosiver, med å samle dokumenter som skulle presenteres til en føderal storjury som utførte høringer vedrørende Inslaw, et softwareselskap som utviklet en software pakke for den amerikanske regjeringen, som ble kalt Prosecutor’s Management Information System (PROMIS), da han døde.

Et eksempel på en falsk flagg operasjon er den såkalte Operation Susannah, også kjent som Lavon Affair, i 1954 da israelske agenter som arbeidet i Egypt plantet bomber i flere bygninger, inkludert en amerikansk diplomatbygning, og lot bevis bak seg som indikerte at det var arabere som hadde gjort det. Knepet hadde fungert hvis ikke en av bombene hadde gått av for tidlig, noe som gjorde det mulig for egypterne å fange og identifisere en av dem som hadde utstasjonert bombene, som i sin tur ledet til opprullingen av en israelsk spionring. Noen av dem var fra Israel, mens andre var blitt rekruttert fra den lokale jødiske befolkningen.

Israel svarte skandalen med ikke å innrømme at det var noen spioner, men at det hele var blitt iscenesatt av anti-semitter. Dette selv om det kom klart frem at Israel hadde stått bak og den israelske forsvarsminister Pinhas Lavon ble sparket, selv om det syntes som om også han var offer for dem som var de reelle bakmennene til komplottet. Lavon trakk seg fra det offentlige liv i 1964 etter en lang konflikt med David Ben-Gurion.

Under seksdagerskrigen i 1967, en konflikt mellom Israel og ulike arabiske stater, Egypt, Jordan og Syria, angrep israelske kanonbåter og kampfly med fult overlegg skipet USS Liberty (AGTR-5), et ubevæpnet kommunikasjonsfartøy. 34 amerikanske sjøfolk ble myrdet og 170 andre såret i et langvarig israelsk angrep foretatt i fult dagslys og med det amerikanske flagg fult synlig. Målet var å drepe alle amerikanerne og la egypterne ta skylden. Angrepet var det nest dødeligste mot et amerikansk marineskip siden slutten av den andre verdenskrig, kun overgått av det irakiske Exocet rakettangrepet på USS Stark i 1987, og markerte det største tap av liv innen det amerikanske etterretningssamfunn.

Israelerne stanset først deres angrep da de trodde at amerikanske fly var på vei til unnsetning, men nektet for at angrepet var overlagt, noe de overlevende sjøfolks vitnesbyrd motsier.

Både Israel og USA utførte flere granskninger av hendelsen og ga ut rapporter som konkluderte med at angrepet var et tragisk feiltak forårsaket av forvirring omkring skipets identitet, noe som har blitt utfordret fra flere fronter, ikke minst av en organisasjon av USS Liberty overlevende, samt noen tidligere viktige høyere offiserer som var i regjeringen da hendelsen fant sted, inkludert Dean Rusk, statssekretær fra 1961 til 1969 under president John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, Captain Ward Boston, den ledende juridiske rådgiveren til den amerikanske marinerett som etterforsket hendelsen, Richard Helms, CIA direktør og Director of Central Intelligence (DCI) fra 1966 til 1973, den eneste direktør som har blitt dømt for å ha løyet til Kongressen vedrørende CIAs hemmelige aktiviteter vedrørende det å velte det chilenske demokratiet og president Salvador Allende i 1973 under Nixon, som hadde sparket Helms som DCI i 1973 og sendt ham til Iran hvor han fungerte som USAs ambassadør fra 1973 til 1976, ordre, og admiral, Thomas Hinman Moorer, som fungerte som admiral og tjenestegjorde som både leder for marine operasjoner og samlingen av stabsledere.

Kaptein Ward Boston uttalte at den tidligere president Lyndon B. Johnson og hans forsvarssekretær, Robert McNamara, hadde gitt ordre til granskningsretten om at undersøkelsen skulle konkludere med at hendelsen var en ulykke. All granskning har blitt unntatt offentligheten på grunn av forholdet mellom Israel og USA, men forblir kontroversiell i den offentlige debatten.

Offisielt sier israelerne at de ble forsikret av USA om at det ikke var noen amerikanske skip i området og at dets luft- og marinestyrker ved en feil identifiserte USS Liberty som den egyptiske båten El Quseir. Saken er kun den at USS Liberty var mer enn dobbelt så stor som El Quseir og hadde latinske bokstaver og tall og ikke arabiske slik som på El Quseir. Spørsmålet er om det var en koordinert aksjon mellom Israel og USA som mislyktes. Med andre ord en Tonkien bay lignende hendelse, men med både den israelske og den amerikanske administrasjon involvert.

Alle amerikanerne er ikke med på den amerikanske administrasjonens skurkestreker, kanskje kom den amerikanske unnsetningen til åstedet uten at administrasjonen kunne vite det og kanskje måtte saken derfor dekkes over av begge parter. Det hadde sett dårlig ut for den amerikanske administrasjonen hadde det kom ut at den hadde avtalt et slikt angrep på et av sine egne skip. I tillegg kommer det ellers så gode forholdet mellom USA og Israel. Israel måtte i etterkant betale 13 millioner dollar i humanitær dekning til USA og i kompensasjon til de skadelidende familiene.

Dette er ikke kun et eksempel på en falsk flagg operasjon for å lure USA til å angripe Israels fiender. I følge Ostrovsky ble Ronald Reagan lurt til å bombe Libya gjennom en radiosender smuglet inn i Tripoli av Mossad, viss sendinger var laget for å narre USA til å tro at Libya var ved å lansere et massivt terrorangrep mot Vesten.

Ostrovsky forsøkte å advare USA om hvor farlig Mossad faktisk har beskrevet hvordan de rettet mistanken mot Libya i forbindelse med bombesprengningen av den tyske nattklubben La Belle discoteque i Vest Berlin den 5. april 1985 hvor to amerikanske tjenestemenn og en tyrkisk kvinne ble drept og 200 skadet. Det var på basis av dette at president Reagan bombet Libya i 1986, inkludert hjemstedet til Muammar Abu Minyar al-Gaddafi, hvor blant hans 4 år gamle adoptivdatter, Hanna Gaddafi, ble drept, i det som ble kalt Operation El Dorado Canyon.

Frankrike nektet å la amerikanske fly krysse fransk luftrom for å bombe Libya og en bølge av franskfiendtlig stemning skyllet over USA. Sinte amerikanske patrioter helte fransk vin ut på jorden, mens radioverter oppfordret til å boikotte franske varer. Over hele USA skrek de uvitende ”Vi hjalp franskmennene under den andre verdenskrig og dette er takken!” Reagan sa det var uomtvistelige bevis for at Libya var ansvarlig for angrepet. USA hevdet å ha en kabeltranskripsjon fra libyske agenter i Øst Tyskland involvert i angrepet.

Men årsaken til at Frankrike nektet å samarbeide med USA om det dødbringende bombetokt var at den franske etterretningstjeneste visste at Libya var Israels syndebukk. Det hvite husets talsmann, Larry Speakes, sa angrepet ble rettet mot militære mål, på tross av at reportere kunne melde at rakettene også traff Bin Ashur, en tettbefolket forstad i hovedstaden.

President Reagan begrunnet angrepet med at det var et selvforsvar slik det var definert i Artikkel 51 i FN charteret. Den britiske statsministeren, Margaret Thatcher, rettferdiggjorde Storbritannias involvering i kampanjen gjennom å støtte USAs rett til selvforsvar.

Aldri før hadde USA benyttet seg av krigen mot terrorisme som hovedårsaken for å føre sine soldater i direkte kamp. Under den kalde krigen fra 1949 til 1991 hadde USAs intervensjoner blitt begrunnet ut fra tidens polarisering, kampen mellom USA og Sovjet. Libya betydde en slutt på dette. Reagan talte til det amerikanske folk to timer etter angrepet og sa blant annet “Når våre borgere blir angrepet eller misbrukt rundt om i verden på direkte ordre fra fiendtlige regimer, vil vi gjensvare så lenge som jeg er i dette kontoret.”

I 2001 skrev Washington Times om en 68-sider lang undersøkelsesrapport som ble utgitt av hærens School of Advanced Military Studies (SAMS). Rapporten var samlet av 60 offiserer fra US Army, som forsøkte å forutse konsekvensene av å innsette amerikanske styrker for å bevare freden mellom Israel og palestinerne.

Om den israelske militærmaskin skriver SAMS ”…en femhundredepunds gorilla i Israel. Velbevæpnet og veltrent. Opererer både i Gaza og på Vestbredden. Kjent for å tilsidesette internasjonal lovgivning for å oppnå sine mål.” Om Mossad, som betyr instituttet, kommer offiserene med følgende advarsel: ”Helt uberegnelig. Skruppelløs og utspekulert. Har evnen til at ramme amerikanske styrker og få det til at fremstå som en handling begått av palestinske arabere.” Mossad, viss rolle kan sammenlignes med den til CIA i USA eller MI6 i Storbritannia, er Israels ettrerretningsbyrå med ansvar for etterretningssamling, kontraterrorisme og hemmelige operasjoner slik som paramilitære aktiviteter.

Mossad er en av flere organisasjoner innen etterretningssamfunnet i Israel, slik som Aman eller Israel Defence Forces (IDF), den militære etterretningen i dag ledet av Aluf Amos Yadlin, som var offiser i Israeli Air Force og deltok i Operation Opera, også kjent som Operation Babylon and Operation Ofra, som ødela den irakiske atomreaktoren, Osirak, og Shin Bet, Israel Security Agency (ISA) eller Shabak, som i dag er ledet av Yuval Diskin, tidligere blant annet spesialrådgiver til Mossads direktør Meir Dagan, At som på slutten av 1990-tallet var i Israeli General Staff eller Matkal, som leder av operasjonsavdelingen og spesialrådgiver til lederen av generalstaben, den interne sikkerhetsetterretningen, men med en direktør som rapporterer direkte til statsministeren. Shabaks motto er ”Skjoldet som ikke skal bli sett.”

Spørsmålet om hvorfor USA, som sitter i gjeld for flere milliarder, forærer milliarder av skattedollar til en fremmed regjering, hvis militær overtrer internasjonale lover og hvis etterretningstjeneste er i stand til å myrde amerikanske tropper for å fremstille det som et arabisk angrep? Hvem er det egentlig som sitter med makten, og hvem er det som styrer pengenes strøm?

Kapitalismen og idiotkulturen

Det er ikke minst den kalde krigen og krigen for å vinne hjerter og tanker, en frase nå brukt i Irak krig kontekst og som blir sett på som et våpen for å vinne krigen mot terrorisme, som førte oss til en såkalt idiotkultur og til apatiske samfunnsborgere, selv om man godt kan trekke linjen enda lenger tilbake, til tiden under Den store depresjonen på 1930-tallet, den store krisen i den kapitalistiske økonomien under mellomkrigstiden, hvor millioner av mennesker vendte seg mot kapitalistene. ”Politikk er skyggen som storkapitalen kaster over samfunnet”, uttalte venstrepopulisten, filosofen, psykologen og utdanningsreformatoren John Dewey.

Svaret fra det angloamerikanske establishment var et propagandakorstog av ekstraordinær intensitet. Den første lov som uttrykkelig gjorde det til en forbrytelse å argumentere for revolusjon ble vedtatt av Kongressen allerede i 1940, Alien Registration Act, også kjent som Smith Act.

En rekke ”amerikaniseringskampanjer” ble satt i gang for å brennemerke streiker og demonstrasjoner som ”upatriotiske.” Fagforeningene ble utropt til ”arbeidernes fiender” og det ble sagt at sosialdemokratiet var ”infisert av kommunisme”. Dette nådde et crescendo i 1950-årene med den inkvisisjonen som gikk under navnet McCarthyisme, oppkalt etter Joseph R. McCarthy, en konservativ republikansk senator fra Midtvesten, Wisconsin, som etter en antikommunistisk og nasjonalistisk valgkamp i 1946 hadde blitt valgt inn i senatet hvor han ble sittende til 1957.

Det hele kan bli sett på som en mildere form for Moskvaprosessene, en betegnelse på tre offentlige rettssaker som ble avviklet i Oktoberhallen i Fagforeningenes hus i Moskva i 1936, 1937 og 1938 mot omkring 50 kommunister. De tilsto å ha forberedt forbrytelser rettet mot partiet og den unge sovjetstaten. Flere av dem krevde dødsstraff mot seg selv, og alle tilkjennega dyp anger og skam over egne forbrytelser. Den offentlige anklager, Andrej Vysjinskij, hadde en enstemmig sovjetpresse bak seg, da han forlangte at ”disse gale hundene skal skytes – hver eneste en av dem.” Med få unntagelser ble de dømt til døden og henrettet. Selv vestlige journalister og diplomater støttet denne oppfatning. Således kunne USAs ambassadør i Moskva, Joseph Davies, rapportere hjem, at ”det er bevis hinsides en hver tvil for forræderianklagen.”

McCarthy ble uten tvil den viktigste representant for jakten på radikale og andre ”undergravende elementer” i USA i begynnelsen av 1950-årene. Han var en aggressiv og hensynsløs politiker, som brukte alle tilgjengelige midler for å nå sine mål. Han var en demagog, og hans arbeid var preget av hans sterke ønske om makt og innflytelse.

CIAs kamp mot kommunisme ble en global kamp mot selvstyre. CIA støttet fascistiske antikommunistiske regimer over hele jorden og da spesielt i Afrika, og en konstant krigssituasjon ble skapt, noe som ledet frem til forferdelige lidelser for uskyldige menn, kvinner og barn. Ordinære amerikanere så disse urolighetene gjennom linsen til av den kalde krigs propaganda og ga finansiell støtte og makt til CIA.

I 1954 brukte bedriftssponset propaganda i USA halvparten av det beløpet som gikk til skolebøker. Omfanget av korstoget var ”svimlende”, skrev utgiveren av Fortune. Alex Carey, samfunnsforskeren som lagde en pionerstudie på begrepet ”amerikanisering” slo fast at de tre mest markante politiske utviklingstrekkene i det 20. århundre var ”veksten av demokratiet, veksten av korporativ makt, som vil si kapital- og organisasjonsmakt, og veksten i korporativ propaganda som middel til å sikre korporativ makt mot demokratiet”.

Media er hovedleverandøren av denne korstogspropagandaen og har gjennom å ta for seg en del positive begrep tømt dem for sine ordboksdefinisjoner, og fylt de opp med en ny og ”politisk korrekt” betydning, på lik linje med snittet i øyet i Dovre-gubbens Hall eller nytale i George Orwells 1984.

Det hele har etter hvert kommet til å bli orwellisk, som beskriver en situasjon, ide eller forhold som George Orwell identifiserte som fiendtlig for velferden i et fritt samfunn. En holdning og en politikk av kontroll gjennom propaganda, misinformasjon, benektelse av sannhet og manipulasjon av fortiden, inkludert den såkalte upersonen, en person viss fortid er fjernet slik som det blir praktisert av moderne repressive regjeringer.

Det hele får tankene i retning av Sionismens vise menn, som blir ansett for å vær opphavet til moderne konspirasjonsteori litteratur og som tar form av en instruksjonsmanual til et nytt medlem av eldre, som beskriver hvordan de vil styre verden gjennom kontroll av media og finans, og skifte ut den tradisjonelle samfunnsorden med en basert på massemanipulering.

Hvem protokollen er skrevet av er av mindre interesse, også det om den er skrevet av jødiske og kristne sionister eller frimurere, eller om det synarkiet eller samrøret mellom verdens mektigste er helt tilfeldig. Kanskje dreier det seg langt mer om et system eller en struktur enn en konspirasjon, selv om det er mye som tyder på det. Det holder med å lukke opp øynene for å se at mye av hva den beretter om i realiteten har skjedd.

I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende. Såkalt realpolitikk. Som regel på bekostning av sivilbefolkninger. Og langt fra å representere sine hjemland, representerer etterretningsbyråene som regel kun interessene til de øverste klassene, landenes elite. Svært ofte er denne elite og etterretningsbyråene så sammenkludret at man heller ikke her kan se noen forskjell.

Om fascismen kommer til USA vil den være pakket inn i det amerikanske flagg er en velkjent setning, til Norge kom den i etterkrigstiden innpakket i sosialdemokrati. Vi blir lettvint med i USAs og Israels kriger for fred og demokrati. Selv om vi vet at det egentlig handler om noe ganske annet. Norske flaggselskaper som Statoil, Norsk skog og Telenor, bare for å nevne noen, er med på å fremme oransje revolusjoner og markedsliberalisme, noe som egentlig betyr at man raner andre stater for naturressurser, samt korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.

Realpolitikk kaller politikerne det. Sneversynt og livsfarlig er det. Det er totalt urealistisk å tro at jorden har kapasitet til å handskes med en slik politikk under lenger tid. Men så betyr egentlig begrepet realpolitikk kun det å svanse etter maktens pipe. Mennesker er i Norge som i de aller fleste andre land, kun kanskje i enda større målestokk ettersom landet til de grader er homogenisert og styrt fra oven av kapitalister og politikere i skjønn forening, slaver for kapitalen, som i lang tid av vår historie, faktisk helt frem til John Calvin med kalvinismen og Martin Luther under reformasjonen, ble sett på som skitten og ugudelig, Mammon. Ikke for at paven og paveveldet var så mye bedre.

Den katolske kirke har gjennom sine agenter fremmet fascisme like til i dag. Men kapitalen, ikke minst etter de store borgerlige revolusjoner på 1800-tallet hvor folkets blod ble ofret for at en ny klasse skulle reise seg, en klasse bestående av industrikapitalister og bankere, ble den dominerende faktor, og et slør ble dannet mellom folket og de som ble sittende med den reelle makten. Oligarkene tok først makten i den vestlige verden og setter seg nå inn ved maktapparatene over stadig større deler av verden.

Stadig mer føler man at mørkets fyrste, som beskrevet i Ringenes herre, og da ikke aller minst i filmen, på tross av at den blir portrettert som afrikanere og arabere, hører hjemme blant oss som har grunnlagt et vanvittig industrielt forbrukersamfunn hvor målet er å produsere og forbruke i størst mulig målestokk og hvor noen få lever i overflod, mens alle andre lever i tenners gnissel. Det er liten tvil, nå som over 655.000 mennesker har blitt drept i Irak og Vest Asias sivilisasjon har blitt pulverisert, om at vi nå lever i en ny kolonitid og gjennomlever en krise i verdensøkonomien.

Industrialiseringen tok fatt i 1700-tallets England. Også dette som et resultat av de endringene som fant sted i kjølvannet av reformasjonen. Det ble laget et skille mellom mennesker og naturen, som skulle voldtas og dens hemmeligheter lokkes ut. Det var et paradigmeskifte og Rosekorsordenen sto sterk med folk som Isac Newton, Rene Descartes og Francis Bacon. Man gikk fra et åndelig til et matrealistisk perspektiv. Kunnskap fremfor visdom. Patriarkalske forbilder og hierarkisk struktur. Solen, som i seg selv skulle gi liv og varme, ble ensidig styrket på bekostning av moder jord.

Det ble kamp om ressurser, kolonisering og merkantilisme. Oppdagelsesferder eller rettere sagt plyndringstokter. Målet var å få tak på stadig mer gyllent metall og mineraler. Kriger og utryddelser av hele menneskegrupper fulgte. Sivilisasjoner ble pulverisert. Makten ble hele tiden sentralisert og samlet på stadig færre hender. Fra å være frie ble mennesker i stigende grad å se på som slaver. Fra å leve i mangfoldige og komplekse gikk samfunnene over til å bli ensformige og kalde. Prosessen som allerede hadde funnet sted i Europa gjentok seg i stadig fjernere områder helt til hele verden var blitt erobret.

Globalisering, også kjent som amerikanisering, er lite annet enn det som i gamle dager ble kalt imperialisme. Og mens imperialismen ble fulgt av et kor om hvordan man nå skulle sivilisere den barbariske verden, heter det nå at vi fører krig for menneskerettigheter og fred. Mens USA ofrer seg og tar seg av den skitne jobben, tar EU og Norge, som ikke like sterkt ønsker å arbeide for menneskehetens lykke, men som heller arbeider for å fremme særegne interesser, seg av mer oppryddingen av samfunnene der hvor USA har trått til. Det er som å lese George Orwell 1984.

Under hele denne tiden har menneskehetens tekniske arbeidsredskaper blitt stadig mer maskinelle. Olje har vært drivkraft nummer en og krigene for den har vært mange. Resultatet har vært forurensing i en slik grad av metrologer i dag sier at vi har kommet over bristepunktet og at det ikke er noen vei tilbake. Uansett hvor mye vi klarer å stanse den stigende forurensingen så vil det med andre ord ikke hjelpe. Klimaendringer blir sett på som den verste trusselen for menneskeheten, samtidig som ingen ønsker å gjøre noe med det. Det er ikke mulig at alle kan leve som i Norge. Verden har ikke kapasitet. Så i stedet for å finne langsiktige løsninger som kan gavne alle, ønsker man å hindre videre utvikling i visse områder. Det hele virker surrealistisk.

På samme måte som våpenhandlere i alle land står sammen på grunn av at de setter kapitalen som øverste mål og ikke for eksempel hjemlandets interesser eller for den saks skyld menneskehetens, noe som fører til at amerikansk våpenindustri kan selge våpen til Iran slik som fant sted i slutten av krigen mellom Irak og Iran, er sammenblandingen mellom etterretningsgrupper og terroristgrupper en så stor floke at det som oftest er umulig å lage noe skille.
Ofte benytter etterretningsorganisasjonene seg av terrorristgrupper og CIA var en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av for eksempel al Qaeda, som foruten å bli benyttet i krigen mot Sovjet i Afghanistan ble brukt i Bosnia og i oppsplittelsesprosessen i Jugoslavia.

CIA var i samarbeid med blant annet Inter-Services Intelligence of Pakistan (ISI), en av nøkkelspillerne vedrørende dannelsen av al Qaeda på begynnelsen 1980-tallet. I følge den tidligere utenrikssekretæren og leder for underhuset, Robin Cook, var al Qaeda lite annet å anse enn CIAs computerfiler over de tusener av afghanske mujahedinere som ble rekruttert og trent med hjelp fra CIA til å bekjempe russere. Det var med andre ord USA med Zbigniew Brezinski som ledende person som i sin kalde krig mot Sovjet produserte al Qaeda i sin destabiliseringskampanje i Sentral Asia. Sovjet skulle få sin Viet Nam krig. En kampanje som førte til lidelser og død for millioner av mennesker.

Bin Laden har nærmest blitt en logo i den såkalte krigen mot terror, som har blitt gjennomskuet som noe ganske annet for lang tid siden. Det er uvisst om al Qaeda og bin Laden ennå opererer og hvor vidt de er deler av USAs etterretningsstruktur.

I tillegg kommer at nærmest ingen politiske ledere har noen som helst etiske skrupler slik at de samarbeider etter beste evner uansett hvor fiendtlige de ellers måtte være overfor hverandre så lenge de deler samme interesse vedrørende å bekjempe en tredje fiende.

Ikke kun er interessene til terroristene og etterretningen som oftest den samme, de tjener begge på den andres styrke, men etterretningsorganisasjonene benytter seg av terrorristgrupper etter eget behov. Ikke finner man terrorisme stemplet kun rammer utpekte grupper og ikke kan sees på som noe annet et politisk tricks, men stempelet kommer og går på de enkelte gruppene ettersom de viser samarbeidsvilje eller ikke og ikke på grunnlag av deres aktivitet.

Det iranske mujahedin, også kjent som sazmaan-e mujahedin-e khalq-e Iran og People’s Mujahedin of Iran (PMOI), et politisk parti som går inn for å velte Irans regjering og sette seg selv ved lederskapet i stedet og som utgjør hovedorganisasjen i National Council of Resistance of Iran (NCRI), er en typisk slik gruppe som CIA benytter seg av på tross av terrorstempelet og hvor man faktisk tenker å fjerne stempelet på tross av at deres aktiviteter har endret seg noe særlig.

Surprise – The Very Dark Side of U.S. History

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Krig og fred, USA | Leave a Comment »

Keep Space for Peace! La himmelrommet være i fred!

Posted by Fredsvenn den september 16, 2010

Paneldebatt og filmvisning den 27. september kl. 18.00 på Litteraturhuset (Wergelandssalen), Wergelandsveien 26, Oslo, arrangert av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF).

Film: Pax Americana

«PAX AMERICANA examines the origins and reality of the militarization of space. In a language tinted with irony and peppered with shocking facts, the film opens a debate that until now has been reserved for the specialists, some of whom maintain that the arms race in space can only lead to apocalypse. Using testimony from members of the military, scientific organizations and from politicians and activists, the film presents three themes: the history of the militarization of space from the Nazi era to today’s global domination by the United States; the geopolitical, economic, social and environmental risks involved; and the organizations fighting for the preservation of a non-militarized space.»

PAX AMERICANA Official Movie Site

PAX AMERICANA | Facebook

Trailer: HER

«Some people don’t want to hear this, but we’re going to fight in space. We’re going to fight from space and we’re going to fight into space.»

Joseph W. Ashy, Commander-in-Chief of US Strategic Command

Pax Americana and the Weaponization of Space – Wikipedia

Paneldebatt:

Forsvarsminister Grete Faremo (ikke bekreftet)
Prof. Pavel Podvig (Senter for Security Policy Geneva, Stanford University, Princeton Inst. of Advanced Studies, direktør for Russian Nuclear Forces Project).
Sverre Lodgaard (seniorforsker ved NUPI)
Morten Bremer Mærli (seniorforsker, Pugwash)
Jacob Børresen (Flaggkommandør, tidl. Sjøforsvaret)

Inngang kr 50,-

Global Network – Keep Space for Peace!

Det store spillet

Pax Americana

Pax Americana, som er latinsk og betyr amerikansk fred, er en betegnelse brukt for det historiske konseptet av relativ fred i den vestlige hemisfæren og, senere, den vestlige verden, som et resultat av den makt USA har hatt i det siste århundret, og da ikke minst fra og med Andre verdenskrig. Termen, som stammer fra og er inspirert fra Pax Romana, når det kommer til det romerske imperiet, og Pax Britannica, når det kommer til det britiske imperiet, blir primært brukt for å betegne den militære og økonomiske posisjon USA har hatt i relasjon til andre nasjoner.

Etter oppløsningen av Sovjet i 1991 har USA blitt hegemon, også kjent som en hypermakt. På tross for at relativ fred har eksistert i den vestlige verden har USA med sine allierte vært involvert i ulike regionale kriger, slik som Korean krigen, Vietnam krigen, Gulf krigen, Yugoslavia krigene, Afghanistan krigen og Irak krigen.

USA vil like lite som Nazi Tyskland klare klare å få all makt i verden, men de lager nok helvete i sitt ville forsøk på å få det til. Vi ler alle når vi ser Charlie Chaplin spiller Hitler lekende med globusen sin, men vi ler ikke når vi tenker på USA utenrikspolitikk. Kritikere som Howard Zinn og Noam Chomsky argumenterer for at USA har forsøkt å anskaffe seg, eller forsøkt seg tvunget til, en kvasi-imperialist rolle via sin status som verdens supermakt.

Full-Spectrum Dominance

Full-Spectrum Dominance er et militærkonsept hvor en militærstruktur oppnår kontroll over alle elementer av kamprommet; land, luft, hav, rom og cyberspace.

“Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ’papirbestemmelser’. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ‘koalisjoner av villige’, som allerede kan har satt i gang på egen hånd”, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en artikkel i dagens Dagbladet i samband med at NATOs stratetegiske ekspertgruppe har lagt fram forslag til et nytt strategisk konsept for NATO.

NATO vil være verdensmakt

Iran

Hauker i USA og Israel har planer om “regimeendring” i Iran, og har kjørt igang med en plan som ligner på den som ble utført før krigen mot Irak, noe som skaper konflikt og frustrerer dem som arbeider for en fredelig overenskomst.

In the latest example, the New York Times on Tuesday published a leaked account of an order signed by U.S. Central Command chief, Gen. David Petraeus, expanding “clandestine military activity in an effort to disrupt militant groups to counter threats in Iran, Saudi Arabia, Somalia and other countries in the region.”

In most of those countries, the secret U.S. military operations would be intended to help U.S. allies combat anti-government militants. However, in Iran, the goal would be to make contact with opposition forces, according to the Times article by Mark Mazzetti.

Covert US Military Strategy on Iran.

Covert US Military Strategy on Iran

Rapport fra NIC

National Intelligence Council (NIC) er sentret for strategisk tenkning innen USAs etterretningssamfunn (IC). Mapping the Global Future: Report of the National Intelligence Council’s 2020 Project, det tredje uklassifiserte rapporten forberedt av NIC i de siste 7 årene, ble publisert i desember 2004. Som med de tidligere NIC rapportene Global Trends 2010 og Global Trends 2015 er det primære formal å gi amerikanske politikere et perspektiv av hvordan verdensutviklingen kan foregå og å identifisere muligheter og potensielle negative utviklinger.

NATOs ekspertpanel

På et møte sist november vedtok NATO at man ville gå igang med å skape et nytt strategisk konsept. Den 17. mai presenterte ekspertgruppen valgt ut av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen og ledet av tidligere statssekretær Madeleine Albright sin analyse og kom med sine råd angående det nye strategikonseptet for NATO overfor North Atlantic Council (NAC).

Madeleine Albright

Madeleine Albright, som trakk seg fra Bush administrasjonen etter Grasso skandalen i 2005, er nå nasjonal sikkerhetsrådgiver i Obama administrasjonen. Hun gjorde seg kjent ved å svare at sanksjonene mot Irak, som kanskje var de tøffeste og mest brutale i moderne historie, var verdt drapet på en halv million irakiske barn. Hun har vært en nær venn av Hillary Clinton, som hun støttet i sin presidentkampanje i 2008 ved å fungere som ledende utenriksrådgiver. Den daværende presidentkandidat Obama nominerte i desember 2008 den daværende senator Clinton for Albrights tidligere post som statssekretær.

Sanksjoner mot Irak

”We think the price is worth it” was the answer the U.S. ambassador to the U.N., Madeleine Albright, gave to the TV program 60 Minutes on the 12th of May 1996 when Lesley Stahl, talking about the U.S. sanctions against Iraq, asked her “We have heard that half a million children have died. I mean, that’s more children than died in Hiroshima. And, you know, is the price worth it?”

At that moment, according to the UNICEF, the sanctions had since 1991 claimed the lives of at least 500,000 children under the age of 5. For UNICEF the situation in Iraq constituted a ”humanitarian crisis.”

The sanctions had resulted in high rates of malnutrition, lack of medical supplies, and diseases caused by the lack of clean water. Chlorine was desperately needed to disinfect water supplies, but was banned from manufacture in the country and its import severely restricted due to the potential that it may be used as part of a chemical weapon.

Albright and the U.S. administration obviously wanted to destroy Iraq at any cost. All the time there was an ongoing intense propaganda war against Iraq by the U.S.

The sanctions continued for another 7 years until the U.S.-led invasion of Iraq in 2003. Hunger and disease killed at least 1.5 million Iraqis. They were perhaps the toughest, most comprehensive sanctions in human history, and caused much controversy over the increased child-and-infant mortality, poverty, and suffering inflicted on the Iraqi people, something that led the UN coordinator for the oil-for-food program, Denis Halliday, and his successor, Hans von Sponeck, who believed that sanctions hit the innocent more than the country’s leadership, to resign in protest and after calling it a genocide.

The sanctions had actually been in Saddam Hussein’s favour taking into consideration that they weakened people’s resistance against the Iraqi regime. The sanctions can be said to have been the only weapon of mass destruction in Iraq.

It is publicly recognized that Saddam Hussein, altough not directly appointed by the U.S., was still an American puppet. Right up until the Gulf War he worked as the US lackey in the region, not at least with regard to the terrible Iraq-Iran War.

Iraq, the third biggest oil nation in the world, went from being the most developed country in the Arab region, including free education and health, via the Iraq-Iran War, the first Gulf War, the sanctions and then the Iraq War in 2003 to become the least developed.

Iraq is now the last country on the General Peace Index (GPI), followed by Afghanistan and Somalia.

The Sanctions on Iraq

Iraq sanctions – Wikipedia

Anerkjennelse av folkemordet på armenerne

Considering her past opposition toward recognising the Armenian genocide which occurred during the final days of Ottoman rule in World War 1, the importance of Turkey as one of the trusty US land-bound aircraft carrier vassal countries in the Middle East and the concurring predilections of newly appointed Chief Advisor to Obama, Rahm Emmanuel, along with Obama’s grovelling to AIPAC, it would be surprising indeed if the US shifted its current blinkered, slanted position to the Holocaust suffered by the Armenian people.

“How hypocritical of Madeleine Albright and William Cohen, former Secretaries of State and Defense, to announce the formation of a task force on prevention of genocide, when two months ago they wrote a letter to the U.S. Congress against a resolution on the Armenian Genocide!

One would have thought that genocide denialists would not be the most qualified people to lead an effort on averting future genocides. Yet, this is exactly what happened last week.”

Secretaries Albright and Cohen Should be Removed from Genocide Task Force

Armenian Americans Criticize Hypocrisy of Genocide Prevention Task Force Co-Chairs

NATO 2020

Ekspertgruppen kom med rapporten NATO 2020, som vil bli brukt som utkast når man skal skifte ut NATOs nåværende strategikonsept vedtatt i 1999. Rapporten konkluderer med at man vil fortsette NATOs ekspansjon på alle områder for på den måten å være alt for alle, noe som minner svært mye om “ekspander eller dø” mantra som ble tatt i bruk av NATO da dets primære formål – det å konfrontere Sovjet under den kalde krigen – ble kastet på historiens vrakhaug.

Fokuset for NATOs møte i Brussel var behovet for NATOs “villighet til å operere og kjempe langt utenfor sine grenser.” Ekspertene anmodet NATO om å forbli åpen for ytterligere ekspansjon og etablere sterkere bånd med land i Afrika, Sørvest Asia og Nord Afrika, samt resten av Asia.

NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen fokuserte på at NATO ikke må mislykkes i sin kamp mot Europas fiender, Taliban. “I våre dagers verden kan vi måtte gå utenfor våre grenser for å forsvare våre egne grenser,” sa han, og identifiserte Afghanistan som hvor Europas grenser begynner. Hva da med Iran?

Ifølge rapporten må NATO opprettholde en atombombeavskrekkende rolle, noe som står i skarp kontrast til europeiske argumenter om at atomvåpen må bli fjernet fra europeisk territorium.

Albright forklarte rapportens to underliggende konklusjoner:

“First, the Alliance has an ongoing duty to guarantee the safety and security of its members. Second, it can achieve that objective only if it engages dynamically with countries and organizations that are outside its boundaries.” “NATO must be versatile and efficient enough to operate far from home.”

Albright also said that influencing security environment can also be assisted by continuing NATO’s “policy of gradual enlargement.” Instead of expanding in territory and mission after the Cold War ended, NATO probably should have died back then and may die — or be severely crippled — by its likely loss in Afghanistan. The Afghan war has been NATO’s largest and deadliest mission.

NATO allies were warned against slashing defense outlays and urged to buy weapons jointly to prevent the economic crisis from undermining trans-Atlantic security.

Military budgets shouldn’t be sacrificed as European governments cut spending after pledging 860 billion euros ($1.1 trillion) in loans to contain Greece’s debt woes, NATO Secretary General Anders Fogh Rasmussen said.

“This is about much more than just money: it’s also about security,” Rasmussen told reporters in Brussels today after the presentation of a draft overhaul of allied strategy. “Too deep cuts at the expense of future security may also have damaging economic implications.”

Only five of the then 26 North Atlantic Treaty Organization countries met a target of spending 2 percent of gross domestic product on defense in 2008 at the onset of the deepest recession since the alliance was founded in 1949. One of them, Greece, is now flirting with a potential default.

Rasmussen called for more pooling of funds on projects.

USAs hemmelige vaktbikkjer

USA har, siden slutten av den kalde krigen arbeidet for at NATO skulle være underlagt USA, og da primært under ledelse av Pentagon, noe som stort sett også har vært tilfelle. Dette på tross av at Frankrike har kommet med noen form for motstand, noe som under Nicolas Sarkozy ikke lenger er tilfelle.

Norge, for sitt vedkommende, mistet sin nøytrale holdning under Andre verdenskrig, da motstandsregjeringen ble influert av britene og amerikanerne da den befant seg i London. På mange måter kan man si at tyskerne tok Norge med makt, mens amerikanerne, og de som arbeidet for dem, både norske og utenlandske, kom til å erobre landet uten vold. Det var gjennom infiltrasjon, og da ikke ikke kun gjennom etterretning, foruten økonomisk osv., samt massive propaganda kampanjer, noe som ikke kun gjelder for Norge foruten hele Europa.

Det fant da sted en åpning, eller en ny form for samarbeid, på tvers av Atlanterhavet. I etterkant av Andre verdenskrig ble det i Norge slått hardt ned på alle de kreftene som arbeidet for nøytralitet.

Man opprettet Operasjon Gladio (lat. sverd), også kjent som Stay Behind grupper, som er blitt samlebetegnelser på de hemmelige paramilitære enhetene som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover, og Norge ble lite annet enn et verktøy for Vesten, også kjent som det internasjonale samfunn, alias USA. I Norge gikk slike grupper under dekknavnet ROC, som senere ble kalt Norsk okkupasjonsberedskap, under ledelse av blant annet Håkon Lie.

Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATO’s Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).

Eksistensen av slike grupper ellers i Europa forble hemmelig frem til 1990, da organisasjonen med kodenavnet Gladio ble avdekket i Italia. Den italienske regjering ble utsatt for skarp kritikk, og lovet å avvikle denne hemmelige hær. Italias regjering hevdet til sitt forsvar at slike hemmelige hærer fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land, og dermed tok det ikke lang tid før det ene etter den andre av andre lands grupper ble avslørt.

Den 22. november 1990 vedtok EU-parlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold, men mye tyder på at disse paramilitære gruppene ennå fungerer.

Three Freedom of Information Act (FOIA) requests have been filed to the CIA, which has rejected them with the Glomar response: “The CIA can neither confirm nor deny the existence or non-existence of records responsive to your request.” One request was filed by the National Security Archive in 1991; another by the Italian Senate commission headed by Senator Giovanni Pellegrino in 1995 concerning Gladio and Aldo Moro’s murder; the last one in 1996, by Oliver Rathkolb, of Vienna university, for the Austrian government, concerning the secret stay-behind armies after a discovery of an arms-cache.

Furthermore, the US State Department published a communiqué in January 2006 which, while confirming the existence of stay-behind armies, in general, and the presence of the Gladio stay-behind unit in Italy, in particular, with the purpose of aiding resistance in the event of Soviet aggression directed Westward, from the Warsaw Pact, dismissed claims of any US ordered, supported, or authorized skullduggery by stay-behind units. In fact, it claims that, on the contrary, the accusations of US-sponsored false flag operations are rehashed former Soviet disinformation based on documents that the Soviets themselves forged; specifically the researchers are alleged to have been influenced by the Westmoreland Field Manual, whose forged nature was confirmed by former KGB operatives, following the end of the Cold War. However since then counter sources from within Gladio and the CIA have admitted its authenticity. The alleged Soviet-authored forgery, disseminated in the 1970s, explicitly formulated the need for a strategy of tension involving violent attacks blamed on radical left-wing groups in order to convince allied governments of the need for counter-action.

Dette er hvorfor USA har motsatt seg ideen om et uavhengig europeisk forsvar. Ved NATO møtet, som tok for seg forslag for hva NATO skulle bli i 2020, spurte for eksempel Albright om hvorfor europeerne skulle betale dobbelt for deres forsvar.

Operation Gladio – Wikipedia

Operation Gladio from the book The CIAs Greatest Hits

USAs globale herredømme

USAs globale sikkerhetsprogram, som NATO blir forventet å støtte, bygger på kriterier definert av Washington. Det har gått unotert hen i Europa at denne politikken, støttet av NATO medlemmer og med det formal å skape en ny internasjonal orden, har drept mange irakere og ødelagt landets infrastruktur, mens man ikke har klart å skape en ny legal regjering i landet, som nå befinner seg under innflytelse fra Iran; noe som hverken er hva Washington eller NATO regjeringer hadde ønsket seg. Og ikke nok med det. USA er på samme uheldige kurs i både Afghanistan og Pakistan, samt de statene som omgir Afghanistan, hvor av nesten alle er muslimske. Disse statene utgjør hele det vestlige og sentrale Asia, inkludert Iran, med hvilke noen amerikanske og israelske hauker vil ha krig mot.

Iran er korridoren som samler dem alle, og hvis Israel eller USA går til krig mot Iran, mens USA taper krigen i Afghanistan, ville Iran ha utgjort en passende slagfelt for en frustrert og bestemt amerikansk innsats som ville gå til krig mot alle regionale islamske makter som vil motsette seg USA, med Israel (og et uvillig, men tvunget Irak) som lanseringsbaser for et angrep på og gjennom Iran mot Afghanistan og Pakistan.

You had possibly not thought of Professor Samuel Huntington’s forecast of the “next world war” as this particular clash of civilizations. (He actually had in mind a war with China as well as the Arab Muslims.) I know of no one in Europe who has spoken of this possible evolution of events. If they did, they might not see NATO membership as so reassuring. A European security pact might even be interesting.

I sentrum av den amerikanske opprustingen står et program for å militarisere og dominere rommet. Dette vil kreve en massiv økning av ressurser for det amerikanske forsvaret, slik som skissert i The Grand Chessboard av Zbigniew Brzezinski og Rebuilding Americas Defenses ved the Project for the New American Century.

Hensikten med dette programmet er klart og tydelig beskrevet i et dokument som kalles Vision for 2020, som begynner slik: “US Space Command—dominating the space dimension of military operations to protect US interests and investment.”

Hensikten med opprustningen er ikke å beskytte USA, men å beskytte amerikanske investeringer utenfor USA. Hensikten er å dominere rommet for å beskytte de økonomiske interessene til USAs elite. Dette vil, ifølge løpende estimater, kreve mer enn $1 trillion fra amerikanske skattebetalere.

Vision for 2020 inneholder ingen sentimentale uttrykk om at USA ønsker å dominere rommet for å fremme demokrati eller andre fromme ønsker. Dokumentet sier direkte: “The globalization of the world economy…will continue with a widening between haves and have-nots.” Med andre ord, etter hvert som USAs dominans i verdensøkonomien blir sterkere og sterkere, vil de fattige bli fattigere og de rike bli rikere, og dette vil få de fattige til å hate USA enda mer, og derfor må USA ha militær styrke til å holde de fattige i sjakk.

Opprinnelig ble programmet kalt Global Battlespace Dominance. Dette var muligens for direkte, så nå kalles programmet Full Spectrum Dominance. Dette betyr ikke bare dominant på land, på sjø og i luften, men også i rommet og når det gjelder informasjon. USAs elite har altså til hensikt å bruke altså det amerikanske forsvaret til personlig berikelse og for å skaffe seg enda mer makt.

For de som ikke kjenner de nykonservatives agenda vil det komme som en overraskelse at Bush-administrasjonen, og nå Obama- administrasjonen, har gått inn for å militærisere verdensrommet. Fram mot 2020 planlegger USA å utplassere satelitter med strålevåpen i rommet, som kan siktes inn på ethvert mål på jorden. Disse satelittene vil også kunne ødelegge andre lands satelitter.

Hvis USA lykkes i sitt prosjekt vil USA trolig få absolutt og fullstendig verdenherredømme. Men dette militariseringsprogrammet vil bli utrolig kostbart, og kan ikke dekkes inn ved vanlig skattlegging. Planen er derfor å overføre penger fra social security (pensjonsfondene) til forsvarsbudsjettet. Men de nykonservative vet selvfølgelig at dersom de spør det amerikanske folk om USA skal bruke en trillion dollar på pensjoner eller om USA skal bruke en trillion dollar til å millitarisere verdensrommet, så vil 99,99 % av den amerikanske befolkningen svare at de ønsker å bruke pengene på pensjoner. Bush-administrasjonen arrangerte derfor 9/11 for delvis å lure, delvis å true, den amerikanske befolkningen til å akseptere denne vanvittige opprustningen. Sett i denne konteksten blir drapet på 3000 mennesker en nødvendighet eller kanskje til og med en ubetydelighet.

Why NATO Expansion Is a Mistake

Experts group presents report on new Strategic Concept for NATO

What Next for NATO?

Full-spectrum dominance – Wikipedia, the free encyclopedia

I NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

– nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.
– NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.
– innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg. Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN.

Harold Pinter

Harold Pinter refererte til termen i hans Nobels fredsprismottagelsestale i 2005:

«I have said earlier that the United States is now totally frank about putting its cards on the table. That is the case. Its official declared policy is now defined as ‘full spectrum dominance’. That is not my term, it is theirs. ‘Full spectrum dominance’ means control of land, sea, air and space and all attendant resources.»

Project for a New American Century

Center for a New American Security

American Century

A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm

Committee for the Liberation of Iraq

Jewish Institute for National Security Affairs

Office of Special Plans

The Power of Nightmares

The New American

Overseas interventions of the United States

Timeline of United States military operations

Truman Doctrine

Reagan Doctrine

Kirkpatrick Doctrine

Clinton Doctrine

Bush Doctrine

Powell Doctrine

Wolfowitz Doctrine

Bretton Woods system

Cold War (1985–1991)

Neoconservatism

Anti-communism

Global citizenship

World government

World domination

Messianic democracy

Peace and Truce of God

9/11 conspiracy theories

Pan Sahel Initiative

American Dream, Global Nightmare

United States withdrawal from the United Nations

Posted in Aktuelt, Den nye verdensorden, Kamp nedenfra, Konferanser, Krig og fred, Militærindustrielle kompleks, USA | Leave a Comment »

En kapitalistjævel snakker ut …

Posted by Fredsvenn den juni 10, 2010

Milliardær og investor Øystein Stray Spetalen (47) har lenge fundert over hva som gikk galt da finanskrisen slo inn for fullt høsten 2008. «Jeg skjønner ikke noe av dette», sier Norges mest suksessrike investor om det som skjer i verden i disse dager. Spetalen har kommet frem til at hele det kapitalistiske systemet i Vesten er i ferd med å bli ødelagt, som et resultat av at de som har gjort feilinvesteringer, slipper å ta regningen, skriver Dagens Næringsliv.

«Det aller verste er kanskje de redningspakkene vi ser nå i 2010. Disse bare forverrer situasjonen. Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet? Jeg skjønner ikke noe av dette», sier Spetalen til DN.

Varsler slutten for kapitalismen

Ja, ja, kanskje ikke så nytt for dem som har gått inn på denne bloggen tidligere, men verdt å nevne uansett.

De fleste forstår at kapitalismen er ved å falle, men færre er det som arbeider med et scenario hvor den kapitalistiske krisen er oppkonstruert for at Den nye verdensorden skal kunne bli innført. Kapitalen er i dag løsrevet fra landegrenser, og det er et globalt hierarki som trekker i snorene. Kanskje må USA og Vesten falle for at denne verdensorden kan bli skapt.

Oligarkene, som fører krig mot euroen, får stadig mer makt, mens politikere som tyske Angela Merkel blir stadig mer urolig og forsøker, men så altfor sent, å innføre lover som begrenser oligarkenes hensynsløse spekulasjon og utpining av planeten.

Langt fra å gå mot en unipolar verden (et scenario som ennå tar i betraktning at kapitalen er tilknyttet ulike land) går vi mot et verdensfascistisk diktatur styrt av en global elite, mens resten av verdensbefolkningen vil komme til å leve enda mer undertrykt og utbyttet enn det som allerede er tilfelle i dag (hvis da dette lar seg gjøre).

Hva vi står overfor er uansett en omdirigering av systemet utført av dem som allerede sitter i makten – enten som politikere eller oligarker, eller begge deler (noe som stadig mer er tilfellet).

På tross av at det kan se ut som om den kapitalistiske verden er full av tilfeldigheter, så er nok realitetene en annen. Dagens samfunn er et system og det eksisterer folk som driver systemet fremover. Bilderberg, som første gang ble holdt på Hotel Bilderberg i Nederland i 1954, er en årlig konferanse hvor mennesker som har makt møtes. Initiativtager var Józef Retinger (senere initiativtager til EU) som var bekymret over økende anti-amerikanisme i Europa og ønsket å samle ledere fra Europa og USA for å skape et tettere økonomisk og militært nordatlantisk samarbeid. Han kontaktet Prins Bernhard av Nederland som promoterte ideen, og 50 delegater fra 11 land i Vest-Europa, samt 11 delegater fra USA møtte opp. Konferansen var slik en suksess at det ble en årlig begivenhet.

I år møttes ca. 130 delegater fra 3.-6. juni på luksushotellet Dolce i havnebyen Sitges, Spania. Noen er faste deltagere, men mange var invitert for første gang. Norske deltagere i år var Svein Richard Brandtzæg, som er konsernsjef i Norsk Hydro, Birger Magnus, som var sentral i opprettelsen av avishuset Media Norge og som er konserndirektør i medieselskapet Schibsted og styreformann i datterselskapene VG og Aftenposten, og Egil Myklebust, som er tidligere styreleder i SAS, Norsk Hydro, og Norske Skog.

Tidligere norske deltagere inkluderer Kong Harald V, Eivind Reiten i Hydro, Svein Gjedrem i Norges Bank, kringkastingssjef John G. Bernander, mediemagnat Tinius Nagell-Erichsen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland, Kristin Clemet, Siv Jensen og Kåre Willoch.

Internasjonalt er det interessant å merke seg at Bilderberg-gruppen gjennom årene har invitert en rekke opposisjonspolitikere som lå godt ann i meningsmålingene og ble statsoverhoder kort tid etter. Både Hillary Clinton og Obama deltok i 2008, Bill Clinton i 1991, Tony Blair i 1993, Gordon Brown i 1991 og vår egen Siv Jensen i 2006 (som tapte sist valg men hadde veldig gode målinger det året).

Journalisten Jim Tucker har fulgt Bilderberg-gruppen med argusøyne i over 30 år. I år melder kildene hans at det på innsiden var stor uro. Særlig Euroens trøbbel skapte bekymringer fordi denne var ment å skulle bane vei for en fremtidig global valuta med IMF som verdens sentralbank (les: sjef over seddelpressen) og som sammen med et globalt skattesystem må være på plass før FN kan oppfylle rollen som internasjonalt styringsorgan. Det ble også meldt at flertallet var i favør for å bombe Iran, og at oljeprisen vil holde seg stabil frem til november når den skal opp pga. kunstig lav produksjon.

Bilderberg er langt fra det eneste forumet hvor det som kan betraktes som verdens elite møtes til uformelle samtaler, men den er trolig en av de viktigste arenaene for å gi fremtidige nøkkelpersoner ett dytt i ”riktig retning”. Det er derfor gledelig at konferansen har fått betydelig økt oppmerksomet. For andre år på rad har Englands største nettavis The Guardian en lang artikkelserie som omhandler konferansen, og for første gang var det flere av de inviterte som ikke møtte opp av frykt for pressen.

Uansett må vi ikke miste vårt livsviktige arbeide av syne – Det å støtte og delta i de sosiale bevegelsene rundt om i verden for på den måten å bygge en bedre fremtid – solidarisk, fredelig, bærekraftig, rettferdig mm – for oss alle!

Full liste over hvem som deltok i BB 2010

Elitens globalistmøte i Spania

Bilderberg 2010: Why the protesters are your very best friends

What are the Bilderberg Group really doing in Spain?

Doing Away with ‘Secret Proceedings,’ AFP Makes Big News Covering Bilderberg

War, Terror, Catastrophe: Profiting From «Disaster Capitalism»

Hvilke folk belønnes ved å bli invitert til Bilderberg-gruppen?

Verdenseliten

Den nye verdensorden

Keiserens nye klær

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Kamp nedenfra, Konferanser, Maktblokker | Leave a Comment »

Afghanere tror USA støtter Taliban: “Whoever controls Asia in the future, controls the world.”

Posted by Fredsvenn den mai 30, 2010

http://nickbaines.files.wordpress.com/2009/11/afghan-war.jpg

https://i1.wp.com/www.laprogressive.com/wp-content/uploads/2009/08/afghanistan-war-civilians.gif

http://humanbeingsfirst.files.wordpress.com/2010/02/video-brezinski-admits-on-cspan-cfr-trilaterals-write-policy-manipulate-affairs.jpg

Intellektuelle og respekterte afghanere, samt afghanere flest, er overbevist om at Vesten forlenger konflikten i Afghanistan for å opprettholde sin inflytelse i regionen. Det dreier seg ikke kun om landets naturressurser foruten dets strategiske posisjon. Det å ha kontroll over afghanistan vil gi USA makt over India, Russland, Pakistan og Kina, for ikke å nevne alle de sentralasiatiske statene. USA bruker Israel for å true de arabiske statene, og de vil kunne gjøre det samme med Afghanistan.

Det er nesten umulig å finne noen i Afghanistan som ikke hevder at USA støtter Taliban: Og det er høyt utdannede afghanere, dem ansatt av organisasjoner som ISAF, USAID og internasjonale medieorganisasjoner, samt de som fungerere som rådgivere for de amerikanske diplomatene, som synes mest overbevist.

Det er vanlig blant afghanere å tro at Vesten ikke har noen planer for å få en slutt på konflikten. Årsaken til at man nå har satt i gang samtaler med Taliban er å få dem inn i en regjeringskoalisjon slik at man får konsolidert sin inflytelse. For amerikansk og vestlig militære vil det by på få problemer å beseire Taliban, men da ville man ikke hatt noen årsak til å bli værende i landet. Så lenge man ikke blir kvitt dem vil problemet fortsette.

Afghanistans nasjonale hær har rapportert at de finner identiske våpen og rasjoner til deres egne amerikansk-støttede utstyr når de tar over Taliban baser. Amerikanske hærhelikoptre leverer forsyninger bak Talibans linjer og støtter religiøse skoler, såkalte madrasser, i både Afghanistan og Pakistan. Dette er utklekkingssteder for unge talibanere. Hjelpeorganisasjonene er lite annet enn etterretningssamlende byråer, som går inn i regioner hæren ikke så lett kan nå.

En rådgiver for de amerikanske byråene i den nordlige delen av landet, recounts hvordan folk frykter den fortsatte inflytelsen til krigsherrene. Banknæringen, handelen forøvrig og regjeringen preges alle av vold og korrupsjon. Afghanerne hater disse krigsherrene, men USA vil ha dem ved makten. Hadde man fått dem bort og nye folk hadde kunne trå inn ville Afghanistan tjent penger. Man kunne ha sin egen økonomi og krevd at utenlandske investeringer var transparente. Det ville ha vært en egen hær, som forsvarte og tjenestegjorde for Afghanistan.

Går man litt lenger tilbake i historien kan vi se en linje i Afghanistans historie. USA, som senere kom til å gi Taliban makten i Afghanistan, trente opp mujaheedin i Afghanistan, og for den saks skyld al Qaida (som betyr computerfil og som var lite annet enn navn på samarbeidsvillige arabere) og Osama bin Laden, hvis bror Alem bin Laden sto i forretningsforbindelser med Bush, for på den måten å velte dem som satt på makten i Afghanistan, samtidig som de ville kontre den sovjetiske inflytelsen i landet.

Dette som en forlengelse av the Great Game mellom britene og russerne om innflytelse i Sentral Asia, og som blant annet kom til å føre til at det osmanske imperiet smuldret opp og folkemordet på armenerne. Det var den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski som ledet operasjonen, som hadde som mål å få Sovjet inn i en ødeleggende krig i Afghanistan.

Under krigen mellom Aserbaidsjan og Armenia dro mujaheedin og andre lignende grupper til Kaukasus for å hjelpe de muslimske asererne i Nagorno Karabagh krigen, samt tsjetsjenske opprøre. Senere reiste de til Balkan hvor de hjalp muslimene i deres kamp mot serberne. De var blitt bevæpnet og trent opp av USA. I etterkan av denne krigen ble mange våpner værende. Under Irakkrigen ble disse fløyet og levert til ulike grupper og fraksjoner som førte krig mot hverandre i Irak. Det samme skjedde i Afghanistan. Flere hundre tusen våpen ble ”borte”. I dagens Iran har USA, som nå utfører en hemmelig krig på alle nivåer mot Iran, slått seg sammen med People’s Mujahedin of Iran, også kjent som Mujahedin-e Khalq (MEK), som utfører betalte oppdrag i landet.

Hadde man kommet fra en annen planet og skulle underlegge seg jordkloden så hadde man gjort det menneskene har fått til i de siste 10.000 årene. Fra og med den neolittiske jordbruksrevolusjon, og man kunne for så vidt ha gått 100.000-200.000 år tilbake, da mennesket (homo sapiens sapiens) reiste fra sitt reir i det østlige Afrika og koloniserte resten av verden. Etter å ha underlagt oss verden, begynte vi å lage imperier og å underlegge hverandre. Dagens statsapparat, som gjennom koloniseringen som har funnet sted de siste 500 årene, og da ikke minst på 1800-tallet, er perfekt for å få kontroll over menneskene. Man deler jorden opp i passende områder og skaper statlig voldsmonopol.

Man skaper kald krig slik at folk skal føle seg truet og flokke seg sammen under noen selvbestaltede ledere, som gjør det beste for å utnytte situasjonen. Også kampen mot de såkalte radikale muslimene er lite annet enn et spill. For å få en ny trussel i etterkant av den kalde krigen støttet både USA og Israel, som kan sees på som en vestlig utpost og en koloni på lik linje med de som befant seg i Afrika og på andre kontinenter, muslimske opprørsgrupper. I stedet for å ha ført en krig mot terrorisme, slik man har forsøkt å få verdensbefolkningen til å tro, har man fremskaffet den. Dette ikke kun for å få en årsak til å gå til krig og legge områder under seg, men for å kunne lage antiterrorlover i eget land slik at man lettere kan få kontroll over egen befolkning.

Det vi har gjort er å skape et fullstendig ødeleggende system. Naturen sier i fra, men vi nekter å høre. Mediene, som er betalt av de multinasjonale selskapene, tjener på kapitalismen og er en del av det etablerte. Vi har i dag et propagandaapparet til og med nazistene hadde vært misunnelige på. Folk har blitt fremmedgjort og forstår ikke sine egne interesser. De støtter Ap eller Høyre, som om dette skulle forbedre deres liv. De tror de har de samme interessene som kapitalistene, eller den gruppeen av oligarker, som styrer samfunnet. Men det har de ikke. Politikerne, som ofte er kapitalister (ofte de verste av dem), er mafians, den ledende gruppe av oligarkers, håndlangere. De passer på at systemet fungerer best mulig for dem. De leker katt og mus med oss. De sier en ting, men gjør en annen. De lyver og bedrar, men hva kan vi vel gjøre? De er totalt overlegne. De har makten.

Oligarkene er psykotiske og tenker kun på penger slik at de bedre kan få makt og kontroll. Hvis de ville ha skapt en verden uten nød og sult så hadde de hatt mulighet for dette i lang tid nå, men situasjonen blir kun værre. Dette på tross av at vår planet er lik en overmoden blodappelsin. Folk flest er bedre tjent på bærekraftige løsninger. En konvertering av militærindustri til sivil og forurensende til bærekraftig.

Vi invaderte ikke Afghanistan for å fjerne en organisasjon som effektivt har tjent vestlige interesser og geostrategi, og vi invaderte heller ikke Irak for å eliminere ikke-eksisterende WMD. Vi gjorde det for å ekspandere det vestlige hegemoniet og få kontroll over oljen. Og vi har ingen planer om å forlate området. Det er beklagelig at dem som starter og er i kontroll over disse katastrofale eventyrene ikke betaler prisen for dem.

Implementing Partners

Afghans believe US is funding Taliban

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Krig og fred, Krigen mot terror, Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, Ny kald krig, USA | Leave a Comment »

USA/NATO-ekspansjon

Posted by Fredsvenn den mai 29, 2010

“Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ’papirbestemmelser’. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ‘koalisjoner av villige’, som allerede kan har satt i gang på egen hånd”, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en artikkel i dagens Dagbladet i samband med at NATOs stratetegiske ekspertgruppe har lagt fram forslag til et nytt strategisk konsept for NATO.

NATO vil være verdensmakt

Iran

Hauker i USA og Israel har planer om “regimeendring” i Iran, og har kjørt igang med en plan som ligner på den som ble utført før krigen mot Irak, noe som skaper konflikt og frustrerer dem som arbeider for en fredelig overenskomst.

In the latest example, the New York Times on Tuesday published a leaked account of an order signed by U.S. Central Command chief, Gen. David Petraeus, expanding “clandestine military activity in an effort to disrupt militant groups to counter threats in Iran, Saudi Arabia, Somalia and other countries in the region.”

In most of those countries, the secret U.S. military operations would be intended to help U.S. allies combat anti-government militants. However, in Iran, the goal would be to make contact with opposition forces, according to the Times article by Mark Mazzetti.

Covert US Military Strategy on Iran.

Covert US Military Strategy on Iran

Rapport fra NIC

National Intelligence Council (NIC) er sentret for strategisk tenkning innen USAs etterretningssamfunn (IC). Mapping the Global Future: Report of the National Intelligence Council’s 2020 Project, det tredje uklassifiserte rapporten forberedt av NIC i de siste 7 årene, ble publisert i desember 2004. Som med de tidligere NIC rapportene Global Trends 2010 og Global Trends 2015 er det primære formal å gi amerikanske politikere et perspektiv av hvordan verdensutviklingen kan foregå og å identifisere muligheter og potensielle negative utviklinger.

NATOs ekspertpanel

På et møte sist november vedtok NATO at man ville gå igang med å skape et nytt strategisk konsept. Den 17. mai presenterte ekspertgruppen valgt ut av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen og ledet av tidligere statssekretær Madeleine Albright sin analyse og kom med sine råd angående det nye strategikonseptet for NATO overfor North Atlantic Council (NAC).

Madeleine Albright

Madeleine Albright, som trakk seg fra Bush administrasjonen etter Grasso skandalen i 2005, er nå nasjonal sikkerhetsrådgiver i Obama administrasjonen. Hun gjorde seg kjent ved å svare at sanksjonene mot Irak, som kanskje var de tøffeste og mest brutale i moderne historie, var verdt drapet på en halv million irakiske barn. Hun har vært en nær venn av Hillary Clinton, som hun støttet i sin presidentkampanje i 2008 ved å fungere som ledende utenriksrådgiver. Den daværende presidentkandidat Obama nominerte i desember 2008 den daværende senator Clinton for Albrights tidligere post som statssekretær.

Sanksjoner mot Irak

”We think the price is worth it” was the answer the U.S. ambassador to the U.N., Madeleine Albright, gave to the TV program 60 Minutes on the 12th of May 1996 when Lesley Stahl, talking about the U.S. sanctions against Iraq, asked her “We have heard that half a million children have died. I mean, that’s more children than died in Hiroshima. And, you know, is the price worth it?”

At that moment, according to the UNICEF, the sanctions had since 1991 claimed the lives of at least 500,000 children under the age of 5. For UNICEF the situation in Iraq constituted a ”humanitarian crisis.”

The sanctions had resulted in high rates of malnutrition, lack of medical supplies, and diseases caused by the lack of clean water. Chlorine was desperately needed to disinfect water supplies, but was banned from manufacture in the country and its import severely restricted due to the potential that it may be used as part of a chemical weapon.

Albright and the U.S. administration obviously wanted to destroy Iraq at any cost. All the time there was an ongoing intense propaganda war against Iraq by the U.S.

The sanctions continued for another 7 years until the U.S.-led invasion of Iraq in 2003. Hunger and disease killed at least 1.5 million Iraqis. They were perhaps the toughest, most comprehensive sanctions in human history, and caused much controversy over the increased child-and-infant mortality, poverty, and suffering inflicted on the Iraqi people, something that led the UN coordinator for the oil-for-food program, Denis Halliday, and his successor, Hans von Sponeck, who believed that sanctions hit the innocent more than the country’s leadership, to resign in protest and after calling it a genocide.

The sanctions had actually been in Saddam Hussein’s favour taking into consideration that they weakened people’s resistance against the Iraqi regime. The sanctions can be said to have been the only weapon of mass destruction in Iraq.

It is publicly recognized that Saddam Hussein, altough not directly appointed by the U.S., was still an American puppet. Right up until the Gulf War he worked as the US lackey in the region, not at least with regard to the terrible Iraq-Iran War.

Iraq, the third biggest oil nation in the world, went from being the most developed country in the Arab region, including free education and health, via the Iraq-Iran War, the first Gulf War, the sanctions and then the Iraq War in 2003 to become the least developed.

Iraq is now the last country on the General Peace Index (GPI), followed by Afghanistan and Somalia.

The Sanctions on Iraq

Iraq sanctions – Wikipedia

Anerkjennelse av folkemordet på armenerne

Considering her past opposition toward recognising the Armenian genocide which occurred during the final days of Ottoman rule in World War 1, the importance of Turkey as one of the trusty US land-bound aircraft carrier vassal countries in the Middle East and the concurring predilections of newly appointed Chief Advisor to Obama, Rahm Emmanuel, along with Obama’s grovelling to AIPAC, it would be surprising indeed if the US shifted its current blinkered, slanted position to the Holocaust suffered by the Armenian people.

“How hypocritical of Madeleine Albright and William Cohen, former Secretaries of State and Defense, to announce the formation of a task force on prevention of genocide, when two months ago they wrote a letter to the U.S. Congress against a resolution on the Armenian Genocide!

One would have thought that genocide denialists would not be the most qualified people to lead an effort on averting future genocides. Yet, this is exactly what happened last week.”

Secretaries Albright and Cohen Should be Removed from Genocide Task Force

Armenian Americans Criticize Hypocrisy of Genocide Prevention Task Force Co-Chairs

NATO 2020

Ekspertgruppen kom med rapporten NATO 2020, som vil bli brukt som utkast når man skal skifte ut NATOs nåværende strategikonsept vedtatt i 1999. Rapporten konkluderer med at man vil fortsette NATOs ekspansjon på alle områder for på den måten å være alt for alle, noe som minner svært mye om “ekspander eller dø” mantra som ble tatt i bruk av NATO da dets primære formål – det å konfrontere Sovjet under den kalde krigen – ble kastet på historiens vrakhaug.

Fokuset for NATOs møte i Brussel var behovet for NATOs “villighet til å operere og kjempe langt utenfor sine grenser.” Ekspertene anmodet NATO om å forbli åpen for ytterligere ekspansjon og etablere sterkere bånd med land i Afrika, Sørvest Asia og Nord Afrika, samt resten av Asia.

NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen fokuserte på at NATO ikke må mislykkes i sin kamp mot Europas fiender, Taliban. “I våre dagers verden kan vi måtte gå utenfor våre grenser for å forsvare våre egne grenser,” sa han, og identifiserte Afghanistan som hvor Europas grenser begynner. Hva da med Iran?

Ifølge rapporten må NATO opprettholde en atombombeavskrekkende rolle, noe som står i skarp kontrast til europeiske argumenter om at atomvåpen må bli fjernet fra europeisk territorium.

Albright forklarte rapportens to underliggende konklusjoner:

“First, the Alliance has an ongoing duty to guarantee the safety and security of its members. Second, it can achieve that objective only if it engages dynamically with countries and organizations that are outside its boundaries.” “NATO must be versatile and efficient enough to operate far from home.”

Albright also said that influencing security environment can also be assisted by continuing NATO’s “policy of gradual enlargement.” Instead of expanding in territory and mission after the Cold War ended, NATO probably should have died back then and may die — or be severely crippled — by its likely loss in Afghanistan. The Afghan war has been NATO’s largest and deadliest mission.

NATO allies were warned against slashing defense outlays and urged to buy weapons jointly to prevent the economic crisis from undermining trans-Atlantic security.

Military budgets shouldn’t be sacrificed as European governments cut spending after pledging 860 billion euros ($1.1 trillion) in loans to contain Greece’s debt woes, NATO Secretary General Anders Fogh Rasmussen said.

“This is about much more than just money: it’s also about security,” Rasmussen told reporters in Brussels today after the presentation of a draft overhaul of allied strategy. “Too deep cuts at the expense of future security may also have damaging economic implications.”

Only five of the then 26 North Atlantic Treaty Organization countries met a target of spending 2 percent of gross domestic product on defense in 2008 at the onset of the deepest recession since the alliance was founded in 1949. One of them, Greece, is now flirting with a potential default.

Rasmussen called for more pooling of funds on projects.

USAs hemmelige vaktbikkjer

USA har, siden slutten av den kalde krigen arbeidet for at NATO skulle være underlagt USA, og da primært under ledelse av Pentagon, noe som stort sett også har vært tilfelle. Dette på tross av at Frankrike har kommet med noen form for motstand, noe som under Nicolas Sarkozy ikke lenger er tilfelle.

Norge, for sitt vedkommende, mistet sin nøytrale holdning under Andre verdenskrig, da motstandsregjeringen ble influert av britene og amerikanerne da den befant seg i London. På mange måter kan man si at tyskerne tok Norge med makt, mens amerikanerne, og de som arbeidet for dem, både norske og utenlandske, kom til å erobre landet uten vold. Det var gjennom infiltrasjon, og da ikke ikke kun gjennom etterretning, foruten økonomisk osv., samt massive propaganda kampanjer, noe som ikke kun gjelder for Norge foruten hele Europa.

Det fant da sted en åpning, eller en ny form for samarbeid, på tvers av Atlanterhavet. I etterkant av Andre verdenskrig ble det i Norge slått hardt ned på alle de kreftene som arbeidet for nøytralitet.

Man opprettet Operasjon Gladio (lat. sverd), også kjent som Stay Behind grupper, som er blitt samlebetegnelser på de hemmelige paramilitære enhetene som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover, og Norge ble lite annet enn et verktøy for Vesten, også kjent som det internasjonale samfunn, alias USA. I Norge gikk slike grupper under dekknavnet ROC, som senere ble kalt Norsk okkupasjonsberedskap, under ledelse av blant annet Håkon Lie.

Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATO’s Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).

Eksistensen av slike grupper ellers i Europa forble hemmelig frem til 1990, da organisasjonen med kodenavnet Gladio ble avdekket i Italia. Den italienske regjering ble utsatt for skarp kritikk, og lovet å avvikle denne hemmelige hær. Italias regjering hevdet til sitt forsvar at slike hemmelige hærer fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land, og dermed tok det ikke lang tid før det ene etter den andre av andre lands grupper ble avslørt.

Den 22. november 1990 vedtok EU-parlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold, men mye tyder på at disse paramilitære gruppene ennå fungerer.

Three Freedom of Information Act (FOIA) requests have been filed to the CIA, which has rejected them with the Glomar response: “The CIA can neither confirm nor deny the existence or non-existence of records responsive to your request.” One request was filed by the National Security Archive in 1991; another by the Italian Senate commission headed by Senator Giovanni Pellegrino in 1995 concerning Gladio and Aldo Moro’s murder; the last one in 1996, by Oliver Rathkolb, of Vienna university, for the Austrian government, concerning the secret stay-behind armies after a discovery of an arms-cache.

Furthermore, the US State Department published a communiqué in January 2006 which, while confirming the existence of stay-behind armies, in general, and the presence of the Gladio stay-behind unit in Italy, in particular, with the purpose of aiding resistance in the event of Soviet aggression directed Westward, from the Warsaw Pact, dismissed claims of any US ordered, supported, or authorized skullduggery by stay-behind units. In fact, it claims that, on the contrary, the accusations of US-sponsored false flag operations are rehashed former Soviet disinformation based on documents that the Soviets themselves forged; specifically the researchers are alleged to have been influenced by the Westmoreland Field Manual, whose forged nature was confirmed by former KGB operatives, following the end of the Cold War. However since then counter sources from within Gladio and the CIA have admitted its authenticity. The alleged Soviet-authored forgery, disseminated in the 1970s, explicitly formulated the need for a strategy of tension involving violent attacks blamed on radical left-wing groups in order to convince allied governments of the need for counter-action.

Dette er hvorfor USA har motsatt seg ideen om et uavhengig europeisk forsvar. Ved NATO møtet, som tok for seg forslag for hva NATO skulle bli i 2020, spurte for eksempel Albright om hvorfor europeerne skulle betale dobbelt for deres forsvar.

Operation Gladio – Wikipedia

Operation Gladio from the book The CIAs Greatest Hits

USAs globale herredømme

USAs globale sikkerhetsprogram, som NATO blir forventet å støtte, bygger på kriterier definert av Washington. Det har gått unotert hen i Europa at denne politikken, støttet av NATO medlemmer og med det formal å skape en ny internasjonal orden, har drept mange irakere og ødelagt landets infrastruktur, mens man ikke har klart å skape en ny legal regjering i landet, som nå befinner seg under innflytelse fra Iran; noe som hverken er hva Washington eller NATO regjeringer hadde ønsket seg. Og ikke nok med det. USA er på samme uheldige kurs i både Afghanistan og Pakistan, samt de statene som omgir Afghanistan, hvor av nesten alle er muslimske. Disse statene utgjør hele det vestlige og sentrale Asia, inkludert Iran, med hvilke noen amerikanske og israelske hauker vil ha krig mot.

Iran er korridoren som samler dem alle, og hvis Israel eller USA går til krig mot Iran, mens USA taper krigen i Afghanistan, ville Iran ha utgjort en passende slagfelt for en frustrert og bestemt amerikansk innsats som ville gå til krig mot alle regionale islamske makter som vil motsette seg USA, med Israel (og et uvillig, men tvunget Irak) som lanseringsbaser for et angrep på og gjennom Iran mot Afghanistan og Pakistan.

You had possibly not thought of Professor Samuel Huntington’s forecast of the “next world war” as this particular clash of civilizations. (He actually had in mind a war with China as well as the Arab Muslims.) I know of no one in Europe who has spoken of this possible evolution of events. If they did, they might not see NATO membership as so reassuring. A European security pact might even be interesting.

I sentrum av den amerikanske opprustingen står et program for å militarisere og dominere rommet. Dette vil kreve en massiv økning av ressurser for det amerikanske forsvaret, slik som skissert i The Grand Chessboard av Zbigniew Brzezinski og Rebuilding Americas Defenses ved the Project for the New American Century.

Hensikten med dette programmet er klart og tydelig beskrevet i et dokument som kalles Vision for 2020, som begynner slik: “US Space Command—dominating the space dimension of military operations to protect US interests and investment.”

Hensikten med opprustningen er ikke å beskytte USA, men å beskytte amerikanske investeringer utenfor USA. Hensikten er å dominere rommet for å beskytte de økonomiske interessene til USAs elite. Dette vil, ifølge løpende estimater, kreve mer enn $1 trillion fra amerikanske skattebetalere.

Vision for 2020 inneholder ingen sentimentale uttrykk om at USA ønsker å dominere rommet for å fremme demokrati eller andre fromme ønsker. Dokumentet sier direkte: “The globalization of the world economy…will continue with a widening between haves and have-nots.” Med andre ord, etter hvert som USAs dominans i verdensøkonomien blir sterkere og sterkere, vil de fattige bli fattigere og de rike bli rikere, og dette vil få de fattige til å hate USA enda mer, og derfor må USA ha militær styrke til å holde de fattige i sjakk.

Opprinnelig ble programmet kalt Global Battlespace Dominance. Dette var muligens for direkte, så nå kalles programmet Full Spectrum Dominance. Dette betyr ikke bare dominant på land, på sjø og i luften, men også i rommet og når det gjelder informasjon. USAs elite har altså til hensikt å bruke altså det amerikanske forsvaret til personlig berikelse og for å skaffe seg enda mer makt.

For de som ikke kjenner de nykonservatives agenda vil det komme som en overraskelse at Bush-administrasjonen, og nå Obama- administrasjonen, har gått inn for å militærisere verdensrommet. Fram mot 2020 planlegger USA å utplassere satelitter med strålevåpen i rommet, som kan siktes inn på ethvert mål på jorden. Disse satelittene vil også kunne ødelegge andre lands satelitter.

Hvis USA lykkes i sitt prosjekt vil USA trolig få absolutt og fullstendig verdenherredømme. Men dette militariseringsprogrammet vil bli utrolig kostbart, og kan ikke dekkes inn ved vanlig skattlegging. Planen er derfor å overføre penger fra social security (pensjonsfondene) til forsvarsbudsjettet. Men de nykonservative vet selvfølgelig at dersom de spør det amerikanske folk om USA skal bruke en trillion dollar på pensjoner eller om USA skal bruke en trillion dollar til å millitarisere verdensrommet, så vil 99,99 % av den amerikanske befolkningen svare at de ønsker å bruke pengene på pensjoner. Bush-administrasjonen arrangerte derfor 9/11 for delvis å lure, delvis å true, den amerikanske befolkningen til å akseptere denne vanvittige opprustningen. Sett i denne konteksten blir drapet på 3000 mennesker en nødvendighet eller kanskje til og med en ubetydelighet.

Why NATO Expansion Is a Mistake

Experts group presents report on new Strategic Concept for NATO

What Next for NATO?

Full-spectrum dominance – Wikipedia, the free encyclopedia

I NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

– nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.
– NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.
– innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg. Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN.

Posted in Den nye verdensorden, Krig og fred, Krigen mot terror, Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, Ny kald krig, USA | Leave a Comment »

Sjokkterapi på haitisk vis

Posted by Fredsvenn den mai 18, 2010

shockdoctrine.jpg image by speakphotos

http://coto2.files.wordpress.com/2010/01/haiti_map.gif

https://i0.wp.com/www.internationalist.org/haitimanifsalairemin0908.jpg

Haiti ble ofre for amerikansk okkupasjon i etterkant av jordskjelvet med styrke 7,0 Mw (tilsvarende 7,3 på Richters skala) som rystet landet den 12. januar 2010. USA sendte både kampstyrker og nødhjelp. Det internasjonale samfunnet

Haiti, som opprinnelig var en fransk koloni, erklærte, etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen, seg uavhengig i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.

På tross av at landet gikk fra å være et offer for et av de mest barbariske former for plantasjeøkonomi og ble et av de beste eksemplene for frihet i verdenshistorien måtte landet ut med en voldsom erstatning til Frankrike for å ha gjort opprør, og stormaktene nektet lenge å ha noe med den opprørske svarte nasjonen å gjøre. Det har vært en enorm forskjellsbehandling mellom den svarte republikken Haiti og den delen av øya som beholdt både slavehandelen og koloniherrenes navn  Sainte Dominique.

Mellom 1957-71 styrte legen François Duvalier, også kjent som Papa Doc, et navn innen haitisk voodoo for mannen med ljåen, styre, diktatorisk og brutalt. Han innledet det et nesten 30 år lange terrordynastiet. Makten gikk deretter over til hans sønn, Jean-Claude Duvalier, også kjent som Baby Doc, som kom til makten i 1957. Titusener ble drept under Duvalier og hans sønn, som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form, men som til slutt ble tvunget til å måtte gå av i 1985/1986.

Etter et nytt diktatorisk styre fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide, som hadde vært en ledende motstander av Papa Doc og Baby Doc, i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Aristide ble, da han inntrådte den 7. februar 1991, Haitis første demokratisk valgte president (med 67,5 % av stemmene) siden landet ble selvstendig i 1804. Men allerede den 30. september samme år ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. Aristide dro i landflyktighet, først til Venezuela, og så til USA.

I 1993 innledet USA og en rekke andre land blokade av landet, og høsten 1993 innførte FN økonomisk blokade av Haiti for å tvinge militærregjeringen til å gå av. Flere tusener forsøkte å flykte fra Cédras’ styre, og forsøkte seg som båtflyktninger til USA. Men USA nektet dem status som flyktninger. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet, som da var i ulage sosialt og økonomisk; følgene av de nesten 10.000 politiske mord og den økonomiske embargo som landet ble ilagt under Aristides eksil.

Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval, men ble igjen valgt til president i november 2000 med sitt nye parti Fanmi Lavalas. Denne gangen ble valget imidlertid heftig anfektet av anklager om valgfusk og rapporter om vold og trusler mot opposisjonen. Dette resulterte i at nær all internasjonal bistand til Haiti ble kansellert. I begynnelsen av 2003 utgjorde tilbaketrukkede lån og bistand til sammen mer enn 500 millioner amerikanske dollar, noe som gjorde den haitiske valutaen ustabil, og kombinert med sterk økning i bensinpriser, resulterte dette i høy inflasjon.

I 2004 hjalp USA en støttet, trent og bevæpnet paramilitær styrke av tidligere CIA-støttede dødsskvadroner og soldater fra militæret som president Aristide hadde nedlagt i 1995, i et angrep på haitiske politistasjoner, massakrerte regjeringsstøttespillere og løslot menneskerettighetsmisbrukere fra fengsler. USA, Canada og Frankrike gjorde ingenting for å hjelpe Haitis svake demokrati. I stedet krevde de at Aristides valgte regjering skulle dele makt med politiske representanter fra Haitis rike selskapselite, som hadde tapt valget i år 2000 og som støttet opprørerne.

Aristide ble etter et blodig militærkupp den 28. februar 2004 tvunget til å si fra seg makten og tvunget til å forlate landet i februar. Han ble kidnappet og tvunget i eksil av USAs marine med hjelp fra en utenlandsk okkupasjonsstyrke bestående av kanadiske og franske tropper. Den dagen ble Haitis folkevalgte regjering, som hadde mandat til å regjere frem til  2006, illegalt skiftet ut med et marionettregime, som ble anerkjent av Aristides politiske opposisjon, okkupasjonsregjeringene, som vil si USA, Canada og EU, samt FNs sikkerhetsråd, mens andre, slik som Jamaica, St. Kitts og Nevis, Venezuela og Cuba, samt Den afrikanske union, markerte sin avstandtagen og erklærte offisielt at de ikke anerkjente denne regjeringen.

Boniface Alexandre ble ut fra suksesjonsreglene, i egenskap av sitt verv som leder for høyesterett, fungerende president i etterkant av kuppet mot Aristide. Han hadde i 1990 blitt dommer ved Haitis høyesterett og i juni 2001 utnevnte president Aristide ham til president for Høyesterett. Han var fungerende president i Haiti frem til 2006, men hans presidentsperiode ble ikke kronet med den samme suksess og beundring som hans dommergjerning. Han fratrådte derfor det midlertidige prsidentverv den 14. mai 2006, da René Préval, vinner av presidentvalgene i februar 2006, ble tatt i ed som president.

Under Boniface Alexandre ble Gerard Latortue utpekt til regjeringssjef for en overgangsregjering den 9. mars, mens han ennå bodde i USA. De internasjonale intervensjonsstyrker innsatte et de vises råd – et organ som ikke var hjemlet i haitisk lovverk – som utvalgte Latortue. Han ble tatt i ed tre dager etter og dannet ny regjering.

Aristide havnet i eksil i Sør Afrika, hvorfra han fortsatte å hevde sin lovlige rett til presidentembetet. Regjeringen ble også møtt med motstand av det haitiske politiske parti Fanmi Lavalas. Dramatiske opprør fulgte Aristides avgang, og flere hundre ble drept i sammenstøt mellom politiet og den politiske opposisjon.

I de to neste årene år ble Haiti styrt av et ulovelig og brutalt kuppetinstallert regime som med FNs støtte var ansvarlig for et terrorvelde hvor flere tusen prodemokrati, pro-Aristide støttespillere ble henrettet og kom i fengsel uten dom. Dette regime kunne ikke ha overlevd uten sterk støtte fra USA , Canada, Frankrike og FNs fredsstyrker.

En rekke menneskerettsorganisasjoner har fremlagt dokumentasjon om massakrer som skal ha vært utført av politets dødsskvadroner for Latortue-regjeringen. Journalisten Abdias Jean ble drept av styrker tro mot Latortue-regjeringen og andre journalister som Jean Ristill og Kevin Pina ble tidvis satt i fengsel. Hundrevis av Lavalas-aktivister og -politikeres har blitt illegalt fengslet, og flere tusener har blitt drept.

I 2006 vant den Aristide-forbundede kandidaten René Preval på tross av utenlandsk okkupasjonsregjeringer og på tross av at den haitiske eliten forsøkte å rigge valget, men det internasjonale samfunnet opprettholdt på tross av valgsuksessen for Haitis fattige majoritet okkupasjonen i landet via FN styrkene, som fortsatte å utføre brutale raid som drepte uskyldige folk i fattige, urbane samfunn hvor støtte for Aristides tilbakevending ennå var høy.

Haiti ble etter det demokratiske valget i 2006 lovet en verdensbistand på 750 millioner dollar under en donorkonferanse i hovedstaden Port-au-Prince. Støtten skulle gå til å møte de enorme humanitære behovene i landet, bygge opp landets infrastruktur og bistå den nye regjeringen, noe som ga nytt håp blant Haitis befolkning.

I 2006 ble Latortue etterfulgt av Jacques-Edouard Alexis. Ingen av de seks partiene i koalisjonen som Alexis leder, har flertall i regjeringen. Alexis har lovet at hans regjering skal gjenopprette lov og orden, og øke tilgangen på grunnleggende tjenester. Han har også forespeilet en 25 års utviklingsplan for å bekjempe Haitis sosiale problemer, men kritikken av den økonomiske politikken til Alexis førte i februar 2008 til en mistillitsavstemning, men det var ikke flertall for at han skulle gå av.

De påfølgende årene ble preget av en stadig kapitalflukt av utenlandsk kapital og emigrasjon av menneskelige ressurser (særlig fra landets økonomiske elite, som gjennom 184-gruppen hadde støttet kuppet mot Aristide og hadde bidratt sterkt til den nye regjeringen). Perioden bar samtidig preg av tiltakende gjengkriminalitet og opptreden av privatmilitser, og da særlig i og rundt Port-au-Prince.

Tidlig i april 2008 brøt det ut opprør på grunn av høye matpriser, og Alexis kunngjorde et investeringsprogram som skulle gjøre levekostnadene lavere. Den 10. april ble det kjent at 16 senatorar (et flertall ettersom det haitiske senatet har 30 medlemmer) hadde skreveyt under på et brev der de rådet Alexis til å gå av i løpet av to dager. Senatet gjorde deretter, den 12. april, et vedtak om at han skulle fratre stillingen sin. Alle 16 senatorane, som var til stede, stemte for.

Michèle Duvivier Pierre-Louis, Haitis andre kvinnelige statsminister, ble statsminister i Haiti fra september 2008 til november 2009. Hun har vært leder for Knowledge and Freedom Foundation (FOKAL), en NGO finansiert av George Soros, siden 1995. Hun ble i 2008 nominert som statsminister av president Prévals i etterkant av at hans to første nominerte personer var blitt forkastet av hans representantråd. Jean-Max Bellerive er den nåværende statsministeren i Haiti.

President Aristide har hele tiden fra hans tvungne eksil i Sør Afrika sagt at han og hans kone er forberedt på å komme umiddelbart, men USAs soldater, som nå under dekke av hjelpearbeide forårsaket av jordskjelvet i tusentals stasjonerer seg i Haiti, synes også denne gangen å være mer opptatt med å stanse bevegelsen som arbeider for at Aristide skal vende tilbake enn med hjelp og bistand. “Vi føler dypt og ekte at vi skulle ha vært med dere i Haiti og forsøke å å gjøre vårt beste for å forhindre død”, sa Aristide, og la til på kreolsk at “Hvis en lider så lider vi alle. Samhold gir styrke. Mot. Fortsett kampen.”

Det Haiti har opplevd i etterkant av jordskjelvet er lite annet enn hva som har blitt kjent som sjokkterapi. Obama, som kritiserte den hjelpen som ble gitt av Bush administrasjonen i etterkant av hurrikanen Katrina i 2005, hvor det i etterkant også foregikk massiv sjokkterapi, har vendt seg til tidligere president Bill Clinton, som er FN utsending til Haiti, og George W. Bush, som etter sin tid som president stort sett har holdt seg i ro, for hjelp. Sammen har de blitt enige om å lede en støttekampanje i den private sektor.

Sammen har de tre forhenværende og værende amerikanske presidenter kommet ut med en felles erklæring som har gitt uttrykk for dyp sorg overfor det som har funnet sted i Haiti: “Dette er en av de gangene som skriker på amerikansk lederskap.” ”I dagene og ukene som kommer vil vi trekke oppmerksomhet til de mange måtene amerikanske borgere og selskaper kan hjelpe til med å møte de presserende behovene til det haitiske folk.”

Den 15. april ratifiserte det haitiske parlament en lov som forlenger den 18 månders lange unntakstilstanden som president René Préval erklærte i etterkant av jordskjelvet. Parlamentet ga samtidig formelt sin makt over finans- og gjenoppbygging til en utenlandsk ledet Interim Commission for the Reconstruction of Haiti (CIRH), som har i oppgave å lede post-jordskjelvsgjenoppbyggingen av Haiti via de 9.9 milliarder dollarene i internasjonal hjelp, inkludert det å forme politikken, prosjektene og budsjettene. Verdensbanken vil styre pengene.

Hovedparten av medlemmene i CIRH er utenlandske. Kriteriet for å bli et stemmegivende medlem er at institusjonen har gitt minst 100 millioner dollar uder to påfølgende år eller har ettergitt minst 200 millioner dollar i gjeld. Institusjoner som har gitt mindre får et sete. Organization of American States og NGOer som arbeider i Haiti har ingen stemme. CIRH blir ledet av FNs spesialutsending Bill Clinton og statsminister Jean-Max Bellerive. Préval har vetomakt, men få antar at han vil bruke den. Dette både på grunn av han ikke har pleid å utfordre det internasjonale hjelpeapparat og på grunn av de mulige tiltakene som kan bli satt i gang hvis han skulle finne på å gjøre det.

Man har samtidig endret konstitusjonsprosessen gjennom å gi Préval og andre valgte ledere retten til å forlenge deres periode frem til den 14. mai 2011, hvis nye valg ikke ble utført før slutten av november, noe som sammen med Prévals rett til å styre via rettskjennelser via den forlengede unntakstilstanden og det at parlamentet ga sin makt til CIRH har ført til haitierne har demonstrert for å vise sin motvilje.

Journalisten og juristen Antonal Mortiné, som er utøvende sekretær for Haitian Platform of Human Rights Organizations (POHDH ved dets franske forkortelse), ga i et intervju uttrykk for at dette ikke stake rut en ny vei for Haiti, slik man hadde håpet på, men at man går videre på den skjeve veien som man var igang med. ”Kort tid etter jordskjelvet kom den haitiske regjeringen opp med Post-Disaster Needs Assessment, som vil si gjenoppbyggingsrammeverket, som er en plan som ikke har noen visjon om et nytt Haiti. Den ble laget uten deltagelse eller til og med konsultasjon fra haitiske aktører fra ulike sektorer i samfunnet, fra diasporaen eller til og med deler av Haiti med unntak av Port-au-Prince. Den tar ikke med i beregningen at landet var konstruert på en basis av ulikhet, mangel på respekt for fundamentale menneskerettigheter og utstrakt ekskludering. Sosiale bevegelser, og da spesielt menneskerettighetssektoren og POHDH, har foreslått, at regjeringen i første omgang skulle avholde en nasjonal konsultasjonsprosess, som skulle ha inkludert folk som holder til i flyktningleirene. Vi ville ha kommet frem til en consensus med deltagelse og vigilance fra ulike sektorer vedrørende livet og oppbyggingen av nasjonen i etterkant av jordskjelvet. Vi foreslo også at det skulle være et konsultasjonsorgan, som inkluderte ulike sektorer og ulike bransjer av makt, som skulle utvikle en konstruksjonsplan. Ingen ga oss noen oppmerksomhet.

På toppen av dette har vi det internasjonale samfunnet, som ikke responderte på krisen gjennom å fremme interessene til det haitiske folk. I stedet tok de fordel av situasjonen til ytterligere å fremme og forskanse sin egen makt.  Siden 1804, da Haiti ble den første svarte republikken, har det internasjonale samfunnet alltid brukt strategier for å få hendene sine over Haiti. Vi har for eksempel hatt 3 militærokkupasjoner i løpet av mindre enn et århundre: Det utført av USA fra 1915 til 1934, de multinasjonale styrkene som førte Aristide tilbake i 1994 og deretter ble værende frem til 1998, og deretter en midlertidig multinasjonal styrke, som startet den 28. februar 2004 og som de omgjorde til United Nations Stabilization Mission in Haiti (MINUSTAH) det samme året.

Det er eksempler på hjelp som har kommet og som har vært betydningsfull, slik som solidaritet fra internasjonale sosiale bevegelser og fra haitiere rundt om i landet. Cuba gir medisinsk hjelp og Guadalupe og Martinique har tilbydd plass og helsefasiliteter hvor folk kan helbrede seg. Andre land og folk har kommet for å hjelpe oss også, og vi setter stor pris på det. Men USA og Canada ankom med militæret. Ikke minst ankom 20.000 amerikanske soldater uten noen godkjennelse, hverken gjennom FN, OAS eller Caribbean Community (CARICOM). Dette trengte vi ikke. Vi var ikke i krig. Vi trengte ikke tanks. Vi trengte ingeniører, traktorer, sykepleiere, leger, arkitekter og psykologer.  Vi trengte geologer som kunne finne u tom mulighetene for fremtidige jordskjelv. Vi trengte ikke soldater. Vi trengte folk som kunne hjelpe til med å frigjøre dem som var fanget i murbrokkene og trekke ut dem som hadde dødd i murbrokkene.

Nå har de utviklet CIRH, som har gjort militærokkupasjonen til et nytt nivå av økonomisk og politisk okkupasjon, på tross av at vi allerede hadde en økonomisk okkupasjon med nedlegging av handelsbarrierer og ødeleggelse av den lokale produksjonen.

CIRH gir kun makt til den haitiske utøvende bransjen og til det internasjonale samfunnet. Dette svarer ikke til konstitusjonelle normer; Det er illegalt. Konstitusjonen tar for seg 3 bransjer, men kun en er involvert i CIRH. Kun dem som star presidenten nærme, samt en kommisjon hvor majoritetsmakten er utenlandsk, har makt. Dette har gjort Haiti til en rèstavak (barneslave) og åpner dørene opp for de diktatoriske maktene, som vi har pleid å måtte få til å vende tilbake til hvor de kom fra. Dette er ikke en vei mot demokrati.

CIRH har er ikke ansvarlig overfor noen, og da spesielt ikke til parlamentet som stemte for det. Det eneste organset som den er ansvarlig overfor er Verdensbanken, som styrer og kontrollerer all hjelp. Dette vil gi den en sjanse til å mer makt enn den har hatt i de siste 30 årene. Vi har et uttrykk som går slik: ”Den som finansierer, kontrollerer.” Det er ingen intern kontroll og parlamentet trenger ikke å motta rapporter, og ikke heller har den noen form for oversikt.

CIRH er kun for de rike. Alt som trengs for å være en del av den er at man betaler 100 millioner dollar. Dette er en kommersialisering av landet. Vi har blitt et marked. Haiti er kun et rom hvor andre kan komme for å bruke deres økonomiske og politiske makt. De transforemerer en naturkatastrofe over til en mulighet for å okkupere vårt land, å bruke det som en base for å addressere andre problemer til det karibbiske basseng og å invadere Haiti med deres produkter, noe som vil sette den nasjonale produksjonen ennå mer på knærne enn det som allerede er tilfelle. Og vår regjering gjør ingenting for å motsette seg det.

Vi er imot de store internasjonale NGOene og regjeringen, som drar fordel av situasjonen på vegne av befolkningen, og da speielt de menneskene som sover på gatene under mye regn og vind. Disse står opp mot usikkerhet, sårbarhet og fare, ettersom de risikerer nye naturkatastrofe med nye kommende orkaner. Vi er imot forlengelsen av av den utøvende bransjens mandater.

Siden sist uke har det vært mye motstand mot presidenten, CIRH og unntakstilstandsloven. Disse mobiliseringene blir skapt av organisasjoner som ikke har tillitt innen befolkningen. Mange folk mener at det er behov for en bevegelse som arbeider for å endre forholdene, men som ikke blir ledet av disse menneskene. Men I morgen kan det komme en ny sosial eksplosjon. Vi må sende et anrop til dem som er i solidaritet med Haiti og de sosiale bevegelsene i alle regioner i hele verden: Stå sammen med Haiti i sin kamp til forsvar av demokratiet!”

Brasil og Mexico innfører sanksjoner mot USA

Ekvadors president Rafael Correa kritiserer bistandsimperialismen som nå finner sted i Haiti

Et opprop om solidaritet og støtte til folket på Haiti – Disaster Capitalism Alert: Stop Them Before They Shock Again

En ny verdensorden under ledelse av de sosiale bevegelsene og folkene selv blir utformet

Foreign-Led Commission Now Governs Haiti

Posted in Økonomi, Dagens kamp, Den nye verdensorden, Latin Amerika | 1 Comment »