Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Archive for the ‘Maktblokker’ Category

Valget på planeten Jorden

Posted by Fredsvenn den juni 30, 2011

Under det store valget på den tredje planeten fra Solen nylig, var det kun én kandidat som stilte til valg, sørkoreaneren Ban Ki-Moon. Men at valget av den tidligere UD-sjefen var fullstendig demokratisk vises ved at den sittende FN-generalsekretæren fikk 100,00% av stemmene i den såkalte Generalforsamlingen ved midtsommer 21. juni.

Boken «Mr Chance: FN:s förfall under Ban Ki-moon» av Inga-Britt Ahlenius, tidligere leder for FNs internrevsjon OIOS, kritiserer på sin side Ban for å være udemokratisk, autoritær, ufokusert og «FNs verste generalsekretær noensinne.»

Ban gjenvalgt for fem nye år

Inga-Britt Ahlenius

Mr Chance : FN:s förfall under Ban Ki-moon

Svensk topprevisor kritiserar FN-Ban

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker | Leave a Comment »

Medvedev advarer mot våpenkappløp i 2020 hvis man ikke kommer frem til en avtale rundt rakettskjoldet

Posted by Fredsvenn den juni 7, 2011

På en pressekonferanse i etterkant av G-8 møtet i Deauville, Frankrike, talte president Dmitry Medvedev Russlands svar på debatten rundt rakettskjoldet med USA.

Rakettskjoldet truer med å skape konflikt mellom Russland og USA på det europeiske kontinent, fortalte Medvedev, som ga uttrykk for sin missnøye.

«Jeg er ikke fornøyd med den amerikanske sides reaksjon på mine forlag og heller ikke med NATOs reaksjon generelt”, sa han. “Hvorfor? Fordi vi sløser med tiden. På tross for at jeg i går nevnte 2020 som en deadline… som er året når konstruksjonen av det 4-nivås systemet til den såkalte tilpassningstilnærmingen slutter» – «Etter 2020, hvis vi ikke får noen enighet, vil et reelt våpenkappløp starte,» advarte Medvedev, som understrekte at han ikke har fått tilstrekkelig garanti for at skjoldet ikke har Russland som mål.

“Når vi spør om hvilke land som skjoldet er rettet imot får vi kun stillhet”, sa han, og la til at “Når vi spør om landet har raketter (som kunne bli rettet mot Europa), er svaret ‘nei.’” “Men hvem har den type raketter (som skjoldet kunne verne seg imot)?”, spurte han. “Vi har”, var hans svar. “Så vi kan kun konkludere med at systemet er rettet imot oss.”

Moskva har flere ganger erklært at et våpenkappløp vil begynne hvis ikke landet blir inkludert i prosjektet, noe den russiske presidenten i klar tale ikke ser frem til. Et nytt våpenkappløp er med andre ord uønsket.

Da Barack Obama ble president erklærte han at det å starte et fornyet vennskap med Russland ville bli et av hans administrasjons hovedpunkter. Til Moskvas glede ble Bush’s plan for rakettskjold, som blant annet inkluderte land-baserte rakettskjold- og radarsystemer i Polen og Tsjekkia, skrinnlagt. Men den nye Obama planen, som inkluderer hav-baserte avskjærere, har vist seg å være like truende for Russlands nasjonale sikkerhet, hvis ikke russiske teknikkere får tillatelse til å utvikle programmet. Men dette har ennå ikke skjedd.

Hva som videre vil skje vil med andre ord fremtiden vise. Blir rakettskjoldet bygget? Inkluderes Russland? Eller blir det våpenkappløp. Mye tyder på det sistnevnte. Dette på tross for at vi, med både mat-, finans- og klimakrise, står forran langt mer reelle problemer enn Russland. Når skal vi finne ut at samarbeid er den eneste mulige løsningen på problemene som vi nå står overfor?

Medvedev warns of arms race by 2020 without agreement on missile defense

Posted in Krig og fred, Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, NATO, Ny kald krig | 1 Comment »

Hva kommer etter «vesten mot resten»?

Posted by Fredsvenn den juni 7, 2011

Makten i verdenssamfunnet flytter sørover. Da USAs president Barack Obama talte i det britiske parlamentet denne uka hilste han denne utviklingen velkommen, men understreket også at USA og Europa slett ikke har utspilt sin ledende rolle.

I disse dager står striden om ny IMF-sjef, men på litt lengre sikt står striden om bl.a. det vestlige hegemoniet når det gjelder samfunnsforskning. Kanskje går vi mot slutten av en periode med «vesten mot resten», men maktens geopolitiske vandring er ikke nødvendigvis bra for hverken miljøet eller folk flest om verdens utvikling forøvrig fortsetter som i dag.

Hva kommer etter «vesten mot resten»?

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker | Leave a Comment »

Maktkamp i Russland – Men begge er kritiske mot Vesten

Posted by Fredsvenn den mai 18, 2011

https://i2.wp.com/gfx.dagbladet.no/pub/artikkel/5/52/520/520804/sx444e1a_1197376652.jpg

Russland er i stigende grad bekymret for USA sine planer om å bygge et rakettskjold. Dersom USA går i gang med byggingen av rakettskjoldet uten å ta hensyn til russisk motstand, vil Russland yte motstand. På en pressekonferanse onsdag  advarte Russlands president Dmitrij Medvedev om en ny era med kald krig dersom Russland og Vesten ikke blir enige om rakettskjoldet i Europa, melder AFP.

Moskva har lenge kjempet mot NATOs planer om iverksette et system som Vesten anser for å være et forsvargrep mot land som Iran. Russland på sin side frykter at dette skal bli brukt mot deres forsvar. Medvedev har forlangt en bindende forsikring fra USA om at dette aldri vil skje – noe USA, ifølge Russland, ikke er villig til å gi. NATO har foreløpig invitert Russland til å uttale seg om rakettforsvaret, men Moskva vil ikke få den formelle rollen de ønsker.

Russland har rettet sterk kritikk mot at NATO i stadig større grad plasserer militær infrastruktur i Russlands nærområder, og nå krever russerne at USA gir dem en formell sikkerhetsgaranti for at skjoldet ikke er innrettet på å ramme Russlands strategiske atomvåpen.

I en uttalelse fra det russiske utenriksdepartementet heter det at «vi må straks begynne å bli enige om rakettskjoldets idé og arkitektur.» I uttalelsen uttrykkes det også skuffelse over at arbeidet med å utplassere systemet fortsetter, til tross for forhandlinger mellom USA og Russland på høyt nivå.

«Vi snakker da om å utvikle det offensive potensialet til våre atomvåpenkapasiteter. Dette vil være et veldig dårlig scenario», uttalte Medvedev. «Dette kan bli et scenario som kaster oss tilbake i den kalde krigen igjen», slår han fast.

Pressekonferansen onsdag er den første Medvedev gir som president. På forhånd var det ventet at han ville erklære om han ville gå for en ny presidentperiode, noe han nektet å kommentere. Han vil likevel komme med en uttalelse om denne avgjørelsen snart, sa han på pressekonferansen.

Flere utspill den siste tiden har tydet på at Medvedev, som har utvist et relativt godt forhold til Obama, ønsker å utfordre sin mentor. De seneste verbale konfliktene mellom Medvedev og Putin har fått mange eksperter, politikere og analytikere til å spekulere på om det er en reell maktkamp i gang i Kreml eller om det hele er spill for galleriet.

Medvedev har bedt Putin fjerne sine nærmeste fra statslige selskaper og kalt Putins sammenligning av Vestens militære aksjon mot Gaddafi med middelalderens oppfordringer til korstog for ”uaakeptabel”. Medvedevs folk i Kreml har reagert på etterretningstjenestes lovforslag om å forby Skype, G-mail og Hotmail i Russland og stemplet forslaget som absurd.

«Medvedev vil forsøke å vise at han ikke bare er en «ja-mann», men at han nærmest er likeverdig med Putin, sier en finansmann i investeringsbanken Western, som ikke ønsker å navngis. «Medvedev forsøker å vise at han har kommandoen, for å vise eliten og Putin at han er en troverdig kandidat», sier han videre.

800 journalister er akkreditert til seansen onsdag formiddag, og den vises direkte på tre statlige TV-kanaler. Medvedev har aldri tidligere holdt noen ordentlig pressekonferanse, bare svart på spørsmål ved korte pressemøter i forbindelse med statsbesøk og lignende.

Pressekonferansen holdes på lederakademiet Skolkovo, som er ment å gi Russland drahjelp til en mer moderne økonomi basert mer på teknologi og mindre avhengig av naturressurser, noe som passer med bildet Medvedev ifølge kommentatorer forsøker å skape av seg selv: som en mann for modernisering og endring.

Mandag ga den russiske milliardæren Mikhail Prokhorov beskjed om at han vil lede partiet Den rette sak, som stiller seg bak Medvedev. Partiet skal ha en forretningsvennlig profil og kan fungere som en plattform for Medvedev, som ikke har noe eget parti.

Det kan i så fall utfordre det dominerende partiet, Forent Russland, som er Putins parti. Kritikere har imidlertid antydet at det nye partiet kun er et spill for å gi et skinn av politisk mangfold i Russland.

Også Putin, som la fram en langsiktig plan for Russlands utvikling til nasjonalforsamlingen i april, ser ut til å posisjonere seg foran presidentvalget i mars neste år og fremstår ikke som en person på vei ut av maktens korridorer. Herken han eller president Dmitrij Medvedev utelukker at de vil stille som kandidater i neste års presidentvalg.

President Medvedev står fortsatt i skyggen av Russlands statsminister Vladimir Putin Vladimir Putin, som gikk fra presidentstolen til statsministerposten i Russland da Medvedev startet sin presidentperiode. Det er fortsatt ikke klart om én av dem eller begge har tenkt å stille i presidentvalget neste år. Meningsmålinger viser at Putin ligger klart foran.

Da regjeringspartiet Forente Russland i april ga beskjed om at det ønsker Putin som presidentkandidat presidentvalget i 2012, ikke nåværende president Dmitrij Medvedev, ba Putin lederne i partiet om ikke å snakke om valget. Han vil i stedet at partiet konsentrerer seg om valget på ny nasjonalforsamling, dumaen, som finner sted i desember.

«Når det gjelder presidentvalgkampen, vil jeg be dere om ikke å snakke om denne saken, om ikke å bli for opphisset – det er ikke før neste år», sa Putin, som hevder at alt oppstyret rundt valget gjør arbeidsforholdene vanskelig for regjeringen og Kreml.

Fire partier kom inn i Statsdumaen etter valget i 2007, nemlig Det forente Russland (315 mandater), Kommunistpartiet (57), Liberaldemokratene (40) og Det rettferdige Russland (38). Av disse er bare Kommunistpartiet i opposisjon til Det forente Russland.

Et endret valgsystem gjorde at uavhengige representanter ikke kunne velges inn. De 21 uavhengige som satt i forrige periode, forsvant dermed ut. De liberale opposisjonspartiene Unionen av høyrekrefter og Jabloko fikk henholdsvis 1,0 og 1,6 prosent av stemmene ved valget den 2. desember 2007.

Fornøyd med vedtak om rakettskjold

– Forsøkte å presse Norge til å godta rakettskjold

Norge går for rakettskjold

Romania og USA enige om plassering av rakettskjold

Medvedev møter stort pressekorps

Truer med ny kald krig

Medvedev slams Putin’s ‘inexcusable’ Libya ‘crusade’ comments

On Libya, Putin and Medvedev Disagree

Et veiskille mellom NATO land og Russland

Putins menn

President Obama Seeks to Build Up Medvedev Over Putin

Posted in Maktblokker | Leave a Comment »

Et veiskille mellom NATO land og Russland

Posted by Fredsvenn den januar 5, 2011

I en fortrolig samtale med sin franske motpart, uttalte forsvarsminister Robert Gates at demokratiet i Russland er borte, og at landet styres av oligarker. Uttalelsen kom i februar i år, da de to diskuterte Frankrikes salg av en ny type krigsskip til Russland. ”(R. Gates) bemerket at russisk demokrati har forsvunnet, og at landet er blitt et oligarki drevet av sikkerhetsorganisasjonene”, sto det i lese i et av dokumentene publisert av Wikileaks.

Den krasse formuleringen kom som en del av argumentasjonen for å stanse salget av skipene i Mistral-klassen, som ble kraftig fordømt av Georgia og flere andre land. Gates skal ha forsøkt å presse den franske forsvarsministeren Herve Morin, men ble grundig avvist, ifølge depesjen fra den amerikanske ambassaden i Paris.

Morin understreket at han personlig hadde argumentert for salget og at man var nødt til å stole på Russland når de sa at skipene kun ville bli brukt til å forsvare landet, og ikke i aggressiv krigføring. Salget av skipene ble til slutt gjennomført uten at USA offisielt fordømte handelen.

Meldingen fra ambassaden til Washington viser også at Frankrike er svært kritiske til planene om et rakettskjold i Europa, og særlig ønsket om å koble det til NATO. Den franske forsvarsministeren mente at skjoldet ville gi innbyggerne en falsk trygghet, og understreket at forsvarsbudsjettene i de fleste europeiske land har gått ned de siste årene.

På juleaften i 2010 annonserte Kremlin og Elysee Palace at en avtale hadde blitt oppnådd for russisk kjøp av to fransk Mistral-klasse krigsskip, med to til planlagt i neste forhandling. Presidentene Dmitry Medvedev og Nicolas Sarkozy utbyttet kongratulasjoner over handelen. Elysee Palace beskrev handelen consummation som en seier for Frankrike og dets marineindustri med 1000 franske jobber garantert for de første to skipene i de fire første årene fremover.

Mens denne handelen har pågått har flere bilaterale våpenavtaler blitt utført mellom NATO land og Russland uten referanse til hva det vil si for NATOs forsvarsplanlegning eller sikkerhetsinteresser.

Forhandlingen rundt Mistral skipene synes å ha åpnet en bølge av våpensalg til Russland for vesteuropeiske våpenindustrier. Forhandlingene ble påbegynt før NATOs Lisboa møte den 20.-21. november, men russisk konfirmasjoner ble holdt i vent frem til møtet var over. Møtet kan derfor bli ansett som en markering for et historisk veiskille i forholdet mellom ulike NATO land og Russland.

Mistral and Other Arms Sales to Russia Mark NATO’s First Post Summit Defeat (Part Two)

Mistral and Other Arms Sales to Russia Mark NATO’s First Post-Summit Defeat (Part One)

Posted in Maktblokker | Leave a Comment »

Ben Bernanke har startet dollarpressen. Hele 600.000.000.000 amerikanske dollar trykkes opp ut av løse luften – Hva blir resultatet?

Posted by Fredsvenn den november 10, 2010

Obama, som allerede har brukt opp budsjettet for i år, må, siden den amerikanske styringsrenten allerede er på null, ty til andre virkemidler for å stimulere økonomien. Tiltaket ser ut til å være at den amerikanske sentralbanken (FED) skal kjøpe enda flere statsobligasjoner, industriobligasjoner og boliglån fra privat sektor, noe som i praksis tilsvarer å trykke opp nye penger ut av løse luften.

Den amerikanske økonomiprofessoren Michael Hudson, som kaller grepet for ”økonomisk krigføring”, er meget krass i sin vurdering. Hudson mener pengene vil gå til finansiell spekulasjon utenfor USA.

Den kunstig lave dollarkursen som følger på denne stimulanspakken vil gjøre det billigere for amerikanske investorer å kjøpe opp tilganger i andre deler av verden, men det vil ikke gjøre livet enklere for vanlige amerikanere. En mer trolig effekt av Sentralbankens pengegave til finansmarkedet, er at prisen på bolig blir holdt oppe til tross for at mange fortsatt ikke har mulighet å betale rentene på sine boliger og derfor må forlate dem.

Formålet med det Sentralbanken gjør er ifølge Hudson ”å hjelpe bankene å tjene penger på bekostning av økonomien”: ”When they say the economy, they mean – the FED means its constituency: the banks. And the banks’ product is debt. And that’s what they’re trying to produce.” Vanlige folk derimot, “have to spend so much on debt service and finance and insurance and real estate that there’s no money to buy goods and services, so that’s why so many stores are closing throughout the cities on the big shopping streets. It’s deflationary for the economy, inflationary for the people who have wealth, inflationary for the banks. And it’s the banks really at the expense of the economy.”

FED vil kjøpe statsobligasjoner for 600 milliarder dollar (3.500 milliarder kroner). Kjøpene skal vare frem til juni 2011, og FED planlegger å kjøpe for 75 milliarder dollar i måneden. Dersom man i tillegg tar hensyn til reinvesterte midler er verdien av statsobligasjonskjøpene på 850-900 milliarder dollar. FED vil kjøpe statspapirer med gjennomsnittlig løpetid på 5-6 år.

Man ønsker med dette å blant annet å holde rentene lave, noe som kan bidra til å stimulere den amerikanske økonomien. Bedrifter og folk flest skal bruke penger nå – i stedet for senere. Rykende ferske sedler skal senke rentene. Til sammenligning kjøpte USAs sentralbank ifølge avisen Financial Times opp gjeld og verdipapirer for 1.725 milliarder dollar da finanskrisen var på sitt mest akutte i 2008–2009.

Men enhver økning av den totale pengemengden senker verdien av eksisterende penger, noe som er kjent som inflasjon. Dette ikke som et resultat av at prisen på varer og tjenester stiger, men derimot årsaken til at vi må betale mer for samme vare etterhvert som verdien av pengene vi betaler med synker. Dollarkursen har allerede begynt å vise konsekvensene av å lage penger til “krisepakker” ut av løse luften.

Mange frykter at de massive statsobligasjonskjøpene, FEDs massive pengetrykking og en kommende inflasjon kan føre til dollarflukt, massiv råvarespekulasjon og negative renter på amerikanske statsobligasjoner. Resultatet av en fallende dollar kan fort gi veldig høy inflasjon i USA, noe som vil gjøre at de nå stort sett arbeidsløse innbyggerne der ikke får råd til å kjøpe importerte varer og tjenester fra utlandet. Resultatet blir lavere eksport fra EU-land og en dårligere verdensøkonomi. Man har lite erfaring med så enorme kvantitative lettelser.

Flukt fra dollaren, råvarespekulasjon og undertegning av statobligasjoner gjør at FED må balansere på stram line. “Innen 2012 kommer stimulansen sannsynligvis til å føre til en inflasjon på over 2 prosent, eksklusive på mat og energi. Det betyr en inflasjon over FEDs inflasjonsmål”, mener sjeføkonom Stephen Stanley i Pierpont Securities. “Man kan trekke paralleller til 2003 da FED hadde maksimal panikk for deflasjon da inflasjonen allerede hadde bunnet ut og var i ferd med å ta seg opp. Inflasjonprognosene kommer til å være for lave, og derfor kommer pengepolitikken til å være veldig lite stram”, sier Stanley.

“Informasjonen vi har fått siden forrige rentemøte i september bekrefter at takten i den økonomiske gjeninnhentingen, både på produksjon og sysselsetting, fortsetter å være treg. Forbruket øker gradvis, men holdes tilbake av høy arbeidsledighet, moderat innektsvekst, lavere boligpriser og stram kreditt”, skriver FED.

Sentralbanken peker på at bedriftenes investeringsnivå er på vei opp, men ikke like mye som tidligere i år. “Arbeidsgiverne er tilbakeholdne med nyansettelser. Boligbyggingen er lav. De langsiktige inflasjonsforventingene har holdt seg stabile, men mål på underliggende inflasjon har trendet lavere i de seneste kvartalene”, skriver FED.

”Bernanke løper nå en risiko for at inflasjonsforventningene øker for mye, noe som kan føre til turbulens i både valuta- og obligasjonsmarkedene”, sier James D. Hamilton ved University of California.

FED kan, når banken nå forbereder seg på å pumpe mer penger inn i den amerikanske økonomien, for andre gang på ett tiår undervurdere inflasjonsutsiktene. Gjennom den massive pengetrykkingen kan FED-sjef Ben Bernanke nå være i ferd med å gå i samme retning som i 2003-2004, da han og andre sentralbanker holdt styringsrenten nede på rekordlave nivåer mens inflasjonen steg raskere enn man først trodde. Dollarflukt og råvarespekulasjon kan bli den harde realiteten for USA de neste årene.

Reaksjonene på nyheten om kvantitative lettelser i USA har ikke latt vente på seg. Kinas utenriksminister tror de nye lettelsene fra den amerikanske sentralbanken kan gå ut over tilliten i verdensøkonomien. Den brasilianske finansministeren Gudio Mantega, som var den første til å advare om valutakrig, tar nå til orde igjen: ”Vi vil alle at den amerikanske økonomien skal komme seg på fote igjen, men det er ikke bra for noen å bare kaste penger ut fra et helikopter.”

Ifølge Tysklands finansminister, Wolfgang Schaeuble, skaper USA med dette problemer for verdensøkonomien. Kina, Brasil, Tyskland og asiatiske banker er alle i harnisk over USAs massive dollartrykking. Fremvoksende økonomier i Asia og Latin-Amerika hevder at tiltakene vil føre til økt kapitalinngang, ytterligere valutakursstyrking og en forverring av konkurranseevnen til landenes bedrifter.

En av Kinas sentralbanks rådgivere hevder ifølge Financial Times at den løse dollarpressen er den største faren for den globale økonomien i dag. “Kinesiske myndigheter mener FED skylder verden en forklaring på hvorfor de velger å kjøpe ytterligere statsobligasjoner”, sier Kinas vise utenriksminister Cui Tiankai, som legger til ”Mange land frykter effekten av den amerikanske økonomiske politikken. Det ville vært hensiktsmessig om noen sto frem og ga oss en forklaring, hvis ikke kan den globale tilliten til gjeninnhenting og vekst bli rammet.”

Tiltakene fra FED bidrar ikke til å bedre samarbeidsklimaet. En rekke asiatiske myndigheter hevder at de kvantitative lettelsene i USA skal gi for stor kapitalflyt til den asiatiske regionen. Flere asiatiske sentralbanker forbereder derfor tiltak. De vil begrense den massive kapitaltilgangen. Dermed bygger det seg opp forsterket uro mellom fremvoksende økonomier og USA. Den fornyede mistilliten gjør det vanskelig for USA å få med seg resten av lederne til å legge press på Kinas valuttapolitikk.

Ifølge dansk økonomiprofessor, Jørgen Ørstrøm Møller, som har skrevet en rekke bøker om økonomi og er professor ved Copenhagen Business School og Singapore Management University, hevder at den amerikanske økonomien blir kvalt av en raskt voksende gjeld og at verdens mektigste økonomi er på katastrofekurs.

I et intervju sier han at det vil bli verre – og det vil gå raskt: “Allerede i dag går 8-10 prosent av USAs føderale budsjett til å betjene gjeld, og dette tallet stiger. Selv under svært optimistiske forutsetninger vil det være vanskelig for USA å riste gjelden av seg. Innen 2020 er dagens 10 prosent oppe i 20 prosent. Regjeringen vil ikke la 20 prosent av budsjettet gå til avdrag og renter. Det er altså selve betjeningen av gjelden som vil kvele den amerikanske økonomien”, advarer Møller.

Møller hevder det er urealistisk å finne penger som tilsvarer 20 prosent av statsbudsjettet og at smertegrensen vil nærme seg rundt 2015. Da vil renter og avdrag på gjelden nå et omfang som tvinger politikerne til å ta et drastisk skritt. USA vil måtte informere sine utenlandske kreditorer om at landet ikke lenger er i stand til å ta avdrag på gjelden og betale renter. Skatteøkninger vil få den amerikanske vekstraten til å falle, noe ikke landet kan leve med. USA må derfor be Kina, som kan nedskrive den amerikanske gjelden fordi landet opplever en sterk økonomisk vekst, om hjelp.

Professor Nouriel Roubini ved Stern School of Business i New York hevder at sannheten om den amerikanske økonomien er en annen enn det de offentlige tallene viser. “USA meldte nylig om en vekst i brutto nasjonalproduktet på 3,5 prosent, noe som antyder at den mest alvorlige resesjonen siden Den store depresjonen på 1930-tallet snart er over. Men sannheten er at den amerikanske økonomien er verre stilt enn det tallene tyder på”, skriver han.

Roubini, som peker på kredittmarkedet som en faktor som må vurderes, hevder at USAs småbedrifter sliter med gjeld og går konkurs, samtidig som private husholdninger med millioner av svakere og fattigere låntagere misligholder boliglån, kredittkort, billån, studielån og andre typer forbrukslån.

Ifølge Roubini kan man i USA snakke om to forskjellige økonomier. En liten økonomi, som sakte, men sikkert bedres. Og en større, som inkluderer alt av småbedrifter, som fortsatt er inne i en dyp og vedvarende nedgang. ”Selv om USA teknisk sett nærmer seg slutten på en alvorlig nedgangstid, er store deler av Amerika på randen av en nesten-depresjon. Det som ved første øyekast kan virke som slutten på finanskrisen, er kanskje ikke det likevel. Noe mange amerikanere stadig opplever”, skriver Roubini.

Han hevder at de offisielle tallene fra de siste månedene som antyder en økning i detaljhandelen hovedsaklig inkluderer tall fra de største utsalgsstedene, og ikke fanger opp det synkende salget i hundretusenvis av små butikker og bedrifter. USAs myndigheter øker budsjettunderskuddet, og mange lokale myndigheter i fattigere deler av Amerika risikerer ifølge Roubini å gå konkurs hvis ikke de føderale myndighetene gir dem økonomisk hjelp.

Husholdningene er rammet av en reell ledighet på mer enn 17 prosent og lokale myndigheter kutter kostnader. Justert for disse faktorene vil veksten i BNP ifølge Roubini snarere være 2 prosent enn 3,5 prosent.

Totaleffekten på arbeidsinntekt er også mer alvorlig enn det jobbtapene alene antyder ettersom mange av de tapte arbeidsplassene i for eksempel bygningsarbeid, finans, industri og service antagelig er borte for alltid. Hele 25 prosent av alle amerikanske arbeidsplasser kan bli outsourcet, noe som fører til at en stadig økende del av alle arbeidsdyktige har mindre sjanse for å finne lønnet arbeid. Samtidig vil arbeidsledigheten holde seg på et høyt nivå, i lengre tid enn i tidligere nedgangstider.

Investorlegenden Marc Faber hevder at man mest sannsynlig kommer til å oppleve en eller annen form for ”crack-up boom”, som skjer når inflasjonsforventningene plutselig skyter fart, for eksempel fordi man plutselig innser at sentralbankens pengetrykking kommer til å gjøre alt dyrere på sikt. Da vil investorene ha noe mer håndfast for pengene sine og kjøper heller råvarer og aksjer fremfor obligasjoner og rentepapirer.

Faber, som er investorguruen som blant annet spådde børskrakket i 1987 en uke før det skjedde, har fått tilnavnet Dr. Doom (en tittel han for øvrig må dele med økonomiprofessoren Nouriel Roubini). Og hadde man hørt på ham da han ba folk selge alt av aksjer i mai 2006 eller i januar 2007 ville man spart mye penger.

Faber, som utgir nyhetsbrevet Gloom, Boom & Doom og som var første foredragsholder under Skagen Fondenes årlige nyttårskonferanse, kommer nå med spådommer som får finanskrisen så langt til å framstå som barnestreker i forhold til hva man har i vente. Ifølge Faber vil verdens nasjonalbanker fortsette å pøse inn penger i det kapitalistiske systemet – og til slutt vil hele systemet rett og slett collapse, noe som igjen vil føre til at verdens regjeringer vil velge å gå til krig for å dekke over den finansielle katastrofen.

Faber viser til det som skjedde i Tyskland på 1920-tallet, der folk mistet tilliten til at penger har noen verdi. På spørsmål om hvem verdens regjeringer USA, som han mener har skylden i finanskrisen, skal gå til krig mot skal han ha svart at de om nødvendig ville finne opp en fiende.

Faber er ikke nådig i sin dom over amerikansk rentepolitikk og de to sentralbanksjefene Alan Greenspan og Ben Bernanke. “FED har veldig mye av feilen for det vi nå ser”, sier han. ”For da man endelig begynte å se bedring i markedet igjen i slutten av 2002 fortsatte daværende FED-sjef Greenspan å kutte renten. Det ga vann på møllen for en befolkning som ble stadig mer gjeldshungrige”, fortsetter han, og legger til: “Når en person er avhengig av narkotika, gir du han ikke mer av det som gjør han avhengig. Man behandler det. Selv om det gjør vondt er det det som må til.”

Faber hevder at hovedårsaken til den gigantiske boblen, som etter hvert blåste seg opp i USA fra rundt 2002, var nettopp alt for høy låneiver. Kanskje ikke så rart ettersom den amerikanske sentralbanken forsatte å sette renten ned helt frem til 2004, noe som førte til en boom i eiendomsmarkedet godt hjulpet av 100 prosent lånefinansiering fra bankene. Problemet da alt snudde for et år siden, med et fall i amerikanske boligpriser på rundt 20 prosent, var at eiendommene ikke lenger var verdt like mye som boligeierne hadde lån for. For mens prisene steg hadde stadig flere refinansiert og kjøpt biler og luksusgjenstander for pengene.

Men dette var ikke eneste årsaken til at alt smalt for et år siden. Problemet med såkalt moralsk hasard oppsto for alvor da myndighetene på slutten av 1990-tallet hjalp flere store institusjoner ut av krisen, noe som ga andre større og viktige selskaper insentiver til å drive høyt spill, der risikoen i stor grad var plassert på skattebetalernes hender. “Man burde ha latt finansinstitusjonene gå under. Jeg tror ikke konsekvensene hadde blitt så store dersom de for eksempel hadde latt AIG gå under”, sier Faber.

Men Faber, som peker på at eiendomsmeglere, finansielle rådgivere og de store finansinstitusjonene tjente så mye penger at de nektet å innse hva som var i ferd med å skje, hevder likevel ikke at det kun er sentralbankens feil at verden nå er i full fart på vei inn i en resesjon. “Det er hele verdens feil. Systemet ville ha denne boblen”, sier han. Det ville uansett ha kommet en boble før eller siden. Og FED, som satt og så på når de kunne gjort noe, lot det skje. De kunne regulert markedene og de kunne stilt høyere krav til finansinstitusjonene, men det gjorde de ikke.

Advarslene kommer for øvrig fra flere hold. “Amerikanere er rett og slett inkompetente. Dette er en tøff melding, som de færreste tør å si til sine forhandlingsmotparter, men det er dessverre sant. Problemet ligger i skolevesenet, næringslivet og strukturpolitikken”, sier Andreassen, som mener det ikke er smart å ta 3-4 kroner per liter bensin, å ha et skolesystem som produserer tapere og politikere som er i lommene på særinteresser.

Kinesiske økonomer er alvorlig bekymret for tilstanden i USA. Konflikten mellom USA og Kina om skjev handelsbalanse og undervurt yuan-kurs har eskalert de siste ukene og OECD har advart om at Kinas motstand til sterkere valutakurs demper den globale veksten, noe som kan utløse mottiltak.

Foreløpig har det i stor grad vært en verbal valutakrig, men spenningene er i ferd med å øke. Sjeføkonom Jan Andreassen i Terra sier han i likhet med mange andre økonomer mener yuan er 20-30 prosent undervurdert, men at han har sympati for Kinas argument om at det ikke er yuan-/dollarkursen som er USAs hovedproblem.

“Lokket over den misfornøyde befolkningen er såvidt på”, mener Societé Generale-strateg Albert Edwards, som hevder amerikanernes frustrasjon er i høygir etter at de nok en gang må innse at en ny regjering har blendet dem med løfter om ny velstand. Både fattigdommen og den økonomisk ulikheten er nå svært stor i det amerikanske samfunnet”, påpeker han.

Samtidig som den amerikanske befolkningens fattigdom og arbeidsledighet øker gjør ubalansen i handelen mellom USA og Kina det samme, noe som får trykket til å bygge seg opp. Tilsammen er den amerikanske importen på 200.2 milliarder dollar og mer enn 35 milliarder av dette kommer fra Kina. Det er det høyeste nivået noensinne og dermed er også underskuddet med Kina på et rekordhøyt nivå på 28 milliarder dollar.

Kina lar også valutareservene vokse seg større og gjør det de kan for å holde yuanen nede mot dollaren. Og samtidig advarer den kinesiske statsministeren mot at en yuan-styrkelse på 20 prosent vil slå kinesiske selskaper konkurs og øke arbeidsledigheten raskt, noe som vil føre til sosial uro i Kina. Det er dette som nå skjer i USA.

Mer enn hver åttende amerikaner, 42 millioner mennesker, er nå så fattige at de får matkuponger av det offentlige. Fattigdom og ulikhet i USA er på rekordhøye nivåer. Mer enn halvparten av de arbeidsløse har vært uten jobb i mer enn seks måneder. ”Den amerikanske befolkningen er på randen av opprør, og sannsynligheten øker for at dette vil ende i at amerikanske myndigheter innfører straffetoll”, skriver Edwards. “Ikke bli overrasket når økende amerikansk arbeidsledighet fører til at det innføres straffetoll – dersom Kina ikke revaluerer”, fortsatter han med. Representantenes hus har allerede godkjent et lovforslag for å kunne innføre straffetoll på kinesisk import.

”Verdensøkonomien har behov for at den amerikanske dollaren svekker seg sammenlignet med den kinesiske valutaen yuan og euroen. Og kineserne er fullt klar over at deres eget forbruk må opp, og da ikke minst innen utdanning, pensjon og helsestell, og at eksport alene ikke kan sikre fortsatt vekst”, forklarer professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI, som hevder det handler om at de amerikanske forbrukerne skal gi fra seg stafettpinnen til kineserne.

”En handelskrig, som på 1930-tallet, vil føre til at handelen synker, at vi må kjøpe hjemmelagde varer som er dyrere enn utenlandske, og at produksjonen globalt synker. Det er en lite gunstig situasjon, men vi kan ikke utelukke at den vil oppstå”, sier han, som legger til at ”Fordelen i dag er erfaringene fra 1930-årene, som vi bruker for ikke å komme i det samme uføret.”

Også investor Jan Haudemann-Andersen, som hevder at oppgangen på Oslo Børs hovedindeks i en stor grad skyldes USAs iver etter å trykke opp penger, hevder USA er på ville veier når de trykker opp penger for å få fart på økonomien.

“Det er rene galskapen det de gjør. De kaller det for kvantitative lettelser og ingen diskuterer budsjettunderskuddet. Men dette her går jo galt. Det er ikke bærekraftig å kjøre med budsjettunderskudd på 10 prosent når økonomien ikke vokser”, sier Haudemann-Andersen, som er nest største eier i gullselskapet Avocet Mining.

Haudemann-Andersen har selv valgt å satse på gull. “USA må fortsette å trykke opp penger for å unngå depresjon, noe som etterhvert vil gjøre pengene verdiløse. Da må investorene inn i gull eller råvarer, eiendom og aksjer”, sier han.

Grunnen til at politikere ønsker å bruke papirpenger, er ganske enkel; det gir dem mulighet til å trykke penger når de føler for det. For å si det med USAs sentralbanksjef, Ben Bernankes, egne ord: “USAs regjering har en teknologi kalt en trykkepresse (eller, i dag, dens elektroniske ekvivalent) som tillater det å produsere så mange amerikanske dollar som det ønsker til ingen kostnad. Gjennom å øke antall amerikanske dollar i sirkulasjon, eller troverdig true å gjøre det, kan den amerikanske regjering også redusere verdien av en dollar i relasjon til varer og tjenester, noe som er ekvivalent til å høyne prisene i dollar for disse varer og tjenester. Vi kan konkludere med at en bestemt regjering under et papirpengesystem altid kan generere høyere forbruk og dermed positiv inflasjon.”

Konklusjon

Ubalanse i verdensøkonomien skaper frykt for både valutakrig og handelskrig. De rike og mektige i G20 bør helst avverge begge deler når de møtes. En usikker våpenhvile ble inngått etter G20s finansministermøte nylig, men de underliggende konfliktene står fortsatt uløste når topplederne møtes i Seoul til uken. De økonomiske stormaktene Kina og USA, som er blitt kalt G2, står fortsatt langt fra hverandre når det gjelder hvem som står bak problemene og hvordan de skal løses.

Den mest åpenbare oppgaven for G20-lederne er å hindre en full valutakrig der landene konkurrerer om å devaluere sin valuta for å fremme egen eksportindustri.

Ekspertene er enige om at full valutakrig vil kunne føre til en oppblomstring av proteksjonisme, som under depresjonen på 1930-tallet, og dermed bremse verdenshandelen. Selve skrekkscenariet er en ny handelskrig.

The Economist peker på at det i realiteten utkjempes tre ulike kamper i forkant av G20-møtet. Først og fremst handler det om Kina, som foreløpig ikke ønsker å la sin valuta styrke seg i verdi av frykt for at det skal ramme landets eksportindustri. Den andre striden står om Vestens pengepolitikk. Etterdønningene etter finanskrisen, nemlig høy arbeidsledighet og svak vekst, har tvunget fram svært lave renter i vestlige land. Dermed søker investorene til andre markeder – for eksempel i raskt voksende utviklingsland – for å få større avkastning. Et tredje stridspunkt følger av dette, nemlig utviklingslandenes reaksjoner på investeringslysten og strømmen av kapital fra Vesten. Brasil valgte nylig for eksempel å doble skatten på utenlandske investorers oppkjøp av brasiliansk gjeld.

Et forslag USA har luftet for å bøte på problemene er å sette en grense for budsjettoverskudd eller – underskudd for å jevne ut ubalansen i verdensøkonomien.

Kinas G20-forhandler har avvist forslaget, men professor Isachsen hevder at Kina er i ferd med å dreie sin valutapolitikk i en retning USA ønsker for på den måten å unngå handelskrig, noe alle vil komme til å tape på, og at kineserne ikke er fullt så avvisende til dette som det kan se ut til.

Også Samarbeidsorganisasjonen for Asia og Stillehavsregionen (APEC), som i sin erklæring slutter APECs finansministre seg også til en tidligere erklæring fra G20-møtet i oktober om å unngå aggressive devalueringer som kan utløse en internasjonal valutakrig, advarer om at den økonomiske utviklingen må balanseres.

I sin erklæring lover finansministrene i APECs 21 medlemsland å dyrke en mer balansert økonomisk vekst i regionen samt å arbeide for åpne markeder og mot proteksjonisme. Ifølge finansministrene er det et problem at veksten i utviklingsland går for raskt sammenlignet med industrilandene. Store kapitalstrømmer er en trussel mot den økonomiske stabiliteten, fastslår finansministrene, som sier de vil gjennomføre tiltak ”i full bredde” for å holde skjevheter på et bærekraftig nivå. Verdensøkonomien er i ferd med å komme seg etter finanskrisen, men det er fortsatt stor usikkerhet, understreker de.

Samtidig kan det slåes fast at flere asiatiske land er urolig over USAs liberale valutapolitikk. Ifølge dem fører devaluering av dollaren til overdreven spekulasjon som driver asiatiske valutaer opp. Nye stimuleringstiltak for den amerikanske økonomien, som er lagt fram av USAs sentralbank, har bidratt til å styrke denne bekymringen. USA mener på sin side at disse tiltakene er nødvendige for å sikre økonomisk vekst, noe som igjen gagner verdensøkonomien. Men så er det jo amerikanernes hellige overbevisning om at hva som gagner USA gagner verden.

I forbindelse med APEC-møtet foreslo USA at det skulle innføres nasjonale grenser for overskudd og underskudd i handelen, og ifølge USAs finansminister Timothy Geithner er det bred enighet om nødvendigheten av slike tiltak. ”Vi ønsker ikke at det skal oppstå store ubalanser i handelen, verken i form av overskudd eller underskudd, som i framtida kan true den finansielle stabiliteten”, sier han. ”Jeg mener det er bred internasjonal enighet om fordelene ved å gjøre dette innenfor et flernasjonalt rammeverk”, sier Geithner. ”Noen tallfestet grense, derimot, er det hittil ikke enighet om”, legger han til.

Kina, som sammen med flere andre land vil kunne bli tvunget til å holde sitt handelsoverskudd nede om det vedtas en slik grense, har avvist det amerikanske forslaget.

USAs sentralbank inn med milliardpakke

USA gjør klar seddelpressen

Penger vokser på trær

Er “American Dream” kun en fjern drøm?

– Vi ville ha denne boblen

Tror USA går konkurs

– Kjøp traktor og gull

– Det er verre enn vi tror

Dr. Doom spår amerikansk kollaps

Tror verden ender i krig og total finanskollaps

– 2010 kan ende i sorg

– Hvem skal dekke opp for myndighetene?

Bernanke: – Ikke fare for inflasjon

600.000.000.000 dollar til USA

– Kan trigge massiv panikk

– USA kan gå konkurs innen 2020

– Nå kommer «crack-up boomen»

– Vi lager et større monster

Dr. Doom frykter ny nedtur

Det store bokstav-veddemålet

– Jeg har ikke vært mer bearish på et år

– USAs befolkning er på randen av opprør

– USA kan gå konkurs innen 2020

– Slutten på et 30 år langt bullmarked

– Nå er vi i en valutakrig

– Amerikanere er rett og slett inkompetente

– Kina kjemper en defensiv krig

– Det siste vi trenger nå

Nytt våpen mot spekulantene

Kina sluker USA

Dr. Doom advarer mot aksjer

Dr. Doom spår kraftig korreksjon

Slutten på et 30 år langt bullmarked

– Hva tror dere om QE2?

– Ikke bra å kaste penger ut fra et helikopter

– Jeg er ultra-bearish på alt

– Dette blir K-A-O-S

Dr. Doom spår amerikansk kollaps

– Børsen skal opp 30 % før jul

Obama: We Are Broke. Well, Duh!

USAs tidligere sentralbank-sjef Alan Greenspan ser flere likheter mellom utviklingen i USA og gjeldskrisen i Hellas.

«Regjeringen sitter nå med forpliktelser for de neste tre tiårene som man ikke kan innfri på reelle vilkår. Dybden av den aktuelle krisen og voksende likheter med Hellas setter scenen for et seriøst motsvar», skriver Greenspan.

Posted in Økonomi, Maktblokker, USA | Leave a Comment »

NATOs toppmøte i Lisboa

Posted by Fredsvenn den november 4, 2010

Jonas Gahr Støre skrev den 14. oktober en kronikk i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad om hva han kalte ”Morgendagens NATO.” Han beskrev møtet i Lisboa der NATO-landenes ministre skal møtes den 19. og 20. november for å vedta et nytt strategisk konsept for NATO – Det 7-ende siden NATO ble grunnlagt – som ”det viktigste dokumentet i alliansen etter Atlanterhavspakten”.

forsvarsminister Grete Faremo sier hun er fornøyd med utkastet til nytt strategikonsept som generalsekretæren i NATO har lagt fram. «Jeg opplever at vi har fått godt gjennomslag for våre synspunkter i dokumentet fra generalsekretæren», sa Faremo til NTB før hun besøkte sin amerikanske kollega Robert Gates i Washington. «Atlanterhavspakten fortsetter sin omlegging til en rendyrket angrepsallianse», skriver Gunnar Garbo.

Ifølge Garbo: «I 1999 vedtok et toppmøte i Washington -uten behandling i nasjonalforsamlingene – en strategi som parkerte pakten. Ved å bryte artikkel 5, som avgrenser NATOs virke til å forsvare medlemsland mot fiendtlige angrep, etablerte konseptet ”ikke-artikkel-fem” virksomhet, som skaper fri bane for alliansen til militære angrep hvor som helst i verden den ser egne interesser truet. Det har gitt oss krigen i Afghanistan, som i følge Støre vil fortsette ”i årene som kommer”.»

NATOs dobbeltstrategi

Faremo drøfter NATO med Robert Gates

Man vil på NATO toppmøtet i Lisboa ratifisere NATOs aksjoner i de siste årene, og da især i Afghanistan og Somalia, definere NATOs aksjoner i de kommende årene, og da spesielt i forhold til Iran, samt garantere enighet blant medlemsstatene under streng lydighet overfor Pentagons bestemmelser. Kort sagt definere formålet med alliansen og stake ut veien videre. Dette er første gang siden 1999 at NATO definerer sin egen eksistenberettigelse.

Nylig fikk forsvarsminister Grete Faremo og de øvrige NATO-landene et siste utkast til nytt strategisk konsept for det som skal være en forsvarsallianse, men som i de siste årene har markert seg sterkest med å angripe ute. Utkastet til vedtak på NATO-toppmøtet er hemmelig, men det er spredt et inntrykk av at Norges innspill om å få mer fokus på det hjemlige forsvar, til en viss grad er imøtekommet.

Verktøyene inkludert i dette strategiske grunnlaget er, blant annet, den økende militariseringen av medlemsstatene i NATO; opptrapping av militærmakt på tross for  tilbakegang og fattiggjøring av folk på begge sider av Atlanterhavet; bruk av krig som en måte å kontrollere resursser – spesielt energi – og deres transportruter på; forakt for den offentlige mening, som forsvarer fredelige midler som løsning på internasjonale problemer; en tilbakekomst av atomtruslen; og en voksende ekspansjon av område for intervensjon.

Aldri før har krigsspill utført av regjeringene i NATO land vist seg å være så utilstrekkelig for de virkelige militære truslene til disse landene; men ikke så overraskende gitt vanskelighetene befolkningene sliter med – arbeidsløshet, lønnsfrys, økt pensjonsalder og redusert adgang til helse- og annen samfunnsstøtte.

Ett dilemma er at man må ha en begrunnelse for å styrke NATOs evne til selvforsvar hos medlemslandene. Da må man ha en trussel. Og ingen kan – av diplomatiske årsaker – klart si at man betrakter den forhenværende kald krigs-motparten Russland som noen motpart nå. Som for å understreke idyllen, har Russlands president Medvedev sagt ja takk til å komme på besøk til NATO-toppmøtet.

Den portugisiske regjeringen behandler alle dem som setter spørsmål ved NATO, dets aktiviteter og dets eksistens, som kriminelle og forbereder seg på en beleiring og fjerning av friheter og beskyttelse som eksisterer i demokratiske samfunn under det kommende toppmøte. En bred koalisjon av organisasjoner, som ikke kun kommer fra NATO land, har bestemt seg for å møtes i Lisboa under NATO møtet for å uttrykke deres protest mot krigsherrene. Dette på tross av trusselen fra den portugisiske regjeringen, som kun er et ekko av ordene til overkommandoen i Washington og Brussel.

Under NATO møtet vil det I Lisboa bli avholdt:

A counter-summit, where dangers and disadvantages of NATO actions, and more, the danger inherent in the existence of NATO, will be exposed;

A demonstration open to all who want to peacefully demonstrate the need for the abolition of NATO, and for a world without wars and military threats;

Civil disobedience actions to promote the cause of peace and local awareness for the war policy conducted by NATO, particularly in Afghanistan.

All to Lisbon, to demand an end to NATO

All to Lisbon, to demonstrate the rejection of militarism

All to Lisbon, to fight for the withdrawal of NATO from Afghanistan

All to Lisbon, to demand a world of peace and renunciation of States to resort to war.

At the next NATO summit meeting in Lisbon from November 19th to 21st 2010, the new NATO strategy will be adopted. The new strategy should “lead NATO through the uneasy and dangerous times at the beginning of the 21st century”, as formulated in the contract for the development of the new strategy at the summit of heads of states and governments in Strasbourg in April 2009.

The expert group set up for designing the strategy, placed under the direction of former U.S. Secretary of State Madeleine Albright, made its recommendations in May for the new NATO strategy, entitled “NATO 2020”.

“The alliance must be versatile and flexible in this time period of uncertainty in the 21st century”, said Madeleine Albright at the presentation of the report. If a (first) conclusion of this document is to be drawn, than it can only be: pure militarism, continuing of the wars, especially in Afghanistan and, above all, further nuclear armament.

The words are more cautious and vague, but the reality is brutal and war-like. Approaches for greater political cooperation, e.g. with Russia, are foiled by aggressive armament policy (including the missile defence system).

The critique of the peace movement, which we have formulated in connection with the 60th birthday of NATO, is still necessary and correct: NATO is a dinosaur that should be abolished.

Come to Lisbon – Protest against the NATO summit in Portugal

Portugal meeting builds anti-NATO protest

France24 – Russia’s Medvedev to attend NATO Lisbon summit

”På 1990-tallet var NATO raskt ute med å ta inn nye medlemmer i Øst-Europa. Det kunne umulig skade russerne: De visste bare ikke sitt eget beste. Regningen kom noen år senere da Russland begynte å komme til hektene igjen, og da var det flere, også på amerikansk hold, som sa at EU-utvidelsen burde kommet først.

Nå er det enda større grunn til å tenke langsiktig, denne gangen om NATOs plass i den internasjonale system-omformingen. Alliansen burde konsentrere seg om å forsvare medlemslandene, distansere seg fra brohodepolitikk i Midtøsten og holde seg klart og tydelig til folkeretten, men ser i stedet ut til å gjøre en klassisk historisk feil”, skriver Sverre Lodgaard.

Få uker før toppmøtet er det endelige utkastet til konseptet ikke offentliggjort. Det er forberedt i en komitè ledet av USA’s tidligere utenriksminister Madeleine Albright og sluttført i regi av NATOs generalsekretær, tidligere dansk statsminister Anders Fogh Rasmusen.

Den første av disse to ble viden kjent da hun svarte i et TV-intervju om at sanksjonene som Bush og Blair hadde presset igjennom mot Irak førte til at en halv million barn mistet livet. Albright mente at det tross alt var verd prisen. Fogh Rasmussen beklaget i sin tid at danskene ikke lenger torde slåss for sin verdighet i kamper på liv og død. Han bøtet på denne svakheten da han brakte Danmark med i krigen mot Irak. Så det militære konseptet har vært i gode hender.

Fogh Rasmussen lister en rekke oppgaver: Bekjempelse av terror, piratvirksomhet, spredning av atomvåpen, illegal trafi kk med varer og mennesker, og cyberangrep. Albright understreker at alliansen må opprettholde sin evne til å handle i andre verdensdeler, dyrke partnerskap – særlig med land i Midtøsten – og bli bedre til å kommunisere sine resultater. Det siste lyder som et politisk parti i vanskeligheter, som sier det har mange viktige saker å kjempe for, men som må bli bedre til å få fram budskapet.

Hvor klokt er det å bruke NATO som Vestens militære arm inn i andre verdensdeler?

Keep Space for Peace! La himmelrommet være i fred!

USA/NATO-ekspansjon

NATOs nye veivalg

EU og NATO

Kort før det avgjørende møtet skal bli avholdt kom Sven Biscop, som er tilknyttet en rekke sentrale forskningsinstitusjoner som Egmont i Brussel, og regnes å ha svært god kontakt med forsvarsstrategene i EU og NATO, med interessante signaler da han nylig holdt foredrag i Institutt for forsvarsstudier (IFS) i Oslo.

I Brussel er man frustrert over at EU ikke slår med én knyttneve. Biscop er bekymret for at EU kommer til kort i sin samordning av forsvarspolitikken. ”Vi ser oss selv som en leverandør av global sikkerhet. Men vi har ikke strategien på plass”, sier Biscop, som er strategisk plassert midt i EU- og NATO-hovedstaden Brussel. Han uttrykker frustrasjon over at EU ikke har oppnådd det man ser som en trussel i Norge: At EU konsoliderer seg som én forsvarsmakt og ordner forsvarssamarbeidet med USA mer i egen, mindre i NATO-regi.

”En mangel er at vi ikke kan føre militære slag under EU-flagg”, sier Biscop, som fremhever at ”I 1999 definerte vi Hesinki-målene om å mobilisere opptil 60.000 mann. Ingen snakker om det mer. Nå snakker man om kampgrupper med 3000 mann i seks måneder av gangen. Det er ikke mye i forhold til de 1,8 millioner uniformer i EU-landene.” ”De andre aktørene har en klar strategi. EU er mer reaktiv. De andre spiller sjakk. EU spiller pingpong”, bemerker han syrlig.

Etter at EU-vedtok sin Lisboa-traktat kom imidlertid mer samordning av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk på plass i et nytt organ ledet av EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, den britiske baronessen Catherine Ashton. ”Ashton vil forhåpentligvis få EU til å bli mer initiativrik. Maskineriet som har kommet på plass, har et stort potensial. Spørsmålet er hva vi vil få ut av det”, sier Biscop om det.

Men i motsetning til hvordan EU opptrer for eksempel i FN-forhandlinger, har de ikke klart å samordne seg i NATO. Dermed vil ikke EU snakke med én stemme når Nato nå skal beslutte seg for sin nye eksistensberettigelse. I stedet er det ulike blokker innad i EU, for eksempel blant de landene som er i sør i Afghanistan. I mange spørsmål ligger ytterpunktene i NATO-debatten mellom EU-land, for eksempel i spørsmålet om rakettskjold og kjernefysiske våpen.

I framtida mener Biscop at EUs overordnede politiske mål må settes i EU, og at man deretter velger om redskapet skal være EUs framtidige sikkerhets- og forsvarspolitiske struktur, eller NATO. Foreløpig går det for tregt: ”Inngåelse av kompromisser har jo vært EU-måten. Du overfører saker til internasjonalt nivå i siste øyeblikk. Den metoden duger ikke lenger. På grunn av de andre globale aktørene som ikke venter på vår subsidiaritet”, sier Biscop ”Jeg tror ikke det er umulig å få til mer enn som så. Du kan ikke være en global aktør uten å være offensiv.”

Midt oppi dette er både Norge og Tyrkia bekymret for at stadig mer av sikkerhets- og forsvarspolitikken i Europa skal gli over fra NATO til EUs sikkerhetspolitiske organer. Norge og Tyrkia er fulle medlemmer av NATO, men har lite de skulle ha sagt i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid.

Trenger Nato til Russland og klima

Mer norsk innflytelse i EU?

EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, CSDP

Nei til NATO – Nei til krig

Kampanjen Nei til nye NATO sendte Gunnar Garbo til NATO-toppmøtet i Lisboa. Her er hans oppsummering i etterkant om toppmøtet og det strategiske konseptet;
Gunnar Garbo: Nei til NATO - Nei til krig

Gunnar Garbo: Nei til NATO – Nei til krig

Posted in Konferanser, Krig og fred, Maktblokker, Menneskerettigheter, Militærindustrielle kompleks | Leave a Comment »

USA lager en allianse for legge press på Kina

Posted by Fredsvenn den oktober 30, 2010

http://www.nrk.no/contentfile/file/1.6518825!f169CropList/img650x367.jpg

https://i2.wp.com/bilder.vgb.no/14097/4col/img_47334fd4bef26.jpg

https://i1.wp.com/mw2.google.com/mw-panoramio/photos/medium/12679194.jpg

https://i2.wp.com/www.chinahearsay.com/wp-content/uploads/2010/05/china-usa-final_gowHw_20104.jpg

Obama administrasjonen hevder det har oppstått et alarmerende tillittstap mellom Kina og USA i de to siste årene, noe som har ført til manglende håp om at kineserne vil samarbeide med USA vedrørende utfordringer som klimaendring, atomspredning og dannelsen av en ny global økonomisk orden. Akkurat som om USA skulle være så mye bedre? Høyt forbruk, krigføring, testing av og truing med atomvåpen, forurensing og proteksjonisme preger USAs politikk.

”Denne administrasjonen startet med den ide å gjøre Kina til en global partner når det kommer til å konfrontere global utfordringer,” sier David Shambaugh, som er professor i politisk vitenskap og internasjonale affærer og direktør for China Policy Program ved Elliott School of International Affairs (ESIA) ved George Washington University og stipendiat ved Brookings Institution. “Kina har mislykkes i å spille den rollen. Nå innser de at de har med en økende trangsynt, egoistisk, truende, hyper-nasjonalistisk og mektig land å gjøre.” Høres nesten ut som om det er USA selv han snakker om. Som seg selv ser man andre.

Obama administrasjonen, som nå er i skarp konfrontasjon med Kina vedrørende valuta og handles- og sikkerhetssaker, intensiverer sin holdning overfor Beijing. Man skaffer seg allierte for på den måten å konfrontere en makt som amerikanske tjenestemenn hevder har liten vilje til å samarbeide med USA.

Fra et nidkjært en-til-en frieri med Beijing forsøker nå administrasjonen å danne en koalisjon, som ikluderer Kinas nabostater og handelspartnere, for på den måten å presentere kinesiske ledere med en samlet front rundt debatterte saker slik som valuta og deres lands territorielle claims i det sørkinesiske hav. ”For å møte hva noen ser på som en bølge av kinesisk triumfalisme vekker USA nå opp sine kaldkrigsallianser med Japan og Sør Korea, og styrker sin tilstedeværelse andre steder i Asia”, sier Shambaugh.

Fordelene og begrensningene av denne nye holdningen spilte seg ut i helgen på et møte med verdens største økonomier i Sør Korea. USA vant støtte for et konkret forpliktelse om å redusere handelsubalanse, noe som vil legge press på Kina til å tillate sin valuta gå opp i Verdi, men Tyskland, Italia og Russland stanset et amerikansk forslag om å sette fastbestemte begrensninger vedrørende disse ubalansene, noe som kunne ha ført til at Beijing ville ha blitt isolert ytterligere.

I sluttdokumentet fra G20-møtet ble gruppens finansminstre enige om å ”bevege seg i retning av markedsdrevne valutakurser” og ”å avstå fra devaluering i konkurranseøyemed”, men forslaget til USAs finansminister Timothy Geithner om å sette et tak på ulike lands handelsoverskudd, eller – underskudd, på 4 prosent av BNP fram til 2015, ble møtt med en kald skulder. En amerikansk delegat sier at USA visste at forslaget ville bli nedstemt, men at det likevel har bidratt til å ”føre diskusjonen på rett vei.”

Ifølge Jeffrey A. Bader, en viktig rådgiver vedrørende Kina i Det hvite hus, ble Kinas motstand spesielt noterbar etter den økonomiske krisen i 2008, delvis på grunn av at Beijing raskere klarte å innhente seg, noe som førte til en ”utstrakt tro på at USA var en nedadgående makt og at Kina var en kommende.” ”Men administrasjonen”, sier han, “er bestemt på å effektivt gå imot det inntrykket gjennom å fornye amerikansk lederskap.”

”Politiske faktorer hjemme har bidratt til administrasjonens tøffere grep. Med en oppsplittet økonomi og høy arbeidsløshet har Beijing blitt det ultimale mål. I denne kongressvalgsesongen har kandidater i minst 30 løp demonisert Kina som en trussel mot amerikanske jobber.”

Under en tid med partisanparalyse i Kongressen har sinne over Kinas valuta vært en av de få områdene for bipartisan enighet, noe som kulminerte med Husets overvelmende stemme i september om å true Kina med tariffer på dets eksport hvis Beijing ikke frigjorde sin valuta. Dette kun en uke før USAs president Barack Obama for første gang var på besøk til Beijing.

Når finanskrisen slo til var det mange økonomer som fryktet at mange land ville reagere med handelshindringer for å beskytte eget næringsliv. Det var det som gikk galt på 1930-tallet. Under krisen på 1930-tallet innførte de fleste land store handelshindringer for å støtte sitt eget næringsliv. Slike hindringer ble møtt med liknende tiltak i andre land. Det utviklet seg dermed en proteksjonisme-krig. Marshall-planen var blant annet en koordinert proteksjonisme. Alle land kunne for eksempel beskytte sin egen bilindustri, men avtalte å åpne for frihandel etter 30 år.

Etter at en offisiell amerikansk kommisjon foreslo å innføre straffetoll på kinesiske elektriske tepper og ledningsisolasjon anklagde Kina USA for å forverre de økonomiske forbindelsene mellom de to landene gjennom en sump av proteksjonistiske tiltak, noe som sterkt bidrar til at forholdet mellom de to stormaktene ytterligere forsures, mener Kina. Kommentarene kom samtidig som kinesiske medier raste over USAs beslutning om å la Taiwan kjøpe store mengder amerikanske våpen.

”Handelsproteksjonisme berører for tiden alvorlig den stabile utviklingen av kinesisk-amerikansk handel og det økonomiske forholdet. USA må forstå i sin helhet hvor skadelig dette er”, sa Yao Jian, som er talsmann for det kinesiske handelsdepartementet. USA og andre land i Vesten mener for sin del at Kina oppnår kunstig lave priser på verdensmarkedet fordi den kinesiske valutaen holdes svært lavt i verdi. En høyere verdi på den kinesiske yuan ville styrket andre land i den globale handelen.

Kina har store overskudd i handelen med USA, og det har ikke USA helt sansen for. Amerikanske myndigheter har derfor tatt til orde for at Kina bør revaluere, det vil si at myndighetene fastsetter en sterkere kurs for kinesisk valuta mot dollar. Det vil gjøre kinesiske produkter dyrere i utlandet og amerikanske produkter billigere i Kina. Det vil dermed redusere Kinas overskudd og USAs underskudd i handelen mellom de to landene. Men Kina sier nei.

Kineserne er imidlertid ikke helt umulige. Også de ser at en fleksibel valutakurs må til før eller siden. Men de vil gå veien i sitt eget tempo og ingen kan fortenke dem i det. Valutakrisen i Asia i 1997-1998 viste nettopp at det er viktig at reformer for finansielle strømmer skjer i riktig rekkefølge og tempo. Frie valutabevegelser krever mer av innenlandske banker og finansselskaper.

Samtidig er det svært forståelig at både amerikanerne og ikke minst europeerne, synes kineserne kunne skrive opp verdien av sin valuta mot dollar. Når Kina og dermed også det fleste andre asiatiske land tviholder på fastkurs mot dollar, må Europas euro ta det meste av støyten for USAs underskudd.

Det er ikke noe nytt i verdensøkonomien at store underskudd i utenriksøkonomien løses gjennom en svakere valuta. Det er regelen. Det er det som skjer med dollaren nå og det som vil fortsette å skje med dollaren dersom ikke andre krefter trør til og bidrar til å løse problemene. For eksempel en omlegging av amerikansk politikk.

Mange har påpekt faren ved USAs underskudd. Den amerikanske kjøpeviljen har holdt verdensøkonomien oppe lenge. Dette har sine konsekvenser. Internasjonale organisasjoner som Det internasjonale valutafondet (IMF) og de rike landenes samarbeidsorganisasjon OECD har laget analyser og advart mot økende rentenivå og lavere vekst i fremtiden som følge av USAs underskudd.

Kina kritiserer USA for dette. Visesentralbanksjef Li Ruogu i People s Bank of China sier at på samme måte som Kina ordner opp i egne problemer uten å klage på andre, må også USA gjøre det. Problemet er at USA sparer for lite, mens Kinas sparerate er på 40 %. Og det er USA som har problemet, ikke Kina.

Kina føler seg åpenbart sterkt og fremadstormende nok til å lære den gamle mester og supermakt USA noe. Mens USA tidligere brukte mye krefter på å kritisere Kinas handelspolitikk, er det nå snudd på hodet. Den kinesiske veksten fører til økende utenlandsgjeld for USA, og Kina får stadig mer økonomisk makt over USA, som frykter for at Kina skal vokse seg enda sterkere.

Li påpeker, helt i tråd med anbefalinger fra IMF og OECD, at USA har altfor mange ansatte i tekstilindustrien og jordbruk. Sektorer som med det amerikanske lønnsnivået ikke kan konkurrere med Kina. I samme slengen kritiserte han USAs selvpålagte begrensninger på eksport til Kina. USA burde latt kineserne kjøpe militære og høyteknologiske produkter. Da ville Kinas overskudd i handelen mellom de to landene blitt langt mindre. Et overskudd som ifjor var på 124 milliarder dollar.

USA har ved flere anledninger kritisert Kina for å holde kursen på landets valuta, yuan, kunstig lav. Ifølge USAs finansminister Timothy Geithner, som prøver å lage en felles front blant G7-landene for å tvinge Kina og andre vekstøkonomier til å la valutaen stige i verdi, bør ikke Kina skape en presidens der også andre vekstøkonomier holder valutakursen kunstig nede. Men enkelte har oppfattet Geithners kritikk av Kina som urimelig, ettersom amerikanerne har kunngjort at de vil øke dollarmengden gjennom såkalte kvantitative lettelser. Det har bidratt til en kraftig svekkelse av dollar de siste månedene.

USA har både under Bush og Obama lagt vekt på dialog med Kina, og at landet skal gjøres ansvarlig for verdensutviklingen, og også være delaktig i denne. Nå ser det ut til at USA har valgt å stramme inn tøylene. Det er kun det at Obama har relativt liten innflytelse i Asia og Kina. Frykten er stor for at den pågående valutastriden vil utvikle seg til en reell handelskrig.

Krigene i Afghanistan og Irak, samt mindre avlinger og nedgang i industri-produksjonen, har belastet den amerikanske økonomien svært mye, noe som vil føre til et kollaps i USAs økonomi. Tapet av super-makt-status vil gjøre denne gamle super-makten farlig, særlig fordi Norge har bundet seg for mye til USA, og endel av norsk økonomi vil gå med i sluket. Økonomisk kaos vil prege fremtiden, frem til det blir sosial rettferdighet og en sunn økonomi basert på det å lage produkter som holder, samt at alle mennesker får dekt sine basisbehov.

Taking Harder Stance Toward China, Obama Lines Up Allies

Verdens nye tungvektere

Globalisering i revers?

Kinas økonomi fosser videre – DN.no

– Må samarbeide mer med Kina – Økonomi

Den pågående valutakrigen

Brasil og Mexico innfører sanksjoner mot USA

En hegemons siste krampetrekning

Den store krigen

Det store spillet

Kinesisk rapport dokumenterer menneskerettighetsbrudd i USA

Obamas gave til klimamøtet i Køben

Posted in Maktblokker, USA | Leave a Comment »

NATOs nye veivalg

Posted by Fredsvenn den oktober 18, 2010

På 1990-tallet var NATO raskt ute med å ta inn nye medlemmer i Øst-Europa. Det kunne umulig skade russerne: De visste bare ikke sitt eget beste. Regningen kom noen år senere da Russland begynte å komme til hektene igjen, og da var det flere også på amerikansk hold som sa at EU-utvidelsen burde kommet først. Nå er det enda større grunn til å tenke langsiktig, denne gangen om NATOs plass i den internasjonale system-omformingen.

Alliansen burde konsentrere seg om å forsvare medlemslandene, distansere seg fra brohodepolitikk i Midtøsten og holde seg klart og tydelig til folkeretten, men ser i stedet ut til å gjøre en klassisk historisk feil, skriver Sverre Lodgaard.

Neste måned skal NATO vedta en ny strategi. Den gjeldende er fra 1999 og er foreldet. Strategien skal defi nere formålet med alliansen og stake ut veien videre. En arbeidsgruppe ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright har avgitt rapport, og det har også generalsekretær Anders Fogh Rasmussen.

Fogh Rasmussen lister en rekke oppgaver: Bekjempelse av terror, piratvirksomhet, spredning av atomvåpen, illegal trafi kk med varer og mennesker, og cyberangrep. Albright understreker at alliansen må opprettholde sin evne til å handle i andre verdensdeler, dyrke partnerskap – særlig med land i Midtøsten – og bli bedre til å kommunisere sine resultater. Det siste lyder som et politisk parti i vanskeligheter, som sier det har mange viktige saker å kjempe for, men som må bli bedre til å få fram budskapet.

Hvor klokt er det å bruke NATO som Vestens militære arm inn i andre verdensdeler?

MER: HER

Keep Space for Peace! La himmelrommet være i fred!

USA/NATO-ekspansjon

Posted in Krig og fred, Maktblokker | Leave a Comment »

En kapitalistjævel snakker ut …

Posted by Fredsvenn den juni 10, 2010

Milliardær og investor Øystein Stray Spetalen (47) har lenge fundert over hva som gikk galt da finanskrisen slo inn for fullt høsten 2008. «Jeg skjønner ikke noe av dette», sier Norges mest suksessrike investor om det som skjer i verden i disse dager. Spetalen har kommet frem til at hele det kapitalistiske systemet i Vesten er i ferd med å bli ødelagt, som et resultat av at de som har gjort feilinvesteringer, slipper å ta regningen, skriver Dagens Næringsliv.

«Det aller verste er kanskje de redningspakkene vi ser nå i 2010. Disse bare forverrer situasjonen. Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet? Jeg skjønner ikke noe av dette», sier Spetalen til DN.

Varsler slutten for kapitalismen

Ja, ja, kanskje ikke så nytt for dem som har gått inn på denne bloggen tidligere, men verdt å nevne uansett.

De fleste forstår at kapitalismen er ved å falle, men færre er det som arbeider med et scenario hvor den kapitalistiske krisen er oppkonstruert for at Den nye verdensorden skal kunne bli innført. Kapitalen er i dag løsrevet fra landegrenser, og det er et globalt hierarki som trekker i snorene. Kanskje må USA og Vesten falle for at denne verdensorden kan bli skapt.

Oligarkene, som fører krig mot euroen, får stadig mer makt, mens politikere som tyske Angela Merkel blir stadig mer urolig og forsøker, men så altfor sent, å innføre lover som begrenser oligarkenes hensynsløse spekulasjon og utpining av planeten.

Langt fra å gå mot en unipolar verden (et scenario som ennå tar i betraktning at kapitalen er tilknyttet ulike land) går vi mot et verdensfascistisk diktatur styrt av en global elite, mens resten av verdensbefolkningen vil komme til å leve enda mer undertrykt og utbyttet enn det som allerede er tilfelle i dag (hvis da dette lar seg gjøre).

Hva vi står overfor er uansett en omdirigering av systemet utført av dem som allerede sitter i makten – enten som politikere eller oligarker, eller begge deler (noe som stadig mer er tilfellet).

På tross av at det kan se ut som om den kapitalistiske verden er full av tilfeldigheter, så er nok realitetene en annen. Dagens samfunn er et system og det eksisterer folk som driver systemet fremover. Bilderberg, som første gang ble holdt på Hotel Bilderberg i Nederland i 1954, er en årlig konferanse hvor mennesker som har makt møtes. Initiativtager var Józef Retinger (senere initiativtager til EU) som var bekymret over økende anti-amerikanisme i Europa og ønsket å samle ledere fra Europa og USA for å skape et tettere økonomisk og militært nordatlantisk samarbeid. Han kontaktet Prins Bernhard av Nederland som promoterte ideen, og 50 delegater fra 11 land i Vest-Europa, samt 11 delegater fra USA møtte opp. Konferansen var slik en suksess at det ble en årlig begivenhet.

I år møttes ca. 130 delegater fra 3.-6. juni på luksushotellet Dolce i havnebyen Sitges, Spania. Noen er faste deltagere, men mange var invitert for første gang. Norske deltagere i år var Svein Richard Brandtzæg, som er konsernsjef i Norsk Hydro, Birger Magnus, som var sentral i opprettelsen av avishuset Media Norge og som er konserndirektør i medieselskapet Schibsted og styreformann i datterselskapene VG og Aftenposten, og Egil Myklebust, som er tidligere styreleder i SAS, Norsk Hydro, og Norske Skog.

Tidligere norske deltagere inkluderer Kong Harald V, Eivind Reiten i Hydro, Svein Gjedrem i Norges Bank, kringkastingssjef John G. Bernander, mediemagnat Tinius Nagell-Erichsen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland, Kristin Clemet, Siv Jensen og Kåre Willoch.

Internasjonalt er det interessant å merke seg at Bilderberg-gruppen gjennom årene har invitert en rekke opposisjonspolitikere som lå godt ann i meningsmålingene og ble statsoverhoder kort tid etter. Både Hillary Clinton og Obama deltok i 2008, Bill Clinton i 1991, Tony Blair i 1993, Gordon Brown i 1991 og vår egen Siv Jensen i 2006 (som tapte sist valg men hadde veldig gode målinger det året).

Journalisten Jim Tucker har fulgt Bilderberg-gruppen med argusøyne i over 30 år. I år melder kildene hans at det på innsiden var stor uro. Særlig Euroens trøbbel skapte bekymringer fordi denne var ment å skulle bane vei for en fremtidig global valuta med IMF som verdens sentralbank (les: sjef over seddelpressen) og som sammen med et globalt skattesystem må være på plass før FN kan oppfylle rollen som internasjonalt styringsorgan. Det ble også meldt at flertallet var i favør for å bombe Iran, og at oljeprisen vil holde seg stabil frem til november når den skal opp pga. kunstig lav produksjon.

Bilderberg er langt fra det eneste forumet hvor det som kan betraktes som verdens elite møtes til uformelle samtaler, men den er trolig en av de viktigste arenaene for å gi fremtidige nøkkelpersoner ett dytt i ”riktig retning”. Det er derfor gledelig at konferansen har fått betydelig økt oppmerksomet. For andre år på rad har Englands største nettavis The Guardian en lang artikkelserie som omhandler konferansen, og for første gang var det flere av de inviterte som ikke møtte opp av frykt for pressen.

Uansett må vi ikke miste vårt livsviktige arbeide av syne – Det å støtte og delta i de sosiale bevegelsene rundt om i verden for på den måten å bygge en bedre fremtid – solidarisk, fredelig, bærekraftig, rettferdig mm – for oss alle!

Full liste over hvem som deltok i BB 2010

Elitens globalistmøte i Spania

Bilderberg 2010: Why the protesters are your very best friends

What are the Bilderberg Group really doing in Spain?

Doing Away with ‘Secret Proceedings,’ AFP Makes Big News Covering Bilderberg

War, Terror, Catastrophe: Profiting From «Disaster Capitalism»

Hvilke folk belønnes ved å bli invitert til Bilderberg-gruppen?

Verdenseliten

Den nye verdensorden

Keiserens nye klær

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Kamp nedenfra, Konferanser, Maktblokker | Leave a Comment »

En ny verden i sin emning

Posted by Fredsvenn den juni 8, 2010

Atlanterhavspolitikken

Overvåkingstjenesten i Norge ble opprettet i 1937 av Ap-regjeringens Trygve Lie, som fungerte som justisminister fra 1935 til høsten 1939. Han ga bl.a den russiske kommunisten Lev Trotskij, som hadde blitt forvist fra Sovjet etter å ha kommet skjevt ut med Stalin etter Lenins død og som var hovedmotstanderen til Stalin, oppholdstillatelse i Norge samme året han ble innsatt som justisminister.

Det var justisminister Trygve Lie som gjennom to provisoriske lover fikk internert Trotskij med brev- og besøksforbud og til sist i all hemmelighet fikk sendt ham ut av Norge til Mexico før jul 1936.

Lie sendte bl.a også nazisten Jonas Lie (Terbovens favoritt som ble Quislings politiminister) til Finnmark for å overvåke kommunister som, blant andre, nøytralitetsvakten Nordahl Grieg. Norge ble deretter invadert – ikke i nord og østfra av kommunister, men sørfra av nazister, hvor av sistnevnte hadde stor nytte av Lie’enes markarbeid da de forfulgte norske patrioter.

Fra den 1. oktober 1939 ble Lie handelsminister og forsyningsminister i Johan Nygaardsvolds regjering og i november 1940, da Halvdan Koht under eksilet i London ble tvunget til å gå av, formelt fra den 21. februar 1941, overtok han posten som utenriksminister. Lie var fungerende statsminister den 16. april til den 7. juli 1942.

Sammen med Oscar Torp representerte Lie tyngdepunkter i London-regjeringen. Med diplomatisk dyktighet og handlekraft bidro Lie til å styrke Norges stilling i forhold til de allierte. Både Lie og Jens Christian Hauge arbeidet for og står i lønnsarkivet til amerikanske Office of Strategic Services (OSS), som senere ble til CIA. CIA og MOSSAD har alltid stått hverandre nært. Flere andre sentrale norske politikere og militære jobbet også for OSS. Blant dem var forsvarssjef Wilhelm Hansteen, Høyre-politiker Håkon Kyllingmark og Knut Lier Hansen fra tungtvannssabotasjen på Rjukan.

En omfattende militæravtale mellom Norge og Storbritannia ble undertegnet den 28. mai 1941 av utenriksminister Lie og den britiske utenriksminister Anthony Eden. Dette var første gang i moderne historie at Norge inngikk en politisk og militær allianseavtale med en annen stat. Avtalen, som kom i stand på grunn av at regjeringen var klar over at Norges skjebne var nøye knyttet sammen med Storbritannias, var i seg selv et vitnesbyrd om et faktisk våpenfellesskap etter det tyske angrepet på Norge.

I løpet av det første krigsåret hadde norske væpnede styrker blitt bygd opp for aktiv tjeneste samtidig som et gjensidig tillitsforhold hadde utviklet seg mellom de to lands politiske og militære myndigheter. En ny og mer samarbeidsorientert utenrikspolitisk linje hadde blitt lagt til grunn da Trygve Lie avløste Halvdan Koht som utenriksminister ved årsskiftet 1940-41.

Lie og hans rådgivere gikk straks inn for å fremme atlanterhavspolitikken. Denne politikken, som den nye alliansepolitikken som London-regjeringen slo inn på senhøsten 1940 og som fikk sin endelige og autoritative utforming i dokumentet Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, ble vedtatt under en regjeringskonferanse i London den 8. mai 1942, betegnet et fullstendig oppbrudd fra mellomkrigstidens nøytralitet, og knyttet med stor entusiasme norske interesser til de atlantiske stormakter, i første rekke Storbritannia og USA. Mht. nordisk samarbeid slo dokumentet fast at et nordisk forbund isolert fra atlanterhavsmaktene overhodet ikke var aktuelt for Norge.

Enkelte hevder at disse krefter rundt Trygve Lie, Haakon Lie og Jens Christian Hauge da solgte Norge til internasjonale organer. Lies forhold til statsministeren var anstrengt i krigsårene. Nygaardsvold anerkjente Lies energiske innsats, men trakk hans lojalitet i tvil. Trygve Lie ble også kritisert for å ha forherliget sin egen rolle i forbindelse med kaptein Eiliv Austlids innsats for å redde regjeringen fra å bli tatt av tyske tropper i aprildagene 1940 på Dovre. Lies rolle i denne saken fikk ny aktualitet da regjeringen tildelte Krigskorset med sverd til Austlid post mortem den 2. oktober 2009.

Atlanterhavspolitikken, som i første rekke ble drevet frem av utenriksminister Trygve Lie og hans medarbeidere, løp ut i vanskeligheter i 1943 i og med Sovjets nye og mer offensive posisjon. Den mulighet at Sovjet etter krigen ville stå som en stormakt i strukturell konflikt med atlanterhavslandene førte til en omlegging i norsk tenkemåte i retning av det som ble kalt brobygging mellom øst og vest. Denne politikken fortsatte i noen år i etterkant av Tysklands kapitulasjon, men ble avsluttet som en del av den kalde krig etter Tsjekkoslovakia-krisen, da NATO ble det norske altemativ.

Lie fungerte som utenriksminister frem til han i 1946 ble valgt til FNs første generalsekretær. Stillingen innehadde han frem til 1953, da han på grunn av at Sovjet boikottet ham ble etterfulgt av Dag Hammarskjöld, som hadde vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, som kom til å bli erstattet av OECD. I følge Lie, som blant annet hadde støttet opprettelsen av Israel og Indonesia, samt hatt oppsyn med tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Iran og som hadde stått sentralt i FNs inntreden i Koreakrigen i 1950, overtok Hammarskjöld ”verdens mest umulige jobb.”

Da antikommunistiske strømninger og McCarthyisme rammet FN-hovedkvarteret på Manhattan med full styrke i 1952–1953 oppsto det krise i FN. Fra slutten av 1940-årene hadde det pågått en heksejakt i USA, der liberale og radikale amerikanere ble forfulgt, og tusenvis fikk liv og karriere ødelagt av beskyldninger om kommunistisk virksomhet. I løpet av de siste seks månedene av Trygve Lies funksjonstid som generalsekretær, ble også FN-systemet satt under lupen. Kommunistjegerne mente det fantes en rekke spioner og agenter både blant de utenlandske delegatene og blant amerikanske statsborgere som var ansatt i FN-sekretariatet.

Høsten 1952 ble et stort antall FN-ansatte amerikanere innkalt til avhør for en føderal storjury og en senatskomité. Uten at det ble tatt ut tiltale mot noen, ble det skapt et inntrykk av at disse bedrev kommunistisk undergravingsvirksomhet i ly av FN-systemet. Trygve Lie, som etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 hadde vært opptatt av at FN ikke skulle ha aktive kommunister i staben, reagerte ved å si opp ansatte som hadde nektet å forklare seg under henvisning til Fifth Amendment – retten til å nekte å vitne mot seg selv i en straffesak.

På det tidspunktet hadde FN gjennom flere år mottatt konfidensielle opplysninger fra det amerikanske State Department om amerikanere ansatt i FN-sekretariatet, og i 1953 engasjerte også FBI seg. I løpet av noen få uker ble det foretatt intervjuer og tatt fingeravtrykk av alle amerikanere ansatt i FN-systemet for å avdekke eventuelle kommunistiske agenter. Flere ble deretter oppsagt. Lies håndtering av kommunistjakten i FN-systemet bidro til å svekke hans posisjon og utgjorde en av årsakene til at han trakk seg som generalsekretær i november 1952.

Lie var fylkesmann i Oslo og Akershus fra 1955 til 1963, deretter industriminister fra 1963 til 1964 og handelsminister 1964 til 1965. Han ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener. Blant disse var Norges høyeste sivile utmerkelse Medaljen for borgerdåd 1966, storkorset av Dannebrogsordenen (1954) og storkorset av St. Olavs Orden (1953).

Fascisme

Året 1933 hadde amerikanske forretningsmenn langt ute på høyresida en plan om å kuppe det hvite hus ettersom de fryktet for at politikken til president Roosevelt ville føre til kommunisme. Blant initiativtakerne var medlemmer fra flere av landets mest berømte familier, der i blant Bush familien. Prescott Bush fungerte som Hitlers banker i USA. Bankene støtter ulike hærer og slipper å straffes i etterkant av en krig. Business as usual. Det såkalte Business Plot hadde som mål å velte den gryende velferdsstaten som var ved å bli etablert i USA i etterkant av den økonomiske krisen i 1929.

Det som tydelig trer frem er hvor mye makt enkeltpersoner har, hvor sterke bånd det er mellom ulike familiedynastier og hvor sterke båndene er mellom stat og kapital. Det å snakke om demokratiske samfunn er intetsigende pjatt realiteten tatt i betraktning. Både bankere og industrialister, noe som også danser sammen i skjønn forening, er blant samfunnets overhoder. For å se hvordan dynastiene USA utvikler seg er det verdt å studere Bush familien. Industrialisten og entreprenøren Samuel Prescott Bush var Bush familiens patriark.

Samuel Bush var far til den amerikanske senatoren Prescott Bush, bestefar til den tidligere presidenten George H. W. Bush og tippoldefar til George W. Bush. Samuel Bush ble i 1901 driftsleder av Buckeye Steel Castings Company, som produserte jernbaner. Selskapet ble ledet av Frank Rockefeller, broren til oljemagnaten John D. Rockefeller, og blant dets klienter var E. H. Harriman, viss sønn, William Averell Harriman, senere kom til å jobbe sammen med Prescott. Bush og Harriman familiene ble nære allierte. Da Rockefeller pensjonerte seg i 1908 ble Bush president av Buckeye, en posisjon han beholdt frem til 1927, noe som gjorde ham til en av de største industrialistene i hans generasjon.

Høsten 1918 ble banker Bernard Baruch spurt om å reorganisere War Industries Board ettersom USA forberedte seg på å gå inn i Første verdenskrig. Flere handelsfolk fikk nøkkelposter og Bush ble utvalgt som leder for Ordnance, Small Arms, and Ammunition Section med nasjonalt ansvar for regjeringens kontakter til ammunisjonsselskaper. I tillegg fungerte Bush bl.a som rådgiver ved Federal Reserve Bank of Cleveland, samt Huntington National Bank of Columbus.

Det var en sterk forbindelse mellom nazistene i Tyskland og Bush Prescott, som ble tiltalt under Trading with the Enemy Act, men som unngikk rettsforfølging. I stedet for trekke investeringene sine fra Nazi Tyskland leide Bush en advokat for å skjule sine eiendeler. Advokaten hadde leid inn hadde erfaringer i slikt hemmelighold. Det var Allen Dulles, som også arbeidet for Standard Oil, som hadde støttet Franco under den spanske borgerkrigen, og I. G. Farben, som også var eid av Rockefellers. Ifølge Dulles’ klientliste ved Sullivan & Cromwell ble hans første kontrakt med Brown Brothers, Harriman inngått den 18. juni 1936. Bush var via Union Banking Corporation en av Hitlers mektigste finansielle støttespillere i USA og forholdet startet så langt tilbake som til 1924, da Fritz Thyssen, den tyske industrialisten, finansierte oppstarten av Hitlers Nazi parti.

I følge Christian Dewar i hans bok Making a Killing erklærte høyesterettsdommer Arthur Goldberg at ”Dulles brødrene var forrædere.” Noen historikere hevder at Allen Dulles ble leder for CIA på grunn av at han måtte dekke over sin forræderiske bakgrunn, og den til hans klienter. Som OSS leder fremforhandlet Dulles en avtale med general Reinhard Gehlen om å etablere et nazistisk spionnettverk innen OSS i 1945. Reinhard Gehlen var general i Wehrmacht og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning fra 1942. Han var med til å danne CIA og ble dets visedirektør i 1951 og dets direktør i 1953-1961. Han gjennomførte mange hammelige operasjoner, slik som å valgriggingen i Italia i 1948, kuppet i Iran i 1953 og i Guatemala i 1954.

I februar 1945 begynte Dulles å fremforhandle fred med toppsjefene i Waffen SS. Forhandlingene fant sted i det “nøytrale” Sveits hvor herrene bak bankfinansene var i panikk for europeisk venstreside. Motstanderne var ikke lenger Nazi-Tyskland, men sosialister og kommunister, og selvsagt Sovjet. Både Vatikanet og USA lot det regne rikelig med dollar over tyske krigsforbrytere for å få dem til å samarbeide. Nestkommanderende i Waffen-SS, Karl Wolf, var den sentrale forhandlingspartneren til USA.

I mars 1945 informerte den amerikanske ambassadøren i Moskva, Avriel Harriman, Stalin og Molotov om forhandlingene. Molotov ga etter en stund Harriman melding om at det var greit med forhandlinger, men ettersom også Sovjet var i krig med aksemaktene måtte også de ta del i forhandlingene, noe Allen Dulles svarte nei til. Navnet på disse forhandlingene var Operation Sunrise, og det var dette som kom til å bli “soloppgangen” for Den kalde krigen. Dette ettersom Stalin så det som et klart brudd på Jalta-avtalen. Til alles forundring var nestkommanderende i Waffen-SS, General Karl Wolf, fraværende under rettssakene i Nürnberg. I stedet var han, som mange andre toppnazister, i trygg amerikansk forvaring.

Romaavdelingen av OSS ble ledet av James Jesus Angleton, som senere ble leder for CIAs kontraspionasje. Hans opphold i Italia var viktig når han begynte å gjenerobre Nazi plyndrede skatter fra andre europeiske land og Afrika, samt for CIA i seg selv. Hans personlige forhold til den italienske mafia hjalp CIA umiddelbart i etterkant av krigen da Angleton ledet CIAs arbeid med å velte italienske valg for å forhindre kommunister og kommunistrelaterte partier fra å vinne politisk innflytelse i parlamentet. Før Andre verdenskrig hadde kapitalistene støttet Franco i Spania og andre fascister. I etterkant av Andre verdenskrig stanset man dem som kritiserte den fascistiske verden man skapte.

The Gehlen Org from the book The CIAs Greatest Hits by Mark Zepezauer

Operation Paperclip – Wikipedia, the free encyclopedia

ODESSA – Wikipedia, the free encyclopedia

Western Hemisphere Institute for Security Cooperation

Bush Family Values Photo Album

How Bush’s grandfather helped Hitler’s rise to power

http://www.youtube.com/watch?v=UXGUgFXoRu4&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=hkojpgNZD9I

SKULL & BONES POWER STRUCTURE

Handelskuppet

Ettersom ryktene i Washington høsten 1934 sirkulerte om at det fantes et komplott for å overta Det hvite hus nedsatte senatorene John William McCormack og Samuel Dickstein en komité, Special Committee on Un-American Activities Authorized to Investigate Nazi Propaganda and Certain Other Propaganda Activities eller House Committee on Un-American Activities, også referert til som House Un-American Activities Committee og senere Committee on Internal Security, og startet en serie med høringer om konspirasjonen.

Komiteen holdt høringer i seks byer det året, med hundrevis av vitner og et samlet vitnemål på over 4300 sider. Mandatet var i utgangspunktet å undersøke hvordan fascistisk propaganda ble spredd i USA og hvilke organisasjoner som sto bak. Etter hvert fikk komiteen flere vitneutsagn og mange indisier på en plan om å samle en hær på 500.000 mann som skulle legge press på Roosevelt-administrasjonen til å godta en overgang til fascistisk styre.

Krigsprofitt er hva USA vil ha. Det er derfor de oppfører seg som de gjør. Det er dette svaret man kan trekke som konklusjon etter å ha lest hva generalmajor Smedley Butler fra Marine Corps, man som røpte planene bak handelskuppet, skrev i 1935 i boken War is a Racket eller Krig er svindelforetagende hvor han bl.a skriver:

“Jeg gjorde slik at Mexico ble klar for USAs oljeinteresser i 1914, slik at Haiti og Cuba ble et hyggelig sted å være for guttene i National City Bank for å samle inn inntekter. Jeg hjalp til med å voldta et halvt dusin sentralamerikanske republikker for å tjene Wall Street. Jeg hjalp til med å gjøre rent i Nicuragua for Brown brødrene i International Banking House fra 1902 til 1912. Jeg åpnet Den Dominikanske Republikk for USA sukkerinteresser i 1916. Jeg hjalp til med å gjøre Honduras klar for USAs fruktselskaper i 1903. I 1927 hjalp jeg Standard Oil med å bli uantastet for deres fremferd i Kina.”

Butler anerkjente at han hadde tilbrakte mye av hans tretti-tre år i Marine Corps som en “overklasse muskelmann for Big Buisness, Wall Street og bankene. Kort fortalt var jeg en pengeutpresser og en gangster for kapitalismen.” Derfor gjorde Butler en effektiv avsløring av en stort sett kjent sannhet, der militæret tjener de strategiske interesser i korporasjonens former.

Men på tross av at komiteens rapport var entydig ble det ikke tatt ut tiltale mot noen av de tiltalte. Rapporten ble sensurert. All videre etterforskning ble stanset og saken ble etter hvert glemt. Saken var trolig den at Roosevelt ikke hadde noen interesse i å forfølge saken og at han var avhengig av politisk støtte fra flere av de mistenkte. Andre har pekt på at den politiske og økonomiske eliten i denne perioden hadde så nære bånd at episoden ble behandlet som en ”familieaffære”, og derfor feid under teppet. Hadde saken blitt fulgt opp er det ingen tvil om at flere store involverte navn innenfor amerikansk finans, slik som Irénée du Pont og Grayson Murphy, kunne ha risikert dødsstraff for landsforræderi.

Komiteens mandat var å finne ut hvem som sto bak den utenlandske fascistiske propagandaen som var blitt spredd, men brukte langt lenger tid på å undersøke kommunistiske aktiviteter enn fascistiske. Den ble i tillegg raskt skiftet ut med en lignende komite som kun fokuserte på å forfølge kommunister. I stedet for å undersøke KKK og andre fascistiske grupper gikk den over til å undersøke hvor vidt American Communist Party hadde infiltrert Works Progress Administration, inkludert Federal Theatre Project. Samuel Dickstein ble selv erklært som sovjetisk agent i Venona prosjektet, et hemmelig samarbeidsprosjekt mellom de amerikanske etterretningsbyråene og det britiske MI5 og GCHQ.

INEX: Wikipedia, the free encyclopedia (House Un-American Activities Committee

Paramilitære nettverk

De som vant krigen skriver historien, og andre sider av historien enn den som er offentlig autorisert er ikke så populært å komme frem med. Vi vet fra historien at det kan ha dødelige konsekvenser. Vinnerne av Andre verdenskrig opprettet Stay-behind nettverk og Operation Gladio grupper (lat. sverd), som skulle ta seg av deres operasjoner i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover. Offisielt skulle disse gruppene brukes kun i krig, men de har blitt brukt mot enkeltpersoner som har truet deres historieforfalskning hele tiden siden. Når de ble oppdaget, antok de bare andre former, laget nye navn på gruppene. Slik er det nok også i dag.

Operation Gladio

Også i Norge var det slike grupper, og de gikk under dekknavnet ROC. De hemmelige gruppene skulle operere under okkupasjonsforhold etter en eventuell sovjetisk invasjon. Operasjonen hadde forbilder fra britiske planer lagt i 1940 i tilfelle en tysk invasjon og maktovertagelse, og bygget også på erfaringer fra motstandsgruppene som opererte bak tyske linjer under Andre verdenskrig. Som hovedregel ble gruppene opprettet etter initiativ fra den vestlige forsvarsalliansen NATO og med tildels betydelig støtte fra OSS. Det var særlig USA og Storbritannia som ivret for opprettelsen av gruppene.

Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATOs Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).

Foruten i Norge ble det opprettet slike organisasjoner i Belgia (kodenavn SDRA8), Danmark (kodenavn Absalon), Frankrike, Hellas (LOK), Italia (Organizzazione Gladio), Luxembourg (Stay-Behind), Nederland (I&O), Portugal (Aginter), Spania, Tyrkia (Counter-Guerrilla) og Tyskland (TD BDJ), og likeså i nøytrale europeiske land som Finland, Sverige, Sveits (P26) og Østerrike (OWSGV).

Nynazistenes virksomhet i Norge har sitt utspring i de antikommunistiske grupperingene som mot slutten av 60-årene samlet seg under det sør vietnamesiske flagget i hovedstaden. Ytterliggående konservative ungdomsgjenger med tilknytning til en del vestkantskoler gikk i motdemonstrasjoner når folkekravet var ”USA ut av Vietnam.” De provoserte første mai – togene med tåregass og røykbomber. De kastet råtne egg og tomater. Politisk hørte de hjemme i Unge Høyre eller kretsen rundt Hundeavisa til Anders Lange. De mest aktivistiske fikk utløp for sin aggresjon og kamplyst gjennom NUFs dekkorganisasjon Anti-Kommunistisk Allianse (AKA).

Gjennom Anti–Kommunistisk Liga var Norsk Front med i World Anti-kommunist League (WACL), som under den kalde krigen fungerte som bindeledd mellom autoritære regimer, fascistiske terrorgrupper, etterretningstjenester, multinasjonale selskaper og den ytterste politiske høyrefløy. Ifølge boken Fascismens internationale net i dag – Terrorgrupperne, deres aktioner og bagmænd av Henrik Krüger og Niels Levinsen fra 1977 besto WACL, som blir beskrevet som ”den organisasjon som har styrt, koordinert og finansiert en stor del av den fascistiske terroren i de siste 20 årene” av ”en samling tyske nazister, vesteuropeiske fascister, østeuropeiske eksilnasjonalister, asiatiske nasjonalister, amerikanske høyreradikale, tidligere Gehlen-Vlassov-agenter, multinasjonale selskaper, militærfolk og etterretningstjenester.”

WACL mottok støtte fra både Carter og Reagan administrasjonene i USA, og da særlig den rollen organisasjonen spilte i Sentral Amerika, det sørlige Afrika, Afghanistan og det fjerne Østen, og mange amerikanske kongressmedlemmer, der i blant John McCain, satt i WACL sitt råd. I USA var Heritage Foundation, National Coalition of Peace through Strength, United States Council for World Freedom og CIA medlemmer.

Den 22. november 1990 vedtok EU parlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold.

Israel

I oktober 1943 kom en advarsel fra Haakon Lie, som i et intervju med reporteren Lise Lindbæk i Nordisk Tidende, den største norskspråklige avisen i USA, slo fast at ”alt hvad som er skjedd under krigen, er småting i sammenligningen med utslettelsen av 6 millioner jøder. Alt hvad Norge, Polen – tyskerne selv etc. har lidt er ingenting i sammenligning med denne fryktelige utslettelse av et helt folk – og man kunde gråte når man ser at ikke deres skjebne har gjort et langt større inntrykk enn det er tilfellet. Europa er så fullt av fornedrende rasehat at vi ikke har noen ting vi skulle ha sagt amerikanerne.”

Utryddelsene hadde på dette tidspunkt ikke nådd det omfang Lie beskriver, men han skulle tydeligvis komme til å få rett. Han spådde til og med det rette antall – akkurat som om det skulle ha blitt bestemt rundt et møtebord på forhånd. Vi vet alle at det er den seirendes versjon man hører og hvor mye holocaust, folkemordet eller jødeutryddelsen, som jeg ikke setter spørsmål ved om fant sted, via propaganda har betydd for ettertiden.

Dette folkemordet, som blir tatt opp både i tide og utide, har blitt brukt til å sverte nazistene og hedre de allierte, som for en stor del var nazi sympatisører både før og under Andre verdenskrig, og til å samle støtte for Israel og sionistens kampsaker. De allierte, og da især kapitalistene, har forsøkt, slik de også gjorde det under den økonomiske verdenskrisen i 1929, å påvise at det var enormt stor forskjell mellom nazistene og kapitalistene og at kapitalismen ikke har noe ansvar for krisen. Det er kun det at det er så alt for mange likheter mellom de to ideologiene eller folkene bak dem og at den vestlige verden i etterkan av krigen beste fall kan sies å ha vært en sammenspleising av dem begge to.

Israel, som i linje med USA, ble bygget opp gjennom drepe og fordrive den opprinnelige befolkningen i området, palestinerne, uansett om de er muslimer eller kristne. På tross av at holocaust ofrene ble behandlet som annenrangs da de ankom Israel i etterkant av krigen, en tredjedel av Israels holocaust ofre lever ennå i dyp fattigdom i Israel, så profitterer Israel, slik som Norman Finkelstein påviser i sin bok Holocaustindustrien fra 2000, på Holocaust gjennom moralsk og økonomisk utpressing av en rekke land. Dette samtidig som de f.eks. har nektet for at armenerne også har vært ofre for folkemord. De har profittert seg gjennom å slå fast at de er unike, noe som har ført til mye hat blant jøder overfor andre folkeslag. De, som oss, tror på de løgnene regjeringsapparatene og kapitalistene sprer om seg med.

Taperne er, foruten palestinerne, alle dem som har arbeidet for en tredje vei. De som verken ville ha nazisme eller kapitalisme, og kanskje heller ikke kommunisme (slik den ble praktisert i Sovjet). Dem som ville leve i en rettferdig og fredelig verden hvor vi sammen for eksempel kunne konfrontere spørsmål som forurensing og atomkraft.

Hevder at jødehatet øker i Norge: Dagsavisen

Forutså jødeutryddelsen – Nyheter – Innenriks – Aftenposten.no

Haakon Lie var CIA-informant | www.siste.no

Forbryterstaten Norge

Det som Staten Norge skjuler

Secret Warfare : Operation Gladio and NATO’s Stay-Behind Armies

NATO’s secret armies linked to terrorism?

Interagency Working Group

European Parliament resolution on Gladio. Joint resolution replacing B3-2021, 2058, 2068, 2078 and 2087/90, 22 november 1990

New Invormation on Cold War CIA Stay-Behind Operations in Germany, and on the Adolf Eichman case

Operation Gladio: CIA Network of «Stay Behind» Secret Armies

Counter-Guerrilla – Wikipedia

Ergenekon network

Den kalde krigens arkitekter

Anti-communism

Anti-Bolshevik Bloc of Nations

Paladin GroupOtto Skorzeny

World Freedom Day

Reinhard Gehlen and U.S. Intelligenc

The US Vice-President Cheney Apparatus [Voltaire]

Posted in Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, Norge | Leave a Comment »

Afghanere tror USA støtter Taliban: “Whoever controls Asia in the future, controls the world.”

Posted by Fredsvenn den mai 30, 2010

http://nickbaines.files.wordpress.com/2009/11/afghan-war.jpg

https://i1.wp.com/www.laprogressive.com/wp-content/uploads/2009/08/afghanistan-war-civilians.gif

http://humanbeingsfirst.files.wordpress.com/2010/02/video-brezinski-admits-on-cspan-cfr-trilaterals-write-policy-manipulate-affairs.jpg

Intellektuelle og respekterte afghanere, samt afghanere flest, er overbevist om at Vesten forlenger konflikten i Afghanistan for å opprettholde sin inflytelse i regionen. Det dreier seg ikke kun om landets naturressurser foruten dets strategiske posisjon. Det å ha kontroll over afghanistan vil gi USA makt over India, Russland, Pakistan og Kina, for ikke å nevne alle de sentralasiatiske statene. USA bruker Israel for å true de arabiske statene, og de vil kunne gjøre det samme med Afghanistan.

Det er nesten umulig å finne noen i Afghanistan som ikke hevder at USA støtter Taliban: Og det er høyt utdannede afghanere, dem ansatt av organisasjoner som ISAF, USAID og internasjonale medieorganisasjoner, samt de som fungerere som rådgivere for de amerikanske diplomatene, som synes mest overbevist.

Det er vanlig blant afghanere å tro at Vesten ikke har noen planer for å få en slutt på konflikten. Årsaken til at man nå har satt i gang samtaler med Taliban er å få dem inn i en regjeringskoalisjon slik at man får konsolidert sin inflytelse. For amerikansk og vestlig militære vil det by på få problemer å beseire Taliban, men da ville man ikke hatt noen årsak til å bli værende i landet. Så lenge man ikke blir kvitt dem vil problemet fortsette.

Afghanistans nasjonale hær har rapportert at de finner identiske våpen og rasjoner til deres egne amerikansk-støttede utstyr når de tar over Taliban baser. Amerikanske hærhelikoptre leverer forsyninger bak Talibans linjer og støtter religiøse skoler, såkalte madrasser, i både Afghanistan og Pakistan. Dette er utklekkingssteder for unge talibanere. Hjelpeorganisasjonene er lite annet enn etterretningssamlende byråer, som går inn i regioner hæren ikke så lett kan nå.

En rådgiver for de amerikanske byråene i den nordlige delen av landet, recounts hvordan folk frykter den fortsatte inflytelsen til krigsherrene. Banknæringen, handelen forøvrig og regjeringen preges alle av vold og korrupsjon. Afghanerne hater disse krigsherrene, men USA vil ha dem ved makten. Hadde man fått dem bort og nye folk hadde kunne trå inn ville Afghanistan tjent penger. Man kunne ha sin egen økonomi og krevd at utenlandske investeringer var transparente. Det ville ha vært en egen hær, som forsvarte og tjenestegjorde for Afghanistan.

Går man litt lenger tilbake i historien kan vi se en linje i Afghanistans historie. USA, som senere kom til å gi Taliban makten i Afghanistan, trente opp mujaheedin i Afghanistan, og for den saks skyld al Qaida (som betyr computerfil og som var lite annet enn navn på samarbeidsvillige arabere) og Osama bin Laden, hvis bror Alem bin Laden sto i forretningsforbindelser med Bush, for på den måten å velte dem som satt på makten i Afghanistan, samtidig som de ville kontre den sovjetiske inflytelsen i landet.

Dette som en forlengelse av the Great Game mellom britene og russerne om innflytelse i Sentral Asia, og som blant annet kom til å føre til at det osmanske imperiet smuldret opp og folkemordet på armenerne. Det var den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski som ledet operasjonen, som hadde som mål å få Sovjet inn i en ødeleggende krig i Afghanistan.

Under krigen mellom Aserbaidsjan og Armenia dro mujaheedin og andre lignende grupper til Kaukasus for å hjelpe de muslimske asererne i Nagorno Karabagh krigen, samt tsjetsjenske opprøre. Senere reiste de til Balkan hvor de hjalp muslimene i deres kamp mot serberne. De var blitt bevæpnet og trent opp av USA. I etterkan av denne krigen ble mange våpner værende. Under Irakkrigen ble disse fløyet og levert til ulike grupper og fraksjoner som førte krig mot hverandre i Irak. Det samme skjedde i Afghanistan. Flere hundre tusen våpen ble ”borte”. I dagens Iran har USA, som nå utfører en hemmelig krig på alle nivåer mot Iran, slått seg sammen med People’s Mujahedin of Iran, også kjent som Mujahedin-e Khalq (MEK), som utfører betalte oppdrag i landet.

Hadde man kommet fra en annen planet og skulle underlegge seg jordkloden så hadde man gjort det menneskene har fått til i de siste 10.000 årene. Fra og med den neolittiske jordbruksrevolusjon, og man kunne for så vidt ha gått 100.000-200.000 år tilbake, da mennesket (homo sapiens sapiens) reiste fra sitt reir i det østlige Afrika og koloniserte resten av verden. Etter å ha underlagt oss verden, begynte vi å lage imperier og å underlegge hverandre. Dagens statsapparat, som gjennom koloniseringen som har funnet sted de siste 500 årene, og da ikke minst på 1800-tallet, er perfekt for å få kontroll over menneskene. Man deler jorden opp i passende områder og skaper statlig voldsmonopol.

Man skaper kald krig slik at folk skal føle seg truet og flokke seg sammen under noen selvbestaltede ledere, som gjør det beste for å utnytte situasjonen. Også kampen mot de såkalte radikale muslimene er lite annet enn et spill. For å få en ny trussel i etterkant av den kalde krigen støttet både USA og Israel, som kan sees på som en vestlig utpost og en koloni på lik linje med de som befant seg i Afrika og på andre kontinenter, muslimske opprørsgrupper. I stedet for å ha ført en krig mot terrorisme, slik man har forsøkt å få verdensbefolkningen til å tro, har man fremskaffet den. Dette ikke kun for å få en årsak til å gå til krig og legge områder under seg, men for å kunne lage antiterrorlover i eget land slik at man lettere kan få kontroll over egen befolkning.

Det vi har gjort er å skape et fullstendig ødeleggende system. Naturen sier i fra, men vi nekter å høre. Mediene, som er betalt av de multinasjonale selskapene, tjener på kapitalismen og er en del av det etablerte. Vi har i dag et propagandaapparet til og med nazistene hadde vært misunnelige på. Folk har blitt fremmedgjort og forstår ikke sine egne interesser. De støtter Ap eller Høyre, som om dette skulle forbedre deres liv. De tror de har de samme interessene som kapitalistene, eller den gruppeen av oligarker, som styrer samfunnet. Men det har de ikke. Politikerne, som ofte er kapitalister (ofte de verste av dem), er mafians, den ledende gruppe av oligarkers, håndlangere. De passer på at systemet fungerer best mulig for dem. De leker katt og mus med oss. De sier en ting, men gjør en annen. De lyver og bedrar, men hva kan vi vel gjøre? De er totalt overlegne. De har makten.

Oligarkene er psykotiske og tenker kun på penger slik at de bedre kan få makt og kontroll. Hvis de ville ha skapt en verden uten nød og sult så hadde de hatt mulighet for dette i lang tid nå, men situasjonen blir kun værre. Dette på tross av at vår planet er lik en overmoden blodappelsin. Folk flest er bedre tjent på bærekraftige løsninger. En konvertering av militærindustri til sivil og forurensende til bærekraftig.

Vi invaderte ikke Afghanistan for å fjerne en organisasjon som effektivt har tjent vestlige interesser og geostrategi, og vi invaderte heller ikke Irak for å eliminere ikke-eksisterende WMD. Vi gjorde det for å ekspandere det vestlige hegemoniet og få kontroll over oljen. Og vi har ingen planer om å forlate området. Det er beklagelig at dem som starter og er i kontroll over disse katastrofale eventyrene ikke betaler prisen for dem.

Implementing Partners

Afghans believe US is funding Taliban

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Krig og fred, Krigen mot terror, Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, Ny kald krig, USA | Leave a Comment »

USA/NATO-ekspansjon

Posted by Fredsvenn den mai 29, 2010

“Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ’papirbestemmelser’. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ‘koalisjoner av villige’, som allerede kan har satt i gang på egen hånd”, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en artikkel i dagens Dagbladet i samband med at NATOs stratetegiske ekspertgruppe har lagt fram forslag til et nytt strategisk konsept for NATO.

NATO vil være verdensmakt

Iran

Hauker i USA og Israel har planer om “regimeendring” i Iran, og har kjørt igang med en plan som ligner på den som ble utført før krigen mot Irak, noe som skaper konflikt og frustrerer dem som arbeider for en fredelig overenskomst.

In the latest example, the New York Times on Tuesday published a leaked account of an order signed by U.S. Central Command chief, Gen. David Petraeus, expanding “clandestine military activity in an effort to disrupt militant groups to counter threats in Iran, Saudi Arabia, Somalia and other countries in the region.”

In most of those countries, the secret U.S. military operations would be intended to help U.S. allies combat anti-government militants. However, in Iran, the goal would be to make contact with opposition forces, according to the Times article by Mark Mazzetti.

Covert US Military Strategy on Iran.

Covert US Military Strategy on Iran

Rapport fra NIC

National Intelligence Council (NIC) er sentret for strategisk tenkning innen USAs etterretningssamfunn (IC). Mapping the Global Future: Report of the National Intelligence Council’s 2020 Project, det tredje uklassifiserte rapporten forberedt av NIC i de siste 7 årene, ble publisert i desember 2004. Som med de tidligere NIC rapportene Global Trends 2010 og Global Trends 2015 er det primære formal å gi amerikanske politikere et perspektiv av hvordan verdensutviklingen kan foregå og å identifisere muligheter og potensielle negative utviklinger.

NATOs ekspertpanel

På et møte sist november vedtok NATO at man ville gå igang med å skape et nytt strategisk konsept. Den 17. mai presenterte ekspertgruppen valgt ut av generalsekretær Anders Fogh Rasmussen og ledet av tidligere statssekretær Madeleine Albright sin analyse og kom med sine råd angående det nye strategikonseptet for NATO overfor North Atlantic Council (NAC).

Madeleine Albright

Madeleine Albright, som trakk seg fra Bush administrasjonen etter Grasso skandalen i 2005, er nå nasjonal sikkerhetsrådgiver i Obama administrasjonen. Hun gjorde seg kjent ved å svare at sanksjonene mot Irak, som kanskje var de tøffeste og mest brutale i moderne historie, var verdt drapet på en halv million irakiske barn. Hun har vært en nær venn av Hillary Clinton, som hun støttet i sin presidentkampanje i 2008 ved å fungere som ledende utenriksrådgiver. Den daværende presidentkandidat Obama nominerte i desember 2008 den daværende senator Clinton for Albrights tidligere post som statssekretær.

Sanksjoner mot Irak

”We think the price is worth it” was the answer the U.S. ambassador to the U.N., Madeleine Albright, gave to the TV program 60 Minutes on the 12th of May 1996 when Lesley Stahl, talking about the U.S. sanctions against Iraq, asked her “We have heard that half a million children have died. I mean, that’s more children than died in Hiroshima. And, you know, is the price worth it?”

At that moment, according to the UNICEF, the sanctions had since 1991 claimed the lives of at least 500,000 children under the age of 5. For UNICEF the situation in Iraq constituted a ”humanitarian crisis.”

The sanctions had resulted in high rates of malnutrition, lack of medical supplies, and diseases caused by the lack of clean water. Chlorine was desperately needed to disinfect water supplies, but was banned from manufacture in the country and its import severely restricted due to the potential that it may be used as part of a chemical weapon.

Albright and the U.S. administration obviously wanted to destroy Iraq at any cost. All the time there was an ongoing intense propaganda war against Iraq by the U.S.

The sanctions continued for another 7 years until the U.S.-led invasion of Iraq in 2003. Hunger and disease killed at least 1.5 million Iraqis. They were perhaps the toughest, most comprehensive sanctions in human history, and caused much controversy over the increased child-and-infant mortality, poverty, and suffering inflicted on the Iraqi people, something that led the UN coordinator for the oil-for-food program, Denis Halliday, and his successor, Hans von Sponeck, who believed that sanctions hit the innocent more than the country’s leadership, to resign in protest and after calling it a genocide.

The sanctions had actually been in Saddam Hussein’s favour taking into consideration that they weakened people’s resistance against the Iraqi regime. The sanctions can be said to have been the only weapon of mass destruction in Iraq.

It is publicly recognized that Saddam Hussein, altough not directly appointed by the U.S., was still an American puppet. Right up until the Gulf War he worked as the US lackey in the region, not at least with regard to the terrible Iraq-Iran War.

Iraq, the third biggest oil nation in the world, went from being the most developed country in the Arab region, including free education and health, via the Iraq-Iran War, the first Gulf War, the sanctions and then the Iraq War in 2003 to become the least developed.

Iraq is now the last country on the General Peace Index (GPI), followed by Afghanistan and Somalia.

The Sanctions on Iraq

Iraq sanctions – Wikipedia

Anerkjennelse av folkemordet på armenerne

Considering her past opposition toward recognising the Armenian genocide which occurred during the final days of Ottoman rule in World War 1, the importance of Turkey as one of the trusty US land-bound aircraft carrier vassal countries in the Middle East and the concurring predilections of newly appointed Chief Advisor to Obama, Rahm Emmanuel, along with Obama’s grovelling to AIPAC, it would be surprising indeed if the US shifted its current blinkered, slanted position to the Holocaust suffered by the Armenian people.

“How hypocritical of Madeleine Albright and William Cohen, former Secretaries of State and Defense, to announce the formation of a task force on prevention of genocide, when two months ago they wrote a letter to the U.S. Congress against a resolution on the Armenian Genocide!

One would have thought that genocide denialists would not be the most qualified people to lead an effort on averting future genocides. Yet, this is exactly what happened last week.”

Secretaries Albright and Cohen Should be Removed from Genocide Task Force

Armenian Americans Criticize Hypocrisy of Genocide Prevention Task Force Co-Chairs

NATO 2020

Ekspertgruppen kom med rapporten NATO 2020, som vil bli brukt som utkast når man skal skifte ut NATOs nåværende strategikonsept vedtatt i 1999. Rapporten konkluderer med at man vil fortsette NATOs ekspansjon på alle områder for på den måten å være alt for alle, noe som minner svært mye om “ekspander eller dø” mantra som ble tatt i bruk av NATO da dets primære formål – det å konfrontere Sovjet under den kalde krigen – ble kastet på historiens vrakhaug.

Fokuset for NATOs møte i Brussel var behovet for NATOs “villighet til å operere og kjempe langt utenfor sine grenser.” Ekspertene anmodet NATO om å forbli åpen for ytterligere ekspansjon og etablere sterkere bånd med land i Afrika, Sørvest Asia og Nord Afrika, samt resten av Asia.

NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen fokuserte på at NATO ikke må mislykkes i sin kamp mot Europas fiender, Taliban. “I våre dagers verden kan vi måtte gå utenfor våre grenser for å forsvare våre egne grenser,” sa han, og identifiserte Afghanistan som hvor Europas grenser begynner. Hva da med Iran?

Ifølge rapporten må NATO opprettholde en atombombeavskrekkende rolle, noe som står i skarp kontrast til europeiske argumenter om at atomvåpen må bli fjernet fra europeisk territorium.

Albright forklarte rapportens to underliggende konklusjoner:

“First, the Alliance has an ongoing duty to guarantee the safety and security of its members. Second, it can achieve that objective only if it engages dynamically with countries and organizations that are outside its boundaries.” “NATO must be versatile and efficient enough to operate far from home.”

Albright also said that influencing security environment can also be assisted by continuing NATO’s “policy of gradual enlargement.” Instead of expanding in territory and mission after the Cold War ended, NATO probably should have died back then and may die — or be severely crippled — by its likely loss in Afghanistan. The Afghan war has been NATO’s largest and deadliest mission.

NATO allies were warned against slashing defense outlays and urged to buy weapons jointly to prevent the economic crisis from undermining trans-Atlantic security.

Military budgets shouldn’t be sacrificed as European governments cut spending after pledging 860 billion euros ($1.1 trillion) in loans to contain Greece’s debt woes, NATO Secretary General Anders Fogh Rasmussen said.

“This is about much more than just money: it’s also about security,” Rasmussen told reporters in Brussels today after the presentation of a draft overhaul of allied strategy. “Too deep cuts at the expense of future security may also have damaging economic implications.”

Only five of the then 26 North Atlantic Treaty Organization countries met a target of spending 2 percent of gross domestic product on defense in 2008 at the onset of the deepest recession since the alliance was founded in 1949. One of them, Greece, is now flirting with a potential default.

Rasmussen called for more pooling of funds on projects.

USAs hemmelige vaktbikkjer

USA har, siden slutten av den kalde krigen arbeidet for at NATO skulle være underlagt USA, og da primært under ledelse av Pentagon, noe som stort sett også har vært tilfelle. Dette på tross av at Frankrike har kommet med noen form for motstand, noe som under Nicolas Sarkozy ikke lenger er tilfelle.

Norge, for sitt vedkommende, mistet sin nøytrale holdning under Andre verdenskrig, da motstandsregjeringen ble influert av britene og amerikanerne da den befant seg i London. På mange måter kan man si at tyskerne tok Norge med makt, mens amerikanerne, og de som arbeidet for dem, både norske og utenlandske, kom til å erobre landet uten vold. Det var gjennom infiltrasjon, og da ikke ikke kun gjennom etterretning, foruten økonomisk osv., samt massive propaganda kampanjer, noe som ikke kun gjelder for Norge foruten hele Europa.

Det fant da sted en åpning, eller en ny form for samarbeid, på tvers av Atlanterhavet. I etterkant av Andre verdenskrig ble det i Norge slått hardt ned på alle de kreftene som arbeidet for nøytralitet.

Man opprettet Operasjon Gladio (lat. sverd), også kjent som Stay Behind grupper, som er blitt samlebetegnelser på de hemmelige paramilitære enhetene som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land tidlig under den kalde krigen, fra 1948 og utover, og Norge ble lite annet enn et verktøy for Vesten, også kjent som det internasjonale samfunn, alias USA. I Norge gikk slike grupper under dekknavnet ROC, som senere ble kalt Norsk okkupasjonsberedskap, under ledelse av blant annet Håkon Lie.

Den internasjonale koordineringen av Stay-Behind gruppene ble gjort av Allied Clandestine Committee (ACC), og Clandestine Planning Committee (CPC), som er underlagt NATO’s Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE).

Eksistensen av slike grupper ellers i Europa forble hemmelig frem til 1990, da organisasjonen med kodenavnet Gladio ble avdekket i Italia. Den italienske regjering ble utsatt for skarp kritikk, og lovet å avvikle denne hemmelige hær. Italias regjering hevdet til sitt forsvar at slike hemmelige hærer fantes eller hadde eksistert i alle andre vesteuropeiske land, og dermed tok det ikke lang tid før det ene etter den andre av andre lands grupper ble avslørt.

Den 22. november 1990 vedtok EU-parlamentet en resolusjon, som fordømte Stay Behind som et ulovlig nettverk utenfor parlamentarisk kontroll, og som videre ba om en full etterforskning av dets ulovlige innblanding i interne politiske forhold, men mye tyder på at disse paramilitære gruppene ennå fungerer.

Three Freedom of Information Act (FOIA) requests have been filed to the CIA, which has rejected them with the Glomar response: “The CIA can neither confirm nor deny the existence or non-existence of records responsive to your request.” One request was filed by the National Security Archive in 1991; another by the Italian Senate commission headed by Senator Giovanni Pellegrino in 1995 concerning Gladio and Aldo Moro’s murder; the last one in 1996, by Oliver Rathkolb, of Vienna university, for the Austrian government, concerning the secret stay-behind armies after a discovery of an arms-cache.

Furthermore, the US State Department published a communiqué in January 2006 which, while confirming the existence of stay-behind armies, in general, and the presence of the Gladio stay-behind unit in Italy, in particular, with the purpose of aiding resistance in the event of Soviet aggression directed Westward, from the Warsaw Pact, dismissed claims of any US ordered, supported, or authorized skullduggery by stay-behind units. In fact, it claims that, on the contrary, the accusations of US-sponsored false flag operations are rehashed former Soviet disinformation based on documents that the Soviets themselves forged; specifically the researchers are alleged to have been influenced by the Westmoreland Field Manual, whose forged nature was confirmed by former KGB operatives, following the end of the Cold War. However since then counter sources from within Gladio and the CIA have admitted its authenticity. The alleged Soviet-authored forgery, disseminated in the 1970s, explicitly formulated the need for a strategy of tension involving violent attacks blamed on radical left-wing groups in order to convince allied governments of the need for counter-action.

Dette er hvorfor USA har motsatt seg ideen om et uavhengig europeisk forsvar. Ved NATO møtet, som tok for seg forslag for hva NATO skulle bli i 2020, spurte for eksempel Albright om hvorfor europeerne skulle betale dobbelt for deres forsvar.

Operation Gladio – Wikipedia

Operation Gladio from the book The CIAs Greatest Hits

USAs globale herredømme

USAs globale sikkerhetsprogram, som NATO blir forventet å støtte, bygger på kriterier definert av Washington. Det har gått unotert hen i Europa at denne politikken, støttet av NATO medlemmer og med det formal å skape en ny internasjonal orden, har drept mange irakere og ødelagt landets infrastruktur, mens man ikke har klart å skape en ny legal regjering i landet, som nå befinner seg under innflytelse fra Iran; noe som hverken er hva Washington eller NATO regjeringer hadde ønsket seg. Og ikke nok med det. USA er på samme uheldige kurs i både Afghanistan og Pakistan, samt de statene som omgir Afghanistan, hvor av nesten alle er muslimske. Disse statene utgjør hele det vestlige og sentrale Asia, inkludert Iran, med hvilke noen amerikanske og israelske hauker vil ha krig mot.

Iran er korridoren som samler dem alle, og hvis Israel eller USA går til krig mot Iran, mens USA taper krigen i Afghanistan, ville Iran ha utgjort en passende slagfelt for en frustrert og bestemt amerikansk innsats som ville gå til krig mot alle regionale islamske makter som vil motsette seg USA, med Israel (og et uvillig, men tvunget Irak) som lanseringsbaser for et angrep på og gjennom Iran mot Afghanistan og Pakistan.

You had possibly not thought of Professor Samuel Huntington’s forecast of the “next world war” as this particular clash of civilizations. (He actually had in mind a war with China as well as the Arab Muslims.) I know of no one in Europe who has spoken of this possible evolution of events. If they did, they might not see NATO membership as so reassuring. A European security pact might even be interesting.

I sentrum av den amerikanske opprustingen står et program for å militarisere og dominere rommet. Dette vil kreve en massiv økning av ressurser for det amerikanske forsvaret, slik som skissert i The Grand Chessboard av Zbigniew Brzezinski og Rebuilding Americas Defenses ved the Project for the New American Century.

Hensikten med dette programmet er klart og tydelig beskrevet i et dokument som kalles Vision for 2020, som begynner slik: “US Space Command—dominating the space dimension of military operations to protect US interests and investment.”

Hensikten med opprustningen er ikke å beskytte USA, men å beskytte amerikanske investeringer utenfor USA. Hensikten er å dominere rommet for å beskytte de økonomiske interessene til USAs elite. Dette vil, ifølge løpende estimater, kreve mer enn $1 trillion fra amerikanske skattebetalere.

Vision for 2020 inneholder ingen sentimentale uttrykk om at USA ønsker å dominere rommet for å fremme demokrati eller andre fromme ønsker. Dokumentet sier direkte: “The globalization of the world economy…will continue with a widening between haves and have-nots.” Med andre ord, etter hvert som USAs dominans i verdensøkonomien blir sterkere og sterkere, vil de fattige bli fattigere og de rike bli rikere, og dette vil få de fattige til å hate USA enda mer, og derfor må USA ha militær styrke til å holde de fattige i sjakk.

Opprinnelig ble programmet kalt Global Battlespace Dominance. Dette var muligens for direkte, så nå kalles programmet Full Spectrum Dominance. Dette betyr ikke bare dominant på land, på sjø og i luften, men også i rommet og når det gjelder informasjon. USAs elite har altså til hensikt å bruke altså det amerikanske forsvaret til personlig berikelse og for å skaffe seg enda mer makt.

For de som ikke kjenner de nykonservatives agenda vil det komme som en overraskelse at Bush-administrasjonen, og nå Obama- administrasjonen, har gått inn for å militærisere verdensrommet. Fram mot 2020 planlegger USA å utplassere satelitter med strålevåpen i rommet, som kan siktes inn på ethvert mål på jorden. Disse satelittene vil også kunne ødelegge andre lands satelitter.

Hvis USA lykkes i sitt prosjekt vil USA trolig få absolutt og fullstendig verdenherredømme. Men dette militariseringsprogrammet vil bli utrolig kostbart, og kan ikke dekkes inn ved vanlig skattlegging. Planen er derfor å overføre penger fra social security (pensjonsfondene) til forsvarsbudsjettet. Men de nykonservative vet selvfølgelig at dersom de spør det amerikanske folk om USA skal bruke en trillion dollar på pensjoner eller om USA skal bruke en trillion dollar til å millitarisere verdensrommet, så vil 99,99 % av den amerikanske befolkningen svare at de ønsker å bruke pengene på pensjoner. Bush-administrasjonen arrangerte derfor 9/11 for delvis å lure, delvis å true, den amerikanske befolkningen til å akseptere denne vanvittige opprustningen. Sett i denne konteksten blir drapet på 3000 mennesker en nødvendighet eller kanskje til og med en ubetydelighet.

Why NATO Expansion Is a Mistake

Experts group presents report on new Strategic Concept for NATO

What Next for NATO?

Full-spectrum dominance – Wikipedia, the free encyclopedia

I NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

– nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.
– NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.
– innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg. Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN.

Posted in Den nye verdensorden, Krig og fred, Krigen mot terror, Maktblokker, Militærindustrielle kompleks, Ny kald krig, USA | Leave a Comment »

EMU forværrer krisen

Posted by Fredsvenn den mai 7, 2010

https://i1.wp.com/www.thestreet.com/tsc/daves/021110/image001.jpg

http://studentermoteu.files.wordpress.com/2009/06/neitileu.png

https://i0.wp.com/www.planebuzz.com/Wall-Street-Bull.jpg

https://i0.wp.com/1.bp.blogspot.com/_AkHeUaEva5k/SYE9KF35ILI/AAAAAAAAIDg/NO9jveH-fhM/s400/Mithras_th.jpg

UNDER PRESS: Hedgefondenes samlede front mot euroen har budratt betydelig til presset på den greske økonomien, og det europeiske valutasambandet. Først senere får vi svar på om styrtrike amerikanere igjen har gjort storgevinst på andres elendighet.

Den europeiske union (EU) er et politisk og økonomisk forbund av 27 europeiske nasjonalstater. Starten på samarbeidet i nyere tid var Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som ble lansert av blant andre franskmannen Robert Schuman etter Andre verdenskrig, trådte i kraft i 1952 med Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Italia som grunnleggere. EKSF innebar opprettelsen av et organ som snart kom til å bli Kommisjonen.

En av Unionens tidligste forløpere ble opprettet i 1957 da 6 land undertegnet Traktaten om Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) i Roma, også kjent som Roma-traktaten. Siden den gang har samarbeidet blitt mer omfattende.

Organisasjonens virksomhetsområde ble utvidet fra kun å gjelde kull og stål til også å omfatte de fleste industri- og handelsvarer. Grunnprinsippet var at innenfor Fellesskapet skulle det være et frihandelsmarked, der varer, tjenester, personer og kapital skulle kunne flyte fritt over landegrensene (De fire friheter). Medlemslandene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å nedbygge eksisterende indre tollsatser til null. Et grunnprinsipp i Roma-traktaten var at det skulle bli forbud mot å forskjellsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa dette.

Unionen sikrer et fellesmarked som gir rettigheter til forflytning av mennesker, varer, tjenester og kapital mellom medlemslandene. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk i tillegg til regional utvikling. De fleste EU-land har avskaffet toll ved grenseoverganger gjennom Schengen-avtalen. EU har nesten 500 millioner innbyggere, og verdiskapingen utgjorde omtrent 31 % av verdens BNP (€11,8 / US$16,6 trillioner) i 2007.

I 1985 overtok Delors-kommisjonen. Den igangsatte en videreføring av integrasjonen som i 1993 nedfelte seg i Maastricht-traktaten, som innebar opprettelsen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Med Maastricht-traktaten byttet organisasjonen navn fra De europeiske fellesskaper (EF) til Den europeiske union (EU).

ØMU, eller EUs pengeunion, er en myntunion som har som mål å innføre en felles valuta og en felles sentralbank, som skal styre gjennom en felles pengepolitikk, blant alle medlemslandene. Unionsprogrammet består av tre faser. Den tredje fasen av ØMU, som startet i 1999, innebærer adopsjon av den felleseuropeiske valutaen euro, som landets nye myntenhet, og den  felles sentralbanken Den europeiske sentralbanken (ESB). ØMU medfører et tak for offentlige utgifter og for finansiering av offentlige låneopptak.

16 av medlemslandene har entret tredje denne fasen og gått bort fra sin tidligere valuta, mens Sverige, Danmark og Storbritannia gjenstår. Sverige og Storbritannia har inflasjonsmål  og flytende valutakurser, og har dermed styring over hjemlig pengepolitikk gjennom landenes sentralbanker, mens Danmark har fast valutakurs mot euroen og har dermed i praksis satt ut pengepolitikken til den europeiske sentralbanken.

EU representerer sine medlemsland i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og er observatører ved G8-møtene og i FN. 21 EU-land er NATO-medlemmer. Noen av EUs viktigste institusjoner er Europakommisjonen, Europaparlamentet, EU-rådet (nasjonale regjeringer), EF-domstolen og Den europeiske sentralbanken. EUs innbyggere velger representanter i Parlamentet hvert femte år.

Hellas får nå nødlån på 110 milliarder euro fra EU og det internasjonale pengefondet (IMF). Lånet er knyttet til forpliktelser om å kraftig stramme inn på statsbudsjettet. Det betyr blant annet at offentlig ansatte får frosset lønnsnivå til 2014, at de ikke skal få sommer-, påske- og julebonuser og at det blir kutt i ordningene for alderspensjon og førtidspensjon. Ytelsene vil bli lavere og knyttes til endringer i forventet levealder.

I en artikkel som er skrevet noen dager før redningspakken ble ferdig, analyserer den svenske økonomihistorikeren Tony Johansson problemene Hellas og Sør-europeiske land har for å komme seg ut av krisen. Johansson mener konstruksjonen av Euro-samarbeidet får dramatisk negative konsekvenser og fører til en usosial fordeling av kostnadene av krisen.

Eurosystemet fører til «den tilsynelatende paradoksale situasjonen, at samtidig som verdens økonomiske makthavere er enige om at den globale krisen skal møtes med ekspansiv politikk, så ordineres de hardest rammede ØMU-landene og land i unionens venterom (først og fremst de baltiske land), den motsatte medisin, altså deflasjonspolitikk,» skriver Johansson. Han mener denne irrasjonelle politikken øker risikoen for en utvidet global krise.

Den europeiske union

Den økonomiske og monetære union

Schengen-traktaten

EFTA

EØS

EØS-saker

Norges delegasjon til EU

Posted in Økonomi, Maktblokker | Leave a Comment »