Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Folkemordet på armenerne

Posted by Fredsvenn den januar 19, 2015

Folkemordet på armenerne er et av forrige århundres store tragedier. Minst én million armenere ble massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende transportetapper i den syriske ørkenen.

Utryddelsen av en million armenere – over halvparten av dem som bodde i det osmanske riket, innledet en ny tidsalder der stater i stigende grad brukte organisert vold og massedrap som politisk strategi. Folkemordet viste hvordan hele befolkningsgrupper kunne bli stemplet som fiender av staten under en krig.

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918.

I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, angrep ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet på armenerne, også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller Det armenske holocaust, sted med blant annet blodige tyrkiske straffeekspedisjoner.

Det antas at minst tre firedeler av alle armenere i Tyrkia, eller 1,5 million, døde. I tillegg kommer drapene på assyrere og de pontiske grekerne, som i likhet med armenerne opplevde forfølgelse og folkemord i samme periode.

Folkemordet mot armenerne er verdens nest mest studerte folkemord, men Tyrkia benekter fortsatt at det var et folkemord, og påstår at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.

Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia, hvor av alle tre landene er aggressive og viser sterke anti-armenske sentimenter, okkuperer armensk land og ødelegger samtlige armenske monumenter, bygninger, kirker osv. Dette fordi de vet at armenerne er det opprinnelige folket i regionen. Men disse landene er venner av land som USA og Israel, som ikke har erkjent folkemordet, men har arbeidet mot at land skal erkjenne folkemordet.

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. Internasjonale organisasjoner som har erkjent folkemordet inkluderer blant annet Det europeiske parlament (1987, 2000, 2002, 2005), Europa rådet, Kirkenes Verdensråd (KV), Human Rights Association (Tyrkia), Den europeiske allianse av YMCA, som i Norge er representert gjennom Norges KFUK-KFUM og Norges KFUK-KFUM-speidere, Permanent Peoples’ Tribunal og Mercosur.

Suverene nasjoner som har erklært folkemordet inkluderer blant annet Venezuela, Bolivia, Argentina, Uruguay, Chile, Sveis, Sverige, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia, Hellas, Kypros, Slovakia, Litauen, Russland, Polen, Libanon og Canada, mens USA (til tross for at Utenrikskomiteen i House of Representatives har vedtatt en resolusjon som kaller drapene på armenerne for folkemord og til tross for at en rekke stater har erkjent det selvstendig) og Storbritannia (til tross for at både Wales og Skottland har anerkjent folkemordet) ikke har gjort det.

I Sverige klassifiserte den svenske Riksdagen folkemordet på armenere i det Ottomanske riket under første verdenskrig som folkemord i 2011, noe også Stortinget bør gjøre. Forslaget kom fra de rødgrønne opposisjonspartiene, mens de borgerlige regjeringspartiene i utgangspunktet var imot. Fire borgerlige representanter stemte imidlertid med opposisjonen, dermed ble forslaget hårfint vedtatt – med en stemmes overvekt.

Under et møte med ulike representanter fra de grønne rundt om i Europa i Istanbul den 7.-9. november 2014 uttalte talspersonen fra de grønne i Tyrkia: “Vi erkjenner folkemordet mot armenerne.” Men de grønne er et bittelite parti i Tyrkia og har ingen representanter i parlamentet. Det å erkjenne folkemordet i Tyrkia er ulovlig under Artikkel 301 (samme år som Armenia ble kristent), og mange mennesker har blitt dømt og fengslet for å gjort det.

Nå nylig gjentok Selahattin Demirtas, leder i Tyrkias pro-kurdiske Peoples’ Democratic Party (HDP) og en tidligere presidentkandidat, at de har erkjent folkemordet.“Vi erkjenner det armenske folkemordet uten spørsmål. Kurderne, sammen med andre grupperinger, spilte en rolle i folkemordet, men den politiske viljen kom fra Ungtyrkerne anført av Enver og Talaat Pasha.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet.

Dette er trist, ikke minst pga. de sterke båndene mellom Armenia og Norge. Det er ennå en ære i Armenia å være landsmann av Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø.

Uttalelsen kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapitel i menneskehetens historie glemmes.

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten. Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofe.

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. Anerkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine.

En anerkjennelse er en vinning for alle parter. Tyrkia kan komme seg videre fra et nasjonalt traume, og armenerne kan få den erkjennelsen det internasjonale samfunn i snart 100 år har nektet dem.

Morten Høglund, Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann og medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, ser ikke for seg noen liknende resolusjon fra Stortingets side, men hevder det er fornuftig at Stortinget ikke behandler historiske begivenheter i en historisk kontekst, som han uttrykker det. Dette uten å tenke på at han dermed er ved å støtte opp om Tyrkias offisielle linje.

Tyrkia forblir likevel fullstendig uvillige til å diskutere folkemordspørsmålet. Tyrkiske myndigheter reagerer voldsomt mot ethvert land som anerkjenner drapene på armenerne som folkemord. Men vi har alle et ansvar for å bekjempe ideene og holdningene som førte til folkemordet.

Menneskeheten forplikter å gjøre noe med dette – Man kan ikke glemme før man har rettet opp i det som har blitt galt – Vi kan være med på å gjøre noe med dette – ikke kun for armenernes del, men for menneskeheten – vi må ALDRI tillate et folkemord å skje igjen. 100 år etter lever de ideene som ledet til folkemordet fortsatt. Ikke minst i Tyrkia, og i andre deler av Sørvest Asia.

Over hele verden ser vi at enkeltmennesker og grupper sprer intoleranse og frykt. De dyrker voldelige ideologier og hat mot minoriteter. Å drive holdningene deres ut av mørket med kunnskapens lys er et ansvar som påhviler hver og en av oss.

Om det blir de blå-blå, de rødgrønne eller andre krefter som kommer til å presse frem en erkjennelse her i Norge er ennå uklart, men for både armenernes, tyrkernes og Norges vedkommende så bør en slik erkjennelse komme så raskt som mulig.

I år markeres det at det har gått 100 år siden folkemordet på armenerne, assyrerne og de pontiske grekerne. Norge har ikke erkjent folkemordet. Det er på tide at vi snur på dette ved å ta tak i problemstillingen og krever at våre politikere endelig erkjenner folkemordet – det gjelder ikke minst Norges ære.

Det er på tide at folkemordet anerkjennes av det internasjonale samfunn og at den norske regjeringen følger opp med en egen uttalelse som aksepterer folkemordet som fant sted på armenerne. Vi må kreve at også Norge erkjenner folkemordet.

PEN Norge inviterer til lansering og debatt i forbindelse med utgivelse av Jahn Otto Johansens nye bok «Folkemordet på armenerne». Arrangementet finner sted i Fritt Ords lokaler, Uranienborgveien 2, Oslo, torsdag 22. januar kl 19.00.

Boken vil bli kommentert av et panel bestående av jurist Hanne Sophie Greve, historiker Bård Larsen (Civita) og forfatter og Tyrkia-kjenner Eugene Schoulgin.

Armenian Genocide

Armenian Genocide recognition

United Human Rights Council: Armenian Genocide

100th anniversary of the Armenian Genocide

Robert Fisk – Denial of Armenian Genocide by Turkish People – For Barack Obama

Advertisements

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Nok er nok!

Posted by Fredsvenn den desember 13, 2014

Vi har i den siste tiden hatt noen enorme bølger med demonstrasjoner. Først var det den arabiske våren, deretter den europeiske sommeren og så, med Occupy Wall Street, den amerikanske høsten. Og dette er antagelig bare begynnelsen på noe som kun kommer til å gjøre seg ennå mer gjeldende ettersom folk flest begynner å få nok.

Folk har sett seg leie på et korrupt system som blir holdt oppe av politikere som fører de rikes agenda, og rundt om i verden samler befolkninger seg og erklærer at “NOK er NOK”.

Dagens tilstand

Vi har opp gjennom tiden til stadighet blitt advart. ”Bankinstitusjoner er farligere for våre friheter enn stående armeer”, advarte Thomas Jefferson. ”Se opp for det militærindustrielle kompleks”, advarte Dwight D. Eisenhower. “Når fascismen kommer til Amerika, vil den være pakket inn i det amerikanske flagg”, advarte Huey Long. Vi har sett det før og vi ser det nå. Men hører vi?

Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Viktige kjennetegn ved dagens samfunn er blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwinisme, neoliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.

Hyperkapitalismen forårsaker mer utbytting, undertrykkelse, urettferdighet, fattigdom, forurensning og krig enn noen gang tidligere, og det i et stadig voldsommere tempo. I økende grad lever vi i en verden med krig, sult, urett og forurensning. De rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. Våre barn og den fremtidige generasjon blir frarøvet muligheten til å leve gode liv med nok ressurser.

En tvers igjennom urettferdig fordelingspolitikk, bølger av selvmord og psykologiske plager, samt forurensing er noen av problemene vi står overfor. Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden.

En elite trumfer igjennom ved hjelp av stat, politi og militær, media, religion og nasjonalisme, som skiller oss ad og fremmedgjør oss for hverandre, mens regjeringer, multinasjonale selskap og finansinstitusjoner, som styrer den globale økonomien, fortsetter med å konsentrere rikdom og makt.

Den ene prosenten av verdens befolkning, som kontrollerer våre liv og ressurser gjennom multilaterale institusjoner som G8, WTO, Verdensbanken, IMF og andre regionale handelsavtaler, slik som EU og EØS, eier nærmest alt av jordens ressurser og ødelegger, plyndrer og tømmer jorden i rekordfart i sin jakt på kortsiktig profitt.

Disse enhetene sikrer at urettferdighet og ødeleggelse sprer seg over hele verden, øker smerten til alle undertrykte og diskriminerte grupper, som bønder, urbefolkning, kvinner, arbeidere, arbeidsløse, slumbeboere, etniske og religiøse minoriteter osv.

Politisk kamp

En sivilisasjon blir ikke bygget på banker og kapital, men på hvordan vi behandler hverandre og naturen rundt oss. Mange er det som bevisst ødelegger og mange er det som ikke tørr å bryte stillheten. La oss bryte den, la oss endre tingenes tilstand, la lyset bli tent i hus og hjem, la oss stå sammen med hverandre i solidaritet og bekjempe de mørke sidene i og rundt oss.

Ifølge den velkjente journalisten og forfatteren Naomi Klein, forfatteren av No Logo, ble zapatistene, som kom på arenaen gjennom sin kamp på midten av 1990-tallet, teoretikerne for en ny bevegelse, en annen måte å tenke på makt, motstand og globalisering på. Dette ettersom målet deres ikke er å vinne kontroll, men å bygge selvstyrte rom der demokrati, frihet og rettferdighet kan blomstre.

Høsten 2008 brøt store deler av det internasjonale finansmarkedet sammen og verden gikk inn i en økonomisk krise som ikke har vært sett siden depresjonen på 1930-tallet. Konsekvensene har ført utallige inn i arbeidsledighet eller prekære arbeidsformer samtidig som innstramningstiltakene i de mest utsatte landene rammer de fattige hardest, mens de rike slipper unna.

Alter-globaliseringsbevegelsen, som fikk et knekk om baugen i midten av 2000-tallet, har etter den arabiske våren (Tunisia og Egypt), den søreuropeiske sommeren (Hellas og Spania), den amerikanske høsten (Occupy bevegelsen) og den globale protestvinteren, på nytt begynt å skyte fart og er mer oppegående og aktiv enn noen sinne tidligere.

Inspirert av den raskt voksende antikapitalistiske bevegelse og en stadig krassere kritikk av den nyliberale verdensordningen som raser frem overalt har det oppstått en global grasrotinfrastruktur laget av millioner av autonome grasrotgrupper, som arbeider for en rettferdig verden og mot den nyliberale økonomien og politikken som dominerer verden i dag.

Denne internasjonale bevegelsen, som er bygget på horisontale og desentraliserte prinsipper, deltagerstyring og konsensus har på nytt tatt opp de anarkistiske parolene. ”Frie rom, født av land som er tatt tilbake, felles jordbruk, motstand mot privatisering, vil eventuelt skape motmakt til staten ganske enkelt ved å eksistere som alternativer”, skrev Klein.

På Island, hvor man har gått til det skrittet å arrestere dem som var ansvarlige for den økonomiske krisen, ført til regjeringsskifte, flere folkeavstemninger om tilbakebetaling av gjelden og en ny grunnlovsforsamling bestående av vanlige folk.

En ny verdensorden

Mens de hierarkiske ideologiene som oftest diskriminerer og marginaliserer visse livsstiler, klasser og mennesker som har vært annerledes for å komme til det såkalte perfekte samfunn, noe som i verste fall har utartet seg som folkedrap, lobotomi og sterilisering, godtar anarkismen, med sitt fokus på mangfold, kreativitet og frihet, mennesker som de er og holder prinsippet om likeverd, uten å forveksle dette med likhet, høyt i hevd.

De hierarkiske ideologier, la det være kommunisme, sosialisme, kapitalisme eller fascisme, har det til felles at de har et grunnleggende negativt syn på mennesket. De er alle autoritære og toppstyrt. Troen på mennesket er liten, mens troen på staten, som skal kontrollere de forskjellige borgerne, er stor. Det er på tide på nytt å gi hverandre tillitt. Anarkismen har aldri vist seg uegnet, kun blitt slått ned med støvleheler og geværer av både kommunister, sosialister og fascister.

I motsetning til kommunismen/sosialismen, som kun dreier seg om, en politisk revolusjon – hvis det har seg slik i det hele tatt, og moderniteten så er anarkismen en kulturell revolusjon, en revolusjon av åndelige strømninger.

Vi har utviklet oss via flere stadier og har nå dannet en global sivilisasjon. Vi alle befinner oss i det samme globale fellesskapet. Vi må derfor fjerne all frykt og i stedet åpne oss for hverandre. Vi må ha en spirituell oppvåkning. Bare i dette vil det ligge en enorm kraft og et enormt potensiale.

Bevegelsen, som kom på arenaen etter zapatistenes kamp og de enorme demonstrasjoner fra og med Seattle i 1999, har klart å oppnå mye gjennom kunstneriske og kreative uttrykk, men vi må benytte oss av alle tenkelige strategiske metoder.

Erfaringer har vist at det ikke holder med demonstrasjoner. Både Henry David Thoreau og James Goodman skrev om sivil ulydighet. Det dreier seg nå ikke kun om å diskutere dagens problemer eller å markere motstand, eller om et filosofisk spørsmål om hvor vidt vi ønsker mer eller mindre frihet og om hvordan demokratiet skal fungere, men om å bygge opp alternativer. Det er på tide at vi fjerner hierarkiene og de økonomiske forskjellene mellom folk og heller skaper et rettferdig og bærekraftig samfunn hvor vi kan leve under parolen «Frihet under ansvar!»

I likhet med de kreftene vi står overfor må vi koordinere oss globalt og sette press på, hvis ikke velte, den globaliserte orden, bestående av de mektigste og rikeste i verden, som konkurrerer seg i mellom, men som tjener på det bestående systemet og vil gjøre alt for å bevare og øke sin makt. Det er nå på tide at jordens flittige maur, kunstnere av alle slag, kreative sjeler og urbefolkninger over hele verden, står side om side og viser vei inn i det nye og ukjente.

Kapitalismen er komplisert og måtene å undertrykke på er mangfoldige. Svaret på hva som må gjøres må derfor være like mangfoldige som den globale kapitalens ansikt, og bør inkludere en type ulydighet, som i likhet med kapitalismen, er avhengig av vår hverdag, men som til forskjell fra kapitalismen, innebærer glede og fellesskap for alle berørte parter.

Vi må raskest lese oss opp på de økonomiske alternativene og glemme kapitalismen for godt. Faktisk ble ordet «kapitalisme» i begynnelsen brukt for å kritisere enkelte som skodde seg på andre – et skjellsord. Og det burde det ennå være, også selv om det var kapitalistene som vant den første seieren – ingen vinner mot naturen.

Vi må fremme former for motstand som maksimerer respekt for liv og undertrykte folks rettigheter, samt bygge opp lokale alternativer til den globale kapitalismen. Dette gjennom å styrke det mangfold og kreativitet som eksisterer, samt støtte opp under den globale grasrotinfrastrukturen, bestående av sentre som diverse kollektiver og sosiale sentre, samt nettverk som PGA og WSF, som arbeider mot de sentrale maktstrukturer og overføre ressurser fra de store selskapene.

Vi må etablere lokale autonomier som koordinerer seg selv på kommunalt, nasjonalt og internasjonalt plan og danne et samfunn som befrir tiden, som respekterer naturen og som produserer det som trengs, samt skape en økonomi som representerer helt andre grunnleggende verdier enn profitt, overflødig produksjon, konsum osv.

Vi må rette skytset mot markedsliberalismen og den konsentrasjonen av makt og ressurser som i dag dominerer verden, samt arbeide for å redusere makten til stormaktene og de store flernasjonale selskapene gjennom direkte aksjon og sivil ulydighet, samt støtte til sosiale bevegelsers kamp bygges opp en global grasrotinfrastruktur, som kan overføre makt og ressurser fra de store konsernene.

Vi må forbi den foreldede polariseringen av økonomien mellom sosialisme og kapitalisme og heller bevege oss inn i et nytt økonomisk landskap hvor, arbeiderkraften rår og hvor arbeiderne i fellesskap eier produksjonsmidlene. Vi må skape et alternativ som høster gode og dårlige erfaringer fra dem begge men, ved å tenke grønt, helhetlig og langsiktig, skape en ny samfunns- og økonomisk modell uavhengig av foreldet tankegods.

Vi må gjenvinne vår frihet ved å reversere vårt vekstkalas, som har gått fullstendig av skaftet, gjennom å skape en økonomi uten veksttvang. Vekst er kreftcellens ideologi. Vi må vekk fra renteøkonomien og satse på samarbeid fremfor blind konkurranse, på andre verdier enn det å tjene profitt og holde fast ved individers og tings iboende verdi.

Vi må arbeide imot maktovergrep, undertrykking og utbytting, samt aktivt motarbeide alle former for vold og skadeverk i vår kamp for en annen og mer rettferdig verden. Vi må stanse dem fra å utføre destruktive handlinger mot planeten, samtidig som vi må vise dem at vi også vil deres eget beste.

Vi må danne revolusjonære forsamlinger og råd rundt om på planeten som samarbeider for felles beste. Sammen må vi fjerne de kreftene som holder oss nede. Vi trenger ikke kun et nytt parti, men en fornyelse av vår sivilisasjon i sin helhet. Det er i fellesskap vi finner de beste løsningene.

Ved å svare på elendigheten og utstøtingen med organisering og skaperkraft, gjør folk noe mer enn å løse sine umiddelbare problemer. Folk vil lære seg stolthet og få tillit til egne evner og tro på andre mennesker. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser. Husk: Samhold gir styrke!

Ja, vi er antikapitalistiske ettersom vi tror at et alternativ er tvingende nødvendig! Det vi nå er i ferd med å transformere samfunnet og forlate dette barnesteget i vår sivilisasjon og skape en bærekraftig økonomisk modell hvor målet ikke er profitt og som ikke er hierarkisk. Det er denne kampen vi må stå i fronten på!

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Fattigdomsgapet

Posted by Fredsvenn den august 27, 2014

USA er verdens rikeste nasjon, men over 50 millioner mennesker av alle amerikanere, 1 av 6, inkludert hvert femte barn, lider av sult. USA har blitt et paradis for noen, men et mareritt for mange, men dette kommer neppe som noen stor overraskelse. USA er nasjon bygget på folkemord og imperialisme, undertrykkelse og utbytting.

Men resten av verden er neppe noe særlig bedre. Oxfam International presenterte i januar, som en oppvekker før det årlige møtet i World Economic Forum (WEF) i Davos, en rapport, produsert i samarbeid med Paris School of Economics og ESRC, som avslørte at de 85 rikeste personene globalt sett eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning, som vil si 3,5 milliarder personer, inkludert barn, til sammen.

Mens Oxfam International er en paraplyorganisasjon bestående av en rekke veldedige organisasjoner som arbeider for større likhet, rettferdighet og fattigdomsbekjempelse i verden er WEF en årlig samling i Sveits hvor eliten samles for i hemmelighet å diskutere forretninger og politikk.

Begge gruppene har ifølge beregninger basert på Forbes milliardærliste fra 2013 1.7 trillioner dollar, altså et gjennomsnitt på 20 milliarder dollar i hvis man befinner seg i den første gruppen, og 486 dollar hvis man er i den andre gruppen.

Oxfam mener at det er ingen tilfeldighet, og at eliten bevisst har har skaffet seg en slik posisjon – det Winnie Byanyima, som er formann i Oxfam, kaller et «power grip» – ved å påvirke politiske prosesser og bygge reglene i det økonomiske systemet til sin egen fordel.

Hun støtter seg på den nyeste utgaven av ”The World Top Income Database”, som viser at ulikheten mellom de rikeste og fattigste menneskene rundt om i verden er økende: Mest av alt øker de mellom de rikeste og den fattigste halvdelen av verdens befolkning.

Men tar man situasjonen nærmere i øynene så ser man at de rike blir rikere, og det ganske raskt og dramatisk. Et eksempel er at mens man i fjor kun trengte å ha 23 milliarder dollar for å være i topp 20 av verdens milliardærer har dette tallet nå steget til hele 31 milliarder dollar.

Et resultat av dette er at det nå kun skal 67 av de rikeste folks formue til for å komme opp med det samme som den dårligere stilte halvparten av verdensbefolkningen. Hver av de 67 er i gjennomsnitt verdi på samme måte som 52 millioner mennesker fra bunnen av verdens rikdom pyramide.

I Storbritannia, hvor ulikhetene har eksplodert i de siste 20 årene, eier for eksempel de fem rikeste familiene mer enn hele den fattigste femtedelen av den britiske befolkningen, som vil si at de til sammen er gode for mer enn de fattigste 12 millionene på øyriket.

Og selv om Storbritannia er et av de verste eksemplene i Europa, så er landet langt fra det eneste der ulikhetene eksploderer. I tillegg til at ulikhetene allerede er vokst til et ekstremt nivå, fortsetter avgrunnen å bli større mellom de fattigste og rikeste, både globalt sett og i de fleste land. Hele 7 av 10 mennesker bor i land der ulikhetene har blitt større i de siste tre tiårene.

Den rikeste én-prosenten har økt andelen sin av nasjonalformuen i hele 24 av de 26 landene som det finnes data for i både 1980 og 2012, og Norge er et av de landene der de rike har økt formueandelen sin raskest. Men aller raskest går det i USA. Der har den rikeste én-prosenten av befolkningen stukket av med hele 95 prosent av den økonomiske veksten siden 2009, mens 90 prosent av den amerikanske befolkningen samtidig er blitt fattigere.

The 1% may be richer than you think, research shows

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Hvordan bør vi takle Profetens Ummah i Norge?

Posted by Fredsvenn den august 15, 2014

https://i1.wp.com/denkorteavis.dk/wp-content/uploads/2014/08/arkebiskop-Daoud-c-skat-575.png

Islamisk Stat fører kristne kvinder bort til en grusom skæbne

https://i2.wp.com/denkorteavis.dk/wp-content/uploads/2014/08/Vian-Dakhil-slaver-575.png

Ubaydullah Hussain - Den omstridte religiøse gruppen har tidligere kommet med omstridte utsagt på Facebook, blant annet i sin hets homofile. Nå er hovedgruppen deres fjernet fra Facebook. - Foto: Lien, Kyrre / NTB scanpix

Folk som oppfordrer til terrorisme eller sprer hat og rasistiske ytringer, kan straffes i Norge. Islamisten Ubaydullah Hussain er tiltalt for flere tilfeller av oppfordring til drap og terrorhandlinger. Han er tiltalt etter straffelovens paragraf 147 c, som har en øvre strafferamme på seks års fengsel.

Straffeloven § 147 c om oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, gjennomfører forpliktelsene etter Europarådets konvensjon av 2005 om forebygging av terrorisme. Etter bestemmelsen straffes for det første den som offentlig oppfordrer til å iverksette en straffbar terrorhandling eller terrorrelatert handling.

Terskelen for når en ytring er offentlig er ikke høy. Blant annet anses en ytring som offentlig når fremsettelsen er skjedd på en måte som gjør ytringen egnet til å nå ut til et større antall personer, eksempelvis ved tilgjengeliggjøring over internett.

– For ikke å trå ytringsfriheten for nær, rammes som utgangspunkt bare direkte oppfordringer til å påbegynne en straffbar handling.

– For det annet straffes den som rekrutterer noen til å begå en terror- eller terror-relatert handling.

– For det tredje straffes den som lærer bort metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger, eksempelvis instruksjon i fremstilling eller bruk av sprengstoff eller skytevåpen.

– For det fjerde straffes den som mottar slik opplæring. Strafferammen for alle de fire handlingsalternativene er fengsel inntil 6 år. Både medvirkning og forsøk er straffbart.

Hussain er tiltalt for flere tilfeller av oppfordring til drap og terrorhandlinger. Ifølge tiltalen er Ubaydullah Hussain tiltalt for offentlig å ha oppfordret noen til å iverksette drap, med hensikt å skape alvorlig frykt i en befolkning.

Dette er andre gang Hussain blir tiltalt på åtte måneder. Hussain ble i november i fjor tiltalt for trusler, og dømt i Oslo tingrett i februar. Hussains forsvarer John Christian Elden sier hans klient nekter straffskyld.

Rasismeparagrafen er et tilnavn på § 135a i 13de Kapitel av den norske straffeloven, Forbrydelser mod den alminnelige Orden og Fred. Paragrafen ble innført i1970 og tar for seg diskriminerende og hatefulle ytringer og bruk av symboler rettet mot en gruppe mennesker på grunn av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet eller religion, leveform eller orientering.

Paragrafen har fått tilnavnet rasismeparagrafen, selv om ordet «rasisme» ikke forekommer i paragrafen. Dette er på grunn av at paragrafen først dreide seg om hatefulle ytringer rettet mot folk på grunn av hudfarge og etnisk opprinnelse.

Paragrafen har senere blitt endret og utvidet flere ganger, og ordene diskriminering og hat er fremtredende. Brudd på paragrafen kan straffes med fengsel i opp til tre år.

135a er en omdiskutert lovparagraf i Norge, siden den innebærer en begrensning i ytringsfriheten. Få personer er dømt for å bryte den. I 1997 ble Jack Erik Kjuus dømt for et partiprogram som etterlyste tvangsreturnering eller tvangssterilisering av alle fremmede, mens Tore Tvedt ble dømt i 2007 for uttalelser om å renske ut jødene. Siden slutten av 1990-tallet har antallet anmeldelser økt.

«Hussain, Mohyeldeen, Bhatti og slike som dem, har fått så utrolig mye av Norge, mat, husly og mest av alt frihet. Likevel spytter de på det landet og det folket som holder liv i dem. Som brødfør dem. De snakker mot friheten i Norge, men velger likevel å forbli her hvor de har frihet. Det finnes ikke mindre nedrig mennesker enn de som dolker eget land i ryggen», sier Abid Raja (V), som ønsker at norske muslimer tar et endelig oppgjør med personer som Ubaydullah Hussain, Mohyeldeen Mohammad og Arfan Bhatti.

Abid Raja: Muslimer som Hussain spiser samfunn innenfra

Kjent islamist tiltalt for oppfordring til drap

Politiet i Oslo oppretter gruppe mot hatkriminalitet

Kjent islamist tiltalt for oppfordring til drap

Profilert islamist tiltalt for drapsoppfordring

Forebygging av terrorisme

Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger

ISIL – Oslo

Terrorvirksomhet

Den vestlige destruksjonen av Irak i 2003, og senere Syria, samt finansieringen, bevæpningen og treningen av ulike terroristgrupper, har ført til oppblomstring av terrorgrupper i regionen. På bare noen få korte måneder har terrororganisasjonen ISIS klart å markere seg som noe av det mest blodige vi har sett i nyere tid.

Mennesker som nekter å la seg konvertere til deres utgave av islam blir halshugd, korsfestet, voldtatt, brutalt henrettet og skutt i hodet med kaldt blod og både kristne og andre de anser som vantro forsøker desperat å rømme unna områder organisasjonen forsøker å okkupere.

I denne gruppen som på kort tid har markert seg som en betydelig makt møter vi en hensynsløs brutalitet man kan tenke seg eksisterer i de mørkeste sinn. Barn får sine struper skjært over, mennesker blir levende korsfestet, kvinner blir brutalt voldtatt for så å bli drept av disse hellige krigere som ser for seg herredømme over hele regionen og deler av Europa.

Organisasjonen har ikke status som en selvstendig stat, men kontrollerer voksende territorier i Irak og Syria. Dens mål er å etablere et nytt kalifat, et islamsk imperium, som i framtiden skal omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia samt Kypros.

Den bestialiteten vi har sett fra ISIL denne sommeren kan være begynnelsen på noe langt verre. Området kan stå foran flere tiår med blodbad, borgerkrig og folkemord. I årene etter at landene i regionen ble selvstendige, har det vært mange forsøk på å skape noe som kunne binde folk sammen. Sosialisme, nasjonalisme, en felles arabisk identitet, baathisme etter de styrende partiene i Syria og Irak – alle feilet.

Folk ville ha noe nytt. Særlig etter seksdagerskrigen i 1967, begynte islamismen å vokse i omfang. Dette ikke aller minst på grunn av Vestens fremferd, med nykolonialisme, imperialisme og Israels brutale fremferd. Muhammed Mossadegh (1882, død 4. mars 1967) var statsminister i Iran fra 1951 til 1953. Han ønsket å nasjonalisere oljen, men  ble fjernet fra makten av Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, og lojale styrker av monarkiet i et komplisert komplott, støttet av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner.

Året 1979 ble et veiskille. Under Shahen befant Iran seg under diktatorisk monarki i 30 år med CIA trent hemmelig politi (SAVAK) som torturerte og drepte sine fiender. Dette kunne ikke Shaen tollerere i det lange løp. Han ville myke opp, men ayatollaene, med støtte fra USA, tok da makten gjennom revolusjonen i Iran. Samtidig hjalp USA Saddam Hussein (1937, henrettet 30. desember 2006 i Bagdad) å tilrane seg makten som president i Irak gjennom et internt kupp i det panarabiske Baathpartiet, inntil han ble avsatt ved en USA-ledet invasjon i 2003.

Zbrenskiew og Henry Kissinger var involvert i 1979 revolusjonen da de igjen kuppet shahen og innsatte Ayatollah Khomeini som var en større diktator enn sin forgjenger. En ny verdensfiende var født og islam var utpekt som den store stygge skjeggete ulven. Ronald Reagen beordret Saddam til å angripe Iran noen få måneder etter den islamske revolusjonen.

Krigen var med på å gi Khomeini  fotfeste i landet. Folk flest har idag en oppfattning om at alle i Iran ville ha islam, dette er feil. Revolusjonen begynte å blomstre i 75-76 og de fleste revolusjonære var marxistleninister, sosial-demokrater og anti-imperialister som mente at Vesten hadde spist Iran fra innsiden og at shahen var en nikkedukke for Israel og USA.

Ronald viste at en krig ville stoppe den demokratiske utviklingen i Iran. Han beordret Saddam til en krig mot Iran som varte i 8 år. For Khomeini var det en drømmesituasjon, han erklærte alle motstandere av regimet som spioner fra Irak og slo ned all motstand.

Samme år invaderte Sovjet Afghanistan. Gjennom hva Zbigniew Kazimierz Brzeziński (født 1928), som har vært en skyggekriger bak presidentskapet i over 50 år, kaller en vellykket operasjon støttet CIA radikale muslimer for på den måten å trekke Sovjet inn i landet. Dette som et ledd i den kalde krigen. Målet var å destabilisere Sovjet. Brzezinski fungerte som nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Carter og  jobber idag som seniorrådgiver for Obama. Han var med på å starte Trilateralkommisjonen på 1950-tallet.

Regimene i de arabiske landene strammet kraftig inn overfor islamistene, og var glade da mange av dem reiste til Afghanistan for å drive hellig krig. Ut fra dette vokste en islamistisk terrorbevegelse med hele verden som sitt mål. Al Qaida, et nettverk av sunnimuslimske fundamentalister som regnes til retningen jihad salafi (kamp for tradisjonene), ble etablert av USA og besto primært av samarbeidsvillige saudiarabere. Ordet «al-Qāʿidah» er arabisk og betyr «basen».

Osama bin Laden, som var CIA’s agent under navnet Tim Osman, var sønn av forretningsmannen Mohammed bin Awad bin Laden, og han studerte økonomi og foretningsadministrasjon ved kong Abdulaziz-universitetet i Saudi-Arabia. Han var det syttende av de femtito barna til faren. Han deltok på 1980-tallet som geriljasoldat under den afghansk-sovjetiske krigen.

Der ledet han Maktab al-Khadamat (MAK), også kjent som Afghansk Tjenestebyrå, som ble stiftet i 1984 av dr. Abdullah Azzam og Osama bin Laden for å skaffe penger og rekruttere utenlandske mujahedin til krigen mot Sovjet. Det opprinnelige formålet var å kjempe mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, og de mottok støtte fra Inter-Services Intelligence (ISI) og senere også fra CIA-etaten.

MAK ble forløperen til al-Qaida og var avgjørende i pengeinnsamlings- og rekrutteringsnettverket som al-Qaida, som søker å opprette et muslimsk kalifat, dro nytte av i 1990-årene. Et religiøst syn som kalles salafisme er blant ideologiene som ligger bak – et syn som mener at den muslimske verden skal renses og finne tilbake til sine røtter.

Under bin Ladens lederskap angrep al-Qaida mål i flere land, deriblant Kenya og USA, noe som resulterte i flere tusen dødsfall. Under angrepene ble det benyttet bomber eller kaprede fly som bevisst ble styrtet i mål på land. Nå er trusselen enda mer alvorlig. Saken er at de tilfellene som nå har blitt beskrevet bare er noen få tilfeller av veldig mange hvor Vesten via USA og Israel har satt inn og avsatt presidenter og politiske ledere, støttet terrorister og terroristorganisasjoner, spionert, styrt og kontrollert, ødelagt økonomier og ført sanksjoner med folkemordsvirkninger osv. osv.

Den arabiske våren var en demokratibølge som rullet over Sørvest Asia og Nord Afrika fra og med 2010. Den besto av folk som reiste seg mot undertrykkelse og fattigdom og krevde demokrati og bedre levevilkår. Men internasjonale krefter kapret raskt de positive kreftene ved å sende inn våpen og penger til de stridende partene, inkludert til Det muslimske brorskapet i Egypt og til opprørerne i både Libya og Syria.

Disse våpnene har kommet i hendene på islamister, som er i ferd med å utrydde de siste restene av kristne i regionen, kjemper mot sekulære og demokratifremmende krefter og for innføringen av Sharia. de kjennetegnes gjennom sinbrutalitet. Målet er å destabilisere Syria, slik som man har gjort i Irak, slik at man kan ta kontroll over regionen og frarøve dem deres olje.

ISIL, som også trolig får støtte fra Israel og USA, og som ikke minst har ført til at USAs og Israels planer om en ark av krise som vil føre til en oppsplitting, svekkelse og regimeskifte i regionen blir gjennomført, har erobret store områder, der de har flere titusen soldater, og avanserte våpen. Terroristene har store inntekter, og kontrollerer flere oljefelt. ISIL er i ferd med å bygge opp et terrorvelde med lokale ledere, byråkrati og domstoler, på linje med det verste vi kan tenke oss fra Taliban og andre redselsregimer.

Profetens Ummah

Frem til helt nylig var det minimal offentlig oppmerksomhet rettet mot denne ekstreme islamistiske terrorgruppen som på kort tid har markert seg som en maktfaktor i Irak og Syria. Nå finnes det muslimer også i Norge som hyller den islamistiske terrorgruppen.

Mandag kunne media fortelle at medlemmer av det islamistiske profetens Ummah kjører rundt i Oslo’s muslimske gater og erklært Grønland som et ”muslimsk område”, samt lansert en propagandavideo med hyllest til ISIL som har drept og fordrevet titusener på titusener i Irak de siste månedene.

Profetens Ummah er en ekstrem islamistisk gruppe. Den sto blant annet bak demonstrasjonen mot Muhammed-filmen utenfor den amerikanske ambassaden i september 2012 hvor det ble ropt hyllest til Osama bin Laden. Flere av lederskikkelsene har siden den gang enten blitt drept, fengslet eller reist til krigsområder i Syria og Irak.

På få år har Profetens Ummah lykkes med å etablere et radikalt islamistmiljø i Oslo-området og rekruttert mange unge muslimer til hellig krig i utlandet. Det har kostet flere unge liv. Bare fra Norge har det reist mel­lom 40 og 50 unge muslimer til området. Uten en slik overbevisning ville man neppe sett de samme antallene Syria-farere fra forskjellige europeiske land.

Den 2. juni tok selvmordsbomberen Jamal sitt eget og åtte andre liv da han kjørte en bilbombe inn i en militær kontrollpost utenfor Bagdad, ifølge ISIL. Den islamske staten i Irak og Levanten kaller Jamal «den norske», og hyller han som en av sine martyrer. ISIL hevder norsk-tunisiske Jamal døde i et selvmordsangrep i Bagdad den 2. juni i år. Flere nordmenn kan ende opp som norsk-tuniske Jamal, sier terrorforskere. Hundrevis av jihadister har meldt seg frivillige som selvmordsbombere, skriver Human Rights Watch i en ny rapport.

Mange av dem som har reist fra Norge til Syria ønsker seg spenning og eventyr, for andre er målet om at Syria skal bli starten på gjenopprettingen av den islamske staten, kalifatet, det viktigste. Men trosforestillingen om at martyren oppnår en plass i himmelen er åpenbart også vik­tig for mange. Overbevisningen gir en slags sikkerhet, om man skulle møte døden på slagmarken.

Troen på at det å bli martyr i jihad, hellig krig, er en sentral islamsk trosforestilling. Det er også en trosforestilling som radikale islamistgrupper legger sterk vekt på. De tror at den som dør i jihad gjør seg for­tjent til en plass i jannat al-firdaws, den høyeste himmel. En av de islamske forestillingene er at en som blir mar­tyr, shaheed, etter sin død vil ha til­gang til 72 jomfruer.

Ubaydullah Hussain

Flere av de sentrale skikkelsene har kriminell bakgrunn. Politiets sikkerhetstjeneste og Seksjon for organisert kriminalitet i Oslo Politidistrikt samarbeider om å bekjempe gruppen. Ubaydullah Hussain, som er talsmannen i Profetens Ummah, er tilhenger av fremgangsmåten til den islamske stat (IS) i Syria og Irak. Den 28 år gamle norskfødte mannen er en profilert islamist som har figurert på Politiets sikkerhetstjenestes (PST) liste over radikale ekstremister.

Mandag 27. januar møtte Ubaydullah Hussain opp i Oslo tingrett i en straffesak hvor han er tiltalt for trusler og diskriminerende og hatefulle ytringer – deriblant mot to journalister og forfatteren Amal Aden for hennes homofile legning.

Bakgrunnen for de hatefulle ytringene var en voldsepisode mot forfatteren i Oslo 8. november i fjor hvor hun skal ha blitt angrepet av to somaliske kvinner. Dagen etter hendelsen skrev han i en debatt på Facebook, der vold mot den prisbelønte forfatteren og samfunnsdebattanten var tema, ifølge tiltalen: «Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!»

– Han bekrefter at han la ut meldingen på Internett, men han oppfattet at voldsepisoden hadde skjedd i et muslimsk land med muslimsk lovgivning og i samsvar med det landets lover. Da han fant ut at hendelsen var i Norge, så slettet han meldingen, sier 28-åringens forsvarer John Christian Elden.

I en e-post til VG opplyste han at han aktet å trekke seg som leder for den ekstreme islamistgruppen «Profetens Ummah» ettersom han ønsket å hjelpe den muslimske ummah på andre måter. Dette er i så fall andre gang på ett år at Hussain trekker seg fra ledervervet i den omstridte gruppen. I mars i fjor skrev han på sin åpne Facebook-side at han trakk seg fra vervet fordi det blant annet var for mye fokus på ham som person og for lite på ideologien og budskapet til «Profetens Ummah».

Den islamske stat

Hussain er tilhenger av fremgangsmåten til den islamske stat (IS) i Syria og Irak og at det ikke er noen sivile som blir drept. «Det er ingen barn som blir drept. Jeg synes det er forkastelig at Vesten bruker barn som en del av sin propaganda», sier Hussain samme dag som det kommer meldinger om hundrevis av drepte yezidier nord i Irak.

«De som har valgt å flykte fra staten har gjort det etter egen vilje», sier Hussain og legger til at «Nå er det slik i islam, og det er også realiteten i disse områdene, de ikke-muslimske borgerne får to valg, eller de får tre valg fra den islamske staten. Valg én er enten å konvertere til islam, bli muslimer, eller så må de betale en form for skatt. Denne skatten er svært lav, etter opplysninger jeg fikk fra Raqqa i Syria i går, så er denne skatten på 0,5 prosent».

I et intervju med Vice News sier sharia-dommeren Abu Abdula i den syriske byen Raqqa at man ikke har noe annet valg enn å drepe de som ikke konverterer eller betaler denne skatten. saken er at det har blitt dokumentert korsfestelser og henrettelser. En hendelse som har gått verden rundt i byen var da hodeløse kropper ble hengt på gjerder og kroppsløse hoder festet på staker.

«En del av denne offentlige straffen er å vise hvilke lovbrudd som kan føre til dødsstraff, slik at de kan holde seg unna disse lovbruddene», sier Ubaydullah Hussain, som legger til at han har kontakt med «flere personer» som befinner seg i Syria eller Irak og at «det finnes flere som har tilknytning eller har hatt tilknytning til Profetens Ummah i Syria eller Irak.» Ifølge ham er majoriteten av de norske muslimene som har reist for å delta i borgerkrigen i Syria medlemmer av Profetens Ummah.

Ifølhe Hussain foregår det en «global krigføring mot muslimer». Han lister opp Kina, Tsjetsjenia, Burma, Palestina, Kashmir, Afghanistan, Irak, Somalia, Pakistan og Jemen som steder hvor muslimer angripes. «Vi må beskytte oss selv, vi må ha et land hvor vi kan være trygge, hvor vi kan praktisere islam optimalt og hvor vår ære ikke blir krenket, slik det blir gjort i dag», sier han om årsaken til at det er nødvendig å innføre en islamsk stat.

En «feig leketerrorist»

Frps stortingsrepresentant Sivert Bjørnstad har karakterisert Hussain som en «feig leketerrorist» i en artikkel i Nettavisen. Han oppfordret også Hussain til å forlate Norge. Det samme gjorde kollega Mazyar Keshvari, også han stortingsrepresentant for Frp, som sa til TV2 for noen dager siden at «jeg oppfordrer dem til å se å komme seg ut av landet så fort som overhodet mulig».

Hussain sier at han ikke har vært i Syria eller Irak de siste årene, men «hvis jeg får muligheten vil jeg også reise til den islamske staten». Han hevder derimot at det for ham er «vanskelig å reise» fordi PST kan komme til å arrestere ham hvis han prøver å dra dit. Han ser det derfor som et paradoks at norske politikere oppfordrer ham til å dra fra Norge, mens han mener PST vil arrestere ham hvis han setter kursen mot Syria eller Irak.

«Dersom vi ønsker å reise, hvorfor blir vi da fengslet fordi vi ønsker å reise? Hvorfor blir vi da straffeforfulgt, hvorfor blir våre pass fratatt, hvorfor blir vi stoppet på Gardermoen? Vi har et godt eksempel i dag. To brødre som sitter fengslet i Norge, fordi PST mener at de ønsket å reise til Syria», sier Hussain, som «krever at de blir løslatt umiddelbart i og med at regjeringen selv mener at vi skal reise».

«Dersom de ønsker at vi skal reise, hvis regjeringen ønsker at vi skal reise, må de la oss reise og ikke fengsle oss», legger Hussain til. Og han har kanskje rett – hvis de utøver en aktivitet som gjør at de ikke får lov til å reise, så la oss i stedet arrestere dem her og nå. «Det er forskjell på å reise og å reise for å delta i terroraktiviteter. Det er klart at hvis norske statsborgere reiser for å delta i andre lands kriger og terrorvirksomhet, så må det slås knallhardt ned på», sier Sivert Bjørnstad.

«Jeg har aldri bedt dem dra til utlandet for å drive med forbrytelser mot menneskeheten. Det er en grunn til at de stoppes på Gardermoen, det er fordi sikkerhetsmyndighetene mener de har planlagt terrorvirksomhet», sier Keshvari etter å ha blitt gjort kjent med uttalelsene fra Hussain, og legger til «Min oppfordring til dem er at de kan dra til et land som allerede har sharia, fremfor å endre Norge til å bli en sharia-stat».

Keshvari mener det er interessant at Hussain påpeker at han er iransk flyktning. Keshvari sier at han har rømt fra nøyaktig de samme verdiene som Profetens Ummah ønsker i Norge, og at Ubaydullah Hussain «ikke kan ha forstått bæret av hva det betyr å rømme fra den type land». «På alle områder viser Profetens Ummah at de har et forkastelig menneskesyn og verdisett, som ikke hører hjemme i det frie norske samfunn. Vi er nødt til å gjøre alt vi kan for å bekjempe dem og knuse den type grupperinger før de får fotfeste», sier Keshvari.

Hussain, som i et TV-intervju med VG sier han at hans mål er å endre det norske samfunnet etter modell fra den såkalte islamske staten (IS) i Syria og Irak, oppfordrer Keshvari til å komme seg ut av Norge: «Mazyar Keshvari er en flyktning fra Iran og dersom han ikke liker mine norsk-muslimske verdier, så oppfordrer jeg ham så fort som mulig å komme seg ut av Norge eller finne seg et sted hvor han kan praktisere sin religion, tro og sine synspunkter».

Egzon Avdy­li

Ons­dag 30. april ble det kjent at norskalbanske Egzon Avdy­li (25) ble drept i Syria. Han skal ha vært til­knyt­tet den ra­di­ka­le isla­mist­grup­pe­rin­gen ISIS (Den islams­ke sta­ten i Irak og Syria). Frem til vinteren 2013 var Avdy­li til­knyt­tet «Profetens Ummah» som tidligere ble ledet av Ubaydullah Hus­sain.

I forbindelse med at det var strid om Hussains lederrolle, trakk Avdy­li seg fra or­ga­ni­sa­sjo­nen. Det hindrer likevel ikke at Hussain nå hyller ham som martyr på Facebook.

«Husk vår kjære bror i deres bønn. Måtte Allah akseptere han og gi han en plass i himmelen. Og gi hans familie styrke og tålmodighet», skriver Ubaydul­lah Hus­sain om Avdy­li.

Mange skriver og kommenterer Ubaydul­lah Hussains hilsen til martyren. «Og jeg som hadde gle­det meg til å møte ham igjen. Måtte Allah vise oss nåde slik at vi kan møte broen i Jannat al-Firdaws, den høyeste himmel», skriver en norsk konvertitt.

Organisasjonen Al Furqan Re­lief minnes også Avdy­li. Etter bruddet med Hussain og Profetens Ummah, fort­sat­te Avdy­li å være aktiv i gruppen der lederen Farid Bendriss er siktet for terrorfinansiering. Han var en aktiv bøssebærer for organisasjonen og gikk gjerne på eget initia­tiv fra dør til dør for å samle inn penger til Syria.

«Denne gutten sto i regn, kulde, vind og i solstek, ofte fastende, og var den som kom først og dro sist», skriver organisasjonen om Avdy-li på Facebook.

En kvinnelig radikal islamist siterer fra Koranens sure 4:74, som snak­ker om belønningene for martyrene. «La slike kjempe for Guds sak, som er villig til å bytte det jordiske liv med det hinsidige. Den som kjem­per for Guds sak, om han fal­ler eller vin­ner, ham vil Vi gi en stor lønn.»

Kritikk

En rekke politikere og kommentatorer har sterkt fordømt gruppen for å ha et antidemokratisk og voldsdyrkende budskap. Blant medlemmene er blant annet Arfan Qadeer Bhatti og Mohyeldeen Mohammad.

I en uttalelse fra LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold) heter det seg at vi lever i et samfunn bygget på lov og orden, og kan ikke akseptere at ekstremister tar seg til rette på denne måten.

– Når Profetens Ummah kjører rundt i Oslos gater i en bil og bruker megafon for å spre hatpropaganda, er det en støyende oppførsel som kan oppleves som skremmende for vanlige mennesker. Det er også en forstyrrelse av alminnelig orden, som politiet kan – og bør – reagere mot.

– Når Profetens Ummah i videoen og agerer i ”islams navn”, bør også muslimske miljøer i Norge – og da spesielt muslimske religiøse ledere – ha et særskilt ansvar for å ta til motmæle.

Også Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk, er i harnisk over propagandavideoen. Til TV2 sier hun at gruppen må møte mer motstand.

– Oppførselen til Profetens Ummah er spesielt forkastelig ovenfor alle familiene i Norge som er livredde for at deres nære skal bli massakrert av ISIS/IS.

TV2-journalisten Kadafi Zaman hevder på sin side det er oppsiktsvekkende at det finnes muslimer i Norge som sympatiserer med en slik terrorgruppe.

– Her har vi unge menn og kvinner som enten har innvandret, er født her eller som har konvertert. Facebook-profilene deres viser hvordan de hyller IS og drømmen om et kalifat. Hvordan kan norske borgere støtte en gruppe som halshogger barn? Som bortfører kvinner i hundretalls? Som dreper de som ikke konverterer?

Islam

Enkelte vil hevde at Islam er bakgrunnen for disse gruppene. I den «religionen» finner de støtte for sin morderiske fremferd og opptreden. På samme måte som nasjonalsosialisten fant sin. Jo før dette forstås, jo lettere er det å skjønne den voldelige og absurde fremferden. Og at denne må stoppes ved at de utslettes.

Kanske de finner støtte for sin morderiske fremferd og opptreden Islam, men finans, våpen og trening får de fra det «kristne» Vesten, samt saudierne, som er noen av det «kristne» Vestens viktigste støttespillere. I tillegg kommer at religion kan brukes til så mangt, noe vi har sett gjennom hvordan kristendommen har blir misbrukt her i Vesten opp gjennom historien.

Folk må snart kunne se at alle muslimer ikke er like – akkurat som ikke alle kristne er det heller. Det som er å kritiseres innen Islam og blant muslimer er en ting, mens en helt annen er å fordømme alle muslimer ffor å være musimer. Det får bli deres egen sak.

ISIL har ytterst lite med Islam å gjøre. Det er sjelden religion er årsak til krig – den blir som oftest brukt til å forsvare handlingene man uansett ville ha gjort. Det blir derfor lite vits i å diskutere Islam i dette tilfellet. De hadde gjort det samme om de var kristne, for å si det slik.

USA er et eksempel på at «kristne» kan gjøre alt galt som gjøres kan, og Israel er vel et eksempel på at Jødedommen ikke er bedre. Andre steder er det buddhister, hinduer osv. som slåss. Det er tragisk, men heldigvis er det også bra religiøse folk. Alle religioner kan kritiseres, men man bør ikke dømme folk etter hva de tror på, men ut fra deres handlinger.

Nuri Kino, den svensk-assyriske grunnleggeren av det globale nettverket A Demand For Action (AFDA), fortalte om den forferdelige situasjon i Irak og Syria på Sveriges Radio. Han forteller om at der handler vel så mye om olje og makt. Den som har fulgt med vet at IS er blitt styrtrike og har okkupert oljerike provinser i Syria og Irak.

Forbud mot «hylling» av terror

Profetens Ummah hyller ISILs massakrer på etniske og religiøse minoriteter i Irak og Syria. Hadjia Tadjik, Stortingsrepresentant for Oslo Ap, skrev forrrige uke: «I fjor høst foreslo PST at det bør være en egen straffebestemmelse mot «hylling» av terror. Dette ble begrunnet med at slik forherligelse kan være en radikaliseringsfaktor, når den finnes så åpent tilgjengelig på sosiale medier. Det er absolutt et poeng.

Men om et forbud mot forherligelse av terror vil redusere rekrutteringen til ekstreme miljøer, er et mer åpent spørsmål.
Innfører og håndhever man dette så spiller man faktisk rett i hendene på dem. Et slikt forbud kan i stedet gi «hyllere av terror» ytterligere legitimitet ved at de påberoper seg «knebling».

De vil fremdeles hylle og så vil de bli straffet og kunne påta seg rollen som «martyrer for saken». Det vil muligens bli en enda større radikaliseringsfaktor. Radikal Islam lever og vokser på konflikt og motstand utenfra. Alt man vil oppnå er ett enda mer adskilt og «underjordisk» miljø, hvor de som er med i enda større grad får følelsen av å være med i en motstandsbevegelse.

Det kan også gjøre at de heller går under jorda, og blir vanskeligere å holde oversikt over. Men det blir som med rasistene. Bedre etter at de ble jaget ut av gata enn at de overtok gata. Kanskje det er det som skal til. En skikkelig omgang med juling?

Facebook

Nylig ble Profetens Ummah fjernet fra Facebook, men det ble opprettet en ny støttegruppe kort tid etter. Facebooks talsperson kan ikke uttale seg om hvorfor Profetenes Ummahs gruppe er fjernet fra Facebook, men forteller at grupper generelt sett fjernes fordi noen har anmeldt den. Det er Facebooks brukergruppe som behandler anmeldelsene og som fjerner grupper, bilder tidslinjer og liknende som har blitt anmeldt. De gransker Facebook innholdet og tar en beslutning om gruppen strider mot de gjeldende reglene på Facebook.

Ifølge Facebook må Profetens Ummah gjerne opprette en ny gruppe, men de må følge reglene for at gruppen ikke fjernes på nytt. Er gruppen fjernet så kan man velge å opprette en ny gruppe, men strider også denne gruppen mot reglene vil den bli fjernet. Så lenge man holder seg innenfor reglene så vil ikke innholdet bli fjernet.

Forsker på ytterliggående islamisme ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Lars Gule sier at Facebook har vært viktig for Profetens Ummah som en rekrutteringskanal. Det har vært en viktig kanal for å spre informasjon og rekruttere medlemmer. Gruppen hadde nærmere 2000 medlemmer, men alle har ikke vært tilhengere av Profetens Ummah. Gule tror at Profetens Ummah vil flytte sin nettaktivitet til et annet sted. De har en egen nettside og vi kan forvente mer aktivitet der fremover.

Profetens Ummah mener seg forfulgt av norsk media, og ber muslimer verden over demonstrere utenfor norske ambassader dersom det fortsetter. «Hvis norske medier og andre ikke slutter å forfølge oss, vil vi be muslimer gjennom våre kanaler demonstrere utenfor norske ambassader i utlandet for å få slutt på rasismen mot muslimer», sa representanter for Profetens Ummah på en pressekonferanse de hadde satt opp for å ha det de betegnet som et oppvaskmøte med pressen.

Saken er bare om man kan kalle Profetens Ummah for muslimer, eller rettere sagt for representanter for Islam. En hver halshogger vil jo kunne beskytte seg bak en slik legitimitet. Og det er neppe mange muslimer som støtter dem. Den dslags aktiviteter som Profetens Ummah er jo noe av det mest skadelige for muslimer på grunn av at det ermed på å svartemale hele religionen. Det blir derfor viktig for muslimer å markere motstand.

Støtter IS’ halshugging

Dette er Profetens Ummah i Norge

LIM: – Profetens Ummah-video er avskyelig

ISIS: “Vi vil heise Allahs flagg i Det Hvite Hus”

Sprer bilder fra slagmarken i Syria

Kjent islamist med trusselmelding på Facebook etter terror-pågripelsene

Profetens Ummah sliter

Profilert islamist tiltalt for drapsoppfordring

Nordmenn vil ut av Syria – bønnfaller UD om hjelp

Norsk islamist drept i Syria

Død Syria-farer hylles som martyr

Abdullah (17) hjalp sin far, spiste middag, spilte fotball. Så reiste han til Syria for å bli selvmordsbomber

– PST må varsle om Syria-krigere som kommer tilbake til Norge

Norsk islamist: «Homofili en grusom sykdom som må utryddes»

Ubaydullah Hussain tiltalt for oppfordring til drap og terror

Her poserer Mohyeldeen Mohammad med våpen igjen

– Knytter bånd med radikal islamistgruppe

– Ble radikalisert av Profetens Ummah

Islamist-talsmann etterlyst i Algerie

Ubaydullah Hussain i avhør hos PST

Politiet må beskytte Norges-hateren

Politiet vil vurdere Profetens Ummas terrorstøtte

Trekker seg som leder av Profetens Ummah

«…dersom noe skjer med deg, vil jeg smile hele veien til begravelsen»

Norsk terrorsiktet dro til Syria med kamerat

Nekter straffskyld

– De er ikke mange, men de gjør mye av seg

Ubaydullah Hussain er tiltalt for trusler og hatefulle ytringer

Profetens Ummah fjernet fra Facebook – opprettet ny støttegruppe kort tid etter

 

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Hjelmsgate 3 i brann

Posted by Fredsvenn den juni 26, 2014

https://i1.wp.com/vegetarguide.no/sites/vegetarguide.no/files/imagecache/Fullsize-640x480/images/node/spisestedet-hjelmsgate-4209-723.jpg

<p>KULTURHISTORIE I BRANN: Det var full brann i Hjelms gate på Majorstua i Oslo. I 40 år har Gateavisen blitt laget her, og på loftet ligger avisarkivet.<br/></p>

Brann i Hjelms gate i Oslo

OVERTENT: Her jobber brannvesenet med å få kontroll over brannen i Hjelms gate 5 i Oslo torsdag kveld. Huset har store skader etter brannen. FOTO: Kristian Ervik/ TV 2

Hjelmsgate 3 i brann

Youtube: Brann i trehus i Oslo slukket

(publisert på Gateavisa.no, men slettet av et av redaksjonsmedlemmene sammen med min skribentkonto.

Av Seifert, 26/06-14

Rammet av brann

Ærverdige gamle Hjelmsgate 3 ble idag rammet av brann, sansynligvis grunnet lynnedslag. Foreløbig er det ikke meldt om personskader, men det ser ut som Gateavisas lokaler er det hardest rammede, med sin plassering i tredje etage.

Heldigvis ble det meste av gamle numre, restopplagene, omplassert til en låve for noen år siden, men enkelte sjeldne numre var fortsatt lagret i Gateavisas lokaler.

Begynnelsen Hjelmsgate 3 huset i utgangspunktet et garveri og ble stående tomt etter de la ned. Huset ble først leid av en gruppe kunstnere i 1968, men etter de ga opp, kom nye grupper inn. Blant disse var et makrobiotisk spisested og Futurum Forlag som etterhvert ga ut Gateavisa.

Første nummer het Oslo Gateavis og var enstensilert blekke (for de som husker hva det er) og kom ut sommeren 1970 og inneholdt informasjon om tomme hus som kunne okkuperes. Initiativtagere var Iben Hjort og Jan Bojer Vindheim.

Hjelmsgate 3 og gruppene der inngikk leieavtale med Oslo kommune som likevel etterhvert truet med rivning. Et rødt, lite trehus med hippier, frikere og anarkister passet dårlig inn i bybildet på Oslo Vest for mange av politikerne.

Etter mye om og men, ble huset fredet i 1979 og i 1981 ble huset overlevert til “Stiftelsen Arbeidskollektivet” som bl.a. inneholdt og inneholder NORMAL, det vegetariske Spisestedet, SON (Straffedes Organisasjon Norge), en bokkafé, et sykkelverksted og altså Gateavisa/Futurum Forlag.

Opp og ned

Gateavisa hadde sin storhetstid på slutten av 70-tallet. Et av nummerene i 1978 hadde et opplag på hele 20.000. Opplaget mellom 1978 og 1983 var ellers på 16.000 og det var månedlige utgivelser. En liten periode mellom 1986 og 1988 skiftet Gateavisa navn til Glasnost, men var tilbake som Gateavisa høsten 1988.

På denne tiden og til tidlig 90-tall kom Gateavisa ut cirka 4 ganger i året og hadde et opplag på jevnt over 8001. Etter dette har det vært vekslende utgivelsesfrekvens og opplagstall i noen få tusen eksemplarer.

Siste år (eller tiår?) har Gateavisa vært preget av mange interne konflikter som fortsatt preger avisen og også har begrenset utgivelsesfrekvensen. Enkelte, derblant undertegnede, hevder at den flate strukturen er fraveket og enkelte har gått så langt som å kalle seg sjef og “jeg bestemmer” og bedrevet utstrakt fraksjonsvirksomhet for å utelukke “uønskede individer”.

Siste nummer hvor nå sansynligvis meste av opplaget gikk opp i brann, ble av flere, deriblant ekskluderte/ikke godkjente redaksjonsmedlemmer, omtalt som AreAvisa, siden dette nummeret ble omredigert og artikler skviset ut på en langt fra flat bestemmelsesprosess.

Det betyr ikke at Gateavisa er død, men at ekte anarkister må engasjere seg mer og kjempe seg tilbake til den ikke fullt så anarkistiske redaksjonen som er pr. idag. Heldigvis er det flere relativt nye anarkister som nå engasjerer seg og kritiserer mangelen på flat struktur og er motstander av lederskikkelser.

Innovative

Gateavisa har ikke bare gitt ut avis. Mens typografene kjempet for jobbene sine, var Gateavisa Norges første publikasjon som gikk over til desktop publishing, atså å sette avisen på datamaskiner. Vi hadde en av de første Mac’ne, med knøttliten skjerm. I en periode på slutten av 80-tallet, før cd’ne ble vanlig og lydbøker kom, ga Gateavisa ut flere numre som lydavis på kassetter.

Anarkistisk Salong var en søndagsklubb på Spisetedet i et par år, også slutten av 80-tallet, med varierende innhold som foredrag og filmvisning m.m. Gateavisa markerte seg også med et legendarisk houseparty på Månefisken allerede i 1990.

I 2009 kom GA-TV, sendt på Frikanalen. Seks episoder ble laget, noe som også inspirerte og ga et oppsving for Gateavisa på papir. Dernest fulgte Gateavisa nettavis, hvor enkelte av trykte artikler ble lagt ut samt artikler skrevet kun for nett, da utgivelsesfrekvensen på papiravisen var vekslende.

En annen kuriositet fra 1989 som bilag til jubileumsnummeret, var “Gateplate”. Denne inneholdt én låt av nå avdøde Per Bergersen, én låt av nå oppløste Nemlig Hemlig (som også holdt en forrykende julekonsert i Gateavisas regi på Spisestedet) og Fake:Stammen, et band bestående av redaksjonsmedlemmene Jonny Axelsson, Egil Haraldsson Stenseth, Thomas Hylland Eriksen og undertegnede. Bandet var kjent for flere konserter enn øvinger.

Hvor går veien videre?

Det vil nok ta lang tid om noensinne at Gateavisa kan operere fra Hjelmsgate igjen. Heldigvis var huset i det minste forsikret, men neppe godt nok til en fullverdig restaurering.

Hvilke andre midler som kan komme på tale her, vites i skrivende stund ikke. Flere har allerede nevnt dugnad, men her må vi nok nok engang være innovative og finne nye muligheter til å få kronene til å rulle inn.

I første omgang har du som leser, muligheten til å kjøpe Gatepakka, bestående av 50 gamle, verdifulle numre (forvent noe leveringstid pga. av brannen).

Christian Vennerød håper det er mulig å redde Gateavisas lokaler på Majorstua etter torsdagens brann. Byantikvaren lover at de vil gjøre det de kan for at bygget blir stående.

Én ting er ganske sikkert: Gateavisa er IKKE død. Som en fugl Føniks vil vi gjenoppstå!

Gatepakka kan bestilles HER

Gateplata

Fredet hus sto i full brann

Store skader på vernet trehus overtent i Oslo sentrum

Eldre trehus i full fyr etter tordenvær i Oslo

Lyn slo løs takstein på Karl Johan

40 beboere evakuert etter brann i trehus

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

A philosophical treatise against the practice of forced labor for income

Posted by Fredsvenn den juni 25, 2014

‘The Abolition of Work’ by Bob Black

A philosophical treatise against the practice of forced labor for income.

An abridged reading of ‘The Abolition of Work’ by Bob Black.

Check out Aaron’s new podcast ‘PonderTalkRadio’

The Infinit Yes

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Borgerlønn er en menneskerettighet!

Posted by Fredsvenn den juni 22, 2014

Norge velter seg i skitne olje- og våpenpenger samtidig som nordmenn boltrer seg i sin egen selvtilfredshet og tror de er bedre enn alle andre. Dette bør endres. Vi bør gå inn for et mer rettferdig, demokratisk, frihetlig, fredelig og bærekraftig samfunn.

Men å gjøre dette på de fattiges bekostning eller å legge sylden på de fattige, som kanskje ikke har noen annen utvei enn å gå på trygd eller pensjon, synes jeg blir feil. Vi er alle søsken, og vi alle må ta vare på hverandre.

Også det å ha en jobb og bruke 8 timer hver dag for å jobbe for et kapitalistisk samfunn, når du i stedet kunne ha drevet aktivisme i den samme tiden, synes jeg blir feil. Veldig mange av dagens arbeidsplasser bør legges ned eller gjøre grønne.

Det på kunstig vis å forsøke å holde oppe et høyt, men misvisende, BNP er en felle og ikke en farbar vei. Vi bør i stedet regne ut de reelle kostnadene og se på hva som egentlig trengs å bli gjort. Tertiære behov og destruktiv eller unødvendig produksjon bør avsluttes.

I tillegg kommer at dagens vellferdssamfunn er for dyrt og at vi raskest må velge et alternativ. Borgerlønnreform kan vise seg å være et reelt alternativ. I stedet for å se på det som et pengesluk kan man eller reflektere over de gode resultatene som kan oppstå fra en slik reform.

Borgerlønn, også omtalt som garantert minsteinntekt, samfunnslønn, eller borgerinntekt, er betegnelse på en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Borgerlønnen skal være upåvirket av andre inntekter.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan en slik lønn skal finansieres og det er flere ulike tanker om hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Motivasjonen for å innføre borgerlønn kan for eksempel være et ønske om at ingen skal sulte eller fryse, men at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv skal være garantert et økonomisk eksistensminimum. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Stanislas Jourdan, som er leder av EU-initiativet for innføring av borgerlønn, også kjent som European Citizens Initiative for Unconditional Basic Income (ECI for UBI), beskriver borgerlønnen som en kulturell impuls, den skal utbetales som en menneskerett.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Synarki i praksis

Posted by Fredsvenn den mars 13, 2014

De som styrer skuta

Under Bush senior ble det plassert folk i den amerikanske administrasjon som senere skulle komme til å stå fram som en del av den neokonservative lobbyen Project for a New American Century (PNAC), som ble dannet i 1997 som et resultat av en artikkel kalt Towards a Neo-Reaganite Foreign Policy publisert i tidsskriftet Foreign Affairs i 1996 og skrevet av Robert Kagan, seniormedlem i Carnegie Endowment for International Peace (CEIP), og William Kristol, som er formann av PNAC.

PNAC var en kampanjeorganisasjon for militær opprustning og for preventive angrep mot motvillige regimer og hadde krigen mot Irak som et av sine fremste mål. Samme krav ble reist av andre institutter og stiftelser. Det ble lansert i politiske tidsskrifter, ble omtalt i massemediene og ble debattert i Kongressen.

I 1998 ble det formelt vedtatt at USA skulle arbeide for et regimeskifte i Irak, og etter den 11. september intensivertes kampanjen. Den 19.-20. september sammenkalte Perle Pentagons Defense Policy Board til en 19 timer lang diskusjon. Her ble de første planene for marsjen mot Baghdad lagt. Presidenten bestemte seg for å angripe Afghanistan først, men Rumsfeld, Wolfowitz og Feith satte deres eget etterretningsarbeid i gang, ved siden av CIA og Defense Intelligence Agency, for å finne gode grunner til en invasjon av Irak.

Opinionsmålinger viste en tiltagende folkelig motvilje mot nye krigseventyr, men i den offentlige infrastruktur arbeidet nye organisasjoner som Americans for Victory over Terrorism, Foundation for the Defense of Democracies og Committee for the Liberation of Iraq stadig mer ivrig for en invasjon av Irak. Også fremtredende utlendinger ble engasjert. Carl Bildt var blant rådgiverne i den såkalte befrielseskomiteen, sammen med Adam Michnik, Christopher Hitchens og andre ledende østeuropeiske politikere.

Krigshissingen kom mange steder fra, men mangfoldigheten var en manipulasjon. De drivende i alle disse sammenslutninger som advarte mot terrorisme og masseødeleggelsesvåpen og som krevde frihet for Iraks folk, var et lite utvalg med nære forbindelser til Bush-administrasjonen og finansiert av USAs mest reaksjonære. Richard Perle var aktiv i ikke mindre enn ni av de organisasjonene som krevde krig.

PNAC besto av en gruppe høyrefløyspolitikere og akademikere og inkluderte frontfigurer som Kagan, Kristol, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og Paul Wolfowitz. Det er denne gruppen som nå leder USAs utenrikspolitikk. De er unilaterale internasjonalister som arbeider for høye militære utgifter og definerer de nasjonale interesser bredt. For dem er verden, som de ser på som en konflikt mellom godt og ondt, full av kaos. I følge dem må USA ha viljen til å forsvare, organisere, og lede en unipolar verden. De ønsker en aktiv utenrikspolitikk ettersom verden vil være best under amerikansk hegemoni, spredning av demokrati, og kamp mot ikke-demokratiske regimer.

Gruppen som i dag er sentralt plasserte politikere i Bush administrasjonen og som leder USAs utenrikspolitikk er en gruppe høyrefløyskadrer og akademikere som blant annet omfatter:

Jeb Bush, Bush juniors bror og Floridas guvernør, Dick Cheney, nåværende visepresident, Lewis ”Scooter” Libby, sjef for administrasjonen til visepresident Dick Cheney, Donald Rumsfeld, nåværende forsvarsminister, Richard Perle, Pentagons rådgiver og Paul Wolfowitz, nåværende viseforsvarsminister, Elliott Abrams beryktet fra Iran-Contra skandalen, Kenneth Adelman, tidligere amerikansk FN ambassadør, som uttalte at invasjonen av Irak ville være en ”cakewalk,” Midge Decter, Donald Rumsfeld biograf og direktør for den høyreorienterte Heritage Foundation, Frank Gaffney fra de militaristiske Centre for Security Policy, Bruce Jackson, tidligere militær etterretningsoffiser og en overgang visepresident i Lockheed Martin, nå president for US Committee on NATO, Michael Ledeen fra the American Enterprise Institute (AEI), en tidligere beundrer av italiensk fascisme og nå en førende fortaler for regimeforandring i Iran, og James Woolsey, den tidligere CIA direktør.

I tillegg kommer Abrams, Gary Bauer, William J. Bennett, Eliot A. Cohen, Midge Decter, Paula Dobriansky, Steve Forbes, Aaron Friedberg, Francis Fukuyama, Frank Gaffney, Fred C. Ikle, Donald Kagan, Zalmay Khalilzad, William Kristol, Norman Podhoretz, Dan Quayle, Peter W. Rodman, Stephen P. Rosen, Henry S. Rowen, Vin Weber, George Weigel, John Bolton og Doug Feith. Elliott Abrams, Gary Bauer, William J. Bennett, Eliot A. Cohen, Midge Decter, Paula Dobriansky, Steve Forbes, Aaron Friedberg, Francis Fukuyama, Frank Gaffney, Fred C. Ikle, Donald Kagan, Zalmay Khalilzad, Lewis Libby, Norman Podhoretz, Dan Quayle, Peter W. Rodman, Stephen P. Rosen, Henry S. Rowen, Vin Weber, George Weigel, John Bolton fra the Heritage Foundation og Doug Feith.

De neokonservative blir kjennetegnet av ønske om at USA skal føre en meget aktiv utenrikspolitikk, en politikk preget av konservative verdier, men ikke kvie seg for å utfordre den bestående orden. Supermaktenes militære makt skal bli enerådende på jorden, noe som, slik de neokonservative ser det, er til alles beste ettersom alle innerst inne ønsker å adoptere det amerikanske verdisynet.

I boken Det nye Pearl Harbor av David Ray Griffin, amerikansk professor i religionsfilosofi, står det at forfatterne bak Project for the New American Century (PNAC), en gruppe etablert i 1997 med det som mål å fremme ”amerikansk globalt lederskap,” ledet av de sionistisk neokonservative Robert Kagan og William Kristol, redaktører i Weekly Standard og FOX News, ønsket en ”revolusjon i militære affærer” hvor i gjennom et globalt Pax Americana, en term brukt for å beskrive USAs politikk når det kommer til å undertrykke alle land som kan tenkes å stå i konkurranseforhold med USA, kunne skapes.

PNAC er basert på ideen om at 1900-tallet var det amerikanske århundret, og at USA også vil komme til å dominere det nye århundre. Gruppen ble startet på initiativ fra New Citizenship Project (NCP), som også er ledet av William Kristol, og som er en av hovedarkitektene til Bush-administrasjonens utenrikspolitikk med som mål å fremme amerikansk globalt lederskap.

PNAC blir økonomisk støttet av Sarah Scaife Foundation, ledet av milliardæren og mediemogulen Richard Mellon Scaife, som blant annet sto bak Arkansas prosjektet, navnet av en serie med etterforskninger gjort for å påføre skade mot Bill Clinton og ende hans karriere ved å få ham kastet som president, John M. Olin Foundation og Bradley Foundation. I tillegg samarbeider PNAC med Philanthropy Roundtable (PR), en tenketank dannet på et konservativt grunnlag, nemlig at det er frivillig bidrag, såkalt filantropi, som gir de beste mulighetene for å adressere samfunnsbehovene, og at den private sektoren er kritisk for å generere verdiene som gjør filantropi mulig.

De neokonservative

Den tradisjonelt konservative Claes Ryn har uttalt at de neokonservative i realiteten er en slags neo-jakobinere. De konservative avviser eksistensen av en universell politisk og økonomisk filosofi og modell for alle samfunn og kulturer, og mener at et samfunns institusjoner må tilpasses landets kultur. Neo-jakobinerne holder derimot på ahistoriske og overnasjonale prinsipper, som de mener bør erstatte tradisjonene i de enkelte samfunn. Neo-jakobinerne mener de har retten på deres side i kampen mot det onde og søker ikke forståelse eller respekt blant stater som ikke deler denne oppfatning av ”demokrati.”

I neo-jakobinernes øyne er USA grunnlagt på noen universelle prinsipper, noe som gir USA den rolle å omdanne verden ut i fra disse prinsippene. Deres tilhengere har den sterk troendes intense dogmatisme og betjener seg helst av en sterk moralsk retorikk. De krever blant annet ”moralsk klarhet” i omgangen med stater, som står i veien for USAs universelle oppgave og ser seg selv som dydens voktere.

I følge Ryn adskiller neokonservatismen seg derfor ikke fra bolsjevismen, som også ønsket å ødelegge etablerte kulturer og samfunnsformasjoner rundt om i verden for å erstatte dem med kommunisme. De neokonservative ønsker det samme, kun at det i stedet handler om å gjennomtvinge kapitalisme og USAs form for ”demokrati.” Det er også dype motsetninger mellom neokonservative og liberalkonservative ettersom de liberalkonservative er sterkt mistroiske overfor den sterke statsadministrasjon og derfor også er mistroiske overfor de neokonservative utenrikspolitiske ambisjoner.

Der er også motsetninger mellom neokonservative og konservative forretningsfolk på en rekke områder. Mens de neokonservative betrakter Kina som en skjult og stigende trussel mot USA, og argumenterer for skarpe motforholdsregler for å inndemme denne trussel, mener konservative forretningsfolk at Kina derimot er en forretningsmulighet, og oppfatter derfor en skarp politikk overfor Kina som en trussel mot deres ønsker om handel og økonomisk fremgang. I spørsmålet om Kina ligger de neokonservative ofte tettere på liberaldemokrater, som kritiserer Kinas overtredelser av menneskerettighetene og arbeider for et fritt Tibet.

Motsetningene er især dype i forhold til de tradisjonelt politisk konservative, både i utenrikspolitiske og innenrikspolitiske spørsmål. De tradisjonelt konservative mener, at de neokonservative skiller seg ut på en lang rekke punkter: spørsmålet om staters rettigheter, frihandel, emigrasjon, isolasjonisme, velferdsstaten, og selv abort og homoseksualitet. I følge de tradisjonelt konservative er det så store skillelinjer, at spørsmålet er om de neokonservative overhodet fortjener betegnelsen ”konservative.”

De neokonservative beskyldes for hykleri i forhold til deres militaristiske synspunkter etter den 11. september, ettersom de fleste av dem unndro seg militærtjeneste under for eksempel Vietnamkrigen, noe som også gjelder for Bush. De betegnes derfor nedlatende som ”kyllinghauker,” et begrep opprinnelig formulert av sosialisten Michael Harrington som et redskap til karakteristikk av tidligere venstreorienterte, som hadde beveget seg langt ut på høyrefløyen. Mange av dem som blir betegnet som neokonservativ avviser imidlertid betegnelsen, og kaller den for kunstig og abstrakt.

I følge en av de ledende neokonservative teoretikerne, David Horowitz, er neokonservatisme ”et begrep som nesten utelukkende anvendes av fiender av USAs befrielse av Irak. Det eksisterer ingen neokonservativ bevegelse i USA, og da det gjorde det besto den overveiende av tidligere demokrater som forsvarte velferdsstaten, samtidig med at de støttet Ronald Reagans kaldkrigspolitikk overfor Sovjet. I dag anvendes neokonservatisme som en betegnelse for dem som tror på en aggressiv politikk overfor radikal islamisme og globale terrorister.”

Ifølge Nicholas Von Hoffman i New York Observer har George Bush selv sagt om han selv at han ikke bare er en neokonservativ, men også en neoisolasjonist. Isolasjonismen, gammel som ny, sier at USA skal være fri fra alle internasjonale lover og regler, avtaler og institusjoner. USA ønsker å operere alene, ikke gjennom multilaterale organisasjoner som også gir en stemme til små land.

Irving Kristol har gitt følgende definisjon av neokonservatismen: ”en neokonservativ er en liberal som har blitt overfalt av virkeligheten.” Han har utgitt en samling av sine artikler under tittelen Neoconservatism: The Autobiography of an Idea. I følge ham brukes begrepet til å avgrense seg fra andre konservative, når dette er nødvendig.

Richard Pearl

En av de særegne blant de neokonservative, Richard Perle, har av sine motstandere blitt kalt Mørkets prins på grunn av sin motstand mot atomnedrustningsavtalene. Han var viseforsvarsminister for internasjonale sikkerhetsspørsmål under Reagan-administrasjonen, medlem av Defense Policy Board Advisory Committee (DPBAC), som hovedsakelig består av tidligere regjeringsfunksjonærer, avgåtte militæroffiserer og akademikere og som har fungert som en metode for Pentagon å få innflytelse på konsulentekspertisen i privatsektoren og under Bush administrasjonen fungert som en viktig og ikke aller minst innflytelsesrik rolle i utenrikspolitikken, fra 1987.

Andre medlemmer av DPBAC har også sterke bånd til private selskaper, og da spesielt med forsvarskontraktører. Medlemmene mbers underretter om deres handelsinteresser til Pentagon, men blir ikke offentliggjort, noe som gjør Pentagon som den eneste etiske dommer av komiteen. Selskaper med bånd til DPBAC inkluderer Bechtel, Boeing, TRW, Northrop Grumman, Lockheed Martin og Booz Allen Hamilton og andre mindre selskaper som Symantec Corp., Technology Strategies, Alliance Corp. og Polycom Inc.

Pearl ble utnevnt som leder av komiteen av Bush i 2001, frem til han måtte trekke seg fra lederposten da det kom frem at han, som de fleste andre medlemmene av komiteen. hadde sterke forbindelser og forretninger med saudiarabiske investorer og firmaer som profiterte på krigen komiteen hadde vært med til å fremme i et forsøk på å stilne kritikken i 2003. Men han sitter ennå som styremedlem, og desværre, skriver Financial Times, er det ikke slut med hans ”umåtelige innflytelse” over USAs politikk.

Pearl var en av de sterkeste fortalere for USAs angrepskrig mot Irak, men gjennom å bli innlemmet i en av de skandaler som utløstes av de vidstrakte forretningsforbindelser som er blant Bush-administrasjonens toppfolk, hadde han blitt en for stor belastning selv for Bush administrasjonen. I et CNN intervju utalte Perle om Seymour Hersh, som utforsket hans forhold, at ”han er det nærmeste vi kan komme en terrorist i amerikansk journalistikk.”

Pearl er også medlem av American Enterprise Institute (AEI), en ekstremt innflytelsesrik, korporativ høyrefløystenketank dannet i 1943 av Lewis H. Brown, som var president av Johns-Manville, som var den største asbestprodusent i USA under 1930-tallet, og var involvert i en massiv, 40-års lang dekke av helserisikoene det forårsaker. AEI fremmer frihandelskapitalisme, og har suksess med å plassere sine folk i innflytelsesrike regjeringsposisjoner. Det er et senter for mange av de neokonservative og leier ut kontorer til PNAC. Begge tenketankene var viktige arkitekter av Bush administrasjonens utenrikspolitikk, især i forhold til deres press for krig i Irak.

I 1988 uttalte Ronald Reagan følgende: “AEI står i senteret for en revolusjon av ideer som jeg også har vært en del av. AEI’s spesielle anerkjente arbeid er et vitne om tenketankenes triumf. For i dag kommer de viktigste amerikanske stipend fra våre tenketanker, og ingen har vært mer innflytelsesrike enn AEI.”

Offentlige finansieringskilder har vært Carthage Foundation, Castle Rock Foundation, Earhart Foundation, John M. Olin Foundation, Lynde and Harry Bradley Foundation, Philip M. McKenna Foundation , Scaife Foundations, Smith Richardson Foundation, Coors Foundation, samt fra Amoco, Kraft Foundation og Procter & Gamble Fund. AEI har i motsetning til de fleste andre tenketanker ikke noen donasjon, noe som ledet organisasjonen til finansiell forlegenhet i 1985 da dets operasjonsbudsjett i følge Newsweek i 1984 gikk over dets donasjoner med 25 prosent. Donasjoner fra selskaper er ikke offentlige, men det er kjent at man mottok 100.000 dollar av Philip Morris i 1997.

Perle har nære forbindelser med den tidligere formannen av Hollinger International, Conrad Black, som sammen med Rupert Murdoch forsvarte statsminister Tony Blairs avgjørelse om å delta i krigsangrep sammen med Bush, på tross av overveldende innenriksopposisjon, og har siden 1994 selv vært en av direktørene for Hollinger International, som eier 400 aviser verden over, og da især i Canada, USA, Storbritannia, Israel og Australia. Han er direktør for Jerusalem Post, en av avisene i gruppen. I august 2004 ble han i en rapport fra børsen anklaget for svindel og for at ha kanalisert overskudd fra Hollinger over til dets direktører. Selv fikk han en ”bonus” på 3 millioner dollar, som brakte hans lønn opp på 5,4 millioner.

Pearl er i tillegg en sionist og tilhenger av Israel. Han har som rådgiver for styret i Jewish Institute for National Security Affairs (JINSA), som er en del av et felles initiativ for å influere Washington på en måte som er favorabel til Israel, eller sionister, og den israelske Likud koalition tradisjonelt vært knyttet til Israel. Allerede i 1970 fremgikk det av FBI telefonavlytninger, at han hadde diskutert hemmeligstemplet informasjon med personer ved den israelske ambassade i Washington.

Forsvaret av Israel står helt sentralt. I følge stedfortredende redaksjonssjef i Weekly Standard, Victorino Mateus, som har vært med nesten helt fra starten, er det mange som kaller Weekly Standard for likudsk, med henvisning til det høyreorienterte partiet til Israels tidligere statsminister Ariel Sharon. Mange neokonservative er jøder og tror på ideen om et jødisk hjemland. ”Vi forsøker å skape bedre forståelse for hvordan man tenker i Midtøsten. Styrke anerkjennes fremfor svakhet. Vi ser Israel som et lysende eksempel på demokrati i området,” uttalte Mateus.

Weekly Standard

Drivkraften bak Weekly Standard, som sammen med PNAC leverer tankegods til kretsen rundt Bush, har siden etableringen på midten av 1990-tallet vært William Kristol, som så behovet for en ny stemme som kunne peke ut retningen for landet og konservatismen og være et talerør for de neokonservative som skilte seg fra det gamle konservative bladet National Review.

National Review ble dannet av William F. Buckley, Jr., en CIA agent som ble rekruttert av Yale professor Willmoore Kendall og som blir sett på som den amerikanske konservatismens far. Det er et av de eldste og mest innflytelsesrike konservative magasiner i USA og publiserer arbeidene til noen av landets ledende konservative, inkludert David Brooks, Christopher Caldwell, David Tell, Charles Krauthammer og Robert Kagan, statsviteren som vakte oppsikt da han beskrev USA og Europa som kontinenter som egentlig hører hjemme på vidt forskjellige planeter. Mens Europa er den bløte og forståelsesfulle Venus, er USA den stålsatte og krigerske Mars.

Den nåværende direktøren for Weekly Standard er Jeff Sandefer, som i tillegg er president av det Texas-baserte energiinvesteringsselskapet Sandefer Capital, mens magasinets redaktør er William Kristol, som er sønn av den ledende neokonservative Irving Kristol, som var med i American Enterprise Institute (AEI) og redaktør for en rekke CIA fronter som Commentary magasin, Encounter magasine, The Reporter magasin, samt utøvende visepresident av Basic Books Inc.

Sammen med en annen initiativtager gikk William Kristol til den australskfødte mediekongen Robert Murdoch, som deler bladets neokonservative grunnsyn, for å be om hjelp. Rupert Murdochs nyhetsselskap, som beskriver seg som “en konstellasjon av medieselskap, nyhetsselskap viss globale operasjoner inkluderer området av filmunderholdning, aviser, TV, kabelnettverksprogrammer, forlag, magasiner og konsumermarkedsføring,” dannet magasinet i 1995.

Tenketanker

Det har i den siste tiden dukket opp et fjerde maktsenter i USA. I tillegg til Kongressen og det militærindustrielle kompleks, har det kommet en del tenketanker, som kanskje alltid har vært der, men som nå har blitt mer synlige enn før. De varierer vidt når det gjelder organisasjonsform, bakgrunn og tilnærminger til arbeidet med framtidsbilder. Noen arbeider mest med scenarier eller andre studier av mulige eller sannsynlige framtider, mens andre er mer opptatt av ønskelige framtider og hvordan de kan realiseres, i enkelte fall rett og slett av å sette enkeltpersoner eller grupper i stand til å gjøre det. Noen ble startet som, og har i visse fall forblitt ”tenketanker” for myndigheter og næringslivet, mens andre er knyttet til tyngre akademiske institusjoner, og atter andre er sprunget ut av sosiale bevegelser.

I 1970 skrev høyesterettsdommer Lewis Powell et memo til National Chamber of Commerce hvor det het at alle de beste studentene var ved å bli anti-business på grunn av Vietnamkrigen, og at man trengte å gjøre noe med det. Powells agenda inkluderte å få rike konservative til å starte professorater, starte institutter på og av kampus hvor intellektuelle kan skrive bøker fra et konservativt handel forretningsperspektiv, og starte tenketanker. Man satte opp tenketanken Heritage Foundation i 1972 for å demme opp for en liberal bølge som sveipet over USA.

Heritage Foundation ble på sin måte en rask suksess, og allerede foran valget i 1980, som ble en suksess for den nykonservative Ronald Reagan, var den en politisk maktfaktor, noe den har fortsatt med å være, samtidig som den har utviklet seg til noe mye mer: En idebank med konservative intellektuelle ressurser som gjennom et effektivt apparat, hjulpet av moderne teknologi, sprer tanker og holdninger til politikere, publikum og medier. Senere startet man og gikk i samarbeid med blant annet Manhattan Institute, American Enterprise Institute og Hoover Institute.

Horowitz, som var aktivist i New Left bevegelsen på 1960-tallet og var blant annet redaktør av anti-vietnamkrigsmagasinet Ramparts, skiftet side og støtter nå selskapsinteressene og de konservative idealene, og beskrives som neokonservativ. På 1990-tallet holdt han en rekke såkalte Second Thinkers konferanser hvor tidligere venstrefløyskadrer kunne finne sammen. Flere av disse er nå neokonservative.

Horowitz driver nå Center for the Study of Popular Culture (CSPC) og online magasinet FrontPageMag.com som han bruker til å fremme hans neokonservative agenda og forsøker å eksponere The Leftist Campaign to Control America’s Young Minds, samt fremmer en nasjonalboikott av det “gamle” Europa som en protest mot fransk, tysk og belgisk opposisjon til USAs krig i Irak. I 2004 skrev han en tekst for FrontPage hvor han stemplet SourceWatch som en bakvaskerside og inkluderte sider som Media Matters for America, NameBase og Southern Poverty Law Center.

Det har vokst frem over femti konservative tenketanker over hele USA, mens de liberale bare har en håndfull, noe som har ført til at høyrefløyen har langt større intellektuell vitalitet enn de liberale i utformingen av praktisk politikk, især tatt i betraktning at de konservative tenketankene har langt flere penger å rutte med ettersom de utgjør en bakvei for rike handelsinteresser for å fremme deres ideer eller å støtte økonomisk og sosiologisk forskning som ikke skjer andre steder, men som de mener de vil få fortjeneste av.

Konservative tenketanker gir donorer en mulighet til å støtte konservativ politikk utenfor akademia. I dag er det republikanerne som setter den politiske dagsorden, som demokratene må forholde seg til.

Frittstående private tenketanker er en av de mange vekstnæringene som har sprunget ut av det politiske miljøet. Fellesnevner er at de for en stor del finansieres av frivillige bidrag, som det kan kreves skattefradrag for. Demokratenes strategist Rob Stein, som i 2004 organiserte støtte til senter-venstrefløystenketanker gjennom Democracy Alliance for å ta opp kampen mot republikanernes mektige propagandamaskin og gjenvalg av George W. Bush, uttalte: ”Det er en stor ubalanse i mengden penger som går til venstre- og høyrefløystenketanker. Over de siste to årene har konservative tenketanker mottatt 295 millioner dollar, mens venstrefløysinstitusjoner har mottatt 75 millioner dollar.”

De fleste tenketanker blir støttet først og fremst av store selskaper og store foreninger. De tenker ut og fremmer politikk som former hverdagslivene til amerikanere, både økonomisk og sosialpolitisk, kommer med eksperter som vitner i Capitol Hill, skriver artikler for åpne redaksjonsspalter i aviser og opptrer som TV kommentatorer, råder presidentaspiranter og leder orienteringsseminarer for å trene nye medlemmer av Kongress.

I følge Tom Brazaitis i Cleveland Plain Dealer: “Moderne tenketanker er nonprofit, skattefrie, politiske ide fabrikker hvor donasjoner kan bli så store som donorens sjekkbok og er sjeldent publisert. Teknologiselskaper gir til tenketanker som fremmer åpen adgang til internett. Wall Street firmaer donerer til tenketanker som fremmer privat investering i pensjonsfond.” Så mange penger er nå i omløp at de største 20 konservative tenketankene nå bruker flere penger enn alle de såkalte myke pengene det republikanske partiet mottar.

I dag blir tenketankene sett på som en del av den offisielle amerikanske politikken uten at det legges vekt på at dette på et tidspunkt ble oppfattet som ytterliggående og umulig å gjennomføre. “Vi har tenketanker, slik andre byer har brannsentraler. En venn av meg arbeidet midlertidig i en tenketank og direktøren sa til ham da han kom inn at ”Vi er hvite menn mellom alderen av 50 og 55 år, og vi har ingen andre steder å gå til,” uttalte Washington Post skribent Joel Achenbach.

Disse tenketankene var ment å være fabrikker for produksjon av argumenter til bruk for politikere i debatter i Kongressen. I realiteten er det lite annet enn propaganda for konservativ politikk med hovedkontor i en stat eller med nasjonalt sete i regjeringen og genererer selvopprettholdende stipender som tjener som sakførervirksomhet for deres industrisponsorer. I følge Yellow Times.org skribent John Chuckman: ”Falske institutter hvor ideologiske propagandister opptrer som akademikere hvortil penger strømmer som blod fra åpne vener til støtte for meningsløs reklames kvelning av genuin debatt.”

Ekstern støtte kan korrumpere integriteten til akademiske institusjoner. Den samme korrupsjonsinnflytelse tærer på tenketankene, kanskje i enda større grad. En tenketank eksperter bærer akademiske titler, kanskje uten å ha noen akademisk utdannelse bak seg, noe som gir dem en falsk legitimering. Mens akademikere er forventet å gjennomføre forskning før de drar deres konklusjoner, noe som de i desverre gjør i alt for liten grad ettersom akademia og tenketankene begynner å nære hverandre farlig nær, er prosessen ofte stikk motsatt ved tenketankene, hvor man som forfatter Jonathan Rowe har observert ”Ikke tenker, men rettferdiggjør.”

De neokonservatives bakgrunn

Denne nye bølgen av konservativ ideologi og politisk organisering, politikere, journalister, politiske analytikere og institusjoner tilknyttet tenketanker som American Enterprise Institute (AEI), Heritage Foundation (HF) og Project for the New American Century (PNAC), samt tidsskrifter som Commentary, Policy Review og The Weekly Standard, oppnådde innflytelse på USAs politikk under Ronald Reagan, i tiden mellom 1981 og 1989.

Ifølge Gail Russell Chaddock i the Christian Science Monitor (CSM) begynte de å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av Bush sin periode som president. De nektet å godta Kyotoavtalen når det kom til miljø og naturvern og en biologisk våpenkonvensjon, men så, da Bush administrasjonen dannet sin politikk i etterkant av den 11. september angrepene, sitt snitt til å få enda større makt og å kapre den amerikanske utenrikspolitikken.

Mange av dem kom fra jødiske innvandrerfamilier fra Øst-Europa, som hadde kommet til USA i begynnelsen av det 1900-tallet. Under depresjonen i 1930-årene var mange av dem fattige, og mange ble introdusert til sosialisme og kommunisme.
Neokonservative teoretikere som Irving Kristol og Norman Podhoretz, begge tilknyttet tidsskriftet Commentary, var anti-kommunistiske sosialister, som støttet borgerrettighetsbevegelsen, Martin Luther King og integrasjonen av den afroamerikanske befolkningen.

På 1960-tallet tok de avstand fra ungdomsopprøret, som de mente utviklet seg ”antiamerikansk” i dets protester mot Viet Nam krigen samt fra utviklingen av det Nye venstre, som i etterkant av at Sovjet hadde brutt med stalinismen på 1950-tallet hadde utviklet seg til å være både antikapitalistisk og antisovjetisk. Det nye venstre ble populært blant unge fra ellers tradisjonelle kommunistiske familier.

Radikaliseringen av det Nye venstre presset dem ennå lenger mot høyre, og de utviklet en aggressiv militarisme. Det internasjonalistiske utgangspunkt gjorde at de var sympatiske innstilt overfor den tidligere president Woodrow Wilsons ideer om å spre de nordamerikanske idealer for regjering, økonomi og kultur i utlandet, men de ble stadig mer kritiske overfor hans ideer om å anvende internasjonale organisasjoner og avtaler for å nå dette mål. I stedet støttet de Theodore Roosevelt som hadde formulert den ”store kjepps politikk”, hvor USA gjennom unilateral militarisme satte sin utenrikspolitikk igjennom.

Kristol og Podhoretz flyttet seg stadig lenger mot høyre. Den politikk som da ble formulert av den republikanske utenriksminister Henry Kissinger og president Richard Nixon, avspenning, våpenkontrollavtaler som SALT I og II, diplomati og forhandlinger, som var en strategi for å inndemme Sovjet, ble i følge Kristol og Podhoretz en fullstendig feilaktig politikk. De ønsket USAs utenrikspolitikk tilbake til den tilbakerulningsstrategi overfor kommunismen som var utformet av den konservative utenriksminister CIAs John Foster Dulles under Eisenhower administrasjonen på 1950-tallet.

Perle, Wolfowitz og andre neokonservative ble forfremmet til ledende poster under president Reagan. De var motstandere av den tidligere avspenningspolitikken overfor Sovjet og flere av dem dypt involvert i Iran-Contra skandalen, som sendte mange av de neokonservative rådgivere i Reagan regjeringen ut i kulden, eller de ble dømt ved den følgende rettssaken. Penger fra hemmelige våpenhandler med lederne i Teheran ble brukt, i strid med kongressens beslutninger, i den blodige krig mot Nicaraguas lovlige regjering.

De fikk heller ikke mulighet for å komme tilbake under George Bush senior, i årene mellom 1989 og 1993. Han hadde bakgrunn som CIA direktør og hadde sin egen utenrikspolitiske forståelse, og med Øst-Europas sammenbrudd i 1989 og Sovjets oppløsning i 1991 virket det som om de neokonservative ikke hadde mer å gi.

I Clinton-årene presset Perle og hans venner på for NATOs såkalte humanitære invasjon på Balkan. De advarte også om den kinesiske fare, men deres hovedinteresse var hele tiden Midtøsten. Deres støtte til Israel var ubetinget, og de forestilte seg at USA ikke lenger behøvde å ta hensyn til lokale, islamske herskere for å sikre tilføringen av oljen.

I juli 2002 diskuterte Perles Defense Policy Board Saudi Arabia. En innbudt forsker foreslo, at de saudiske ledere skulle stilles overfor et ultimatum: hold opp med å finansier islamske fundamentalistiske organisasjoner rundt om i verden, stopp al kritikk av USA og Israel og straff alle som på noen måte utgjør ledd i «terrorkjeden», ellers vil USA slå til mot oljekildene. Den eneste som kom med innvendinger var Henry Kissinger.

De neokonservatives kritikk

De neokonservative har ofte en tendens til å tolke verden gjennom Andre Verdenskrigs briller. Så forskjellige motstandere som Sovjetunionen, Kina og bin Laden sammenlignes med Hitler og Nazi Tyskland, mens Reagan og Bush sammenlignes med Winston Churchill. Donald Rumsfield sa 2. februar 2006 at Chavez er valgt lovlig, i likhet med Hitler, og at han på samme måte har samlet all makt i sine hender. CIA-sjef Negroponte nevner Venezuela i samme åndedrett som Iran og Nord-Korea. Dette mens Chavez advarer mot USAs globale kolonialisme og anklager det nordamerikanske imperiet for å være planetens største trussel.

De har samtidig en tendens til å beskylde venstreorienterte og andre kritikere for å være blåøyde fredstilhengere, en analogi til den britiske premierminister Neville Chamberlein som i 1938 inngikk en fredsavtale med Hitler. De neokonservative har en sterk oppfatning om at demokrati kan innføres gjennom erobring, og sammenligner demokratiseringen av Tyskland og Japan etter Andre verdenskrig. Det er denne modellen de forsøker å få gjennomført i Afghanistan og Irak.

Kirkpatrick, Perle, Wolfowitz, Norman Podhoretz, Elliott Abrams, Max Boot, William Kristol, Robert Kagan, William Bennett, Peter Rodman og andre som skulle komme til å spille en sentral rolle i utformningen av George W. Bush utenrikspolitikk, sammenlignet avspenning og munchenfredsavtalen i 1938 mellom Hitler og Chamberlin. Det var kritikken av Bush og Powell for ikke å ha styrtet Saddam Hussein under Golfkrigen i 1991 som samlet de neokonservative i starten av 1990-tallet. De formulerte samtidig en sterkt konfrontativ politikk overfor Kina og ønsket å gi Taiwan USAs fulle økonomiske og militære støtte.

I sin prinsipperklæring uttalte gruppen at USA, etter å ha ført Vesten til seier i den kalde krigen, fremstår som verdens overlegne makt, men at Clinton-administrasjonen har hatt en usammenhengende politikk og at de konservative har unnlatt på en tillitsfull måte å fremme en strategisk visjon for Amerikas rolle i verden, og heller ikke framsatt veiledende prinsipper for amerikansk utenrikspolitikk.

Ifølge PNAC har ikke de konservative kjempet for et forsvarsbudsjett, som har kunnet opprettholde amerikansk sikkerhet, fremme amerikanske interesser i det nye århundre og gjort det mulig for USA å leve opp til sitt globale ansvar. De mener at nedskjæringene i utenrikspolitiske anliggender og forsvarsutgifter, manglende oppmerksomhet omkring statsledelsens redskaper og inkonsistent ledelse har gjort det vanskeligere å opprettholde amerikansk innflytelse rundt i verden. USA lever, ifølge PNAC, av kapitalen, både de militære investeringer og de utenrikspolitiske landvinninger, som er bygget opp av de tidligere administrasjoner.

USA har glemt de grunnleggende elementer av Reagan administrasjonens suksess, et militær som er sterkt og rede til å møte både nåværende og fremtidige utfordringer, en utenrikspolitikk som dristig og målrettet fremmer amerikanske prinsipper i utlandet og et nasjonalt lederskap, som aksepterer USAs globale ansvar. PNAC mener det er utsikten til kortsiktige kommersielle fordeler som truer med å overskygge strategiske overveielser.

Kritikken rettet seg mot regjeringens manglende konfrontasjonssøkende linje overfor Russland og Kina og for ikke å støtte Israel tilstrekkelig betingelsesløst. Denne maktbalanse i regjeringen ble imidlertid med et slag endret med terrorangrepet på New York den 11. september 2001. Angrepet tvang samtidig de neokonservative til å definere nye fiender. Kommunismen ble erstattet med Vest-Asia og global terrorisme.

I artikkelen Det amerikanske imperiums sak i den konservative Weekly Standard argumenterte Max Boot, redaktør i Wall Street Journal, medlem i Council on Foreign Relations (CFR), forfatter av The Savage Wars of Peace: Small Wars and the Rise of American Power, og som i følge Publishers Weekly, “har et rykte for å være en slående polemiker og freidig imperialist,” for at: ”Det mest realistiske svar på terrorismen er for Amerika å påta seg sin imperiale rolle.”

Boot argumenterte imot den holdning at ”USA skulle bli en penere og snillere nasjon, som ikke kastet seg ut i risikofylte missjoner i utlandet og som med Pat Buchanans ord skulle bli en ”republikk, ikke et imperium”. Boot fortsatte sin egen argumentasjon: ”Analysen er faktisk stikk motsatt. 11. september angrepet var en konsekvens av utilstrekkelige amerikanske ambisjoner og innblanding. Løsningen er å være mer ekspansive i våre mål og mer insisterende i deres gjennomføring.”

I følge Third World Network har de som nå har kommet til makten i USA en sterk tro på USAs overlegne militærstyrke og har et manikeansk verdenssyn som blindt går ut i fra at USA er fundamentalt bra. De neokonservative mener at ”Amerikansk ledelse er godt for Amerika og godt for hele verden” og ønsker ikke at andre stater blander seg med amerikansk politikk.

Manikeismen, en av de store gamle iranske religioner dannet av skriftene til profeten Mani, som vokste opp i Babylon, Mesopotamia, som på den tiden var en del av det persiske imperiet, inkluderte troen på dualismen, noe som har gjort at ordet manikeansk har kommet til å bety dualistisk, et perspektiv hvor man deler varden opp i svart og hvitt, godt og ondt osv. I Bush sin verden er man enten enig med han, eller man er terrorist.

De misliker multilateralisme, som setter seg i mot USA ”eksepsjonelle” natur, forsøker å sabotere flere internasjonale mekanismer, inkludert den internasjonale kriminaldomstol (ICC) og våpenavrustningsavtaler, har sterk mistillit til Europa, er overbeviste om at radikal islamisme utgjør en hovedtrussel til USA og Vesten og at Israel må være en strategisk alliert av Washington i Vest-Asia.

De er overbeviste om at Kina utgjør en langtids strategisk trussel og bør bli konfrontert desto fortere jo bedre, selv om dette synet har blitt litt tamt de siste årene på grunn av behovet for å opprettholde Beijings støtte, eller i det minste samtykke, for administrasjonens mer kortsiktige mål i Vest-Asia, Golfen og Sørvest-Asia, inkludert amerikanske tropper i Sentral-Asia og andre områder rundt Kina.

Det er verdt å minne om den tyske luteranke pastor Martin Niemöllers dikt: ”Først forfulgte de kommunistene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist. Siden forfulgte de fagforeningsfolkene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmann. Siden forfulgte de jødene og sigøynerne, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner. Siden forfulgte de de homoseksuelle, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke homoseksuell. Når de siden forfulgte oss var det ingen igjen som kunne protestere.” …i dag forfølger det tydeligvis Vest Asias befolkning først. Han var motstander av Adolf Hitler.

Pax Americana

Termen Pax Americana, som blant annet ble brukt i PNACs tekst Rebuilding America’s Defenses: Strategies, Forces And Resources For A New Century fra 2000, skissert av Dick Cheney, nå vise-president, Donald Rumsfeld, forsvarssekretær, Paul Wolfowitz, Rumsfelds assistent, George W Bushs yngre bror Jeb og Lewis Libby, Cheneys stabsleder, og skrevet av Donald Kagan, Gary Schmitt og Thomas Donnelly i september 2000, ble brukt for å beskrive en periode med relativ fred i den vestlige verden, siden slutten av Andre verdenskrig i 1945, hvor USA har hatt en dominant militær og økonomisk posisjon. Dette samtidig som USA og dets allierte har vært involvert i ulike regionale kriger, som Korea krigen og Viet Nam krigen, og har spionert og gjennomført hemmelige opperasjoner i ulike deler av verden.

Pax Amaricana plasserer med andre ord USA i den militære og diplomatiske lederrollen, som et moderne Romerriket, Mongolimeriet, eller det britiske imperiet, forholdvis basert på Pax Romana, Pax Mongolica og Pax Britannica.

Paul Dundes Wolfowitz ble ansatt i Pentagons Midtøsten avdeling, men avanserte og var under presidentene Ford, mellom 1975 og 1977, og Carter, mellom 1977 og 1981, leder av Kontoret for våpenkontroll og Nedrustning. Under Reagan i 1981 ble han utnevnt til direktør for politisk planlegning i utenriksministeriet og deretter til viseutenriksminister for det Østasiatiske område samt Stillehavet. I 1986 ble han utnevnt til USAs ambassadør i Indonesia og under Bush, mellom 1989 og 1993, var han viseforsvarsminister, mens Dick Cheney var forsvarsminister.

Wolfowitz fikk i 1990 sammen med daværende forsvarssekretær Colin Powell i oppdrag å dra opp de historiske linjene for USAs strategiske framtid, til bruk i en intern Pentagon-brifing. Wolfowitz og Lewis Libby fikk senere i oppdrag å sy det sammen til en ny nasjonal forsvarsstrategi, Defence Policy Guidance (DPG), som reflekterte de multinasjonale selskapenes kamp for å ekspandere USAs militærstyrke og som blir sett på som en tidlig formulering av de neokonservatives postkald krig agenda. Da Bush administrasjonen ga ut den uklassifiserte versjonen av dets National Security Strategy (NSS), var det forbausende mange likheter mellom de to dokumentene.

Blant de mange punktene var dokumentets oppkall for unilateral militær aksjon i deler av verden som ble sett på som viktig for USAs interesser, preventive aksjoner mot potensielle trusler og forhindring av at en ny regional rival oppstår.

I DPG sto det blant annet: ”Vårt første mål er å forhindre at en ny rival oppstår. Dette er en viktig betraktning som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien og krever at vi forsøker å forhindre en hver fiendelige makt fra å dominere en region viss resurser ville, under konsolidert kontroll, være nok til å generere global makt. Disse regionene inkluderer Vest Europa, Øst Asia, territoriet av det tidligere Sovjet og Sørvest Asia. Det er tre tilleggsaspekter forbundet med dette målet: Først må USA vise lederskapet nødvendig for å etablere og forsvare en ny orden som holder løftet om å overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke trenger å spille en større rolle eller oppnå en mer aggressiv holdning for å forsvare deres legitime interesser. For det andre må vi i ikke-forsvarsområdene regne med interessene til de utviklede industrielle nasjonene og å avskrekke dem fra å utfordre vårt lederskap eller forsøke å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Til slutt må vi opprettholde mekanismene for å stanse potensielle konkurrenter fra å forsøke å oppnå en større regional eller global rolle.”

Strategien var en strategi for det neste århundre og inneholdt en visjon av en verden dominert av unilateral bruk av amerikansk militærmakt for å sikre internasjonal stabilitet, fremme amerikanske nasjonalinteresser, og forhindre mulige utfordringer i nær fremtid, vekte oppsikt. Den foreskrev permanent amerikansk militær tilstedeværelse i hele Eurasia for å forhindre mulige konkurrenter fra å ha noen som helst rolle, verken på det regionale eller det globale plan, og ved å stanse stater som kunne tenke seg å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Amerikansk invasjon skulle forme det geopolitiske landskap og Washington skulle handle for å garantere den internasjonale orden. Rapporten nevnte ikke FN med et ord. En senator uttalte at det var oppskriften for et Pax Americana.

Bak strategien er en koalisjon av hovedsakelig tre politiske aktører. Høyrefløyskadrer som Rumsfeld og Cheney, som spilte en stor betydning i Nixon og Ford administrasjonene, en jødisk neokonservativ koalisjon nært forbundet med Likud i Israel, samt ledere av det kristne og katolske høyre.

På grunn av en lekkasje, antagelig av noen i den militære ledelse som var redd for hva en slik imperialistisk visjon ville komme til å bety eller for å sjekke hvilke reaksjoner man ville komme til å få, kom utkastet til de nye retningslinjer for USA for første gang på trykk i New York Times våren 1992. Det vakte skandale og ble deretter revidert, men begge forfattere, og deres daværende leder, forsvarsministeren Dick Cheney, inntok høye poster i Bush administrasjonen og det som ble trukket tilbake i 1992 er nå gjeldende doktrine.

Sunday Herald, som offentliggjorde strategidokumentet, skrev blant annet at teksten var en blåkopi for amerikansk globalt hegemoni og at Bush-administrasjonen planla angrep på Irak for å forsikre seg regimeendring lenge før han kom til makten i 2001. Planen viser at administrasjonen ville ta militær kontroll over Gulfregionen uansett om Saddam Hussein var i makten. Det heter blant annet at man må “motvirke utviklede industrielle nasjoner fra å utfordre vårt lederskap eller til og med forsøke å oppnå en større regional eller global rolle,” blir det blant annet konstatert at å oppnå fult herredømme ville være for langsomt å oppnå, ”med mindre en eller annen katastrofisk/katalyserende hendelse, i stil med Pearl Harbor, kunne inntreffe.”

I første omgang klarte daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft og statssekretær James Baker å tone ned rapporten til det ugjenkjennelige. Dette selv om rapporten klart spilte en sentral rolle for den daværende Pentagon leder Dick Cheney.

Etter den 11. september kunne visjonen bli virkeliggjort og komme til å styre amerikansk utenrikspolitikk. I Bob Woodwards bok over det pågående korstog, Bush at War, skildres den 11. september som en enestående mulighet. ”Jeg vil bruke denne muligheten til å nå store mål,” uttalte Bush, og fortsatte med at ”Det er ingenting større enn å skape fred i verden.” På det tidspunktet hadde Cheney allerede blitt den mektigste visepresident i amerikansk historie, mens rapportens forfattere, Paul Wolfowitz og Lewis Libby, hadde blitt assisterende forsvarssekretærer og Cheneys stabssjef, samt nasjonal sikkerhetsrådgiver.

George W. Bush kunne gjennomføre deres politiske dagsorden for krig mot Irak og skjærpelse av sikkerhetslovene innenrikspolitisk, fra skattenedsettelser til å myke opp miljølovene. De konservative kom til å ha formannspostene i de viktige senatsforsamlingene. Men frem for alt kunne Bush sammen med justisminister John Ashcroft bestemme høyesterettens dommere. Med det republikanske flertall i kongressen ville den øverste befalingsmann også bli den høyeste lovgiver.

Demokratene fant i denne situasjonen ikke noe middel mot de aggressivt handlende republikanerne. Bush konsentrerte sitt budskap helt om Irak-krig og kampen mot terror, begge deler emner, som demokratene ikke ville tre opp mot. Alt for sent og tøvende tematiserte de den økonomiske politikken. Når det kom til stykket var demokratene også henvist til industriens bidrag og hva angikk dereguleringen i Clinton-perioden ikke uten skyld i finansskandalene.

Bush administrasjonens National Security Strategy, som omhandler USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den 11. September, er på mange måter en oppskrift på verdenskrig. Man ønsker å hindre muligheten for at en mulig kommende konkurrent skal kunne oppstå, noe man vil bruke USAs militære, politiske og økonomiske ressurser til å oppnå gjennom å oppmuntre til demokratisering, samtidig som man omorganiserer militærstrategien mot forebyggende aksjoner. Bush-doktrinen vil ikke kun benytte forebyggende krig mot Irak, men mot en hver stat som vil kunne komme til å bli en konkurrent til verdensherredømme. Rettere sagt en krigsdeklarasjon mot hele verden.
Analytikere har sammenlignet dokumentet med National Security Council Report 68 (NSC-68), skrevet av statsdepartementets Paul H. Nitze for den daværende statssekretær Dean Acheson, som “forutså at Sovjet kunne lansere et atombombeangrep mot USA i 1954 og anbefalte en økning av midler til or atombomber og konvensjonelle våpen.” Larry Chin, i hans tekst The Deep Politics of Regime Removal in Iraq: Overt Conquest, Covert Operations: The US War Lobby and the Disciples of NSC-68 fra den 7. november 2002, skriver at NSC-68 fungerte som en kald krigs strategi og at “En hver etterfølgende amerikansk administrasjon har ført en hardline politikk som direkte kan bli sport til NSC-68, som kaller for ødeleggelsen av Sovjet og overlegen amerikansk militærmakt.”

NSC-68 ble skrevet av Harry Truman administrasjonen, og som erklærte Den kalde krigen. Men Sovjet eksisterer ikke lenger og Russland, langt fra så sterk som den gang og med en langt svakere økonomi, lav militær moral og interne etniske problemer, utgjør ingen trussel mot USA. Den kalde krigen endte i begynnelsen av 1990-tallet og Putin har ikke utfordret USA. I stedet har han forsøkt å danne et nytt strategisk samarbeid, blant annet demonstrert gjennom Russlands milde reaksjon mot at USA trakk seg ut av Anti-Ballistic Missile Treaty (ABM), godtagelsen av amerikansk militær tilstedeværelse i Sentral-Asia i sin ”anti-terrorisme kampanje,” samt signeringen av Moskvaavtalen. I gjengjeld har USA ført mange tsjetsenske grupper opp som terrorister, og dermed som ”legale” objekter for ”terroristjegere.”

Under de første måneders regjeringstid hadde kravet om ”forebyggende militære aksjoner” liten gjennomslagskraft, og ble motarbeidet av utenriksminister Colin Powell, som selv hadde vært sjef for forsvarsstaben under Golfkrigen. Men maktbalansen mellom Powell på den ene siden og Wolfowitz og Rumsfeld på den andre ble endret den 11. september 2001 da de vant gehør for deres krav om angrep på Afghanistan. Det lyktes ikke samtidig å få åpnet en front mot Irak. I stedet arbeidet de videre på å skape støtte til deres neokonservative utenrikspolitiske prosjekt.

Selv om de neokonservative fylte ut en lang rekke poster i George W. Bush regjering fra starten i januar 2001, var de stadig kritiske overfor sentrale deler av regjeringens utenrikspolitikk. En av deres motstandere, Colin Powell, hadde fått utenriksministerposten, for dermed å avbalansere de sterke motsetninger i det republikanske parti mellom de tradisjonelle konservative og de neokonservative.

Den 11. september og vedtaket om å gjennomføre USAs angrepskrig mot Afghanistan mindre enn fire uker senere endte maktkampen innen den amerikanske administrasjon mellom de tradisjonelle utenrikspolitikere, ledet av statssekretær Colin Powell, med sterk støtte fra veteraner i den første Bush administrasjonen, især Scowcroft og Baker, og de neokonservative som sto for det nye paradigme, som Rumsfeld og Cheney, en koalisjonen som fikk sin makt på bekostning av de mer tradisjonelle, argumenterte for, at Irak og Saddam Hussein kunne stekkes gjennom flyforbudssoner og FN våpeninspektører, noe som av de neokonservative ble betegnet som å spille Saddam Husseins spill. Deres nye doktrine skulle stå sin første prøve i Irak, USA innledet derfor sin angrepskrig i mars 2003.

De neokonservative vant en enorm seier da de i 2002 formulerte en ny sikkerhetsdoktrine, en doktrine som var et radikalt brudd med USAs tidligere doktriner og som Bush fremla på sin tale på West Point militærakademi den 1. juni 2002. I den såkalte Bushdoktrinen, som en av regjeringens talsmenn raskt døpte den, var ”forebyggende gjengjeldelse” en del av den Nasjonale Sikkerhetsstrategi. Det heter blant annet at ”selv om USA fortsatt vil forsøke å få støtte i det internasjonale samfunn, så vil vi ikke vike tilbake fra å handle alene, når det er nødvendig; til å utøve vår rett til selvforsvar ved å handle forebyggende.”

USA forbeholder seg rett til å anvende enhver form for masseødeleggelsesvåpen i disse fremtidige konflikter. Det gjelder både biologiske våpen, USA har hoppet av avtalen om kontroll med biologiske våpen, og atomvåpen som USA truet med å ta i bruk mot Irak, hvis det ”ble nødvendig.” Det ligger i doktrinen, og det ble klart formulert av de neokonservative, at doktrinen samtidig hadde til formål å hindre, at andre statssammenslutninger, inkludert EU, Russland eller Kina skulle innlede militær opprustning for å bli like så sterke eller sterkere enn USA.

Doktrinen forutsetter aktiv anvendelse av etterretningstjenester, fiendebilder og propaganda samt krenkelser av menneskerettighetene. Stater som Nord-Korea, Syria, Iran og Libya og en rekke andre land ble valgt ut som passende mål og I sin tale til nasjonen den 31. januar 2002 lyktes det de neokonservative å få Bush til at utpeke Irak, Iran og Nord Korea som ”ondskapens akse” og ”slyngelstater” og dermed som tre nye mål for angrepskriger. Fokuseringen ble raskt innsnevret til Irak, som de neokonservative mente at man skulle ha okkupert allerede under Golfkrigen i 1991. De fikk utformet USAs nye sikkerhetspolitiske doktrine, som siden ble kjent som Bushdoktrinen, og som inkluderte begrepet ”forebyggende militære angrep.” I 2003 invaderte USA Irak. 12 år etter at Wolfowitz og andre neokonservative hadde krevd det.

Kort tid etter gjennomførte disse, samt forsvarssekretær Donald Rumsfeld og likesinnede offiserer innen administrasjonen, hva tidligere FN ambassadør Richard Holbrooke beskrev som ”et radikalt brudd med 55 år bipartisan tradisjon” i amerikansk utenrikspolitikk.

I følge universitetsprofessor G John Ikenberry i Foreign Affairs, har USA etter Andre verdenskrig ført to hovedstrategier innen sin utenrikspolitikk, den kalde krigs inndemming, diplomati og opprettholdelse av den globale maktbalansen og en mer liberal, internasjonalistisk politikk basert på å skape et sett multilaterale institusjoner, blant annet Bretton Woods tvillingene, og allianser, i første rekke med Vest-Europa, for å fremme frihandel, åpne markedsøkonomier og såkalte demokratiske verdier. Mens ulike administrasjoner har benyttet seg av den ene strategien fremfor den andre, har ingen siden Andre verdenskrig forlatt begge på samme tid. En ny strategi tar form i Washington.

Ikenberry advarer i sin artikkel America’s Imperial Ambition mot å se administrasjonens politikk etter den 11. september utelukkende rettet mot terrorisme, ettersom dette ville være å se bort fra strategiens langt bredere perspektiv. I følge det nye paradigme vil USA være mindre forbundet med sine partnere, til globale spilleregler og institusjoner samtidig som det vil spille en mer unilateral rolle i å angripe terroristtrusler og konfrontere røffe stater som forsøker å produsere masseødeleggelsesvåpen. USA vil bruke dets overlegne militære makt til å styre den globale verdensorden. Krigen mot terrorisme må i dette lyset bli sett på som en fasade for en langt mer ambisiøs strategi. En strategi for å bruke sitt militære over alt på jorden, spesielt i Eurasia, og kutte de multilaterale båndene som har vært et hinder for Washingtons handlingsfrihet og makt.

Dick Cheney uttalte at krigen mot terrorismen kan vare lenger enn de førti årene som den kalde krigen varte. President Bush og hans folk ser for seg at de, og de som kommer etter dem, kan holde USA i en unntakstilstand nærmest på ubestemt tid. Fullmaktene de skaffer seg med begrunnelse i unntakstilstanden, fjerner grunnlovsbestemte rettighetene til enkeltmennesker med et pennestrøk.

Fra januar 2003 kontrollerte republikanerne representantenes hus og i kraft av visepresident Dick Cheneys avgjørende stemme, også senatet. For første gang siden 1934 hadde det lykkes det parti, som stilte presidenten, å vinne midtveisvalgene i den første regjeringsperioden. For første gang siden borgerkrigen kunne regjeringspartiet vinne de nødvendige plassene i Representantenes Hus. For første gang på 50 år ville det Hvite Hus og begge kongreskamre være i hendene på de konservative.

Men de neokonservative var ikke før etter presidentvalget i november 2004 enerådende i Bush regjeringen. Dens viktigste personer i regjeringen var visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. De møtte motstand fra blant annet republikanere og fra utenriksminister Colin Powell, som ofte kritiserte de neokonservative ideer skarpt. Selv om det var de neokonservative som bestemte Irak politikken, var det Powell som formulerte politikken overfor blant annet Kina, Rusland og Nord Korea.

Denne motstand ble fjernet etter Bush valgseier i november. Powell ble fjernet fra utenriksministerposten og erstattet med den nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice, som ligger på linje med Cheney. Den nesten totale neokonservative dominans over politikken vil skjerpe motsetningene innenfor det republikanske parti, og indikerer samtidig, at USA vil føre sin politiske dagsorden igjennom overfor resten av verden langt mer voldsomt. Allerede i desember ble det tent voldsomt opp under propagandaen mot Iran, og en del faktorer peker i retning av, at det vil bli USAs neste militære mål. Kanskje med en del av de militære angrep utført av Israel.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Stedfortrederkrig i Syria

Posted by Fredsvenn den mars 13, 2014

Saudi-iransk stedfortrederkrig i Syria og stabilitet i oljeregionen

Stedfortrederkrig i Syria: Nobels fredspris, Mairead Maguire

Den arabiske våren var en demokratibølge som rullet over Sørvest Asia og de arabiske landene i Nord Afrika fra og med 2010. Folk reiste seg mot undertrykkelse og korrupsjon. Man krevde demokrati og bedre levevilkår, noe som har påvirket og inspirert folk i hele verden.

I Syria fant demonstrasjoner og protester sted langt senere enn i andre arabiske land, og mange ble overrasket ettersom Syria har mer moderne enn de andre landene i regionen.

I begynnelsen var det få, eller ingen, som krevde regimeendring. Dette på grunn av at mange håpet at Syrias president Assad ville stille seg positivt til deres krav om demokratisering. Men våpen ble fraktet til Syria av Vesten, som ønsket regimeendring, og det tok ikke lang tid før landet sto i brann.

Det som begynte som fredelige demonstrasjoner og protester, etter mønster fra Tunisia og Egypt, utviklet seg raskt til en blodig borgerkrig, eller ifølge Nobels fredsprisvinner Mairead Corrigan en stedfortredelseskrig.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights har mer enn 115,000 mennesker frem til nå blitt drept i den pågående krigen i Syria. Og minoriteter som de kristne folkene, slik som assyrere, arameere og armenere, samt alawitter, drusere og kurdere, er ofre for angrep fra opprørerne.

Flyktningkrisen har eksplodert fra omkring og gått fra 270,000 mennesker for et år siden til dagens antall på mer enn to millioner.

I tillegg kommer 4.25 millioner interne flyktinger, noe som får det totale antall flyktninger opp på mer enn 6 millioner. Situasjonen er ifølge FN den verste den verste siden Rwandan folkemordet i 1994.

I februar regnet den syriske regjering med at ødeleggelsene på Syrias infrastruktur tilsvarte over 60 milliarder kroner. Men kampene har også ødelagt historiske steder og bygninger rundt om i landet, fra Aleppos Umayyad moske til Crac des Chevaliers slottet som dateres fra 1300-tallets korsfarere.

Ifølge UNESCOs assisterende generaldirektør, Francesco Bandarin, kommer den mest irreversible ødeleggelsen fra den illegale plyndringen av gjenstander fra arkeologiske steder for eksport. Syrias kulturarv blir plyndret og ødelagt av alle; den syriske hær, shabiha, opprørerne, smuglere og plyndrere.

Organiserte væpnede gjenger drar fordel av mangelen på sikkerhet ved mange arkeologiske funnsteder. “Vi hadde det i Irak, vi hadde det i Afghanistan, i Libya, i Mali. Det er et typisk sideprodukt av krig, som det desverre er veldig vanskelig å stanse”, sier Bandarin.

UNESCO kaller situasjonen for katastrofal og internasjonale eksperter følger utviklingen. Den 30. mars 2012 appelerte Irena Bokova, generaldirektøren i UNESCO, offentlig om forsvar av Syrias kulturarv og uttrykte “stor bekymring vedrørende mulig ødeleggelse av verdifulle steder.”

På den ene siden har man USA, Tyrkia, Israel, Saudi Arabia og Qatar, som både finansierer, trener og bevæpner de hovedsaklig sunni-muslimske opprørsgruppene, inkludert terroristgrupper slik som al Nusra Front og al Qaeda, som arbeider for et regimeskifte. Men de ulike opposisjonsgruppene har ulike interesser og politiske ståsted og er uten en enhetlig front.

På den andre siden har man Russland, Kina og Iran, som støtter opp om den syriske regimet, som har et sterkt militært samarbeid med Russland og Iran og økonomisk samarbeid med Kina. Samtidig står en hel verden handlingslammet mens syriske sivile blir massakrert.

I tillegg kommer at mange av opprørerne, hvor av mange utfører grusomheter mot den syriske befolkningen, kommer fra andre land for å føre jihad.

Konflikten har med andre ord blitt en krig av et enormt omfang, en krig som ikke kun truer befolkningen i Syria, men som truer med å kaste hele regionen inn i et kaos av ukjent omfang. En internasjonal krig ble med nød og neppe unngått. Men krig foregår uansett i aller høyeste grad.

Det er en ekstremt kompleks og dramatisk konflikt hvor mange aktører og mange ulike interesser er involvert. De kryssende stormaktsinteressene og det delte synet på konflikten blant den syriske befolkningen gjør at krisen kan trekke ut i lang tid. Dette ikke minst på grunn av at landet er offer for et stormaktsspill hvor flere stater har geopolitiske interesser i landet.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Ergofobi (ergophobia), også kjent som arbeidsfobi

Posted by Fredsvenn den mars 10, 2014

Har du angst for å arbeide, eller angst for jobben?
– Vet ikke hvor utbredt det er, men går ut fra at de fleste av oss har følt på det

Lidende som har blitt diagnosert ergofobi (ergophobia), som også blir referert til som arbeidsfobi og arbeidsangst, har en agressiv og fast angstfølelse i forhold til å arbeide.

Utgangspunktet til redselen for å arbeide er normalt sammensatt, men det viser seg ofte at årsaken er panikkartede erfaringer eller en uheldig måte å tenke på. Det ytre presset og kravene som følger med arbeidslinja forsterker dette.

Skrekken for arbeid kan håndteres ved riktig bruk av kognitiv trening, inkludert samtaler, trening og medisiner, eller gjennom å skape positive og tilpassede arbeidsplasser som kan fylle livet med mening og ikke drenere for ressurser.

Borgerlønn som gjør at folk uansett har en sikkerhetsventil vil føre til at press og krav forminskes i forhold til det positive ved å gjøre noe meningsgfult. Borgerlønn kan med andre ord få folk som har havnet utenfor arbeidslivet inn igjen

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Jeg erklærer meg herved som borderliner

Posted by Fredsvenn den mars 10, 2014

Borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) er en personlighetsforstyrrelse definert i det nordamerikanske diagnosesystemet DSM-IV, og beskrives som en langvarig forstyrrelse av personlighetsfungering karakterisert av tydelige variasjoner i humøret.

Lidelsen innebærer vanligvis uvanlig grad av ustabilitet i humør og svarthvittenkning. Lidelsen manifesterer seg ofte ved episoder med skifte mellom idealisering og devaluering av andre mennesker, kaotiske og ustabile mellommenneskelige relasjoner, skiftende selvbilde, identitet og atferd.

I ekstreme tilfeller kan denne forstyrrelsen i følelsen av å være en egen person føre til perioder med dissosiasjon. Symptomer opptrer særlig i nære personlige forhold, såkalte tilknytningsforhold. I upersonlige sammenhenger kan funksjonen være upåfallende.

Kraftige humørsvingninger kombinert med skifter mellom å devaluere og idealisere andre kan undergrave relasjoner til familie, venner og kolleger. Forstyrrelser knyttet til lidelsen kan også omfatte selvskading. Uten behandling kan symptomene forverres og i ekstreme tilfeller føre til selvmordsforsøk.

Det er knyttet bekymring til at diagnosen BPD stigmatiserer mennesker og støtter opp om nedsettende og diskriminerende måter å møte eller forstå disse menneskene på.

Som ved andre psykiske lidelser er årsakene til borderline komplekse og ukjente. Ett funn er at mange av disse personene har en historie med traumer, overgrep eller omsorgssvikt i barndommen.

Forskere har foreslått forskjellige mulige andre årsaker som for eksempel en genetisk disposisjon, nevrobiologiske faktorer, eller forskjellige miljømessige faktorer.

Det er forskning som antyder at borderline og posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er nært beslektet. Videre tyder dokumentasjon på at borderline kan være en følge av en kombinasjon som kan omfatte en traumatisk barndom, sårbart temperament og stressende hendelser i ungdomsårene eller voksen alder.

Borderline trenger ikke kun å være en lidelse, og det trenger ikke å være negativt. Dette avgjøres for en stor del av samfunnet man lever i og av menneskene man omgir seg med.

Spørsmålet dreier seg om hvordan samfunnet reagerer på det, og på mennesker som er anderledes generelt, og om det også er plass til disse menneskene.

I Norges tilfelle, som er et såkalt konsensus demokrati, så er det ytterst lite plass til dem som skiller seg ut. Disse blir derfor stigmatisert og marginalisert. Dette blant annet gjennom isolasjon. Det er vanskelig å få venner, og vanskelig å beholde dem, samt å få jobb. Det stadig presset og kravet rundt arbeidslinja gjør situasjonen ennå verre enn nødvendig.

I tillegg kommer at borderline tilfeller ikke kun utgjør en skavank, men også kan bidra med noe positivt for hele samfunnet ettersom grenselandet ikke kun befinner seg i personen, men også i personens forhold til den ytre verden, noe som gjør at en persomn med borderline kan oppfatte og forstå ting andre ville hatt langt større problemer med.

En person med borgerline befinner seg med andre ord i grenseområdet mellom geni og gal, samt mellom den fysiske og spirituelle verden. I denne overgangen kan man gå inn i det hensidige, motta overføringer og kjenne seg som en del av helheten – man kan drikke av visdommens kraft, men det kan også være farlig – og man har sine handikapp, noe som kan gjøre det vanskelig å formidle kunnskapen.

Et samfunn som har bredde og toleranse, også for dem som er anderledes, et samfunn hvor hver og en kan leve med sine særegenskaper under forutsetning av kardemommeloven og frihet under ansvar, kan med andre ord vise seg å være langt mer bærekraftig og selvutviklende enn et rigid samfunn med faste rammer.

Borgerlønn kan være med på å endre situasjonen til det bedre. Dette blant annet på grunn av at jobber indirekte vil bli mer menneskevennlige ved at det vil bli mer tilpassede arbeidsvilkår, samtidig som man vil ha en fast og trygg inntekt uten å bli ytterligere stigmatisert og marginalisert.

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Sanksjoner mot Iran – og forhandlinger

Posted by Fredsvenn den februar 20, 2014

Norge har over flere år ført samme linje som EU når det kommer til Iran, og har sluttet opp om samtlige restriktive tiltak EU har innført mot landet. Norsk oppslutning om tiltakene mot Iran har vært begrunnet i Irans atomprogram.

Iran har siden 2006 forhandlet om sitt atomprogram med den såkalte 5+1-gruppen, som består av de fem vetomaktene i FNs sikkerhetsråd – USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia – pluss Tyskland.

5+1-gruppen har krevd at Iran stanser sin anriking av uran, mens iranerne har holdt fast på sin rett til fortsette anrikingen. De avviser at de har planer om å utvikle atomvåpen og sier atomprogrammet kun skal brukes til energiproduksjon og forskning.

De internasjonale forhandlingene kom 24. november 2013 til enighet om et rammeverk og innledende tiltak som skal legge til rette for en avtale med siktemål å sikre at Irans atomprogram utelukkende har fredelige formål mot at de økonomiske sanksjonene mot Iran lettes.

Den historiske avtalen mellom Iran, som til nå har oppfylt sin del av atomavtalen og stanset anrikningen av uran til 20 prosent, og 5+1 gruppen trådte i kraft mandag den 20. januar. Avtalen gjelder i seks måneder, mens det forhandles om en «omfattende avtale».

På bakgrunn av avtalen besluttet EU seg for å suspendere enkelte av tiltakene mot Iran, noe også Norge besluttet seg for. Til sammen vil lettelsene ha en verdi på rundt 7 milliarder dollar (43 milliarder kroner).

Iran og USA har flere sammenfallende interesser, inkludert et ønske om mer stabile forhold i Irak og Afghanistan. Dessuten ønsker USA å trappe ned sitt militære nærvær i regionen. USA med president Barack Obama i spissen har derfor gått inn for lettelser av sanksjonene.

Men det er ikke alle som deler Obamas syn på hva som er i USAs interesse. I sin årlige «state of the union»-tale  i Kongressen den 28. januar sa Obama at han vil legge ned veto om den amerikanske kongressen foreslår ytterligere sanksjoner, slik enkelte demokratiske og republikanske senatorer i Kongressen har truet med å gjøre.

Også Hillary Clinton har oppfordret Kongressen til ikke å iverksette nye sanksjoner mot Iran. I et brev til lederen av senatets forsvarskomité Carl Levin (D-Michigan) skrev Clinton at hun selv hadde vært en ”forkjemper for tøffe sanksjoner mot Iran i lang tid”, men at det nå er på tide å gi diplomatiet en sjanse.

Men til tross for dette hevder både Obama og François Hollande at sanksjonene er den eneste måten å muliggjøre en permanent atomavtale med Iran på. Og under München-sikkerhetskonferansen sa USAs utenriksminister John Kerry til Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif at USA vil fortsette med de eksisterende sanksjonene i forhold til Iran, noe også Frankrike akter å gjøre.

Oljefondet

Siv Jensen bestemte for kort tid siden at Oljefondet skal boikotte Iran, tross lempninger fra USA og EU. Sammen med Syria og Nord-Korea havner Iran med andre ord nå på Oljefondets svarteliste, som vil si at Oljefondet ikke lenger skal investere i iranske statsobligasjoner. Dette til tross for at det er bred enighet på Stortinget om at Oljefondet ikke skal brukes som utenrikspolitisk instrument.

Svartelistingen gjelder investeringen i statsobligasjoner, noe Iran ikke utsteder. Forbudet får dermed ingen praktisk betydning for Oljefondet. Allikevel hevder Nupi-forsker Sverre Lodgaard at Norge med dette støtter linjen til Israel og konservative deler av kongressen i USA, som argumenterer for at sanksjoner bør opprettholdes.

– Når stormaktene nå holder på å lempe på sanksjonene, og det internasjonale næringslivet er i startgropa for å komme tilbake til Iran, er det særdeles umusikalsk at vi fører Iran opp på denne lista nå, sier Lodgaard.

– Norge følger EUs Iran-politikk, og EU har jo begynt å lempe på sanksjonene. Det er oppsiktsvekkende at man fører opp Iran på en slik liste nå, sier han.

– Sanksjonene har jo vært et hardt slag mot den iranske økonomien. Og det å bli kvitt dem er et viktig iransk motiv for å løse atomkonflikten. Man bidrar til å brennemerke Iran som et land man ikke skal forholde seg til, på et tidspunkt hvor stormaktene og andre er innstilt på å gjøre nettopp det, sier Lodgaard, som frykter for at det norske boikottet kan få politiske konsekvenser.

Forhandlingene i Wien  

Nye internasjonale forhandlinger om en langsiktig nedtrapping av Irans atomprogram startet i Wien den 18. februar. Iran og USA er i det minste enige om en ting idet de begynner en ny runde med atomforhandlinger: At det blir ytterst vanskelig å enes om en avtale.

Formålet med den historiske avtalen i november var å fryse Irans atomprogram der det var. Vesten fryktet at Iran var kommet farlig nær en atombombe, og ønsket å stanse frammarsjen. Iran avviser derimot Vestens anklager, og sier at atomprogrammet kun har fredelige formål.

Nå begynner den harde delen: USA, Frankrike og Storbritannia ønsker å skru tilbake atomprogrammet, slik at iranerne ikke lenger står på terskelen til å utvikle en atombombe.

Iran mener derimot at Vesten gjennom den midlertidige avtalen for første gang anerkjente Teherans «rett til å berike uran», og at Iran ikke vil vike ytterligere på dette punktet. Inntil atomforhandlingene tok av i fjor, var Vestens unisone krav at Iran måtte fryse all anriking.

En rød linje

Før møtet i Wien trakk Iran klare grenser, da viseutenriksminister Abbas Araqchi slo fast at «forsvarsrelaterte spørsmål er en rød linje» for Iran, og at landet «ikke vil tillate at disse sakene kommer opp i fremtidige forhandlinger».

Iran har trukket opp en grense landet ikke vil krysse i forhandlingene om landets kjernefysiske program. De «røde linjene» dreier seg om landets rakettforsvar, kjernefysiske anlegg og anrikingen av uran. Disse områdene skal ifølge Iran ikke være forhandlingstema.

– Avvikling av atomprogrammet står ikke på agendaen, sa Araghchi ifølge nyhetsbyrået AP.

Videre forhandlinger?

I fjor var truet Vesten, og da spesielt Israel, med militære skritt hvis ikke Iran stanset atomprogrammet. Nå er det Iran som truer.

Tidligere i måneden sendte Teheran et krigsskip nær USAs grenser, og denne uken truet en iransk general med å senke amerikanske hangarskip i Persia-gulfen.

Rowhani, som sammen med sin utenriksminister Zarif leder den mer moderate fløyen, insisterer like fullt på at Iran tar forhandlingene med P5+1 på alvor.

Irans øverste leder, Ali Khamenei, som står over presidenten, gir foreløpig ennå sin støtte til forhandlingene, selv om han uttrykker dyp skepsis.

– Jeg er ikke optimistisk med hensyn til forhandlingene. De vil ikke føre til noe som helst. Men jeg er ikke imot dem, sa ayatolla Ali Khamenei i en uttalelse som ble lagt ut på hans nettsted khamenei.ir mandag.

Lodgaard mener muligheten til en avtale er til stede, og viser til at og landet trolig vil strekke seg langt i de nye forhandlingene om atomprogrammet.

Motstandsøkonomi

Mens Vestens erklærte mål er å stanse den militære delen av Irans atomprogram, er Teherans mål å komme ut av isolasjonen og å oppheve sanksjonene som kveler den lokale økonomien.

Fra talerstolen under Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos, som ble holdt fra 22. til 25. januar, la Irans president Hassan Rowhani vekt på at Irans forhold til USA og Europa nå er i ferd med å normaliseres, og inviterte Vesten til samarbeid.

– Iran kan i løpet av det neste tiåret bli en av verdens 10 største økonomier, sa Rowhani, som la til at Iran ikke har noe ønske om å utvikle atomvåpen.

Men for å få til økonomisk vekst er Iran avhengig av at sanksjoner fjernes. Rowhani inviterte derfor omverdenen til økonomisk samarbeid og la vekt på at forholdet til USA og Europa nå er i ferd med å normaliseres.

Ali Khamenei, som har kalt de vestlige sanksjoner for “en total økonomisk krig” og at at Iran er fast bestmt på å tvinge Vesten til retrett, rådet under forhandlingene i Wien den iranske regjeringen til å skape en ”motstandsøkonomi”, for å møte det internasjonale samfunnets sanksjoner.

Dette innebærer ytterligere spredning av Irans eksportsatsinger, reduksjon i landets avhengighet av salg av råmaterialer og styrking av kunnskapsbasert høyteknologisk industri.

Irak og Iran har nå gått sammen om å utfordre det grepet Saudi Arabia har på oljemarkedet gjennom OPEC, noe som kan føre til et dramatisk fall i oljeprisen, hvis sentralregjeringen i Baghdad bestemmer seg for å produsere mer enn den får lov til av OPEC.

– Vi føler at verdens trenger å forsikres om at det er nok drivstoff til å håndtere den økonomiske veksten, uttalte nestsjefen for olje og energi i Irak, Hussain al-Shahristani, på Chatham House Middle East Energy Conference, og la til at det er vanskelig å beregne verdens oljeetterspørsel i 2020 ettersom verdensøkonomien er så uforutsigbar.

For videre å kunne utfordre Saudi, som i stor grad er lukket for utenlandske oljeselskap, avslørte al-Shahristani også at Baghdad samarbeider med Iran om kontakter i forkant av den mulige opphevelsen av sanksjonene mot landet.

Irak og Iran kan sammen bli en farlig utfordrer for Saudi Arabia. Sammen har de to større oljereserver enn Saudi Arabia og til sammen kan de produsere 12,5 millioner fat om dag. Oljeselskapene er i Irak og sies å stå i kø for å komme inn igjen i Iran så snart sanksjonen oppheves.

Ifølge oljeanalytiker Torbjørn Kjus i DNB Markets produserer Irak nå 3,1 millioner fat om dagen og planen er å øke den til 4 millioner fat i løpet av året. Kjus forklarer at Iran har uttalt at de vil øke produksjonen til 4 millioner fat selv om det skulle tilsi at oljeprisen stupte til 20 dollar.

Konklusjon

Det er nå enighet mellom Iran og 5+1 om et veikart for forhandlingene om Irans atomprogram. Forhandlinger skal begynne i Wien i mars. Men selv om forhandlingene mot en endelig avtale om Irans atomprogram er i gang vil det bli harde dragkamper.

Den første runden som resulterte i en midlertidig avtale i november, ble ansett som en milepæl i samarbeidet mellom USA og Iran. Men det er nå de virkelige, vanskelige forhandlingene starter. Og mye står på spill.

Sanksjoner mot Iran

– Iran vil strekke seg langt i atomforhandlinger

Iran tviholder på atomprogrammet

Iran not negotiating because of sanctions: Zarif

Supreme leader: Iran to create ‘economy of resistance’

Top US negotiator: Iran is «not open for business»

The US has bullied our banks into handing over a billion dollars

US warns France over its trade mission to sanctioned Iran

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Krigen i Syria må ta slutt

Posted by Fredsvenn den februar 18, 2014

‘Syria’s war must end’ a Stephen Hawking

Krigen i Syria må ta slutt – Hvis ikke vil det ikke ta lang tid før mennesket opphører å eksistere. «Det universelle prinsipp om rettferdighet har kanskje ikke sin rot i fysiske lover, men er likevel fundamental for vår eksistens», skriver Stephen Hawking, professor emeritus ved Universitetet i Cambridge, og forfatter av den bestselgende boka «A Brief History of Time».

Krigen i Syria representerer kanskje ikke slutten på menneskeheten, men hver eneste urett er en skade på fasaden som holder oss sammen. Det universelle prinsipp om rettferdighet har kanskje ikke sin rot i fysiske lover, men er likevel fundamental for vår eksistens. For uten dette prinsippet vil det ikke ta lang tid før mennesket opphører å eksistere.

Det er en forferdelig konflikt – terroristene vinner frem også i andre land, noe som sprer konflikten til stadig flere områder. Reaksjonene på Syria krigen er minimal, og det man gjør forlenger konflikten – det er en stedfortredelseskrig. Vesten, inkludert Israel og Tyrkia, samt Saudi Arabia og Qatar, har finansiert, trent og bevæpnet terrorister. De ønsker å slite ut kreftene i regionen, så i stedet for regimeendring har man valgt å slite ned de ulike landene i regionen, noe som på sikt kan føre til at hele regionen blir ustabil og at konflikten utvikler seg til også å gjelde andre land.

Syria konflikten, sammen med Irak krigen, angrepet på Libanon og Gaza … – gjør at livet ikke akkurat blir lettere. Konflikten ødelegger vår sivilisasjons røtter – og det liker jeg dårlig. Medienes og politikernes hang etter å manipulere oss er større nå enn noen sinne – ikke bare i Syria, men i sin helhet. Det vi må gjøre er å avsløre hykleriet og få frem sannheten, samt forsvare dem av oss som gjør det. Det vi trenger i denne regionen, som i andre regioner, er fred, rettferdighet og bærekraft mm.

Krigen i Syria må ta slutt

Hawking: Krigen i Syria må ta slutt

Syria’s war must end

Stephen Hawking: Syria’s war must end

Stephen Hawking: ‘Syria’s war must end’

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Er kapitalismen veien fremover?

Posted by Fredsvenn den februar 18, 2014

Frihet er essensielt, frihet til å være seg selv. Vi er alle unike – og det er det som gjør livet verdt å leve. Bare tenk hvor kjedelig og lite dynamisk samfunnet hadde vært om vi alle var like. Hadde det vært meningen at alle skulle ha vært like så hadde vi blitt født slik, men i stedet er vi født unike i forskjellige settinger og oppvekstvilkår.

Dette ikke nødvendigvis for at noen skal klare seg bedre enn andre, eller sko seg på bekostning av andre, men heller fordi vi samlet skal kunne skape et bedre samfunn og en bedre verden å leve i for oss alle. det at alle er unike gir felles styrke og mangfold, noe som beriker og forbedrer mulighetene for oss alle.

Det essensielle er at vi alle blir gitt gunstige vilkår hvor hver og en kan utvikle sin individualitet. Man trenger med andre ord en samfunnsform som kan garantere at alle, uansett av hvem og hvor man blir født, har sjanse til å utvikle sine egenskaper.

Om et barn vokser opp med to hardtarbeidende foreldre på luselønn og ikke får mulighet til å gå på skole, mens et annet barn vokser opp med rike foreldre med gode nettverk som kan hjelpe sitt barn inn i et like lukrativt arbeid, så vil ikke dette samfunnet tilgodese alle individene. Det ene barnet blir undersått for det rike ettersom man ut fra nødvendighetene må la seg bli solgt som lønnsslave.

Verden vi lever i består av fattige og rike individer. det at det er sønner og døtre av rike og mektige mennesker som går til grunne og sønner og døtre av fattige mennesker som klarer seg utmerket sier ingenting, det er unntakene som bekrefter regelen.

Det å få leve livet sitt i fred fra andre menneskers aggresjon er bra. Men aggresjon kommer fra urettferdighet, inkludert økonomiske forskjeller. Hvis noen frarøves sine muligheter her i livet så bør det nærmest være en plikt å kjempe for å få dem tilbake.

Hvis kapitalismen gjør at folk blir holdt nede, slik at man blir hindret fra å utvikle sine unike egenskaper, så er ikke kapitalismen egnet som samfunnsform, men hvis kapitalismen derimot gir alle mennesker en sjanse gjennom å skape de rette vilkårene som skal til for at alle skal kunne blomstre så er situasjonen straks en annen.

Borgerlønn kan skape et samfunn hvor vi alle har vilkår og muligheter til å utvikle våre unike egenskaper og delta i samfunnslivet unde de samme premissene.

Finnes det alternativer til kapitalismen

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »

Stirner: Egoismens mester

Posted by Fredsvenn den februar 18, 2014

Johann Kaspar Schmidt, også kjent som Max Stirner (født 25. oktober 1806 i Bayreuth, Bayern, død 26. juni 1856 i Berlin) var en tysk unghegeliansk filosof. Han blir regnet som pioner innen nihilismen, eksistensialisme og anarkisme.

Stirners filosofi utgjør en tidlig og omfattende kritikk av liberalismen, sosialismen og samtidens borgerlige verdier, livsanskuelse og verdensbilde. Den føyer seg inn i rekken av venstrehegelianske verk som stadig radikaliserte kritikken av Hegel, det bestående og av hverandre. Stirners bok kan sees som det ekstreme sluttpunktet eller oppløsningen av den hegelske filosofien.

Stirner har hatt innflytelse på flere idéstrømninger. Dette gjelder i første rekke anarkismen og egoismen, men også marxismen og eksistensialismen. Trolig har også Friedrich Nietzsche (1844-1900) hentet inspirasjon fra Stirners filosofi. Rudolf Steiner (1861-1925) krediterer Stirner som en av inspirasjonskildene til sine pedagogiske teorier.

http://no.wikipedia.org/wiki/Max_Stirner

Posted in Uncategorized | Leave a Comment »