Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Posts Tagged ‘Armenia’

Obama benekter folkemordet mot armenerne

Posted by Fredsvenn den april 18, 2010

Ved siden av holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig ble begrepet folkemord skapt av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin for å beskrive folkemordet på armenerne, som innen akademiske sirkler blir ansett for å være et av de første moderne folkemord ut fra den systematiske, organiserte måten hvor på drapene ble utført. Det er det nest meste studerte folkemordet etter holocaust.

Flere internasjonale organisasjoner slik som:

  • EU parlamentet
  • Europarådet
  • International Center for Transitional Justic
  • International Association of Genocide Scholars
  • World Council of Churches
  • Human Rights Association (Tyrkia)
  • European Alliance of YMCAs
  • Permanent Peoples’ Tribunal
  • Mercosur

Flere land slik som:

Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Kypros, Iran, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Tyskland, Ukraina, Uruguay, Vatikanet, Venezuela og Østerrike.

I 2007 lagde Elie Wiesel Foundation for Humanity et brev signert av 53 nobelprisvinnere som anerkjente Genocide Scholars konklusjon om at det utgjorde et folkemord.

Mens Storbritannia har nektet å anerkjenne folkemordet har Skottland, Wales og Nord Irland anderkjent det og i USA har hele 44 av 50 stater anerkjent folkemordet. I 2006 utstedte det franske parlament at man vile lage en lov som aktet å straffe en hver person som benektet folkemordet med opp til 5års fengsel og en bot på 45,000 euro. På tross av tyrkiske protester antok den franske nasjonforsamlingen en lov som gjorde det til en forbrytelse å benekte folkemordet.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen, hvor resolusjoner vedrørende anerkjennelse av folkemordet og Tyrkias ansvar har blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte “orientalister” som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne. Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, trakk på slutten av 2000 en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”Benekterne av Holocaust har et formål: Å forlenge nazismen og å vende tilbake til Nazi lovgivning. Ingen vil ha Ungtyrkerne tilbake og ingen vil gjeninnføre osmansk lov. Hva er det armenerne vil? Armenerne vil dra fordel av begge verdenene. På den ene siden taler de med stolthet om deres kamp mot den osmansk despotisme, mens de på den andre vil sammenligne deres tragedie med holocaustet mot jødene. Dette aksepterer jeg ikke. Jeg sier ikke at armenerne ikke led forferdelig, men jeg finner nok grunn for meg til å stanse deres forsøk på å bruke massakren til å forringe verdien av Holocaust og istedet forholde seg til det som en etnisk disputt.”

Den 19. januar 2008 erklærte den daværende amerikanske senatoren, nåværende president Barack Obama, at «To år siden kritiserte jeg statssekretæren for å ha sparket USAs ambassadør til Armenia, John Evans, etter at han med rette brukte begrepet «folkemord» for å beskrive Tyrkias slakt av tusener av armenere fra og med 1915. Jeg delte med statssekretær Rice min sterke overbevisning om at folkemordet på armenerne ikke er en påstand, en personlig mening eller et synspunkt, men heller et godt dokumentert fakta støttet av en overhvelmende mengde historiske bevis. Faktaene er unektelige. En offisiell politikk som ber diplomater om å fordreie historiske faktaene er en uholdbar politikk. Som senator vil jeg på det sterkeste støtte en utstedelse av en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne, og som president vil jeg anerkjenne folkemordet på armenerne.»

Den 24. april 2009 erklærte Obama «Jeg har kontinuerlig erklært mitt syn om det som foregikk i 1915, og mitt synspunkt vedrørende dette historiske faktum har ikke endret seg. Mitt mål forblir oppnåelsen av en utførlig, åpenhjertig og rettferdig anerkjennelse av faktaene.»

Utenrikskomiten i Representantenes hus i USA besluttet har nå for tredje gang i mars 2010, etter i det siste minuttet først å ha blitt advart av Obama administrasjonen om at det ville komme til å fiendtliggjøre Tyrkia, som er en av USAs nøkkelallierte, å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet. Et positivt vedtak ville ha tillatt resolusjonen å bli overveid av hele Kongressen.

Utenrikskomiteleder Howard Berman sa at Tyrkia er en «en lojal alliert av USA i en urolig region», men, som han sa «Ingenting rettferdiggjør det at Tyrkia fornekter realitetene rundt folkemordet mot armenerne.» Både demokratiske og republikanske lovgivere sa resolusjonen ville vise USAs lederskap vedrørende menneskerettigheter. Republikaner Dan Burton (R-Ind.), som stemte mot resolusjonen, sa han hadde sympati for de armenske ofrene, «Men vi er i det 21. århundrede. Vi har soldater i fielten. Vi risikerer å miste en operasjonsbase i Tyrkia.»

Utenriksminister Hillary Clinton, som hadde oppfordret Utenrikskomiteen om ikke å avholde stemmeangivningen ettersom dette ville fiendtliggjøre Tyrkia, erklærte deretter at «Obama administrasjonen på det sterkeste går imot resolusjonen som ble vedtatt og vil arbeide veldig hardt for å sikre at den ikke kommer til Kongressen.» Clinton anerkjente administrasjonens endring av synspunkt vedrørende denne saken og sa at forholdene har «endret seg på veldig betydelige måter.» Hennes beskjed ble understreket av sekretærassistent Phillip J. Crowley, som sa “lederskapet i Kongressen forstår vår posisjon og har tatt dette i betraktning da de har evaluert om noen videre handling vil bli utført.» Administrasjonen forsøkte med andre ord å stanse en resolusjon vedrørende folkemordet på tross av at dens kampanjelovnader om å erklære det.

En lignende skadekontroll ble gjort Bush administrasjonen, som forhindret den fra å nå parlamentet, i etterkant av at en folkemordsresolusjon trumfet igjennom i 2007. Amerikanske embedsfolk håpte også denne gangen at resolusjonen ennå en gang ville bli forhindret. Både Hillary Clinton, Barack Obama og den tyrkiske presidenten Abdullah Gül ba utenrikskomiteen om å droppe den annonserte avstemningen. Tyrkias utenriksminister truet med at forbindelsene til USA og Israel vil bli skadelidende om USA vedtok resolusjonen og i den offisielle tyrkiske uttalelsen het det seg at «resolusjonen anklager den tyrkiske nasjonen for en forbrytelse den ikke har begått.»

Men resolusjonen har bred støtte i representantenes hus hvor armenernes skjebne blir sammenlignet med jødenes lidelse under Holocaust. En ikke-bindende resolusjon, som ber Barack Obama om offentlig kalle det som foregikk for et folkemord og å sikre at amerikansk utenrikspolitikk reflekterer en forståelse av det, ble derfor vedtatt med 23 mot 22 stemmer.

Mens det forble uvisst hvilke skritt den tyrkiske regjeringen vil ta så vekket dens trusler og første reaksjon administrasjonens oppmerksomhet. Raskt etter at avstemningen var blitt holdt sa en tyrkisk regjeringsansatt at «kongressledere må forstå den dårlige innvirkningen enhver videregående handling ville ha på normaliseringen mellom Tyrkia og Armenia.» Saken er den at Tyrkia allerede på forhånd har skrinnlagt denne prossen, som kun blir brukt til å forlange innrømmelser fra Armenia og for å forsinke prosessen vedrørende anerkjennelse.

I 2007 ville kongressen i USA se om man skulle vedta en resolusjon, men bare timer før utenrikskomiteen skulle stemme over forslaget kom Bush-administrasjonen med en sterk oppfordring til å avvise forslaget. Med 27 mot 21 stemmer vedtok utenrikskomiteen resolusjonen, til tross for appeller fra president Bush, utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates om å la være.

«Moral må gå foran realpolitikk», sa den demokratiske kongressrepresentanten Adam Schiff som sto bak resolusjonen som vil stadfeste at massedrapene på armenere i 1915 var folkemord, mens Tyrkia så med ublide øyne på resolusjonen og truet med å straffe USA.

Ifølge Newsweek: «Anslaget passerte på tross av en lobbyinnsats fra den tyrkiske regjeringen, som leide en hær av K Street lobbyister for å bekjempe den. Gruppen inkluderte tidligere parlaments majoritetsleder Dick Gephardt, som da han var kongressmedlem hadde støttet folkemordsresolusjoner, men som skiftet side i mars da hans selskap signerte en kontrakt på 1.2 millioner dollar per år for å representere tyrkerne.»

Den armenske innsatsen ble styrket av kampanjebidrag: Annie Totah, leder av Armenian American Political Action Committee, fortalte Newsweek at hun hadde samlet in «hundretusener av dollar» for demokratiske kandidater og nylig blitt med i Hillary Clintons finanskomite. (Clinton var en av dem som støttet resolusjonen i Senatet.)

«Resolusjonen om folkemordet på armenerne er en test for det amerikanske demokrati. Den vil avdekke prioritiene til USA – gode forbindelser med Tyrkia eller den historske sannheten», sa det russiske statsdumamedlem, Konstantin Zatulin, på en nyhetskonferanse i Yerevan den 21. oktober 2007.

I etterkant av at Utenrikskomiten i Representantenes hus for tredje gang hadde besluttet å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet gikk Obama bort fra sin valgkampanjes lovnad om å arbeide for anerkjennelse av folkemordet og at de «utbredte dokumenterte faktaene» vil bli fult påminnet under hans tid som president.

Da Obama ble spurt om hans synspunkt hadde endret seg eller om han dempet dem i lys av den sårbare tyrkisk-armenske dialogen svarte han at han ikke er interesert i «vende disse forhandlingene den ene veien eller den andre ettersom de har nyttige diskusjoner. Jeg vil være så opmmuntrende som mulig rundt de forhandlingene, som beveger seg fremover og kan komme til å bære frukt veldig, veldig raskt. Hva jeg vil gjøre er å ikke fokusere på min mening akkurat nå, men heller fokusere på synspunktene til det tyrkiske og armenske folk. Hva jeg fortalte den tyrkiske presidenten er at jeg vil være så konstruktiv som mulig når det kommer til å bevege disse sakene raskt fremover. Jeg føler at de beveger seg raskt. Jeg vil, som USAs president, ikke foregripe noen mulige forordninger og annonseringer som kan bli gjort i nær fremtid.»

Som senatorer hadde både Obama, visepresident Biden og Clinton bedt det Hvite hus om å fordømme drapene på armenerne som folkemord, men administrasjonen behøver tyrkisk samarbeid på en reke punkter. Tyrkia har bidratt med soldater til koalisjonen i Afghanistan og tillatt bruken av en luftbase for å forsyne USAs styrker i Irak. Tyrkia har for tiden et roterende sete i Fns sikkerhetsråd og vil dermed også ha noe å si vedrørende sanksjoner mot sin nabo, Iran.

President Obama skuffet først armenerne i sin tale den 24. april 2009, da han ikke refererte til drapene som folkemord, men kun som en av de store grusomhetene i det 20. århundre, noe han heller ikke gjorde da han snakket til det tyrkiske parlament samme måned. I skarp kontrast brukte Obama ordet i sin kampanje. I sin 19. januar erklæring brukte han ordet hele 11 ganger. Den offisielle unnskyldningen er at det kan skade en viktig åpning mellom Armenia og Tyrkia, men det er ingenting som tyder på at den armenske regjeringen er bekymret om den potensielt negative konsekvens i deres bilaterale forhold over en resolusjon utstedt av et lovgivende organ i et tredje land. Det er langt mer sannsynlig at bekymringen gjelder at man ikke vil ødelegge samarbeidet med Tyrkia, som grenser til Iran, når det kommer til sanksjonene mot den islamske republikken.

Under oppløpet til folkemordsresolusjonen i 2007 lovet parlamentstaler Nancy Pelosi at hun ville tillate resolusjonen å bli stemt på. Med 226 støttespillere, noe som tilsvarer en overlegen majoritet, var det liten tvil om at den vile bli trumfet igjennom. Men som svar på Bush administrasjonens og republikanernes kongressledere om at det ville skade den “globale krigen mot teror,” brøt Pelosi med hennes lovnader og brukte hennes makt som taler til å forhindre en stemmeavgivelse av resolusjonen.

For mer info: Obama and the Denial of Genocide

Barack Obama sidesteps Armenian genocide row on trip to Turkey

Obama Declines to Call Armenian Deaths in World War I a ‘Genocide’

Over Turkish protests, House panel calls killing of Armenians ‘genocide’

Robert Fisk: Will Obama honour pledge on genocide of Armenians?

Obama against Armenian ‘genocide’ bill

Obama Breaks His Promise on the Armenian Genocide

House presses to stop Armenian genocide vote

ANCA Calls On Obama To Honor Armenian Genocide Recognition Pledge

Tekster:

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Folkemordet på armenerne

Bilder: Gå inn i din tid …

Dark forest in the mountains-#5

Dark forest in the mountains-#4

Dark forest in the mountains-#3

Dark forest in the mountains-#2

Reklamer

Posted in Armenia, Sørvest Asia/Kaukasus, USA | Merket med: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Posted by Fredsvenn den september 19, 2009

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender


YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

armenia getattachment

armenia turkey

armenian frienship flag

armenian genocide

chevronprotest-Medium

armenian

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

«The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.»

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

armenia Treaty_of_Sevres_President_Wilson_Armenian_Boundary

armenia-throughout-history-map-550

Bilde: MAP

nagorno-karabakh-01

Nagorno-Karabakh_Occupation_Map

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.


The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

urartu1bk0

Her

Posted in Armenia, Løsninger | Merket med: , , , , , , , | 1 Comment »

USA kort fortalt

Posted by Fredsvenn den september 3, 2009

USA – Bygget på folkemord (de røde), slaveri (de svarte) og plyndring av naturressurser (resten av verden) gjennom utplyndring (nyliberalisme) og krig (militærindustrielle kompleks).

Bilder: USAs historie kort fortalt

American Imperialism timeline – Part 2

Chalmers Johnson: The US Global Empire -1

Posted in Armenia, Militærindustrielle kompleks, USA | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Et spørsmål om etnisk stolthet?

Posted by Fredsvenn den august 20, 2009

AySel og Arash fremfører den azerbaijanske sangen til Eurovision 2009:

AySel--Arash-of-Azerbaija-001

Inga og Anush fremfører den armenske sangen til Eurovision 2009:

inga-anush

43 azerbaijanske musikkfan som stemte for den armenske sangen i dette årets Eurovision sangkonkurranse har blitt forhørt vedrørende deres ”etniske ære”. De azerbaijanske autoritetene har brakt inn flere musikk fans for å forhøre seg om deres patriotisme etter at de har stemt for Armenia og landets nasjonale sikkerhetsministerium har talt til de 43 individene som stemte på den armenske duoen Inga og Anush, som sang Jan Jan.

I følge Rovshan Nasirli i et intervju på Radio Free Europe sa de at det handlet om ”nasjonal sikkerhet.” ”De forsøkte å presse meg psykologisk, og sa ting som ”Du har ikke noen etnisk stolthet. Hvordan kan det ha seg at du stemte på Armenia?” En 22 år gammel sa at han stemte for den armenske låten på grunn av at den hørtes enda mer azerisk ut enn den azeriske egne sang. Always, som kom på tredjeplass, var en duett mellom den azeribaijanske AySel og den iransk/svenske Arash. ”Jeg stemte på Armenia for å protestere mot at Arash representerte Azerbaijan» sa Nasirli.

Det er med andre ord helt klart at relasjonene mellom Azerbaijan og Armenia er anspente på grunn av den pågående disputten over Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk, hvor landene utkjempet en krig på 1990-tallet. Den fjellrike regionen, for det meste bebodd av etniske armenere, var tidligere underlagt Azerbaijan. Dette på tross av at området historisk sett har vært en del av Armenia. Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.

Azerbaijan har, på tross av at Statoil er tungt inne i landet, en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.

De neokonservative i USA har vært imot anerkjennelsen av folkemordet på Armenia, og da ikke på grunn av mangel på fakta, men på grunn av strategiske overveielser. På tross av at Tyrkia, samt USA og Israel, og Norge, benekter at det pågikk et folkemord i 1915, så er det ingen seriøse forskere og historikere som er i tvil om hva som fant sted. Hele 1.5 millioner armenere døde. Og dette kom, som allerede nevnt, etter flere hundre år med lidelser, hvor både arabere, hunere, mongoler, tyrkere og kurdere har forfulgt dem. Utrolig at de har klart å overleve. Det gir håp. Men det at Azerbaijan sender snipere og gjør noe slikt som å forhøre folk som har stemt på Armenia under Eurovision sangkonkurransen gir lite håp om fred.

I stedet for å true og kreve fra Armenia bør både Azerbaijan og Tyrkia, for ikke å glemme kurderne, gå inn i seg selv og kanskje tenke på at det er på tide å gi tilbake territorier som de har frastjålet, samt betale erstatning for de lidelser det armenske folket har gått igjennom. Og Vesten, som har støttet Israel, bør også stå bak Armenia, i stedet for slik som nå hvor de sammen med  Azerbaijan og Tyrkia er med på å tyne og presse landet. Og Israel bør anerkjenne folkemordet mot armenerne i stedet for å bruke Armenia som en fotball som de kan true Tyrkia med når det passer seg, slik som da de truet Tyrkia med å anerkjenne folkemordet etter at Tyrkia hadde kritisert Israel for hva som fant sted under Gaza bombingen for noen måneder siden. Også USA har benyttet seg av Armenia saken, og da ikke aller minst i forbindelse med Tyrkias innsatsvilje når det kommer til Irak krigen. Hvis Tyrkia ville være samarbeidsvillig ville man til gjenegjeld ikke ta opp problematikken rundt folkemordet.

Men det er ikke kun den neokonservative Bush administrasjonen som har valgt å ignorere anerkjennelsen av folkemordet. Også Obama, som mange forventet skulle gjøre det allerede den 24. april, den såkalte minnesdagen for folkemordet, har fulgt denne politikken. Dette som en enorm kontrast til deres støtte til Israel, som har krevd enorme summer penger på grunn av overgrepene og holocaustet som fant sted under Andre verdenskrig. Hadde Vesten virkelig ment noe med det så hadde de ikke forskjellsbehandlet disse to sakene slik som de gjør.

Folk og organisasjoner krever nå at Irak, som allerede er ofre for enorm urett, skal betale krigsskadeserstatning til de jødene som på en eller annen måte har reist fra Irak. Dette uten hensyn til at Irak har en helt annen regjering enn den som var der under den gjeldende perioden, at landet siden 1970-tallet har vært ofre for voldsom urettferdighet, at det vil bli det allerede utmagrede og herjede irakiske sivilsamfunn som må betale prisen og at det er et stort spørsmål hva som førte til at jødene reiste fra Irak.

Nei, det man nå bør gjøre er å støtte opp om armerne ved å kreve at de får tilbake sitt land og sin frihet.

Annie’s Letters.blogspot.com:

Turkey and Israel, unusual allies

Dink had been prosecuted for his views on the massacres of Armenians by Ottoman Turks in 1915, which he called genocide… He was given a suspended six-month jail sentence, under «Article 301», last year for «insulting Turkishness». [rest of article]

In the Western World, and now promulgated by the UN, it is a crime to deny the existence of the Nazi holocaust, particularly when it comes to the question of Jews killed under Hitler. Yet in Turkey, the strongest Israeli ally in the Middle East, partners in economic and military development, the Turkish government policy is to deny and bury the Turkish genocide of 2 million Armenians between 1915-1923.

Does every American learn about the Armenian Holocaust like they do about the Nazi holocaust? Most will not have even heard of Armenia, let alone the massacre of 2 million men women and children with photographs that are indistinguishable from the crimes committed during the Third Reich.

You would think that Israel with its Holocaust Industry of all nations would distance itself from a country who has not only DENIED ITS ROLE IN THE ARMENIAN GENOCIDE, but MADE IT A CRIME TO MENTION THE ARMENIAN GENOCIDE France tried to make a law of denying the Armenian Holocaust… strangely Dink fought against that law…

NKR Office in Washington, DC

Government of Nagorno Karabakh Republic

News – NKR

Political Resources on the Net – Nagorno-Karabakh

Nagorno Karabakh: History

Nagorno-Karabakh War – Armeniapedia.org

Symbolet for Artsakh:

nagorno-karabakh-republic-gerb

Statue i Artsakh:

Mamik_babik-dcp6380

Historisk Armenia:

arsakh-karabakh

wilsonturkey-armenia

Folkemordet:

wilsonthey_shall_not

wilsonArmenian-Genocide-final

wilsongenocide_map

wilson_44596707_armenia_afp466

wilsonarmenian_genocide3

President Wilsons Armenia (Int. godkjente):

wilson-Miatsyalhayasdan2english

I etterkant av 1. verdenskrig:

wilsonTreatyOfSevres_(corrected)

Ataturks invasjon etter at Vesten hadde trukket seg ut:

wilsonarmenia-and-turkey2-sm

Artsakh:

nagorno275-nk-93autumn

map

Map-Azerbaijan

The Artsakh war cronology – HyeClub Forum

Karabagh – Glossari

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

Dagens Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den april 27, 2009

Armenia, vårt kjære Armenia – aldri kan du bli som før – men sammen kan vi skape noe nytt. Armenia, landet hvor Arken la til strand, Noas hjemland og Edens hage, kan ikke få tilbake de territorier som gjennom barbarisk drap, plyndring og ødeleggelse har blitt det fratatt. Det vi trenger er å kaste ut amerikanerne og andre inntrengere, avsette våre despoter og diktatorer, samt å samle regionens nasjoner i et føderalt system som fungerer som en samorganiserende organisme. Armenere må få bo i Jerusalem og i alle andre land i regionen i fredelige og ordnede forhold. Og det samme bør gjelde for samtlige folk i regionen – også kjent som sivilisasjonens vugge. Sammen er vi sterke. Fred, demokrati og menneskerettigheter er derfor nødvendig. Folkemordet de pontiske grekere, assyrere og armenere må anerkjennes, Israels vold mot sine naboer og det pågående folkemordet mot Iraks minoriteter må opphøre umiddelbart!

Lar vi denne vold og maktbruk fortsette vil den snart også rette seg mot Armenia. De kurdiske militser som nå ekspanderer det kurdiske territoriet blir støttet av Vesten, der i blant av USA og Israel, i deres grusomme og barbariske kamp for makt og kontroll over regionen. Under vil dere se en tekst om hva som har skjedd med irakisk kunst og kultur. Husk at dette er etter at Saddam har sittet med makten og gått til krig mot Iran i 8 år, som Vestens mann, deretter Golfkrig, sanksjoner og enda en krig. Land har blitt pulverisert og kulturen ødelagt. Millioner av mennesker har blitt drept og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt.

Armenerne, befolkningen i Urartu, Mitani og Kura Araxes, for ikke å glemme bystaten Urkesh, de protoarmenske hurri-uratuerne, ga liv til samtlige sivilisasjoner, der i blant sumererne og deres etterkommere. Går vi langt tilbake er vi alle brødre og søstre. Dette er våre folk, uansett om de snakker semittisk eller indoeuropeisk, for ikke å glemme kaukasisk. Det bilingvistiske armenske språk består ikke aller minst av protoarmenere og frygere, som fylte Europa med ledere og som ikke minst var med på å skape den greske sivilisasjon, som har betydd så mye for Europa. Vi blir nå nødt til å stå sammen med våre kjære i denne så tøffe tid. Men det først og fremst både er og blir Sørvest Asia som er vår region. Derfor – Lenge leve!!!

Kjære armenere i Norge. Det er en hard og kynisk tid vi lever i. Folk er deler av større spill som de ikke selv kan styre. Men dette er jo ikke noe nytt. Også armenerne både var og ennå er ofre for et slikt spill. Det er ikke for ingenting at sitatet «Hvem i dag husker vell armenerne, hvem vil i morgen huske jødene» (i kortversjon) ennå huskes og brukes i vår samlede kamp for å få folk til å anerkjenne den urett som ble utført mot vårt folk. Og, kan det nevnes, blir denne urett utført mot palestinerne, og da medregnet befolkningen i Gaza, for ikke å glemme de kristne og andre minoriteter i Irak, som rent faktisk har det enda verre enn palestinerne, men som har blitt glemt og unndratt oppmerksomhet fra den norske offentlighet som tenderer å se på kurderne som Sørvest Asias kulturelle arvinger og fremtidige håp. Historieløshet er visst en svakhetmennesker i mellom.

På engelsk:

What Turkey did to the Armenians in 1915 and indeed in the decades and centuries before that was an act of criminal racism. We were massacred because we were racially and religiously different than the Turks.

I don’t think it’s very realistic of us to expect the U.S. and even Norway to accept what happened as Genocide because they both have their own skeletons hidden in their closets. If the U.S. calls the Armenian Genocide for what it is then what will it call it’s own massacring of millions of Native Americans? If Norway calls the Armenian Genocide a «Folkemord» then what will it call it’s centuries of atrocities against the Native Sami people, not to mention the gypsies? This is a simple matter of when you live in a glass house, you don’t throw stones at your neighbor.

What we have to do as Armenians and citizens of this world is not just fight for the recognition of our Genocide but come together with others around the world who suffered a fate like ours and fight together for the recognition off all genocides and other cases of criminal racism that have happened on any scale around the world.

What we should fight for is justice worldwide so we can prevent further genocides from happening and maybe then, when we have a more peaceful world, where governments and countries are more accountable and transparent about their past, can we see the Armenian Genocide recognized worldwide.

Do not forget that as the Armenians were being killed in 1915, the Turks also killed Assyrians, Chaldeans and Greeks by the hundreds of thousands. Even today there are genocides being committed in Darfur and since the 2003 2nd gulf war in Iraq over a million Iraqis have lost their lives, can we not call that a Genocide? What about the Uprooting of the Palestinians from their lands and their forced exodus into other countries where they have been subjected to humiliation, degradation and annihilation of their rights and identity as a people and a country. The list is too long and painful and unless we do something soon the risk of seeing such acts of racism and will surely happen again, even to our own people.

kingdom-060509_cdavidson_cpd_tipd_armenia_022

kingdom-armenia_thumbnail2

kingdom-mount_ararat

kingdom-armenia_000

kingdomarmenia-crop-copy

kingdom-of-urartu-map

kingdom-armenia_4th_century

Armensk sivilisasjon

Armenia – I stormaktenes hender

Armenia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Urkesh an Overview

Outer Fertile Crescent lores

Det armenske spørsmål

Orphan Pamuk – Armenia

ADL og folkemord

Stephen Hawking – Israel

Jimmy Carter – Israel

Armenernes plass i verden

In Sumerian mythology, a me (Sumerian, conventionally pronounced [mɛ]) or ñe [ŋɛ] or parşu (Akkadian, [parsˁu]) is one of the decrees of the gods foundational to those social institutions, religious practices, technologies, behaviors, mores, and human conditions that make civilization, as the Sumerians understood it, possible. They are fundamental to the Sumerian understanding of the relationship between humanity and the gods.

According to Sumerian mythology, Enki also assisted humanity to survive the Deluge designed to kill them. In the Legend of Atrahasis, Enlil, the king of the gods, sets out to eliminate humanity, the noise of whose mating is offensive to his ears. He successively sends drought, famine and plague to eliminate humanity, but Enki thwarts his half-brother’s plans by teaching Atrahasis about irrigation, granaries and medicine. Humans again proliferate a fourth time. Enraged, Enlil convenes a Council of Deities and gets them to promise not to tell humankind that he plans their total annihilation. Enki does not tell Atrahasis, but instead tells the walls of Atrahasis’ (a.k.a. Utnapishtim or Ziusudra) reed hut of Enlil’s plan, thus covertly rescuing Atrahasis by either instructing him to build some kind of a boat for his family, or by bringing him into the heavens in a magic boat. After the seven day Deluge, the flood hero frees a swallow, a raven and a dove in an effort to find if the flood waters have receded. On the boat landing, a sacrifice is organized to the gods. Enlil is angry his will has been thwarted yet again, and Enki is named as the culprit. As the god of what we would call ecology, Enki explains that Enlil is unfair to punish the guiltless Atrahasis for the sins of his fellows, and secures a promise that the gods will not eliminate humankind if they practice birth control and live within the means of the natural world. The threat is made, however, that if humans do not honor their side of the covenant the gods will be free to wreak havoc once again. This is apparently the oldest surviving Middle Eastern Deluge myths.

Armensk kulturhistorie og duduk

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Fra konflikt til forsoning

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Ingen pokal å hente

Some of our story

Armenernes plass i verden

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Ødeleggelse av den irakiske sivilisasjon

Verdensorganisasjonen for kultur og forskning, UNESCO, som fryktet at en krig i Irak ville ødelegge uerstattelige kulturminner fra et av verdens mest interessante historiske områder ba før invasjonen både USA og Irak om å ta hensyn til kulturminnene i Irak ved en eventuell krig. Ur, som eksisterte 4000 år f.vt., og sies å være verdens første by, og andre historiske byer som Babylon og Nineveh, ligger alle i dagens Irak, som ofte kalles sivilisasjonens vugge.

Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1899 og 1907, Geneve konvensjonen fra 1949 og dets to protokoller, samt Haag konvensjonen fra 1954 om bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig, samt denne konvensjonens to tilleggsprotokoller. og som

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter.

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Lederen av American Academic Research Institute (AAI) i Irak, professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som før, under og etter krigen i Irak i 2003 gjorde de amerikanske lederne oppmerksom på at Irak er et skattekammer for arkeologer og rommer sporene fra menneskehetens tidligste sivilisasjoner ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en gruppe som på flere møter med Pentagon la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

”Først skrev jeg til utenriksministeriet i oktober 2002 – nesten et halvt år før krigen – og advarte dem om faren for plyndringer av nasjonalmuseet og de arkeologiske utgravningene. Så, da det for alvor begynte å trekke opp til krig, reiste jeg til Pentagon og ga dem en liste over 150 viktige utgravninger og mer enn 100 bygninger så de ikke skulle bli truffet ved en fejl.” Da de amerikanske troppene i begynnelsen av april 2003 nærmet seg Bagdad skrev han igjen til militæret og minnet dem om at de skulle passe på skattene, og da byen falt, og Gibson stadig ikke hørte noe fra militæret, skrev han den 9. april til journalister i byen og ba dem sjekke situasjonen omkring museet. Men da var det for sent.

Plyndringen av det irakiske nasjonalmuseum og dets enestående samling av islamske og preislamske skatter begynte dagen etter. Ingen vet hvor mye som ble tatt, men den offisielle opptelling er omkring 15.000 gjenstander og hertil kommer omfattende ødeleggelser av mange av de resterende gjenstandene. Alt dette i følge Gibson mens amerikanske tropper satt 50 meter borteog bevoktet et veikryss.

I følge Gibson, som mener det som skjedde i Bagdad ”var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier”, har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

Men plyndringen av museet og daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds ufølsomme bemerkning om at ”stuff happens” rystet mange. Men som Oriental Institute Museum på University of Chicago, hvor McGuire Gibson også er professor, viste på en utstilling med tittelen Catastrophe! The Looting and Destruction of Iraq’s Past så var plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad kun toppen av isberget når det gjelder ødeleggelsen av Iraks rike kulturskatter. Langt verre var plyndringen av de tusenvis av arkeologiske utgravninger rundt om i Irak.

I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon i Mesopotamia, som lå mellom elvene Tigris og Eufrat i det nåværende Irak, midt i den såkalte sivilisasjonens vugge, som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt.

Gibson uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken at ”Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto.”

I følge professor Gil J. Stein, som er leder av det orientalske instituttet, forsøker disse forskerne å ”vekke verden og gjøre det klart at det som skjer ikke er noe mindre enn ødeleggelsen av våres felles røtter. Irak er ikke bare et hvilket som helst land. Det er her selve den menneskelige sivilisasjon oppsto. Det er her vi har de første byer. Det er her ideen om en time på 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto. Selve hjulet ble oppfunnet i Irak.” Arkeologer har pekt på at irakiske skatter er verdens mest verdifulle.

I følge Stein har alle hørt om plyndringen av museet, ”men de fleste aner ikke noe om plyndringen av de arkeologiske stedene selv om den er langt mer katastrofal. Når det gjelder museet var det selvfølgelig tragisk hva som forsvant, men vi vet jo hva det dreide seg om. Det er fotografier og tegninger og opptegnelser av det. Så vi mistede gjenstandene, men bevarte dataene. Men med plyndringen av utgravningene er det omvendt. Det kan være at de gjenstander de finner og selger dukker opp senere, men selv så er de nesten verdiløse ettersom vi ikke vet hvor og hvordan de ble funnet. Og uten kontekst er det bare en kjønnsmessig ting, som ikke hjelper oss med å forstå fortiden.”

Man trenger ikke å vite mye om fortidsminner for å fatte hvor galt det står til i Irak. Plansje etter plansje på utstillingen viste bilder av utgravningene før krigen og i dag, og visste man ikke at det dreide seg om samme område så ville man ikke ane det. Etter plyndringene, som primært ble foretatt av lokale irakere som desperat forsøkte å tjene noen få dollar, minner områdene om en krigssone etter et heftig bombardement; fullkommen øde, med hundrevis av kratere hvor det har blitt gravd etter arkeologiske skatter. Eller som det ble skrevet i katalogen om de gamle sumeriske byer: ”De blir totalt ødelagt, forvandlet til månelandskaper. De destruerer templene, palassene og husene i disse byene langt mer effektivt enn noen erobrer noensinne kunne ha gjort.”

Ingen kjenner det fulle omfang av plyndringene, men ved å sammenligne satellittbilder fra før og nå anslår arkeologen Elizabeth Stone fra Stony Brook University i sin artikkel i katalogen i forbindelse med utstillingen at omfanget av de nye plyndringene er ”mange ganger større enn alle arkeologiske utgravninger som noensinne har blitt foretatt i det sørlige Irak – og må ha inkludert hundretusener av leirtavler, mynter, segl, statuer, terrakotta, bronse og andre gjenstander.”

Ifølge The Independent er det sannsynligvis tale om en velorganisert bande som systematisk har sendt de irakiske skattene ut av landet. I en operasjon ledet av irakiske og britiske sikkerhetsstyrker lyktes det ifølge The Independents korrespondent i Basra, Kim Sengupta, å få fatt i omkring 230 gjenstander. En organisert bande bak plyndringene var på vei til å smugle de verdifulle tingene ut av landet for å selge dem til private samlere i Sørvest Asia og Vesten, men i stedet fikk sikkerhetsstyrkene fatt, ikke kun på antikvitetene, men også på syv medlemmer av banden.

En vurdering, som McGuire, som så plyndringene allerede da han fløy over noen av utgravningene i et helikopter i mai 2003, og var rystet over omfanget, er fullkommen enig i. I følge ham: ”Det veltet jo med dem – alene i Umma var det vel mer enn 200 mennesker; det var som å kikke ned på en maurtue.” Og selv om der ennå ikke har blitt tatt nye satellittfotografier i år så er han ikke i tvil om at plyndringene fortsetter. ”De vakter som vi har ansatt til å beskytte våres utgravning ved Nippur – den religiøse hovedstad i det gamle Mesopotamia – sier at det stadig blir plyndret overalt og det samme hører vi fra irakerne”, sier han.

På tross av omfanget er det imidlertid skrevet veldig lite om plyndringene i Irak, blant annet på grunn av de store sikkerhetsproblemene ved å reise uten for Bagdad for journalister. Ikke minst derfor håper Oriental Institute at deres utstilling vil sette mer fokus på problemet – og føre til at det blir satt en stopper for det. ”Det er en klisje, men det er virkelig hele verdens kulturelle arv som der er gjemt i Irak. Og den forsvinner for øynene på oss”, sier Stein, som fortsetter med å si at ”Og det verste er at den inntil nå har vært ekstremt velbevart.” For selv om Irak grunnleggende er et stort arkeologisk sted – ifølge McGuire er det mer enn 10.000 registrerte steder, men han anslår, at det virkelige tallet er langt over 100.000 – har skattene inntil de senere år vært stort sett uberørte.

Området har været krigsskueplass utallige gange i historien og landet har blitt invadert av alle fra perserkongen Kyrus den Store over Alexander den Store til mongolene på 1200-tallet, men på grunn av den avsides beliggenhet og mangelen på monumentale ruiner har de begravde skattene stort sett forblitt uberørte. Faktisk hadde Irak inntil den første Gulfkrigen en lang og stolt tradisjon for å beskytte sine kulturskatter. Fra 1936 til 1991 var det ifølge Geoff Emberling, som er direktør for museet på Oriental Institute, stort sett ingen plyndringer eller illegale utgravninger.

I følge Emberling er det mye man kan si om Saddam, ”men inntil sanksjonene og krigen la alt i grus gjorde Irak en fabelaktig innsats for å bevare sine skatter”, siger han. I en tale fra 1979 erklærte Saddam Hussein at ”antikviteter er det mest verdifulle i Irak.” Og selv om Saddam ifølge Emberling hadde sine skumle politiske formål og forsøkte å bruke de oldgamle konger Hammurabi og Nebukadnesar til å rettferdiggjøre sine kriger så hadde Irak under hans regime en av Sørvest Asias best fungerende arkeologiske strukturer. Plyndring var stort sett ukjent – og ble straffet med døden. Først etter at den første Golfkrigen og de internasjonale sanksjonene la den irakiske økonomien i ruiner begynte plyndringene.

I katalogen til utstillingen kaller John M. Russel fra Massachusetts det en av historiens største ironier at samtidig med at ”Irak var underlagt det strengeste sanksjonsregime noensinne, ble titusener av irakiske antikviteter solgt helt åpent på det amerikanske marked. Plyndringene fant især sted i den sydlige del av landet hvor det internasjonale samfunn forbød Irak å patruljere i luftrommet, men i takt med at Irak fikk flere penger i forbindelse med olje for matavtalene på slutten av 1990-tallet fikk myndighetene atter midler til å hyre vakter og gjenoppta utgravningene. Men det var en kort respitt. ”Den dag krigen begynte i 2003 forsvant vaktene og plyndringene begynte for alvor”, sier McGuire. ”Samme dag. Og fra den tid har det foregått.”

Geoff Emberling har flere ganger blitt invitert til å holde foredrag for tropper som var på vei til Irak for å forklare dem hva de kan gjøre for å hjelpe til med å bevare landets fortidsminner. I følge ham er det lett å demonisere militæret, men det er mer komplisert. De vil gjerne gjøre det riktige, men har bare ikke vært gode til det”, siger han, og fortsetter med å hevde at ”Selv plyndringen av nasjonalmuseet skyldtes mer mangel på koordinasjon enn ond vilje.” En av plansjene i Oriental Institutes utstilling henviser til Gilgamesh, det store babylonske helteepos, som ble gjenoppdaget på 1800-tallet ved utgravninger i Irak. I det oldgamle dikt hylles Gilgamesh som en av ”de store konger” blant annet fordi han er vokter over de gamle byer og monumenter, som skal vedlikeholdes og bevares.” Folkene bag utstillingen er høflige nok til ikke at utpensle budskapet ytterligere, men McGuire kan ikke dy seg: ”Det kunne vi lære noe av”, sier han og ryster på hodet. ”Det er en skamplett.”

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.

Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de 20 viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, som ofte har blitt kalt sivilisasjonens vugge.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.vt.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.

I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se ”rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt.” Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.

I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.

Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. ”Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA”, sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.

Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.

Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.

Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Irak – Folkemord

Irak – Kulturelt folkemord

Irakisk kultur

Posted in Armenia, Dagens kamp, Irak - Land og krig, Kamp nedenfra, Løsninger, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Ingen fred uten rettferd: Husk den 24. april

Posted by Fredsvenn den april 23, 2009

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

armenian-genocide-final

armenian-genocide-5

armenia0

armenian-genowi

armenian-genok

armenia-gen-0703

armenia-lake196

armenia_afp466

armenian-genocide_map

armenian_genocide3

armenian-geno

armenian-genocide

armenian-genocide-2007


Folkemordet

Den 24. april hvert år besøker titusener av armenere den evigvarende flammen som symboliserer armenernes gjenoppstandelse på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan for å markere folkemordet som fant sted på armenerne i 1915. En hendelse hvor hele 1.5 millioner armenere, som vil si 75 prosent av folket, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere ble drept. Hatpropaganda og overgrep kulminerte med et scenario av vold og terror. Holocaust.

Armenerne ble sendt til ulike fengsler rundt i landet, hvor av flere av dem var regelmessige massegraver, og svært mange mistet livet under transporten. Hele 75 prosent av den armenske befolkningen i det Ottomanske riket ble tatt av dage. Noen bruker ord som ”omplassering” om ”deportasjon”, andre ”landsforvisning” eller til og med ”etnisk rensing.”

Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. De ble angrepet, voldtatt og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater.

Anerkjennelse

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. I dag har mange land vedtatt formelle resolusjoner, mens Tyrkia, USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir.

Frankrike anerkjente folkemordet på armenerne i 1998 og vedtok i 2006, på tross av Jacques Chirac regjerings press for å få den stanset, en lov hvor det het seg at man anså det som ulovelig å benkete folkemordet.

”Minnet om ofrene har endelig blitt respektert. Æren til alle deres etterkommere og alle våre venner vil nå bli tatt i betraktning på en republikansk måte, med lover og verdier som styrer landet” sa Alexis Govciyan, leder for armenske organisasjoner i Frankrike etter at loven hadde blitt vedtatt.

Den franske loven var en blåkopi av den tidligere loven vedrørende det å benekte Nazi Holocaust, men mens det ikke ble stilt spørsmål vedrørende loven vedrørende loven om det jødiske holocaust, stiltes det spørsmål vedrørende folkemordet på armenerne. Loven førte blant annet til splid i det fransk-tyrkiske forholdet, da Tyrkia, som hevdet dette var et slag mot ytringsfriheten, blant annet truet med å sanksjonere Frankrike.

Man kunne tenkt seg hvor utenkelig det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under Andre verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem. Problemet er kun det at dette på mange måter er en dobbelt ugjerning der den første er selve folkemordet og den neste er fornektelsen av det.

Tyskland har erkjent sitt folkemord på jødene. Tyrkia greier ikke se sannheten i øynene om folkemordet på armenerne. Tyrkiske forfattere som skriver om massakrene i 1915 forfølges og fengsles, slik som sønnen til den drepte jornalisten Hrant Dink, kjent som forkjemper for den armenske sak, Arat Dink, som ga ut sine fars argumenter for hvorfor man kunne kalle det som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord. Saken skal forties. Og til det benytter de tyrkiske myndighetene paragraf 301, som erklærer at det er ulovelig å kritisere tyrkiskiskhet (tyrkifisering) og den tyrkiske stat.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

I den kjente boken De 40 dagene på Musa Dagh, som for øvrig er et fast inventar i et hvert armensk hjem og som omhandler folkemordet på armenerne står det å lese: “Armenierne går til grunne på sin geografi. Det er de svakeres lott, den forhatte minoritets lott!” “Ethvert menneske og enhver nasjon kommer en gang i den situasjon at de er de svakere. Derfor er det farlig å tolerere enhver utryddelsespresedens.”

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten.

Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den splitt og hersk politikken USA sammen med sine allierte har ført i Irak og som har ført til det pågående drapet på alle de ulike minoritetsgruppene, som på tross av at mediene unngår å nevne det, må bli ansett for å være folkemord. Den bipartisanske gruppen US Commission on International Religious Freedom har gått så langt som til å betegne Irak som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter.

Norge

I Norge forholder tingene seg annerledes. I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Hun mener, på linje med andre som fornekter hva som skjedde, at det er en tragedie. Enn videre mener hun at det fant sted for så lang tid siden at det, på tross av at det ennå er tabu å snakke om det i dagens Tyrkia, er lite hensiktsmessig å gå inn i det spørsmålet.

Dette er trist, ikke minst på grunn av de sterke båndene mellom Armenia og Norge personifisert gjennom karakterer som den store humanisten Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø, og skipsrederdatter Bodil Bjørn, som valgte å bruke hele sitt voksne liv i tjeneste for det armenske folk.

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian National Institute: the 1915 Armenian Genocide

Frequently Asked Questions about the Armenian Genocide

Nyheter om armenian genocide

Armenian Genocide – Armeniapedia.org

Armenian Genocide 1915 Recognition Struggle

Armenian Genocide, Armenian Massacres, Ottoman Empire, Government …

Armenian Genocide Forums – HyeClub Forum

FACT SHEET: ARMENIAN GENOCIDE

BBC NEWS | Europe | Q&A: Armenian genocide dispute

Denial of the Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian Genocide Resource Library for Teachers – Home Page

Introduction to Armenian Issue – FORSNET

HyeEtch – Armenian Genocide

Armenian Genocide

Armenia Genocide

theforgotten

Armenian Genocide Debate |

Armenian Genocide

Gendercide Watch: The Armenian Genocide

Revisiting the Armenian Genocide – Middle East Quarterly

Genocide Museum | The Armenian Genocide Museum-institute

Armenian Genocide News – Breaking World Armenian Genocide News …

Armenian Genocide Photos – Armeniapedia.org

Armenian Genocide – Little Armenia

TheForgotten.org

~ Armenian Genocide Resource Center

World Politics Review | The Armenian Genocide Resolution’s Real …

ZNet – Armenian Genocide

Armenian Genocide – Pictures and Information

Armenia and Karabakh, history, maps, images, multimedia and info.

New Statesman – Time to recognise the Armenian genocide

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Posted by Fredsvenn den april 16, 2009

Kurderne gjorde det både før og i 1915 – og de fortsetter med det …

Alle kurdere er ikke «lovløse», men det er ikke amerikanere eller israelere heller.

Og faktisk blir kurdiske militser trent opp av nettopp USA og Israel …

Men ninoritetene blir ikke kun angrepet av kurderne foruten av den arabiske majoritet. Det er som en nøtteknekker hvor minoritetene blir angrepet på alle sider på samme tid. Dette må stanses!

Her sender jeg diverse eget skrevet bakgrunnsmateriale, samt en felles erklæring fra Iraks minoriteter vedrørende kurdisk ekspansjonsplaner:

Iraq’s Minorities Issue Joint Statement on Kurdish Expansion Plans

Assyrian International News Agency

Recent media reports about the political situation in northern Iraq expose an escalating conflict between the KRG and the Iraqi government. Several Kurdish leaders have expressed themselves in the media, going as far as saying there will be a war between Arabs and Kurds if the government continues to assert its authority in areas bordering the Kurdish dominated region.

In their comments Kurdish leaders fail to reflect the true nature of the areas bordering the KRG. In many of these so called disputed areas there are very few Kurds to be found. In the Nineveh plain for example the percentage of Kurds is at best 5 percent. Still, Kurdish leaders insist these areas be annexed to the KRG. In fact, the stretch of land bordering the KRG is mostly dominated by Turkmens and minorities such as Yezidies, Assyrians, Shabaks and Kakais. Instead of acknowledging this fact Kurdish political groups have launched a fierce campaign to describe minorities like Yezidies and Shabaks as Kurds, while carrying out different programs in an attempt to Kurdify these minority populations. While oppressed in the past, Iraq’s Kurdish political parties have grown to become themselves the new oppressors in Iraq – seen from the perspective of minorities.

The Kurdish Peshmerga forces were successful in the help against Saddam Hussein as part of the Iraqi liberation movement, but today we note with sadness the transformation of the Peshmerga into a militia which is used to enforce Kurdish expansion plans in non-Kurdish settlements against the will of the inhabitants of these areas. The Peshmerga is today used to instil fear in minority communities in order to ensure compliance with KRG expansion scheme. Any referendum on the future of so called disputed areas carried out under Peshmerga presence will not be free and fair.

From being a centre of stability the KRG has turned itself into the major source of instability in Iraq today. While most of Iraq is becoming increasingly secure for all Iraqis, including vulnerable non Muslim communities such as Assyrians and Yezidies, the expansion plans of the KRG threatens to destabilize Iraq, its neighbouring countries and severely affect the vulnerable minorities who live in the areas claimed by Kurdish groups.

The undersigned organizations call on the KRG to refrain from all acts of violence and withdraw its forces from all areas outside the KRG. We also call on Kurdish leaders to respect the rights of minorities, to stop interfering in their internal issues and to stop describing Yezidies and Shabaks as Kurds.

We hope the UN and the EU will hear the calls of Iraqi minorities for justice and respect of their rights in Iraq.

April 4, 2009

The Assyria Council of Europe

For a Free and Independent Assyria

Assyrian people – Wikipedia

Assyria

– Iraqi Turkmen Human Rights Research Foundation

Iraqi Turkmen Journal

Iraqi Turkmen – Wikipedia

– Yezidi Human Rights Organization

YezidiTruth.org – A Humanitarian Organization – Yezidi Voices

Yeziditruth.org

Yazidi – Wikipedia

– Shabak Democratic Assembly

Save the Shabak Nation in Northern Iraq – Avert a Genocide Planned …

Iraq’s Shabaks Are Being Oppressed By Kurds

FILE-IRAQ-UNREST-RELIGION-YAZIDI

nirakmandeanbaptism-781631

nirakyazidi_symbol

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

BRUSSELS-The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion

In Kurdistan, together with the Kurdish people, live Assyrian-Syrians as well as Armenians.

Invasion, occupation and division of Kurdistan, has not only affected the Kurds but also the Assyrian-Syrians as well as the Armenian peoples. Imposed colonialist policies have set these people against the Kurdish people and against each other, have created clashes and forced deportations and exiles. In our country, by setting the peoples against each other, the bloodiest imposed period of colonialist policies is 1915 and the few years following that.

On April 24, 1915, the decision of mass genocide and annihilation of the Assyrian-Syrian and the Armenian peoples was taken by the Ottoman Empire.

The blueprints of and the logistics for this genocide being prepared ahead of time, they employed Hamidiye Alaylari from Kurdish tribes (Similar to the present day Village Guards system who kill our people) to commit history’s, until then unknown, Genocide. In this Genocide, millions of Armenians and Assyrian-Syrians were killed, and millions others were deported from their homes and land and scattered to the four corners of the world.

The Turkish State which practices policies of setting peoples and people of diverse opinions against each other, still pursues the same repulsive policies at the end of the 20th century. Similar to setting-up Alevis and Sunnis against each other, they set-up the Kurdish people against each other through their creation, the Village Guards, which consist of Kurdish Jahshs. Separately, through their diverse assaults to annihilate the Kurdish people, they are registering new pages in the annals of genocides.

The Turkish State regime, from history to our days, has worked against the peoples, as if a guilty party, and with her committed genocides has changed the demographics of Anatolia causing the demise of many cultures-civilizations. The same policies are being applied in Kurdistan today. I call upon the world public opinion to become aware of this Turkish State policies and vehemently oppose it.

Today is the 82nd anniversary of the genocide committed against the Assyrian-Syrian and Armenian peoples. Sharing the agony caused by this process, I find the Ottoman State and their collaborators the Hamidiye Alaylari, formed by some Kurdish tribes, responsible for this crime before history and I condemn them with abhorrence. Zubeyir Aydar Chairman of the Executive Committee

Source: Asbarez On-Line 97/4/29

PKK Chairman’s letter to Kocharian

Abdullah Ocalan President Kurdistan Workers Party (PKK)

10 April 1998

The President-elect of Armenia Robert Kocharian

Dear Mr President

I am writing to congratulate you on your election as President of Armenia and to wish you every success in forming your new government. I want particularly to wish you well in implementing democratic reforms and a political solution of the Nagorno Karabakh conflict.

I also welcome and endorse the passage of a resolution in the Belgian Senate calling on the Turkish government in Ankara to recognise the reality of the Armenian holocaust perpetrated by the last Ottoman regime in 1915-19.

This resolution of 26 March, I believe, can not be treated as a transient episode but is of paramount significance in the protracted campaign to end the political amnesia about 1915, deliberately contrived by Turkish and foreign governments in the past in order to perpetrate the carve-up of Asias Minor and the Mid-East by the imperial powers at the Lausanne Conference of 1923.

The massacres during the First World War which shocked the civilised world then became a precedent for an even more appalling and destructive demonstration of genocide of the Jewish people by the German Nazis in the Second World War. Let us recall Hitler’s response to a critic of the «final solution» of the Jewish problem: «Who complained about the Armenians?»

Now, when the spectre of ethnic cleansing is once again stalking the Balkans the courageous stand of the Belgian Senate, we feel, must concentrate the minds of Turks, Armenians, Greeks and Kurds alike the necessity for a wide- ranging discussion and fresh analysis of the causes of the 1915 events as a precondition for a genuine reconciliation of ethnic groups and nations and the settling of territorial disputes through negotiation. Such a process, we are firmly convinced, will help Turkish-Armenian and Greek relations.

Our movement will continue to support all efforts to set in train a genuine dialogue between all contending parties with the self-evident proviso that the Kurdish claim to self- determination and freedom will not be prejudiced – as it was in Lausanne.

We urge the new governments of Armenia and Turkey to seize the historic opportunity.

We look forward to future co-operation with your government and the Armenian people and wish you all the success needed to move the peace process forward.

In the name of peace, freedom and reconciliation, we remain

Yours respectfully,

Abdullah Ocalan

Kurdish newspaper apologizes to Armenian people

13.05.2005 14:31

YEREVAN (YERKIR) – On its website, the Kurdish newspaper Ozgur Gundem, on behalf of the Kurdish people has offered its apologies to the Armenian people for the years of silence and complicity in the Armenian Genocide, Armenpress reported, citing Marmara, an Armenian-language newspaper published in Istanbul, Turkey.

The paper has described the great suffering of the Armenian people in stunning words, Marmara wrote. It has also apologized for its reluctance to widely discuss the issue.

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

De kristne i Irak trenger deg nå!

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Armensk kulturhistorie og duduk

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Fra konflikt til forsoning

WordPress.com – Northern Iraq

Christians of Iraq

Armenia

Kurdisharmenian blogspot – Genocide Recognitions

head680poster

head300703806_1c2d760d83

head-designarmeniangenocide

headataturkarmenian_genocide

headgenocide2

heads_1

headapril24

headai215201

headseyfo

headuntitledpreview

headpeace6se1mo

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »