Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg!

Posts Tagged ‘Folkemord’

Obama benekter folkemordet mot armenerne

Posted by Fredsvenn den april 18, 2010

Ved siden av holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig ble begrepet folkemord skapt av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin for å beskrive folkemordet på armenerne, som innen akademiske sirkler blir ansett for å være et av de første moderne folkemord ut fra den systematiske, organiserte måten hvor på drapene ble utført. Det er det nest meste studerte folkemordet etter holocaust.

Flere internasjonale organisasjoner slik som:

  • EU parlamentet
  • Europarådet
  • International Center for Transitional Justic
  • International Association of Genocide Scholars
  • World Council of Churches
  • Human Rights Association (Tyrkia)
  • European Alliance of YMCAs
  • Permanent Peoples’ Tribunal
  • Mercosur

Flere land slik som:

Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Kypros, Iran, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Tyskland, Ukraina, Uruguay, Vatikanet, Venezuela og Østerrike.

I 2007 lagde Elie Wiesel Foundation for Humanity et brev signert av 53 nobelprisvinnere som anerkjente Genocide Scholars konklusjon om at det utgjorde et folkemord.

Mens Storbritannia har nektet å anerkjenne folkemordet har Skottland, Wales og Nord Irland anderkjent det og i USA har hele 44 av 50 stater anerkjent folkemordet. I 2006 utstedte det franske parlament at man vile lage en lov som aktet å straffe en hver person som benektet folkemordet med opp til 5års fengsel og en bot på 45,000 euro. På tross av tyrkiske protester antok den franske nasjonforsamlingen en lov som gjorde det til en forbrytelse å benekte folkemordet.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen, hvor resolusjoner vedrørende anerkjennelse av folkemordet og Tyrkias ansvar har blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte “orientalister” som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne. Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, trakk på slutten av 2000 en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”Benekterne av Holocaust har et formål: Å forlenge nazismen og å vende tilbake til Nazi lovgivning. Ingen vil ha Ungtyrkerne tilbake og ingen vil gjeninnføre osmansk lov. Hva er det armenerne vil? Armenerne vil dra fordel av begge verdenene. På den ene siden taler de med stolthet om deres kamp mot den osmansk despotisme, mens de på den andre vil sammenligne deres tragedie med holocaustet mot jødene. Dette aksepterer jeg ikke. Jeg sier ikke at armenerne ikke led forferdelig, men jeg finner nok grunn for meg til å stanse deres forsøk på å bruke massakren til å forringe verdien av Holocaust og istedet forholde seg til det som en etnisk disputt.”

Den 19. januar 2008 erklærte den daværende amerikanske senatoren, nåværende president Barack Obama, at «To år siden kritiserte jeg statssekretæren for å ha sparket USAs ambassadør til Armenia, John Evans, etter at han med rette brukte begrepet «folkemord» for å beskrive Tyrkias slakt av tusener av armenere fra og med 1915. Jeg delte med statssekretær Rice min sterke overbevisning om at folkemordet på armenerne ikke er en påstand, en personlig mening eller et synspunkt, men heller et godt dokumentert fakta støttet av en overhvelmende mengde historiske bevis. Faktaene er unektelige. En offisiell politikk som ber diplomater om å fordreie historiske faktaene er en uholdbar politikk. Som senator vil jeg på det sterkeste støtte en utstedelse av en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne, og som president vil jeg anerkjenne folkemordet på armenerne.»

Den 24. april 2009 erklærte Obama «Jeg har kontinuerlig erklært mitt syn om det som foregikk i 1915, og mitt synspunkt vedrørende dette historiske faktum har ikke endret seg. Mitt mål forblir oppnåelsen av en utførlig, åpenhjertig og rettferdig anerkjennelse av faktaene.»

Utenrikskomiten i Representantenes hus i USA besluttet har nå for tredje gang i mars 2010, etter i det siste minuttet først å ha blitt advart av Obama administrasjonen om at det ville komme til å fiendtliggjøre Tyrkia, som er en av USAs nøkkelallierte, å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet, noe som vakte stor feiring i Armenia hvor resolusjonen ble hilst velkommen av presidenten Robert Kocharyan som håper på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet slik som nylig fant sted i Sverige hvor Riksdagen anerkjente folkemordet. Et positivt vedtak ville ha tillatt resolusjonen å bli overveid av hele Kongressen.

Utenrikskomiteleder Howard Berman sa at Tyrkia er en «en lojal alliert av USA i en urolig region», men, som han sa «Ingenting rettferdiggjør det at Tyrkia fornekter realitetene rundt folkemordet mot armenerne.» Både demokratiske og republikanske lovgivere sa resolusjonen ville vise USAs lederskap vedrørende menneskerettigheter. Republikaner Dan Burton (R-Ind.), som stemte mot resolusjonen, sa han hadde sympati for de armenske ofrene, «Men vi er i det 21. århundrede. Vi har soldater i fielten. Vi risikerer å miste en operasjonsbase i Tyrkia.»

Utenriksminister Hillary Clinton, som hadde oppfordret Utenrikskomiteen om ikke å avholde stemmeangivningen ettersom dette ville fiendtliggjøre Tyrkia, erklærte deretter at «Obama administrasjonen på det sterkeste går imot resolusjonen som ble vedtatt og vil arbeide veldig hardt for å sikre at den ikke kommer til Kongressen.» Clinton anerkjente administrasjonens endring av synspunkt vedrørende denne saken og sa at forholdene har «endret seg på veldig betydelige måter.» Hennes beskjed ble understreket av sekretærassistent Phillip J. Crowley, som sa “lederskapet i Kongressen forstår vår posisjon og har tatt dette i betraktning da de har evaluert om noen videre handling vil bli utført.» Administrasjonen forsøkte med andre ord å stanse en resolusjon vedrørende folkemordet på tross av at dens kampanjelovnader om å erklære det.

En lignende skadekontroll ble gjort Bush administrasjonen, som forhindret den fra å nå parlamentet, i etterkant av at en folkemordsresolusjon trumfet igjennom i 2007. Amerikanske embedsfolk håpte også denne gangen at resolusjonen ennå en gang ville bli forhindret. Både Hillary Clinton, Barack Obama og den tyrkiske presidenten Abdullah Gül ba utenrikskomiteen om å droppe den annonserte avstemningen. Tyrkias utenriksminister truet med at forbindelsene til USA og Israel vil bli skadelidende om USA vedtok resolusjonen og i den offisielle tyrkiske uttalelsen het det seg at «resolusjonen anklager den tyrkiske nasjonen for en forbrytelse den ikke har begått.»

Men resolusjonen har bred støtte i representantenes hus hvor armenernes skjebne blir sammenlignet med jødenes lidelse under Holocaust. En ikke-bindende resolusjon, som ber Barack Obama om offentlig kalle det som foregikk for et folkemord og å sikre at amerikansk utenrikspolitikk reflekterer en forståelse av det, ble derfor vedtatt med 23 mot 22 stemmer.

Mens det forble uvisst hvilke skritt den tyrkiske regjeringen vil ta så vekket dens trusler og første reaksjon administrasjonens oppmerksomhet. Raskt etter at avstemningen var blitt holdt sa en tyrkisk regjeringsansatt at «kongressledere må forstå den dårlige innvirkningen enhver videregående handling ville ha på normaliseringen mellom Tyrkia og Armenia.» Saken er den at Tyrkia allerede på forhånd har skrinnlagt denne prossen, som kun blir brukt til å forlange innrømmelser fra Armenia og for å forsinke prosessen vedrørende anerkjennelse.

I 2007 ville kongressen i USA se om man skulle vedta en resolusjon, men bare timer før utenrikskomiteen skulle stemme over forslaget kom Bush-administrasjonen med en sterk oppfordring til å avvise forslaget. Med 27 mot 21 stemmer vedtok utenrikskomiteen resolusjonen, til tross for appeller fra president Bush, utenriksminister Condoleezza Rice og forsvarsminister Robert Gates om å la være.

«Moral må gå foran realpolitikk», sa den demokratiske kongressrepresentanten Adam Schiff som sto bak resolusjonen som vil stadfeste at massedrapene på armenere i 1915 var folkemord, mens Tyrkia så med ublide øyne på resolusjonen og truet med å straffe USA.

Ifølge Newsweek: «Anslaget passerte på tross av en lobbyinnsats fra den tyrkiske regjeringen, som leide en hær av K Street lobbyister for å bekjempe den. Gruppen inkluderte tidligere parlaments majoritetsleder Dick Gephardt, som da han var kongressmedlem hadde støttet folkemordsresolusjoner, men som skiftet side i mars da hans selskap signerte en kontrakt på 1.2 millioner dollar per år for å representere tyrkerne.»

Den armenske innsatsen ble styrket av kampanjebidrag: Annie Totah, leder av Armenian American Political Action Committee, fortalte Newsweek at hun hadde samlet in «hundretusener av dollar» for demokratiske kandidater og nylig blitt med i Hillary Clintons finanskomite. (Clinton var en av dem som støttet resolusjonen i Senatet.)

«Resolusjonen om folkemordet på armenerne er en test for det amerikanske demokrati. Den vil avdekke prioritiene til USA – gode forbindelser med Tyrkia eller den historske sannheten», sa det russiske statsdumamedlem, Konstantin Zatulin, på en nyhetskonferanse i Yerevan den 21. oktober 2007.

I etterkant av at Utenrikskomiten i Representantenes hus for tredje gang hadde besluttet å vedta en resolusjon som anerkjenner folkemordet gikk Obama bort fra sin valgkampanjes lovnad om å arbeide for anerkjennelse av folkemordet og at de «utbredte dokumenterte faktaene» vil bli fult påminnet under hans tid som president.

Da Obama ble spurt om hans synspunkt hadde endret seg eller om han dempet dem i lys av den sårbare tyrkisk-armenske dialogen svarte han at han ikke er interesert i «vende disse forhandlingene den ene veien eller den andre ettersom de har nyttige diskusjoner. Jeg vil være så opmmuntrende som mulig rundt de forhandlingene, som beveger seg fremover og kan komme til å bære frukt veldig, veldig raskt. Hva jeg vil gjøre er å ikke fokusere på min mening akkurat nå, men heller fokusere på synspunktene til det tyrkiske og armenske folk. Hva jeg fortalte den tyrkiske presidenten er at jeg vil være så konstruktiv som mulig når det kommer til å bevege disse sakene raskt fremover. Jeg føler at de beveger seg raskt. Jeg vil, som USAs president, ikke foregripe noen mulige forordninger og annonseringer som kan bli gjort i nær fremtid.»

Som senatorer hadde både Obama, visepresident Biden og Clinton bedt det Hvite hus om å fordømme drapene på armenerne som folkemord, men administrasjonen behøver tyrkisk samarbeid på en reke punkter. Tyrkia har bidratt med soldater til koalisjonen i Afghanistan og tillatt bruken av en luftbase for å forsyne USAs styrker i Irak. Tyrkia har for tiden et roterende sete i Fns sikkerhetsråd og vil dermed også ha noe å si vedrørende sanksjoner mot sin nabo, Iran.

President Obama skuffet først armenerne i sin tale den 24. april 2009, da han ikke refererte til drapene som folkemord, men kun som en av de store grusomhetene i det 20. århundre, noe han heller ikke gjorde da han snakket til det tyrkiske parlament samme måned. I skarp kontrast brukte Obama ordet i sin kampanje. I sin 19. januar erklæring brukte han ordet hele 11 ganger. Den offisielle unnskyldningen er at det kan skade en viktig åpning mellom Armenia og Tyrkia, men det er ingenting som tyder på at den armenske regjeringen er bekymret om den potensielt negative konsekvens i deres bilaterale forhold over en resolusjon utstedt av et lovgivende organ i et tredje land. Det er langt mer sannsynlig at bekymringen gjelder at man ikke vil ødelegge samarbeidet med Tyrkia, som grenser til Iran, når det kommer til sanksjonene mot den islamske republikken.

Under oppløpet til folkemordsresolusjonen i 2007 lovet parlamentstaler Nancy Pelosi at hun ville tillate resolusjonen å bli stemt på. Med 226 støttespillere, noe som tilsvarer en overlegen majoritet, var det liten tvil om at den vile bli trumfet igjennom. Men som svar på Bush administrasjonens og republikanernes kongressledere om at det ville skade den “globale krigen mot teror,” brøt Pelosi med hennes lovnader og brukte hennes makt som taler til å forhindre en stemmeavgivelse av resolusjonen.

For mer info: Obama and the Denial of Genocide

Barack Obama sidesteps Armenian genocide row on trip to Turkey

Obama Declines to Call Armenian Deaths in World War I a ‘Genocide’

Over Turkish protests, House panel calls killing of Armenians ‘genocide’

Robert Fisk: Will Obama honour pledge on genocide of Armenians?

Obama against Armenian ‘genocide’ bill

Obama Breaks His Promise on the Armenian Genocide

House presses to stop Armenian genocide vote

ANCA Calls On Obama To Honor Armenian Genocide Recognition Pledge

Tekster:

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Folkemordet på armenerne

Bilder: Gå inn i din tid …

Dark forest in the mountains-#5

Dark forest in the mountains-#4

Dark forest in the mountains-#3

Dark forest in the mountains-#2

Posted in Armenia, Sørvest Asia/Kaukasus, USA | Merket med: , , , , , , , , | Leave a Comment »

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Posted by Fredsvenn den september 19, 2009

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender


YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

armenia getattachment

armenia turkey

armenian frienship flag

armenian genocide

chevronprotest-Medium

armenian

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

«The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.»

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

armenia Treaty_of_Sevres_President_Wilson_Armenian_Boundary

armenia-throughout-history-map-550

Bilde: MAP

nagorno-karabakh-01

Nagorno-Karabakh_Occupation_Map

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.


The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

urartu1bk0

Her

Posted in Armenia, Løsninger | Merket med: , , , , , , , | 1 Comment »

USA kort fortalt

Posted by Fredsvenn den september 3, 2009

USA – Bygget på folkemord (de røde), slaveri (de svarte) og plyndring av naturressurser (resten av verden) gjennom utplyndring (nyliberalisme) og krig (militærindustrielle kompleks).

Bilder: USAs historie kort fortalt

American Imperialism timeline – Part 2

Chalmers Johnson: The US Global Empire -1

Posted in Armenia, Militærindustrielle kompleks, USA | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Ingen fred uten rettferd: Husk den 24. april

Posted by Fredsvenn den april 23, 2009

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

armenian-genocide-final

armenian-genocide-5

armenia0

armenian-genowi

armenian-genok

armenia-gen-0703

armenia-lake196

armenia_afp466

armenian-genocide_map

armenian_genocide3

armenian-geno

armenian-genocide

armenian-genocide-2007


Folkemordet

Den 24. april hvert år besøker titusener av armenere den evigvarende flammen som symboliserer armenernes gjenoppstandelse på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan for å markere folkemordet som fant sted på armenerne i 1915. En hendelse hvor hele 1.5 millioner armenere, som vil si 75 prosent av folket, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere ble drept. Hatpropaganda og overgrep kulminerte med et scenario av vold og terror. Holocaust.

Armenerne ble sendt til ulike fengsler rundt i landet, hvor av flere av dem var regelmessige massegraver, og svært mange mistet livet under transporten. Hele 75 prosent av den armenske befolkningen i det Ottomanske riket ble tatt av dage. Noen bruker ord som ”omplassering” om ”deportasjon”, andre ”landsforvisning” eller til og med ”etnisk rensing.”

Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. De ble angrepet, voldtatt og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater.

Anerkjennelse

Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. I dag har mange land vedtatt formelle resolusjoner, mens Tyrkia, USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir.

Frankrike anerkjente folkemordet på armenerne i 1998 og vedtok i 2006, på tross av Jacques Chirac regjerings press for å få den stanset, en lov hvor det het seg at man anså det som ulovelig å benkete folkemordet.

”Minnet om ofrene har endelig blitt respektert. Æren til alle deres etterkommere og alle våre venner vil nå bli tatt i betraktning på en republikansk måte, med lover og verdier som styrer landet” sa Alexis Govciyan, leder for armenske organisasjoner i Frankrike etter at loven hadde blitt vedtatt.

Den franske loven var en blåkopi av den tidligere loven vedrørende det å benekte Nazi Holocaust, men mens det ikke ble stilt spørsmål vedrørende loven vedrørende loven om det jødiske holocaust, stiltes det spørsmål vedrørende folkemordet på armenerne. Loven førte blant annet til splid i det fransk-tyrkiske forholdet, da Tyrkia, som hevdet dette var et slag mot ytringsfriheten, blant annet truet med å sanksjonere Frankrike.

Man kunne tenkt seg hvor utenkelig det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under Andre verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem. Problemet er kun det at dette på mange måter er en dobbelt ugjerning der den første er selve folkemordet og den neste er fornektelsen av det.

Tyskland har erkjent sitt folkemord på jødene. Tyrkia greier ikke se sannheten i øynene om folkemordet på armenerne. Tyrkiske forfattere som skriver om massakrene i 1915 forfølges og fengsles, slik som sønnen til den drepte jornalisten Hrant Dink, kjent som forkjemper for den armenske sak, Arat Dink, som ga ut sine fars argumenter for hvorfor man kunne kalle det som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord. Saken skal forties. Og til det benytter de tyrkiske myndighetene paragraf 301, som erklærer at det er ulovelig å kritisere tyrkiskiskhet (tyrkifisering) og den tyrkiske stat.

Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.

I den kjente boken De 40 dagene på Musa Dagh, som for øvrig er et fast inventar i et hvert armensk hjem og som omhandler folkemordet på armenerne står det å lese: “Armenierne går til grunne på sin geografi. Det er de svakeres lott, den forhatte minoritets lott!” “Ethvert menneske og enhver nasjon kommer en gang i den situasjon at de er de svakere. Derfor er det farlig å tolerere enhver utryddelsespresedens.”

Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten.

Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den splitt og hersk politikken USA sammen med sine allierte har ført i Irak og som har ført til det pågående drapet på alle de ulike minoritetsgruppene, som på tross av at mediene unngår å nevne det, må bli ansett for å være folkemord. Den bipartisanske gruppen US Commission on International Religious Freedom har gått så langt som til å betegne Irak som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter.

Norge

I Norge forholder tingene seg annerledes. I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Hun mener, på linje med andre som fornekter hva som skjedde, at det er en tragedie. Enn videre mener hun at det fant sted for så lang tid siden at det, på tross av at det ennå er tabu å snakke om det i dagens Tyrkia, er lite hensiktsmessig å gå inn i det spørsmålet.

Dette er trist, ikke minst på grunn av de sterke båndene mellom Armenia og Norge personifisert gjennom karakterer som den store humanisten Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø, og skipsrederdatter Bodil Bjørn, som valgte å bruke hele sitt voksne liv i tjeneste for det armenske folk.

President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.

Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian National Institute: the 1915 Armenian Genocide

Frequently Asked Questions about the Armenian Genocide

Nyheter om armenian genocide

Armenian Genocide – Armeniapedia.org

Armenian Genocide 1915 Recognition Struggle

Armenian Genocide, Armenian Massacres, Ottoman Empire, Government …

Armenian Genocide Forums – HyeClub Forum

FACT SHEET: ARMENIAN GENOCIDE

BBC NEWS | Europe | Q&A: Armenian genocide dispute

Denial of the Armenian Genocide – Wikipedia, the free encyclopedia

Armenian Genocide Resource Library for Teachers – Home Page

Introduction to Armenian Issue – FORSNET

HyeEtch – Armenian Genocide

Armenian Genocide

Armenia Genocide

theforgotten

Armenian Genocide Debate |

Armenian Genocide

Gendercide Watch: The Armenian Genocide

Revisiting the Armenian Genocide – Middle East Quarterly

Genocide Museum | The Armenian Genocide Museum-institute

Armenian Genocide News – Breaking World Armenian Genocide News …

Armenian Genocide Photos – Armeniapedia.org

Armenian Genocide – Little Armenia

TheForgotten.org

~ Armenian Genocide Resource Center

World Politics Review | The Armenian Genocide Resolution’s Real …

ZNet – Armenian Genocide

Armenian Genocide – Pictures and Information

Armenia and Karabakh, history, maps, images, multimedia and info.

New Statesman – Time to recognise the Armenian genocide

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

Kamp for land i Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den mars 23, 2009

Nå kan arabere og kurdere endelig få bo alene i Irak – og i stort sett hele Sørvest Asia og Antaolia. Alle som klager på at alle de gruppene som opprinnelig holdt til der, og som dannet verdens første sivilisasjoner og det grunnlaget vi ennå bygger på, enten har blitt drept eller jaget, blir kalt orientalister.

Mye hat retter seg mot Israel, og med rette, men få viser noe som helst sympati med Sørvest Asias minoriteter. Hvorfor? Hverken venstresiden eller høyresiden synes å bry seg, noe som skyldes at ingen av dem har noe å tjene på å støtte disse folkene som nå har blitt til ørsmå minoriteter. Den irakiske urbefolkningen har ikke mer noe å si , men blir jaget og drept. Og det samme kan sies om armenerne og de greske minoritetene som ennå er igjen i Tyrkia, et land som opprinnelig var bebodd av mange ulike folk, men hvor av kun armenere og grekere, som har blitt tvangsflyttet til Hellas, ennå eksisterer.

Araberne kom fra sørvest (Arabia), kurderne fra sørøst (Iran), og i tillegg kom tyrkere, hunere og mongolere. Ikke kun blir den opprinnelige befolkningen forfulgt og drept, men all deres kultur blir rasert og ødelagt. Og hvorfor? Jo, på grunn av land – både tyrkere, arabere og kurdere kjemper for mer land under sin besittelse – og gjør ALT for at dette skal skje.

Vestens krig mot denne regionen har ikke hjulpet, og var heller ikke ment å hjelpe. Målet var geostrategisk kontroll, olje osv. I tillegg kommer at Vesten har Tyrkia og Israel som regionens hovedallierte og benytter seg av kurderne for å destabilisere regionen slik at de kan få det som de vil. Kurdiske militser blir støttet av Israel, et land som i seg selv utgjør en trussel mot den armenske befolkningen i Jerusalem ettersom landet gjør tilværelsen umulig for dem gjennom en rekke statlige inngrep. De har tydeligvis lært av Tyrkia, som gjorde det samme mot sin kristne befolkning. Men dette bør ikke gi noen rett til å angripe uskyldige minoriteter som kun forsøker, nærmest som martyrer, å overleve.

Armenias historie og hurrierne

Armensk kulturhistorie og duduk


Et intervju:

From the time of Jesus, there have been Christians in what is now Iraq. The Christian community took root there after the Apostle Thomas headed east in the year 35.

But now, after nearly 2,000 years, Iraqi Christians are being hunted, murdered and forced to flee — persecuted on a biblical scale in Iraq’s religious civil war. You’d have to be mad to hold a Christian service in Iraq today, but if you must, then the vicar of Baghdad is your man. He’s the Reverend Canon Andrew White, an Anglican chaplain who suffers from multiple sclerosis and from a fanatical determination to save the last Iraqi Christians from the purge.

White invited 60 Minutes cameras and correspondent Scott Pelley to an underground Baghdad church service for what’s left of his congregation. White’s parishioners are risking their lives to celebrate their faith.

«The room is full of children, it’s full of women, but I don’t see the men. Where are they?» Pelley remarked.

«They are mainly killed. Some are kidnapped. Some are killed. In the last six months things have got particularly bad for the Christians. Here in this church, all of my leadership were originally taken and killed,» White explained. «All dead. But we never got their bodies back. This is one of the problems. I regularly do funerals here but it’s not easy to get the bodies.»

Many Iraqi Christians’ churches are destroyed or abandoned. The congregation is smuggled in and out of this secret sanctuary. Even letting 60 Minutes come to the service was a terrible risk. White is among the last Christian ministers here, a savior with crosses to bear. Larger than life, stricken with MS, and by his own reckoning, driven a little bit mad.

He was first sent to Baghdad by the Archbishop of Canterbury nine years ago, well before the Christian persecution.

«You were here during Saddam’s reign. And now after. Which was better? Which was worse?» Pelley asked.

«The situation now is clearly worse” than under Saddam, White replied.

«There’s no comparison between Iraq now and then,» he told Pelley. «Things are the most difficult they have ever been for Christians. Probably ever in history. They’ve never known it like now.»

«Wait a minute, Christians have been here for 2,000 years,» Pelley remarked.

«Yes,» White said.

«And it’s now the worst it has ever been,» Pelley replied.

To understand the history of Iraqi Christianity, start with the Last Supper. One saint to the right of Jesus is the Apostle Thomas, who took the gospel and headed east after the death of Christ.

In modern times, under Saddam, Christians were treated much the same as Muslims; Saddam’s right hand man, Tariq Aziz, was Christian.

Before the war, it’s estimated there were about a million Christians in Iraq. They were a small minority, but free to worship, free to build churches, and free to speak the ancient language of Jesus, Aramaic. But, after the invasion, Muslim militants launched a war on each other and the cross.

On Sunday, Aug. 1, 2004, five churches were bombed. The Iraqi Christian community, which had survived invasions by Mongols and Turks, was driven out under American occupation. No one can be sure, but White estimates most of Iraq’s Christians have fled or been killed. Those still here are too old, too ill or too poor to run.

«Why are you feeding them all?» Pelley asked.

«Because, this is the only decent meal they’ll have in the week,» White explained. «They can’t afford food. So we’re just moving from every other week to every week because they’ve got nothing.»

Nothing for many, not even their families. The 60 Minutes team was confronted with one of many stories of depravity as the congregation left.

Armenia:

iraq-finebabylonmap

iraqfine20tigranes95-66

iraqfinearmenian4thcenturies2

iraqfinegugark

iraqfine8834-800wi

iraqfineegor-armenia-0703

iraqfinearm_yerevan_vicpark_04_mother_armenia

iraqfinearmenia_genocide_memorial

iraqfinegenocide_map

iraqkurdistan_map

Hva har kurderne nord for den tyrkiske grensa å gjøre?

Dette er okkupert og kolonisert land.


Før:

(Sumer, Akkad, Babylonia og Assyria)


iraqfinebabylon

iraqkurd800px-sumer1

sumer_city

iraqfineassyria2

iraqfineassyrians_today

iraqkurdlayard_mni-pl2_th-rm_render

iraqkurdartempiresbabylon

I dag:

iraqfine

iraqfine-christians

iraqfinwebl

iraqfine_christians_hmed_8ahmedium

iraqfinechristians-in-iraq

Ingen pokal å hente

De kristne i Irak trenger deg nå!

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , | 2 Comments »

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Posted by Fredsvenn den november 29, 2008

USA kan godt lage resolusjoner som priser Israel, men hva med å anerkjenne folkemordet mot armenerne? I arbeidet med å vinne formell aksept av USA vedrørende det armenske folkemord har det oppstått en rekke motstandere, som strekker seg fra den fornektende tyrkiske regjeringen, Israel og den israelske lobby,  og til USAs militære etablissement.

”Kill every Armenian man, woman, and child without concern.”

Mehmed Talat

”We hope this process will lead to a full recognition by the USA of the fact of the Armenian genocide.”

Robert Kocharyan


Den 24. april hvert år markerer armenerne og deres følgesvenner folkemordet på hele 1.5 millioner armenere, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere, i 1915.

”I en tid med universell bedrag, å fortelle sannheten blir en revolusjonær handling.”

George Orwell George Orwell


”Jeg tror at ubevæpnet sannhet og betingelsesløs kjærlighet vil ha det endelige ordet i virkeligheten. Dette er grunnen til at det å midlertidig bli slått er sterkere enn ondskapens triumfering.”

Martin Luther King, jr.


Hendelsen vi aldri glemmer

I den amerikanske Kongressen har resolusjoner vedrørende det å anerkjenne folkemordet og det ottomanske Tyrkias ansvar blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne.  Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen. Under en slik debatt på slutten av 2000 trakk Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”The deniers of Holocaust have a purpose: to prolong Nazism and to return to Nazi legislation. Nobody wants the Young Turks back, and nobody wants to have back the Ottoman Law. What do the Armenians want? The Armenians want to benefit from both worlds. On the one hand, they speak with pride of their struggle against the Ottoman despotism, while on the other hand, they compare their tragedy to the Jewish Holocaust. I do not accept this. I do not say that the Armenians did not suffer terribly. But I find enough cause for me to contain their attempts to use the Armenian massacres to diminish the worth of the Jewish Holocaust and to relate to it instead as an ethnic dispute.”

Final Stage of the Armenian Genocide is Turkey’s Denial

Folkemordet på armenerne

Armenian Genocide controversy

Folkemordet på armenerne

Israel minister threatens “holocaust” in Occupied Gaza

Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Israels uavhengighetsdag

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Det armenske holocost og frem til i dag

Massakren på boerne, media og kolonitid

Massakren på boerne, media og kolonitid

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 Comments »