Den 20. mai 2009 annonserte vokterrådet, det religiøse lederskapet i Iran, en liste med anerkjente kandidater, mens man ikke anerkjente en rekke nominerte personer.
Konservative:
Mahmoud Ahmadinejad, dagens president i Iran
Mohsen Rezaee, tidligere kommandant for Den iranske revolusjonsgarden
Reformister:
Mehdi Karroubi, tidligere taler av parlamentet (Majlis)
Mir-Hossein Mousavi, den siste iranske statsminister
Mir Hossein Mousavi er hovedutfordreren til Ahmadinejad og blir støttet av reformist Mohammad Khatami, som har vært president to ganger. I et valg, som opposisjonen nå krever å få annulert på grunn av det de sier er valgfusk, vant Ahmadinejad overlegent. Presidenten Ahmadinejads overraskende høye oppslutning på 63 prosent, har gjort tilhengerne av opposisjonspolitikeren Mir Hossein Mousavi, som fikk 33,75 prosent, rasende, og overbevist om at det foregikk valgjuks i stor stil under presidentvalget. Hele 85 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget.
Thomas Erdbrink i Washington Post peker på klasseaspektet ved valgkampen. Den urbane middelklassens entusiastiske støtte til Mousavi er lett å observere for journalistene i Tehran, mens det er vanskeligere å lage gode bilder og stemningsrapporter av Amhadinejads støtte blant fattigfolk på landsbygda. Det hevdes ofte at presidenten ikke har noen makt, siden den ligger hos Den Øverste Leder Khamenei. Dette er delvis riktig, men som Erdbrink viser til, har Ahmadinejad endret den økonomiske politikken og sosialpolitikken betydelig. Ahmadinejad har utnyttet at Mousavi mottar sterk støtte fra tidligere president Rafsanjani, som Ahmadinejad overraskende slo i forrige valg. Rafsanjani er allment ansett som korrupt og ikke særlig populær. New York Times skrev onsdag om forbindelsen mellom Mousavi og Rafsanjani og den viktige støtten sistnevnte bidrar med.
Mahmoud Ahmadinejad sa lørdag i en tale at valget var fullstendig fritt. Presidenten fikk også støtte av landets åndelige og øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Mousavi på sin side leverte inn en formell protest til Vokterrådet, hvor han ber om at valget annuleres. USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.
Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. “Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,” sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.
Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.
Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge, og som kan sies å ha vært vellykket i Jugoslavia, og da spesielt i Serbia i 2000, den såkalte bulldoserrevolusjonen, Georgia i 2003, roserevolusjonen, Ukraina i 2004, oranjerevolusjonen, og Kyrgyzstan i 2005, tulipanrevolusjonen, og som hare blitt finansiert av George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), og Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), samt USAs regjering, for å ta over de ulike landenes naturressurser.
Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.
India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.
I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.
På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.
Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …
I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.
På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.
Ja, det som nå skjer i Iran minner sterkt om destabiliserings politikk og fargerevolusjon. Dette på tross av at mange av iranerne sikkert har sitt lands eget beste i tankene. Men hauker som sitter rundt om i verden og ser etter profitt, samt Rafsanjani og hans medløpere, forsøker å anskaffe seg makt og penger – koste hva det koste vil. Og det er disse som på mange måter, direkte og indirekte, styrer våre medier. Vi må derfor være skeptiske til den informasjon som vi får tildelt.
De internasjonale mediene har nå blitt kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet. Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.
Ja, jeg fordømmer det iranske regime – mitt spørsmål er bare om det vil være så mye bedre med Mousavi og Rafsanjani – eller kanskje tvert om. Det er på USA, som pisker opp stemningen i verden og som i over 200 år har befunnet seg i krig, vi burde vende oppmerksomheten vår mot.
10 teser til fordel for den islamske republikken
USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?
***
The handling of election results exposes the weakness of Iran’s strategic position. That makes an Israeli strike against its nuclear facilities all the more likely, not because Tehran has shown greater militancy, but because it has committed the one sin that is never pardoned in the Middle East – vulnerability.
Obama may contemplate a way to directly engage Khamenei. It is a difficult challenge.
Seeing how we cannot ignore his ”neocon” credentials and that Michael Ledeen maintained his very good relations with Ghorbanifar, (who at least used to be) a good friend of Mir-Hossein Mousavi (the ”candidate of change” in the Iranian presidential elections); and given the support that Mousavi’s candidacy has been receiving from the American ”moderates”, maybe this kind of ”change” is the ”regime change” the Americans have had in mind for Iran?
Speculation aside, I want to make very clear that while I strongly support those taking to the streets challenging the election results, I do not, in any way, condone foreign exploitation of this situation. If anything significant is to come of what is transpiring in Iran right now, it must be something wholly achieved by Iranians for their own sake and on their own terms. But make no mistake and harbour no illusions – if you think that American, British, and Israeli intelligence aren’t already in the country looking to capitalize, you’re living in an alternate universe.
In the West, Iran’s coming presidential election is viewed largely through the lens of President Mahmoud Ahmadinejad’s crackdown on social freedoms and his combative approach to Israel, the United States, and Iran’s nuclear program. But here, as in so many other elections, another issue is seen as more important: the economy. Iran’s crippling inflation rate, unemployment, and the question of how its oil revenue is being spent are at the top of the agenda for most voters, analysts say.
The two main camps here see the issue in starkly opposed terms, with Mr. Ahmadinejad’s supporters saying his policies have improved things for average people, while all three of his challengers in the election on Friday insist that the economy is in serious trouble. Even when it comes to basic economic indicators, the two sides often present starkly opposed statistics and projections, leaving many voters confused about what to believe.
To some extent, both sides have a case to make: Mr. Ahmadinejad’s populist policies have enriched some segments of the population, but a longer trend of unemployment and economic stagnation is evident as well. “Do you think I came from the desert, and that I don’t know anything about figures?” said the candidate, Mehdi Karroubi, as the president delivered a cheerful lecture about his good economic stewardship. But Ahmadinejad did not invent the numbers, as his detractors claim, but he emphasized some data that suited his purposes and ignored other widely used indicators.
Those who oppose Mr. Ahmadinejad tend to be better off and more educated. Issues like social freedoms and Iran’s reputation in the world are important to them. Many also say his redistributionist policies, while popular, have undermined the economy.
Les Den store verden: Election in Iran
- The candidates
- The War has already Started
- Has the Election been stolen?
- Israel
- Regime Change
- The Revolution has Color
- Michael Ledeen & Manucher Ghorbanifar
- Déjà vu
- Proxy War
- Conclusion
