Demokrati

Det er mange slags demokrati og styreformer – representativt demokrati er kun en av dem – kanskje er det på tide å teste ut hvordan direkte demokrati, en demokratisk styreform der folket direkte har rett til å være med på å fatte beslutninger, uten å arbeide innenfor rammene av et representativt styresett, kan fungere i praksis?

Med direkte demokrati kan folket være med på endre og vedta nye lover, stille mistillitsvotum og gi dom i rettssaker, avhengig av hvordan systemet er organisert. Et slikt system baserer seg i større grad på at velgerne selv er med på å avgi stemme i hver enkelt sak.

Et system som baserer seg både på direkte og representativt demokrati kalles et blandingsdemokrati, også kalt deltakerdemokrati eller deliberativt demokrati, og er den vanligste formen hvor direktedemokratisk aktivitet forekommer.

Et blandingsdemokrati er en demokratisk styreform som er dels representativt, men der folket har mange muligheter til direkte politisk innflytelse utenfor valgene til de representative organene. Dette kan blant annet omfatte initiativrett og direkte innflytelse i offentlig budsjettering.

Det å stemme handler om lite annet enn å velge en annen enn seg seg til å ta de valg man selv skulle ha tatt – med andre ord om ansvarsfraskrivelse. Politikere fisker stemmer og vinner frem på det, men hva som blir gjort er kanskje noe helt annet enn det som ble sagt.

Ulike politiske partier som kjemper om makten. Makt korruperer og de som higer etter makten er som regel de som vil utnytte den. De som ikke ønsker makt er ofte de som er best skikket til å styre.

Mediene benyttes til å få folket til å hate og elske de de vil etter behov. De herskende eliter, de med penger, makt og nettverk, vet alltid å verne om sine interesser. Disse er sjeldent de samme som interessene til det brede lag av befolkningen.

Det blir med andre ord særinteresser til de få utvalgte rike som trumfer igjennom, noe som kan være årsaken til at politikerne som oftest er langt mer konservative enn folk flest.

Politikerne har blitt en bremse for politisk og samfunnsmessig endring. Dette er problematisk i en tid med sosiokulturell, økonomisk og økologisk krise, som ikke kan løses innenfor dagens økonomiske paradigme.

Vårt århundre vil bli et av de mest skjellsettende i verdenshistorien. Det vi trenger er å transformere dagens økonomiske system over til et bærekraftig grønt system. Vi må derfor tenke grunnleggende nytt om vårt økonomiske system og våre økonomiske begreper, samt hvilke mål vi skal sette oss og hvilke midler vi vil benytte oss av.

Det er vår generasjon som må ta valget for hvor neste skritt skal føres. Det er nå på tide å gjøre alvor av sitatet «frihet under ansvar» ved å bevisstgjøre seg, ta ansvar og handle!

Vil naturen reddes av hedninger?

Mange av de store religionene har i den senere tid begynt å ta sitt ansvar for planeten på alvor. Den norske kirke hadde for eksempel sin klimapilgrimaksjon, mens paven, på sin side, skrev varmt om naturen som vår søster og mor i sitt seneste brev til folket. Det finnes dessuten muslimer som forsøker å vekke folk til å ta sitt moralske ansvar for jordkloden, og miljøengasjementet ser ut til å ha begynt å finne et forsiktig fotfeste selv i de mest konservative sirkler. Omsorgen for alt som lever hører ikke til noen spesiell religion eller åndelig retning, den er universal. Det er ingen som kan ta monopol på den.

Vil naturen reddes av hedninger?

Hvorfor kreve at alle skal i arbeid når full sysselsetting?

Hvorfor kreve at alle skal i arbeid når full sysselsetting ikke synes praktisk mulig å oppnå, når det vi trenger er en ny generasjon politikere som er vidsynte nok til å kunne forestille seg at det er mulig for mennesker å bidra til fellesskap, samt leve vitale og meningsfylte liv også utenfor det ordinære arbeidslivet?

Den britiske filosofen Bertrand Russell var ikke en fan av det å jobbe. I sitt essay “In Praise of Idleness” fra 1932 anser han at en gjennomsnittsperson i et bedre organisert samfunn kun ville behøve å arbeide 4 timer dagen. En slik arbeidsdag ville ifølge Russel “tilføre en person livets nødvendigheter og elementære behov.” Resten av dagen kunne bli avsatt til formål som søken etter kunnskap, kunst og litteratur.

Russel var ikke alene om det. Den britiske økonomen John Maynard Keynes, som med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936 regnes som grunnleggeren av makroøkonomien, forutså dette i 1930.

Han hevdet at man på slutten av århundreskiftet ville ha 15-timers arbeidsuke ettersom dette fint ville holde når det kommer til å tilfredsstille våre materielle behov. I stedet ville vi opptatt med å benytte vår friheten fra det økonomiske behovet som fulgte den samfunnsmessige fremgangen.

Det har ikke gått som Keynes forutså, og 40-timers arbeidsuke forblir et merke i den vestlige verden, og mange arbeider i mange flere timer. Men nå ber den britiske tenketanken New Economics Foundation (NEF), Storbritannias ledende tenketank når det kommer til å fremme sosial, økonomisk og miljømessig rettferdighet, oss om å gjenoppta spørsmålet og i stedet innføre en 21-timers arbeidsuke.

Dette ettersom dette kan hjelpe til med å adressere en rekke presserende og sammenvevde problemer: overarbeid, arbeidsløshet, overforbruk, klimaendringer, mistrivsel, økende ulikheter og mangel på tid til å leve bærekraftig, ta vare på hverandre og glede oss over livet.

NEF hevder at dette vil fore til en bedre balanse – ikke kun mellom tiden vi arbeider og tiden vi har til å gjøre andre av livets gjøremål, men også balansere arbeidstidene mer jevnt blant befolkningen og bevege oss frem mot et mer balansert, bærekraftig, mindre karbonavhengig økonomi.

NEF forventer ikke at dette skal skje over natta, men at rapporten deres vil lede oss til å tenke over vårt nåværende arbeidsliv, og kanskje som en begynnelse innføre en 6-timers arbeidsdag/30-timers uke. Frankrike innførte maksimum 35-timers arbeidsuke i 2000 og ifølge en fagforeningsstudie følte hele 58 % av de som hadde besvart undersøkelsen at det hadde hatt en positiv innvirkning på sine liv, hovedsakelig på grunn av endringen av balansen mellom arbeid og fritid.

I norsk velferdspolitikk har arbeidslinja, som innebærer et brudd med hele etterkrigstidens sosialpolitiske tenkning, vært den proklamerte arbeidslivspolitikken siden regjeringen Brundtland introduserte den i Attføringsmeldingen i 1992.

Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Det ligger til grunn for ideologien at folk trenger hardere sanksjoner for å gjøre arbeid til sitt «førstevalg». Blant annet har stønadene blitt redusert for å stimulere folk til å arbeide.

Men Norge er på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Det er kun Sveits og Island, som har høyere deltakelse i arbeidslivet enn Norge. Sysselsetting blant kvinner og eldre, hvor av en stor andel jobber deltid, er høy. Det er heller ikke slik at flesteparten av innvandrerne får sosialhjelp, selv om det kan synes som om dette er en utbredt oppfatning.

Forskning viser at arbeidsmotivasjonen er høyere i generøse velferdsstater som Norge. Det er ingen tegn til svekkelse av arbeidsmotivasjonen i folket de siste årene. Det er derfor et paradoks at regjeringens sosialpolitikk er så ensidig opptatt av å få folk ut i arbeid.

Det dreier seg ikke om å skape og tilpasse arbeidsplasser til folk, men å gjøre den enkelte ansvarlig for situasjonen det har havnet i. Arbeidslinja har overhodet ikke noe fokus på ytre press og maktforhold i arbeidslivet.

Arbeidslivet tas for gitt, også i sin mest brutale form. Det er de menneskene som står utenfor arbeidslivet det er noe galt med. Gamle dagers fattighjelp var beheftet med skam og stigmatisering. Det holdt mange tilbake fra å søke hjelp. Arbeidslinja gjeninnfører skammen.

Arbeidslinja handler om at de offentlige ytelsene skal være lavere enn den lavest betalte jobb, samt at det skal stilles stadig flere krav til den arbeidsledige som må oppfylles for å motta stønaden. I praksis fører det til at noen ikke klarer å hente ut stønader og penger som de trenger.

På 1970-tallet regnet man med at arbeidsløshet og utstøting var ufrivillig, og et samfunnsansvar å løse. Økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen ble forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet. Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man, ville svært mange blant uførepensjonistene være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid.

I dag sies det stadig at det skal lønne seg å arbeide, og at trygd og sosialhjelp må skjæres ned. Ellers vil ingen ta arbeid eller begynne på Hanssens kvalifiseringsprogram. De kunne like gjerne si til den arbeidsløse: «Vi vet at du kan finne arbeid, bare du får det litt verre».

Hele det ideologiske fundamentet for arbeidslinja bygger på mistro og mistenkeliggjøring. Sviktende arbeidsmoral er problemet. Alle tiltak rettes inn på at det ikke er arbeidslivet det er noe galt med, men enkeltindividet. Slik individualiseres et av vår tids mest omfattende samfunnsproblemer og gjøres til splitt og hersk politikk ovenfra.

Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer. På 1990-tallet ble det for alvor populært å legge skylden på de arbeidsløse selv. Først fra NHO, så fra Høyre og snart fra hele Stortinget.

Typiske kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ifølge professor Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. Dette gir grunn til å stille spørsmål om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker mottakerens helsemessige problemer.

Kritikerne av arbeidslinja påpeker at den ensidige vekten på arbeid medfører at det blir lite fokus på arbeidsmiljø og samfunnsforhold. Arbeidslivet tas for gitt, også i sin mest brutaliserte form. Kritikerne peker videre på at dette fører til en mistenkeliggjøring av syke og uføre, og at disse må gjennom samme tiltak som dem daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen skulle «lære å stå opp om morran». Det er de som står utenfor arbeidslivet, det er noe galt med.

Prekariatet utgjør en ny voksende underklasse bestående av flere ulike sosiale grupper, inkludert immigranter, yngre utdannede mennesker og den industrielle arbeiderklassen, som må ta til takke med midlertidige ansettelser. Disse lever i en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, noe som påvirker både den materielle og psykologiske velferden.

Ifølge Standing inkluderer begrepet prekariatet et agglomerat av flere ulike sosiale grupper: immigranter, yngre utdannede mennesker og den industrielle arbeiderklassen, som ikke kun lider fra usikkerhet vedrørende det ikke å ha fast arbeide, men også usikkerhet i forhold til identitet og mangel på kontroll over sin egen tid, noe som ikke minst skyldes den såkalte ”workfare” politikken som blir ført.

Aktivitetsplikt tvinger arbeidsløse til å jobbe gratis eller risikere å miste taket over hodet og livets nødvendigheter, og gjerne uten noen rettigheter. Tid som kunne ha blitt brukt på å se etter betalt arbeid eller andre ting blir brukt på arbeide som noen ble betalt for.

Standing oppfordrer politikere til å skape ambisiøse sosiale reformer for å sikre finansiell sikkerhet som en rettighet og argumenterer for borgerlønn, også omtalt som garantert minsteinntekt eller samfunnslønn, som et viktig skritt til en ny tilnærming. Hvis politikere ikke foretar de relevante beslutningene forutser han en bølge av vold, sinne og dannelsen av ytre høyrefløyspartier.

Ifølge den britiske økonomen Guy Standing må vi se borgerlønn som et spørsmål om frigjøring, et spørsmål om å bygge frihet, om å ha kontroll over eget liv og om sosial rettferdighet, ikke kun som et tiltak mot fattigdom.

Ifølge han må vi se debatten om borgerlønn i sammenheng med en pågående global transformasjon som finner sted hvor ulikhetene blir uholdbare og våre økonomier endres til å bli renteøkonomier hvor et lite plutokrati får utbytte av systemet, mens et økende prekariat har synkende lønninger, ustabile arbeidsplasser og færre rettigheter. De går med andre ord fra å være borgere til å bli fremmedarbeidere uten rettigheter.

Borgerlønn er en grunninntekt som utbetales til alle og som er upåvirket av andre inntekter og av sosial status, samt er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og mulighet for å delta i samfunnet. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Dagens velferdsstat er en topptung og dyr ordning, og enda mer byråkrati og papirarbeid har blitt resultatet av Nav-reformen. En borgerlønnsreform kan føre til avbyråkratisering og besparelser når det kommer til hvordan velferdsstaten er organisert. Det kan være nødvendig med flere steg på veien mot en full borgerlønnsreform.

https://www.facebook.com/sjurcp/posts/10154104140006743

-0:28

Allerede for 10000 år siden, med jordbruksrevolusjonen i Sørvest Asia og med opprettelsen av sivilisasjonen, har mennesket utviklet seg i en retning som går på tvers av resten av naturen – vi har blitt fremmedgjort for naturen rundt oss som vi har forsøkt å temme – det er jo det Sigurd drakedreper symboliserer – vi har blitt den dominerende arten på jorda, men vil vi klare å overleve oss selv?

Ashley Dawson is the author of Extinction: A Radical History (OR Books, 2016). He was interviewed for Truthout by Mark Karlin. Ashley Dawson: ‘Today’s mass extinction crisis is one of the clearest indications of the fundamental irrationality and destructiveness of the capitalist system.’

Capitalism driving biodiversity loss to point of no return

Det er ennå tid …

Gå deg en tur – kjenn regn, kjenn sol – åpne ditt hjerte og tenk på hva som virkelig betyr noe. Mine dager renner ut – men jeg elsker verden, jeg elsker naturen som gir oss vår daglige mat og drikke, dyrene som løper i skogen og mine medmennesker. Dette må vi nå ta vare på og beskytte. Vi må åpne oss for lyset i vårt indre og kjenne den vitale strømmen av energi som eksisterer overalt hvor det finnes liv. Vi må bryte med vår fortid, med vår historie og med den destruktive jakten på materielle verdier og kortvarig glede. La oss heller styres av vår kunnskap, av rettferdighet, frihet, fred og bærekraft – av de evige verdier som vi igjennom generasjoner har lært oss hva betyr og som folk gjennom tusener av år har levd og åndet for. La oss transformere vårt samfunn og krisen vi nå befinner oss i til noe positivt og godt. La oss fra nå av leve i pakt med hverandre og resten av skaperverket. For det er ennå tid til å å ta et valg og snu utviklingen. Det er ennå tid til å bryte opp med sin hverdag og fylles med den evige kraft som holder hele skaperverket sammen. For det er kun på denne måten at menneskeheten kan utvikle seg videre i en frodig og grønn verden. La oss ikke gå inn i historien som den generasjonen som levde i overflod og ikke tok ansvar for våre handlinger, men som den generasjon som tok skrittet og skapte et godt og bærekraftig samfunn slik at de kommende generasjoner fortsatt kunne leve lykkelige

Konflikten vi befinner oss i

 

This Is Our Generation’s Avarayr, Our Sardarabad, Our Shushi

Konflikten mellom Tyrkia og Armenia handler om mer enn en kamp mellom Tyrkia (inkludert Aserbajdsjan) og Armenia – den handler om den politiske utviklingen internt i Tyrkia og Aserbajdsjan.

I august 1939 holdt Adolf Hitler sin berømte tale i Obersalzberg for å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte: «… i øst, gjør jeg klar mine dødsskvadroner, med ordre om å drepe, uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?»

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den,” heter det. 100 år etter lever de ideene som ledet til folkemordet fortsatt. Under folkemordet ble grottene i den syriske ørken Der-Zoir brukt som datidens gasskamre. Området er i dag under ISIL kontroll og de overgrep mot minoriteter som den gang førte til folkemordet har store likhetstrekk med de handlingene som ISIL utfører i dag.

Vi vet alle hva som skjedde under Andre verdenskrig – og det samme skjer i dag – denne gang i Sørvest Asia – og USA er med på laget. Det foregår en enorm konflikt i hele Sørvest Asia. Vesten, sammen med den saudiske halvøya, Israel og Tyrkia, var fiendtlig innstilt til revolusjonene som felte diktaturet til Zine bin Ali i Tunisia og Hosni Mubarak i Egypt, men sendte tropper inn i Bahrain for å slå ned revolusjonen der. Motsatt var de en aktiv pådriver for militær støtte til opprørene mot Gadhaffi i Libya og Assad i Syria. Samtidig foregår det krig mot houthiene i Jemen.

Fredag den 1. april 2016 angrep Aserbajdsjan den armensk kontrollerte enklaven Nagorno-Karabakh. I løpet av krigshandlingene har de aserbajdsjanske militærstyrkene utført handlinger som i henhold til internasjonal humanitær rett er krigsforbrytelser, inkludert tortur av krigsfanger og stridende, som ikke lenger deltar i militære handlinger, samt halshugging, filming og kringkasting av prosessen, massedrap på sivile og likskjending.

Armenia har erklært at både myndighetene i Aserbajdsjan og personer engasjert i disse krigsforbrytelsene bør bringes til ansvar (også foran det internasjonale samfunnet) for brudd på folkeretten. Mer enn 520 organisasjoner fra Nagorno Karabakh og Armenia har signert et opprop til EU-parlamentet hvor de oppfordrer til fordømmelse av Aserbajdsjans aggresjon.

Mercury LLC, en lobbygruppe som arbeider i regi av den tyrkiske regjeringen, forsøkte under Erdogans besøk til USA i dagene før krigshandlingene å få USAs støtte til et angrep på Armenia. Dette ved å fremstille Armenia som den største trusselen mot verdensfreden og ved å hevde Armenia står i ledetog med russerne, noe Tyrkia hevder var årsaken til hvorfor armenerne måtte bekjempes i 1915.

“Vi har det siste året fått demonstrert at EU og NATO, som bekjenner seg til demokratiet, ikke nøler med å gå i kompaniskap med diktatoriske og demagogiske ledere. Tyrkia er det siste eksempel. Erdogan har ledet dette land i en stadig mer diktatorisk retning”, skrev Jahn Otto Johansen i sin tekst ”I Tyrkias felle” publisert i Aftenposten den 10. april i år.

Saken er den at vi allerede befinner oss i en ny verdenskrig – en krig mellom de som har underlagt seg det amerikanske imperiet og de som ennå kjemper for å beholde sin frihet. Og for Tyrkias del så er det langt fra alle tyrkere som støtter Erdogan og det han står for.

Saken er mange måter den at det foregikk en intens maktkamp innad i Det osmanske riket i tiden under folkemordet. Dette mellom to fraksjoner innen Committee of Union and Progress (CUP; Turkish: İttihat ve Terakki Cemiyeti), som begynte som et hemmelig samfunn i Istanbul i 1889. I 1908 kom de til makten, men det pågikk en iherdig kamp mellom dem som ønsket et sterkt autoritært system og de som ønsket desentralisering.

CUP ble splittet da den ene fraksjonen gikk ut av partiet og dannet Freedom and Accord Party, mens den andre, ledet av av innenriksminster og storvisir Talaat Pasha, krigsminister Enver Pasha og marineminister Djemal Pasha, utførte et militærkupp og tok makten i 1913. Disse tre pashaene eller diktatoriske triumvirat, som de kom til å bli kalt, undertrykte og drepte medlemmene i Freedom and Accord Party.

De utøvde absolutt kontroll over Det osmanske riket fra 1913 til 1918. De brakte landet nærmere Tyskland ved å signere Den osmansk–tyske alliansen og gikk inn i Første verdenskrig som en del av Sentralmaktene, samt utførte folkemordet på armenerne.

Erkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine. Samtidig handler det om å etablere Tyrkia på riktig kurs – en ferd bort fra dagens diktatur og undertrykkelse og på vei mot demokrati og innføring av menneskerettigheter.

Det er ikke kun armenerne som ikke har mottatt den beklagelse de fortjener og som de så sårt kjemper for, foruten den del av det tyrkiske folk som både da folkemordet pågikk, tiden etter og frem til i dag står for de «rette» verdiene. Det er kun ved at man gjennomfører det oppgjøret som det aldri ble noe av at dette vil bli mulig og at Tyrkia på nytt kan blomstre.

Og det samme kan sies om Vesten. Ikke alle støtter det amerikanske hegemoniet. Stadig flere forstår at den sosio-kulturelle, økonomiske og økologiske krisen vi nå befinner oss i er et resultat av den politikken som blir ført og at det i lang tid allerede har pågått en iherdig kamp mellom de som ønsker frihet og rettferdighet og de som støtter opp om vårt stadig mindre demokratiske system anført av en koalisjon mellom selskapsledere, finansherrer og politikere.

Det er på tide at vi gjør det vi skulle ha gjort for lang tid siden. Vi må kjempe for ekte verdier som frihet, rettferdighet, fred og bærekraft – vi må kjempe for at den politikk som blir ført blir guidet av nestekjærlighetens politikk. Det handler med andre ord om å forlate den suicidale veien våre politikere fører oss og skape det samfunnet vi selv ønsker.

”Ned med ejendomsretten! væk med pengene! Hug dem over, de djævelske lænker der binder menneskehedens fødder til de forbandede blylodder, saa den fri og stolt kan svæve ud i rummet og jublende forfølge sin store bestemmelses maal: at erobre universet, og indrette sig i det som en herre i sit eget hus. Hvad satan nøler I efter? hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs. Lad dette mangetusen-aarige vanvid endelig engang ha en ende!”, skrev Hans Jæger i Anarkiets Bibel som utkom på Gyldendal forlag i København i 1906.

Historien rund det armenske folkemordet

Det er i dag 101 år siden et systematisk folkemord på armenere fant sted. Av 2.5 millioner armenere, ble over en million massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende deportasjoner.

Yasemin Yildiz har i denne anledning skrevet en banebrytende tekst vedrørende hennes personlige møte med Armenia kalt «En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld!»

Dette ermodig ikke minst tatt i betraktning av at hun er tyrkisk. Flere tyrkiske forfattere, intellektuelle, og politikere har også krevd at landet skal anerkjenne folkemordet, men har dessverre møtt massiv motstand. Tyrkiske myndigheter tier og fornekter hendelsene.

Saken er mange måter den at det foregikk en intens maktkamp innad i Det osmanske riket i tiden under folkemordet. Dette mellom to fraksjoner innen Committee of Union and Progress (CUP; Turkish: İttihat ve Terakki Cemiyeti), som begynte som et hemmelig samfunn i Istanbul i 1889.

CUP slo seg sammen med den politiske reformbevegelsen kjent som Ungtyrkerne i 1906 og kom til makten via ungtyrkernes revolusjon i 1908. Men partiet delte seg raskt i to, hvorav de som ble igjen i partiet var sentralistiske, mens de som forlot partiet dannet Freedom and Accord Party og var desentralistiske og ville innføre demokrati og menneskerettigheter.

Det pågikk iherdig kamp mellom dem, men de som var igjen i CUP utførte et militærkupp og tok makten i 1913. Den følgende CUP regjeringen ble ledet av av innenriksminster og storvisir Talaat Pasha, krigsminister Enver Pasha og marineminister Djemal Pasha. Disse undertrykte og drepte medlemmene i Freedom and Accord Party.

Disse tre pashaene, som de kom til å bli kalt, utøvde absolutt kontroll over Det osmanske riket fra 1913 til 1918. De brakte landet nærmere Tyskland ved å signere Den osmansk–tyske alliansen og gikk inn i Første verdenskrig som en del av Sentralmaktene, samt utførte folkemordet på armenerne.

De fikk støtte av sionistene, som på denne tiden arbeidet for etableringen av Israel, inkludert av marxisten Alexander Lvovich Parvus ́́, født Israel Lazarevich Gelfand (1867-1924), som var en kontroversiell aktivist i det tyske sosialdemokratiske partiet, samt tysk etterretningsagent.

Parvus reiste til Istanbul i Tyrkia, hvor han ble i 5 år. Han satte blant annet opp et våpenhandelselskap som profiterte stort på Balkan krigen. Han fungerte som finans- og politisk rådgiver for ungtyrkerne og i 1912 var han redaktør av deres tidsskrift Turk Yurdu. Han samarbeidet nært med triumviratet.

Selskapet hans leverte forsyninger til den tyrkiske hær. Han var handelspartner med Krupp, Vickers Limited og den beryktede våpenhandleren Basil Zaharov. Våpenhandelen med Vickers Limited gjør det sannsynlig at han også var en britisk etterretningsagent.

Den norske misjonæren, hjelpearbeideren, sykepleieren og jordmoren Bodil Catharina Biørn (født 27. januar 1871 i Kragerø, død 22. juli 1960 i Oslo) reiste til den tyrkiske byen Muş som misjonær tidlig på 1900-tallet (1907). Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915.

Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:

”Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig … Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt”.

I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.

Når nyheter om de grusomme massakrene nådde omverden via utenlandske misjonærer og diplomater i Tyrkia laget Storbritannia, Frankrike og Russland en felles erklæring om de pågående massakrene og dets følger.

Ultimatumet lød: «Massakre har funnet sted fra midten av april i Erzurum, Terdjan, Eghine, Bitlis, Moush, Sasoun, Zeitoun og hele Kilikia. Alle innbyggerne i nær hundre byer rundt om Van har blitt myrdet og de armenske kvarterene i Van er beleiret av kurdere. Samtidig har den osmanske regjeringen handlet skånselsløst mot den forsvarsløse armenske befolkningen i Konstantinopel.

Med tanke på dette nye brudd mot menneskeheten og sivilisasjonen kunngjør de allierte regjeringene til den osmanske regjeringen at de kommer til å holde samtlige medlemmer i den tyrkiske regjeringen, samt de som har deltatt i disse massakrene, personlig ansvarlige.»

Dette er den første gangen som begrepet menneskehetsbrudd har blitt anvendt offisielt i en internasjonal sammenheng. Det hele skulle komme til å bli utgangspunktet for historiens aller første krigsrettegang mot krigsforbrytere. Dette over 25 år innen Nürnbergsrettsakene etter Andre verdenskrig.

Sentralmaktene, og med det Det osmanske riket, tapte verdenskrigen. I og med undertegnelsen av våpentilstanden i Mudros den 30. oktober 1918 kapitulerte Tyrkia, som nå befant seg i samme situasjon som Tyskland gjorde etter Andre verdenskrig.

Allmennheten fikk vite rekkevidden av forfølgelsene og landet befant seg i dyp angst og beklaget det som hadde funnet sted, og begynte til og med å kreve bestrafning av de skyldige.

Hundratalls politiske og militære ledere ble arrestert og anklaget for menneskehetsforbrytelser. Flere av de ledende ungtyrkerne hadde imidlertid allerede flyktet fra landet ettersom de visste hva som kom til å komme.

Retteganger ble avholdt og flere av lederne dømtes til døden, mens andre fikk lange straffer for sine brudd, hvor av de fleste utført mot armenerne. Enver, Talaat og Djemal, samt en rekke andre ledende figurer innen CUP, som allerede hadde flyktet fra landet, dømtes til døden i sitt fravær.

Ultimatumet ved krigens begynnelse ble virkeliggjort i Sèvres-avtalen, den fredsavtale som ble undertegnet mellom Tyrkia og seiersmaktene den 10. august 1920.

Artikkel 228 slo fast de alliertes rett til å bestraffe de skyldige tyrkerne, mens artikkel 230 fastslo Tyrkias ansvar for å overgi misstenkte personer til de allierte.

Men så snart den nye nasjonalistiske bevegelsen under ledelse av Mustafa Kemal hadde tatt makten i Tyrkia så stanset rettegangene. Alle misstenkte ble frigjort, inklusive de som allerede hadde blitt dømt skyldige.

Forfølgelsene mot de kristne ble nå gjenopptatt med det til følge at Tyrkia i år 1923, da republikken ble erklært, var så godt som helt renset fra ikke-tyrkiske befolkningsgrupper med unntak av kurderne.

Mandatet å bestemme grensen mellom Armenia og Tyrkia ble gitt til USAs president Woodrow Wilson som presenterte sin beslutning den 22. november 1920.

Men alt dette ble forandret når den kemalistiske bevegelsen tok makten og avviste den allerede undertegnede avtalen, samtidig som man i strid med våpentilstandsavtalen i Mudros angrep republikken Armenia.

Etter at de nasjonalistiske kemalistene, som hadde styrtet regjeringen i Konstantinopel og utropt en egen regjering i Ankara, hadde kommet til makten i Tyrkia på 1920-tallet var en av deres høyeste prioriteringer å sette stopp for dannelsen av et forenet Armenia slik det var nedfelt i Sèvres-avtalen. De framtvang en revisjon av Sèvres-avtalens punkter.

De lykkedes med gi ulike løfter til stormaktene slik at det ble innkalt til et nytt møte hvor man skulle revidere Sèvres-avtalen. Men når forhandlingene startet i Lausanne, Sveits, så viste det seg at man ville tvinge fram en makulering av Sèvres-avtalen og skrive en helt ny avtale.

Under disse forhandlingene lykkedes det tyrkerne med noen store framganger. En av disse var å utestenge armenerne helt fra forhandlingene. De truet med å forlate forhandlingene om de allierte fortsatte med å insistere på å ta opp Armenia-relaterte spørsmål.

Lausanne-avtalen fra 23. juli 1923 nevner ikke engang Tyrkias minoritetsgrupper ved navn, men henviser til “ikke-muslimske minoriteter”. Alt som hadde med Armenia å gjøre ble strøket.

Som Winston Churchill uttrykte det i Lausanne-avtalen som etablerte en ny fred mellom de allierte og Tyrkia leter historien forgjeves etter navnet Armenia.

Fridtjof Nansen møtte dette ulykkelige folkets skjebne direkte som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger etter Ataturks innmarsj i Smyrna på Tyrkias vestkyst i desember 1922. Han fikk blant annet ansvar for de mer enn 300.000 armenske flyktningene i Syria og Hellas i 1924.

Men han hadde ved flere anledninger tidligere, i egenskap av norsk delegasjonsleder til Folkeforbundets forsamling, vært med på å drøfte armenernes rettigheter.

Så tidlig som i 1920 tok han sammen med Hjalmar Branting og Lord Cecil initiativ til å få vedtatt en uttalelse med oppfordring om snarest å få stanset “den redselsfulle armenske tragedie” og sikre folkets fremtid.

Det var imidlertid ikke nok for ham å inkludere disse fordrevne under Nansenpassets beskyttelse. Han var fast bestemt på å skaffe armenerne et nasjonalhjem, i tråd med Folkeforbundets opprinnelige linje. Hans forbitrelse kulminerte etter stormaktenes løftebrudd i Lausanne-trakten.

I 1928 greide Nansen å plassere 7000 flyktninger i Armenia, og kunne året etter undertegne en traktat som ga ytterligere 12.000 et hjem i den lille republikken Jerevan. Men dette resultatet lå langt fra hans drømmer.

I juni 1925 ble det oppnevnt en kommisjon med Nansen som formann og Vidkun Quisling som sekretær som skulle avgi rapport om koloniseringsplanene i den armenske ørken.

Nansen foreslo å bevilge 900 000 pund til prosjektet – omkostningen ved å holde et krigsskip i to år, som han sa. Men han møtte motstand hele veien.

Da han i 1929 avga rapport til Folkeforbundet måtte han nedtrykt meddele at bare halvparten av det sterkt nedskårne beløpet var kommet inn. Han brukte sterke ord om stormaktenes passivitet i spørsmålet om denne æresgjeld til armenerne:

“Europas folk, Europas statsmenn er trette av det evinnelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke brakt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer opp i dem en rekke brutte eller uoppfylte løfter som de i handling aldri har satt noe som helst inn på å holde. Det gjaldt jo bare dette lille blødende, men begavede folk uten oljefelter og uten gullminer.”

Intet bifall fulgte Nansen da han i denne sin siste tale fra Folkeforbundets talerstol anklaget det internasjonale samfunn for svik.

I etterkant har Tyrkia opprettholdt Ataturk som den nasjonale landsfader og benektet for at det i det hele tatt foregikk et folkemord på armenerne. Landet har med andre ord aldri gjennomført et oppgjør slik Tyskland ble nødt til i etterkant av Andre verdenskrig.

Tyrkia har ikke innført menneskerettighetene, men fortsetter undertrykkingen av minoriteter. Militæret har mye å si og det blir ført en autoritær politikk. Fascistbevegelsen i landet er både stor og aktiv. Paragraf 301 (samme år Armenia ble kristnet) i den tyrkiske lovbok sier at det er strengt forbudt å kritisere «tyrkiskheten». Landet samarbeider nært med Israel og er medlem i NATO.

I august 1939 holdt Adolf Hitler sin berømte tale i Obersalzberg for å motivere Wehrmacht til nådeløs krig mot Polen, hvis ettermæle det var liten grunn til å frykte:

«… i øst, gjør jeg klar mine dødsskvadroner, med ordre om å drepe, uten medlidenhet eller barmhjertighet, alle menn, kvinner og barn av polsk avstamning og språk. Bare slik vil vi få det Lebensraum som vi trenger. For hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?»

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. Anerkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livene sine.

Samtidig handler det om å etablere Tyrkia på riktig kurs – en ferd bort fra dagens diktatur og undertrykkelse og på vei mot demokrati og innføring av menneskerettigheter.

Det er derfor stadig flere tyrkere som krever at den tyrkiske regjeringen umiddelbart erkjenner folkemordet. For eksempel ble det under et møte med ulike representanter fra de grønne rundt om i Europa i Istanbul den 7.-9. november 2014 uttalte talspersonen fra de grønne i Tyrkia: “Vi erkjenner folkemordet mot armenerne.” Men de grønne er et bittelite parti i Tyrkia og har ingen representanter i parlamentet.

Nå nylig gjentok Selahattin Demirtas, leder i Tyrkias pro-kurdiske Peoples’ Democratic Party (HDP) og en tidligere presidentkandidat, at de har erkjent folkemordet.“Vi erkjenner det armenske folkemordet uten spørsmål.

I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Dette på grunn av at de ser på dette som noe som skjedde for lang tid siden og anser ikke at det er hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn i det spørsmålet.

Dette kommer i et merkelig lys når de sier at de beklager overgrep og drap på et generelt grunnlag. Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapittel i menneskehetens historie glemmes.

Samtlige norske regjeringer fra 1949, da folkemordskonvensjonen ble etablert i FN, har hatt nøyaktig samme posisjon. Gro Harlem Brundtland, via Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og nå senest Erna Solberg, har alle benektet folkemordet.

Argumentene er tynnslitte og ingen av dem holder mål. Flere tusen historikere verden over har kommet fram til at dette var et folkemord. Sågar et folkemord etter boka. Rafael Lemkin, mannen som forfattet lovteksten, brukte 20 år på å komme fram til en adekvat beskrivelse av fenomenet og han brukte det armenske som mal.

Et folkemord kan ikke bortforklares eller bagatelliseres. Norge viser med tydelighet sin unnfallenhet overfor Tyrkia og samtidig et ønske om ikke å støtte sannheten ved å nekte å være tydelige på hva som skjedde med armenerne.

Norges troverdighet ble heller ikke nevneverdig styrket da lederen av Europarådet holdt en appell i Jerevan i 2015 i forbindelse med markeringen av 100-årsdagen for folkemordet.

Til tross for at Europarådet i mars samme år vedtok en resolusjon som erkjente folkemordet, klarte Thorbjørn Jagland det kunststykket som eneste appellant å unngå ordet folkemord. Han kalte hendelsen en tragedie. For må si det mildt skapte dette enorm oppsikt.

I denne sammenhengen er det ikke typisk norsk å være god. Her er Norge og norske politikere elendige. Det er helt tydelig at vi er redde for Tyrkia og konsekvensene det vil få i tyrkisk – norske relasjoner dersom vi er tydelige på å erkjenne de historiske fakta. Dette er uverdig og kritisk.

Jurist og folkemord-ekspert Hanne Sophie Greve, som på eget initiativ har gjennomgått dokumentasjon og vurdert det opp mot de juridiske bestemmelsene, hevder all dokumentasjon viser at det fant sted et folkemord og at den norske regjeringen umiddelbart bør kalle en spade for en spade og erkjenne folkemordet.

Det er ikke kun armenerne som ikke har mottatt den beklagelse de fortjener og som de så sårt kjemper for, foruten den del av det tyrkiske folk som både da folkemordet pågikk, tiden etter og frem til i dag står for de «rette» verdiene. Dette er de «ekte» patriotene.

Det er kun ved at man gjennomfører det oppgjøret som det aldri ble noe av at dette vil bli mulig og at Tyrkia på nytt kan blomstre

The turmoil surrounding Macedonia

Youtube: Macedonia: Another Color Revolution

Youtube: Inside Story – What’s behind Macedonia unrest?

What we need to be aware of is the broader geopolitical context of what is going on in Macedonia. When we look at the map of the Balkans, Macedonia is right in the center of it, and recently there have been talks about the Chinese high-speed railway that should be constructed from Greece all the way to Warsaw; and also the Turkish Stream that was canceled for other reasons was about to pass the same territory.

So, for sure, the US is not happy about these projects because of all other major powers, first of all, Russia and China getting more stake in Balkans and in Europe as a whole.

The Republic of Macedonia fell victim to the US’ latest regime change destabilization against it, with “opposition protesters” rioting in the capital Wednesday night and even ransacking one of the President’s offices.

Around 3,000 protesters demonstrated against the decision of President Gjorge Ivanov that abolished the criminal investigations against the former Prime Minister and current party leader Nikola Gruevski and the members of his cabinet.

Both Ivanov and Gruevski are members of the Internal Macedonian Revolutionary Organization – Democratic Party for Macedonian National Unity (VMRO-DPMNE), which has proclaimed itself as Christian democratic, but has been described as nationalist.

The party has been leading a pro-European and pro-NATO policy in recent years. Under the leadership of Georgievski in its beginning, the party supported Macedonian independence from Socialist Yugoslavia.

Ivanov took office on 12 May 2009, thereby succeeding Branko Crvenkovsk, a Macedonian politician Prime Minister of the Republic of Macedonia from 1992 to 1998 and again from 2002 to 2004, then President of the Republic of Macedonia from 2004 to 2009. He was also leader of the Social Democratic Union of Macedonia (SDSM).

After taking the oath he held his inauguration speech in the Macedonian parliament and made public his priorities – EU and NATO membership, economic recovery, inner stability, interethnic relations and good relations with the neighboring countries, especially with Greece.

Crvenkovski was elected member of the Assembly of the Socialist Republic of Macedonia at the first multi-party elections in Yugoslavia in 1990 after serving for several years as head of department at the Semos company in Skopje. A former communist, Crvenkovski has been at the head of the Social Democratic Union of Macedonia since April 1991.

Protests have been organised by the opposition party SDSM after President Ivanov used his authority and placed abolition on a criminal investigation against the 56 persons, among which is former PM Gruevski, who was investigated for alleged corruption after opposition leaders released wiretapped material last year implicating him in illegal dealings.

SDSM is a social-democratic and main centre-left political party in Macedonia. The first president of the party was elected Branko Crvenkovski. The current party leader is the Western-funded opposition leader Zoran Zaev. The party is a member of the Progressive Alliance and an associate affiliate of the Party of European Socialists (PES).

Macedonia has been destabilized since May of last year when a group of armed terrorists entered from Serbia, actually from Kosovo, the Albanian terrorists who killed eight policemen and a number of them were killed as well. After that came June and the attempt of a colored revolution by Zaev and his supporters, which didn’t succeed.

Terrorists attacked the Macedonian city of Kumanovo on 9 May, but one wouldn’t know that by reading the Western media’s reaction to the tragedy, despite the fact that they typically mention that 8 police officers were killed and another 37 wounded during the firefight. The bodies of the dead terrorists who attacked Kumanovo were buried in Kosovo with heroic honors by people wearing the Kosovo Liberation Army (KLA) uniforms.

Zaev promised that Albanian will be the second official language in Macedonia and will be taught from kindergarten on up. A day after the Kumanovo attacks, he was smiling while making selfies with part of the KLA supporters, standing on the place where the blood from the fallen Macedonian heroes still wasn’t drained.

Western media has become the vanguard of a unified information offensive against Macedonia, presenting the latest terrorist attack against it as either a potentially justified reaction or as some type of hoax by the government itself.

While Hybrid War tension has been building for some time already and was described by the author in numerous publications before, the spark that pushed them into acting was President Ivanov’s surprise declaration of amnesty for all the people under investigation as part of the “wiretapping scandal”, with the Macedonian leader remarking that this is a necessary step in order to move the country forward and out of the political quagmire.

The Color Revolution elements inside of the country exploded into fury at the announcement, enraged that their attempt to use the newly created and McCarty-esque “Special Prosecutor’s Office” as an anti-government witch hunting weapon had been dramatically foiled.

The mediators of the opposition and government negotiations is the US ambassador, the representative of EU and so on and so forth; and they’ve already in a number of times and in this case as well condemned the government for using force.

It seems that the state, the security forces, and the Macedonian people are constantly winning the battles, and slowly but surely, they are emerging as winners in the war against the imperialistic agenda, against fake democracy fighters, and against the millions of dollars poured into the domestic fifth column.

The strategy of Albania and Bulgaria is to divide Macedonia between Albania and Bulgaria, but the Russian MFA S. Lavrov shared information about the plan, which drew immediate attention to the actions of Albania and Bulgaria, thereby making it more difficult for them to pull off their plot.

Bulgaria makes no secret out of the fact that it’s the EU and NATO reference point for all things related to the Macedonian Crisis, so the scenario of Bulgaria being used as bait for bringing other countries into a wider military conflict is disturbingly real.

It must be underscored that Albania and Bulgaria, which is quite pro-American,
operate in a ‘good cop, bad cop’ tandem, with Albania and some of its national representatives being the openly aggressive party while Bulgaria behaves more indirectly and covertly.

Albania and its occupied Kosovo satellite may operate as the bases for any unconventional war launched by the KLA or some other affiliated terrorist organization, but Bulgaria is the rear base for engineering the Color Revolution attempt and has proven its influence over Zaev and his regime change movement.

Together, these two countries’ current governments operate as treacherous neighbors for Macedonia and must be treated with the utmost suspicion and caution owing to the dangerous contemporary circumstances of their joint partition plot.

Despite repeating themselves over and over again about recognizing independent Macedonia by its constitutional name, Bulgaria doesn’t behave as though it truly believes what its own words.

The first direct gas pipeline between Russia and Turkey was the Blue Stream, commissioned in 2005, with an expansion plan later replaced later by the South Stream, itself abandoned in 2014. In 2009, Putin proposed a line parallel to Blue Stream 1 under the Black Sea, from Samsun to Ceyhan, and further to Syria, Lebanon, Israel, and Cyprus.

The South Stream project was seen as a rival to the Nabucco pipeline project. Some experts like Alan Riley from London City University were claiming that the South Stream pipeline is a political project to counter Nabucco and to expand Russian presence in the region.

Seen from the displaced perspective of Washington and Brussels, the final realization of the South Stream for them will present their capitulation in the Balkan, but that also means they won`t give up until the end.

The US wants to do anything it can to obstruct South Stream, be it in bringing about the project’s official cancelation, its covert sabotage (i.e. a secessionist terrorist war in Macedonia), or creating an indefinite delay.

The most cost-effective way in bringing this about is via Color Revolutions, and each of the countries along the pipeline’s path is vulnerable in their own way. We currently see this tactic being deployed in Macedonia, but Hungary and Serbia are also susceptible to this as well.

South Stream is an abandoned pipeline project to transport natural gas of the Russian Federation through the Black Sea to Bulgaria and through Serbia, Hungary and Slovenia further to Austria.

The project created controversy due to non-compliance with the European Union competition and energy legislation, such as the Third Energy Package, which stipulates the separation of companies’ generation and sale operations from their transmission networks. It was seen as rival to the Nabucco pipeline project.

Construction of the Russian onshore facilities for the pipeline started in December 2012. The project was cancelled by Russia in December 2014 following obstacles from Bulgaria and the EU, the 2014 Crimean crisis, and the imposition of European sanctions on Russia.

The project has been replaced by proposals of Turkish Stream, the working name of the proposed natural gas pipeline from the Russian Federation to Turkey across the Black Sea, and Tesla Pipeline.

The proposal was announced by Russian president Vladimir Putin on 1 December 2014, during his state visit to Turkey. The proposed pipeline was supposed to replace the earlier cancelled South Stream project. According to Gazprom, the project did not have an official name. In November 2015, Russia has suspended talks on the project. In December 2015, Turkey formally abandoned the Turkish Stream project.

In November 2015, after the Russian Sukhoi Su-24 shootdown, Russia’s Economic Development Minister stated that the Turkish Stream gas pipeline project falls under the restrictive measures against Turkey.

On the 5th of December, 2015, Turkish President Recep Tayyip Erdoğan formally terminated the Turkish Stream project, although claiming the decision was because of Russian «non-compliance» with Turkish demands surrounding the project.

The preparations for the construction of a Chinese high-speed railway between the capital cities of Serbia and Hungary is underway and on schedule. The Chinese leader Xi Jinping presented the concept of the New Silk Road – a collection of land and maritime routes –in autumn 2013.

Initially, it envisaged the creation of a network of infrastructural connections, mainly transport corridors, between China and its most important economic partner—Europe. The concept grew in importance throughout 2014 to become the key instrument of China’s foreign policy, especially in the areas of public diplomacy and soft power. Towards the end of 2014, the Chinese government announced it would establish a Silk Road Fund worth US$40 billion.

The railway from Belgrade to Budapest would be a part of the line that directly links the port city of Piraeus in Greece with at least six to eight Central and Eastern European countries and other Central and Western European countries, as a part of the greater transport route Maritime Silk Road linking the European and Asian continents. The railway is strategically an important project of cooperation with China, and the first one that involves more than one country from the region of Central and Eastern Europe on a common project.

The project for the modernization of the Belgrade-Budapest railway was initially agreed on in 2013 at the China-Central and Eastern European (CEE) countries leaders’ meeting that took place in Bucharest. The cooperation plan for the construction of the railway was signed in the beginning of this year in Belgrade at the meeting of the Trilateral Group of China, Hungary and Serbia for Traffic and Infrastructure Cooperation, setting dates for certain phases of the project.

According to the plan, the construction of the railway should begin by the end of 2015, after the feasibility study and financial model are agreed upon, with the railway scheduled to be fully completed in 2017.

The 370 km section of the railway between Belgrade and Budapest will significantly improve the transport of passengers and goods between the two countries, as it will decrease the time of travelling of trains from eight to less than three hours. Once finished, the double track on the route between the Mediterranean and the Danube will enable trains to run as fast as 200 km per hour, and this enables China’s land-sea passage to become a new, convenient channel for trade.

One of the biggest expected impacts of the project is promoting the economic development of Hungary, Serbia, and other countries along the passage, as well as to deepen China’s cooperation with countries in the region, with the hope of creating new jobs and boosting development of industry and railways.

The New Silk Road idea is a flexible formula used by China in its dialogue with many other countries. Its inclusive nature helps contribute to diluting the negative impression caused by China’s rapid economic expansion and assertiveness in foreign policy, especially with regard to its neighbours.

The process of implementing the New Silk Road concept will allow China to expand its influence within its neighbourhood: in Central and South-Eastern Asia. The New Silk Road will be an alternative point of reference to the US dominance and Russian integration projects in these regions.

The concept will legitimise and facilitate the growth of China’s influence in the transit countries on the route to Western Europe, i.e. in the Middle East (Arab countries, Israel and Turkey, the Horn of Africa and Central Europe (the Balkans and the Visegrad Group countries).

This concept is also essential for China’s domestic policy. It has become one of Xi Jinping’s main political projects. It will boost the development of China’s central and western provinces. The fact that the concept is open and not fully defined means that it will be a success regardless of the extent to which it will be implemented in practice. Its flexible nature allows China to continue investments already initiated bilaterally and to present them as components of the New Silk Road concept.

Macedonia: Patriots Defeat the “Color Revolution”

‘Macedonian opposition outnumbered in grabbing power without violence & help from abroad’

Color revolution underway in Macedonia as Western propaganda mill goes into full-spin mode

A Hybrid War to break the Balkans?

South Stream

The New Silk Road: a versatile instrument in China’s policy

The US Wants To Turn Skopje Into The Balkan Kiev

Nok er nok!

Vi har i den siste tiden hatt noen enorme bølger med demonstrasjoner. Først var det den arabiske våren, deretter den europeiske sommeren og så, med Occupy Wall Street, den amerikanske høsten. Og dette er antagelig bare begynnelsen på noe som kun kommer til å gjøre seg ennå mer gjeldende ettersom folk flest begynner å få nok.

Folk har sett seg leie på et korrupt system som blir holdt oppe av politikere som fører de rikes agenda, og rundt om i verden samler befolkninger seg og erklærer at “NOK er NOK”.

Dagens tilstand

Vi har opp gjennom tiden til stadighet blitt advart. ”Bankinstitusjoner er farligere for våre friheter enn stående armeer”, advarte Thomas Jefferson. ”Se opp for det militærindustrielle kompleks”, advarte Dwight D. Eisenhower. “Når fascismen kommer til Amerika, vil den være pakket inn i det amerikanske flagg”, advarte Huey Long. Vi har sett det før og vi ser det nå. Men hører vi?

Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Viktige kjennetegn ved dagens samfunn er blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwinisme, neoliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.

Hyperkapitalismen forårsaker mer utbytting, undertrykkelse, urettferdighet, fattigdom, forurensning og krig enn noen gang tidligere, og det i et stadig voldsommere tempo. I økende grad lever vi i en verden med krig, sult, urett og forurensning. De rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. Våre barn og den fremtidige generasjon blir frarøvet muligheten til å leve gode liv med nok ressurser.

En tvers igjennom urettferdig fordelingspolitikk, bølger av selvmord og psykologiske plager, samt forurensing er noen av problemene vi står overfor. Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden.

En elite trumfer igjennom ved hjelp av stat, politi og militær, media, religion og nasjonalisme, som skiller oss ad og fremmedgjør oss for hverandre, mens regjeringer, multinasjonale selskap og finansinstitusjoner, som styrer den globale økonomien, fortsetter med å konsentrere rikdom og makt.

Den ene prosenten av verdens befolkning, som kontrollerer våre liv og ressurser gjennom multilaterale institusjoner som G8, WTO, Verdensbanken, IMF og andre regionale handelsavtaler, slik som EU og EØS, eier nærmest alt av jordens ressurser og ødelegger, plyndrer og tømmer jorden i rekordfart i sin jakt på kortsiktig profitt.

Disse enhetene sikrer at urettferdighet og ødeleggelse sprer seg over hele verden, øker smerten til alle undertrykte og diskriminerte grupper, som bønder, urbefolkning, kvinner, arbeidere, arbeidsløse, slumbeboere, etniske og religiøse minoriteter osv.

Politisk kamp

En sivilisasjon blir ikke bygget på banker og kapital, men på hvordan vi behandler hverandre og naturen rundt oss. Mange er det som bevisst ødelegger og mange er det som ikke tørr å bryte stillheten. La oss bryte den, la oss endre tingenes tilstand, la lyset bli tent i hus og hjem, la oss stå sammen med hverandre i solidaritet og bekjempe de mørke sidene i og rundt oss.

Ifølge den velkjente journalisten og forfatteren Naomi Klein, forfatteren av No Logo, ble zapatistene, som kom på arenaen gjennom sin kamp på midten av 1990-tallet, teoretikerne for en ny bevegelse, en annen måte å tenke på makt, motstand og globalisering på. Dette ettersom målet deres ikke er å vinne kontroll, men å bygge selvstyrte rom der demokrati, frihet og rettferdighet kan blomstre.

Høsten 2008 brøt store deler av det internasjonale finansmarkedet sammen og verden gikk inn i en økonomisk krise som ikke har vært sett siden depresjonen på 1930-tallet. Konsekvensene har ført utallige inn i arbeidsledighet eller prekære arbeidsformer samtidig som innstramningstiltakene i de mest utsatte landene rammer de fattige hardest, mens de rike slipper unna.

Alter-globaliseringsbevegelsen, som fikk et knekk om baugen i midten av 2000-tallet, har etter den arabiske våren (Tunisia og Egypt), den søreuropeiske sommeren (Hellas og Spania), den amerikanske høsten (Occupy bevegelsen) og den globale protestvinteren, på nytt begynt å skyte fart og er mer oppegående og aktiv enn noen sinne tidligere.

Inspirert av den raskt voksende antikapitalistiske bevegelse og en stadig krassere kritikk av den nyliberale verdensordningen som raser frem overalt har det oppstått en global grasrotinfrastruktur laget av millioner av autonome grasrotgrupper, som arbeider for en rettferdig verden og mot den nyliberale økonomien og politikken som dominerer verden i dag.

Denne internasjonale bevegelsen, som er bygget på horisontale og desentraliserte prinsipper, deltagerstyring og konsensus har på nytt tatt opp de anarkistiske parolene. ”Frie rom, født av land som er tatt tilbake, felles jordbruk, motstand mot privatisering, vil eventuelt skape motmakt til staten ganske enkelt ved å eksistere som alternativer”, skrev Klein.

På Island, hvor man har gått til det skrittet å arrestere dem som var ansvarlige for den økonomiske krisen, ført til regjeringsskifte, flere folkeavstemninger om tilbakebetaling av gjelden og en ny grunnlovsforsamling bestående av vanlige folk.

En ny verdensorden

Mens de hierarkiske ideologiene som oftest diskriminerer og marginaliserer visse livsstiler, klasser og mennesker som har vært annerledes for å komme til det såkalte perfekte samfunn, noe som i verste fall har utartet seg som folkedrap, lobotomi og sterilisering, godtar anarkismen, med sitt fokus på mangfold, kreativitet og frihet, mennesker som de er og holder prinsippet om likeverd, uten å forveksle dette med likhet, høyt i hevd.

De hierarkiske ideologier, la det være kommunisme, sosialisme, kapitalisme eller fascisme, har det til felles at de har et grunnleggende negativt syn på mennesket. De er alle autoritære og toppstyrt. Troen på mennesket er liten, mens troen på staten, som skal kontrollere de forskjellige borgerne, er stor. Det er på tide på nytt å gi hverandre tillitt. Anarkismen har aldri vist seg uegnet, kun blitt slått ned med støvleheler og geværer av både kommunister, sosialister og fascister.

I motsetning til kommunismen/sosialismen, som kun dreier seg om, en politisk revolusjon – hvis det har seg slik i det hele tatt, og moderniteten så er anarkismen en kulturell revolusjon, en revolusjon av åndelige strømninger.

Vi har utviklet oss via flere stadier og har nå dannet en global sivilisasjon. Vi alle befinner oss i det samme globale fellesskapet. Vi må derfor fjerne all frykt og i stedet åpne oss for hverandre. Vi må ha en spirituell oppvåkning. Bare i dette vil det ligge en enorm kraft og et enormt potensiale.

Bevegelsen, som kom på arenaen etter zapatistenes kamp og de enorme demonstrasjoner fra og med Seattle i 1999, har klart å oppnå mye gjennom kunstneriske og kreative uttrykk, men vi må benytte oss av alle tenkelige strategiske metoder.

Erfaringer har vist at det ikke holder med demonstrasjoner. Både Henry David Thoreau og James Goodman skrev om sivil ulydighet. Det dreier seg nå ikke kun om å diskutere dagens problemer eller å markere motstand, eller om et filosofisk spørsmål om hvor vidt vi ønsker mer eller mindre frihet og om hvordan demokratiet skal fungere, men om å bygge opp alternativer. Det er på tide at vi fjerner hierarkiene og de økonomiske forskjellene mellom folk og heller skaper et rettferdig og bærekraftig samfunn hvor vi kan leve under parolen «Frihet under ansvar!»

I likhet med de kreftene vi står overfor må vi koordinere oss globalt og sette press på, hvis ikke velte, den globaliserte orden, bestående av de mektigste og rikeste i verden, som konkurrerer seg i mellom, men som tjener på det bestående systemet og vil gjøre alt for å bevare og øke sin makt. Det er nå på tide at jordens flittige maur, kunstnere av alle slag, kreative sjeler og urbefolkninger over hele verden, står side om side og viser vei inn i det nye og ukjente.

Kapitalismen er komplisert og måtene å undertrykke på er mangfoldige. Svaret på hva som må gjøres må derfor være like mangfoldige som den globale kapitalens ansikt, og bør inkludere en type ulydighet, som i likhet med kapitalismen, er avhengig av vår hverdag, men som til forskjell fra kapitalismen, innebærer glede og fellesskap for alle berørte parter.

Vi må raskest lese oss opp på de økonomiske alternativene og glemme kapitalismen for godt. Faktisk ble ordet «kapitalisme» i begynnelsen brukt for å kritisere enkelte som skodde seg på andre – et skjellsord. Og det burde det ennå være, også selv om det var kapitalistene som vant den første seieren – ingen vinner mot naturen.

Vi må fremme former for motstand som maksimerer respekt for liv og undertrykte folks rettigheter, samt bygge opp lokale alternativer til den globale kapitalismen. Dette gjennom å styrke det mangfold og kreativitet som eksisterer, samt støtte opp under den globale grasrotinfrastrukturen, bestående av sentre som diverse kollektiver og sosiale sentre, samt nettverk som PGA og WSF, som arbeider mot de sentrale maktstrukturer og overføre ressurser fra de store selskapene.

Vi må etablere lokale autonomier som koordinerer seg selv på kommunalt, nasjonalt og internasjonalt plan og danne et samfunn som befrir tiden, som respekterer naturen og som produserer det som trengs, samt skape en økonomi som representerer helt andre grunnleggende verdier enn profitt, overflødig produksjon, konsum osv.

Vi må rette skytset mot markedsliberalismen og den konsentrasjonen av makt og ressurser som i dag dominerer verden, samt arbeide for å redusere makten til stormaktene og de store flernasjonale selskapene gjennom direkte aksjon og sivil ulydighet, samt støtte til sosiale bevegelsers kamp bygges opp en global grasrotinfrastruktur, som kan overføre makt og ressurser fra de store konsernene.

Vi må forbi den foreldede polariseringen av økonomien mellom sosialisme og kapitalisme og heller bevege oss inn i et nytt økonomisk landskap hvor, arbeiderkraften rår og hvor arbeiderne i fellesskap eier produksjonsmidlene. Vi må skape et alternativ som høster gode og dårlige erfaringer fra dem begge men, ved å tenke grønt, helhetlig og langsiktig, skape en ny samfunns- og økonomisk modell uavhengig av foreldet tankegods.

Vi må gjenvinne vår frihet ved å reversere vårt vekstkalas, som har gått fullstendig av skaftet, gjennom å skape en økonomi uten veksttvang. Vekst er kreftcellens ideologi. Vi må vekk fra renteøkonomien og satse på samarbeid fremfor blind konkurranse, på andre verdier enn det å tjene profitt og holde fast ved individers og tings iboende verdi.

Vi må arbeide imot maktovergrep, undertrykking og utbytting, samt aktivt motarbeide alle former for vold og skadeverk i vår kamp for en annen og mer rettferdig verden. Vi må stanse dem fra å utføre destruktive handlinger mot planeten, samtidig som vi må vise dem at vi også vil deres eget beste.

Vi må danne revolusjonære forsamlinger og råd rundt om på planeten som samarbeider for felles beste. Sammen må vi fjerne de kreftene som holder oss nede. Vi trenger ikke kun et nytt parti, men en fornyelse av vår sivilisasjon i sin helhet. Det er i fellesskap vi finner de beste løsningene.

Ved å svare på elendigheten og utstøtingen med organisering og skaperkraft, gjør folk noe mer enn å løse sine umiddelbare problemer. Folk vil lære seg stolthet og få tillit til egne evner og tro på andre mennesker. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser. Husk: Samhold gir styrke!

Ja, vi er antikapitalistiske ettersom vi tror at et alternativ er tvingende nødvendig! Det vi nå er i ferd med å transformere samfunnet og forlate dette barnesteget i vår sivilisasjon og skape en bærekraftig økonomisk modell hvor målet ikke er profitt og som ikke er hierarkisk. Det er denne kampen vi må stå i fronten på!

Nei til fascisme

«Fascisme er for feiginger som må gjemme seg bak en stat, strenge lover og et tungt militærapparat, mens anarkisme er for de modige som tørr leve sine liv i frihet og i gjensidig solidaritet med sine medmennesker.»
Sitat: Sjur C Papazian

Hva skjer i Jemen?

En væpnet mann som går på restene av hus ødelegt av et luftangrep i nærheten av Sanaa flyplass den 26. mars 2015.

The governments of Saudi Arabia, Egypt, Jordan and Sudan, supported by the United States, Pakistan, Turkey, Somalia and Al-Qaeda formed a diabolic coalition of evil and without any international consent are indiscriminately bombing the ancient, proud and noble people of Yemen. The reason for their punishment, they are a free people who refuse tyranny. If Yemen falls, all nations will follow.

Norsk militærutstyr bak angrepet i Jemen

Bakgrunn

Hverken den tidligere presidenten Ali Abdallah Saleh, som ble avsatt etter opprøret i 2011, eller etterfølgeren Abd-Rabbu Mansour Hadi, som var Salehs visepresident, har noe politisk prosjekt som vil tjene Jemen og dets innbyggere. Når landet har blitt så fattig, så skyldes det myndighetenes feilslåtte politikk og innblandingen fra utenlandske aktører som Saudi-Arabia, Iran og USA.

Jemen er allerede det fattigste landet i Midtøsten, og de siste fire årene har sosioøkonomiske forhold og grunnleggende tjenester blitt nedbrutt. I flere tiår har landet vært rammet av fattigdom, underutvikling og svake institusjoner. Kvinner og barn må bære den største byrden av dette.

Ansar Allah («Tilhengere av Gud»), mer populært kjent som Houthi-bevegelsen, er en Zaidi Shia gruppe som opererer i Jemen. Gruppen tar sitt navn fra Hussein Badreddin al-Houthi, som lanserte et opprør i 2004, og som angivelig ble drept av jemenittiske hærstyrker september samme år.

Houthi-militsen har benyttet seg av både militære virkemidler og aktivisme for å nå sine mål. De begynte som Believing Youth (BY), som ble grunnlagt i 1992 i Sa’dah provinsen av Houthi-familiemedlemmet Mohammed al-Houthi, eller hans bror Hussein al-Houthi.

Ifølge Ahmed Addaghashi, professor ved Sanaa-universitetet, begynte Houthi-bevegelsen som en teologisk bevegelse som forkynte toleranse og fred, og som hadde en bred og vissynt pedagogisk og kulturell visjon. Ifølge vestlige kilder etablerte BY skoleklubber og sommerleire for på den måten å «fremme en Zaidi-vekkelse» i Saada. I 1994-1995 hadde 15-20,000 studenter deltatt på deres sommerleire.

Etter 2003 invasjonen av Irak begynte BY-tilknyttede ungdom å synge antiamerikanske og antijødiske slagord i Saleh moskeen i Sanaa etter fredagsbønnen. Dette førte til konfrontasjoner med myndighetene, og 800 av tilhengere var arrestert i Sanaa i 2004.

Når væpnet konflikt for første gang brøt ut tilbake i 2004 anklaget den daværende jemenske presidenten Houthi-bevegelsen og andre islamske opposisjonspartiene for å prøve å styrte regjeringen og det republikanske systemet, noe al-Houthi, som hevdet at de aldri hadde forkastet presidenten eller det republikanske systemet, men kun forsvarte seg mot regjeringens angrep på lokalsamfunnet, avviste.

President Ali Abdullah Saleh inviterte deretter Hussein al-Houthi til et møte i Sanaa, men Hussein avslo. Den 18. juni 2004 sendte Saleh regjeringsstyrker for å arrestere Hussein. Hussein svarte med å lansere et opprør mot regjeringen, men ble drept den 10. september 2004. Opprøret fortsatte midlertidig inntil en våpenhvileavtale ble nådd i 2010.

Houthi-bevegelsen deltok under den jemenittiske revolusjonen, samt den påfølgende National Dialogue Conference (NDC), i 2011. De avviste imidlertid bestemmelsene i Gulf Cooperation Council avtalen i november 2011, som inkluderte immunitet for tidligere president Saleh og etablering av en koalisjonsregjering.

Houthi-bevegelsen vant kontrollen over et stadig større territorium. Den 9. juni 2011 sies det at de hadde kontrollen over de to jemenittiske provinsene Saada og Al Jawf, samt var i ferd med å ta over deres tredje guvernement, Hajjah, som ville sette dem i stand til å lansere et direkte angrep på jemenittiske hovedstaden Sanaa.

I mai 2012 ble det rapportert at de kontrollerte et flertall av Saada, Al Jawf, og Hajjah provinsene; de hadde også fått tilgang til Rødehavet og startet å bygge barrikader nord for hovedstaden Sanaa i forberedelse til ytterligere konflikt.

Revolusjonen i 2011 fulgte i det samme sporet som andre masseprotester I forbindelse med den arabiske våren. Opprøret var primært mot arbeidsløshet, økonomiske vanskeligheter og korrupsjon, samt mot regjeringens forslag om å endre konstitusjonen slik at Salehs sønn kunne arve stillingen som president.

Undertrykkelse og drap av pr-demokrati demonstranter i mars 2011 i Sanaa førte til at Saleh begynte å miste internasjonal støtte. Den 23. november 2011 fløy Saleh til Riyadh i Saudi Arabia for å signere en Gulf Co-operation Council plan for politisk overgang.

Han overførte sin makt til Abd Rabbuh Mansur Hadi, som hadde fungert som visepresident fra 1994 til 2012. Hadi, en nær alliert av USA, og samtidig svært forhatt i sitt eget land, «måtte danne en nasjonal samlingsregjering og arrangere presidentvalg innen 90 dager», mens Ṣāliḥ forsatt var president på papiret. Etter å ha vunnet et valg uten motkandidater 21. februar ble Hadi landets nye president.

En samlingsregjering, som inkluderte en statsminister fra opposisjonen, ble dannet. Den 23. november ble Hadi igjen fungerende president, etter at Ṣāliḥ hadde undertegnet en maktoverføringsavtale før presidentvalget «for å få immunitet mot rettforfølgelse.» Salehs sønn, general Ahmed Ali Abdullah Saleh, fortsetter å ha stor makt over deler av militæret og sikkerhetsstyrkene.

Regimeskifte

Houthi-bevegelsen fikk i etterkant av den 21. september 2014 kontrollen over deler av den jemenittiske hovedstaden Sanaa, inkludert offentlige bygninger og en radiostasjon. Hadi, en nær alliert av USA ble tvunget til å etablere en samlingsregjering.

Mens kontrollen over hovedstaden utvidet seg til resten av Sanaa, samt andre byer som Rada ‘City, ble de i økende grad utfordret av Al-Qaida. Vestlige stater og Saudi-Arabia påsto på sin side at Houthi-bevegelsen mottok støtte fra Iran, mens Saudi-Arabia hjalp sine jemenittiske rivaler.

Den 20. januar 2015 tok Houthi-bevegelsen over presidentpalasset i hovedstaden. Hadi befant seg i trygghet i presidentpalasset, men flyktet sørover til havnebyen Aden. Han leverte sin avskjedssøknad i januar og ble satt i husarrest, men trakk avskjedssøknaden etter at han unnslapp til hjembyen Aden i februar.

Opprørerne tok den 6. februar offisielt kontroll over den jemenittiske regjeringen. De oppløste parlamentet og erklærte sin revolusjonskomite for å være fungerende myndighet i Jemen.

Den 20. mars 2015 ble Al-Badr og al-Hashoosh moskeene angrepet av fire selvmordsbombere under fredagsbønnen i Sanaa. ISIL tok på seg ansvaret. Eksplosjonene drepte 142 Houthi-tilbedere og såret mer enn 351, og er den dødeligste terrorangrepet i Jemens historie. De er sjia og sunnifundamentalistene regner dem derfor for ”avgudsdyrkere”.

Dette var altså en sunni/IS-aksjon, og de internasjonale reaksjonene har vært heller moderate, siden den rettet seg mot fiender av den USA-allierte Hadi. I en TV-tale den 22. mars anklaget Houthi-leder Abdul Malik al-Houthi USA og Israel for å støtte terroristangrepet. Han skyldte også på de regionale arabiske statene for å ha finansiert terrorgrupper som opererer i Jemen.

De siste dagene har militsen rykket stadig lenger sør, og ifølge Saudi-Arabia har de nå tatt kontroll over flyvåpenet i Jemen. Houthi-bevegelsen har blant annet inntatt flyplassen og en militærbase i Taiz, som er Jemens tredje største by, samt i Aden. Hele Jemen var altså i ferd med å falle i houti-bevegelsens hender.

Taiz ligger 18 mil nord for Aden og anses som en strategisk viktig inngangsport til det sørlige området som Hadi har flyktet til. Hadi, som har flyktet fra landet i båt, befinner seg ikke mer i landet, noe som betyr at Saudi Arabia og USA har mistet sin viktigste allierte i Jemen. Dette kan ikke Ryiadh godta, og det har derfor blitt satt i gang en full krig mot naboen i sør.

Saudi-Arabia har nå sendt militære forsterkninger til grensen, og har nå gått til angrep, noe som kan kaste regionen ut i en storkrig. I følge al-Arabiya skal 150.000 soldater og 100 fly delta i angrepet.

Foruten Saudi Arabia skal Egypt, Jordan, Sudan og Pakistan være villige til å stille bakkestyrker. Marokko, Jordan, Sudan, Kuwait, De forente arabiske emirater, Qatar og Bahrain deltar også i angrepet.

Jemens internasjonale flyplass i hovedstaden Sana er satt ut av drift etter at krigsfly bombet rullebanen. Krigsflyene tilhørte den saudiledede koalisjonen. De største havnene i Jemen er stengt etter at Saudi-Arabia gikk til angrep på den sjiamuslimske Houti-militsen i landet.

Hva ønsker de

Verken den tidligere presidenten Ali Abdallah Saleh, som ble avsatt etter opprøret i 2011, eller etterfølgeren Abd-Rabbu Mansour Hadi, som var Salehs visepresident, har noe politisk prosjekt som vil tjene Jemen og dets innbyggere. Når landet har blitt så fattig, så skyldes det myndighetenes feilslåtte politikk og innblandingen fra utenlandske aktører som Saudi-Arabia, Iran og USA.

Jemen er allerede det fattigste landet i Midtøsten, og de siste fire årene har sosioøkonomiske forhold og grunnleggende tjenester blitt nedbrutt. I flere tiår har landet vært rammet av fattigdom, underutvikling og svake institusjoner. Kvinner og barn må bære den største byrden av dette.

Houthi-bevegelsen hadde ifølge Middle East Research and Information Project mellom 1000 og 3000 opprørere i 2005 og ifølge The Economist mellom 2000 og 10.000 opprørere i 2009. I Yemen Post ble det imidlertid hevdet at de hadde over 100.000 opprørere. Ifølge Houthi-eksperten Ahmed Al-Bahri hadde Houthi-bevegelsen totalt 100,000-120,000 tilhengere, inkludert både væpnede krigere og ubevæpnede lojalister.

Deres slagord er som følgende: «Gud er stor, død over Amerika, Død over Israel, forbannelse over jødene, Seier til islam», men ifølge Ali al Bukhayti, tidligere talsmann for Houthi-bevegelsen: «Vi ønsker ikke egentlig døden til noen. Slagordet er rett og slett mot innblandingen av disse regjeringene».

Houthi-bevegelsen hevder at deres mål er å bekjempe salafistenes ekspansjon i Jemen, samt mot for å forsvare deres samfunn mot utbredt og systematisk diskriminering, mens den jemenske regjeringen på sin side har beskyldt opprørerne for å ville velte regimet for å innføre Zaidi Shia religiøs lov, destabilisere regjeringen og øke anti-amerikanske holdninger.

Ifølge en Newsweek artikkel i februar 2015 kjemper Houthi-bevegelsen «for ting som alle jemenitter ønsker: ansvarlighet, slutt på korrupsjon, offentlige tjenester, rettferdige drivstoffpriser, jobbmuligheter for vanlige jemenitter og en slutt på vestlig innflytelse».

I et intervju med Yemen Times sa Hussein Al-Bukhari at Houthi-bevegelsen foretrekker en republikk med valg der kvinner også kan holde politiske posisjoner, og at de ikke søker å danne en sjialedet regjering etter modell av Iran. Dette ettersom man ikke kan bruke dette systemet i Jemen fordi tilhengerne av Shafi (Sunni) doktrinen er større i antall enn Zaydis (Shia).»

Houthi-bevegelsen har også benyttet seg av fredelige metoder, inkludert sivil ulydighet. I etterkant av regjeringens avgjørelse om å øke brenselprisene den 13. juli 2014 klarte man for eksempel å organisere massive demonstrasjoner i Sanaa i protest mot avgjørelsen, samt for å kreve avsigelse av Hadi for «statskorrupsjon».

Flere tusen jemenitter svarte for eksempel på Houthi leder Abdul Malik al-Houthis opprop om å «sette opp telt, utføre sit-ins og organisere marsjer» i hovedstaden. Disse protestene utviklet seg til å bli 2014-2015 fasen av opprøret.

Under den saudisk ledede flyangrepene mot Houthi-bevegelsen, som har krevd sivile liv, har jemenitter fra det brede spektrum i samfunnet svart med på Houthis opprop og tatt til gatene i Sanaa i titusener for å vise deres sinne mot den saudiske invasjonen.

Dronekrig

Jemens eksplosive miks av konflikter gjør situasjonen i landet komplisert. Marerittet er at enten al-Qaida eller IS skal fremstå som sunnimuslimenes store beskytter, slik det har skjedd i Irak. AQAP og IS har stått bak en rekke, blodige angrep mot Houthi-tilhengere, mens mange sunnimuslimske jemenitter ser med stor uro på bevegelsens fremmarsj.

AQAP er del av al-Qaida-nettverket som bruker Jemen som base for angrep på Saudi-Arabia og terroraksjoner verden over og har baser sør og øst i landet. Nettverket er i krig med både Hadi-regimet og houthi-bevegelsen.

Al-Qa’ida har fått rotfeste i landet og betegnes som terrorgruppas farligste avdeling. I mange år har USA holdt på med droneangrep mot gruppa, men det har ført til at al-Qa’ida har fått støtte hos flere og flere i takt med stigende sivile dødstall som følge av dronebombingen.

USA har i flere år ført en dronekrig mot al-Qaida i Jemen, men så seg nødt til å hente hjem de siste amerikanske soldatene da det så ut som om Hadi var i ferd med å flykte fra landet. Hadi er en alliert i krigen mot terror. Da han mistet kontrollen over hovedstaden stengte den amerikanske ambassaden umiddelbart. Flere vestlige og arabiske ambassader stengte også.

Den amerikanske ambassaden gjestet en veldig aktiv CIA stasjon som ble tvunget til å stenge også. De siste meldingene går ut på at opprørerne har sikret seg CIAs arkiver i Jemen, slik at de nå skal ha full oversikt over USAs operasjoner i landet.

USA har gitt våpen til en verdi av 500 millioner dollar til Jemen, men er nå ute av stand til å redegjøre for hvor disse våpnene befinner seg. Muligens er de overtatt av al-Qaida.

Utsiktene til at Saudi-Arabias intervensjon kan få den jemenittiske hæren til å velge side er en viktig grunn til at USA er positiv. Hittil har hæren stått helt på sidelinjen under Houthi-opprøret.

Hadi har sparket sønnen til sin forgjenger som ambassadør i De forente arabiske emirater. Ambassadøren har stor innflytelse over deler av hæren som kjemper side om side med Houthi-bevegelsen i Jemen. Hvis Hadi får mobilisert hæren mot Houthi-militsen, blir det ikke noen motstand igjen for al-Qaida, og da kan de bli en vinner.

Internasjonal støtte

Den 27. mars 2015, som svar på hva som ble sett på som Houthi trusler mot sunni fraksjoner i regionen, utførte Saudi-Arabia sammen med Bahrain, Qatar, Kuwait, De forente arabiske emirater, Egypt, Jordan ledet Marokko, og Sudan et luftangrep mot Jemen.

Den militære koalisjonen inkluderer USA som hjelper med planleggingen av luftangrep, samt logistikk og etterretningsstøtte. Ifølge Saudi-Arabias ambassadør i Washington, Adel al-Jubeir, har USA gitt grønt lys til militæroffensiven, men deltar ikke selv direkte. Det hvite hus opplyser imidlertid at USA bistår med logistisk støtte og etterretningsinformasjon.

Angrepet er med andre ord klarert med Washington, og betyr at Saudi Arabia og Iran er inne i enda en krig med stedfortreder der de støtter hver sin side. Washington bruker de motsatte argumentene av dem de brukte i Ukraina i 2014 – uten at det volder dem særlig besvær. Og USA er igjen på samme side som IS og al-Qaida.

Hadi får støtte fra flere vestlige og arabiske land. Egypt, Pakistan, Jordan, Sudan og Marokko har gitt uttrykk for å støtte Saudi-Arabiske militært i sin offensiv mot Houthi-militsen i Jemen.

Saudi-Arabia har tatt i bruk 100 jagerfly, 150.000 soldater og et ukjent antall marinefartøy for å gjennomføre militæroperasjonen mot Houthi-militsen i nabolandet Jemen. En rekke andre arabiske land deltar også i operasjonen, melder NTB.

Kort tid etter at ambassadøren kunngjorde at militæroperasjonen hadde startet, fortalte innbyggere i hovedstaden Sana at kampfly bombet den internasjonale flyplassen i byen.

Saudi-Arabia bekrefter at landets flyvåpen deltar i angrepene, som Adel al-Jubeir beskriver som en flernasjonal operasjon. Ifølge ambassadøren deltar ti land, men det er ikke kjent hvilke land det er snakk om.

Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Bahrain og De forente arabiske emirater sendte tidligere onsdag ut en kunngjøring om at de ville komme Hadi til unnsetning. Militæroperasjonen er hjemlet i FN-charteret og charteret til Den arabiske liga, sier Saudi-Arabias ambassadør.

Storbritannia støtter Saudi-Arabias militære intervensjon i Jemen mot Houthi-bevegelsen. Handlingene til Houthiene blir betraktet som et tegn på manglende respekt for den politiske prosessen i landet, sier den britiske utenriksministeren ifølge Reuters.

Tyrkia sammen med en rekke andre land viser også sin støtte til militæroperasjonen ledet av Saudi-Arabia i Jemen mot Houthi-bevegelsen. Tyrkia ber militsgruppen og dets allierte om stanse handlinger som truer fred og sikkerhet i regionen, melder Reuters.

Jemens utenriksminister Riyad Yassin sier at det ikke er aktuelt med forhandlinger eller dialog med Houthi-bevegelsen før den legitime regjeringen har kontroll over hele landet, og Houthi-bevegelsen har levert inn våpnene sine.

Medlemslandene i Den arabiske liga er enige om å danne en felles militærstyrke, ifølge et utkast til en uttalelse fra toppmøtet i den egyptiske feriebyen Sharm el-Sheik. De arabiske lederne krever også at Houthi-militsen i Jemens hovedstad Sana og overgir seg.

De er enige om å danne en felles militærstyrke som skal bekjempe de jihadistiske opprørerne som har fått fotfeste i regionen, inkludert i Irak, Syria og Libya. Representanter fra de ulike landene skal møtes i løpet av den neste måneden for å få de endelige detaljene på plass.

I sin tale søndag sa Nabil al-Arabi, som leder Den arabiske liga, at en destruktiv kraft truer det etniske og religiøse mangfoldet i regionen, med en åpenbar referanse til opprørsgruppen Den islamske staten (IS).

Egypt har lenge ønsket en felles arabisk styrke for å kjempe mot militante opprørsgrupper. Saken ble aktualisert etter at Saudi-Arabia og arabiske allierte startet luftangrepene mot Houthi-bevegelsen.

Saken er kun den at Saudi-Arabia og dets allierte, inkludert USA, havner i praksis på samme side som al-Qaida, eller al-Qaida på den arabiske halvøya (AQAP), og IS ved å gå til krig mot Houthi-bevegelsen i nabolandet Jemen. De to brødrene som påtok seg ansvaret for terroraksjonen mot Charlie Hebdo i Paris i januar 2015 var AQAP operativer.

I Ukraina ble en folkevalgt president styrtet i et USA-støttet kupp. USA advarte nabolandet Russland mot å blande seg inn i Ukrainas indre anliggender, og resten av den historien kjenner vi. I Jemen ble en (mer eller mindre) folkevalgt president styrtet av opprørere (som har støtte fra Iran).

Da oppmuntrer og støtter USA Saudi Arabia til å gå til full krig for å gjeninnsette presidenten. Det er vel noe som heter å møte seg sjøl i døra med et smell. Hadi har bedt om at de saudiledede angrepene fortsetter til opprørerne har overgitt seg. ”Operasjon ”Decisive Storm” vil pågå inntil alle målene er nådd og det jemenittiske folket får oppleve sikkerhet og stabilitet,” sa han under toppmøtet til Den arabiske liga i Egypt i helga.

Motstand

Iran, som hevder angrepet på Jemen bør stanses umiddelbart ettersom det er imot Jemens suverenitet og som vil gjøre alt det kan for å kontrollere krisen, er rasende på Saudi-Arabias krig mot iranernes venner i Houthi-bevegelsen, noe som skaper frykt for en ny storkrig i regionen.

Ifølge Iran, som kaller Saudi-Arabias militær-operasjon i Jemen for «USA-støttet aggresjon,» vil bombingene gjøre situasjonen enda mer komplisert, føre til at konflikten sprer seg og fjerne mulighetene for en fredelig løsning.

Men flere ting taler imot en direkte reaksjon fra Iran. Selv om iranerne er veldig irritert, er de nok ikke villig til å ofre sine egne interesser i innspurten av forhandlingene med USA og fem andre stormakter om en historisk avtale om sitt atomprogram.

I tillegg kommer at Iran har hendene fulle med krigene i Irak og Syria, og at Jemen har en relativt liten betydning for Teheran. Mye tyder på at ytterligere konfrontasjoner kan føre til en regional sunni-shia krig. Saudi-Arabia ser helt klart på Iran som en større trussel enn al-Qaida og IS.

Saudiarabiske etterretningskilder peker på at Iran har nok våpen til å ødelegge Saudi-Arabia, det har ikke al-Qaida. Det sunnimuslimske regimet i Saudi-Arabia mener det sjiaislamistiske prestestyret i Iran støtter Houthi-militsen.

Houthienes frammarsj skjer i en regional kontekst der dette sunni-sjia-skillet er veldig politisert og anspent. Saudi Arabia ser det som et fremskritt for Iran når Houthi-bevegelsen rykker fram. Dette til tross for at Zaidi-islam skiller seg kraftig fra prestestyrets ideologi.

Mange tolker konflikten som del av en politisert, regional splittelse mellom de to hovedretningene innen islam, med stormaktene Iran og Saudi-Arabia på hver sin side. Iran bygger innflytelse i regionen gjennom å spille på den revolusjonære, grasrotbaserte ideologien Houthi forfekter.

Den Iran-støttede, libanesiske militsbevegelsen, Hizbollah, oppfordrer Saudi-Arabia til ”umiddelbart stoppe aggresjonen” i Jemen mot Houthiene. Bevegelsen fordømmer den Saudi-amerikanske, militære, tilstedeværelsen i landet, sa Hizbollah i dag, ifølge AFP.

Syriske statlige medier fordømmer den saudiarabiske militæroperasjonen mot den sjiamuslimske Houti-militsen i Jemen og kaller den «ren aggresjon», melder NTB. Regimet til Syrias president Bashar al-Assad tilhører en religiøs gruppe med bånd til sjiaislam.

Kina er bekymret for situasjonen i Jemen, etter at Saudi-Arabia gikk til angrep på den sjiamuslimske Houthi-militsen. Kina ber alle parter om å løse konflikten med fredelige midler og å handle i tråd med resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd.

Hvor er vi på vei?

Insentiver driver menneskeheten i gal retning, en kamp om ressurser, makt og innflytelse, et race to the top, hvor det handler om å komme seg på toppen av samfunnspyramiden, og hvor hvordan man gjør det spiller en liten rolle, så lenge man ikke blir arrestert for det – og det gjør man jo ikke så lenge det i bunn og grunn er de samme interessene som styrer både bankene, de store selskapene, statene og alle de fire statsmakter.

Det er som de jødene som ble buret inne i små rom i konsentrasjonsleire hvor de ble gasset. Små luker oppe ved taket gjorde at de kunne få frisk luft. Etter hvert som de ble gasset forsøkte de å komme seg opp dit – og desperate begynte de å tråkke opp på hverandre og på den måten klemme hverandre flate. Uansett var det ingen av dem som når alt kom til alt ville overleve.

Et race to the top handler egentlig om et race to the bottom – det handler om at samfunnet blir drevet av insentiver som dyrker og fremhever egenskaper som ikke kun er samfunnsfiendtlige, men også fiendtlige mot den planeten vi lever på, er en del av og er avhengig av.

Insentiver som har ført til at vi både er i krig mot hverandre og mot naturen, samt i konflikt med oss selv, og som har ført til at vi i dag står overfor både en sosio-kulturell, økonomisk og økologisk krise som vi kun kan løse gjennom enten å trumfe gjennom med en verdenorden full av blod og vold eller å stå sammen som en global menneskehet for på den måten å løse de utfordringene vi står overfor i fellesskap.

Plantene klarer seg helt fint uten menneskene, men vi klarer oss ikke uten planeten – enkelt og greit. Vi må med andre ord forholde oss til at vi inngår i et økologisk system som har sine muligheter og begrensninger – og ikke bryte med denne helheten som vi inngår i.

Det vi trenger å gjøre er å skape insentiver som driver samfunnet i den retningen resten av naturen, og det økologiske systemet vi inngår i, driver. Intensiver som får frem egenskaper som er gode for helheten, for både samfunnet og for planeten. Det er blant annet dette våre gamle mytologier er myntet på. De forteller om balanse og harmoni, om rettferdighet og frihet, om å overholde pakten overfor hverandre og overfor helheten vi inngår i.

Det som må gjøres er med andre ord å skape nye insentiver som driver mennesketen i riktig retning – at vi belønner de som gjør rett i stedet for å straffe dem slik som stort sett skjer i dag. Folk som kjemper for en bedre verden blir buret inne eller må innfinne seg i å arbeide på et miljøfiendtlig selskap underlagt en leder som høster profitten av deres arbeid.

Økonomen Jacob Bomann Larsen, som har arbeidet som rådgiver for hele fire regjeringer, hvor av to rødgrønne og to blå, hevder at ingen av dagens ledende politiske partier synes å ville ta tak i disse problemene, snarere tvert om.

I tillegg kommer at forandringene både må skje på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Hvis vi skulle klare å foreta en endring i Norge, som gjennom sin oljeutvinning, oljefond, våpenproduksjon og krigføring, er et av de verste på lista, måtte dette derfor føres videre rundt om i verden for at tingene skulle ha kunnet endre seg.

Det som trengs er at vi mennesker rundt om på planeten tar i et tak – istedet for å gli inn i ignoranse og likegyldighet. Vi må forandre på måten vi tenker på og måten vi samhandler på. I stedet for å løfte frem enkeltpersoner må vi løfte frem menneskeheten. De multinasjonale selskapene må bli styrt av fellesskapets interesser og ikke den enkeltes profittmaksimering.

I stedet for å dyrke frem egosentriske konkurranseegenskaper må vi dyrke frem egenskaper som er til det beste for samfunnet og planeten, samt kreve av våre politikere at de fremmer disse interessene. Det å dyrke BNP og vekstøkonomi hører fortiden til. Vi må ta steget fra Homo Economicus til Homo Ecologicus!

Det er vårt valg

Vårt århundre vil bli skjellsettende i verdenshistorien. Vi befinner oss i en sosial, økonomisk og økologisk krise, som ikke kan løses innenfor dagens økonomiske paradigme.

Jacob Bomann Larsen, som er med i Living Economies Forum (LEF), og Ove Jacobsen, som er professor ved Senter for økologisk økonomi og etikk (UiN), ønsker å erstatte dagens økonomi med en kretsløpsøkonomi eller en dypgrønn økonomi.

De frykter at det som går under grønn økonomi kun vil komme til å bli en grønnmaling av den allerede eksisterende uøkologiske ”grå” økonomien og mener det er helt elementært at vi skifter paradigme og plasserer økonomien i en organisk virkelighetsoppfattelse.

Dette ved å gjennomføre en rekke radikale og fundamentale endringer, et endret syn på hva som skaper verdier og på hva som er økonomisk/uøkonomisk.

Rundt 1960 brukte verden samlet det som tilsvarer omkring 2/3 av klodens produksjonskapasitet. I dag har dette økt til 1 ½ klode. Samtidig viser undersøkelser at det over et visst inntektsnivå ikke lenger er noen positiv korrelasjon mellom opplevd livskvalitet og økt inntekt.

Fra 1970-tallet har inntektsnivået og BNP fortsatt å stige i mange industriland uten at opplevd livskvalitet har økt. I noen land har livskvaliteten faktisk gått ned selv om inntekten har steget.

Konklusjonen er at hvis økonomisk vekst er å produsere ‘mer ut av mindre’, så har vi i dag uøkonomisk vekst fordi vi tvert om produserer ‘mindre (livskvalitet) ut av mer (ressursbruk)’ i forhold til før. Vi bruker stadig mer for å oppnå de samme resultatene som tidligere.

Hva som er økonomisk kommer an på hvilke mål man har. Penger bør kun være et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. Demokratiske, sosiale og økologiske verdier bør prioriteres fremfor pengeverdier. Vi må gå fra Homo Economicus til Homo Ecologicus.

Problemet med dagens politikere er at de ikke evner eller tørr å ta valg som de vet de bør ta og som før eller siden må tas. Det er en politisk beslutningskrise der det nærmest ligger i beslutningssystemet at de fleste forsøker å fraskrive seg ansvar.

Livet handler ikke om å konkurrere mot hverandre, men om gjensidig hjelp. Et «race to the top» vil bli et «race to the bottom». Det er på tide å snu trenden, og vise solidaritet med sine medmennesker.

Motivasjonen for å innføre borgerlønn kan for eksempel være et ønske om at ingen skal sulte eller fryse, men at alle samfunnsborgere uten hensyn til hvordan de velger å leve sitt liv skal være garantert et økonomisk eksistensminimum. Dette som en slags medfødt rett, en menneskerettighet.

Hvem var ungtyrkerne?

Ungtyrkerne er den vestlige betegnelsen på den tyrkiske organisasjonen Committee of Union and Progress (CUP), som begynte som et hemmelig samfunn etablert som “Committee of Ottoman Union” i Istanbul i 1889, men som ble endret til en politisk organisasjon, og deretter til et offisielt politisk parti, og allierte seg med Ungtyrkerne i 1906.

Denne komiteen begynte som en liberal reformbevegelse i Der osmanske riket og besto først av offiserer, militære leger og nasjonalistiske politikere og administratorer som var motstandere av datidens enevoldsherskere, sultan Abdul Hamid II
Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet.

Ungtyrkerne ble raskt undertrykket og forfulgt av de osmanske styresmaktene for sine krav om demokratisering og reformer, men kom til makten under Ungtyrkrevolusjonen i 1908, som brøt ut under inntrykk av begivenhetene i Russland 1905–07.

Den umiddelbare foranledning til omveltningen var den russisk-britiske avtale av 1908 om kontrollen over Makedonia. De tyrkiske garnisonene i Makedonia, som ble ledet av Enver pasja, gjorde væpnet oppstand, og Abdul Hamid II ble tvunget til å gjeninnføre forfatningen av 1876 og sammenkalle en nasjonalforsamling. 1909 ble sultanen avsatt og erstattet med Mehmet 5. Regjeringsmakten ble overtatt av CUP.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto “frihet, likeverd og rettferd”. Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.

Det viste seg raskt at Ungtyrkerne ikke hadde noe presist definert sosialt program, og de kom raskt i konflikt både med de nasjonale mindretallene og arbeiderne. Som følge av dette brøt det ut en rekke streiker og politisk uro i riket, og denne oppløsningstendensen ble forsterket med Tyrkias nederlag i krigen mot Italia 1911.

Freedom and Accord Party, også kjent som Liberal Union eller Liberal Entente, var et liberalt osmansk parti under ledelse av Kâmil Pasha aktivt i årene mellom 1911 og 1913, som vil si under Den andre konstitusjonelle perioden.

Mens CUP plattformen representerte sentralistiske tendenser fremmet Freedom and Accord Party, som ble dannet av de Ungtyrkerne som var i opposisjon til CUP den 21. november 1911, en mer desentralisert agenda, inkludert utdanning på lokale språk.

Selv om de to partiene konkurrerte i valg og for det meste var sekulære ble saker av religiøs natur sensasjonelle valgtemaer, ettersom man gjennom dette kunne vinne støtte og stemmer fordi muslimenes stemme var den viktigste i Det osmanske riket.

Det ble raskt det nest største partiet i den osmanske regjeringen og dekket de fleste av provinsene i Det osmanske riket. Kun 20 dager etter sin oppstart vant partiet suppleringsvalget i Istanbul i desember samme år med en stemme.

Som en reaksjon ble det allerede i januar 1912 annonsert nytt valg. Dette for at ikke Freedom and Accord Party, som kom til å bli hovedutfordreren til CUP under 1912 valgene, skulle få tid til å organisere seg.

CUP satte i gang en kampanje med valgfusk og vold mot Freedom and Accord og vant valget i april 1912, noe som gjorde at de ble kjent under kallenavnet “Election of Clubs”. CUP vant hele 269 av de 275 setene, mens Freedom and Accord Party vant de resterende seks.

Som et motsvar ble Savior Officers, som blir ansett som den militære fløyen av Freedom and Accord Party og som hadde til oppgave å gjeninnsette den konstitusjonelle regjeringen, dannet.
Med støtte fra hæren i Makedonia krevde Savior Officers regjeringsreformer. CUPs regjering under ledelse av Mehmed Said Pasha ble veltet og en ny regjering ble dannet under ledelse av Ahmed Muhtar Pasha i juli 1912.

Denne regjeringen ble støttet av Savior Officers og Freedom and Accord Party, men også denne ble oppløst etter kun noen få måneder i oktober 1912, noe som ikke minst skyldtes utbruddet av Den første Balkan krig.

I august 1912 kalte Mehmed for et tidlig valg, men med nytt valg underveis i oktober førte utbruddet av Balkan krigen til at dette ikke ble avholdt. Nytt valg ble til slutt først avholdt i 1914.

Etter tillatelse fra sultan Mehmed V til å danne en ny regjering startet Freedom and Accords leder Kâmil Pasha diplomatiske forhandlinger med Bulgaria etter den usuksessfulle Balkan krigen.

Gjennom å benytte seg av Bulgarias krav på den tidligere osmanske byen Edirne (Adrianople) som et påskudd utførte CUP et overraskelsesangrep mot den osmanske regjeringen i 1913.

Kuppet, også kjent som overfallet på den osmanske regjeringen, ble utført av et antall CUP medlemmer anført av Ismail Enver Bey og Mehmed Talaat Bey, og regjeringen falt i hendene på CUP og mange CUP medlemmer ble satt til makten, mens marineminister, Nazım Pasha, ble drept og Kâmil Pasha ble tvunget til å resignere.

Partiet hadde i økende grad blitt splittet, og etter angrepene på rikets tyrkiske borgere under Balkankrigene i 1912–13, tok dets tre ledere, som vil si krigsminister Ismail Enver Pasha (1881-1922), innenriksminister og blivende storvesir Mehmed Talaat Pasha (1874–1921) og marinminister og guvernør i Syria, Ahmed Djemal Pasha (1872–1922), kontrollen over Det osmanske riket.

Det var dette lederskapet,kjent som Det diktatoriske triumvirat eller som De tre pashaene, som kom til å bli ansvarlige for folkemordet.

I tillegg kommer Nazım Bey og Behaeddin Shakir, som var to av partiets fremste ideologer. Disse var nå i full kontroll av alt som hendte i Tyrkia og var således i stand til å gjennomføre et folkemord når tilfellet ble gitt, presis som nazistene skulle komme til å gjøre 25 år senere.

Denne lukkede gruppen kneblet all opposisjon, både innen og utenfor partiet, noe som kan sammenlignes med hvordan nazistene kom til makten i Tyskland. Gjennom brutalt å eliminere alle liberale partier kom den osmanske regjeringen til kun å bestå av særlig utplukkede medlemmer. Samtidig ble ulydige elementer utryddet. Opposisjonspartiene, inkludert Freedom and Accord, ble fra nå av ofre for undertrykkelse og deres ledere ble arrestert eller tvunget i eksil til Europa.

Man håndplukket nøkkelpersoner innen politi- og armékåren og skapte et nettverk av personer som var ytterst lojale mot ledelsen og alltid adlød ordre, noe som blant annet framgår i en av de rapporter som Sveriges ambassadør, Anckarsvärd, sendte hjem til Sverige. Her redegjorde han for komiteens program og de ulike nøkkelpersonene.

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant. De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.

Conference of the Ambassadors, som besto av tidens seks stormakter, som vil si Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Italia, hadde i desember 1912 møttes for å finne ut av hva som skulle skje i etterkant av at Balkanligaens hadde seiret i sin kamp mot Det osmanske riket i den første Balkan krig.

Enver Bey trakk Det osmanske riket fra den pågående London Peace Conference, også kjent som Conference of the Ambassadors, noe som førte landet nærmere Tyskland i forkant av Første verdenskrig. Folkemordet var underveis.

I etterkant av Første verdenskrig kom Freedom and Accord Party til å bli gjenetablert, og kom i den siste perioden av Det osmanske riket til å bli kjent for sine forsøk på å undertrykke CUP frem til partiet ble oppløst i 1919.

Mange medlemmer av CUP ble stilt for krigsrett og fengslet av sultan Mehmed VI på grunn av sin deltagelse i folkemordet, og noen ble henrettet etter en rettssak vedrørende et forsøk på å drepe Mustafa Kemal Atatürk i 1926.

Medlemmer som overlevde fortsatte sin politiske karriere i Tyrkia som medlemmer av Republican People’s Party (CPH), et kemalistisk og sosialdemokratisk politisk parti, og andre politiske partier i Tyrkia.

CHP er det eldste politiske partiet i Tyrkia. Det ble etablert under Kongressen i Sivas som en union av motstandsgrupper mot invasjonen av Anatolia. Denne unionen representerte det tyrkiske folk under Den tyrkiske frigjøringskrigen.

Unionen erklærte seg selv som et parti under navnet Peoples Party den 9. september 1923, og Den tyrkiske republikk ble annonsert den 29. oktober 1923. People’s Party skiftet deretter, den 10. november 1924, navn til Republican People’s Party (CHP).

Er terrorisme det samme som å være muslim?

Ja, terrorisme er det samme som å være muslim – og dette blir man nå indoktrinert til å tro også på UIO gjennom boka til jøden Bernard Lewis ved Princeton universitetet (hovedboka i nyere verdenshistorie i historie Bachelor fra 2015), noe man bør ta meget seriøst.

Lewis, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og er kjent for sine studier av Islam, er en kontroversiell orientalist som er kjent for meget sterke anti-muslimske standpunkter.

Konservative «islam-eksperter» som Lewis, som for øvrig siteres flittig av alle som ser det som meningsfylt å forsterke motsetningene, gjør seg skyld i en forbløffende historieløshet når de gir inntrykk av at islam alltid har vært politiserende.

I følge Lewis er radikal islam en politisk, sosial og religiøs trussel
mot storsamfunnet. De radikale muslimene blir forklart som motstandere av det vestlige demokratiet, herunder motstandere av vestens ”riktige” forhold til religion og politikk.

Den kunnskap Vesten sitter inne med vedrørende Sørvest Asia via akademikere som Lewis og Daniel Pearl, benytter maktapparatene til å så splid og konflikt mellom de ulike folkegruppene for på den måten, gjennom en splitt og hersk strategi, å ta kontrollen.

Det er typisk for disse å mene at det eksisterer to demokratier i regionen: Israel og Tyrkia, hvor av begge er fremmede makter i regionen. Tyrkia styres på ultranasjonalistisk tyrkisk grunnlag og Israel er mer som å se på som en europeisk koloni enn en forlengelse av den staten som eksisterte i området for 2000 år siden.

Lewis ble av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren og aktivisten Edward Said, som er professor ved Columbia universitet, kritiserte for å være orientalist og utpekt som samtidens hovedfiende nummer en i boka Orientalisme fra 1978.

Ifølge Said, som fhar dekonstruert hva som har blitt kjent som orientalisme og blir ansett for å være en av postkolonialismens teoretiske grunnleggere, bygger begrepet orientalisme på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme, og er et verktøy for imperialistisk herredømme.

I 2002 skrev han en artikkel for Wall Street Journal vedrørende Irak krigen som han kalte for «Time for Toppling». I denne skriver han bl.a «a regime change may well be dangerous, but sometimes the dangers of inaction are greater than those of action.»

I 2007 beskrev Jacob Weisberg Lewis som «perhaps the most significant intellectual influence behind the invasion of Iraq».

Michael Hirsh hevder at synet til Lewis vedrørende regime-endring i Irak ble det som førte til at man ville «modernisere Midtøsten» og foreslo at Lewis’ påståtte ‘orientalistiske’ teorier om «hva som gikk galt» i Midtøsten, og andre skrifter, formet den intellektuelle basen for Irak krigen.

Den høyrekonservative Daniel Pipes, som har synspunkter som minner sterkt om Bernard Lewis, hevder at Council on American-Islamic Relations (CAIR), en lobbygruppe for muslimer i Nord Amerika grunnlagt i 1994, forsøker å stanse kritikken vedrørende islamsk terrorisme og intoleranse via beskyldninger om rasisme og anti-muslimsk bias, samt for bedrageri vedrørende det å være en sivil borgerrettighetsgruppe.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen.

Lewis er også kjent for ikke å benytte seg av betegnelsen folkemord i forbindelse på folkemordet mot armenerne. Sammen med Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), er Lewis blant de viktigste jødiske historikere innen akademisk forskning som har fornektet folkemordet mot armenerne.

I 1985 hadde New York Times og Washington Post en kampanje hvor en gruppe på 69 amerikanske historikere oppfordret Kongressen om ikke å utstede en resolusjon vedrørende folkemordet på armenerne. Kampanjen var betalt av Committee of the Turkish Associations.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi.

En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde.

I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter.

I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

Hvorfor behandler Bernard Lewis, som fornekter folkemordet mot armenerne, og David Irving, som stiller spørsmål ved det jødiske holocaustet, på ulikt vis?