Verden – Hva nå?

Det som kan motvirke denne trenden av økt globalisering på kapitalistenes vegne – ikke på folkenes, kulturenes og sivilisasjonens vegne – er klimaendringene som nå stadig klarere presser seg frem. Samtidig som vår verden i stadig høyere grad preges av en enorm forskjell mellom fattig og rik, produksjon av luksusvarer for de rikeste og av en vekstøkonomi som oppfordrer til økt forbruk. Verdens krise, som gjerne kan forstås som et slags vendepunkt, en apokalypse slik den blant annet beskrives i Johannes døperens evangelium, kan presse frem alternative måter å gjøre ting på. Spørsmålet er bare om det ikke vil være for sent, om vi klarer omveltningen og i hvem sin favør – de rike og mektiges eller folkets. Vi vet alle hva som må til – men gjør vi noe med det?

Menneskerettighetsaktivister fra hele verden er nå i det nordlige Gaza mens Israel har intensivert sin bombing i hva som virker som å være begynnelsen på en bakkeinvasjon på Gaza stripen, som startet samme dag som Ashura, som betyr tallet 10 på arabisk og dermed den tiende dagen, (se: Day of ‘Ashura), en muslimsk høytid den 10. i måneden muharram som er særlig viktig for sjiamuslimer, som minnedag for Husayn ibn ‘Alis død i slaget ved Karbala, som de anser som en av deres helligste byer etter Mekka, Medina, Jerusalem og Najaf, i 680 e.vt.

Hussain var den andre sønnen til Fatimatu z-Zahra and ‘Ali ibn Abi Talib, Muhammads datter. Ifølge sjiaislam var det Ali og slekten hans som skulle overta som ledere etter Muhammed. Ali var også leder for islam en kort periode, før han ble myrdet og det sterke umayyadiske dynastiet overtok. Hussain prøvde å gjøre opprør mot umayyadene, men ble drept. I sjiaislam regnes han derfor som martyr. De fleste ser på opptogene som en symbolsk markering av sympati med Hussains lidelser. Noen steder er det tradisjon for at mennene også imiterer Hussains lidelser fysisk, ved å slå seg med kjettinger eller kutte seg i hodet til blodet renner. Enkelte sjiamuslimske ledere fordømmer denne selvpiningen.

For sunnimuslimer er ashura en frivillig dag for faste. Dagen har bakgrunn i Muhammeds møte med de jødiske gruppene i Medina i 622 e.v.t.. Tradisjonen sier at den jødiske forsoningsdagen jom kippur falt på den 10. muharram akkurat det året. Muhammed overholdt dagen i tråd med jødisk tradisjon, med faste og bønn. Da ramadan ble innstiftet som fastemåned året etter, ble faste på ashura gjort frivillig. For alle muslimer er ashura en frivillig fastedag, hvor det blir holdt ulike ritualer og sørgespill som forteller historien om Hussain. Mange kler seg i sort for å markere sorg, og går i parader gjennom gatene mens de slår seg på brystet og synger sanger, men mye tyder på at ashura også kan ha vært en dag med spesiell religiøs betydning i det arabiske samfunnet i tiden før Muhammed. Mens ashura altid er på den samme dagen i den islamske kalenderen endres datoen i den gregorianske kalenderen fra år til år på grunn av ulikheter mellom de to kalenderne, for mens førstnevnte er en månekalender er den sistnevnte en solkalender.

I noen land deltar også andre religiøse samfunn, der i blant noen armenere og zoroastrere i Iran, hendelsen. Men ettersom sorgemøter som dette, og da især i etterkant av den iranske konstitusjonelle revolusjonen (1905-11), i økende grad kom til å spille en politisk rolle, og da ikke aller minst på grunn av at predikanter i følge en gammel tradisjon sammenlignet undertrykkere med Imam Hosayns fiender, umayyadene, har enkelte regjeringer, slik som Iran under Reza Shah på 1930-tallet og regimet til Saddam Hussein, forbudt minnemarkeringen.

I 2004 (1425 AH) ble hendelsen for første gang markert siden Saddam Hussein ble veltet, men det var bombeangrep som drepte og skadet hundrevis på tross av sikkerhetshold. I 2008 marsjerte 7 millioner til Karbala. 20.000 irakiske soldater og politi bevoktet hendelsen, men hele 263 mennesker ble drept på grunn av konflikt mellom amerikanske og irakiske soldater og medlemmer a shia kulten, Soldiers of Heaven, i slaget ved Najaf.

I takt med konflikten mellom shiaer og sunnier, en konflikt ikke aller minst Israel og resten av Vesten har vært med å produsere for selv å få kontrollen i regionen gjennom en storstilt balkanisering, en term brukt til å beskrive en fragmenteringsprosess eller oppdeling av en region eller stat i mindre regioner eller stater som ofte er fiendtlig eller ikke-samarbeidsvillige med hverandre, slik som det osmanske imperiet for 100 år siden, hvor folkemordet mot armenerne var et av resultatene, eks-Jugoslavia, som ikke minst resulterte i NATO-bombingen (se: On the NATO Bombing of Yugoslavia, Noam Chomsky), og Irak, eller den arabiske/muslimske verden i sin helhet, som har ført til etnisk utrenskning og konflikt mellom sunni og shia, har Iran blitt styrket.

I 1991, og i etterkant av den forferdelige Golfkrigen, hadde den irakiske motstanden mot Saddam Hussein erobret 14 av 19 byer og kunne ha tatt makten i Irak, men ettersom USA ikke stolte på den irakiske sjiabaserte motstanden hjalp de Saddam Hussein med å bli sittende og innførte i stedet et av verdens noen sinne strengeste sanksjonsregimer. I tillegg kommer at sønnen til Kofi Annan stakk av med pengene fra Oil for Food_Programme (se: Unlocking «the biggest scandal in human history»).

Irak ble hva jeg velger å kalle somalisert, gjort lutfattig og ødelagt, gjennom sanksjoner UNSCOM-inpeksjonsteam leder Scott Ritter, som var kaptein i det amerikanske marinekorpset under Golfkrigen, men som nå kanskje er den fremste amerikanske kritikeren av Bush-regimets krig mot Irak, og Hans von Sponeck, som dokumenterte hvordan de økonomiske sanksjonene mot Irak har tatt livet av mer enn en million irakiske sivilister som følge av mangel på mat, vannrenseutstyr og vaksiner. I likhet med sin forgjenger Dennis halliday gikk von Sponeck av i protest mot det han kalte folkemordsvirkningene av sanksjonene.

Russland arbeidet for en annen og mer representativ sammensetning fra FN-landene i UNSCOM og lovet å arbeide for en rask heving av FN-sanksjonene mot Irak, og spesielt for å få gjennomført artikkel 22 av resolusjon nummer 687, som ble vedtatt i 1991 og som sa at så snart FN har stadfestet at alle Iraks masseødeleggelsesvåpen er fjernet, skal Sikkerhetsrådet heve sanksjonene. Sanksjonene hindret Irak i å eksportere olje, noe dramatisk ødela landets økonomi og gikk særlig hardt utover sivilbefolkningen. FN godkjente derfor en irakisk plan for matfordeling, som var ledd i et mat-for-olje-program.

I følge von Sponeck burde man ha avskaffet sanksjonene for å lette lidelsene for sivilbefolkningen og frigjøre folket fra sin avhengighet til Saddam Husseins regime. Han la fram tall som viste at Irak har gjort sitt beste for å bruke olje-for-mat-programmet til fordel for befolkningen. Ifølge programmet kunne Irak selge olje for 2 milliarder dollar hvert halvår for å kjøpe mat, medisiner og andre humanitære forsyninger for å lette effektene av sanksjonene som ble ilagt etter invasjonen av Kuwait i 1990. Dette var en analyse som motsa synspunktene som tidligere hadde blitt uttrykt om at det irakiske regimet selv var skyld i dødsfallene på grunn av sanksjonene.

Shock & Awew skulle bli brukt mot Iraks befolkning, ja hele verdens befolkning. I et seks siders strategidokument fastslo USA at landet ville bruke atomvåpen som svar på angrep med kjemiske eller biologiske våpen. Dette var en ny strategi som gikk langt mer aggressivt til verks for å hindre bruk eller spredning av masseødeleggelsesvåpen. I en hemmeligstemplet versjon av strategidokumentet ble det åpnet for forebyggende angrep mot stater og terrorgrupper som var i ferd med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen eller langtrekkende raketter. I 4 Questions 4 Answers oppfordret von Sponeck Europa til å motsette seg de amerikanske krigstruslene. Den britiske rapporten The Dishonest Case for War on Iraq slo hull på de såkalte bevisene om at Irak utgjør en øyeblikkelig trussel mot den globale sikkerheten.

Scott Ritter argumenterte mot krigen i hans dokumentarfilm In Shifting Sands: The Truth about UNSCOM and the Disarming of Iraq hvor han viste hvordan USA hindret UNSCOM-programmet i å fungere effektivt. Til tross for at Irak forsøkte å føre inspektørene bak lyset, var landets evne til å fremstille masseødeleggelsesvåpen ødelagt innen 1996. Jakten på skjulte dokumenter fortsatte likevel, og framkalte til sist en diplomatisk krise overfor Irak. Filmen beskriver også et møte sommeren 1998 der den nye lederen for inspeksjonsprogrammet, Richard Butler, ba Ritter framprovosere en konfrontasjon for å rettferdiggjøre et amerikansk bombeangrep i desember samme år. Ritter sa nei, men operasjonen, kalt Desert Fox, fant sted likevel. Storaviser som Washington Post har gjentatte ganger skrevet at våpeninspektørene ble kastet ut av Irak, men i følge Ritter var det Butler selv som beordret inspektørene til å forlate Irak foran det amerikanske/britiske angrepet.

Det hele kan minne om russernes posisjon da tyskerne under Andre verdenskrig sluttførte sitt arbeid i Warsawa. Da russerne krysset inn i Polen samarbeidet den polske Home Army oi kampen mot tyskerne og førte til seier ved Lwow, Wilno og Lublin kun for å finne seg selv omringet og avvæpnet av deres «såkalte allierte og deportert til arbeidsleire i Sibir. Den 1. august 1944, med de russiske styrkene på Vistulas høyre bredd, økte tilslutningen for Home Army i Warsawa, den såkalte Warsawa oppstanden. Heroisk gatekamp som involverte hele befolkningen og hvor kloakkrørene som kommunikasjonslinjer og flyktningsruter samtidig som det foregikk en teppebombing som kom til å vare i 63 dager og som fullstendig ødela byen. Mange sivile ble tvunget til å overgi seg og soldater ble henrettet eller sendt til konsentrasjonsleire for der å bli tatt av dage. Ikke kun lot russerne være å handle, foruten nektet å tillate allierte fly å lande på russiske flyplasser etter å ha levert forsyninger. Warsawa var blitt ødelagt og de politiske og militære institusjonene til den polske undergrunnsbevegelse var knust slik at Sovjet lett kunne ta over.

I etterkant av Gulfkrigen, da sjiamuslimer og kurdere, holdt på å velte Saddam Hussein via en intifada lot USA være å hjelpe dem, men lot heller Hussein, som senere reagerte med å undertrykke og straffe sjiamuslimer og kurdere, få fortsette med å være ved makten. Ettersom USA ikke hadde nok fotfeste i Irak lot de være å hjelpe opposisjonen til en av verdens mest brutale diktatorer, men i stedet tvang Irak til å ødelegge alle kjemiske og biologiske våpen og ikke forsøke å anskaffe seg såkalte masseødeleggelsesvåpen, samt tillate FN våpeninspeksjoner for å evaluere det hele. Irak ble satt under et sanksjonsregime.

Kamel al-Maliki, nestleder i det sjiamuslimske Dawa partiet og nåværende statsminister, ble født nær den irakiske byen Hilla ved Babylon i 1950. Han studerte arabisk litteratur ved universitetet i Bagdad. I studietiden meldte han seg inn i Dawa partiet og ble aktiv i opposisjonen mot Baatistpartiets styre under Saddam Hussein. Etter universitetet arbeidet han i undervisningsdepartementet i Hilla, men måtte flykte i 1980 sammen med resten av partiledelsen. Etter hvert bosatte han seg i Syria, hvor han kom til å arbeide for partiet imot regimet i Irak, men hvor han ikke hadde noen betydelig rolle, frem til Saddam-regimets fall i 2003.

Etter invasjonen i 2003 ble Maliki nestleder i komiteen som skulle fjerne baatistenes innflytelse i det irakiske samfunnet og i januar 2005 ble han valgt inn i den foreløpig nasjonalforsamlingen, og spilte en viktig rolle i forhandlingene som ledet fram til ny grunnlov høsten 2005. Han var også nestleder i Dawa partiet under Ibrahim al-Jaafari som også var statsminister i overgangsregjeringen som leder for Shia-alliansen, United Iraqi Alliance, hvor Dawa og Supreme Islamic Iraqi Council er de to største grupperingene.

Etter valget på nasjonalforsamling i desember 2005 fortsatte Shia-alliansen som den største blokken, men al-Jaafaris kandidatur var lite populært blant kurdere og sunnier. Konstituering av ny regjering ble utsatt til april 2006 da al-Jaafari trakk seg og Shia-alliansen lanserte Maliki som sin kandidat. Den 22. april 2006 ble Nouri al-Maliki utpekt som statsminister i Irak av president Jalal Talabani. Som statsminister har Maliki hatt som mål å samle landet, så langt har det ikke lyktes, volden mellom de forskjellige gruppene i Irak er verre enn noen gang, og det stilles spørsmål om han har styrke nok til å holde landet samlet. Den 2. og 3. mars 2008 besøkte Irans president Mahmoud Ahmadinejad Irak, som den første iranske presidenten noensinne, og hadde blant annet samtaler med Maliki.

Under invasjonen av Irak støttet Bush administrasjonen kurderne og sjiamuslimene mot sunniene, der i blant grupper som al Qaida, som for øvrig er trent opp av blant annet CIA via det pakistanske etterretningsbyrået ISI, representert ved Saddam Hussein. Dette på tross av at det aldri, på tross av alle løgnene til Bush og Blair & Co, ikke var et samarbeid mellom Hussein og al Qaida, som for øvrig var bitre fiender, noe som ikke aller minst skyldes at Saddam Hussein i likhet med sunniregimene på den arabiske halvøy samarbeidet med Vesten.

Deretter, etter først å ha kvittet seg med Saddam Hussein, men fått dem de ikke ville ha til makten til å få kontrollen over landet, hjalp USA sunniene, der i blant al Qaida, som en motvekt. Om det er USA eller Iran som støtter terrorister i Irak hersker det lite tvil om, noe for eksempel både Scott Ritter og den pulitzer vinnende journalisten Seymor Hersh har skrevet flere ganger om. Dette samtidig som de satte de lokale enhetene i Irak, kurderne i nord, sunniene i de sentrale delene og sjiaene i sør. En rekke konflikter oppsto blant annet mellom den kurdiske regionalregjeringen (KRG) og sentralregjeringen av Bagdad. Selskaper som Det norske oljeselskapet var med til å presse frem disse konfliktene på sin leting etter billig olje. Også kampen om oljeloven var essensiell.

Det var i USAs perspektiv nødvendig med en total revolusjon i Irak, knuser man noen egg får man omelett – et helt annet produkt, som man deretter kan finne ut hva man kan bruke til. Det er det orientalister som Bernard Lewis og Daniel Pearl studerer, om hvordan man kan knekke kulturene i orienten gjennom å sette dem opp mot hverandre i beste splitt og hersk stil. I stedet for å sette en fast kurs etter å ha veltet Hussein tok man bort militær, politi og lover slik at folk kunne ta loven i egne hender samtidig som man førte en splitt og hersk politikk og slo ned på og bakvasket den del av den irakiske befolkningen som slåss for et fritt og selvstendig land hvor alle utenlandske styrker og interesser var blitt kastet ut.

I tråd med hva Naomi Klein skriver om i hennes bok Sjokkdoktrinen vedrørende såkalt Disaster Capitalism har man gått inn og multinasjonale selskaper har fått seg et fotfeste i Irak. For å bygge opp noe må det være behov for det og behovet i Irak er nå, etter at nærmest alt har blitt bombet, ødelagt og rasert, større enn noensinne. For å få til dette var det viktig med en rekke operasjoner slik som Shock & Awe, som etterlater liten tvil om at det er mer enn Saddam Hussein de ønsket å få has på, tortur og vold, rene provokasjoner, slik som ødeleggelsen av sjiaenes helligste moske, al Askari moskeen og Saddam Husseins hengning uten først å ha gått rettens vei,

Men kampen mellom sunnier og sjiaer har en langt større utstrekning enn i Irak. Iran er nå, som et resultat av Irak krigen, blitt ytterligere sterkere. De har nå, på tross av at befolkningen i Irak er i mot det ettersom de ønsker å være selvstendige, fått et fotfeste i Irak. Som motstandsgrupper som Iraqi Patriotic Alliance (IPA) sier så ser de både USA og Iran som to imperialistiske blokker som begge befinner seg i Irak, men hvor frontlinjen deres er rettet mot USA. Blir det krig mot Iran vil med andre ord den irakiske motstanden stå på iranernes side. Men Iran er ikke kun styrket i Irak foruten i Syria, Libanon, hvor de støtter Hezbollah, og Palestina hvor de støtter Hamas i Gaza og Israels nye kampanje mot Gaza vil ytterligere styrke Iran. Dette samtidig som Vesten, bestående av landene på den arabiske halvøya, Israel, Siniora regjeringen i Libanon, som kom til makten i etterkant av fargerevolusjonen, den såkalte sedertrerevolusjonen, og Vesten, ledet av USA, forsøker å styrke seg.

Men saken er den at Iran ikke står alene. Russland, som under Yeltsin oppnådde å bli lutfattig på grunn av at landet gjennomførte en rekke amerikanske økonomireformer som gjorde lite annet enn å overføre tidligere statsbedrifter til private hender, noe som har skjedd i etterkant av alle de ulike fargerevolusjonene, der i blant i Libanon, som i etterkant av Israels invasjon i 2006 ytterligere måtte legge seg flate og godta nesten hva som helst for å motta lån for å gjenoppbygge landet, har under Putin og nå Medvedev forstått at det å være alliert med USA ikke er like enkelt som man skulle tro. Dette ikke aller minst på grunn av at USA ikke vil ha likestilte allierte, men ha et langt mer medgjørlig Russland og rikdommen på private hender. Det er ikke for noen ting at Bush spurte Putin for et par år siden om Putin ikke ønsket at Russland var som Irak – med fri presse osv. Hvem vil vel ha det som i Irak? I alle fall ikke en gammel og tradisjonell stormakt som Russland, som synes å plukke frem trekk fra Sovjet tiden, slik som å marsjere på den Røde plass. En ny kald krig har med andre ord startet.

Den fjerde verdenskrigen, kampen mellom et unipolart USA, de multinasjonale bedriftene, Israel som ønsker å ta makten i Guds hovedstad, Jerusalem, for seg selv ved å kaste ut alle de andre, slik som kristne og muslimer, ser med andre ut nå å inkludere en ny kamp på stormaktsnivå. USA forsøker å presentere Russland som et mafiøst terroristland, noe de har store problemer med, og det ikke aller minst på grunn av Russlands økende styrke og innflytelse. Russland har blant annet nylig gått inn i et gassamarbeid med Qatar og Iran. Til sammen kontrollerer disse tre landene rundt 60 prosent av naturgassressursene i verden slo seg sammen til en stor gruppe av tre gasstater. Denne vil koordinere aksjoner i geologisk leting, gassutvinning og raffinering, koordinere transportpolitikken, utveksle nyeste teknologier og koordinere gassalg.

Livet har vist at energisikkerhetens grunnlag må være langsiktige kontrakter for gassleveranser til forbrukere. I dag har Russland slike kontrakter med forbrukere i Europa fram til 2036 og 2046. Russlands medlemskap i noen foreninger vil absolutt ikke undergrave vårt forhold til langsiktige kontrakter. Det er klart at den russiske parten vil oppfylle dem. Ikke nok med det, våre europeiske importører vil som resultat av opprettelsen av denne foreningen få alvorlige fordeler, hvorav den viktigste er forutsigelig prispolitikk. Alliansen vil utvide gassutvinningen og opprette transportkorridorer. Den trenger også langsiktige gassforbrukere. Opprettelsen av alliansen mellom landene som eksporterer gass, er derfor et spørsmål om energisikkerhet ikke bare i Europa men også hele verden i følge det russiske parlamentets visetaler Valeri Jazev.

Og russerne er ikke alene, for landet inngår i en rekke allianser, som ikke minst i tillegg til sine naboer og tidligere Sovjet republikker inkluderer land som Venezuela i Latin Amerika. Og stadig flere land rundt i verden blir trette av USAs unipolare verdensorden hvor strategidokumenter som Total Spectrum Dominance og Vision 2020 er de som gjelder. I tillegg kommer at land som inkluderer i BRIC alliansen, som vil si Brasil, Russland, India og Kina, har en stadig sterkere økonomi og kommer til å overgå Vesten om få år hvis ikke noe uforutsett finner sted. USA har jo erklært i sine strategidokumenter at landet, som har over 800 offisielle militærbaser på globalt plan, skal ha verdenskontroll, noe som ser ut til å bli stadig vanskeligere den økonomiske krisen tatt i betraktning.

I tillegg til alt dette kommer at økonomien ikke lenger er landebasert foruten drevet frem av enorme multinasjonale selskaper som nok har base i et land, men som ellers er globalt organisert. I stedet for å leve i nasjoner, kulturer med ulike skikker og tradisjoner, lever vi stadig mer i en globalt samfunn hvor det er de store selskapene og pengene, Mammon, som rår. Samfunn som preges av kommersialisme, hvor saker som ikke kan selges blir lagt til side, og hvor det som ikke kan selges, til og med naturen før vi mannesker har målt og veid den, har noe verdi. Et fullstendig barbarisk samfunn uten etikk og moral, som jo blir sett på som noe foreldet så lenge det ikke gir oss kontanter på bordet.

Det som kan motvirke denne trenden av økt globalisering på kapitalistenes vegne – ikke på folkenes, kulturenes og sivilisasjonens vegne – er klimaendringene som nå stadig klarere presser seg frem. Samtidig som vår verden i stadig høyere grad preges av en enorm forskjell mellom fattig og rik, produksjon av luksusvarer for de rikeste og av en vekstøkonomi som oppfordrer til økt forbruk. Verdens krise, som gjerne kan forstås som et slags vendepunkt, en apokalypse slik den blant annet beskrives i Johannes døperens evangelium, kan presse frem alternative måter å gjøre ting på. Spørsmålet er bare om det ikke vil være for sent, om vi klarer omveltningen og i hvem sin favør – de rike og mektiges eller folkets. Vi vet alle hva som må til – men gjør vi noe med det?