Armensk kulturhistorie og duduk
Det historiske Armenia omfattet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. Armenia ble i etterkant av folkemordet delt mellom Tyrkia og Sovjet. Josef Stalin ga som en del av sin splitt og hersk taktikk ordre om at områdene Nagorno Karabakh, også kjent som Artsakh eller , og Nakichevan skulle bli underlagt Aserbajdsjan. Dette, sammen med tapet av Kars provinsen, som inkluderer Ararat, var et betydelig tap for Armenia.
Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning den 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemmingen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen.
Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Amenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh).
Med tanke på at den armenske befolkningen, som tidligere var spredd utover det meste av det sørlige Kaukasus, i flere hundre år, og da ikke aller minst under folkemordet i 1915 og krigene i de neste 10 årene, har vært ofre for drap, tortur, voldtekt, kidnapping osv. og mistet nesten alt sitt territorium og opplevd kulturelt folkemord fra både tyrkisk og azerbaijansk side, så er dette et temmelig ømt punkt. Den armenske befolkningen i det som i dag er Azerbaijan har blitt tvunget til å flykte fra et territorium de føler at er deres og at Artsakh er en naturlig del av Armenia.
Azerbaijan har, på tross av at Statoil er tungt inne i landet, en ytterst udemokratisk regjering. Det er klanen som teller, og da ikke aller minst presidentens. Han har nærmest allmakt. Menneskerettighetene er dertil. Men forholdet mellom Azerbaijan og Tyrkia, som nesten har like dårlig nivå på menneskerettigheter, er upåklagelig. Trolig forenes de av et hat mot armenerne, som er områdets urbefolkning. Begge landene, hvor av begge er venner med Vesten, og da ikke aller minst på grunn av at de har ressurser, olje, og er viktig geostrategisk, og da ikke aller minst NATO landet Tyrkia, isolerer Armenia, noe som er en hemsko, ikke kun for Armenia, foruten hele regionen.
Den azerbaijdsjanske forsvarsminister har sagt at Azerbaijdsjan seriøst planlegger for krig mot Armenia for å “frigjøre sine territorier fra okkupasjon” under et møte med diplomater som forsøker å megle i den to ti år gamle konflikten mellom Azerbaijdsjan og Armenia over Nagorno-Karabakh, eller Den fjellrike svarte hage, på armensk også kjent som Artsakh, hvor majoriteten av befolkningen (99 %) er armensk.
Det bor Armensk Diaspora i de fleste land i verden. Noen bor også her i Norge. De er ikke mange og de kommer fra forskjellige land som Iran, Syria, Libanon, Israel, Russland og selvfølgelig også fra Armenia. Armenia har en rik tradisjon innen klassisk musikk, opera og ballett og folkedans. Armenere tar med seg sine tradisjoner og skikker dit de slår seg ned, men farges alltid litt av det landet de bor i.
Khachkars eller korssteiner er en kunstform med tusen års tradisjon i Armenia. Kors og ornamenter kunstferdige utskjært i stein som om det skulle vært i tre. Disse steinene ca 70 cm brede og 2-2,5 meter høye brukes til minnesmerker for all anledninger av Armenerne. Det vanligste motivet er et kors, sjeldent med et krusifiks, med en rosett eller solskive under seg. Resten er normalt fylt med et mønster av blader, druer eller et abstrakt knutearbeid. Av og til er det omgitt av et karniss med bibelske figurer eller helgener.
Den vanligste årsaken til å lage en khachkar var for å uttrykke eller symbolisere et ønske eller en oppfyllelse av et løfte eller en bønn for, og da ikke minst sjelens redning for enten et levende eller avdødd person, men de ble også oppført for andre grunner, som for eksempel for å minnes en militær seier, konstruksjonen av en kirke eller som et forsvar fra naturkatastrofer. Det er en hellig armensk kunstform av utskårne kors satt inn i massive steinblokker og omgitt av et utvalg av symbolisme.
De første ekte kachkarer oppsto på 900-tallet, under armenernes gjenoppvekkelse etter frigjøringen fra araberne. De eldste khachkarene med en kjent dato ble laget i 879 på tross av at tidligere, men grovere eksempler eksisterer. Blomstringen av denne kunsten hadde sin topp mellom 1200-1400-tallet. Kunsten fikk en nedgang under mongolenes og tyrkernes invasjon på slutten av 1400-tallet, men gjenoppsto på 1600-1700-tallet på tross av at det kunstneriske nivået på 1400-tallet aldri ble nådd. Tradisjonen eksisterer den dag i dag og man kan se khachkar skjærere i noen deler av Yerevan.
En større antall khachkarer, som ble skapt i det historiske Armenia har i dag, etter erobring og folkemord, kommet inn under Tyrkia, Azerbaijan, Georgia og Iran. Som et resultat av systematisk utryddelse av khachkarer i Tyrkia er det i dag kun få eksemplarer igjen og disse blir ikke oppført på liste eller fotografert, noe som gjør det vanskelig å følge med i situasjonen. De blir ødelagt, forsømt eller flyttet for å dekorere, skape nye hellige plasser eller for å lage plass for nye graver.
”Vi var særlig interesserte i å vite viss vi kunne finne khachkarer i Tyrkia. En dukket opp i en landsby rett under våre føtter som en bro over en liten elv. Vi tok av støvet og stirret ned på en khachkar fra 1000-tallet”, sier Samvel Karapetian. De fant flere kachkarer, men i kurdiske hjem hvor de var blitt brukt som vanlige byggesteiner; men på en måte hadde disse blitt reddet fra tyrkiske bulldosere og slegger.
Et dokumentert eksempel er khachkar ødeleggelsen i Nakhchivan, som befant seg i verdens største gravgård, ved den gamle armenske hovedstaden Julfa. I tusen år har åskjeden rundt byen Julfa vært fylt med massive rosa, rød og grå khachkarer, men hva som alltid hadde vært ansett for å være Julfas hage av khachkarer, har å blitt ødelagt.
I 1998 kunne armenerne fra den iranske siden av grensen se i avsky, forferdelse, redsel, og skrekk på at bulldosere ankom og begynte å ødelegge de siste restene av den kunstneriske og historiske hagen.
Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødela armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden.
Ifølge Dr. Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) utgjør dette et kulturelt folkemord. RAA har gjentatte ganger klagd til UNESCO, som kun har nevnt det så vidt i deres årlige rapport og en kort pause i ødeleggelsen. Men det er for lite og for sent.
I følge Haghnazarian er den azeriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet.
Under Melodi Grand Prix i 2009 ble 43 azerbaijanske musikkfan som stemte for den armenske sangen forhørt vedrørende deres patriotisme og etniske «stolthet”. Dette etter at de hadde stemt for Armenia. Nå boikotter Armenia årets Melodi Grand Prix i Aserbajdsjan, noe også Norge bør gjøre.
“I should like to see any power of the world destroy this race, this small tribe of unimportant people, whose wars have all been fought and lost, whose structures have crumbled, literature is unread, music is unheard, and prayers are no more answered. Go ahead, destroy Armenia. See if you can do it. Send them into the desert without bread or water. Burn their homes and churches. Then see if they will not laugh, sing and pray again. For when two of them meet anywhere in the world, see if they will not create a New Armenia.”
“When the Taliban in Afghanistan was destroying the figure of the Buddha, all human-kind cried bloody murder. But why, when Azerbaijan destroys Armenian relics and uses them for building materials, does the world stand silent?” “It’s a ‘cultural genocide,’”
– Dr. Armen Haghnazarian from Research of Armenian Architecture (RAA), som i de siste tiårene har dokumentert gjenlevningene av armenske kirker og arbeidet for å stanse ødeleggelsen av dem i Azerbaijan, Tyrkia og Georgia.
95 år er lengre enn nok – Anerkjenn folkemordet mot armenerne NÅ!
Nyheter for aktivister 