Hvordan ser fremtiden ut?

«Målsetningen må være en verden hvor ikke bare våpnene, men også anleggene som produserer dem, er fjernet «

Fire tidligere statsministere; Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik, samt tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg fikk bred spalteplass i Aftenposten da de lanserte sitt initiativ for atomnedrustning ved å gå ut med et opprop til støtte for visjonen om en atomvåpenfri verden. Oppropet er inspirert av en tilsvarende uttalelse fra tidligere toppolitikere i USA og Tyskland. Oppropet legger et særlig ansvar på USA og Russland, som har mer enn 90 prosent av verdens atomvåpen. De to landene må gå i spissen for å forhandle fram balanserte avtaler om reduksjon av atomvåpenarsenalene. Målet på lengre sikt må være å fjerne våpnene og produksjonsanleggene i disse to atomstormaktene og alle andre land som har atomvåpen i dag.

Det hele kan minne om den republikanske president Dwight D. Eisenhowers (president: 1953-1961) avskjedstale den 17. januar 1961 hvor han introduserte termen Det militærindustrielle kompleks og advarte mot å la dette komplekset få for mye makt.

“Every gun that is made, every warship launched, every rocket fired signifies, in the final sense, a theft from those who hunger and are not fed, those who are cold and not clothed. This world in arms is not spending money alone. It is spending the sweat of its laborers, the genius of its scientists, the hope of its children.”

President Dwight D. Eisenhower

Presidentperioden til Eisenhower, de alliertes leder under Andre verdenskrig, er kjent for en sterk økonomisk vekst enestående i amerikansk historie, samt en sterk militær opprustning. Under Andre verdenskrig hadde Eisenhower, som leder av de allierte styrkene i Europa, ansvar for å planlegge og lede den vellykte invasjonen av Frankrike og Tyskland i 1944–45. I 1951 ble han den føste øverste leder i NATO. Som president overså han Korea krigen, holdt presset mot Sovjet under den kalde krigen, gjorde atombomber til en høyere prioritet innen forsvaret, lanserte romkappløpet, utvidet det sosiale sikkerhetsprogrammet og begynte utbyggingen av motorveisystemet.

En del av styrkingen av landets forsvar var byggingen av det amerikanske motorveisystemet som ved siden av å bedre det innenlandske transportsystemet i fredstid, skulle effektivisere militær transport i ufredstider. Autobahn-systemet i Tyskland var Eisenhowers inspirasjkonskilde for denne satsingen i USA. I denne perioden ble mye militært utstyr gitt vekk mer eller mindre gratis til andre NATO-land, blant dem Norge, som fikk 200 jagerfly uten å betale en krone.

Eisenhower var den første som tok i bruk TV-reklame, i valgkampene i 1952 og 1956. I 1952 var det om å gjøre å spille på Eisenhowers fortid som krigshelt. Reklamene fra 1956 viste vanlige velgere som stilte Eisenhower politiske spørsmål, og han svarte kort og direkte i et enkelt språk.

Det spiller ikke lenger noen rolle hvem som blir president i USA, fordi USAs president ikke har noen reell makt. De som virkelig styrer USA er det som president Eisenhower kalte Det militærindustrielle kompleks, og som er en allianse av de største bankene og bedriftene i USA.

I tillegg til Det militærindustrielle kompleks har man nå også anskaffet et såkalt fengselsindustrielt kompleks, som er det bl.a jusprofessor Randall G. Shelden ved universitetet i Nevada, som i en oppsiktsvekkende artikkel hevder at det amerikanske fengselssystemet i dag har flere likhetstrekk med de sovjetiske fangeleirene, kaller USAs moderne fengselssystem. Se: Mercenaries at Work – Chalmers Johnson.

Akkurat som president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i 1960 advarte mot veksten i det militærindustrielle kompleks basert på frykt for kommunismen, vokser i dag fengselsindustrien basert på frykten for kriminalitet. USA har langt på vei har privatisert strafferettspleien, noe som innebærer en intens lobbyvirksomhet overfor politikerne for å få dem til å gå inn for strengere straffer. Bygging og drift av fengsler blitt Big Business. Private fengselsentreprenører bygger primitive anstalter og tjener seg søkkrike i et samfunn som prioriterer straff og hevn framfor forebygging og rehabilitering. Det er store penger å tjene på å huse en 18-åring i 60 år når staten betaler … Det er en frastøtende tanke at noen skal tjene store penger på at andre mennesker berøves friheten.

USA har to millioner mennesker i fengsel, noe som tilsvarer halvparten av Norges befolkning. Dette bekymrer forkjempere for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Ikke noe annet industrialisert land har en så høy fengselsrate. Mot slutten av 1999 var tallet på 476 personer i fengsel pr. 100.000 innbyggere, i dag er trolig tallet enda høyere. De aller fleste av dem er svarte menn. Det er et stort utslag av rasisme og på tross av USAs president delvis er svart så vil dette neppe endre situasjonen stort.

Det er heller ikke for ingen ting at man nå i tillegg til å snakke om det militærindustrielle kompleks også snakker om et militærindustrielt mediakompleks, et offshoot av det militærindustrielle kompleks karakterisert av General Electric-NBC. Organisasjoner som FAIR har kritisert det militærindustrielle mediakompleks for å bruke deres mediaresurser til å fremme militarisme som tjener selskapets forsvarsresurser.

USA, verdens eneste supermakt, bruker mer på militære enn de neste 45 høyeste forbrukerne i verden til sammen. USA står alene for 48 % av verdens totale militærforbruk. Hvor ble fredsdividenten etter seieren under den den kalde krigen?

Hvorfor kriger Amerika? – Kilder til USAs militarisme (engelsk: Why We Fight) er en engelskspråklig dokumentarfilm fra 2005 som tar for seg USAs militarisme. Dokumentaren omhandler den amerikanske våpenindustrien og forsøker å vise hvordan denne påvirker livet til innbyggerne i USA og tar utgangspunkt i opptrappingen av krigen i Irak og gir seeren den personlige historien til en del mennesker i det amerikanske militære samfunn. Filmen, som vant prisen for beste dokumentar på Sundance Film Festival 2005 og en Peabody Award ved Peabody Awards i 2007, er regisert, produsert og skrevet av den amerikanske regissøren Eugene Jarecki og er en samproduksjon mellom USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Det blir i filmen bl.a hevdet at det finnes en allianse mellom militære, industrielle og nasjonale interesser, og at disse er i et økonomisk avhengighetsforhold som krever at USA må være i en konstant krigstilstand.

Etter Andre verdenskrig, i 1948, gikk daværende president Eisenhower inn for å danne et militærtindustrielt samarbeid, et kompleks. Det la basisen for å knytte sammen militærindustrien, vitenskapen, tekniske institusjoner, universiteter og omtrent alle andre deler av det økonomiske og sosiale liv. Men han var også oppmerksom på farer ved dette. I sin siste tale som president uttalte han bl.a: ”I regjeringen og departementene må vi være på vakt mot å tilegne oss uberettiget innflytelse, bevist eller ubevisst, gjennom det militær- industrielle komplekset.” Men dette militærindustrielle komplekset er nå en betydelig maktfaktor i USA. USA har et større militærbudsjett enn alle de andre medlemmene i sikkerhetsrådet har tilsammen. Militærbudsjettet utgjør ca 50 % av hver skattekrone.

Eisenhower gjorde, som de ovenfornevnte, pent lite med problemet da han selv satt ved makten. De fleste vil hevde at Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik, samt tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg historisk sett har vært problemet snarere enn løsningen. Det er kjempebra at de engasjerer seg i kampen mot atomvåpen bare synd de måtte bli pensjonister før de kunne lage et slikt opprop. Og etter at vi har blitt kvitt de kjernefysiske kan vi gå løs på flere og flere våpen for da kan våpenprodusentene lage det verden trenger – mat til de fattige, løse vann- og energimangel, få utdannelse og helse til alle i verden. Og det ville ikke koste halvparten av hva vi i verden bruker på militær budsjetter og våpenindustri.

Offentliggjorte statistikker viser at dagens arsenal av atomvåpen ble utviklet ved bruk av omkring 2070 prøvesprengninger. Til tross for et omfattende arbeid med nedrustning og overvåking, er fortsatt tusenvis av atomvåpen oppskytningsklare. I dag er det omkring 27.000 intakte atomvåpen på verdensbasis og omkring 12.000 av dem er operasjonelle. På det meste – i 1986 – var det i alt 69.000 atomvåpen.

Nordiske Kvinners Fredsmarsj i 1981,1982 og 1983 i Europa, USSR og USA ble latterliggjort og utskjelt. Det er mer enn 25 år siden og først nå tør våre fhv. statministre stå fram samlet og offentlig med sitt NEI til Atomvåpen i Europa Øst og Vest, Nei til atomvåpen i verden og Ja til nedrustning og fred. Det er trist det skal ta så lang tid før topppolitikere tør å reagere og gå imot bl.a. USA. Vi får håpe at oppropet også gjelder for Israels atomvåpen og at Vanunu dermed kan slippes fri fra sin husarrest i Jerusalem.

«Vår felles marsj har vist oss at det er mulig for organisasjonenes representanter i de ulike land i Øst og Vest å arbeide sammen og nå frem til enighet i tidenes viktigste spørsmål: å redde menneskeheten fra å utryddes. Vi henvender oss til De forenede nasjoner og til alle regjeringer, parlamenter og nasjoner, om at de skal handle sammen, som vi har gjort det i vår fredsmarsj 1982. Tiden er inne for regjeringer og parlamenter å ta skrittet fra ord til handling: for nedrustning. Bare sammen kan vi makte det!«

Slaget om livet
får ei förloras!
Det kommer an på oss.
Vi är redan många
som börjat tenka:
Det finns en annan veg!

Aldri, aldri, aldri, aldri ger vi upp.

Israel

”Norway sold 20 tons of heavy water to Israel in 1959 for use in an experimental power reactor.  Norway insisted on the right to inspect the heavy water for 32 years, but did so only once, in April 1961, while it was still in storage barrels at Dimona.  Israel simply promised that the heavy water was for peaceful purposes.  In addition, quantities much more than what would be required for the peaceful purpose reactors were imported.  Norway either colluded or at the least was very slow to ask to inspect as the International Atomic Energy Agency (IAEA) rules required.³⁸ Norway and Israel concluded an agreement in 1990 for Israel to sell back 10.5 tons of the heavy water to Norway.  Recent calculations reveal that Israel has used two tons and will retain eight tons more.”

”After we exposed the sale of the heavy water on Newsnight last August, the government assured the International Atomic Energy Agency (IAEA) that all Britain did was sell some heavy water back to Norway. Using the Freedom of Information Act, we have now obtained previously top-secret papers which show not only that Norway was a mere cover for the Israel deal, but that Britain made hundreds of other secret shipments of nuclear materials to Israel in the 1950s and 1960s.”

”What really happened was this: Britain had bought the heavy water from Norsk Hydro in Norway for its nuclear weapons programme, but found it was surplus to requirements and decided to sell. An arrangement was indeed made with a Norwegian company, Noratom, but crucially the papers show that Noratom was not the true buyer: the firm agreed to broker a deal with Israel in return for a 2 per cent commission. Israel paid the top price – £1m – to avoid having to give guarantees that the material would not be used to make nuclear weapons, but the papers leave no doubt that Britain knew all along that Israel wanted the heavy water «to produce plutonium». Kelly discovered that a charade was played out, with British and Israeli delegations sitting in adjacent rooms while Noratom ferried contracts between them to maintain the fiction that Britain had not done the deal with Israel.

The transaction was signed off for the Foreign Office by Donald Cape, whose job it was to make sure we didn’t export materials that would help other countries get the atom bomb. He felt it would be «overzealous» to demand safeguards to prevent Israel using the chemical in weapons production. Cape is 82 now, tall, clear-headed and living in Surrey. He told us the deal was done because «nobody suspected the Israelis hoped to manufacture nuclear weapons», but his own declassified letters from March 1959 suggest otherwise. They show, for example, that the Foreign Office knew Israel had pulled out of a deal to buy uranium from South Africa when Pretoria asked for safeguards to prevent it being used for making nuclear weapons. It also knew the CIA was warning that «the Israelis must be expected to try and establish a nuclear weapons programme». Just weeks later, however, Britain started shipping heavy water direct to Israel: the first shipment left in June 1959 and the second in June 1960.”

”US was heavily involved in developing Israel’s nuclear capability, training Israeli nuclear scientists and providing nuclear-related technology, including a small research reactor in 1955 under the Atoms for Peace program. Israel developed its nuclear program with the help of Norwegian heavy water and between 1976 and 1985. In early 1968, the CIA issued a report concluding that Israel had successfully started production of nuclear weapons.”

Israel’s Nuclear Weapons

Nuclear Weapons – Israel

BBC – UK helped Israel get nuclear bomb

New Statesman – Britain’s dirty secret

New Statesman – The big threat in the Middle East is Israel, not Iraq

Israeli Weapons of Mass Destruction: A Nuclear Weapon Race in Middle East?

Vanunu’s Fifth Year Of Restrictions Begins And Norway Caves

James Lovelock

”Nå må vi må forsøke å redde det som reddes kan, inkludert vår sivilisasjon, og her kan de nordiske landene spille en viktig rolle”, mente den britiske dommedagsprofeten og Gaia hypotesens far, James_Lovelock, da han holdt sitt foredrag om den nødvendige ”økologiske retretten” på et symposium på Blindern til ære for Arne Næss i 2007 hvor han i egenskap av å være den første innehaveren av det nyopprettede Arne Næss’ gjesteprofessorat på Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO holdt hovedforedraget på symposiet.

”Vi hadde et liknende hot house, som det vi nærmer oss nå, for 55 millioner år siden, ifølge geologer ved universitetene i Cambridge og Oslo. Nærmere to terratonn CO2, eller to millioner millioner tonn, ble da sluppet ut i atmosfæren i løpet av kanskje så mye som 10.000 år. Temperaturen steg med 8 grader i tempererte strøk og polarregionene og med 5 grader i tropene. Det tok 200.000 år før klimaet ble det samme igjen. Vi har sluppet ut halvparten av denne mengden bare i løpet av det 20. århundre, og hvis vi fortsetter som vi gjør, vil Jorden selv slippe ut mer enn ett terratonn CO2. Vi har dessuten ødelagt 40 prosent av Gaias regulative kapasitet ved å bruke land til matproduksjon. Dette er grunnen til at jeg er redd for at vi allerede kan ha satt i bevegelse irreversible klimaendringer”, sa Lovelock.

”Det ville ikke hjelpe noe om vi i morgen fikk til et fullstendig kutt i våre CO2-utslipp, snarere ville det forsterke den globale oppvarmingen. Årsaken er at våre CO2-utslipp også inneholder aerosol-partikler, eller forurensing, som gir global dimming (mørklegging), som bidrar til nedkjøling av planeten. Disse ørsmå partiklene forsvinner fra atmosfæren i løpet av få uker, mens karbondioksydet blir der i 50-100 år. Vi er fordømt enten vi fortsetter å forbrenne fossilt brensel eller slutter for brått med det. Vi er i krig med Jorden, og det er ingen blitzkrig vi står overfor”, konstaterte Lovelock.

”Arne Næss var blant de første som så behovet for en etikk som kunne bringe oss tilbake til samhørigheten med planeten vår. Og hadde verden fulgt Brundtlands råd om å utvikle seg bærekraftig da hun anbefalte det for 20 år siden, hadde vi kanskje greid å stoppe klimaforverringen. Nå kan det være for sent”, sa han.

Nå har mottakeren av universitetets første Arne Næss-professorat, James Lovelock, kommet til Oslo med dystre spådommer for jordkloden. Særlig hvis vi fortsetter å tro på Kyotoavtalen. I følge ham er ”Kyoto vår tids Munchen-avtale”. ”Vi visste det ble krig, men politikerne mente alt ville ordne seg”, sier han. Hvis vi kutter alle utslipp i morgen, vil det ikke hjelpe i det hele tatt, sier han, og mener vi er kommet for langt til å snu oppvarmingen av kloden. Han mener at temperatur-økningene på jorden bare vil fortsette og at vi bør investere i løsninger som gjør at vi takler det, i stedet for å bruke tid og penger på å kutte utslippene. I følge ham kom rapporten Vår Felles Fremtid 200 år for sent om tiltakene skulle ha hjulpet.

Lovelock er grunnleggeren av Gaiateorien, som kort fortalt er teorien om at jorden fungerer som en slags superorganisme der alt levende er med på å regulere dens klima. Gaiateorien møtte mye motstand da den først ble presentert i 1979. Sakte, men sikkert er den blitt anerkjent også blant forskere som først avviste den som en New Age-greie.

”Innen slutten av dette århundret vil kun områdene nær polene være beboelige, resten av verden vil ha blitt til ørken”, forklarer han. ”Javisst, vi kan jo fremdeles forberede oss, ikke sant? Men dere i Norge må innstille dere på at det kan komme veldig mange på besøk”, sier Lovelock. ”I Bangladesh bor det 150 millioner mennesker. Hvor skal de flytte når landet oversvømmes?” spør han, og spår at maks én milliard, rundt en sjettedel av verdens befolkning, vil få plass i de levelige delene av kloden om 100 år. ”Folk må flytte, og vi må satse på produksjonen av syntetisk mat. På et eller annet tidspunkt må vi ta innover oss at vi ikke kan slippe inn alle som emigrerer hit, og det er ikke sikkert at det vil gå fredelig for seg”, sier han nå. På et spørsmål om hvor lenge verdens befolkning må finne seg i å leve rundt polene svarer han 200.000 år.

”For 55 millioner år siden skjedde ingen massiv artsutryddelse, fordi livet hadde tid nok til å migrere til kjøligere strøk og bli der til planeten kjølnet igjen. Dette kan skje igjen, og mennesker, dyr og planter er allerede i ferd med å migrere. De nordiske land og områdene nærmest havet i det nordlige Europa, som de britiske øyer, kan bli spart for den verste heten og tørken som den globale oppvarmingen bringer med seg. Dette gir oss et spesielt ansvar til å forbli siviliserte og gi tilflukt.

Vi mennesker er ikke bare Jordens sykdom. Gjennom vår intelligens og kommunikasjon er vi også planetens nervesystem. Vi burde være Jordens hjerte og sjel, og ikke dens sykdom. Gaia-begrepet minner oss om at vi er en del av en levende jord og at vår kontrakt med Gaia ikke bare handler om menneskerettigheter, men også om menneskets plikter”, avsluttet Lovelock til stor applaus i 2007.

I følge Lovelock: ”Før dette århundret er over vil milliarder av oss dø, og de få som overlever vil primært bo i det arktiske området hvor klimaet vil være tålelig.”

Lykke til!!!

NATO-krigen, USAs ambisjoner og den norske …

USAs fengselsindustrielle kompleks

Det militærindustrielle mediakompleks og Somalia

Militærindustrielle kompleks

Amerikas gulag

Uniforum – Vi er i krig med naturen – og på den tapende siden

Klassekampen : Kritisk terskel

Regner med apokalypse i 2040

Moder Jord tar hevn, og vi må alle betale for våre synder

Apollon: Gaia-teoriens far spår klimakatastrofe før år 2100

James LOVELOCK’s web site

Dette er oppropets tekst:

Sammen for en atomvåpenfri verden

To år har gått siden George Shultz, William Perry, Henry Kissinger og Sam Nunn tok til orde for en atomvåpenfri verden. Senere har president Obama gjort det samme, og statsledere fra mange andre land har sluttet seg til. Alle har vist til konkrete tiltak som kan bringe oss nærmere målet.  De fire amerikanske lederne understreket samspillet mellom visjon og handling: ”Uten den djerve visjonen (om en kjernevåpenfri verden) vil tiltakene fortone seg verken rimelige eller nødvendige. Uten tiltakene vil visjonen fortone seg verken realistisk eller mulig.” Skal samspillet virke, må vi være seriøse både på vegne av visjonen og tiltakene. Vi oppfordrer til det, så sterkt vi kan.
Målsettingen må være en verden hvor ikke bare våpnene, men også anleggene som produserer dem, er fjernet. Alt spaltbart materiale for våpenformål må ødelegges, og all kjernefysisk virksomhet må underkastes streng internasjonal kontroll.

USA og Russland, som har mer enn 90 prosent av verdens atomvåpen, må ta de første stegene. De må redusere sine arsenaler til et nivå hvor også de andre atommaktene kan bli med i forhandlinger om globale begrensninger. Alle avtaler må være balanserte og verifiserbare og gi økt sikkerhet på lavere rustningsnivåer. Inntil videre må vi bygge på gjensidig avskrekking.
Alle typer atomvåpen – også de taktiske – må med i nedrustningsforhandlingene. Vi oppfordrer Russland, som har store lagre av slike våpen, til å akseptere dette.

I dag er det fare for spredning av atomvåpen både til stater, ikke-statlige aktører og terrornettverk. Sistnevnte ønsker seg slike våpen for å bruke dem. Sammen med USA og mange andre land har Norge deltatt i programmer for å sikre og ødelegge våpenmaterialer og ferdige våpen. Det er påtrengende nødvendig med en kraftig økning i bevilgningene til disse programmene.

Etablering av rakettskjold bør unngås, for det stimulerer til opprustning. Atommakter som ikke har et slikt skjold vil treffe mottiltak for å opprettholde den kjernefysiske gjengjeldelsesevnen. Andre frykter at for den som har et skjold er det lettere å bruke sverdet. De planene og programmene som nå er på gang bør derfor underordnes arbeidet for omfattende kjernefysisk nedrustning.

Samtidig som nye forhandlinger settes i gang, må eksisterende avtaler opprettholdes. Det gjelder INF-avtalen, som fjernet mellomdistansevåpen fra Europa, og CFE-avtalen om reduksjoner av konvensjonelle våpen ved den kalde krigens slutt. Det gjelder også de amerikansk-russiske presidentinitiativene fra 1991/92 om tilbaketrekking og ødeleggelse av amerikanske og russiske kortdistansevåpen. Framfor alt gjelder det den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen, NPT, som nå er under press. I forbindelse med neste års tilsynskonferanse for NPT er det viktig å bekrefte grunnprinsippene den bygger på: ikke-spredning, nedrustning og fredelig utnyttelse av kjernefysisk energi. Som formann for 7-landsinitiativet kan Norge bidra til å gjøre konferansen vellykket.

Genève-protokollen av 1925 forbød bruk av kjemiske og biologiske våpen. I realiteten var det en konvensjon om ikke-førstebruk. Siden er det inngått avtaler om eliminering av alle slike våpen. I påvente av en liknende avtale om atomvåpen bør det innføres doktriner om ikke-førstebruk også for slike våpen. Ingen våpen volder så store ødeleggelser og lidelser som atomvåpnene. Doktriner om ikke-førstebruk innebærer at atomvåpnene bare har én funksjon: å hindre at andre bruker sine. De har derfor en innebygd nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem. USA, Kina, Israel, Pakistan, India, Nord-Korea og andre land som ikke har ratifisert prøvestansavtalen (CTBT) bør gjøre det omgående. Atommaktene bør samtidig forplikte seg til ikke å innføre nye typer atomvåpen.Det må inngås en avtale om stans i produksjonen av spaltbart materiale for våpenformål.

Atommaktene bør overføre overskytende våpenmateriale til IAEA for internasjonal sikkerhetskontroll. Overføringene må være irreversible med sikte på eliminering av alt materiale for militære formål.  NPTs medlemmer har en folkerettslig forpliktelse til å arbeide for kjernefysisk nedrustning (Art. VI). De som står utenfor – Israel, India, Pakistan og Nord-Korea – bør forplikte seg til det samme. Vetomaktene i FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar. Med mindre de greier å samarbeide, vil ikke en kjernevåpenfri verden være mulig. Problemene kan virke uoverstigelige. Men veien blir til mens vi går, og blir det enighet om reduksjoner til for eksempel ett eller noen få hundre våpen for hver, skapes det en annen verden som åpner for nye muligheter.

Egentlig har vi ikke noe valg. Den beste – og kanskje den eneste – måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å fjerne dem.