Nok er nok!

Vi har i den siste tiden hatt noen enorme bølger med demonstrasjoner. Først var det den arabiske våren, deretter den europeiske sommeren og så, med Occupy Wall Street, den amerikanske høsten. Og dette er antagelig bare begynnelsen på noe som kun kommer til å gjøre seg ennå mer gjeldende ettersom folk flest begynner å få nok.

Folk har sett seg leie på et korrupt system som blir holdt oppe av politikere som fører de rikes agenda, og rundt om i verden samler befolkninger seg og erklærer at “NOK er NOK”.

Dagens tilstand

Vi har opp gjennom tiden til stadighet blitt advart. ”Bankinstitusjoner er farligere for våre friheter enn stående armeer”, advarte Thomas Jefferson. ”Se opp for det militærindustrielle kompleks”, advarte Dwight D. Eisenhower. “Når fascismen kommer til Amerika, vil den være pakket inn i det amerikanske flagg”, advarte Huey Long. Vi har sett det før og vi ser det nå. Men hører vi?

Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Viktige kjennetegn ved dagens samfunn er blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwinisme, neoliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.

Hyperkapitalismen forårsaker mer utbytting, undertrykkelse, urettferdighet, fattigdom, forurensning og krig enn noen gang tidligere, og det i et stadig voldsommere tempo. I økende grad lever vi i en verden med krig, sult, urett og forurensning. De rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. Våre barn og den fremtidige generasjon blir frarøvet muligheten til å leve gode liv med nok ressurser.

En tvers igjennom urettferdig fordelingspolitikk, bølger av selvmord og psykologiske plager, samt forurensing er noen av problemene vi står overfor. Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden.

En elite trumfer igjennom ved hjelp av stat, politi og militær, media, religion og nasjonalisme, som skiller oss ad og fremmedgjør oss for hverandre, mens regjeringer, multinasjonale selskap og finansinstitusjoner, som styrer den globale økonomien, fortsetter med å konsentrere rikdom og makt.

Den ene prosenten av verdens befolkning, som kontrollerer våre liv og ressurser gjennom multilaterale institusjoner som G8, WTO, Verdensbanken, IMF og andre regionale handelsavtaler, slik som EU og EØS, eier nærmest alt av jordens ressurser og ødelegger, plyndrer og tømmer jorden i rekordfart i sin jakt på kortsiktig profitt.

Disse enhetene sikrer at urettferdighet og ødeleggelse sprer seg over hele verden, øker smerten til alle undertrykte og diskriminerte grupper, som bønder, urbefolkning, kvinner, arbeidere, arbeidsløse, slumbeboere, etniske og religiøse minoriteter osv.

Politisk kamp

En sivilisasjon blir ikke bygget på banker og kapital, men på hvordan vi behandler hverandre og naturen rundt oss. Mange er det som bevisst ødelegger og mange er det som ikke tørr å bryte stillheten. La oss bryte den, la oss endre tingenes tilstand, la lyset bli tent i hus og hjem, la oss stå sammen med hverandre i solidaritet og bekjempe de mørke sidene i og rundt oss.

Ifølge den velkjente journalisten og forfatteren Naomi Klein, forfatteren av No Logo, ble zapatistene, som kom på arenaen gjennom sin kamp på midten av 1990-tallet, teoretikerne for en ny bevegelse, en annen måte å tenke på makt, motstand og globalisering på. Dette ettersom målet deres ikke er å vinne kontroll, men å bygge selvstyrte rom der demokrati, frihet og rettferdighet kan blomstre.

Høsten 2008 brøt store deler av det internasjonale finansmarkedet sammen og verden gikk inn i en økonomisk krise som ikke har vært sett siden depresjonen på 1930-tallet. Konsekvensene har ført utallige inn i arbeidsledighet eller prekære arbeidsformer samtidig som innstramningstiltakene i de mest utsatte landene rammer de fattige hardest, mens de rike slipper unna.

Alter-globaliseringsbevegelsen, som fikk et knekk om baugen i midten av 2000-tallet, har etter den arabiske våren (Tunisia og Egypt), den søreuropeiske sommeren (Hellas og Spania), den amerikanske høsten (Occupy bevegelsen) og den globale protestvinteren, på nytt begynt å skyte fart og er mer oppegående og aktiv enn noen sinne tidligere.

Inspirert av den raskt voksende antikapitalistiske bevegelse og en stadig krassere kritikk av den nyliberale verdensordningen som raser frem overalt har det oppstått en global grasrotinfrastruktur laget av millioner av autonome grasrotgrupper, som arbeider for en rettferdig verden og mot den nyliberale økonomien og politikken som dominerer verden i dag.

Denne internasjonale bevegelsen, som er bygget på horisontale og desentraliserte prinsipper, deltagerstyring og konsensus har på nytt tatt opp de anarkistiske parolene. ”Frie rom, født av land som er tatt tilbake, felles jordbruk, motstand mot privatisering, vil eventuelt skape motmakt til staten ganske enkelt ved å eksistere som alternativer”, skrev Klein.

På Island, hvor man har gått til det skrittet å arrestere dem som var ansvarlige for den økonomiske krisen, ført til regjeringsskifte, flere folkeavstemninger om tilbakebetaling av gjelden og en ny grunnlovsforsamling bestående av vanlige folk.

En ny verdensorden

Mens de hierarkiske ideologiene som oftest diskriminerer og marginaliserer visse livsstiler, klasser og mennesker som har vært annerledes for å komme til det såkalte perfekte samfunn, noe som i verste fall har utartet seg som folkedrap, lobotomi og sterilisering, godtar anarkismen, med sitt fokus på mangfold, kreativitet og frihet, mennesker som de er og holder prinsippet om likeverd, uten å forveksle dette med likhet, høyt i hevd.

De hierarkiske ideologier, la det være kommunisme, sosialisme, kapitalisme eller fascisme, har det til felles at de har et grunnleggende negativt syn på mennesket. De er alle autoritære og toppstyrt. Troen på mennesket er liten, mens troen på staten, som skal kontrollere de forskjellige borgerne, er stor. Det er på tide på nytt å gi hverandre tillitt. Anarkismen har aldri vist seg uegnet, kun blitt slått ned med støvleheler og geværer av både kommunister, sosialister og fascister.

I motsetning til kommunismen/sosialismen, som kun dreier seg om, en politisk revolusjon – hvis det har seg slik i det hele tatt, og moderniteten så er anarkismen en kulturell revolusjon, en revolusjon av åndelige strømninger.

Vi har utviklet oss via flere stadier og har nå dannet en global sivilisasjon. Vi alle befinner oss i det samme globale fellesskapet. Vi må derfor fjerne all frykt og i stedet åpne oss for hverandre. Vi må ha en spirituell oppvåkning. Bare i dette vil det ligge en enorm kraft og et enormt potensiale.

Bevegelsen, som kom på arenaen etter zapatistenes kamp og de enorme demonstrasjoner fra og med Seattle i 1999, har klart å oppnå mye gjennom kunstneriske og kreative uttrykk, men vi må benytte oss av alle tenkelige strategiske metoder.

Erfaringer har vist at det ikke holder med demonstrasjoner. Både Henry David Thoreau og James Goodman skrev om sivil ulydighet. Det dreier seg nå ikke kun om å diskutere dagens problemer eller å markere motstand, eller om et filosofisk spørsmål om hvor vidt vi ønsker mer eller mindre frihet og om hvordan demokratiet skal fungere, men om å bygge opp alternativer. Det er på tide at vi fjerner hierarkiene og de økonomiske forskjellene mellom folk og heller skaper et rettferdig og bærekraftig samfunn hvor vi kan leve under parolen «Frihet under ansvar!»

I likhet med de kreftene vi står overfor må vi koordinere oss globalt og sette press på, hvis ikke velte, den globaliserte orden, bestående av de mektigste og rikeste i verden, som konkurrerer seg i mellom, men som tjener på det bestående systemet og vil gjøre alt for å bevare og øke sin makt. Det er nå på tide at jordens flittige maur, kunstnere av alle slag, kreative sjeler og urbefolkninger over hele verden, står side om side og viser vei inn i det nye og ukjente.

Kapitalismen er komplisert og måtene å undertrykke på er mangfoldige. Svaret på hva som må gjøres må derfor være like mangfoldige som den globale kapitalens ansikt, og bør inkludere en type ulydighet, som i likhet med kapitalismen, er avhengig av vår hverdag, men som til forskjell fra kapitalismen, innebærer glede og fellesskap for alle berørte parter.

Vi må raskest lese oss opp på de økonomiske alternativene og glemme kapitalismen for godt. Faktisk ble ordet «kapitalisme» i begynnelsen brukt for å kritisere enkelte som skodde seg på andre – et skjellsord. Og det burde det ennå være, også selv om det var kapitalistene som vant den første seieren – ingen vinner mot naturen.

Vi må fremme former for motstand som maksimerer respekt for liv og undertrykte folks rettigheter, samt bygge opp lokale alternativer til den globale kapitalismen. Dette gjennom å styrke det mangfold og kreativitet som eksisterer, samt støtte opp under den globale grasrotinfrastrukturen, bestående av sentre som diverse kollektiver og sosiale sentre, samt nettverk som PGA og WSF, som arbeider mot de sentrale maktstrukturer og overføre ressurser fra de store selskapene.

Vi må etablere lokale autonomier som koordinerer seg selv på kommunalt, nasjonalt og internasjonalt plan og danne et samfunn som befrir tiden, som respekterer naturen og som produserer det som trengs, samt skape en økonomi som representerer helt andre grunnleggende verdier enn profitt, overflødig produksjon, konsum osv.

Vi må rette skytset mot markedsliberalismen og den konsentrasjonen av makt og ressurser som i dag dominerer verden, samt arbeide for å redusere makten til stormaktene og de store flernasjonale selskapene gjennom direkte aksjon og sivil ulydighet, samt støtte til sosiale bevegelsers kamp bygges opp en global grasrotinfrastruktur, som kan overføre makt og ressurser fra de store konsernene.

Vi må forbi den foreldede polariseringen av økonomien mellom sosialisme og kapitalisme og heller bevege oss inn i et nytt økonomisk landskap hvor, arbeiderkraften rår og hvor arbeiderne i fellesskap eier produksjonsmidlene. Vi må skape et alternativ som høster gode og dårlige erfaringer fra dem begge men, ved å tenke grønt, helhetlig og langsiktig, skape en ny samfunns- og økonomisk modell uavhengig av foreldet tankegods.

Vi må gjenvinne vår frihet ved å reversere vårt vekstkalas, som har gått fullstendig av skaftet, gjennom å skape en økonomi uten veksttvang. Vekst er kreftcellens ideologi. Vi må vekk fra renteøkonomien og satse på samarbeid fremfor blind konkurranse, på andre verdier enn det å tjene profitt og holde fast ved individers og tings iboende verdi.

Vi må arbeide imot maktovergrep, undertrykking og utbytting, samt aktivt motarbeide alle former for vold og skadeverk i vår kamp for en annen og mer rettferdig verden. Vi må stanse dem fra å utføre destruktive handlinger mot planeten, samtidig som vi må vise dem at vi også vil deres eget beste.

Vi må danne revolusjonære forsamlinger og råd rundt om på planeten som samarbeider for felles beste. Sammen må vi fjerne de kreftene som holder oss nede. Vi trenger ikke kun et nytt parti, men en fornyelse av vår sivilisasjon i sin helhet. Det er i fellesskap vi finner de beste løsningene.

Ved å svare på elendigheten og utstøtingen med organisering og skaperkraft, gjør folk noe mer enn å løse sine umiddelbare problemer. Folk vil lære seg stolthet og få tillit til egne evner og tro på andre mennesker. De sosiale bevegelsene for rettferdighet, sannhet, fred og miljø er sterke og vi gir oss ikke! Sammen fremmer vi alternativer som står i kontrast til dagens destruktive tendenser. Husk: Samhold gir styrke!

Ja, vi er antikapitalistiske ettersom vi tror at et alternativ er tvingende nødvendig! Det vi nå er i ferd med å transformere samfunnet og forlate dette barnesteget i vår sivilisasjon og skape en bærekraftig økonomisk modell hvor målet ikke er profitt og som ikke er hierarkisk. Det er denne kampen vi må stå i fronten på!